Forsiden

Historisk arkiv

KONGELIG RESOLUSJON: Verneplan for Femundsmarka med utvidelse av Femundsmarka nasjonalpark

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Miljøverndepartementet

KONGELIG RESOLUSJON: Verneplan for Femundsmarka med utvidelse av Femundsmarka nasjonalpark

Miljøverndepartementet

KONGELIG RESOLUSJON

Miljøvernminister: Børge Brende

Ref.nr.:

Saksnr:

2002/02702

Dato:

mp__R]21. februar 2003

Verneplan for Femundsmarka med utvidelse av Femundsmarka nasjonalpark, endring av tidligere Femundsmarka landskapsvernområde til Femundslia landskapsvernområde og opprettelse av Langtjønna landskapsvernområde, i Engerdal kommune i Hedmark fylke og i Røros kommune, Sør-Trøndelag fylke.

Forslag

Miljøverndepartementet legger med dette frem forslag til

  • Utvidelse av Femundsmarka nasjonalpark i Engerdal og Røros kommuner.
  • Opprettelse av Langtjønna landskapsvernområde i Røros kommune.
  • Endring av Femundsmarka landskapsvernområde til Femundslia landskapsvernområde i Engerdal kommune.

Arealfordelingen er som følger:

Eksisterende vern

Forslag

Femundsmarka nasjonalpark

390 km 2>

573 km 2>

Langtjønna landskapsvernområde

0

37 km 2>

Femundslia landskapsvernområde

70 km 2>

40 km 2>

Totalarealet er 650 km 2> hvorav tidligere vernet areal utgjør 460 km 2>, og nytt vernet areal utgjør 190 km 2>. Av dette ligger ca 116 km² i Hedmark fylke, og 74 km² i Sør-Trøndelag fylke.

Verneverdier

Sett sammen med tilgrensende verneområder, spesielt på svensk side av grensen, utgjør Femundsmarka et stort sammenhengende område fritt for større tekniske inngrep. Vi har her et av de større sammenhengende vernede områder i Sør-Skandinavia.

Femundsmarka nasjonalpark: Store deler av området har et landskap preget av skrinn furuskog på blokkmark og med labyrintaktige, forgrenede morenerygger. Mellom disse er det et utall vann og sjøer. Kombinasjonen mellom blokkmark, den skrinne skogen og alle sjøene gir Femundsmarka et meget spesielt preg som savner sidestykke i Europa. I Engerdal omfatter utvidelsesarealet stort sett høyfjellsområder med Elgåhognamassivet som det dominerende landskapselementet. Områdets grad av urørthet er et viktig verneelement. Utvidelsen vil i tillegg gi nasjonalparken en bedre arrondering.

Også en stor del av planleggingsområdet i Røros er høyfjellspartier, med fjellene Vigelen og Vigelskaftet mot riksgrensen i øst. Men her finnes også skogområder som er frodigere enn det en finner lenger sør i nasjonalparken. Områdene opp mot Vigelen er de områdene i Femundsmarka som har færrest spor etter menneskelig virksomhet.

Innenfor området finnes flere arealkrevende og sårbare dyrearter. Alle de fire store rovdyrartene er påvist innenfor området. Oter finnes i fast bestand. For fiskeørna har området stor betydning i landssammenheng. I tillegg finner vi jaktfalk, kongeørn, hønsehauk og sannsynligvis hubro hekkende i området. Ulvelav har her en av sine viktigste forekomster i landet.

Langtjønna landskapsvernområde: I området finner man en langt rikere vegetasjon enn det som finnes i Femundsmarka nasjonalpark. Det er også mange verneverdige kulturminner og kultumiljøer med steinalderboplasser, tømmerfløtingsanleggene etter Røros Verks drifter, og aktivt drevne setre som til sammen gir området et mangfoldig og spennende natur- og kulturlandskap. Restaureringstiltak er gjennomført for å ivareta tømmerfløtingsanleggene i Langtjønnavassdraget.

Femundslia landskapsvernområde: Området består hovedsaklig av furuskog og er et viktig element i landskapsbildet fra Femunden og østover mot Femundsmarka nasjonalpark. Området ble første gang vernet i 1971 som Femundsmarka landskapsvernområde. Deler av dette verneområdet foreslås med dette innlemmet i Femundsmarka nasjonalpark, mens det resterende areal får navnet Femundslia landskapsvernområde.

Andre interesser

I planområdet for Femundsmarka nasjonalpark og de to landskapsvernområdene er det ved siden av miljøverdier knyttet til en rik natur- og kulturarv, interesser knyttet til fast bosetting, reindrift, utmarksbeite, hogst, turisme, og friluftsliv inkludert jakt og fiske. Tre bosettinger er innenfor/omsluttet av planområdet, Svukuriset, Haugen og Sylen. De to sistnevnte er veiløse.

Reindriften er den dominerende næringsaktiviteten i området, med vinterbeite nord for Røavassdraget og helårsbeite på sørsiden. Totalt beiter det ca 8000 rein (før kalving) i planområdet. Av de faste bosettingene er det kun på Svukuriset det fortsatt drives jordbruk og husdyrhold (sau). Helt i nord ligger to aktivt drevne setre med melkekyr. I tillegg er det noe sau og ku/kalv som beiter lengst nord og lengst sør i planområdet. Det er interesser knyttet til skogen både i nord og sør/sør-vest. Det gjelder både Statskog og bruksberettigede i allmenningen. All skog er vernskog. Turisme er viktigste inntektskilde for alle som bor innenfor planområdet og for en del av de som bor i randområdene. Det dreier seg da særlig om utleie av hytter/buer, og overnatting og servering på gårdene. DNT har en betjent og en selvbetjent hytte innenfor eksisterende verneområder. Det er betydelige jakt- og fiskeinteresser i området. I tillegg er det en del fotturisme og kanopadling.

Saksbehandling

Statens Naturvernråd fremmet i NOU 1986:13 Ny landsplan for nasjonalparker, forslag om å utvide Femundsmarka nasjonalpark. Nasjonalparken ble foreslått utvidet både mot nord i Røros kommune og mot sør i Engerdal kommune. På grunnlag av NOU 1986:13 og høringsuttalelsene til denne, utarbeidet regjeringen St. meld. nr. 62 (1991-92) – Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge. Der ble det bedt om at planene om utvidelse av nasjonalparken blir videreført.

I brev av 1. juni 1995 fra Fylkesmannen i Hedmark og brev av 9. januar 1996 fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag ble formell melding om igangsetting av planarbeidet sendt til alle som kunne bli berørt, så langt en da hadde oversikt over. Det ble avholdt åpne informasjonsmøter i Elgå og på Røros om saken. Til å bistå fylkesmennene i arbeidet med å lage et verneforslag, ble det opprettet kommunevise referansegrupper med representasjon fra kommunene, Statskog, fjellstyrene, reinbeitedistriktene, grendeutvalg, de veiløse bosettingene og hytteeierne. Gruppene har fungert som kommunikasjonskanal mellom fylkesmennene og de berørte parter, har bidratt med innsamling av grunnlagsmateriale og har spilt en viktig rolle ved å påpeke konsekvenser av ulike avgrensningsforslag og restriksjonsnivå.

På bakgrunn av det faglige grunnlagsmaterialet, møter og befaringer utarbeidet fylkesmennene et verneforslag for Femundsmarka. Arbeidet til fylkesmennene munnet ut i et forslag om utvidelse av Femundsmarka nasjonalpark nordover i Røros kommune og sørover i Engerdal kommune, opprettelse av Langtjønna-Svartvika (nå Langtjønna) landskapsvern-område i Røros kommune og opprettelse av Gråvola-Kuvola (nå Femundslia) landskapsvern-område i Engerdal kommune. Verneforslaget ble sendt på en bred lokal høring i november 1999. På bakgrunn av høringsuttalelsene utarbeidet fylkesmennene et anbefalt verneforslag.

Direktoratet for naturforvaltning (DN) sendte verneforslaget på sentral høring i oktober 2001. Den 5. juni 2002 avholdt DN et møte med ordførerne, de lokale referansegruppene og fylkesmennene for å orientere om sine foreløpige vurderinger av verneforslaget. Engerdal kommune kom etter dette med supplerende kommentarer i brev av 26. juni 2002. DN oversendte sin tilråding til Miljøverndepartementet (MD) 26. juli 2002.

Sentrale endringer under planprosessen

Femundsmarka nasjonalpark: For å ta ut en trasé for en mye benyttet skiløype, er det gjort en mindre grenseendring i utvidelsesforslaget i sør.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag har, bl a etter innspill fra Røros kommune, foretatt to grensejusteringer etter høringen. Begge endringene innebærer at arealer foreslått som nasjonalpark, går inn i Langtjønna landskapsvernområde. Den ene endringen er gjort for at en kjerrevei i sin helhet blir liggende i landskapsvernområdet. Den andre endringen er gjort av hensyn til bruksutøvelsen i området. Samlet areal for endringene er ca. 7 km 2>.

Det er åpnet for at kjøring langs faste traseer for beboerne mellom de tre bosettingene er tillatt på snødekt mark, uten å måtte søke om dispensasjon fra verneforskriften. DN foreslår en justering av forskriften som kan åpne for bygging av en ekstra bu ved Rønsjøen som kan nyttes i næringssammenheng for bosettingene i Sylen-grenda, og muligheter for noen få gapahuker langs Røa. Det åpnet for å kunne gi tillatelse til bruk av luftfartøy til uttransport av felt elg. Dette vil dreie seg om 1-2 landinger pr. år i nærmere angitte områder.

MD har under sluttbehandlingen lagt inn tilpasninger i forhold til reindriften, omtalt under punktene rådgivende utvalg, reindrift (formål, ferdsel, brensel, jakt og fiske), regulering av beite, diverse (evaluering) og motorferdsel.

Langtjønna landskapsvernområde: Navnet er endret fra Langtjønna – Svartvika til Langtjønna landskapsvernområde. Grensene mot Femundsmarka nasjonalpark er endret slik det er beskrevet over. Videre er verneformålet noe utdypet. Punktet om hogst av ved til eget bruk strykes. Fylkesmannen mener dette fanges opp i kravet fra punktet om hogstplan godkjent av forvaltningsmyndigheten. Det åpnes for bruk av hest til landbruksmessig virksomhet.

Femundslia landskapsvernområde: Navnet er endret fra Gråvola – Kuvola til Femundslia landskapsvernområde. Punktet som omhandler kjøring på Svukurisveien er endret til en henvisning til forvaltningsplanen.

Økonomiske og administrative konsekvenser

DN har myndighet til å fastsette forvaltningsmyndighet for verneområder i Norge. De berørte kommuner har fått tilbud om å overta forvaltningsmyndigheten for landskapsvernområdene. DN uttaler at en delegeringen av myndighet skjer dersom kommunene ønsker dette. DN vil delegere forvaltningsmyndigheten for nasjonalparken til fylkesmennene i Hedmark og Sør-Trøndelag.

MD slutter seg til DN's forslag til organisering av forvaltningen. Utgifter til vern og forvaltning av området dekkes innenfor eksisterende budsjettramme.

Høringene

Ved lokal og sentral høring fikk 219 høringsinstanser tilsendt verneplanen. Det ble mottatt i alt 67 skriftlige svar med merknader til verneforslaget.

Foruten departementene med underliggende etater, grunneiere, rettighetshavere, berørte kommuner, fylkesinstanser, har følgende lokale og sentrale instanser hatt verneplanen til uttalelse: Sametinget, Reindriftsforvaltningen, Reinbeitedistriktene Elgå, Femunden og Riast/Hylling, Områdestyret for reindrift i Sør-Trøndelag/Hedmark, Norske Reindriftsamers landsforbund, Norske Samers Riksforbund, Samenes landsforbund, Norsk Geologiråd, Prosessindustriens landsforbund, Telenor, NSB hovedadm., Hedmark Energi AS, Energiforsyningens fellesorganisasjon, Statens Naturforvaltningsråd, Statens kulturminneråd, Statens namnekonsulentar for Midt-Noreg, og for Øst- og Sør-Noreg, Samisk kulturminneråd, Museums-senteret Trysil/Engerdal, Røros museum og historielag, Rørosmuseet, Fortidsminne-foreningen, Kulturvernets fellesorganisasjon, Kommunenes sentralforbund, Norges Bondelag, Hedmark Bondelag, Sør-Trøndelag Bondelag, Norges Skogeierforbund, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Hedmark Bonde- og Småbrukarlag, Sør-Trøndelag Bonde- og Småbrukarlag, Norskog, Norges Fjellstyresamband, Statskog, Statskog Øst-Norge avd Femund og avd Sør-Trøndelag og Møre, Skogeierforeninga Nord, Sør-Trøndelag Skog-selskap, Hedmark Skogselskap, Glommen Skogeierforening, Trysilvassdragets Skogeier-forening, Glommens og Laagens brukseierforening, Utmarkslaget i Hedmark, Norges Naturvernforbund, Naturvernforbundet avd Sør-Trøndelag og avd Hedmark, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Jeger- og Fiskerforbund avd Sør-Trøndelag og avd Hedmark, Røros Jeger- og Fiskerforbund, Røros naturvernlag, Natur og Ungdom, Norsk Botanisk Forening, Norsk Botanisk Forening Trøndelagsforeningen, Norsk Orkideforening, Norsk Ornitologisk Forening, Norsk Ornitologisk Forening avd Hedmark og avd Sør-Trøndelag, Norsk Zoologisk Forening, Verdens Naturfond, Den Norske Turistforening - Oslo og Akershus, Den Norske Turistforening, Engerdal og Trysil Turlag, Friluftslivets fellesorganisasjon, Friluftsrådenes Landsforbund, Norges Idrettsforbund, Foreningen våre rovdyr, Fremtiden i våre hender, Greenpeace Norge, Miljøstiftelsen Bellona, Norges Miljøvernforbund, Norsk limnologforening, Villreinrådet i Norge, Norsk Biologiforening, SABIMA, Det Kgl. Selskap for Norges Vel, Norges Velforbund, Norsk Allmenningsforbund, Utmarkskommunenes sammenslutning, Norsk institutt for skogforskning, JORDFORSK, Norsk institutt for vannforskning, Norsk institutt for natur- og kulturminneforskning, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige universitet, NTNU Vitenskapsmuseet, Norges Landbrukshøgskole, Aksjonsgruppa for bevaring av Flensmarka og Svartvika, Feragen Fjellstyre, Engerdal Fjellstyre, Røros Fjellstyre, Elgå grendeutvalg, Engerdal Næringsforum, Røros Reiselivslag, Engerdal Reiselivslag, Hedmark Reiseliv BA, Femund Canoe Camp, Nowaja Adventure, Hundspannäventyr AB, Femund Fiskarlag, Elgå Gjestgiveri, Styret i Femund II, Femund fjellstue, NORTRA, Reiselivsbedriftenes landsforening, FORF – Frivillige organisasjoners redningsfaglige forum, SAS Norge, Braathens, Widerøe Flyselskap A/S, Norsk Aero Klubb, Norges Luftsportsforbund, Länsstyrelsen i Dalarnes län og Älvdalens kommun (de to siste i Sverige).

Generelle merknader til verneforslagene

Verneplanprosess

Norges Fjellstyresamband (NFS) savner en konsekvensutredning om konsekvensene for lokal næringsvirksomhet. Dette gjelder særlig landbruksvirksomheten i landskapsvernområdene. De foreslår at vernet blir gjenstand for en evaluering hvert tiende år, hvor verneverdiene, virkninger for lokalsamfunn og næringsutvikling blir evaluert. Reindriftsforvaltningen i Alta og NRL mener et vern, slik det nå er foreslått, vil føre til bortfall og svekkelse av lovfestede rettigheter med så alvorlige konsekvenser for reindrifta at en konsekvensutredning må gjennomføres. Alternativt må forskriftene endres slik at reindriftas lovfestede rettigheter ivaretas bedre.

DN viser til at utvidelsesarealet som nå blir vernet (ca 190 km 2>) ikke oppfyller plan- og bygningslovens KU-forskrifters arealkrav på 250 km 2>, for at en konsekvensutredning skal gjennomføres. Gjennom verneplanprosessen har man i stedet belyst de næringsmessige og andre konsekvenser gjennom den ordinære utredningen. Både i forhold til reindrift og turisme har man nå over 30 års erfaring med vern i området. Det utvidete vernet vil medføre få ytterligere konsekvenser for disse næringene. I nord vil to setre og et område med skogbruksinteresser ble berørt, men verneforslaget er utformet slik at konsekvensene for eksisterende næringsvirksomhet blir minimale. DN mener utredningsplikten er oppfylt. Forslaget om en evaluering av konsekvensene hvert tiende år, er et konstruktivt innspill til forvaltningsplanarbeidet og den framtidige rulleringen av denne.

Forvaltningsmyndighet

Reindriftsforvaltningen i Alta,Områdestyret for reindrift i Sør-Trøndelag/Hedmark og NRL viser til ulike konvensjoner og krever at det vurderes om reindrifta kan inngå som forvaltningsmyndighet samme med f eks fylkesmennene. NLH, Naturvernforbundet på Røros og Norges Naturvernforbund mener forvaltningsansvaret må tillegges fylkesmannen. Dette begrunner de med erfaringer fra andre felt hvor kommunene har forsøkt å forvalte statlige oppgaver og at politiske svingninger mellom hver valgperiode vanskelig sikrer en stabil lokal forvaltning. Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) mener det bør opprettes et interkommunalt organ der de berørte kommunene får ansvaret for forvaltningen og hvor fylkesmennene er klageinstans. Alternativt bør kommunene sammen med fylkesmennene opprette et organ med forvaltningsmyndighet. NFS sier at dersom ikke kommunene ønsker å overta forvaltningsansvaret, ønsker NFS at det blir prøvd ut en modell der fjellstyrene overtar forvaltningsansvaret for verneområdene. Dersom dette ikke er mulig må det opprettes et ”forvaltningsråd” som skal sikre lokal medvirkning i forvaltningen, jfr Dovrefjellrådet. Det bør opprettes et forvaltningskontor for ”forvaltningsrådet” med en nasjonalparkforvalter. NFS mener forslag til forvaltningsmodell og forvaltningsplan bør være en naturlig del av sentral høring.

Fylkesmennene uttaler at det er knyttet viktige nasjonale verdier til nasjonalparkene. Naturen i disse områdene er en del av vår nasjonalarv, og representerer på mange måter det mest verdifulle i norsk natur. På denne bakgrunn er det etter fylkesmennenes oppfatning naturlig at hovedansvaret for forvaltningen er et statlig ansvar. For å ivareta nødvendig statlig samordning og kontroll samtidig som forvaltningsmyndigheten blir liggende så nært området som mulig, ser en det som formålstjenlig at fylkesmennene er forvaltningsmyndighet.

DN viser til at det i Stortingets behandling av St.meld. 62 (1991-92) ble bedt om at Regjeringen kom tilbake til Stortinget med et forslag til hvordan en kan sikre lokal medvirkning og medbestemmelse i forvaltningen av nasjonalparkene. Dette ble videre diskutert under behandlingen av Innst. O. nr 64 (1995-96) om lov om statlig naturoppsyn, der også forholdet til forvaltningen av vernede områder ble drøftet. Komiteen viser til at forvaltningen av nasjonalparkene i prinsippet er et statlig ansvar, og at Norge i denne sammenheng må etterleve IUCN’s kriterier. Det påpekes imidlertid at statlig ansvar kan kombineres med lokal medvirkning, i form av f eks opprettelse av rådgivende utvalg med lokal representasjon, eller kjøp av lokale tjenester for gjennomføring av forvaltningsrettete tiltak. Komiteen ba om at det ble iverksatt forsøk med ulike modeller for lokal medvirkning i forvaltningen av en eller flere nasjonalparker. I denne sammenheng er det valgt ut fire prøveområder hvor kommunene på forskjellige måter får økt medbestemmelse/ansvar for forvaltningen. Miljøvernmyndighetene vil avvente erfaringene med de fire prøveområdene før eventuelle nye retningslinjer for forvaltning av nasjonalparker utarbeides. Det er likevel viktig at lokalsamfunnet trekkes mer aktivt med i forvaltningen av nasjonalparkene. Dette vil være nyttig både for å sikre lokal forankring i forvaltningen av nasjonalparken, og for å dra nytte av kunnskap som ofte bare finnes lokalt. I denne sammenheng kan en ordning med rådgivende utvalg ha en viktig funksjon.

Rådgivende utvalg

Landbruksdepartementet (LD) krever at reindrifta må være representert. Reindrifts-forvaltningen i Alta og NRL viser til ulike konvensjoner og ber om at det av verneforskriften helt klart må framkomme at reindrifta skal være med i arbeidet med forvaltningsplanen og at reindrifta må være med i det rådgivende utvalget. DNT ønsker å være med i det rådgivende utvalget. Dette begrunnes med deres kompetanse innen friluftsliv, og deres rolle i å ivareta allmennhetens interesser. Norges Naturvernforbund mener naturvernorganisasjonene må forespørres om deltakelse i rådgivende utvalg. Statsskog Trøndelag/Møre mener det er viktig at brukerinteressene sikres representasjon i et eventuelt rådgivende kontaktutvalg. Røros kommune mener det bør opprettes et rådgivende organ der grunneiere, bruksberettigede innenfor landbruk og reindrift og naturverninteressene er representert. Sør-Trøndelag fylkeskommune mener det vil være naturlig at fagmyndighet på kulturvern er representert i eventuelle samarbeidsutvalg/tilsynsutvalg. Hedmark fylkeskommune og Engerdal kommune er tilfreds med at det foreslås å opprette et rådgivende utvalg for forvaltningen av nasjonalparken. Engerdal kommune og Engerdal Fjellstyre ønsker å være representert i et slikt utvalg. Haugen gård ber om at fjellgardene blir representert i utvalget.

Fylkesmannen i Hedmarks vurdering er at selv om staten vil ha hovedansvaret for forvaltningen av nasjonalparken må lokalsamfunnet trekkes mer aktivt med i forvaltningen enn det som har vært vanlig til nå i nasjonalparker. Opprettelse av rådgivende kontaktutvalg vil være et av flere tiltak i denne retning. Åpenhet og direkte kontakt med brukere, grunneiere og lokalsamfunn vil være en viktig arbeidsmetode i forvaltningen. På denne bakgrunnen vil fylkesmannen foreslå at det opprettes et rådgivende kontaktutvalg for Femundsmarka nasjonalpark så raskt som mulig etter et eventuelt vernevedtak.

Sammensetning, oppnevning, rolle og arbeidsoppgaver for et slikt utvalg vil kreve nøye planlegging og drøftinger i etterkant av et eventuelt vernevedtak. Når det gjelder sammensetning vil fylkesmannen synes det er naturlig å ta utgangspunkt i de etatene/organisasjonene/interessegruppene som var representert i de lokale referansegruppene som ble oppnevnt under arbeidet med å lage verneforslaget.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag legger til at oppnevning av et slikt utvalg bør sees i sammenheng med et eventuelt tilsvarende utvalg for forvaltningen av landskapsvernområdene i tilknytning til nasjonalparken.

Når det gjelder sammensetningen av rådgivende kontaktutvalg i større verneområder finnes det flere ulike modeller, fra rent politisk oppnevnte utvalg til utvalg som også inkluderer nærings- og interesseorganisasjoner. I Sør-Trøndelag har en særlig erfaring fra samarbeidsutvalget for Trollheimen landskapsvernområde. Dette utvalget er sammensatt av politisk valgte representanter fra berørte kommuner og tilsvarende fra berørte fylkeskommuner. Erfaringene fra dette utvalget er svært gode sett fra forvaltningsmyndighetens og lokalsamfunnets side. Med bakgrunn i de gode erfaringene fra Trollheimen landskapsvernområde og ”Samarbeidsutvalget for Trollheimen” anbefaler derfor fylkesmannen at et tilsvarende utvalg opprettes også for Femundsmarka så raskt som mulig etter et eventuelt vernevedtak.

DN registrerer at det er mange aktører som ønsker å være med et eventuelt rådgivende utvalg. Fylkesmennene har også ulikt syn på hvordan et slikt utvalg bør settes sammen. DN vil vise til at det rundt om i landet finnes erfaringer med flere former for sammensetning av slike utvalg, og at mange av disse fungerer bra. DN viser til at det er forvaltningsmyndighetens formelle ansvar å utpeke et rådgivende utvalg for nasjonalparkene, eventuelt med tilliggende landskapsvernområder.

Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) ber om at forskriften endres slik at det står at det skal opprettes rådgivende utvalg, ikke kan, og at reindriften skal være representert. Utvalgets funksjoner og møtehyppighet skal i tillegg gå fram av forskriften.

LD ber om omtale i foredraget at reindriften som største bruker av området må være representert i et eventuelt rådgivende utvalg.

MD viser til at § 7 om at det kan opprettes et rådgivende utvalg er en standardformulering i nasjonalparkforskriftene. MD understreker, slik DN også forutsetter, at man i dette tilfellet har til hensikt å opprette et rådgivende utvalg. Forvaltningsplan bør utarbeides så raskt som mulig etter at vernevedtaket er fattet. For å utvikle et godt samarbeid og sikre en god forvaltning av området er det viktig at både lokalsamfunnet og andre berørte parter som bl.a reindriftsmyndigheter deltar i å utarbeide forvaltningsplanen og i det rådgivende utvalget. Dersom det foreligger distrikts-planer for reindriften, vil disse være viktige grunnlagsdokumenter i arbeidet med forvaltnings-planen. MD mener det blir for detaljert å innarbeide et rådgivende utvalgs funksjon og møtehyppighet i en forskrift. Slike opplysninger kan innarbeides i forvaltningsplanen.

Verneforskriftene

  • Formål

FRIFO stiller seg bak formålet og forskriftene for verneområdene. Norges Naturvernforbund mener det er viktig at verneforskriftene har sikring av uberørt natur som hovedformål.

  • Reindrift

LD viser til at reindriften, som andre, kan bli utsatt for ekspropriasjon og rådighets-innskrenkninger. Vernebestemmelser hjemlet i naturvernloven kan innebære innskrenkninger i den bruk reindriftsretten i utgangspunkt gir grunnlag for. Myndighetene må imidlertid være seg bevisst de særlige forpliktelser som foreligger overfor den samiske befolkning i henhold til Grunnloven § 110a og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter. Omfattende rådighetsinnskrenkninger for samisk reindrift kan komme i konflikt med disse reglene. Verneforskriftene bør sørge for at reindriften stort sett kan foregå uendret, samtidig må det påpekes at reindriften, som andre, har en alminnelig tilpasningsplikt. Dersom reindriften gjennom vernevedtak mister sin mulighet til helt eller delvis å utføre sine rettigheter, vil spørsmålet om erstatning for økonomisk tap aktualisere seg. LD krever at det skal inn et punkt om at bestemmelsene om forbud mot inngrep og anlegg, ikke er til hinder for utøvelse av reindrift etter reindriftsloven. Når det gjelder gjeterhytter tilknyttet reindriften er dette regulert i reindriftsloven, dennes § 9 pkt 3 må følges her. LD vil ha et eget punkt hvor det vises til reindriftsloven når det gjelder reindriftsutøveres behov for uttak av brensel. De viser til at det ang ferdsel må presiseres at all ferdsel i henhold til reindriftsloven er tillatt, jfr dennes § 10.

LD og Områdestyret for reindrift i Sør-Trøndelag/Hedmark kommenterer til punktet om regulering av beite, at i forhold til reindriften gjelder reindriftslovens bestemmelser. Områdestyret for reindrift ber om at det i punktet om ferdsel presiseres at i forhold til reindrift gjelder reindriftslovens bestemmelser. De mener videre at en ”ekspansjon, tilrettelegging og kommersialisering av bruken av Femundsmarka nasjonalpark til friluftsliv-/turistformål” er uforenelig med reindriftens behov for urørte og uforstyrrede beiteområder. All tilrettelegging av denne typen må skje i samarbeid og forståelse med de berørte reinbeitedistriktene.

Engerdal kommune og Engerdal Fjellstyre uttaler at reindrift er en viktig næringsvei i området, og det er viktig at rammebetingelsene for denne ikke blir forringet. Reindrifts-forvaltningen i Alta uttaler at til tross for de negative konsekvenser reindrifta blir påført i form av merarbeid og økte kostnader ved et vern, bør næringa være villig til å påta seg disse ulempene fordi vern av arealene etter naturvernloven er den beste måten å sikre seg intakte arealer å drive reindrift på. Reindriftsforvaltninga og NRL støtter verneforslaget dersom DN justerer forskriftene slik at de blir mer hensiktsmessige for reindrifta. Følgende justeringer foreslås: Et eget punkt om at forskriften ikke er til hinder for vedlikehold av gjeterhytter, gjerder og anlegg i reindriften. Et eget punkt om at forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til oppføring av gjeterhytter, gjerder og anlegg i reindriften, mens andres rett til oppføring av buer og gammer faller bort. En åpning for uttak av brensel og trevirke til reindrifta. At reindrifta unntas fra ferdselsreguleringene. At forskriften åpner for motorisert ferdsel på barmark i forbindelse med reindrift, avmerket i distriktsplan. Områdestyret for reindrift i Sør-Trøndelag/Hedmark og reinbeitedistriktene krever at det i verneforskriftenes bestemmelser presiseres at de ikke er til hinder for oppføring av gjeterhytter, gjerder og anlegg for rein-driften. Områdestyret for reindrift i Sør-Trøndelag/Hedmark krever at punktet om dyrelivet ikke må være til hinder for bestandsreguleringer av de store rovdyrene samt ørn, eller uttak av skadevoldende dyr ved jakt, fangst og lignende tiltak. Dette bes tatt inn i forskriften.

Fylkesmennene påpeker at formålet med vern av nasjonalparker er å ta vare på urørt eller i det vesentlige urørt natur for framtida. Vedtak om vern med hjemmel i naturvernloven har derfor som hovedformål å innskrenke mulighetene for naturinngrep. Verneforskrifter gitt i medhold av naturvernloven vil normalt gå foran andre lover/forskrifter, eksempelvis fjelloven og reindriftsloven, dersom det er motsetninger mellom regelverkene. Saken har viktige prinsipielle sider. Det utøves reindrift i mange av de eksisterende nasjonalparkene i Norge. Etter fylkesmennenes oppfatning bør det derfor være en enhetlig holdning på nasjonalt nivå til problemstillingen som er reist av reinbeitedistriktene og områdestyret. Fylkesmennene vil derfor ikke anbefale at det i verneforskriftene kun henvises til reindriftsloven i saker som gjelder bygninger og anlegg, motorferdsel m.m.

Fylkesmennene er oppmerksom på at reindrift er en svært viktig næringsvei i området, og at eksisterende og foreslått vernet område utgjør en betydelig og viktig del av næringens bruksarealer. Utfordringen er derfor å utforme forslaget til verneforskrift og innarbeide forvaltningspraksis som gir næringen akseptable rammebetingelser, samtidig som hensynet til verneverdiene blir ivaretatt. Etter fylkesmennenes oppfatning er dette i rimelig grad oppfylt i det anbefalte verneforslaget. Det er ikke foreslått restriksjoner på beitebruken. Det foreslås generelt unntak fra motorferdselsforbudet for bruk av luftfartøy og bruk av beltekjøretøy på vinterføre for utøvelse av reindrift. Det foreslås også hjemmel til å gi tillatelse til nødvendig bruk av motorkjøretøyer på barmark. Videre har forvaltningsmyndigheten etter søknad anledning til å gi tillatelse til oppføring av buer/gammer i forbindelse med oppsynsvirksomhet og gjeting. I dette ligger det et signal om at forvaltningsmyndigheten er innstilt på å bidra til å finne gode og helhetlige løsninger på konkrete tiltak som dekker reelle behov. Reindriftsnæringen ber i praksis om at dette punktet flyttes til punktet om generelle unntak, dvs. slik at tiltaket kan gjennomføres uten at forvaltningsmyndigheten for nasjonalparken behøver å kontaktes.

Utgangspunktet i en nasjonalpark er at alle tekniske inngrep som kan gi varige spor eller som er av permanent karakter skal unngås. I forskriften omtales en del slike tiltak som forvaltningsmyndigheten, tross verneformålet, kan vurdere å gi tillatelse til. Etter fylkesmennenes oppfatning er det viktig at forvaltningsmyndigheten i en nasjonalpark har oversikten over og har muligheten for å styre og sette vilkår, nettopp på grunn av den permanente karakteren enkelte av tiltakene har. Viktige vurderinger i denne sammenhengen vil være om gjennomføringen av tiltakene vil komme i konflikt med natur- eller kulturfaglige interesser, være landskapsmessig skjemmende eller på annen måte være i strid med verneformålet. Ved forvaltningen av verneforskriften anses det som særlig viktig å unngå nye tekniske inngrep av permanent karakter i de villmarkspregede områdene.

På bakgrunn av ovenstående vil fylkesmennene ikke anbefale et generelt unntak for oppføring av hytter/buer for oppsyn eller gjeting. Med den tillatelsen som ble gitt i 1999 for å oppføre ei ny oppsynsbu ved Store Vonsjøen har Fylkesmannen i Hedmark fått forståelse av at behovet for husvære i Femundsmarka nasjonalpark er dekket for Elgå reinbeitedistrikt.

Av samme grunn som nevnt over vil en heller ikke anbefale generelt unntak for andre tekniske inngrep i forbindelse med utøvelse av reindriften, eksempelvis for gjerder og andre anlegg. Etter en samlet vurdering kan ikke fylkesmennene se at gjennomføring av verneforslaget vil medføre noen ytterligere begrensning på utøvelsen av reindriften sett i forhold til dagens situasjon.

DN støtter fylkesmennenes tilråding.

LD ber om at bestemmelsen i forskriftens pkt 4.4 om at DN kan regulere og forby ferdsel ikke skal gjelde reindrift. Forskriftene må etter KRD's syn utformes slik at de ikke innskrenker reindriftssamenes rettigheter etter reindriftsloven, f.eks retten til oppføring av reindriftsanlegg i tråd med reindriftsplan, ferdsel, uttak av brensel, fiske med mer. KRD ønsker i tillegg en presisering i forskriftenes formålsparagrafer at ivaretakelse av naturgrunnlaget innenfor området er viktig for samisk kultur og næringsutnyttelse, jf tilsvarende Stabbursdalen nasjonalpark og landskapsvernområde, vedtatt 20. desember 2002.

MD's kommentarer:

MD viser til at bestemmelsen om regulering av ferdsel ligger inne i forskriftene bl.a. for Dovrefjell nasjonalpark og Forollhogna nasjonalpark. Av hensyn til verneverdiene som skal ivaretas innenfor nasjonalparken, mener MD at DN bør ha mulighet til å regulere ferdsel ved forskrift. Dersom en slik forskrift aktualiseres, vil den bli utarbeidet på vanlig måte, bl.a. med full høring hvor alle berørte interesser trekkes inn. Erfaringer fra andre nasjonalparker viser at denne hjemmelen så langt ikke er brukt. MD mener at denne bestemmelsen må beholdes ved vern som nasjonalpark for å ha mulighet til å gripe inn i sjeldne tilfeller om verneverdiene skulle stå i fare for å ødelegges.

Utvidelsen av Femundmarka nasjonalpark fører etter MD's syn ikke til strengere reguleringer for reindriften enn det som har vært siden nasjonalparken ble opprettet i 1971. Den nye forskriften presiserer imidlertid at forvaltningsmyndigheten må ha muligheter til å regulere forhold som kan ha konsekvenser for verneformålet. Hensikten med at forvaltningsmyndigheten skal kunne regulere uttak av brensel, er av hensyn til sikring av nøkkelbiotoper. Når det gjelder reindriftens behov for uttak av bjørk til eget brensel slik KRD påpeker behovet for, mener departementet vernebestemmelsene ikke skal være til hinder for dette. Det er derfor lagt inn en bestemmelse om dette i forskriften. Lokalisering av uttak til spesielle områder kan styres gjennom forvaltningsplanen. Når det gjelder jakt og fiske viser MD til at reindriftsrettens regler på dette feltet gjelder. Dette presiseres i forskriftene både for nasjonalparken og landskapsvernområdene.

Utnyttelsen av utmarka har vært en viktig del av samisk kultur i generasjoner, og området er fortsatt av stor betydning for samisk kultur og tradisjon. Et vern etter naturvernloven vil bidra til sikre området mot inngrep som kan skade eller ødelegge naturgrunnlaget. Vernet vil derfor være et bidrag til å sikre naturgrunnlaget slik at samisk kultur, bosetting og næringsutøvelse kan opprettholdes. Dette er derfor gjenspeilet i formålsparagrafen i forskriftene, slik KRD ber om.

  • Regulering av beite

NFS mener et beitepress reguleres best lokalt og ønsker at DN fjerner punktet fra forskriftene.

DNT kommenterer at den tradisjonelle utmarksbeitingen bør være bærekraftig for å kunne regulere omfanget dersom det oppstår et for høyt beitepress. Dette mener de vil være i større samsvar med punktet om regulering. Reindriftsforvaltninga og NRL krever at punktet om DNs rett til å regulere beitetrykket går ut, da dette bør reguleres av reindriftsmyndighetene.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag viser til Stortingsmelding 28 (1991-92) om bærekraftig reindrift, som påpeker at den viktigste oppgaven i reindriftspolitikken er en forsvarlig ressursforvaltning og beitebruk gjennom en bærekraftig utnyttelse av beiteressursene. Dette betinger et balansert beiteforbruk, og at driftsmønster og driftsmetoder er tilpasset naturgrunnlaget, samt nasjonale målsetninger om bevaring av naturmiljøet. Fordi antall rein og derav beitepress varierer, er det viktig at forvaltningsmyndighetene har virkemidler som regulerer beitebruken slik at ressursforvaltningen blir forsvarlig.

Bakgrunnen for punktet om mulighet til ved forskrift å kunne regulere beite, er å ha en hjemlet mulighet til å regulere beitetrykket i nasjonalparken, hvis det skulle oppstå en situasjon der beitingen får et omfang eller karakter som medfører at verneverdier går tapt. Det er imidlertid ingenting ved dagens praksis som tilsier at det vil bli behov for en slik reguleringsmyndighet. Det skal med andre ord vesentlige endringer til, i forhold til dagens beitebruk, før det ville være aktuelt å starte arbeidet med en forskrift for regulering av beitingen. Fylkesmannen finner det likevel hensiktsmessig å kunne ha et redskap for å kunne ha mulighet til å begrense beiting, om en ikke-bærekraftig beitebruk skulle oppstå i framtiden. Fylkesmannen anbefaler derfor at punktet om mulighet for regulering videreføres i verneforskriften.

DN støtter fylkesmannens tilråding og gjør samtidig oppmerksom på at denne bestemmelsen er tenkt brukt i forhold til nye former for beite, nye typer beitedyr og ved økt beitepress. Tamreindrift vil i utgangspunktet bli regulert gjennom annet lovverk/bestemmelser.

LD viser til prosessen for verneplanen for Stabbursdalen og ber om at det i foredrag og forskrift presiseres at reguleringen av beite ikke omfatter beiting av rein.

MD understreker i likhet med DN at formuleringene om beiting i nasjonalparkforskriften § 3 pkt 2.4 og landskapsvernforskriftene § 3 pkt 2.3 er standardbestemmelser som har til formål å gi forvaltningsmyndigheten hjemmel til å hindre eventuelt skadelig beiting som følge av f.eks innføring av nye typer beitedyr som fører til at verneverdier går tapt. Det er ikke aktuelt at slike særskilte forskriftshjemler skal nyttes for å regulere antall rein i Femundsmarka nasjonalpark og i Femundslia og Langtjønna landskapsvernområder. Dette er derfor presisert i forskriftene.

  • Bygging

NFS viser til at fjellstyrene etter § 36 i fjelloven kan føre opp fjellstyrehytter i statsallmenninger. Nybygg som gjeterbuer og oppsynsbuer må også kunne tillates i nasjonalparkene når behov kan dokumenteres. De visere også til at de etter fjelloven kan utvise nye setre. Norges Naturvernforbund mener det bør være et forbud mot mer koie- og hyttebygging eller merking av stier eller annen tilrettelegging, da det er nok av dette innenfor verneområdene. Spørsmålet er heller om hvorvidt man bør fjerne noen av buene.

DN bemerker at alle lovverk inkludert fjelloven fortsatt vil gjelde, men med de begrensninger verneforskriftene gir, bl a om byggevirksomhet.

  • Jakt og fiske

NFS uttaler at dersom forskriftene skal vise til de lovverk som regulerer jakt og fiske, må også fjelloven nevnes. LD krever at jaktbestemmelsene må vise til reindriftslovens jaktbestemmelser § 9 pkt 2. Norges Naturvernforbund og Naturvernforbundet på Røros mener verneområdene bør være et friområde for store rovviltarter. NNV støtter forslaget om forbud mot fellefangst som vil være en trussel mot oteren. Det er derimot viktig at forekomsten av elg begrenses, slik at ikke rekruttering av furu hindres.

Fylkesmennene viser til at St. meld. nr. 35 (1996-97) Om rovdyrforvaltning berører spørsmålet om bestandsreguleringer av store rovdyr, skadefellinger etc. Det heter her på side 71: ”Det har vore reist spørsmål om store rovdyr skal vere underlagt eit strengare vern innanfor nasjonalparkar og andre større verneområde oppretta med heimel i naturvernlova. Departementet går inn for at spørsmål om felling av rovdyr skal handsamast i tråd med den generelle forvaltningsstrategien for rovvilt også innanfor slike område, og viser til at Direktoratet for naturforvaltning også har lagt dette til grunn i sine generelle retningslinjer for forvaltningen av nasjonalparkane.” Fylkesmennene vil også bemerke at øvrig viltforvaltning innenfor nasjonalparker, herunder jakt og fangst, er som hovedregel foreslått å skulle følge viltlovens bestemmelser. Verneforslaget medfører derfor ingen ytterligere restriksjoner utover rammene gitt i den generelle viltforvaltningen. Etter fylkesmennenes oppfatning vil det også være urimelig å ha en mer liberal holdning til skadefellinger innenfor nasjonalparken enn utenfor. Med bakgrunn i det ovenstående og hensynet til reindriftsinteressene vil det derfor heller ikke være riktig å etterkomme Naturvernforbundet på Røros sin anmodning om å gjøre Femundsmarka nasjonalpark til et fristed for rovdyr.

DN støtter fylkesmennenes tilråding. I tillegg vil DN presisere at alle lovverk som regulerer jakt og fiske fortsatt er gjeldende, men med de begrensninger forskriften setter. For områder med generell dyrelivsfredning, f eks nasjonalparkene, men hvor det åpnes for jakt og fiske, er det behov for en henvisning til de hovedlovverk som regulerer dette.

MD støtter DN's vurdering, og viser i tillegg til omtale av reindriftsretten under punktet om reindrift foran.

  • Organisert bruk

DNT påpeker at kravet om spesiell tillatelse for organisert bruk vil stille store krav til forvaltningsmyndigheten med tanke på å definere hva som inngår i begrepet. Bestemmelsen krever også stor innsats på informasjonssiden ovenfor aktørene. Engerdal Reiselivslag ønsker å begrense omfanget av organisert ferdsel av større grupper, spesielt med bakgrunn i at denne aktiviteten ikke involverer lokale aktører. NJFF mener det primært bør være meldeplikt for jakthundprøver. Sekundært kan de aksepter at det kreves søknad forutsatt at de får tillatelse, eventuelt med de vilkår som måtte anses å være nødvendige. Norges Naturvernforbund ønsker at man må innhente tillatelse for organisert virksomhet.

Fylkesmannen i Hedmark er enig i at bestemmelsene om organisert bruk er en forvaltningsmessig utfordring med tanke på å definere hvilke aktiviteter som kommer inn under begrepet. I kommentarene til verneforskriften og i utkastet til forvaltningsplan har fylkesmennene påbegynt en presisering/utdyping av begrepet. Fylkesmannen er innforstått med at dette må foredles videre i den framtidige formelle behandlingen av forvaltningsplanen. En er også enig i at bestemmelsene vil kreve betydelig innsats på informasjonssiden overfor potensielle aktører innenfor gruppeaktiviteter/-turisme i Femundsmarka.

DN støtter fylkesmannens vurderinger, men har, i samsvar med standard verneforskrift, foreslått en enklere bestemmelse om organisert virksomhet som gjør at skoler, barnehager og ideelle lag og foreninger slipper å søke om denne slags virksomhet.

  • Motorisert ferdsel

NOF presiserer viktigheten av streng praktisering av motorisert ferdsel. Særlig er de indre områdene viktige å skåne for slik ferdsel og støy. Flere av våre sårbare og truede rødlistearter starter hekkeforberedelsene tidlig på vinteren og er meget vare for forstyrrelser. Norges Naturvernforbund mener all motorisert ferdsel i utmark må forbys i alle verneområdene, særlig må barmarkskjøring overhode ikke tillates. Dette er spesielt viktig med tanke på at kommunene i framtiden kan få forvaltningsansvaret. Motorisert ferdsel for innkjøring av ved til turisthytter bør tillates, men da kun på vinterføre. NLH mener all form for motorisert ferdsel må begrenses så langt som mulig.

DN viser til kommentarer gitt til hvert enkelt område.

  • Diverse

NFS mener at forskriftene må bli utforma slik at krav fra andre myndigheter bl a Næringsmiddeltilsynet, også gir grunnlag for dispensasjon. Norges Naturvernforbund mener det er svært viktig at man tillater brann i verneområdene, da brann er en viktig økologisk faktor i Femundsmarka-området hvor det lever flere brannavhengige arter. Hedmark fylkeskommune, Engerdal kommune og Engerdal Fjellstyre uttaler at det må ytes økonomisk kompensasjon i de tilfeller der veiløse bosettinger og brukere med næringsinteresser får redusert sitt næringsgrunnlag som følge av verneforslaget.

Fylkesmannen i Hedmark uttaler at økonomisk tap som følge av vedtak etter § 3 i naturvernloven kan i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger kreves erstattet av staten, jfr. naturvernlovens § 20b. Dette vil selvsagt også gjelde veiløse bosettinger og brukere med næringsinteresser i de tilfeller der disse lider økonomisk tap som følge av gjennomføring av verneforslaget. Med mindre annet blir avtalt gjennom minnelige ordninger, avgjøres erstatningsspørsmålene ved rettslig skjønn.

DN støtter fylkesmannens tilråding. Nye krav fra andre myndigheter i forhold til eksisterende eller ny virksomhet i verneområdene, må vurderes etter verneforskriften når de måtte oppstå. Ang håndtering av brann i verneområdene vil DN vise til brannvernmyndighetenes retningslinjer for dette, og til arbeidet med forvaltningsplaner hvor temaet bør diskuteres.

KRD ønsker forpliktende evaluering av konsekvensene av vern s hvert 10. år. KRD, LD og Sametinget skal etter deres mening konsulteres ved utforming av mandat for evalueringen.

MD viser til at evaluering av verneområdene gjøres det løpende, og det er ikke hensiktsmessig å fastsette en evaluering til hvert 10 år for ett spesielt område. Verneområdene må sees i sammenheng, og erfaringer fra ulike områder brukes i forvaltningen av liknende områder. For øvrig støtter MD DN's vurderinger.

  • Avgrensning

USS støtter kommunenes uttalelser ang grensedragning og verneformer.

Konklusjon

MD viser til egen omtale under enkelte punkter. For øvrig slutter MD seg til DN's tilrådinger under de generelle merknadene.

Særskilte merknader til hvert område

Femundsmarka nasjonalpark

Arealomfang/avgrensning

Røros kommune har foreslått følgende når det gjelder utvidelsen mot nord: Det kan aksepteres en utvidelse fra Brennvola til trig.punkt 893 i Ljøsnådalen og derfra som planforslaget. Det øvrige området får status som landskapsvernområde. Skogeierforeningen Nord mener at arealutvidelsen er overskredet med 71 km 2 >i forhold til det opprinnelige forslaget. De har vanskelig for å finne en faglig begrunnelse for denne utvidelsen ut over det MD har foreslått og Stortinget vedtatt. Fylkeslandbruksstyret i Hedmark, Engerdal kommune, Engerdal Fjellstyre, Engerdal Reiselivslag og Statskog Øst-Norge, avd. Femund anmoder om at grensa for nasjonalparken trekkes lengre unna Elgågrenda, Guttu og Valdalen. Det vises spesielt til hensynet til bruksretter knyttet til uttak av ved og husbehovsvirke og til muligheten for oppkjøring av skiløyper og anleggelse av stier og rasteplasser. Engerdal kommune, Engerdal Fjellstyre, Engerdal Reiselivslag og grunneierne i Sylen gir uttrykk for at det ikke kan aksepteres at Sylens privatgrunn innlemmes i nasjonalparken. Det påpekes at dette vil begrense Sylens framtidige muligheter for å utnytte naturressursene i næringssammenheng. Grunneierne påpeker at det dreier seg om privat grunn og at det derfor er uakseptabelt å innlemme dette arealet i nasjonalparken. Älvdalens kommun mener utvidelse av Femundsmarka nasjonalpark sørover vil harmonisere bra med Långfjället naturreservat, og til sammen bidra til å sikre Grøvelsjøområdet som et attraktivt område for friluftsliv. Langen Søndre mener de frodigste partiene rundt Nedre Mugga må gjøres om til landskapsvernområde i stedet for nasjonalpark. Langen søndre mener videre at verneforslaget vil svekke mulighetene for fastboende, og i verste fall medføre fraflytting. Røros fjellstyre foretrekker landskapsvernområde fremfor nasjonalparkstatus, fordi dette gir muligheter for å opprettholde bruksutøvelse. De foreslår at kjerreveien Svartvika-Nordvika får landskapsvernstatus. Norges Naturvernforbund v/Skogutvalget mener at sørgrensen for nasjonalparken bør gå fra Revlingodden i rett linje østover til eksisterende grense, slik at en større del av det foreslåtte landskapsvernområdet innlemmes i nasjonalparken. NLH, Norges Naturvernforbund og NTNU, Vitenskapsmuseet, Institutt for naturhistorie finner en avgrensning i nord noe uheldig. De hadde foretrukket å ta med hele Vigelen inn i vernearealet på grunn av store naturverdier og få brukerinteresser. Videre mener de at Langtjønna burde vært foreslått som nasjonalpark. Norges Naturvernforbund krever at grensen ved Sagbekken forblir som ved lokal høring, da de mener både skiløype og gapahuk er forenlig med verneformålet, å sikre friluftslivet. Det er i tillegg viktig å få mest mulig skogareal innenfor verneområdet. Naturvernforbundet på Røros mener det er unaturlig å trekke et skille tvers over Vigelen. Dette begrunnes med at dette er et sammenhengende fjellområde som burde innlemmes i nasjonalparken. DNT mener avgrensingen i nord bør sikre en sammenheng fra Feragen og inn i nasjonalparken, i tråd med fylkesmennenes forslag som gikk på lokal høring. Älvdalens kommun påpeker at utvidelsen av verneområdene vestover til Femund vil medføre en begrensning i en framtidig mulighet for å anlegge en europavei gjennom Dalarna med endepunkter i Stockholm og Trondheim. Et alternativ for denne vegen på strekningen mellom Idre og Røros er trukket langs eksisterende trasé forbi Storsätern og Elgå og fortsetter nordover langs østsiden av Femund. Det understrekes at naturvern-interessene her må veies opp mot de regionale og internasjonale interessene knyttet til gode kommunikasjoner.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag viser til St.meld. nr. 62 (1991-92) Ny landsplan for nasjonalparker, hvor det ble foreslått at Femundsmarka skulle utvides med ca 150 km 2>. Som Skogeierforeninga Nord påpeker omfatter det nåværende forslaget et økt areal på ca 200 km 2 >med en økning på ca 40 km 2> for nasjonalparken og ca 30 km 2> som landskapsvernområde i Sør-Trøndelag.

Den først foreslåtte grensa mellom nasjonalparken og Langtjønna landskapsvernområde gikk fra Svartvika til Dyrmannsåsen, slik at størsteparten av Ljøsnåneset ble en del av landskaps-vernområdet. I og med at den naturlige soneringen følger vannlinjen mot Feragen, ble imidlertid hele neset tatt med i høringsforslaget. Røros kommune er uenig i grensene slik de er skissert i høringsforslaget. De foreslår å innskrenke nasjonalparkens areal, ved å endre status på deler av den foreslåtte nasjonalparken til landskapsvernområde. En av hovedgrunnene til å utvide nasjonalparken var områdets naturfaglige verdier. En av innvendingene fra Røros kommune går på hensynet til bruksutøvelsen. Fylkesmannen kan forstå et slikt innspill, og har justert grensene noe i Svartvika og på Ljøsnåneset, slik at Røros kommunes krav delvis er blitt etterkommet.

I de nordlige områdene finnes det frodige skogområder som ikke er representert lengre sør i nasjonalparken. I tillegg er store områder opp mot Vigelen blitt innlemmet. Dette er de områdene av Femundsmarka som har færrest spor etter menneskelig virksomhet, noe som bl.a. skyldes at dette området ligger utenfor Røros kobberverks interesseområde. Disse områdene var opprinnelig ikke planlagt vernet, men graden av urørthet og ulike naturverdier medførte imidlertid at man innlemmet dette området fordi det ville øke det totale naturspektret i nasjonalparken sett under ett. Nasjonalparken fikk dermed et større arealmessig omfang enn opprinnelig foreslått. Med bakgrunn i dette er det ikke realistisk slik fylkesmannen ser det å etterkomme forslaget om at hele Vigelen burde bli innlemmet i nasjonalparken.

Fylkesmannen kan imidlertid ikke se at man ved å innlemme disse områdene har økt konfliktnivået i området. Med bakgrunn i de ovenstående opplysninger anbefaler derfor fylkesmannen at forslagets formuleringer opprettholdes og videreføres.

Fylkesmannen i Hedmark viser til at NOU 1986: 13 legger vekt på at nasjonalparken bør utvides med hele Elgåhognamassivet. Innlemmelse av dette fjellpartiet utgjør det primære motivet for utvidelsen av eksisterende nasjonalpark på Engerdalsiden. Etter fylkesmannens oppfatning er det da naturlig at delområdene Mosastøten og Skarvhåmmåren inngår i utvidelsesforslaget. Ved å trekke grensen fra Skarvhåmmåren nordvestover til Gråvola, slik høringsforslaget gjør, vil et relativt smalt skogkledt belte ved Sagbekken og ved turiststien til Svukuriset inngå i nasjonalparken. De skogkledte arealene ligger i sin helhet høyere enn 820 m o.h. og består i det alt vesentlige av glissen og lavvokst bjørkeskog. Fylkesmannen kan ikke se at en ”frigjør” vesentlige bruksrettsarealer ved å trekke grensa lengre østover på denne strekningen. Avstanden fra Elgå til den foreslåtte nasjonalparkgrensen er på 2-3 kilometer. Det er i denne sonen at de viktigste skogressursene ligger.

Fylkesmannen vil likevel anbefale en mindre grenseendring slik at den østlige delen av den såkalte Milløypa, en godt etablert oppkjørt skiløype med tilhørende gapahuk, kommer utenfor nasjonalparken. Dette gjøres ved å legge inn et knekkpunkt mellom Skarvhåmmåren og Gråvola i Sagbekkdalen.

Fra Elgådalen østover til grenserøys nr. 141 er grenseforslaget trukket slik at så godt som all skog er holdt utenfor nasjonalparken. Fylkesmannen kan derfor ikke se at grenseforslaget vil berøre bruksrettsinteresser knyttet til skog på denne strekningen. Fra Litj-Lifjellet og østover er grensa for nasjonalparken foreslått trukket ca. 2 km nord for riksveg 221. Dette betyr også at all bebyggelse og så godt som alle tekniske inngrep er holdt utenfor. Dette gjelder blant annet beitehagen og slakte-, merke- og skilleanlegget for rein ved Gruvhammaren. Fylkesmannen er klar over at det finnes enkelte tekniske anlegg for reindriften lengre nord, blant annet gjerdeanlegg ved Sushøgda og gjeterhytte, gamme og naust ved Lille Grøvelsjøen. En finner det imidlertid ikke riktig å skulle utelate fjellområdet Sushøgda-Digerhogna-Salsfjellet av denne grunn. Disse arealene utgjør en naturlig del av den landskapsmessige helheten som overordnede styringsdokumenter mener det er naturlig å utvide nasjonalparken med i sør. Dessuten vil ikke forslaget til ny verneforskrift være til hinder for bruk og vedlikehold av disse anleggene, jfr. også dagens bruk av tilsvarende anlegg i den eksisterende nasjonalparken. Etter fylkesmannens oppfatning vil det være tilstrekkelig med arealer nord for Valdalsveien som ligger utenfor nasjonalparkforslaget til eventuell oppkjøring av skiløyper med utgangspunkt i Valdalen. En vil derfor anbefale at det opprinnelige grenseforslaget for strekningen Elgådalen-riksgrensen legges til grunn for den videre behandlingen av verneforslaget.

Det heter i § 3 i Lov om naturvern at for å bevare større urørte eller i det vesentlige urørte eller egenartede eller vakre naturområder, kan arealer av statens grunn legges ut som nasjonalpark. Videre heter det at ”Grunn av samme art som ikke er i statens eie, og som ligger i eller grenser inntil arealer som nevnt i første punktum, kan legges ut som nasjonalpark sammen med statens grunn”. Ca. 50 % av Hardangervidda nasjonalpark utgjøres av privat grunn. I en høyesterettsdom om nasjonalparken på Hardangervidda kom retten enstemmig til at det ikke var tatt med mer privat grunn enn naturvernlovens § 3 gir anledning til. På bakgrunn av ovenstående skulle det ikke være tvil om at det hjemmelsmessig er adgang til å innlemme ca. 25 km 2> av Sylens private grunn i Femundsmarka nasjonalpark.

Etter fylkesmannens oppfatning er Syleneiendommen en naturlig del av det arealet fylkesmannen er blitt bedt om å vurdere å utvide nasjonalparken med. Naturmessig skiller den seg heller ikke vesentlig fra omkringliggende arealer. Området har tilnærmet de samme vernemessige kvalitetene som arealene nord og sør for Sylen. Med utgangspunkt i et formål om å bevare et stort, sammenhengende og i det vesentlige urørt skog- og fjellområde vil det være uheldig om ikke dette arealet innlemmes i nasjonalparken.

Ut fra Sylengrendas spesielle status har fylkesmannen forståelse for at utvidelsesforslaget for nasjonalparken kan utløse frykt for at det legges restriksjoner på dagens og framtidas utnyttelse av eiendommene, eksempelvis i næringssammenheng. Fylkesmannen tror imidlertid at de negative konsekvensene for Syleneiendommene blir relativt små. Bortsett fra noen utleiehytter ved Rønsjøen finnes det i dag ingen bygninger, anlegg eller delområder innenfor den delen av eiendommene som omfattes av nasjonalparkforslaget som brukes/utnyttes i næringssammenheng. Fylkesmannen vil bemerke at jakt, fiske og beite kan fortsette som før uten ytterligere restriksjoner som følge av verneforslaget. I forslaget til verneforskrift gis det også adgang til å tillate organiserte aktiviteter, eksempelvis gruppebaserte opplevelsesturer.

Når det gjelder utleievirksomheten ved Rønsjøen, heter det i forslaget til verneforskrift at bestemmelsene ikke er til hinder for ”utleie av buer, hytter og seterhus”. I bestemmelsene om motorferdsel heter det at forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til motorisert transport på vinterføre inn til disse. I utkastet til forvaltningsplan presiseres det at en er innstilt på å gi tillatelse til transport av personer til buene som ligger i brukssonen. Rønsjøenområdet er foreslått innlemmet i en slik sone.

Dersom det vedtas en utvidelse av Femundsmarka nasjonalpark sørover, vil det i utgangspunktet ikke bli tillatt med nye tekniske inngrep, eksempelvis i form av bygninger. Fylkesmannen har under verneplanprosessen så langt ikke registrert at det har vært framsatt konkrete planer eller ønsker om å få sette opp nye hytter eller gjennomføre andre tiltak på Syleneiendommene vest for Grøvelsjøen naturreservat.

På bakgrunn av ovenstående vil fylkesmannen etter en helhetlig vurdering anbefale at nasjonalparkgrensen opprettholdes som i høringsforslaget i forhold til Sylens private grunn.

Skogen innenfor det foreslåtte landskapsvernområdet er sterkt preget av tidligere tiders hogst og skjøtsel. Plassen Haugen med fast bosetting ligger også innenfor det arealet som Naturvernforbundet ønsker som nasjonalpark. Etter fylkesmannens oppfatning er det verken hensiktsmessig eller hjemmelsmessig riktig å bruke verneformen nasjonalpark helt sør til Revlingodden. Fylkesmannen anbefaler derfor at det opprinnelige forslaget legges til grunn for den videre behandlingen.

Fylkesmannen i Hedmark er ikke kjent med de anførte planene om etablering/anlegg av en europavei gjennom Dalarne med endepunkter i Stockholm og Trondheim, der ett konkret traséalternativ går på østsiden av Femund. Gjennomføring av et slikt stort naturinngrep vil splitte opp disse sammenhengende naturområdene, og ødelegge kvalitetene knyttet til den landskapsmessige og naturfaglige helheten. Både i forhold til eksisterende verneområder og til forslaget om utvidelse av nasjonalparken er forslaget uakseptabelt, og vurderes også av fylkesmannen som urealistisk. Eventuell framføring av et nytt veganlegg på denne strekningen vil klart undergrave intensjonene som ligger nedfelt i St. meld. nr. 62 (1991-92). Fylkesmannen vil derfor sterkt fraråde at hensynet til en mulig ny veiforbindelse Stockholm-Trondheim skal være premissgivende for den videre behandlingen av verneforslaget for Femundsmarka.

DN viser til orienteringsmøtet mellom DN, kommunene og fylkesmennene på Røros 5. juni 2002. Etter dette møtet har Engerdal kommune konkretisert mulige utviklingsmuligheter for turistbedriften på Sylen gjennom brev av 26. juni 2002. Kommunen gjentar sitt primære ønske om at arealene til Sylen-grenda tas ut av planen. DN støtter fylkesmennenes tilråding om arealavgrensing utfra de faglige vurderingene som er gjengitt over. DN vil likevel foreslå en justering av forskriften som kan åpne for bygging av en ekstra bu som kan nyttes i næringssammenheng ved Rønsjøen og muligheter for noen få gapahuker langs Røa mellom Rønsjøen og Sylen i tråd med kommunens ønsker.

Verneforskrift

  • Formål

Områdestyret for reindrift i Sør-Trøndelag/Hedmark ber om at formålsparagrafen suppleres med en formulering der det framgår at et formål med opprettelsen også er ”å ivareta og sikre reindriftens beite- og driftsområder”. DNT mener at formuleringen ”med liten grad av teknisk tilrettelegging” er overflødig og bør sløyfes fordi det er innlysende at tradisjonelt friluftsliv innebærer liten grad av teknisk tilrettelegging. De ønsker videre en supplering av verneformålet med …tradisjonelt og enkelt friluftsliv ”i form av merkede stier, klopper, åpne buer og turisthytter. Det er videre et formål å sikre friluftslivets naturgrunnlag og legge til rette for gode naturopplevelser gjennom merkede ruter og turisthytter". NTNU, Institutt for naturhistorie mener vern av kulturminner burde inngå i verneformålet og viser til de sårbare steinalderboplassene i området.

Fylkesmannen i Hedmark har forståelse for DNTs synspunkt om at ”tradisjonelt friluftsliv” vanligvis betyr ”liten grad av teknisk tilrettelegging”. Men hva som er ”tradisjonelt” kan oppfattes og tolkes svært forskjellig fra person til person. Over tid vil også innholdet i dette begrepet kunne endre seg. Fylkesmannen er derfor av den oppfatning at ”liten grad av teknisk tilrettelegging” kan være en hensiktsmessig presisering, og anbefaler at forslagets formuleringer beholdes på dette punktet.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag viser til at nasjonalparker opprettes med det formål å ta vare på urørt eller tilnærmet urørt natur med mangfoldet av naturtyper, arter og økosystemer. Dette ifølge § 3 i naturvernloven. Etter fylkesmannens oppfatning er det derfor hverken riktig eller logisk å benytte naturvernloven til å fremme næringsinteresser, ved for eksempel å innarbeide formuleringer i formålsparagrafen i en verneforskrift som framhever betydningen av å opprettholde og stimulere til næringsmessig utnyttelse og bruk av nasjonalparken.

Selv om ikke forholdet til næringsinteressene innarbeides i formålsparagrafen, vil fylkesmannen understreke at dette ikke betyr at hensynet til disse ikke kan ivaretas gjennom verneforskriften. Utfordringen ligger derimot i å utforme vernebestemmelsene på en slik måte at vernet ikke skal være til hinder for aktiviteter og utnyttelse som ikke kommer i konflikt med verneverdiene. Etter fylkesmannens oppfatning er hensynet til tradisjonell utnyttelse av området, deriblant reindrift, i rimelig grad ivaretatt i forslaget til verneforskrift. Fylkesmannen anbefaler derfor at forslagets formuleringer beholdes og videreføres på dette punktet.

DN støtter fylkesmennenes tilrådinger, men vil foreslå en tilføyelse i formålsparagrafen som sier at området skal kunne nyttes til reindrift.

MD støtter DN's vurdering, og viser til omtale under punktet om reindrift i foredragets generelle del foran.

  • Landskap

Riksantikvaren mener begrepet byggeskikk må utdypes, og veiledningsmateriale må utarbeides. Sør-Trøndelag fylkeskommune vil ha en tilføyelse i verneforskriften om at all byggevirksomhet skal skje i samråd med kulturminnemyndigheten. DNT ønsker å kunne disponere en selvbetjeningshytte ved øvre Røa. De mener videre at punktet som åpner for omlegging av stier kan sløyfes da dette dekkes av et senere punkt i forskriften. De mener bygging av ytterligere nye buer og gammer i forbindelse med oppsyn og gjeting må gjøres utenfor nasjonalparken. En hytteeier påpeker at bygninger som er i aktiv bruk som skades ved brann eller på annen måte må kunne utbedres eller bygges opp igjen selv om de forvaltningsmessig blir liggende i en strengt regulert sone.

Fylkesmannen i Hedmark bemerker at det ikke framgår av DNTs høringsuttalelse om det ønskes oppført et nytt bygg i Øvre Røa eller om en ønsker å inngå avtale om bruk av et eksisterende bygg. I sistnevnte tilfelle vil dette bli en sak mellom DNT og eier av bygningen dersom det ikke planlegges vesentlige bygningsmessige endringer. Oppføring av ny selvbetjeningshytte vil imidlertid kreve dispensasjon fra forvaltningsmyndigheten i forhold til verneforskriften. Fylkesmannen finner det rimelig og akseptabelt at DNTs nåværende anlegg og aktiviteter i Femundsmarka kan vedlikeholdes og videreføres, men er i utgangspunktet betenkt overfor en økning av omfanget. Oppføring av nye bygninger er eksempel på et teknisk inngrep som en ut fra formålet med nasjonalparker ønsker å unngå og som det i utgangs-punktet er en streng holdning til, uavhengig av forslag til soneinndeling. Ei ny selvbetjenings-hytte i eller nær de villmarkspregede arealene i de indre delene av nasjonalparken vil kunne endre ferdselsmønsteret og bruken av disse sårbare områdene. Gjennomføring av byggetiltaket vil blant annet kunne være konfliktfylt i forhold til å sikre leveområder for en særegen fauna. Ved vurdering av planer om irreversible inngrep i nasjonalparker bør det etter fylkesmannens oppfatning legges vekt på at forvaltningen må ha et langsiktig perspektiv og bygge på føre-var-prinsippet. Selv om turgåere pr. i dag synes å tilbakelegge kortere dagsetapper enn for noen år siden, bør ikke mer eller mindre kortvarige trender i fritidsbruken være styrende for forvaltningen av nasjonalparker. En eventuell søknad om dispensasjon for oppføring av ei ny turisthytte, med konkret forslag til stedsvalg, størrelse og utforming, vil derfor bli gjenstand for en nøye vurdering med bakgrunn i ovenstående betraktninger.

Forslaget til verneforskrift gir forvaltningsmyndigheten for nasjonalparken hjemmel til å legge om stier av hensyn til naturmiljøet eller kulturminner. En kan også tenke seg andre grunner til at stier ønskes lagt om, for eksempel for å unngå et parti som representerer en sikkerhetsfare eller ønsket om å forkorte en strekning. Forskriftsforslagets eget punkt om dette skal blant annet kunne fange opp slike situasjoner. Fylkesmannen vil derfor ikke anbefale at forskriften endres på disse punkt.

Gjenoppføring av bygninger som går tapt ved brann eller naturskade vil som regel være kurant. Med naturskade menes skade som skyldes flom, isgang, jord- og snøskred og lignende. I kommentarene til verneforskriften presiseres at unntak vil kunne omfatte bygninger i soner uten tilrettelegging og inngrep som ikke er i aktiv bruk.

Det kreves tillatelse fra forvaltningsmyndigheten før arbeid med gjenoppbygging kan begynne. Bakgrunnen for dette er at forvaltningsmyndigheten skal ha mulighet for å bidra til å sikre en best mulig utforming, samt kunne styre plasseringen dersom gjenoppføring på samme sted er landskapsmessig ugunstig eller i konflikt med andre verneinteresser.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag bemerker at innspillet fra Sør-Trøndelag fylkeskommune går på saksbehandlingsrutiner, og er ikke relevant å ha med i selve verneforskriften. En vil imidlertid understreke at forvaltningsmyndigheten skal forelegge saker som har relevans for kulturminnemyndighetene før avgjørelser tas.

DN støtter fylkesmennenes vurderinger, men viser også til kommentarene under ”Arealomfang/avgrensing” over ad mulig videreutvikling av Sylen-grenda i næringssammenheng.

  • Plantelivet

Statsskog har en kommentar til punktet om uttak av trevirke til brensel for buer, hytter og setre i nasjonalparken, der de mener at det punktet også ivaretar vedrettighetene til oppsitterne i landskapsvernområdet. NTNU, Institutt for naturhistorie mener bålbrenning kun bør tillates på angitte, steinsatte bålplasser. Det må innskjerpes at alle døde stående og liggende trær og stubber er fredet av hensyn til disse trærne som landskapselement samtidig som de er viktige for mye av det øvrige biologiske mangfoldet. Utplassering av fyringsved (eventuelt for salg) ved leirplasser/overnattingshytter bør derfor vurderes. Norges Naturvernforbund mener all vedhogst må forbys innenfor nasjonalparken. Ved må bringes inn utenfra. Som et absolutt minimum må det kun tillates å hogge bjørk til ved. Furu er en så viktig nøkkelart at hogst bør totalforbys. Når det gjelder bålfyring må det kun være lov å ta små kvister uten ulvelav. På visse steder er slike arter nå truet pga bålfyring. Det er videre viktig å kunne regulere antall beitedyr (rein/husdyr) dersom antallet blir for stort.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag mener at Statskog har et poeng i at de to punktene om uttak av trevirke til brensel er overlappende. Fylkesmannen anbefaler derfor at det siste av disse punktene strykes fra verneforskriften.

DN støtter ikke fylkesmannens tilråding om å stryke punktet som gir oppsitterne i landskapsvernområdet mulighet for å ta ut trevirke til brensel. Dette vil innebære en innstramming av forskriften etter at høringen er gjennomført, noe som prosessuelt er uheldig. I stedet bør det første punktet som åpner for uttak av trevirke til brensel for buer, hytter og setre, suppleres med presisering ”… beliggende i nasjonalparken”. Denne presiseringen står i kommentarene til forskriften som ble sendt på høring, men bør også inn i selve forskriften. Når det gjelder de øvrige kommentarene til hva som bør kunne brukes til brensel eller ikke, ser DN på dette som innspill til forvaltningsplanen og til den uteinformasjonen som må utarbeides til nasjonalparken.

MD viser til omtale av reindriftens behov for uttak av brensel under generell del, punkt om reindrift. For øvrig støttes DN's vurdering.

  • Dyrelivet

NOF mener at jaktbestemmelsene må være de samme som i Gutulia, dvs. at småviltjakt er forbudt. NJFF kan ikke akseptere at det settes forbud mot fellefangst i en nasjonalpark når man er enige om å ikke gjøre det i barskogreservater. De ser positivt på bestemmelsene om fiske, fiskekultivering og kalking. DNT foreslår at et krav om driftsplan kan være praktisk for å unngå en sak for sak-behandling i et vassdrag der det er behov for gode helhetsløsninger.

Fylkesmennene påpeker at det i Norge er tradisjon for at viltforvaltningen i nasjonalparker i utgangspunktet skal skje med hjemmel i viltloven. Dette er også nedfelt i nasjonale retningslinjer for forvaltningen av nasjonalparker. Selv om fylkesmennene har forståelse for NOFs syn på småviltforvaltningen i Femundsmarka, vil fylkesmennene på prinsipielt grunnlag ikke anbefale å legge restriksjoner på småviltjakta. Femundsmarka er ett av sikreste tilholdssteder for oter i innlandet Norge. I tillegg finnes det en glissen mårbestand i nasjonalparken. Et forbud mot fellefangst er derfor tatt inn i vernebestemmelsene for Femundsmarka nasjonalpark.

Fylkesmennene mener det ikke er aktuelt å gi tillatelse til kalking av land-, myr- eller våtmarksarealer, kun over sjø. Fylkesmennene vil derfor anbefale at dette presiseres i verneforskriften ved at formuleringen ”i vann” tilføyes etter ordet ”kalking”.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag viser til at forvaltningen av innlandsfisk i Sør-Trøndelag skjer på grunnlag av ”Kultiveringsplan for vassdrag i Sør-Trøndelag” (2000). Dette vil si at det i denne planen er fastlagt retningslinjer for alle vassdragene både i og utenfor verneområder. Fylkesmannen kan imidlertid følge DNT’s logikk i å utarbeide en lokal forvaltningsplan for vassdragene i Femundsmarka. Dette vektlegges også i den nevnte kultiveringsplanen som understreker at en utarbeidelse av lokale driftsplaner vil være avgjørende for en god fiskeforvaltning. Med dette som bakgrunn anbefaler derfor fylkesmannen at det utarbeides en slik driftsplan.

DN støtter fylkesmennenes tilrådinger.

MD viser til omtale av reindriftsrettens regler for jakt og fiske under generell del, punkt om reindrift. For øvrig støtter MD DN's vurdering.

  • Ferdsel

Engerdal kommune, Engerdal Fjellstyre og flere båteiere understreker at de som tradisjonelt har hatt båter liggende innenfor nasjonalparken fortsatt må kunne ha det. Røros kommune mener henleggelse av båter fortsatt må være tillatt i henhold til bestemmelsene i Rørosloven av 1901. De mener dette er en tradisjon som må få fortsette, men at det skal være regulering av materialer og farge. Røros fjellstyre vil opprettholde tradisjonen fra Rørosloven av 1901, som gir Røros-allmuen rett til å ha båter i tjern og sjøer. De presiserer imidlertid at det er nødvendig med retningslinjer for plassering/lagring av båtene, og krav til båtenes materiale og farge. USS mener forbudet mot henleggelse av båter virker tungvint, og at det må være mulig med en generell opprydding uten et generelt forbud. Dersom det er ønskelig med en streng praksis angående organisert virksomhet, bør det skilles mellom det som organiseres lokalt og det som kommer utenfra. Norges jeger og fiskeforening Sør-Trøndelag ønsker en strengere regulering av kano og hundekjøring med store spann. De hevder at økt kanotrafikk har blitt et betydelig problem for fugler og dyr. De har også fått signaler om at organiserte turgrupper etterlater seg store sår etter bålplasser og lignende. De ønsker derfor et sterkere oppsyn.

Representanter for Langen Søndre mener at de som fra før av har båt, og vil skifte ut disse, må få lov til det. For eksempel i turistsammenheng. I tillegg mener de at organisert turvirksomhet må være tillatt der slik virksomhet fører til vesentlig inntekt for fastboende.

Engerdal kommune er i utgangspunktet positiv m.h.t. en restriktiv holdning i forhold til ferdsel. De påpeker imidlertid viktigheten av at eksisterende stier, bruer, klopper og lignende vedlikeholdes slik at de reelt virker kanaliserende på ferdselen. Naturvernforbundet på Røros er uenig i tilrettelegging av for store grupper i øvre Røa. Ønsker heller tilrettelegging for dette i området rundt Langtjønnvassdraget. NTNU, Institutt for naturhistorie ber om større grad av tilrettelegging for å kanalisere ferdselen utenom sårbare biologiske og kulturhistoriske lokaliteter. De foreslår videre et ilandstigningsforbud på små holmer og øyer i hekkesesongen (fram til 15.07.) da disse både er hekkehabitater for en del forstyrrelsesømfintlige fuglearter og samtidig er populære leirslagningssteder for kanopadlere.

Fylkesmennene foreslår at henleggelse av båter ikke er tillatt. Bakgrunnen for forslaget er at det noen steder i dag finnes henlagte båter og ansamlinger av slike som virker uryddig og er landskapsmessig skjemmende. Det er gitt åpning for at det etter søknad kan gis tillatelse til å legge fra seg båter i særlige tilfeller. Hensikten med forslaget er å gi forvaltningsmyndigheten for nasjonalparken mulighet til å styre henleggelse av nye båter slik at en har kontroll over utviklingen på dette området. Fylkesmennene er innstilt på å finne rimelige løsninger for dem som har hatt ”hevd” på båtopplag, eksempelvis for faste bosettinger som benytter båt ved utøvelse av bruksretter eller for de som har båter tilknyttet utleiehusvære. En opprydding i de eksisterende forhold, herunder å vurdere muligheten for en registreringsordning, må derfor inngå som en del av de praktiske forvaltningsoppgavene i årene framover. Fylkesmennene anbefaler derfor at verneforskriftens formuleringer opprettholdes.

Fylkesmennene er enig i at stier, bruer og klopper må vedlikeholdes tilfredsstillende. Det påpekes også i vernforskriften at den ikke er til hinder for slikt vedlikehold.

I den løpende forvaltningen av nasjonalparken vil omfanget av besøk av større grupper bli nøye vurdert. I og med at slik bruk krever spesiell tillatelse ligger det i dette at forvaltningsmyndigheten vil følge utviklingen nøye. Regulerende virkemidler vil kunne være å fastsette vilkår om tidspunkter og geografiske områder, eventuelt nekte gjennomføring.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag påpeker at nasjonalparker opprettes med det formål å ta vare på urørt natur eller tilnærmet urørt natur. I tillegg, i følge St. meld. Nr. 62 (1991-92) ”Nasjonalparkplanen”, er en av hovedformålene med opprettelse av nasjonalparker å sikre områder for naturopplevelser og friluftsliv. Dette er to formål som kan komme i konflikt med hverandre. Dette har avspeilet seg i flere av innspillene: En av høringsinstansene hevder at økt kanotrafikk har blitt et betydelig problem for fugler og dyr i deler av Femundsmarka. En annen hevder at feil del av Femundsmarka er avsatt for tilrettelegging av større grupper. Reindriftsnæringen på sin side mener økt kommersialisering og tilrettelegging av Femundsmarka knyttet til turisme og friluftsliv er i konflikt med reindriftsnæringens behov for urørte og uforstyrrede beiteområder for rein.

Hundekjøring er ved siden av kanopadling den aktiviteten som har økt mest i omfang i Femundsmarka i de siste årene. I tillegg har turoperatører fra både inn- og utland begynt å vise interesse for Femundsmarka, spesielt for kano- og hundespannkjøring. Det har vært uttrykt bekymring for utviklingen av vinterfriluftslivet i Femundsmarka, og da særlig i forbindelse med kjøring med store hundespann. Denne formen for friluftsliv har ifølge reindriftsnæringen skapt en del problemer i form av forstyrrelse av rein. Reindriftsnæringen er derfor skeptisk til å markedsføre reinbeitedistriktene i turistsammenheng. Det er etter fylkesmannens vurdering viktig at forvaltningsmyndigheten har kontroll med organisert ferdsel i nasjonalparken, for eksempel i forhold til spesielt sårbare områder, tidspunkter osv. Organisert turvirksomhet (med eller uten guide) er derfor bare tillatt om det meldes til forvaltningsmyndighetene på forhånd. Forvaltningsplanen for Femundsmarka nasjonalpark og de tilgrensende landskapsvernområdene viser i tillegg til at organisert bruk av Femundsmarka skal styres vekk fra områder der slik aktivitet vil komme i vesentlig konflikt med reindrift, naturverninteressene og friluftsinteresser.

DN støtter fylkesmennenes tilråding, men har, i samsvar med standard verneforskrift, foreslått en enklere bestemmelse om organisert virksomhet som gjør at skoler, barnehager og ideelle lag og foreninger slipper å søke om denne slags virksomhet. Uttalelser som vedrører forslag til soneinndeling sees på som innspill til arbeidet med forvaltningsplanen.

  • Motorferdsel

LD uttaler at det i forhold til reindriftas behov for barmarkskjøring må utarbeides et regime som sikrer forutsigbarhet for reindrifta. Områdestyret for reindrift mener bestemmelsene om motorisert ferdsel må tilføyes et punkt med unntak for alle former for motorisert ferdsel for reindriften. Flertallet av de lokale høringsinstansene mener det fortsatt må være anledning til å frakte leietakere av buer med snøscooter inn til husvære som ligger i de indre områder (vernesoner). DNT mener det må kunne stilles vilkår når utleietransporten utføres, herunder unngå kjøring i helger og ferier. Det bør stilles krav til hva som er nødvendig kjøring til hytter og buer vinterstid. De peker videre på at det i løpet av de siste årene har blitt en økende grad av støy fra luftfartøy som benyttes i turist- og fornøyelsessammenheng, og ønsker at den nedre lavtflygingsgrensen på 300 m økes til 1000 m. Øvelseskjøring bør kobles til ett eller flere nytteformål. En må bestrebe seg for å finne alternative løsninger for barmarkskjøring for reindriften. Det må kunne gis dispensasjon for kjøring for å kviste løyper vinterstid. NOF Sør-Trøndelag uttrykker bekymring for den utstrakte bruken av motorisert ferdsel de mener det legges opp til. Noe de mener kan skade både vegetasjonen og dyre- og fuglelivet. De krever derfor at motorisert ferdsel må begrenses til et minimum og at det må lages en ordning med kontroll av dette. Naturvernforbundet, Røros uttrykker glede over forbudet mot flyging under 300 m. De påpeker at de håper dette også gjelder helikopter under reinssamling. De er sterkt uenig i at reindriften får dispensasjon for motorisert ferdsel på barmark. Da de mener elgtrekk i forbindelse med elgjakta setter spor etter seg, lurer de på om det er en ide å forbeholde jakta for de som er villige til ”…å slite og bære tungt”. NOF mener at punktet om persontransport bør sløyfes, alternativt at en følger en svært restriktiv linje og at barmarkskjøring for reindriften bør forbys. Bruk av fly og helikopter må ikke være tillatt i forbindelse med reindrift. De ber også om at oppkjøringen av snøskuterløypa fra Valdalen og rundt Baklivola må opphøre da en truet rovfuglart har unnlatt å hekke de siste årene. Engerdal kommune og Engerdal Fjellstyre mener det må avklares hvorvidt fiskestelltiltak inngår i begrepet ”forvaltningsoppgave” og dermed en aktivitet det er et unntak fra det generelle motorferdselforbudet for. Engerdal Fjellstyre går videre inn for at det fortsatt må være mulig å frakte ut felt elg fra de indre delene av nasjonalparken med fly eller helikopter. De bosatte på Haugen mener det må være en ubetinget rett for eierne av Haugen til fri ferdsel med beltekjøretøy på vinterføre mellom Haugen og annen bosetting, og i nærings-sammenheng til og fra setre/buer/hytter som tilhører eiendommen. USS mener at den marginale bruken av motorisert ferdsel i regi av lokale utsatte næringer ikke burde være et område det er nødvendig å skjære ned på.

Fylkesmannen i Hedmark viser til at innspillet fra Områdestyret for reindrift berører den tidligere omtalte problemstillingen om hvorvidt reindriftsloven skal gjelde foran verneforskriften for nasjonalparken. Fylkesmannen viser til drøfting av dette under de generelle merknadene. For øvrig vil en bemerke at fylkesmennene har strukket seg langt for å imøtekomme reindriftsnæringens krav m.h.t. motorferdsel i og med at det foreslås et generelt unntak for bruk av luftfartøy og for beltekjøretøy på vinterføre, samt at det etter søknad åpnes opp for nødvendig kjøring på barmark.

Stillhet og fravær av motordur og motoriserte kjøretøy er et av karaktertrekkene ved urørt natur. Motorisert ferdsel utgjør et støyforurensningsproblem, og står i motsetning til opplevelsen av naturens egne lyder. Det er derfor et overordnet mål å holde omfanget av motorisert ferdsel i nasjonalparker på et absolutt minimum og begrense denne til det strengt nødvendige. Det er derfor naturlig at forvaltningsmyndigheten legger opp til en strengere forvaltningspraksis for motorferdsel i nasjonalparker enn det lov om motorferdsel i utmark og vassdrag gjør. Forslaget til bestemmelser under punktet om motorferdsel i forskriften, herunder eventuell frakt av turister til utleiebuer, må ses i lys av disse overordnede retningslinjene.

Det er en overordnet målsetting at det enkle, tradisjonelle friluftslivet uten tilrettelegging skal prioriteres i nasjonalparker. Med nåværende praksis er det mulig vinterstid å komme inn i de mest utilgjengelige delene av nasjonalparken uten å ha ski på beina. I denne sammenheng skal det også bemerkes at persontransport foregår i de fra naturens side mest uberørte delene av nasjonalparken. En stor del av de besøkende i de indre delene av nasjonalparken fraktes dit med snøscooter. Dette strider også mot et overordnet mål om at disse områdene, som ligger innenfor foreslåtte soner uten tilrettelegging og inngrep, skal være forbeholdt det enkle, uorganiserte og stille friluftslivet.

Kjøringen til utleiebuene foregår langs faste traséer og skjer, i hvert fall på ettervinteren, forholdsvis hyppig. Denne kjøringen, sammen med annen kjøring (bl.a. oppsyn og reindrift), har ført til et nett av faste og etter hvert velkjente traséer. Dette har gjort områdene lettere tilgjengelig også for andre brukergrupper. Områdene det her er snakk om hører til de mest sårbare m.h.t. forstyrrelse på dyrelivet. Her er de viktigste områdene for jerven og hekkeplasser for sårbare rovfuglarter. Den mest sårbare tida for disse artene faller sammen med den tida da persontransporten har størst omfang.

Fylkesmannen har merket seg det store engasjementet fra høringsinstansene når det gjelder kjøringen til utleiebuene, herunder den tilnærmede enstemmigheten når det gjelder kravet om at dagens ordning må kunne fortsette. Fylkesmannen har forståelse for at inntektene fra utleie av buer/hytter i de indre delene av nasjonalparken betyr forholdsvis mye for enkelte bosettinger/bruk. Likeledes er en klar over at disse delene av Engerdal representerer relativt marginale områder i næringssammenheng.

Fylkesmannen ser det imidlertid som svært viktig i den framtidige forvaltningen av Femundsmarka nasjonalpark å sikre at de delene som i dag er de mest stille og urørte opprettholder eller forsterker dette preget. Dette vil være i tråd med overordnede nasjonale retningslinjer for differensiert forvaltning av nasjonalparkene. Etter en helhetlig vurdering vil fylkesmannen derfor anbefale at høringsforslaget opprettholdes på dette punktet, dvs. at en i samsvar med utkastet til forvaltningsplan differensierer mellom utleieobjektene som ligger i brukssone og villmarkssone. Dersom det først tillates kjøring til buene i brukssonen, finner fylkesmannen det urimelig om dette skulle forbys i helger og i ferier. Mye av utleievirksom-heten er knyttet til isfiske. I vinterferie og påskeferie vil det derfor være spesielt stort behov for transport. Fylkesmannen er klar over at det også foregår annen lovlig kjøring i de indre delene, og at områdene aldri vil kunne bli frie for motorstøy og motorkjøretøyer. Det vil derfor være en stor utfordring i tida framover for forvaltningen å påvirke reindriftsnæringen, oppsynet og andre med lovlig ærend å utøve stor grad av selvdisiplin, dvs. å være restriktive i forhold til egen kjøreaktivitet i de indre delene.

Etter det fylkesmannen kjenner til er det 4-5 buer i den foreslåtte ”vernesonen” (sone 1) som det i dag er utleie av gjennom salg av pakkeløsning med leie og transport. 2 av disse er særlig mye benyttet. Fylkesmannen vil understreke at verneforskriften ikke setter begrensninger på utleievirksomheten som sådan, uavhengig av hvor utleieobjektene ligger.

Etter en samlet vurdering anbefaler fylkesmannen at høringsforslaget opprettholdes når det gjelder kjøring til utleieobjekter.

Som kompensasjon for rådighetsinnskrenkningen som verneforslaget medfører for disse buene, kan en mulighet være å tilby alternativ butomt lengre vest i nasjonalparken, i ”brukssonen”. Fylkesmannen er innstilt på å tillate at buene flyttes, alternativt at det oppføres nye, i et mindre sårbart område mot at utleiehusværene i sone 1 rives. Arealer ved Roastensjøene på Engerdalssiden kan forslagsvis utgjøre leteområder for disse tomtene. Dette vil gjøre det mulig også å transportere leietakerne fram til buene. En realisering av slik flytting/oppføring krever også blant annet grunneiers og rettighetshaveres godkjenning. Dersom det er interesse for forslaget, er fylkesmannen innstilt på å bidra aktivt til å finne en akseptabel løsning. Dersom eierne av utleieobjektene ikke finner forslaget interessant og akseptabelt, kan økonomisk tap som følge av rådighetsinnskrenkningen søkes erstattet.

Etter fylkesmannens oppfatning er den samlede motorferdselbruken i nasjonalparken for stor. Det er derfor viktig at alle snøscooterbrukere i Femundsmarka utøver høy grad av selvdisiplin, dvs. forsøker å være restriktive i forhold til egen kjøreaktivitet. Dette vil gjelde reindriftsnæringen, oppsittere, fjellstyret, Statens Naturoppsyn og andre med legitime kjørebehov. Det bør særlig tilstrebes å planlegge kjøringen med tanke på kombinere ulike oppdrag. Det er spesielt viktig å begrense omfanget av kjøring i de villmarkspregede områdene til et absolutt minimum.

Fylkesmannen er kjent med at lavtflygingsgrenser for tiden er gjenstand for vurdering av et utvalg nedsatt på sentralt nivå med representasjon av blant annet miljøvern- og forsvarsmyndigheter. Resultatet av dette arbeidet bør ligge til grunn for fastsettelse av lavtflygingsgrense i verneforskriften.

I forslaget til verneforskrift foreslås det at øvelseskjøring i for eksempel politi-, rednings- og brannvernøyemed krever spesiell tillatelse. Dette setter forvaltningsmyndigheten i posisjon til å sette vilkår for eventuell slik kjøring, blant annet med koblinger til annen nyttetransport. Ved en bevisst holdning til å etterstrebe slike kombinerte løsninger, vil omfanget av kjøring i nasjonalparken kunne reduseres.

Terrengkjøring på barmark vil kunne medføre uheldig slitasje og landskapsmessig skjemmende sår og spor som kommer i konflikt med formålet med vernet. I forslaget til verneforskrift er det gitt en åpning for at forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til slik kjøring. I kommentarene til verneforskriften understrekes det at en forutsetning for dispensasjon vil være at kjøringen avgrenses til spesielle traséer innenfor nærmere avgrensede mindre arealer, og at den er i samsvar med en stadfestet distriktsplan. Med dette utgangspunktet tror fylkesmannen at en sitter med virkemidler til å begrense denne type kjøring til et minimum. En vil derfor foreslå at punktet om søknadsplikt for barmarkskjøring i verneforskriften opprettholdes.

Bruk av luftfartøy ved driving av rein har blitt gjort i spesielle tilfelle, og vil sannsynligvis ikke få noe vesentlig omfang. Slik flyging vil imidlertid kunne være en betydelig forstyrrelsesfaktor overfor dyrelivet. Ut fra hensynet til naturforvaltningsinteressene bør derfor denne aktiviteten begrenses til det aller nødvendigste, og være i samsvar med en stadfestet distriktsplan. I framtida vil det derfor bli en utfordring for forvaltningsmyndigheten å forsøke å få til en tett kobling mellom distriktsplanens retningslinjer for slik flyging og forvaltningsplanens intensjoner og retningslinjer for motorisert ferdsel.

I forskriften åpnes det for adgang til motorisert transport til hytter, buer og setre for frakt av ved, materialer, proviant etc. Dette kan først skje etter søknad, og fylkesmannen vil vurdere å gi flerårige tillatelser. Fylkesmannen vil selvsagt nøye vurdere innkomne søknader. Dispensasjoner kan bare påregnes gitt for ren nyttetransport for å dekke et helt nødvendig fraktbehov som ikke lar seg ordne på annen ikke-motorisert måte.

Kvisting av skiløyper er det ikke noen tradisjon for i Femundsmarka. Slike tiltak har vært utført i svært begrenset omfang. Fylkesmannen mener at nåværende praksis og restriktive holdning også bør ligge til grunn i den framtidige forvaltningen. En vil derfor ikke anbefale at forskriften åpner for kjøring i forbindelse med kvisting av skiløyper.

Etter fylkesmannens oppfatning er ikke fiskestell (prøvefisking, utsettinger m.m.) å regne som ”forvaltningsoppgave” i verneforskriftens forstand. Hadde slike tiltak vært initiert og koordinert av forvaltningsmyndigheten, utført av forvaltningsmyndighetens personell eller av personell på oppdrag av denne og vært en del av skjøtselen nedfelt i en forvaltningsplan for å fremme formålet med vernet, ville det vært naturlig å definere dette som en forvaltnings-oppgave. Begrepet forvaltning, slik det omtales i vernforskriften, omfatter av denne grunn ikke fiskestelltiltak. I praksis er det fjellstyrene som utfører ovennevnte fiskestelltiltak. Fylkesmennene er innstilt på å finne rimelige løsninger for nødvendig motorisert transport i forbindelse med gjennomføring av slike tiltak.

I de siste årene har forvaltningsmyndighetene (Statskog eller fylkesmannen) gitt tillatelse til landing med helikopter eller småfly for uttransport av felt elg fra de indre delene av nasjonalparken på Engerdalsiden. Fylkesmannen har forståelse for de praktiske problemene med å skulle bære ut elg som felles i Grøtådalen/Vonsjøentraktene. En har også forståelse for at elgbestanden i området bør forvaltes og beskattes på samme måte som i øvrige arealer i kommunen. Fylkesmannen er derfor innstilt på å skulle tillate landing med luftfartøy 1-2 ganger i året for å frakte felt elg ut fra de indre delene av nasjonalparken. Slik motorferdselbruk kommer i konflikt med et overordnet mål om å begrense dette til et minimum i villmarksområdene (vernesonene). Etter en samlet vurdering finner en allikevel å kunne foreslå et nytt punkt der det gis åpning for å gi tillatelse til en slik uttransport. I denne vurderingen har fylkesmannen lagt vekt på at landingsbehovet er svært begrenset, at 1-2 landinger sent på høsten er mindre problematisk m.h.t. forstyrrelse av dyrelivet enn i andre deler av året og at øvrig friluftslivsbruk er svært begrenset på denne tiden.

Det foreslås i verneforskriften at det kan gis tillatelse til motorisert ferdsel med beltekjøretøy på vinterføre mellom bosettingene Haugen, Sylen og Svukuriset. Dette er en videreføring av praksisen nedfelt i eksisterende fredningsbestemmelser. Fylkesmannen er innstilt på gi tillatelse til å dekke et rimelig behov for oppsitterne for slik transport. En er også innstilt på å gi flerårige dispensasjoner. Når det gjelder kravet om kjøring til buer/hytter/setre som tilhører Haugen, vises til drøfting av denne problemstillingen foran.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag viser til at flere av høringsinstansene uttrykker bekymring for mulighetene for, og den ”utstrakte bruken” av motorisert ferdsel som de mener verneforskriftene legger opp til. Motorisert ferdsel på barmark gir langt større terrengskader enn kjøring på vinterføre. Bestemmelsene for denne typen kjøring er derfor klart strengere. Terrengkjøring på barmark vil kunne medføre uheldig slitasje med skjemmende sår og spor som vil komme i konflikt med formålet med vernet. I forslag til verneforskrift er det likevel gitt en åpning for at forvaltningsmyndighetene kan gi tillatelse til slik kjøring. Denne kjøringen skal imidlertid bare være knyttet til nødvendig bruk i forbindelse med utøvelse av reindrift. Fylkesmannen mener at man gjennom verneforskriftene har et sterkt virkemiddel for å kunne regulere motorferdsel. Med dette som bakgrunn anbefaler derfor fylkesmannen at verneforskriftens formuleringer videreføres.

I forbindelse med høringen kom det også inn et innspill som var negativ til bruken av elgtrekk i nasjonalparken. Dette begrunnes med at slik barmarkstransport setter spor etter seg. Motorisert ferdsel, deriblant motorferdsel på barmark, er i utgangspunkt forbudt i Femundsmarka. Forvaltningsmyndighetene kan likevel kunne gi dispensasjon fra dette forbudet, bl.a. for å kunne transportere ut felt elg ved hjelp av beltegående elgtrekk. Erfaring har vist at denne typen transport etterlater seg minimalt med spor. Noe som gjør at fylkesmannen har vanskeligheter med å finne argumentasjon for å skulle forby dette. Fylkesmannen anbefaler derfor at det gis mulighet til å gi dispensasjon fra lov om motorferdsel for bruk av elgtrekk, og at høringsforslagets formuleringer videreføres.

DN støtter fylkesmennenes vurderinger. Til lavtflyging vil DN foreslå at forskriftene opprettholdes som foreslått, men viser til at oppfølgingen av NOU 2001:15 Forsvarets områder for lavtflyging kan gi endrede generelle retningslinjer.

Forsvarsdepartementet viser til at et av Forsvarets lavtflygingsområder går parallelt med nasjonalparken over Femunden, og inkluderer marginalt noe av utvidelsen av parken. FD ber om at det i forskriften § 3 pkt 5.1 om motorferdsel innarbeides unntak for militær lavtflyging i etablert korridor over Femunden, inntil det er konkludert mht utredningen NOU 2001:15 om Forsvarets områder for lavtflyging.

KRD viser til at § 3 pkt 5.3.1 om nødvendig bruk av motorkjøretøy på barmark for utøvelse av reindrift som nå krever tillatelse fra forvaltningsmyndigheten, må flyttes til pkt 5.2, slik at dette er tillatt uten søknad.

MD's kommentarer

Forsvarets lavtflygingskorridor langs Femunden sneier nordvestenden av nasjonalparken. Støyutbredelsen er likevel noe videre enn selve grensene for flykorridoren. MD viser i likehet med DN til behandlingen av NOU 2001:15 om Forsvarets områder for lavtflyging. Denne meldinga legger opp til en strengere praksis når det gjelder lavtflyging over verneområder enn hva som i dag generelt er tilfelle. MD viser videre til overenskomsten ved vern av Skrim der den generelle minstehøyden ble satt til 1000 fot med mulighet til å søke forvaltningsmyndighetene om dispensasjon ned til 200 fot. Dette vil for Femundsmarka likevel bare gjelde dersom flyene fysisk går over nasjonalparkens grenser.

I nasjonalparker skal i samsvar med naturvernlovens § 3, landskapet med planter, dyreliv og natur- og kulturminner vernes mot utbygging, anlegg, forurensninger og andre inngrep. Det er derfor en målsetting å holde motorferdselen innenfor nasjonalparken på et lavest mulig nivå. Motorisert framkomstmiddel skal bare benyttes når transporten er nødvendig. Ved vurdering av om hva som er nødvendig, må ulempene med motorferdsel veies opp mot det enkelte transportbehovet. Med hensyn til reindriftas behov for barmarkskjøring, støtter MD DN i at det kan gis tillatelse etter søknad til slik kjøring. Ved utarbeidelsen av forvaltningsplanen vil det bli lagt opp til en praksis med flerårige tillatelser.

Konklusjon

MD viser til egen omtale under enkelte punkter. For øvrig slutter MD seg til DN sine vurderinger og tilrår at Femundsmarka nasjonalpark endres i samsvar med vedlagte forslag til forskrift og kart (vedlegg 1).

Langtjønna landskapsvernområde

Navn

Statens navnekonsulenter for Midt-Norge savner en egen drøfting av navnespørsmålet og påpeker at dobbeltnavn som det foreslåtte Langtjønna-Svartvika landskapsvernområde med bindestrek er en navnetype som er rent byråkratisk og uten forankring i daglig, muntlig navnebruk. Det bør velges et enkelt navn. I forhold til plassering ser det ut til at Langtjønna passer best.

DN tok opp spørsmålet om navnet på et orienteringsmøte med kommunen og referansegruppa. Det framkom der ingen sterke synspunkter rundt navnevalget. DN vil derfor anbefale å etterkomme forslaget fra Statens navnekonsulenter, og kalle området for Langtjønna landskapsvernområde.

Avgrensning

Langen søndre mener verneforslaget vil svekke mulighetene for fastboende og i verste fall gi fraflytting. De vil endre grensen mot nasjonalparken noe ved Svartvika. Dette begrunnes med at brukeren av Svartvika da vil få større areal til tømmerproduksjon og ved. I tillegg vil dette medføre at kjerreveien Langen-Nordvika-Sørvika ikke kommer i berøring med nasjonal-parken. Statsskog Trøndelag/Møre mener det er formålstjenlig med en utvidelse av landskapsvernområdet. De foreslår følgende avgrensning: Fra knekkpunktet øst i Furubakken til Svartvika, deretter over Dyrmannsåsen til Ljøsnåvollen. Røros kommune ønsker å opprettholde landskapsvernområde langs Femunden, med en justering av grensa mellom Femundsmarka nasjonalpark og landskapsvernområdet slik at den går i rett linje fra Granbekkhøgda til Brennvola. Grensen for landskapsvernområdet avsluttes mot nord etter en grense fra Ljøsnåneset, over Dyrmannsåsen og til trig. punkt 893 slik at setrene Øya og Ljøsnavollen blir liggende godt utenfor landskapsvernområdet. Skogeierforeninga Nord foreslår at Langtjønna-Svartvika landskapsvernområde tas ut. De mener denne naturtypen allerede er representert og ivaretatt i Femundsmarka nasjonalpark. Naturvernforbundet på Røros mener Langtjønnvassdraget bør innlemmes i Femundsmarka nasjonalpark. De mener i tillegg at landskapsvernområdet kun bør omfatte området rundt Øya/Ljøsnavollen, mens resten innlemmes i nasjonalparken.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag presiserer at formålet med å opprette landskapsvernområder er å ta vare på et egenartet eller vakker natur- eller kulturlandskap og å hindre tiltak som i vesentlig grad vil endre landskapets art og karakter. Landskapsvern er den mildeste form for områdevern etter naturvernloven, og er ofte en aktuell verneform for natur- eller kulturlandskaper hvor verneformålet ikke gjør det nødvendig med så strenge vernebestemmelser som i nasjonalparker eller naturreservat. Dette innebærer at området kan brukes til ulike virksomheter i større grad enn om det hadde vært en nasjonalpark.

I områder vernet etter naturvernloven vil bruken reguleres gjennom verneforskrifter. Det er i denne sammenheng viktig at forskriftene utformes slik at grunneierne og rettighetshaverne gis muligheter for videre drift og utvikling av områdene i tråd med ovenstående vurderinger.

Av hensyn til bruken av kjerreveien mellom Svartvika-Nordvika vil fylkesmannen anbefale at det foretas en mindre grensejustering i området, slik at kjerreveien i sin helhet blir liggende i landskapsvernområdet. På denne måten vil det slik Langen Søndre har bemerket i sitt innspill være tillatt med riding og kjøring med hest på kjerreveien Langen-Svartvika.

Langen søndre vil opprettholde Nedre Mugga som landskapsvernområde framfor nasjonalpark. Ved å trekke grensen annerledes og etterkomme Langen Søndre sitt innspill om å flytte grensen noe ved Svartvika, vil brukerne av Svartvika få et større areal til tømmerproduksjon og uttak av ved. I tillegg til at kjerreveien Langen-Nordvika-Sørvika ikke kommer i berøring med nasjonalparken.

Gjennom vernebestemmelsene for landskapsvernområdet er grunneiere/rettighetshavere blitt gitt mulighet for å kunne utøve en viss bruk. Statskog ønsker likevel at de skal kunne ha et større spillerom i forhold til utnyttelse av ressursene. Statskog mener derfor det er hensiktsmessig å utvide landskapsvernområdet på bekostning av nasjonalparken. Fylkesmannen finner dette argumentet rimelig og anbefaler derfor at grensen justeres i dette området, ved å ta ut det meste av Ljøsnåneset. I forbindelse med dette anbefaler Statskog at det blir utarbeidet en hogstplan for dette området i samarbeid mellom forvaltnings-myndigheten og Statskog. Fylkesmannen viser til forslag om hogstplan i forskriften.

Skogeierforeninga Nord mener at Langtjønna-Svartvika landskapsvernområde må tas ut, fordi de mener at denne naturtypen allerede er representert og ivaretatt innenfor nasjonalparken. Fylkesmannen påpeker at i tillegg til dette områdets naturverdier var en av grunnene til opprettelsen av dette verneområdet, at det også skulle kunne fungere som en buffersone mot nasjonalparken. Fylkesmannen anbefaler derfor at den ytre avgrensingen av verneforslaget videreføres.

Naturvernforbundet foreslår å ta med Langtjønnvassdraget i nasjonalparken. Fylkesmannen viser til at hovedargumentet for ikke å ta med Langtjønnvassdraget i nasjonalparken er at dette er et område med sterk kulturpåvirkning. For i framtiden å ha mulighet for å foreta restaureringer (vannstand o.l), og av hensynet til bruken av området m.m., er det derfor etter fylkesmannens vurdering mest hensiktsmessig at dette området vernes som landskapsvernområde. Fylkesmannen anbefaler derfor at verneforslaget opprettholdes med de endringer som er foreslått over.

DN støtter fylkesmannens tilråding om å endre grensen noe mellom det foreslåtte landskapsvernområdet og nasjonalparken.

Verneforskrift

  • Formål

NTNU, Institutt for naturhistorie og Sør-Trøndelag fylkeskommune ønsker å tilføye ”..ta vare på et særegent natur- og kulturlandskap med kulturminner i…” i verneformålet. DNT mener friluftsliv må inn i verneformålet.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag viser til at formålet med opprettelse av landskapsvernområder er å ta vare på et egenartet eller vakkert kulturlandskap og hindre tiltak som i vesentlig grad vil endre landskapets art eller karakter. Et kulturlandskap vil i større eller mindre grad inneholde kulturminner spredt rundt i kulturlandskapet. Fylkesmannen anbefaler derfor at dette blir tatt inn under formålsparagrafen.

DN bemerker at naturvernlovens § 5 omtaler kulturlandskap, men ikke kulturminner, som mulig verneformål. Det vil for landskapsvernområder derfor være riktigere å spesifisere verneverdier i kulturlandskapet som er i området enn å henvise til kulturminner som sådan. DN foreslår derfor en presisering av verneformålet som ivaretar dette og som bl a dekker kulturlandskapselementer knyttet til det restaurerte fløtningsanlegget mellom Femunden og Feragen, herunder damanlegg, tømmerrenner og fløtningsbuer. DN foreslår videre å ta inn en tilsvarende bestemmelse i formålet som for Femundsmarka nasjonalpark hvor det blir hetende at ”Allmennheten skal gis anledning til naturopplevelse gjennom utøvelse av tradisjonelt og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging”.

MD viser til omtale av formålet i forhold til samisk kultur og næringsutøvelse under generell del, punkt om reindrift. For øvrig støtter MD DN's vurderinger.

  • Landskap

Skogeierforeninga Nord foreslår en endring i forskriften slik at alle bestemmelser som ikke angår landskap, og alle bestemmelser vedrørende forhold som ikke vil endre landskapets art eller karakter vesentlig, utgår. Sør-Trøndelag fylkeskommune ønsker å tilføye et forbud mot riving av bygninger. De foreslår videre en del endringer i formuleringene i forskriftsteksten uten at dette vil endre betydningen av innholdet. DNT mener det er viktig å poengtere at vegbygging ikke er tillatt uansett formål.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag viser til Skogeierforeninga Nords innvendinger mot formuleringene i verneforskriftene som ikke omhandler landskapet, og å utelate bestemmelser som berører forhold som ikke vil endre landskapets art eller karakter vesentlig. Fylkesmannen kommenterer at om planlagte inngrep vil medføre vesentlige endringer av landskapet avhenger bl.a. av i hvilken grad inngrepet vil skille seg ut eller gli inn i området. Inngrep som i utgangspunktet kan virke uvesentlige/ubetydelige kan i noen tilfeller medføre vesentlige endringer av landskapets karakter. Dette er et forhold som kan reguleres gjennom bestemmelser som ikke angår landskapet direkte. Fylkesmannen anbefaler derfor at høringsforslagets formuleringer under landskap videreføres.

Sør-Trøndelag fylkeskommunes anmodning om å tilføye et forbud mot riving finner Fylkesmannen fornuftig, og anbefaler derfor at forbud mot riving tilføyes i verneforskriften. Fylkeskommunens innspill går ellers på saksbehandlingsrutiner, og er ikke relevant å ha med i selve verneforskriften. En vil imidlertid understreke at forvaltningsmyndigheten skal forelegge saker som har relevans for kulturminnemyndighetene før avgjørelser tas.

DN viser til at naturvernloven ikke er rette virkemiddel å bruke for opprettholdelse av eksisterende bygningsmasse, jf også at loven beskriver kulturlandskap, men ikke kulturminner, som mulig verneformål i landskapsvernområder. Direktoratet støtter derfor ikke forslaget om å inkludere et forbud mot riving av bygninger i verneforskriften, og vil i denne sammenheng vise til plan- og bygningslovens bestemmelser, jf også kulturminneloven.

  • Plantelivet

Statskog Trøndelag/Møre anser punktet om hogst av ved til eget bruk er unødvendig med bakgrunn i punktet om en hogstplan. De mener at eventuelle hogstområder for ved både for de private setereierne, reindrifta og Statskogs åpne buer og utleiebuer bør innarbeides i en hogstplan for dette området. DNT mener det bør påpekes at en ved hogst skal sette igjen kantsoner til vann, vassdrag, myrer og stier. Norges Naturvernforbund går inn for et forbud mot planting av trær. Kun lukkede hogstformer må tillates. All foryngelse må skje naturlig (ikke bare fortrinnsvis). Hogst av andre treslag enn bjørk må ikke tillates. Det må presiseres at både stående og liggende tørrfuruer ikke skal hogges.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag viser til Statskogs uttalelse og sier seg derfor enig i at punktet om hogst av ved bør sløyfes.

DN støtter fylkesmannens tilråding. I utarbeidingen av en slik hogstplan bør de innspill som har kommet vedrørende hogstformer og lignende nøye vurderes.

  • Ferdsel

Statsskog Trøndelag/Møre formoder at det fortsatt vil være mulig å benytte hest i forbindelse med landbruksmessig næringsvirksomhet. DNT synes det er urimelig at en i et landskaps-vernområde skal ha regulering av organisert ferdsel. Representanter for Langen Søndre mener ridning og kjøring med hest på kjerreveien Langen-Svartvika fortsatt må være tillatt.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag uttaler av vernebestemmelsene kan kanskje virke unødvendig strenge når det gjelder bruk av hest, i og med den snevre formuleringen om at det utenfor veg, kun er lov til å benytte hest i forbindelse med kløving. Statskogs forespørsel om hest også kan benyttes i forbindelse med landbruksmessig virksomhet er derfor et rimelig innspill. Slik fylkesmannen ser det kan det derfor være hensiktsmessig å endre formuleringen, ved å fjerne kløving og heller benytte formuleringen ”landbruksmessig virksomhet” i verneforskriften.

DN har endret bestemmelsene om ferdsel og organisert virksomhet. Dette medfører bl a at vanlig ferdsel i regi av barnehager, skoler og ideelle lag og foreninger, inkludert turistforeninger, ikke trenger dispensasjon fra forskriften. Det nye forslaget medfører også at det åpnes for sykling og organisert bruk av hest på veier eller traseer i henhold til forvaltningsplan, noe som burde være tilstrekkelig presisering til at kjerreveier kan brukes til dette formål. DN støtter fylkesmannens forslag om å tillatte bruk av hest i forbindelse med landbruksmessig virksomhet, men mener det er galt å fjerne retten til bruk av hest til kløving, da dette ikke nødvendigvis trenger å være i landbrukssammenheng. DN tilrår derfor at punktet om kløving blir stående i tillegg til fylkesmannens forslag.

  • Motorisert ferdsel

DNT mener fylkesmannen bør ha ansvaret for forvaltningen av motorferdselen.

DN viser til at forvaltningen av motorferdsel skal skje i medhold av lov om motorferdsel i utmark og vassdrag, og dermed forvaltes av dem som er tillagt denne myndighet generelt.

Konklusjon

MD viser til omtale under enkelte punkter. For øvrig slutter MD seg til DN's vurderinger og tilrår at Langtjønna landskapsvernområde opprettes i samsvar med vedlagte forslag til forskrift og kart (vedlegg 2).

Femundslia landskapsvernområde

Navn

DN viser til uttalelser fra Statens navnekonsulenter om at en ved navnsetting av verneområder, bør forsøke å unngå dobbeltnavn som det foreslåtte Gråvola-Kuvola landskapsvernområde. Etter et orienteringsmøte med referansegruppa og Engerdal kommune kom det fram at Femundslia var det navnet man lokalt hadde på denne lia mellom Femundsmarka nasjonalpark og Femunden. DN forhørte seg etter dette med Statens navnekonsulenter for Øst- og Sør-Norge som ikke hadde innvendinger til et slikt navn. DN tilrår derfor at navnet endres fra Gråvola-Kuvola til Femundslia landskapsvernområde.

Avgrensning

En grunneier påpeker at all privat innmark må holdes utenfor verneforslaget.

Fylkesmannen i Hedmark uttaler at i det foreslåtte landskapsvernområdet er det bare på Svukuriset at det er innmark som brukes aktivt i jordbrukssammenheng. Denne har også ligget i det eksisterende Femundsmarka landskapsvernområde siden opprettelsen i 1971. Fylkesmannen har ikke registrert at dette har medført vesentlige problemer for eier/bruker. Etter fylkesmannens oppfatning vil det arronderingsmessig bli kunstig med en liten inneklemt ”hvit flekk” som unntas fra landskapsvernområdet. Utfordringen bør være å utforme verneforskriften og forvaltningspraksis slik at driften av jordbruksarealene kan foregå uten unødige hindringer. Fylkesmannen vil bemerke at det i forslaget til verneforskrift presiseres at bestemmelsene ikke er til hinder for drift av eksisterende setervoller og dyrkede arealer. På bakgrunn av ovenstående vil fylkesmannen anbefale at det opprinnelige avgrensningsforslaget legges til grunn for den videre behandlingen.

DN viser til brev fra Engerdal kommune av 26. juni 2002 som også ber om at innmarka på Svukuriset og Haugen blir tatt ut av verneområdet. DN viser til fylkesmannens vurdering over og støtter fylkesmannens tilråding.

Verneforskrift

  • Formålet

DNT krever at friluftsliv må inn i verneformålet.

DN foreslår å ta inn en tilsvarende bestemmelse i formålet som for Femundsmarka nasjonalpark hvor det blir hetende at ”Allmennheten skal gis anledning til naturopplevelse gjennom utøvelse av tradisjonelt og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging”.

MD slutter seg til DN's vurdering, og viser for øvrig til omtale av formålet i forhold til samisk kultur og næringsutøvelse under generell del, punkt om reindrift.

  • Landskapet

DNT etterlyser at verneforskriften gir åpning for ny betjeningsbolig, økning av sengekapasiteten og større oppholdsrom og spisesal på Svukuriset. De ønsker også mulighet til å merke en del av skiløypenettet med bjørkekvist og merkebånd. Statskog påpeker at verneforskriften ikke må være til hinder for inngjerding av utmarksbeite og utvising av nye arealer for nydyrking. Det må ikke legges restriksjoner utover det plan- og bygningsloven setter på nybygg og restaurering av bygninger.

Fylkesmannen i Hedmark påpeker at det i verneforskriftsforslaget heter at forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til ombygginger og restaureringer av eksisterende bygninger på Haugen og Svukuriset. Det ligger her et signal om at en er innstilt på å finne løsninger på konkrete behov innenfor rammen av verneformålet. Mesteparten av de anmeldte behov fra DNT synes å kunne vurderes i forhold til denne bestemmelsen. Når det gjelder behovet for ny betjeningsbolig vil det etter fylkesmannens oppfatning ikke være hensikts-messig å lage et eget punkt i forskriften om dette, men eventuelle konkrete planer må vurderes som et enkelttilfelle i lys av den generelle dispensasjonsadgangen.

Når det gjelder kvisting av skiløyper er dette drøftet under verneforskriften for nasjonal-parken. Fylkesmannen mener at de samme vurderingene bør legges til grunn for slike tiltak også i dette verneområdet. En viser derfor til tidligere drøfting av problemstillingen i forbindelse med Femundsmarka.

Ifølge verneforskriftsforslaget regnes inngjerding av innmark som en del av driften av eksisterende jordbruksarealer, og som det derfor er et generelt unntak for. Når det gjelder inngjerding av utmark og oppdyrking av nye arealer foreslås dette i utgangspunktet ikke tillatt. Fylkesmannen ser ikke for seg at det i årene framover vil bli lagt fram mange konkrete planer om slike tiltak. Derfor er fylkesmannen av den oppfatning at eventuelle slike saker bør behandles i forhold til verneforskriftens generelle unntaksbestemmelse. En er innstilt på å søke å finne rimelige løsninger på konkrete planer som er anbefalt av landbruksmyndighetene. Ved planer om nydyrking vil forvaltningsmyndigheten spesielt vurdere den landskapsmessige tilpasningen og forholdet til verneverdiene i det aktuelle området, omfanget og størrelsen på tiltakene og beliggenheten i forhold til andre inngrep.

Vanlige vedlikeholds- og restaureringsarbeider på bygninger som ikke er meldepliktig etter plan- og bygningsloven, kan utføres uten å søke forvaltningsmyndigheten. Når det gjelder oppføring av nye bygninger heter det i forskriftsforslaget at forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til oppføring av nye bygninger på steder der det er fast bosetting. Dette vil blant annet gjelde Svukuriset nordre. En er her innstilt på å søke å finne hensiktsmessige løsninger på nødvendige behov. Fylkesmannen synes imidlertid det er rimelig at forvaltnings-myndigheten blir gitt anledning til å vurdere eventuelle planer om slike byggetiltak i forhold til verneformålet for landskapsvernområdet. I slike saker vil tiltakene måtte behandles både etter plan- og bygningsloven og etter verneforskriften for landskapsvernområdet. Fylkesmannen anbefaler at punkt om dette i verneforskriften beholdes.

DN støtter fylkesmannens tilråding.

  • Plantelivet

Norges Naturvernforbud går inn for en soneinndeling av verneområdet hvor det fastslås i hvilke soner det kan tillates en viss skogsdrift, mens det i andre områder bør være hogstforbud. Det må ikke tillates annet enn lukkede hogstformer. All foryngelse må skje naturlig (ikke fortrinnsvis). Det bør ikke tillates hogst av furu, og det bør presiseres at både stående og liggende tørrfuruer ikke skal hogges.

DN viser til at det i følge forskriften skal utarbeides en plan for hogst hvor de nødvendige miljøhensyn skal innarbeides. Videre vil DN foreslå at punktet om hogst av ved tas ut av forskriften og at dette tema blir behandlet som del av hogstplanen, slik det er foreslått for Langtjønna landskapsvernområde.

  • Motorisert ferdsel

Engerdal kommune, Engerdal Fjellstyre og Statskog mener at det må være et generelt unntak for kjøring i forbindelse med politi-, rednings- og brannverntjeneste på veien Elgå-Svukuriset, likeledes nødvendig kjøring av Statskog, Statens Naturoppsyn og fjellstyret i forbindelse med sin virksomhet. En hytteeier anmoder om at det innarbeides et nytt punkt i verneforskriften som hjemler adgang for de 3 hytteeierne ved Svukuriset å kjøre fram til hytta sommerstid.

DNT anmoder om at det også gis adgang til motorisert transport av bagasjen til gjestene på Svukuriset, til en viss grad også persontransport. Det er ønskelig med frakt av gjester og bagasje inntil 2 ganger pr. uke, i samkjøring med ordinær varetransport. I tillegg bør det være rom for gjestetransport til Elgå de dager værforholdene hindrer båten i å legge til kai ved Revlingen. Et forbud mot frakting av gjester vil ramme driveren av hytta så sterkt at grunnlaget for videre drift vil kunne falle bort. At Svukuriset Nordre har kunnet frakte turister, men ikke DNTs hytte på Svukuriset blir oppfattet som urettferdig. DN må sørge for at regelverket behandler disse to overnattingsstedene likt. Engerdal kommune mener at vegen Elgå-Svukuriset må kunne brukes av gjester som leier husrom på Svukuriset. Engerdal Fjellstyre, Engerdal Reiselivslag og en beboer ber om at det må gis tillatelse til at gjester som leier husvære på Svukuriset Nordre må kunne kjøre fram til gården.

Fylkesmannen i Hedmark er enig i at det må være tillatt med motorisert ferdsel på veien til Svukuriset i forbindelse med militær operativ virksomhet, politi-, rednings-, brannvern-, toll-, oppsyns- og forvaltningsoppgaver. Etter en samlet vurdering finner en også å ville anbefale å gi tillatelse til nødvendig kjøring for Statskog, reindriften, Engerdal Fjellstyre og Statens Naturoppsyn i forbindelse med tjenesteoppdrag. Dette vil være i samsvar med eksisterende regelverk for veibruken. Fylkesmannen finner det også rimelig at de tre eierne av hytter ved Svukuriset gis tillatelse til bruk av veien fram til sine hytter.

Punktene om krav/ønsker om adgang til transport av personer m/bagasje som leier rom/ husvære på DNTs anlegg på Svukuriset Søndre eller hos driveren på Svukuriset Nordre. I dag har ingen av stedene hjemmel i bestemmelsene av 18.12.1987 til å frakte personer som leier rom/husvære på strekningen Langodden-Revlingen. Det er åpnet adgang til å gi dispensasjon fra bestemmelsene i spesielle tilfelle.

Veistrekningene Langodden-Revlingåa og Revlingåa-Svukuriset ble anlagt for å dekke helt spesielle kjørebehov, og det totale kjøreomfanget var forutsatt svært begrenset. Det har aldri vært intensjonen at veistrekningene skulle være åpne for allmen motorisert ferdsel. Dette vil i så fall forflytte ”angrepspunktet” på nasjonalparken ca. 1 dagsmarsj i forhold til Elgå som har vært det tradisjonelle utgangspunktet sørfra for turer i Femundsmarka. Med bakgrunn i landskapsvernområdeforslaget og veianleggenes opprinnelige funksjon er det etter fylkesmannens oppfatning ikke riktig eller ønskelig at gjester på turistbedriftene på Svukuriset selv gis lov til å kjøre fram, enten det er dagsbesøkende eller overnattingsgjester. Problemstillingen vil derfor bli i hvilken grad Svukuriset Nordre og Svukuriset Søndre skal gis anledning til å hente/bringe sine gjester.

I utgangspunktet mener fylkesmannen at Svukuriset Nordre og Svukuriset Søndre bør stilles likt med hensyn til å hente/bringe sine overnattingsgjester. Dette betyr at valget står mellom å videreføre retningslinjene i Miljøverndepartementets bestemmelser av 18.12.1987, eller å gi begge overnattingsbedriftene adgang til slik transport. Fylkesmannen har nøye vurdert å åpne opp for mer turistkjøring, i tråd med sistnevnte alternativ. Svukuriset Nordre har fast bosetting, og fylkesmannen har forståelse for anmodningen om at det i dette marginale området næringsmessig sett bør tas spesielle hensyn til gardsbruk i drift. I lys av intensjonen med det totale verneforslaget for Femundsmarka, et overordnet mål om å ikke øke det totale presset på nasjonalparken, samt å begrense motorferdselen i verneområdene til det aller nødvendigste, vil imidlertid fylkesmannen etter en samlet vurdering anbefale å videreføre dagens regelverk på dette punktet.

Når det gjelder driften av DNTs anlegg på Svukuriset Søndre vil fylkesmannen bemerke at en er oppmerksom på at folks friluftslivsvaner og ønsker/krav endrer seg, og at det er vanskelig å opprettholde et tilfredsstillende besøksomfang. Men fylkesmannen synes ikke det er riktig å tilpasse bestemmelsene for landskapsvernområdet til den til enhver tid gjeldende trend innenfor friluftslivet, i den hensikt å sikre økonomisk drift av ei turisthytte der den tradisjonelle bruken viser en negativ utvikling. Fylkesmannen vil i denne sammenhengen bemerke at det ikke foreslås restriksjoner på motorisert transport i forbindelse med driften av turisthytta, i samsvar med eksisterende regelverk og praksis.

Formell forankring av reglene for bruk av Svukurisveien

Etter fylkesmannens oppfatning vil det bli for omfattende og detaljert å innarbeide reglene for veibruken i selve verneforskriften. Fylkesmannen anbefaler at dette bakes inn i et eget forvaltningsplandokument for landskapsvernområdet som utarbeides i etterkant av et eventuelt vernevedtak. I forslaget til verneforskrift foreslås derfor at punkt 5.2 endres til:

”Motorisert ferdsel på veien til Svukuriset er forbudt med de unntak som er nevnt i forvaltningsplanen.”

Fylkesmannen anbefaler at konklusjonene i drøftingen ovenfor legges til grunn ved utarbeidelsen av utkast til forvaltningsplan med hensyn til regelverk for bruk av Svukurisveien.

DN viser til Miljøverndepartementets bestemmelser av 18.12.87 som gjelder for kjøring på veien til Svukuriset inntil nye regler foreligger. DN støtter imidlertid fylkesmannens tilrådning om at dette for framtiden reguleres gjennom forvaltningsplanen for området.

MD's kommentarer

Fylkesmannen i Hedmark opplyser i ettertid at det går en kraftledning fra Elgå og inn til Svukuriset. MD tilrår at forskriften får bestemmelser som tillater drift, vedlikehold og oppgradering av eksisterende kraftlinje. Ved akutt strømstans tillates bruk av motorkjøretøy for å reparere kraftledningen.

Forskriften for Femundsmarka landskapsvernområde oppheves i stedet for å endres fordi området både endrer navn og reduserer arealet betydelig.

Konklusjon

MD viser til omtale under enkelte punkter. For øvrig slutter MD seg til DN's vurderinger og tilrår at Femundslia landskapsvernområde opprettes i samsvar med vedlagte forslag til forskrift og kart (vedlegg 3).

Miljøverndepartementet

t i l r å r :

1. Forskrifter om vern av Femundsmarka fastsettes i samsvar med vedlagte forslag

(se vedlegg 1 - 3).

2. Samtidig oppheves kgl. res av 9. juli 1971 om opprettelse av Femundsmarka landskapsvernområde, Røros kommune i Sør-Trøndelag fylke og Engerdal kommune i Hedmark fylke.