Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

“Midtøsten og menneskerettigheter”

Foredrag for Fellesutvalget for Palestina, Stavanger, 22. april 1999

1. Innledning

Kjære venner,

Først vil jeg si at det er trivelig å bli invitert til hjembyen og hjemfylket, som jo har et engasjement, internasjonalt, ikke minst innenfor menneskerettighetsspørsmål, som få andre steder i landet kan oppvise. Dessuten er disse vårmånedene i Stavanger i Alexander Kiellands tegn, 150 års-jubilanten. Kielland var eksponent for et vidt utsyn, han var krass og direkte, og avdekket ofte urettferdighet, hykleri og dobbeltmoral i sine romaner og noveller. Å nevne Kielland-jubileet kan kanskje synes som et ”malapropos” til dagens tema – men ikke helt. For idet vi flytter blikket til dagens tema, tror jeg at vi godt kan holde på det kiellandske samfunnsengasjementet som en liten rød tråd …

I alle fall finnes det en aktuell og ”litterær tråd” til noe annet som Stavanger er kjent for. Byen er et fristed for forfulgte forfattere. Ved at byen har engasjert seg så sterkt i dette – som med rette kan kalles menneskerettighetsarbeid på sitt beste – har dere hjulpet og støttet forfulgte kulturbærere i en svært vanskelig situasjon. Dere har i tillegg skapt et helt nytt instrument i arbeidet for å fremme menneskerettighetene. I dag ser vi at Stavanger har inspirert andre byer, for til Kristiansand kommer snart den irakiske forfatteren Rikabi, og Oslo vurderer å følge i Stavangers pennestrøk.

I dette perspektivet vil jeg også framheve at internasjonalt vennskapsbysamarbeid er viktig. Nablus har vært Stavangers vennskapsby gjennom en årrekke. Jeg er overbevist om at dette har bidratt til at både interesse og kunnskap om Midtøsten og palestinernes situasjon er sterkere her, enn andre steder i landet, som ikke har denne direkte – og for mange personlige: kontaktflaten.

Jeg vil i dette foredraget trekke opp noen hovedlinjer og målsettinger for Regjeringens menneskerettighetspolitikk. Deretter vil jeg gjennomgå menneskerettighets-situasjonen i Israel og Det palestinske området, og redegjøre for Regjeringens virkemidler og tiltak. [ For de av dere som kanskje sitter klar med ”blokk og blyant”, har jeg tatt med meg kopier av foredraget, som deles ut til slutt. ]

Som et mørkt bakteppe for et seminar om menneskerettighetens stilling i ulike deler av verden, må vi ta med oss noe aktuelt tallmateriale:

• Mer enn en fjerdedel av verdens befolkning lever under fattigdomsgrensen og det store flertall er kvinner og barn;
• i over 120 land blir fanger torturert, mishandlet eller voldtatt;
• i 94 land blir samvittighetsfanger eller “mulige” samvittighetsfanger fengslet;
• fra nærmere 70 land rapporteres det om utenomrettslige henrettelser eller “mulige utenomrettslige henrettelser”;
• 140 millioner barn får ikke grunnskoletilbud og 250 millioner barn er i arbeid - ofte til skade for barnets oppvekst og framtid.

Det er Regjeringens overordnede, politiske mål at disse tallene må ned. Og når det er tale om millioner mennesker og titalls land, handler det like fullt om ett og ett menneske, barn, kvinner og menn. Og om at hvert enkelt menneske har samme verd. Det må vi ikke glemme.

I norsk opinion og organisasjonsliv er det tradisjonelt et kraftfullt, levende engasjement mot krenkelser av menneskerettighetene. Og det er positivt. Vi merker også daglig at Regjeringen har sterk støtte i sin prioritering av det internasjonale arbeid for menneskerettighetene. Denne støtten, dette engasjementet, og de kritiske spørsmål som hører med i denne kontakten, er en grunnpilar i et åpent, demokratisk samfunn.

2. Regjeringens menneskerettighetspolitikk

Vi må være oss bevisst at en konsekvent holdning til menneskerettigheter ikke alltid vil bli godt mottatt av land vi samarbeider med. Dette kan gjelde både i bilaterale kontakter og i internasjonale fora. Regjeringen er forberedt på at vår politikk kan ha sin pris. I gitte situasjoner kan vår prioritering av menneskerettighetshensyn komme til å koste i form av tapte muligheter, for eksempel for norske bedrifter. Eller det kan gi politiske kostnader i form av et anstrengt forhold til andre land eller det å være “vanskelig” i internasjonale fora.

Dette er belastninger Regjeringen er villig til å ta. Det er hele tiden resultatene for de menneskene det gjelder som driver oss - og som avgjør valg av virkemidler. Vi står derfor egentlig ikke overfor en tap-eller-vinn-situasjon, men om en vinn-vinn-situasjon. Å arbeide for å øke respekten og vernet om menneskerettighetene, hjemme og ute, er et arbeid for å styrke enkeltmenneskets verd, det grunnleggende menneskeverdet.

Da denne regjeringen fikk en egen statsråd med ansvar for menneskerettigheter, var det ikke for å lette arbeidsbyrden for regjeringens øvrige medlemmer. Tvert imot, de øvrige statsråder har som før det konstitusjonelle ansvaret for menneskerettigheter innenfor sine saksfelt. Min hovedoppgave har vært - og er - å bidra til økt oppmerksomhet om menneskerettigheter i mange ulike saker, og bidra til at den totale innsatsen for menneskerettigheter forsterkes, og det på en samordnet måte.

Ett middel for etterprøving av vår innsats er Regjeringens første Årsrapport om menneskerettighetene, som kom ut 10. desember 1998, som var dagen for markeringen av Verdenserklæringens 50 år. Rapporten skal utgis årlig og den redegjør for norsk innsats for menneskerettigheter, hjemme som ute. Denne oversiktsrapporten er skrevet for et bredt publikum, og jeg tar gjerne imot innspill fra dere til de kommende utgivelser.

Regjeringen følger en markert og konsekvent menneskerettighetspolitikk internasjonalt. Vi påtaler grove brudd på menneskerettighetene, og arbeider systematisk med tiltak som kan føre til økt respekt for disse rettighetene. Her står vi ofte overfor vanskelige valg mellom virkemidler. På den ene side er offentlig kritikk og klare markeringer nødvendig for å vise våre holdninger, som avstandtagen og avsky. På den annen side viser det seg at en kommer langt - og ofte lenger - ved å bygge opp gjensidig tillit og gå inn i en bilateral, politisk dialog og konkret samarbeid. Her er det derfor ikke snakk om noe enten – eller, med mer om et både – og. Norge kan ha utviklende menneskerettighetsdialoger med land som vi samtidig kritiserer i internasjonale fora.

Vi må i denne sammenheng aldri tape målet av syne. Våre valg av virkemidler må alltid avgjøres av hensynet til de mennesker vi vil støtte. Kortsiktige virkninger må veies opp mot langsiktige. Signaleffekten i Norge og internasjonalt må avveies mot mulighetene for konkrete forbedringer i det aktuelle landet. Spørsmålet må alltid være; hva er til det beste for det enkelte mennesket, og hans eller hennes frihet, vern og utviklingsmuligheter. Dessuten må et annet prinsipp stå fast; nemlig at alle menneskerettighetene er like viktige – like nødvendige – de utfyller hverandre, enten det gjelder frihet fra fattigdom og nød eller frihet fra undertrykking og rett til meningsytring.

3. Menneskerettighetssituasjonen i Det palestinske området

Jeg skal kort gjennomgå menneskerettighetssituasjonen i det aktuelle området for kveldens tema. - Først noen ord om de israelske menneskerettighetsbrudd:

Israelske menneskerettighetsbrudd

Generelt

Israel er et de få demokratiske land i Midtøsten. Israel har ratifisert [1991] de to FN-konvensjonene av 1966 om politiske og sivile rettigheter, og sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter. Israel har også ratifisert FN-konvensjonen mot tortur [1991] og er part i Genèvekonvensjonene. Grunnleggende demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet, forsamlingsfrihet og rettferdig prøving av sak for domstol respekteres i hovedsak for landets borgere. Men dessverre er det visse unntak. En skjerping av anti-misjonsloven av 1977 er stadig oppe til debatt. Et annet problem, som ikke bare dreier seg om menneskerettigheter – men om hvordan demokratiet fungerer – er det faktum at kvinner er sterkt underrepresentert i det politiske liv.

Vår kritikk av Israel tar særlig utgangspunkt i konflikten med den palestinske befolkningen. Det er også i denne sammenheng en finner de alvorligste menneskerettighetsbruddene. Israelske myndigheter har i mange år måttet tåle kritikk for brudd på en rekke menneskerettigheter overfor palestinerne i de okkuperte områdene og for diskriminering av den arabiske befolkning i Israel. Kritikken er blitt framført både av israelske og palestinske menneskerettighetsorganisasjoner og ikke minst i FN og fra andre lands myndigheter.

Israelske myndigheter framhever ofte i menneskerettighetssammenheng at landet befinner seg i en helt spesiell sikkerhetssituasjon. Og det påpekes at den ofte kraftige kritikken av Israel ikke følges opp med tilsvarende kritikk av andre land i regionen - som i mange tilfeller i enda større grad er ansvarlige for en rekke alvorlige brudd på menneskerettighetene. En slik argumentasjon aksepterer vi ikke.

Heldigvis ser vi at menneskerettighetsbrudd utført av israelske myndigheter er blitt redusert som et resultat av Oslo-avtalene og fredsprosessen. Tilbaketrekningen av israelske styrker fra de fleste større palestinske befolkningssentra i Gaza og på Vestbredden har redusert antallet palestinere under direkte israelsk kontroll. Dette har dermed redusert den daglige friksjonen mellom israelske soldater og palestinere. Grensestegninger som en reaksjon på terroraksjoner eller uro på den palestinske siden har også blitt noe redusert, og det har stor betydning for de sosio-økonomiske villkårene og rettighetene for den palestinske befolkningen. Men til tross for disse positive endringer, har den israelske praksis på en rekke andre områder ikke endret seg.

Tortur

Først noen ord om bruken av tortur. I følge israelske lov kan etterforskere benytte "moderat fysisk og psykisk press" under avhør. General Security Services (GSS) kan tillate sine etterforskere å benytte såkalte "spesialtiltak" i situasjoner hvor en har behov for informasjon fra fanger for å redde israelske liv, som er den såkalte "tikkende bombe"-situasjonen. Organisasjonen B'tselem, som jeg nevnte, publiserte våren 1998 en rapport som konkluderte med at tortur nærmest blir brukt rutinemessig i avhør av palestinske fanger. Metoder som tas i bruk er blant annet søvnfrarøvelse, fastbinding i smertefulle posisjoner, ekstrem varme og kulde, risting, slag og trusler om skade på familiemedlemmer.

FN-konvensjonen mot tortur definerer tortur som enhver handling hvor det påføres smerte eller lidelse, fysisk eller psykisk, med formål om å skaffe informasjon eller innrømmelse. På denne bakgrunn har FNs komite mot tortur flere ganger, senest i mai 1998, slått fast at Israels avhørsmetoder definitivt kan karakteriseres som tortur og oppfordret Israel til å stanse denne praksisen umiddelbart. Siden bruk av det som er kalt "moderat fysisk og psykisk press" ble tillatt etter israelsk lov i 1987, har israelske menneskerettighetsorganisasjoner gjentatte ganger bedt israelsk høyesterett vurdere forholdet. Under behandlingen av flere tortursaker i høyesterett i juni 1998, konkluderte dommerne med at lovligheten av slik praksis må avgjøres av nasjonalforsamlingen. Fra norsk side håper vi at det nye Knesset vil endre den israelske lovgivning på dette området.

Administrativ forvaring

Såkalt administrativ forvaring er et annet virkemiddel som israelske sikkerhetsstyrker benytter seg av, og som henger nært sammen med bruk av tortur. Internasjonal lov tillater bruk av administrativ forvaring kun under helt spesielle omstendigheter. Dessverre benytter Israel administrativ forvaring i utstrakt grad overfor palestinere. I dag sitter det omlag 92 palestinere og 21 libanesere i administrativ forvaring.

Husødeleggelser

Menneskerettigheter handler om noe langt mer enn fysiske overgrep. Derfor er Israels utstrakte bruk av husødeleggelser også et menneskerettighetsproblem. I løpet av de siste ti årene har israelske myndigheter revet over 1.800 palestinske hus på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. En antar at om lag 10.000 palestinere er blitt hjemløse som resultat av denne politikken. Siden Oslo-avtalen og overføring av myndighet til palestinerne, har israelske myndigheter fortsatt - og intensivert - praksisen med å ødelegge hus satt opp uten tillatelse i landområder på Vestbredden som fremdeles er under full israelske kontroll. En rekke palestinske hus er også blitt ødelagt som straffetiltak i kjølvannet av terroraksjoner. Dette tar Norge avstand fra.

Jerusalem-politikken

Jerusalem er et av de mest ømtålige og politisk betente spørsmål i konflikten mellom israelere og palestinere. Jerusalem-spørsmålet har også en menneskerettighetsside. Palestinere bosatt i Jerusalem er underlagt det israelske innenriksministeriet og dermed andre lover og regler enn palestinere i de øvrige okkuperte områder. Palestinere i Øst-Jerusalem har blant annet en annen type ID-kort. Helt siden 1967, og spesielt i de siste årene, har israelsk politikk ført til at en rekke palestinere har måtte forlate byen. Israelske menneskerettighetsorganisasjoner karakteriserer politikken som “The Quiet Deportation”. Tall fra innenriksministeriet viser at 4.480 palestinere er blitt fratatt retten til å bo i Jerusalem siden 1967. Det er å gå for langt å karakterisere det som skjer i Jerusalem som en deportasjoner. Det er likevel ingen tvil om at Israel ved sin politikk i Jerusalem bryter 4. Genèvekonvensjon [spesielt artikkel 49] som er den viktigste internasjonale konvensjon når det gjelder beskyttelse av sivilbefolkning i okkupert område. Norge har derfor sammen med andre land en rekke ganger fremmet krav overfor israelerne om at 4. Genèvekonvensjon må følges. I tillegg har denne politikken selvsagt en uheldig innvirkning på fredsprosessen generelt.

Diskriminering av den arabiske befolkningen og beduiner i Israel

Vi ser også at den arabiske befolkning og beduinene opplever diskriminering i Israel, blant annet gjennom dårligere offentlige tilbud innen helse og utdanning, og gjennom sterk underrepresentasjon i offentlige verv. Videre har deler av den beduinske befolkningen i Israel og i de israelsk-kontrollerte områdene på Vestbredden ved flere anledninger blitt tvangsflyttet. Alt dette har fått altfor liten internasjonal oppmerksomhet.

La meg også nevne Vanunu-saken. Norge har flere ganger tatt opp Vanunu`s soningsforhold med israelske myndigheter, og i fjor vår så vi at disse ble forbedret. Jeg velger å tro at den internasjonale oppmerksomhet Vanunu har fått bidro til at soningsforholdene ble bedre.

Før jeg tar for meg hvordan Norge arbeider med disse sakene overfor israelske myndigheter, vil jeg gjennomgå menneskerettighetsbruddene fra palestinske myndigheter.

Palestinske menneskerettighetsbrudd

Generelt

Den palestinske befolkningen på Vestbredden er i praksis underlagt dobbel jurisdiksjon, israelsk og palestinsk. Lovverket som benyttes i Det selvstyrte palestinske området gjenspeiler at disse områdene har vært underlagt en rekke land i vårt århundre: Israel, Jordan, Egypt, Storbritannia og Det ottomanske riket. Lovverket er derfor mangelfullt og fragmentert på de fleste områder. Menneskerettighetene er heller ikke innarbeidet i det palestinske lovverket eller i utkastet til “grunnlov” (“basic law”) fra den palestinske lovgivende forsamling, noe som er svært betenkelig fordi dette åpner for utstrakt bruk av skjønn fra myndighetenes side.

Det palestinske området utgjør ikke en selvstendig stat og kan derfor ikke være part i folkerettslige instrumenter som for eksempel FN-konvensjoner. Det palestinske området har imidlertid fått statslignende fullmakter under Oslo-avtalene, og Norge forventer at palestinske myndigheter følger folkerettslig sedvane på menneskerettighetsområdet.

Menneskerettighetssituasjonen i Det palestinske området kan sammenlignes med de mest moderate arabiske land som for eksempel Egypt, Jordan, Tunisia og Libanon. På grunn av fredsprosessen og den omfattende internasjonale bistanden til Det palestinske området, har de internasjonale forventningene, generelt og til oppfølging av tiltak, vært langt høyere enn overfor de andre arabiske landene.

Dødsstraff

Lovverket i Det palestinske området åpner for bruk av dødsstraff og dette er benyttet tre ganger. Det var nok liten tvil om at de henrettede hadde begått grufulle forbrytelser, men det forsvarer ikke bruken av dødsstraff, som er prinsipielt uakseptabelt. I tillegg var rettssakene svært mangelfulle. Dødsdommene ble utført meget kort tid etter at dommene var falt – det vil si uten en reell appellmulighet. En rekke organisasjoner både i Det palestinske området og internasjonalt kritiserte dødsdommene generelt. I tråd med Norges prinsipielle motstand mot dødsstraff har vi sluttet oss til denne kritikken og vi har tatt opp sakene direkte med president Arafat.

Tortur

Tortur under avhør og i fengsler er vanlig over hele Midtøsten. Ifølge internasjonale kilder er trolig mellom 10 og 15 palestinere torturert til døde i palestinske fengsler siden 1994. Kritikk av palestinsk tortur blir bare unntaksvis tatt til følge av myndighetene. I slike tilfeller blir det gjennomført summariske rettssaker i sikkerhetsdomstolene med lange fengselsstraffer som resultat. Dette tyder på at myndighetene i stor grad styrer rettsvesenet. Og det tyder på at myndighetene søker å fjerne kritikken snarere enn de underliggende årsakene til praktisering av tortur. Dette holder ikke, og det har vi gitt klar beskjed om.

Demokrati

- Så noen ord om politiske rettigheter og demokrati. Visjonen om et demokratisk palestinsk område deles av både palestinske og norske myndigheter. Det var derfor gledelig at frie valg til lovgivende råd og president fant sted 20. januar 1996. Norge støttet valggjennomføringen økonomisk og bidro med observatører. Over 50 av Rådets 88 medlemmer er tilknyttet eller sympatiserer med Yasir Arafats PLO-fraksjon, Fatah. Hamas boikottet valget, men enkelte av de valgte representantene assosieres med denne organisasjonen. Også til vervet som president har det vært avholdt valg, og selv om Arafat hadde kun én motkandidat var valgene blant de frieste som er blitt holdt i den arabiske verden. Det lovgivende rådet – den palestinske folkevalgte forsamling – har i ettertid gitt uttrykk for å ikke bli tatt hensyn til av de palestinske myndigheter. Og dette palestinske parlamentet har relativt liten innflytelse. Rådet har blant annet store problemer med å få myndighetene til å vedta og følge opp lovutkast. Det er dessuten uheldig at lokalvalg er blitt utsatt en rekke ganger. Norge har imidlertid forståelse for begrunnelsen om at utsettelsene skyldes problemene i fredsprosessen. Lokalvalg er imidlertid planlagt gjennomført i august 1999 og Norge vil støtte gjennomføringen av disse valgene.

Ytringsfrihet

Reell ytringsfrihet er grunnleggende for ethvert demokrati. Palestinsk presse har vanskelige arbeidsvilkår, selv om disse kommer godt ut i sammenligning med andre arabiske media. Gjentatte arrestasjoner og trakassering av journalister, menneskerettighetsaktivister og akademikere, varig eller midlertidig stengning av aviser, TV- og radiostasjoner har tvunget hele det palestinske samfunn til utstrakt selvsensur. Kritikk av president Arafat tolereres i liten grad og slås ned på av de palestinske sikkerhets- og politistyrker. Slike utpregede sivile saker framstilles delvis for lukkede sikkerhetsdomstoler “av hensyn til den nasjonal sikkerhet”. Norge har påtalt dette, og vår støtte til uavhengige medier er dessuten å regne som et meget klart politisk signal.

Forholdet til religiøse minoriteter

Jeg vil i denne gjennomgangen av menneskerettighetsbrudd i det palestinske området og Israel også se på religionsfriheten og forholdet til religiøse minoriteter, og spesielt ta opp de kristnes situasjon.

Kristne utgjør under 10 prosent av befolkningen i Det palestinske området. Andelen er høyere i enkelte byer på Vestbredden, særlig i Jerusalem, Ramallah og Betlehem. I nyere tid har sameksistensen mellom kristne og den muslimske majoritet vært forholdsvis god. Det er ikke funnet holdepunkter for å anta at kristne utsettes for forfølgelse fra palestinske offentlige myndigheter. Kristne er sikret formell representasjon i Det lovgivende rådet med 6 av totalt 88 representanter. Den mest profilerte kristne og kvinnelige representant er tidligere minister for høyere utdanning og fredsforhandler, Hanan Ashrawi.

I Israel har vi dessverre sett en urovekkende utvikling når det gjelder forholdet til de kristne. Fra norsk side har vi særlig tatt opp anti-misjonslovgivningen. Den såkalte anti-misjonsloven ble vedtatt av den israelske nasjonalforsamlingen Knesset i desember 1977, men den har så langt ikke blitt håndhevet. To lovforslag om en skjerping av denne loven gjennomgikk førstegangs behandling i Knesset i 1997 og mai 1998. Lovforslagene gikk inn for å straffe besittelse av religiøs litteratur og verbale forsøk på å overtale og påvirke andre til å skifte religion - med andre ord misjonsvirksomhet. I prinsippet gjelder lovforslagene for alle religioner, men de retter seg i praksis først og fremst mot de kristne. På grunn av valget 17. mai er Knesset ikke lenger i sesjon og lovforslagene vil derfor ikke komme opp til den nødvendige andregangs behandling før sommeren. Om forslagene blir opprettholdt slik at det nye Knesset vil behandle dem, vil avgjøres av Knessets sammensetning etter valget.

Anti-misjonslovgivningen i Israel er et av mange eksempler på de religiøse motsetningene er til stede i regionen. Jeg kunne også nevnt forfølgelsen av enkelte kristne minoriteter og ba`haiene i Iran, de koptiske kristnes situasjon i Egypt, og motsetningene mellom de religiøse gruppene i Libanon.

Vi gir derfor menneskerettighetsarbeidet for styrket religionsfrihet høy prioritet. Norge ønsker å bidra til at den religiøse dialogen og brobyggingen, og ikke de religiøse motsetningene, kommer i sentrum. Dette var også budskapet da statsminister Bondevik under reisen i Det palestinske området inviterte kirkeledere fra alle de kristne grupperinger til en arbeidsmiddag i Betlehem. I tillegg til vår kontakt med ulike religiøse ledere gir vi også konkret støtte til å bygge ut den religiøse dialogenen. Dette perspektivet er viktig i våre bidrag til blant annet ’Betlehem 2000’-prosjektet.

4. Norges innsats for å bedre menneskerettighetssituasjonen for palestinerne

Jeg har brukt litt tid på denne gjennomgangen av menneskerettighetssituasjonen i området. Den illustrerer at forholdene for palestinerne er meget urovekkende – enten overgrepene blir foretatt fra israelske eller palestinske myndigheter. Norge legger derfor store ressurser i arbeidet for en bedret menneskerettighetssituasjon. De virkemidler vi har for hånden i vårt utenrikspolitiske og utviklingspolitiske arbeid – og de er mange – kan trekkes langs en tiltaksskala fra forbud og full boikott, til positive incentiver og støtte.

Dialog

– Først om dialog som virkemiddel: Politiske samtaler og besøk gir mange muligheter til å ta opp menneskerettighetsspørsmål med andre lands myndigheter. Både Israel og Det palestinske området har de siste årene hatt jevnlige besøk av norske myndigheter, og vi har hatt gjenbesøk her i Norge. President Arafat besøkte Norge tre ganger i 1998, og han har allerede rukket å være her på besøk i 1999. Slike besøk gir en gode muligheter til også å drøfte menneskerettighetsspørsmål.

– Ta statsminister Bondeviks reise til Midtøsten i februar i år, som et eksempel. I sine møter med det palestinske lederskap tok Bondevik opp tre spørsmål knyttet til menneskerettighets-problemene; dødsstraff, de kristnes situasjon og bruken av tortur i palestinske fengsler. I sine møter på israelsk side var også bruken av tortur, de kristnes situasjon og nybyggings-politikken sentrale emner i samtalene. Selv har jeg møtt både palestinske regjerings-medlemmer og palestinske menneskerettighetsaktivister – der menneskerettighetsspørsmål har stått på dagsordenen.

Effekten av at statsledere og andre politiske ledere diskuterer slike spørsmål er utvilsomt positiv. Dialog avdekker, og dialog setter spørsmål på dagsorden. Dagsorden-setting er derfor en form for bevisstgjøring som igjen er en forutsetning for handling. Menneskerettighets-dialog er samtidig en integrert del av et bredt spekter av virkemidler.

En menneskerettighetsdialog må alltid være behovsorientert og tilpasset forholdene i landet det gjelder. Dialog åpner mulighet for å framføre bekymring og konstruktiv kritikk mer direkte, inngående og utdypende enn ved ensidige, ofte ’høylytte’ markeringer. Norsk politikk overfor Det palestinske området illustrerer godt denne formen for pågående menneskerettighetsdialog. For å støtte opp om denne dialogen på politisk nivå, gir vi økonomisk og faglig assistanse gjennom en rekke menneskerettighetsprosjekter.

Dette bringer meg over til neste tiltak; bistandsinstrumentet:

Bistand til myndigheter, støtte til frivillige organisasjoner og uavhengige media

Regjeringen satser sterkt på beskyttelse og fremme av menneskerettighetene i norsk utviklingspolitikk og bistandsarbeid. Flere studier peker på at utviklingsprosjekter lykkes bedre i land som respekterer menneskerettighetene. Dette henger blant annet sammen med at myndighetene oppfører seg mer ansvarlig når innbyggerne nyter et rettsvern og der det derfor er rom for kritikk og ettersyn. Det er med andre ord et sterkt, gjensidig påvirkningsforhold mellom oppfyllelse av de sivile og politiske rettigheter på den ene side, og de økonomiske, sosiale og kulturelle på den andre side. – Ja, dette er egentlig snakk om ”samme sak”. Å arbeide for fremme av menneskerettigheter og utvikling er to innfallsvinkler til samme saksfelt.

Arbeid for å redusere fattigdom og sikre enkeltmenneskers grunnleggende behov er i seg selv å fremme menneskerettighetene. Dagens globale fattigdomsproblem er faktisk en av de største menneskerettighetsutfordringer vi står overfor. Norsk utviklingspolitikk og bistands-arbeid er derfor det jeg vil kalle rettighetsbasert.

Siden Norge ikke gir bistandmidler til Israel er våre virkemidler innenfor bistandssektoren avgrenset til å gjelde de palestinske myndigheter. I vår bistand til Det palestinske området er samarbeid om menneskerettigheter og demokratiutvikling en hovedsektor. I årene 1997 og 1998 ga Norge om lag 400 millioner kroner totalt i bistand til Det palestinske området (eller 9 kroner per nordmann årlig).

Vi vet av erfaring at påvirkning gjennom dialog, samtale, overtalelse og overbevisning, kombinert med praktiske tiltak, som kunnskap- og ressursoverføring, er mer bærekraftig og fruktbart på sikt enn det som påtvinges gjennom sanksjon og straff. Norsk bistand og støtte til humanitære organisasjoner er ledd i dette arbeidet. I Det palestinske området har man en hardt presset statsadministrasjon og et dårlig utbygd rettsvesen. De demokratiske institusjoner er mangelfullt utviklet og det er for få aktive frivillige organisasjoner som kan være pressgrupper for positive endringer. Derfor har det vært - og er - et utviklingspolitisk mål å prioritere bistand til styrking av rettsvesen, valgsystemer og fagmiljøer på menneske-rettigheter.

Som konkrete eksempler kan nevnes at støtten til lokale menneskerettighetsorganisasjoner var på vel 2 millioner kroner i 1998, som er et nivå som opprettholdes for i år. Norge støtter spesielt oppbyggingen av embedet til Sivilombudsmannen i Det palestinske området. Vi støtter også ulike prosjekter for religiøs dialog. Videre er det gitt tilsagn om norsk støtte på cirka 15 millioner kroner til byggingen av et nytt palestinsk politiakademi. Bedre kompetanse om menneskerettigheter er en viktig faktor som ligger til grunn for vår støtte. Politimester Arnstein Øverkil har tidligere på vegne av, og med støtte fra Utenriksdepartementet, vært rådgiver overfor den palestinske selvstyremyndigheten i etableringen av et eget politi.

I forhold til menneskerettighetsbruddene i Det palestinske området vurderer vi kontinuerlig om den direkte bistanden til menneskerettighetstiltak bør økes. Dette ville både ha konkrete konsekvenser og fungere som et politisk signal til palestinske myndigheter. Også en omlegging eller reduksjon av den samlede norske bistanden er tiltak som vurderes fra vår side ved brudd på menneskerettighetene. Dette er selvsagt en reaksjon vi ønsker å unngå, men det er viktig at palestinske myndigheter er seg bevisst at alle våre virkemidler er til kontinuerlig vurdering.

Norges rolle som formannskapsnasjon i den internasjonale giverlandskomiteen for palestinerne, den såkalte Ad Hoc Liaison Committee (AHLC) er svært viktig i denne sammenheng. Vi har her et unikt redskap i rollen som internasjonal pådriver i arbeidet for å se sammenhengen mellom bistand og menneskerettigheter. Innen rammen av denne giverlandskomiteen tar vi også fra norsk side jevnlig opp saker overfor Israel som angår menneskerettighetssituasjonen, blant annet grensestegninger som hindrer palestinernes bevegelsesfrihet.

Norges høye bistand er avhengig av stabil oppslutning fra det norske folk. Dersom grove brudd på menneskerettighetene skjer i et land, vil det for Regjering og Stortinget være politisk umulig å skaffe den nødvendige folkelige støtte om bistanden til de samme myndigheter som står ansvarlig for slike brudd. Dette er et moment som vi ser at stadig flere mottakere tar inn over seg.

Økonomiske sanksjoner

- Jeg har hittil snakket om politisk dialog, utviklingspolitikk og bistand. Langs den økonomiske skalen finnes det flere virkemidler som kan brukes overfor land med brudd på menneskerettighetene. Et slikt virkemiddel er blant annet å oppfordre norske bedrifter til å la være å engasjere seg. Dette gjelder i dag for eksempel i vårt forhold til Burma.

Regjeringen har ikke vurdert å bruke et slikt virkemiddel overfor Det palestinske området eller Israel. Men det er visse restriksjoner i handelen med Israel når det gjelder militært materiell. For Det palestinske området er Norges linje å oppfordre til mer, ikke mindre, økonomisk samkvem og handel. Og for å stimulere til dette brukes i dag flere bistands-finansierte næringslivsordninger.

Boikott

I diskusjonen om virkemiddelbruk vil jeg også berøre anvendelsen av boikottvåpenet, som er et av de kraftigste tiltak. Fra den palestinske solidaritetsbevegelsen har vi sett at det har vært reist krav om boikott av Israel. Og vi har erfart at andre miljøer har krevd boikott av palestinske myndigheter og stans i bistand til det palestinske folk som følge av bruken av dødsstraff.

Full økonomisk boikott har vært aktuelt i helt spesielle tilfeller, som overfor apartheidregimet i Sør-Afrika i sin tid, eller når Sikkerhetsrådet vedtar slike tiltak, som tilfellet er med Irak. Mindre økonomiske sanksjoner, som for eksempel importstans av enkelte vareslag, er likevel et svært drastisk virkemiddel som Regjeringen generelt sett er varsom med å ta i bruk. Det er nødvendig å diskutere hvor treffsikre slike virkemidler er – og denne type prinsipielle drøftelser pågår nå i FN-regi. Fra norsk side vil vi i en viss grad også ta opp denne diskusjonen når Regjeringen legger fram for Stortinget en handlingsplan om menneskerettigheter nå til høsten. Ett aspekt ved en boikottsituasjon er jo den at det ofte er myndigheter som begår menneskerettighetsbrudd, mens det gjerne er en uskyldig sivil befolkning som rammes av sanksjoner. Etter min mening er boikott eller økonomiske sanksjoner ikke et virkemiddel vi bør ta i bruk i vårt arbeid for palestinernes menneske-rettigheter, selv om en aldri skal utelukke noe.

Norges innsats i multilaterale fora

Multilaterale fora bruker vi aktivt i menneskerettighetspolitikken. FN er her det viktigste forum for Norges kritikk av menneskerettighetsovergrep. Gjennom behandling av forslag til resolusjoner uttrykker Generalforsamlingen og FNs menneskerettighetskommisjon det internasjonale samfunns holdning til forholdene i visse land. I multilateral sammenheng deltar vi for å sette søkelys på krenkelser av menneskerettighetene overfor palestinerne. Det er færre og færre i dag som snakker om ”indre anliggender”. Menneskerettighetene er universelle, og arbeidet for fremme av menneskerettighetene skal ikke kjenne noen geografiske grenser.

Norge er nå valgt inn som medlem av Menneskerettighetskommisjonen for en treårsperiode. Allerede nå i april vil Kommisjonen vedta flere resolusjoner som berører situasjonen for den palestinske befolkningen. I tillegg oppnevner Kommisjonen spesialrapportører, for å undersøke påstander om brudd på religionsfriheten, begrensninger i ytringsfriheten eller mulige overgrep mot internt fordrevne personer. FNs spesialrapportør for De okkuperte områder er finske Halinien. Hans innsats har vært betydelig for å avdekke overgrep mot den palestinske befolkning fra israelske myndigheter.

Brudd på menneskerettighetene overfor palestinerne er også et tema som jevnlig kommer opp i FNs generalforsamling. Ved å fremme og støtte ulike resolusjoner har Norge ved flere anledninger kommet med en klar kritikk av israelske myndigheter for deres brudd på palestinernes menneskerettigheter. At slik kritikk kommer fra et såkalt ”vennligsinnet land”, som i tillegg spiller en betydelig rolle i fredsprosessen, blir lagt merke til.

Norges rolle i fredsprosessen er derfor sterkt knyttet til det arbeid vi gjør for å styrke respekten for menneskerettighetene både blant israelske og palestinske myndigheter. I tillegg til arbeidet rettet mot myndighetene, er de frivillige organisasjonenes virksomhet svært viktig – og dette bringer meg over til neste punkt.

5. De private organisasjoners rolle i menneskerettighetsarbeidet

Det aktive menneskerettighetsengasjementet i en rekke norske frivillige organisasjoner er gledelig. Og det er nødvendig. Det kontaktnett og samarbeid som Fellesutvalget for Palestina har i Det palestinske området er av stor verdi. Innsatsen fra organisasjonene er helt sentral for å gi faglig assistanse, økonomiske bidrag og politisk støtte til kolleger, søsterorganisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner mange steder i verden.

Norske myndigheter har god kontakt med menneskerettighetsorganisasjoner og sentrale enkeltpersoner. Både stortingspolitikere og jeg selv har hatt møter med de palestinske menneskerettighetsaktivistene Eyad El Sarraj og Khadr Shkirat. Sarraj og Shkirat møtte også statsminister Bondevik under hans reise i regionen i februar, da også med Raji Sourani til stede.

Frivillige organisasjoner har ofte mulighet til å få kontakter og gi hjelp på måter, og gjennom kanaler, som vi - politiske myndigheter - ikke har anledning til. I Norge har vi dessuten erfaring fra og en grunnleggende tro på at sterke, frivillige organisasjoner er en positiv drivkraft i oppbygging av et samfunn. Dette gjelder utvikling av demokratiske institusjoner og deltakelse av store grupper av befolkningen på alle plan.

Dessverre er det mange regjeringer som ser på uavhengige, kritiske organisasjoner som en trusel og anklager dem for samfunnsnedbrytende virksomhet. De er også negative til utenlandsk støtte til slike organisasjoner, spesielt fra andre lands myndigheter. Vi kan bidra med økonomisk støtte i forskjellige former, og vi vil fortsette praksisen med å støtte menneskerettighetstiltak gjennomført av norske og internasjonale organisasjoner. Vi støtter også lokale organisasjoner som den israelske menneskerettighetsorganisasjonene B`tselem og den palestinske organisasjonen LAW. Dette er organisasjoner som samler dokumentasjon og formidler informasjon om brudd på menneskerettighetene, gir assistanse til ofre, driver opplæringstiltak for lærere, rettsvesenet, journalister, leger eller andre grupper og organiserer tiltak for å styrke ytringsfriheten. Norge støtter også UN Center for Human Rights, som arbeider for bedre opplæring og etablering av nye stillinger i ulike deler av det palestinske rettsapparatet, og gir støtte til uavhengige MR-organisasjoner.

Vi gir også betydelig støtte til uavhengige medier i Det palestinske området og til utadrettet virksomhet for israelske mennesrettighetsorganisasjoner. Dette er både et uttrykk for støtte til ytringsfriheten, og en kime til bevisstgjøring, mobilisering og motivasjon for videre arbeid for menneskerettighetene. Ytringsfriheten er helt sentral i arbeidet for fremme av de andre menneskerettighetene.

6. Avslutning

Som konklusjon på dette foredraget vil jeg kort summere opp noen hovedlinjer;

• Menneskerettighetssituasjonen for palestinerne er alvorlig og vi ser overgrep både fra palestinske og israelske myndigheter.
• Norge har engasjert seg sterkt og vi har klart å arbeide langsiktig og målrettet for å bedre menneskerettighetssituasjonen for den palestinske befolkning. Virkemidlene vi benytter oss av spenner vidt; fra direkte myndighetskontakt, dialog og oppbygging av samfunnsinstitusjoner, til støtte gjennom private organisasjoner og uavhengige medier. Bistand og demokratibygging er integrerte deler av vårt menneskerettighetsarbeid.
• Vi har opparbeidet – ikke minst takket være organisasjoner som Fellesutvalget for Palestina – erfaring og kompetanse for å kunne påta oss oppgaver for å styrke menneskerettighetene i dette området.
• Det er alvoret i menneskerettighetsituasjonen som driver oss, og ikke enkeltstående medieoppslag. Dette alvoret er for meg i bunn og grunn et verdispørsmål – et verdivalg. Derfor må menneskerettighetsbrudd adresseres uansett hvem det er som står for dem. Fundamentet for mitt arbeid som utviklings- og menneskerettighetsminister er troen på mennesket – det vil si troen på menneskeverdet. Arbeidet for å beskytte og fremme menneskerettighetene er det samme som å styrke det grunnleggende menneskeverdet.

Takk for oppmerksomheten – og jeg ser fram til en god debatt.