Utenriksminister Knut Vollebæk

Utenriksministerens orientering i Stortinget om situasjonen i Kosovo og ellers i regionen

Stortinget , 7. juni 1999 (sjekkes mot framføringen)

1. Forslaget til fredsplan for Kosovo

Som en oppfølging av de prinsippene for en fredsløsning jugoslaviske myndigheter sluttet seg til sist torsdag, har militære eksperter fra NATO, med observatører fra Russland og Finland i helgen sittet i møter med jugoslaviske offiserer. Formålet er å utarbeide et opplegg for utrekning av de jugoslaviske styrkene og påfølgende utplassering av en internasjonal sikkerhetsstyrke i Kosovo - KFOR. Partene har imidlertid ennå ikke klart å bli enige om en avtale om vilkårene for tilbaketrekning av de jugoslaviske styrkene. Det kan synes som om man fra Jugoslavias side går tilbake på de prinsippene man var blitt enige om. Dette er sterkt beklagelig og kan sette hele den positive utviklingen i fare.

Selv om Jugoslavia har godtatt fredsplanen, gjenstår det altså å se om dette vil bli fulgt opp i handling. Det vil være en avgjørende forutsetning at alle elementene i avtalen lar seg verifisere. Tidligere erfaring med jugoslaviske myndigheter, bl.a. fra Bosnia, har dessverre vist at man ikke kan ta deres løfter for gitt før de faktisk er gjennomført. NATO står derfor fast på at luftoperasjonene vil fortsette inntil det er klart at jugoslaviske myndigheter oppfyller de forpliktelsene de har påtatt seg.

Til tross for at de problemene som nå er oppstått, er imidlertid arbeidet med å finne en politisk løsning på Kosovo-konflikten kommet inn i et nytt og mer positivt spor. 3. juni vedtok det serbiske parlamentet med 136 mot 74 stemmer å akseptere de ti prinsippene for en fredsløsning som president Martti Ahtisaari og Viktor Tsjernomyrdin presenterte for Milosevic dagen før. Bare Det serbiske radikale partiet stemte mot å godta prinsippene, som er i tråd med de krav som er fremsatt av NATO, G8-gruppen og FNs Generalsekretær. Gjennombruddet kommer som et resultat av det vedvarende og samstemte internasjonale presset og NATOs luftoperasjoner.

Enigheten som er oppnådd, viser betydningen av å trekke Russland med i arbeidet for å få Jugoslavia til å godta en fredelig løsning. At Ahtisaari og Tsjernomyrdin kunne presentere et forslag som Russland og Vesten stod sammen om, har tydeligvis gjort inntrykk på jugoslaviske myndigheter. Det arbeidet som Ahtisaari, Tsjernomyrdin og Strobe Talbott har utført på vegne av henholdsvis EU, Russland og USA, fortjener stor anerkjennelse.

Det knytter seg imidlertid fortsatt usikkerhet til Russlands rolle på grunn av uenighet om den planen Jugoslavias myndigheter har godtatt. Russland deltok i forhandlingene gjennom Viktor Tsjernomyrdin, som er president Jeltsins utsending, men andre russiske politikere mener han gikk for langt i sin aksept av de omforente prinsippene.

Grunnlaget for en politisk løsning for Kosovo forutsetter bl.a. umiddelbar stans i kamphandlingene og tilbaketrekking av jugoslaviske militære og paramilitære styrker, samt politi, fra Kosovo. Det skal opprettes et internasjonalt sikkerhetsnærvær og sivilt nærvær i Kosovo, forutsetningsvis med mandat fra FNs Sikkerhetsråd under Paktens kapittel VII. Jugoslavias myndigheter har akseptert at det internasjonale sikkerhetsnærværet skal ha et betydelig NATO-element og enhetlig kommando og kontroll. Som en del av det sivile nærværet vil det bli opprettet en internasjonal midlertidig administrasjon for Kosovo.

Etter tilbaketrekkingen skal et begrenset antall serbiske styrker, etter planen noen hundre, tillates å returnere til Kosovo for å sikre Jugoslavias grenser og serbiske religiøse og kulturelle minnesmerker. Disse styrkene skal også merke og rydde minefelt. Alle flyktninger vil ha rett til uhindret og sikker retur under oppsyn av FNs høykommisær for flyktninger - UNHCR.

Det skal iverksettes en politisk prosess med henblikk på å oppnå enighet om et foreløpig politisk rammeverk bygget på Rambouillet-avtalen, inkludert respekt for Jugoslavias territoriale integritet og demilitarisering av den kosovoalbanske frigjøringshæren - UÇK. Dette arbeidet skal imidlertid ikke forsinke arbeidet med å sette inn en midlertidig administrasjon i Kosovo.

Det vil være en forutsetning for å sikre snarlig og trygg flyktningeretur, samt å legge til rette for utplassering av det sivile nærværet, at den internasjonale sikkerhetsstyrken kommer raskt på plass i Kosovo. Det må så snart som mulig også opprettes en internasjonalt ledet politistyrke i Kosovo.

Det vil i tiden fremover være særlig viktig med nær kontakt med kosovoalbanske politiske ledere. Jeg hadde i går kveld et møte med lederen for den tverrpolitiske kosovoalbanske interimsregjeringen og UCKs politiske leder, Hashim Thaçi, som hilser velkommen enigheten om G8-prinsippene, selv om han er i sterk tvil om hvorvidt president Milosevic vil overholde dem.

Thaçi la ikke skjul på at demilitariseringen av UÇK er et vanskelig spørsmål, men bekreftet at UÇK vil respektere Rambouillet-avtalens prinsipper. Han viste imidlertid til at dette må skje gjennom et nært samarbeid med det internasjonale samfunn og vil nødvendigvis ta noe tid. Det vil være en forutsetning at NATO-styrker er til stede i Kosovo for at dette skal la seg realisere. Selv om uavhengighet fremdeles er alle kosovoalbaneres drøm, har UÇK innsett at dette foreløpig må legges til side av hensyn til hva som er realiserbart på det nåværende tidspunkt.

For at fredsplanen skal lykkes, er det viktig at de ulike politiske grupperingene blant kosovoalbanerne står sammen slik at vi får et effektivt interimsstyre på plass. Dette vil legge grunnlaget for et fremtidig demokratisk Kosovo. Thaqi sier også at han er åpen for samarbeid med Ibrahim Rugova og andre politiske ledere, og at UÇK etter en fredsløsning vil omdannes politisk og militært i tråd med vestlige, demokratiske standarder.

Når prinsippene for Kosovo-avtalen skal gjennomføres, blir det viktig å videreføre vår støtte til demokratiseringsprosessen i Jugoslavia for øvrig. Milosevic og hans støttespillere har beskyldt lederne i den demokratiske opposisjonen for å være landsforrædere på grunn av deres kritikk mot regimets styre. Det finnes eksempler på at såvel opposisjonspolitikere, som menneskerettighetsaktivister og journalister er blitt truet og i ett tilfelle drept.

En løsning av konflikten i Kosovo vil kunne føre til at Milosevic strammer grepet om det serbiske opposisjonelle miljøet. Dette må vi forsøke å motvirke. Milosevic-regimets forsøk på å undergrave og fjerne Montenegros lovlig valgte og vestlig-orienterte president, Milo Djukanovic, pågår fremdeles. Den konstitusjonelle konflikten mellom de to delrepublikkene i Jugoslavia består. Presset mot etniske minoriteter i Jugoslavia er også fremdeles svært sterkt.

Sammen med fire andre høytstående representanter for Jugoslavias myndigheter ble president Milosevic 27. mai i år tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ved FNs straffedomstol for det tidligere Jugoslavia. Samtidig utstedte domstolen en arrestbegjæring som ble meddelt, og som er bindende for alle medlemsland og Sveits. Milosevic’s formelle posisjon som statsoverhode er imidlertid ikke berørt av dette.

2. NATOs operasjoner og den militære gjennomføringen av fredsplanen

Alliansens medlemmer har stått samlet bak NATOs aksjoner. Resultatet som er oppnådd, innebærer at det internasjonale presset synes å ha ført frem. Det bekrefter at NATOs strategi har vært riktig. Det har tatt tid, men vi kan bare konstatere at bruk av militær makt har vært en nødvendig forutsetning for å komme frem til den politiske løsningen som nå ligger på bordet.

Det er av overordnet betydning at KFOR kommer på plass så raskt som mulig. Dette kan forusetningsvis skje på grunnlag av en resolusjon i FNs Sikkerhetsråd som gir styrken et mandat i henhold til kapittel VII i FN-pakten. Drøftelsene om utformingen av en slik resolusjon pågår nå mellom G8-landene. Dersom arbeidet med å få vedtatt en Sikkerhetsrådsresolusjon skulle ta tid, er det fullt mulig at styrken rykker inn på grunnlag av en avtale med jugoslaviske myndigheter. Det er vesentlig å unngå at et maktvakuum oppstår. Styrken vil ha viktige oppgaver og skal bl.a hindre nye sammenstøt mellom partene i konflikten, håndheve våpenhvilen, overvåke demilitariseringen av UÇK-geriljaen og tilbaketrekning av de serbiske styrker, samt skape trygge omgivelser slik at flyktningene kan vende tilbake til sine hjemsteder.

For å unngå utilsiktede episoder, vil KFOR ikke rykke inn i noen del av Kosovo før de jugoslaviske styrkene er trukket tilbake. Som nevnt er det imidlertid vesentlig at den internasjonale sikkerhetsstyrken er klar til raskt å fylle tomrommet etter de jugoslaviske styrkene. Dette skal forhindre at Kosovo-albanerne utnytter dette og tar kontroll på bakken, eller gjennomfører provokasjoner mot de serbiske styrkene når de trekker seg tilbake. Demilitarisering av UÇK vil bli en prøvestein på Kosovo-albanernes fredsvilje.

Alliansen vil være et bærende element i KFOR, som vil stå under en enhetlig kontroll- og kommandostruktur med NATOs Råd som øverste politiske styringsorgan. Det legges opp til at styrken skal bestå av om lag 50.000 soldater. Ivaretakelse av soldatenes sikkerhet vil være en viktig del av planleggingen. Russisk styrkedeltakelse må avklares gjennom egne avtaler. Styrken vil trolig organiseres i 4-5 ansvarsområder hvor ulike bidragsytende land vil ha ledelsen, slik som for SFOR i Bosnia. Denne inndelingen er ennå ikke fullt ut avklart. Det må imidlertid unngås at utplassering i ansvarsområder blir et skritt i retning av en deling av provinsen.

NATO vil fortsette luftoperasjonene inntil det er dokumentert at en avtalt uttrekning av de serbiske styrkene er påbegynt. Alliansen står samlet bak synet om at det fortsatt er viktig å opprettholde et militært press på president Milosevic inntil det er helt klart at han denne gangen lever opp til sine forpliktelser. NATO reduserte omfanget av luftoperasjonene, både for å signalisere vilje til å komme frem til en løsning, og for å vise at den serbiske befolkningen raskt kan oppleve positive virkninger. Problemene knyttet til en militær gjennomføringsavtale gjør at aktiviteten igjen er øket. NATOs Råd vil på kort varsel vedta operasjonsplanen for KFOR og aktiveringsordren for utplassering.

Norge har tatt sin del av byrden under Alliansens bestrebelser for å skape fred og stabilitet på Balkan. Det er etter Regjeringens mening viktig at Norge fortsatt står solidarisk sammen med våre allierte i den avgjørende fasen vi nå er inne i.

På bakgrunn av rekrutteringssituasjonen her hjemme når det gjelder tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner, vil vi neppe kunne opprettholde vårt engasjement i SFOR i Bosnia på dagens nivå samtidig som vi bidrar betydelig til KFOR i Kosovo. I nært samarbeid med NATOs militære myndigheter vil det derfor bli nøye vurdert hvor et norsk bidrag totalt sett vil gjøre best nytte for seg. Det er bred enighet om at det er viktig å unngå og svekke fredsprosessen i Bosnia. Regjeringen legger opp til en avklaring med hensyn til et betydelig norsk bidrag til KFOR i løpet av de nærmeste dagene. Dette vil vi selvsagt drøfte med Stortingets organer.

3. Fredsavtalens sivile oppgaver

Kosovo-krisen har ført til store humanitære lidelser. Det vil fortsatt være en viktig oppgave for det internasjonale samfunnet å videreføre innsatsen for å redusere disse. I tillegg vil gjennomføringen av fredsavtalens sivile deler medføre omfattende oppgaver og kreve at det internasjonale samfunnet setter inn enorme ressurser. Kosovo må i realiteten bygges opp igjen fra bunnen av, både når det gjelder politiske og administrative funksjoner og for en stor del også boliger og annen infrastruktur. Det er også store oppgaver knyttet til gjenoppbyggingen av det øvrige Jugoslavia og i regionen forøvrig.

Hvordan den sivile gjennomføringen av fredsplanen skal organiseres, er ennå ikke avklart. Spørsmålet om hvilken organisasjon som skal ha det overordnede ansvaret for gjennomføringen, og om hvordan de enkelte oppdragene skal fordeles, drøftes nå av G8-landene. Det er uansett klart at det vil være mer enn nok å ta fatt på for alle de internasjonale organisasjonene som er involvert. Både FN, OSSE og EU, samt de internasjonale finansieringsinstitusjonene vil ha sentrale oppgaver. Det vil være viktig med en klar inndeling av ansvarsområdene og en tett og effektiv koordinering mellom de ulike aktørene.

Som formann i OSSE har jeg naturlig nok vært opptatt av de oppgavene som OSSE bør løse, og har tatt initiativ til en omfattende planlegging av OSSEs bidrag til den sivile iverksettelsen av fredsplanen. OSSE har således under stadig utvikling et omfattende planverk for gjenoppbygging av de politiske og administrative institusjonene i Kosovo, for demokratisering og overvåking av respekt for menneskerettighetene, samt for forberedelse og gjennomføring av valg. I tillegg har OSSE lagt detaljerte planer for opprettelse av en internasjonal politistyrke i Kosovo og kan påta seg denne oppgaven dersom det blir utfallet av G8-landenes drøftelser. En slik operasjon vil være meget kompleks og ressurskrevende. I OSSEs planer legges det opp til en politistyrke på 1.500 internasjonale og 2.500 lokale politifolk. Norge er innstilt på å delta i denne styrken. Jeg har informert G8-landene om hvilke oppgaver OSSE vil kunne påta seg.

Så snart sikkerhet og stabilitet er opprettet, kan vi rette oppmerksomheten mot de enorme gjenoppbyggingsoppgavene som ligger foran oss. For å kunne håndtere disse må det i en overgangsperiode opprettes en midlertidig internasjonal administrasjon for Kosovo. Hverken i landsbyer og kommuner i Kosovo, eller i provinshovedstaden Pristina, finnes det fungerende politiske og administrative strukturer som kan videreføres, selv om enkelte elementer er til stede. Det må derfor arbeides parallelt på både lokalt og sentralt nivå, slik at det nødvendige samspillet mellom lokale og sentrale myndigheter kan gjenopprettes.

Etter en innledende overgangsperiode må det avholdes valg under internasjonalt oppsyn. Før dét må imidlertid manntallet gjenopprettes. Dette er i seg selv en betydelig oppgave, siden alle flyktninger er blitt fratatt identifikasjonspapirer, og folkeregistrene i Kosovo delvis skal være blitt tilintetgjort.

Det er et utall oppgaver som må løses. Helse- og sosialinstitusjoner må rustes opp, utdannings-systemet må revideres, telekommunikasjoner, veier og jernbaner må utbedres, og vann- og kraftforsyning må settes i stand. Dette er bare et lite utvalg av de oppgavene vi står overfor. Vi må støtte lokale politikere og lokal forvaltning fra første stund, slik at de trekkes med i arbeidet og tar ansvar for sin egen fremtid.

EU, i samarbeid med Verdensbanken, vil være nærmest til å ta ledelsen for den omfattende rehabiliteringen og gjenoppbyggingen av boliger og annen infrastruktur, samt andre oppgaver som krever betydelig finansiering. Man er allerede i gang med vurdere hvordan dette best kan koordineres.

Regjeringen er innstilt på å yte et betydelig bidrag til den sivile gjennomføringen av fredsplanen, både gjennom personell og finansiell støtte. Det vises i denne forbindelse til omtalen i St. prp. nr 88 (1998-99), som ble lagt frem sist fredag.

4. Flyktningespørsmålet og de humanitære oppgavene

Den humanitære situasjon er som nevnt fortsatt meget alvorlig. UNHCR anslår at det i alt er ca 780.000 flyktninger utenfor Kosovos grenser. Disse har behov for beskyttelse og humanitær bistand der de nå er. Når flyktningene vender tilbake, vil de også trenge øyeblikkelig hjelp til gjenoppbygging av hus, jordbruk, infrastruktur og en rekke basistjenester. I tillegg anslår FNs humanitære koordinator, som ledet FNs første sendelag til Kosovo, at det er mer enn en halv million internt fordrevne med akutte behov for mat, medisinsk bistand og rent vann.

Flyktningenes retur vil fremfor alt avhenge av sikkerhetsforholdene i Kosovo. Det internasjonale samfunnets oppgave vil være å legge til rette for en så rask retur som mulig. Vi skal ikke se bort fra at returen fra nærområdene kan bli minst like vanskelig å håndtere som flyktningestrømmen ut av Kosovo var.

For å legge til rette for målsettingen om rask og uhindret retur av flyktninger, vil det være et omgående behov for å opprette midlertidige politiske og administrative strukturer, et fungerende rettsvesen, og en stor internasjonalt ledet politistyrke for å sikre trygge og stabile forhold for befolkningen. Nært samarbeid med den internasjonale sikkerhetsstyrken vil være nødvendig.

UNHCR har ansvaret for organiseringen av flyktningenes repatriering og trapper nå opp planene for returprogram. Samtidig fortsetter planene for å videreføre humanitære programmer i asyllandene. Det som man ser helt klart nå, er at behovene for tradisjonell nødhjelp vil være store i lang tid fremover. FN arbeider med en plan for å forberede vinteren, i tillegg til å utarbeide en appell som skal dekke behovene for humanitær bistand i annet halvår. Regjeringen vil bidra til dette.

De humanitære behovene inne i Kosovo er fremdeles uavklarte, men det vil være en prioritert oppgave å få hjelpesendinger raskt inn til alle trengende. Norske frivillige organisasjoner som var etablert inne i Kosovo før mars i år, står klare til å rykke inn igjen, og bistand vil bli gitt både via dem, foruten via FN og Røde Kors. UNHCR vil koordinere det humanitære arbeidet.

For å tilrettelegge for retur og rehabilitering, vil det på et tidlig tidspunkt være nødvendig å kartlegge omfanget av anti-personellminer, minefeller og udetonerte bomber og fjerne disse. Minerydding er blant de humanitære tiltakene som raskt må iverksettes. Her har Norge betydelig ekspertise som vi vil tilby.

De 225 mill. kroner som Stortinget allerede har bevilget til humanitær bistand i området, er i hovedsak kanalisert via FN og norske frivillige organisasjoner. Med St. prp. nr. 88(1998-99) Om humanitær bistand i forbindelse med krisen i Kosovo, der det foreslås bevilget ytterligere 350 mill. kroner, vil det samlede norske bidraget beløpe seg til 575 mill. kroner. I tillegg kommer utgiftene til de 6.000 flyktningene i Norge. Regjeringen legger vekt på å kunne sette inn midler til humanitære tiltak som i tillegg til å dekke øyeblikkelige behov, også har et langsiktig perspektiv.

Når en fredsløsning er på plass, må vi se på de humanitære behovene ikke bare i Kosovo og nabolandene, men også i hele resten av Jugoslavia. Det er åpenbart at gjenoppbyggings-behovene vil være store, men det er grunn til å anta at også de kortsiktige humanitære behovene vil være omfattende. Fra norsk side har vi under hele konflikten gitt humanitær bistand også til den serbiske befolkningen og de serbiske flyktningene fra Kroatia og Bosnia via det Jugoslaviske Røde Kors. Dette vil vi fortsette med, både via Røde Kors og andre hjelpeorganisasjoner. Det er viktig at også den serbiske befolkningen ser konkrete, positive resultater av den foreliggende fredsplanen.

5. Den regionale situasjonen

Selv etter at en politisk løsning for Kosovo er på plass, vil trusselen mot den regionale stabiliteten være tilstede. Det vil derfor være behov for å iverksette langvarige stabilitetstiltak for å motvirke negative regionale virkninger av Kosovo-krisen. Med dette for øyet har det tyske EU-formannskapet tatt initiativ til den såkalte Stabilitetspakten for Sørøst-Europa.

Foruten landene i regionen vil USA, Russland, alle EU-landene, OSSE-formannskapet og Europarådet delta i Stabilitetspakten. Det er lagt opp til at Jugoslavia skal kunne delta når landet har oppfylt det internasjonale samfunnets krav. Fra norsk side har vi fremholdt at det ikke er mulig å oppnå langsiktig sikkerhet og stabilitet på Balkan uten at også Jugoslavia er involvert i en bred politisk, økonomisk og sosial prosess.

Pakten har som mål å fremme gode og nære forbindelser mellom landene i regionen gjennom et finmasket nettverk av avtaler om godt naboskap. Den oppretter et regionalt samarbeidsforum der deltakerne vil drøfte tiltak for å styrke de sørøst-europeiske landene i deres arbeid med å fremme fred, demokrati, respekt for menneskerettighetene, økonomisk vekst og økt sikkerhet og stabilitet.

OSSE vil være paktens politiske overbygning, mens EU vil spille en ledende rolle for den praktiske gjennomføringen av den, i samarbeid med OSSE. Det legges opp til undertegning av Stabilitetspakten under et utenriksministermøte i Køln 10. juni.

Norge, EU og de internasjonale finansieringsinstitusjonene har bistått landene i regionen økonomisk. Fra norsk side har vi gitt budsjettstøtte til Albania, Makedonia og Montenegro, dels via Verdensbanken og dels direkte. Det vil bli behov for ytterligere bidrag i forbindelse med en første regional giverkonferanse som er planlagt avholdt snarest mulig etter vedtak av Stabilitetspakten for Sørøst-Europa.

Også NATO arbeider med tiltak rettet mot å unngå destabilisering i regionen. På NATO-toppmøtet i Washington var det full enighet om behovet for å komme i gang med et bredere og mer langsiktig samarbeid med nabolandene i regionen. Det ble derfor foreslått å opprette et eget konsultasjonsforum med Jugoslavias naboland. Det er tatt initiativ til konkrete samarbeidstiltak som bygger på ordninger NATO allerede har med andre partnerland. NATOs initiativ trenger ytterligere konkretisering og må sees i sammenheng med andre regionale stabiliseringstiltak.

6. Avslutning

Det er ennå ikke oppnådd enighet om en avtale for tilbaketrekking av serbiske styrker. Det er likevel håp om at det kan gå mot fred i Kosovo. Dette vil i så fall føre til at flyktningene snart kan vende hjem og ta fatt på gjenoppbyggingsarbeidet. Her fortjener de vår fulle støtte. Vi har sett at det internasjonale samfunnets samhold overfor Jugoslavias myndigheter har virket, og det kan nå se ut til at de er i ferd med å innse at den eneste veien fremover går gjennom en politisk løsning for Kosovo.

Vi må nå ikke tape av syne at det ennå gjenstår store utfordringer. Det knytter seg fortsatt stor usikkerhet til gjennomføringen av de omforente prinsippene. Vanskelighetene med å nå frem til enighet om betingelsene for den jugoslaviske tilbaketrekningen bekrefter til fulle dette. Det er nå viktig at enigheten om de grunnleggende prinsippene smuldrer opp. Gjenoppbyggingen av Kosovo og av resten av Serbia vil, sammen med de nødvendige tiltakene for å bevare stabiliteten i regionen, kreve meget store ressurser. Det er nå viktig at det internasjonale samfunnet også står sammen om den langvarige innsatsen for å sikre varig fred og stabilitet i Sørøst-Europa.

Jeg vil fortsatt stå i nær kontakt med bl.a. mine kolleger fra G8-landene om disse spørsmålene. I morgen reiser jeg til New York for å drøfte situasjonen med FNs generalsekretær, Kofi Annan.