Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Grunnlag for hilsningstale på vegne av den norske regjering

Norsk Folkehjelps landsmøte, Oslo, 19. august 1999

Excellencies, friends, Ladies and Gentlemen,

Jeg har gleden av å overbringe en varm hilsen fra Regjeringen til Norsk Folkehjelps landsmøte. På vegne av Regjeringen vil jeg også gratulere dere og ønske hjertelig til lykke med Norsk Folkehjelps 60-årsjubileum, som jeg har forstått at dere markerer på ulike måter frem til selve ”bursdan” den 7. desember i år.

Når jeg tenker på Norsk Folkehjelp, er det minnene fra to besøk i Afrika i fjor som først dukker opp i hodet. I Angola ble jeg imponert over det høye faglige nivået og engasjementet i minevirksomheten deres. Jeg ble til og med overtalt til å sette meg i en mineryddingsmaskin og være med mens den kjørte frem og sprengte en anti-tankmine! I Chukudum fikk jeg et levende inntrykk av bredden i Folkehjelpens humanitære og langsiktige engasjement i Sør-Sudan. Og jeg la merke til den støtten deres innsats mobiliserer også fra andre land enn Norge.

Norsk Folkehjelp er noe langt mer enn disse to programmene i Afrika. Dere er en av landets viktigste frivillige organisasjoner, med et bredt medlemskap og en mangfoldig virksomhet. Den hjemlige virksomheten spenner fra sanitet og førstehjelp, omsorg og nærmiljø, til flyktningfaglig arbeid og integreringsprosjekter. Som arbeiderbevegelsens humanitære ”arm” har Folkehjelpen helt fra begynnelsen også engasjert seg i utlandet. Fra mitt ståsted er det naturlig å betone denne delen av virksomheten.

Organisasjonen hører til de som har en klar ideologisk forankring, og et sterkt verdigrunnlag. Verdigrunnlaget knyttes til begrepene samhold, solidaritet, menneskeverd, fred og frihet. Et spesielt trekk ved Norsk Folkehjelp er stor grad av skriftliggjøring av mål, verdimessige forankringer og strategier. Dokumentene bærer preg av gjennomarbeiding og ideologisk profilering. Jeg ser at Landsmøtet skal behandle et forslag til nytt verdigrunnlag for organisasjonen. Teksten slår fast at Norsk Folkehjelp tar standpunkt for solidaritet, menneskerettighetene og menneskeverd. Samtidig åpnes det for at organisasjonen i konfliktsituasjoner kan velge samarbeidspartnere som er i opposisjon til makthaverne.

For meg er det også svært interessant at Norsk Folkehjelp ikke ser nød- og katastrofehjelp som adskilt fra langsiktig utviklingsarbeid. Alle prosjekter defineres som en del av det langsiktige utviklingsarbeidet. Dette er prisverdig. Her finner vi en parallell til Regjeringens nye 10-punkts strategi for Norges humanitære bistand, der vi legger opp til en integrert tilnærming til humanitær bistand, fred og forsoning, og utvikling.

Norske frivillige organisasjoner er blitt en viktig og stadig voksende del av den norske hjelpe- og bistandsvirksomheten under forskjellige norske regjeringer. Norsk Folkehjelp har blitt én av hovedaktørene i det vi kaller ”den norske modellen”, dvs. våre tette, men fleksible samarbeidsformer innenfor norsk bistand, utviklet av frivillige organisasjoner og norske myndigheter i fellesskap. Betegnelsen brukes ikke bare om hjelpearbeidet, men også om det nære samarbeidet om freds- og forsoningsprosesser, hvor organisasjonenes lokalkunnskap og gode kontakter er en forutsetning for å lykkes.

Det er klart at samarbeidet mellom frivillige organisasjoner og myndighetene, slik vi kjenner det i Norge, av og til skaper dilemmaer. For begge parter. Veksten i mange organisasjoner skyldes for en stor del statlig finansiering, ikke minst gjennom prosjektstøtte. Det opprinnelige organisasjonsmønsteret er på vikende front, bl.a. ved mindre oppslutning om folkebevegelsene, til fordel for mer sentralisering og profesjonalisering. Det frivillige organisasjonslivet har i stadig større omfang blitt iverksetter av offentlig politikk, som mer og mer ligner på myndighetene og i økende grad blir oppfattet som et slags ”tilbygg” til departement og direktorat. Noen liker det, andre ikke.

Men la det være sagt: Denne utviklingen har ikke betydd at Folkehjelpen har mistet sin selvstendige profil. Folkehjelpens styrke har alltid vært – og er fortsatt - at organisasjonen ”har noe ekstra å by på” i forholdet til felles målgrupper. Den har derfor vært en viktig partner for regjeringen. Organisasjonen har også utviklet faglige og geografiske nisjer, hvor den på en god måte utvider og supplerer Regjeringens virkemidler. Et meget godt eksempel er den virksomheten som kom i gang da de første norske offiserene ble rekruttert i 1992 for å reise til Kambodsja og rydde miner i et lite prosjekt i den nord-vestlige provinsen Battambang. Siden den gang har Folkehjelpen utviklet et omfattende og internasjonalt anerkjent mineaksjonsprogram.

Jeg vil gi særlig honnør til det arbeidet Norsk Folkehejelp har gjort for å få til et forbud mot anti-personellminer. Denne moralsk funderte stillingtaken førte til opprettelsen av Den norske kampanjen mot landminer i 1994 og var også avgjørende for den prosessen som førte til en endring av den norske minepolitikken den gang. Til slutt førte dette fram til utformingen av landminekonvensjonen i fjor. På dette området har dere virkelig gått foran og vist vei. Jeg håper Norsk Folkehjelp vil føre mineprogrammene i felten videre. Antipersonellminer er og blir terrorvåpen, som skaper enorm menneskelig lidelse. Regjeringen vil fortsette samarbeidet med Norsk Folkehjelp og andre frivillige organisasjoner for å virkeliggjøre de humanitære målene som Minekonvensjonen stiller opp.

Minearbeidet til Norsk Folkehjelp har gitt Norge en internasjonal tyngde, og bidratt til at vi har kunnet ”melde oss på” og være med i første rekke i det internasjonale arbeidet mot landminer. Det har også gitt oss muligheten til å gjøre en større innsats for sikkerhet, ikke bare i sør, men også i Europa, slik som for eksempel i Bosnia, og nå i Kosovo.

Når Regjeringen hilser til Norsk Folkehjelps landsmøte, er det også naturlig å komme inn på konflikten i Sudan. Situasjonen i Sudan og den internasjonale og norske humanitære bistand til dette landet illustrerer meget godt sammenhengene mellom arbeidet for fred, forsoning og konfliktløsning, og humanitær bistand og den mer langsiktige innsatsen for utvikling.

Intensiveringen av krigen i Sør-Sudan i 1998 skapte et stort behov for nødhjelp. Det internasjonale samfunn bisto i fjor den sørlige regionen i Sudan med mer enn 3 milliarder kroner, et beløp som langt overstiger tidligere innsatser i dette området. Like fullt – og pradoksalt nok - er befolkningen i Sør Sudan i dag i en meget kritisk situasjon i et område hvor så å si ingen utvikling har funnet sted. Derfor er det nå svært viktig at vi arbeider for å fylle dette gapet mellom akutt nødhjelp og den langsiktige bygging av landet.

Jeg vil berømme Norsk Folkehjelp for å arbeide både på kort og lang sikt i Sør-Sudan. Innsatsen for å bygge sykehus og støtte helseprogrammer og utdanning kombinerer hensynene til både akutt humanitær assistanse og langsiktig innsats. Selv om norske myndigheter har brukt store summer på den humanitære bistanden til regionen, har vi også funnet det riktig å gi betydelig støtte til mer langsiktige programmer.

Situasjonen i Sør-Sudan illustrerer også hvor viktig og nødvendig det er å bruke ulike kanaler inn til befolkningen i slike situasjoner. Den norske bistanden til Sudan har vært kanalisert gjennom FN-organisasjoner, internasjonale organisasjoner som Røde Kors, kirkenettverk, lokale kirkestrukturer, humanitære organisasjoner og solidaritetsorganisasjoner som Norsk Folkehjelp. Man har på den måten sikret at forskjellige deler av befolkningen i ulike områder har fått assistanse, til tross for krigens skillelinjer. Dette er noe som kunne ha vært vanskelig dersom man bare hadde satset på en av disse kanalene.

Folkehjelpen kom inn med assistanse til de krigsherjede områdene i en meget kritisk fase, da krigen bredte seg sørover, til Equatoria, i 1985-86. På begynnelsen av 1990-tallet var dere i perioder nesten alene om å bistå store deler av befolkningen i denne delen av Sudan med hardt tiltrengt nødhjelp, etter at mange andre hjelpeorganisasjoner trappet ned eller trakk seg helt ut herfra. Takket være sitt spesielle forhold til SPLM/A, hadde Folkehjelpen da en viktig funksjon.

Norsk Folkehjelp er i dag en viktig norsk kanal for assistanse til den hardt rammede befolkningen i Sør-Sudan. Men i tillegg til den norske finansieringen har Folkehjelpen også her vært dyktig i å tiltrekke seg midler internasjonalt. Dette sikrer finansieringen, samtidig som det åpner for videre internasjonale kontaktpunkter for Folkehjelpen, og for målgruppene i Sudan. Et slikt aktivt arbeid i forhold til internasjonale nettverk er viktig for å holde oppe interessen og engasjementet i forhold til ”glemte” områder og konflikter, som den i Sør-Sudan.

Kosovo-krigen viste hvor viktig det er å opprettholde fokus på ”glemte” konflikter. Den humanitære krisen i Kosovo rørte ved folks hjerter og førte til en enorm innsats for å avhjelpe nøden, både fra myndighetene og folk flest. Nå er det om å gjøre at ikke nødlidende i andre deler av verden stilles i skyggen og blir skadelidende. Vi har en felles utfordring i å sørge for dét.

Det viktigste bidrag til utvikling i Sudan som Norge kan gi i dag er å arbeide for en fredelig og rettferdig løsning av konflikten mellom nord og sør i landet. Regjeringen har engasjert seg internasjonalt gjennom sitt formannsverv i IGAD Partners Forums Sudan-komite for å støtte dette fredsarbeidet. IGAD, som er en samarbeidsorganisasjon for de 7 land på Afrikas horn, har ansvaret for fredsmeglingen, men har selv fått problemer p.g.a. kriger og uenighet landene i mellom. Det er derfor nå helt avgjørende at det internasjonale samfunn står samlet om å hjelpe til, slik at regionen og Sudan selv kan finne gode og fredelige løsninger på dette landets langvarige konflikt.

I forrige måned arrangerte IGAD forhandlinger i Nairobi mellom Khartoum-regjeringen og SPLM. De viktigste resultatene var

• at det skal opprettes et IGAD forhandlingssekretariat med støtte fra IGAD Partners Forum (slik vi tilbød under mars-møtet her i Oslo)
• at forhandlingene skal være kontinuerlige
• at de videre forhandlinger skal bygge på IGADs dagsorden
• at såvel IGAD Partners’ Forum som OAU har fått observatørstatus ved forhandlingene, og
• at nytt forhandlingsmøte skal avholdes innen 60 dager.

Det er betydelige forventninger hos alle parter til at IGAD Partners Forum kan spille en viktig rolle i den prosessen som nå kommer. Vi vil sterkt oppfordre alle parter til å vise kompromissvilje i forhandlingene i Nairobi fremover.

En fredsavtale må stimuleres, akkompagneres og følges opp med tiltak for repatriering av flyktninger, tilbakeføring av internt fordrevne, rehabilitering av samfunnet i den sørlige regionen, forsoningstiltak, videre konfliktforebygging og langsiktige utviklingstiltak. Her må alle gode krefter dra i samme retning. Regjeringen har derfor tatt initiativet til å danne en internasjonal arbeidsgruppe, bestående av flere FN-organisasjoner og giverland, for å få utarbeidet omfattende planer for å få gjennomført dette arbeidet på en koordinert måte. Jeg ser derfor fram til et fortsatt godt samarbeid med Norsk Folkehjelp, til det beste for – og i solidaritet med – den svært hardt prøvede befolkning i Sudan, spesielt i den sørlige regionen.

La meg til slutt få si at Norsk Folkehjelp framstår som en meget vital 60-åring. Organisasjonen har maktet å tilpasse sin virksomhet til de nye utfordringene vi har fått i 1990-årene. Jeg ser av innledningen til det nye prinsipp-programmet at det foretas en analyse av de samfunnsmessige og politiske utfordringene ved inngangen til et nytt årtusen. Organisasjonen vil ta tak i disse utfordringene, samtidig som man setter inn ressurser på å utvikle egen organisasjon. Dette lover godt. Hvis dere fortsetter å tilpasse og utvikle organisasjonen, føler jeg meg overbevist om at dere også i framtiden vil være en viktig og slagkraftig frivillig organisasjon i Norge og i utlandet, og en god samarbeidspartner for Regjeringen i dens internasjonale arbeid.

På terskelen til et nytt årtusen står solidaritetstanken fortsatt meget sterkt i det norske folk. Dette er mye takket være den store innsatsen som gjøres i de frivillige organisasjonene. Jeg håper og tror at solidaritetsengasjementet vil opprettholdes. Men vi må ikke ta det for gitt! Det forutsetter at alle gode krefter trekker sammen. Kontinuerlig, tålmodig, og med blikket vendt framover.

På vegne av Regjeringen vil jeg få ønske dere gode landsmøtedager og lykke til i arbeidet videre! Verdens fattige trenger dere. De trenger vår solidaritet, også i det neste tusenåret.