Innledning

Den differensierte arbeidsgiveravgiften stimulerer til bosetting og sysselsetting i distriktene. Siden innføringen av ordningen på 1970-tallet har landet vært delt inn i flere soner med ulike avgiftssatser. I dag varierer avgiftssatsen fra 14,1 prosent i sentrale strøk til null avgift i Nord-Troms og Finnmark.

Regjeringen ønsker å videreføre den differensierte arbeidsgiveravgiften av følgende grunner: For det første er den rettet direkte inn mot det en ønsket å oppnå med ordningen, nemlig redusert pris på og økt etterspørsel etter arbeidskraft. For det andre er den generell og tilgjengelig for alle bedrifter uavhengig av virksomhet, størrelse og lønnsomhet. For det tredje er ordningen oversiktlig og lett å administrere, idet arbeidsgiveravgiftssatsen (med svært få unntak) avhenger av arbeidstakers bosted. Disse egenskapene gjør den svært velegnet som virkemiddel i nærings- og distriktspolitikken. Dette synet støttes både av næringslivets egne organisasjoner og av forskere som har evaluert ordningen.

ESA mener ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift ikke lenger er forenlig med statsstøttereglene i EØS-avtalen. Norge er bedt om å meddele ESA hvilke endringer vi vil gjøre innen 25. mars i år. Kampen for å videreføre ordningen, har Regjeringens høyeste prioritet.

Bakgrunn

Denne ordningen har vært en vanskelig sak mellom Norge og EU siden EØS-avtalen ble inngått. Norges syn har vært at dette er en del av det generelle skatte- og avgiftssystemet og dermed ikke en del av EØS-avtalen

I 1999 avgjorde EFTA-domstolen at systemet med differensiert arbeidsgiveravgift innebar statsstøtte i EØS-avtalens forstand. ESA godkjente imidlertid en revidert ordning der visse typer virksomhet betaler høyeste sats uavhengig av arbeidstakers bosted. Denne ordningen er godkjent ut 2003. ESA har godkjent ordningen bl.a. på grunnlag av ESAs retningslinjer for støtte til ekstra transportkostnader i områder med lav befolkningstetthet.

Reglene om statsstøtte skal praktiseres likt innen EØS-området. Endringer i hvordan dette blir gjort ellers i EØS- området kan derfor spille inn på vurderingen av støtteordninger i Norge virker inn på samhandelen i EØS-området.

I 2000 fattet EU-Kommisjonen en negativ avgjørelse mot en svensk ordning med reduserte sosiale avgifter for deler av tjenestesektoren i Nord-Sverige. På bakgrunn av ”likebehandlingsprinsippet”, har EU-kommisjonen og ESA sagt at den norske ordningen ikke lenger kan anses forenlig med EØS-avtalen. Norge er bedt om å meddele ESA innen 25. mars hvilke endringer vi vil gjøre for å bringe ordningen i samsvar med EØS-regelverket. Det pågår nå en dialog med ESA om mulige endringer.

Prosessen: Regjeringens arbeid

Kampen for å videreføre ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift har Regjeringens høyeste prioritet. Enkelte har hevdet at Regjeringen ikke har planlagt den situasjonen vi er i nå i forhold til den differensierte arbeidsgiveravgiften. Det er ikke riktig. Men fordi den differensierte arbeidsgiveravgiften er en god og viktig ordning for næringslivet i distriktene, særlig i de nordligste fylkene, har Regjeringen arbeidet hardt for å beholde hovedtrekkene i dagens ordning.

Dersom den differensierte arbeidsgiveravgiften må endres i sin nåværende form, vil Regjeringen foreslå alternative virkemidler. Arbeidet med å vurdere alternativer har pågått parallelt med arbeidet med å beholde hovedtrekkene i dagens ordning. Eventuelle alternative tiltak vil derfor være godt forberedt fra Regjeringens side.

Regjeringen er generelt opptatt av å bedre rammevilkårene for næringslivet og ønsker å motta innspill fra alle berørte parter. Som et ledd i dette arbeidet har Regjeringen nå invitert næringslivet rundt om i landet til en dialog om de generelle rammevilkårene, herunder den differensierte arbeidsgiveravgiften. Det første av disse møtene ble holdt i Bodø tirsdag 25. februar. Da var både Finansministeren og jeg tilstede.

Siden i høst har det vært stor møtevirksomhet på politisk og administrativt nivåfor å redde dagens ordning:

2 møter med EU-kommisær Mario Monti (Statsministeren og Finansministeren 7. januar i Oslo, Finansministeren 18. februar i Brussel). Møtene kom i stand etter initiativ fra Norge. I møtet 18. februar redegjorde Finansministeren for hvor viktig differensiert arbeidsgiver avgift er i norsk regionalpolitikk. Han fremhevet ordningen som treffsikker og rettet mot sysselsetting i distriktene, samtidig som ordningen er enkel å praktisere for både næringsliv og myndigheter. Finansministeren viste spesielt til forholdene i Nord-Norge med hardt klima, lange avstander, vanskelig topografi, lav befolkningstetthet og et næringsliv med lav lønnsomhet til tross for avgiftslettelsen. Han la særlig vekt på å beskrive forholdene i avgiftssone 5, Finnmark og Nord-Troms, hvor det er nullsats.

Finansministeren og Kommunal- og regionalministeren hadde møte med ESAs president Einar Bull i Oslo 19. februar.

Saken har vært tatt opp i uformelle samtaler på politisk nivå med andre nordiske land.

Regjeringen holder Stortinget løpende orientert gjennom Stortingets EØS-utvalg.

På administrativt nivå har det vært en rekke møter med ESA for å diskutere mulige løsninger som ESA kan akseptere.

Videre arbeid fram mot fristen til å svare ESA 25. mars

Regjeringens primære mål er å videreføre mest mulig av dagens ordning også etter 1. januar neste år. Dette arbeidet har Regjeringens høyeste prioritet. Regjeringen har siste uke hatt møter med EU-kommisjonær Monti og ESAs president Bull for å drøfte saken og få forståelse for at de felles statsstøttereglene i EØS-området fortsatt må tolkes fleksibelt og ta høyde for de særlige ulempene i distriktene våre.

Holdningene fra EU og ESA så langt tilsier at det kan bli vanskelig å beholde dagens ordning. Dersom Norge viderefører en ordning som ESA og EU-kommisjonen ikke aksepterer, risikerer vi rettssak som kan ende i at bedriftene risikerer å måtte betale tilbake støtte som de mottar etter 1.1.2004. Det vil være svært negativt for bedriftene og distriktene i Nord-Norge. Derfor setter Regjeringen nå mye inn på å få til en god løsning som også er akseptabel for ESA og Kommisjonen.

Uansett er Regjeringen opptatt av å ha gode ordninger for distrikts-Norge. Hvis ESA pålegger Norge å endre dagens ordning, er regjeringen innstilt på å sette inn andre tiltak. Parallelt med forhandlingene om å videreføre hovedtrekkene i ordningen vurderer vi derfor alternative distriktspolitiske ordninger.

Utfordringene i forhold til EØS-regelverket:

EØS-regelverket: Driftsstøtte er generelt forbudt. Driftsstøtte som kun kompenserer for ekstra transportkostnader er likevel tillatt i regioner med lav befolkningstetthet og lange avstander, som de nordlige deler av de nordiske land. ESAs regelverk for transportstøtte er ikke tilpasset et system med støtte gjennom differensiering av sosiale kostnader/arbeidsgiveravgift. Med en fleksibel fortolkning av reglene, ble imidlertid den norske ordningen godkjent som en indirekte transportstøtteordning i 1999. I 1999 godkjente ESA differensiert arbeidsgiveravgift som indirekte transportstøtte, på grunnlag av utvalgsundersøkelser som viste at de fleste bedrifter hadde større ekstra transportkostnader enn det de fikk i avgiftslette. Denne fleksible tolkingen av EØS-regelverket har ESA nå gått bort fra, etter påtrykk fra EU-kommisjonen, som er opptatt av at regelverket praktiseres likt i EØS-området (den svenske saken).

Et sentralt kriterium i statsstøtteregelverket er effekten på handelen med andre EØS-land. Støtte som bidrar til å styrke enkelte foretaks markedsposisjon overfor konkurrentene, vil true med å vri konkurransen. EU-kommisjonen og ESA opererer med en streng fortolkning av samhandelskriteriet. I områdene med lav eller ingen arbeidsgiveravgift, vil noen sektorer ikke en gang potensielt konkurrere over landegrensene pga. avstandene. I andre sektorer vil derimot støtte kunne påvirke konkurransen. Som et eksempel på det siste er bl.a. virksomhet innen reiselivsnæringa trukket fram. Som et eksempel har ESA bl.a. påpekt at norske skianlegg vil ha en fordel dersom de fortsatt kan nyte godt av nedsatt arbeidsgiveravgift, mens svenske anlegg må betale full sosial avgift.

Bagatellmessig støtte: ESAs regelverk gir rom for å gi bagatellmessig statsstøtte til foretak på inntil 100 000 Euro over en treårs-periode, det vil si om lag 250 000 NOK pr. år uten krav til godkjennelse av ESA. Når samlet støtte til et foretak ikke overstiger 100.000 euro over en treårsperiode, regnes den ikke som konkurransevridende og rammes dermed ikke av forbudet mot offentlig støtte i EØS-avtalen. Beløpsgrensen gjelder for all offentlig støtte som ikke er godkjent av EFTAs overvåkningsorgan. Det er altså mulig å gi foretak en avgiftslettelse som tilsvarer denne summen fordelt over tre år uten at dette kommer i strid med statsstøttereglene. Det betyr i praksis at små bedrifter vil kunne ha samme ordning som i dag.