Kjære venner,

Vi er heldige som har mange sjømannskirker rundt om i verden. Sjømannskirkenes beste tradisjon er åpenhet, glad og klar forkynnelse, toleranse, og en vilje til å hjelpe mennesker i nød.

Jeg vet at denne kirken til overmål lever opp til disse idealene, og jeg vil spesielt takke for den innsats som staben her gjorde for å bistå nordmenn og andre, som trengte assistanse i dagene etter terrorangrepet på World Trade Center.

For mange i det ”norske” New York som er samlet her i Sjømannskirken, er jeg sikker på at det er vanskelige tanker og sterke følelser knyttet til det å ha vært her når tragedien rammet.

Ett år er allerede gått.

Forstår vi bedre i dag det som skjedde enn vi gjorde for ett år siden?

To store tårn i New Yorks berømte ”skyline” er borte. To tårn som betydde mye for veldig mange mennesker. Men verst av alt – to tårn som i sitt fall frarøvet familier deres nærmeste - det aller kjæreste de hadde. Over 2 800 mennesker ble drept. De hadde ikke gjort seg skyldig i noe annet enn å gå på jobb.

Tilbake står en stor, åpen plass. Et vondt tomrom. På samme måte som når en av våre nærmeste brått blir revet bort og dør. Det er mange som opplever savnet og sorgen.

En sorg som starter med sjokket og vantroen, og fortsetter med gråt og sinne før virkeligheten gradvis går opp for en. Det har virkelig hendt. Tusener er rammet. Og det skjedde her i verdensbyen New York.

Byen som er selve symbolet på åpenhet, mangfold og pluralisme.

Byen hvor alle verdens folk og religioner lever side om side.

Byen som også vi nordmenn – i generasjoner etter generasjoner – har lært å sette så stor pris på.

Sorgen kjennetegnes av alle spørsmålene. Og det vanskeligste av dem alle – hvorfor?

Jeg kan ikke gi et fullgodt svar – kanskje ingen av oss kan - annet enn å peke på at religiøs fanatisme og blindt hat skyr ingen midler. Tenker ikke på konsekvensene. Enser ikke sorgen og lidelsen. Slik utfolder det onde seg.

Men etter sjokket, vantroen og sorgen fatter vi nytt mot. Vi krummer nakken. Oppgitthet erstattes med et nytt håp om at dette skal vi forhindre i fremtiden. Dette skal aldri skje igjen.

Det er derfor denne dagen - og denne minnestunden her i sjømannskirken i New York - blir så viktig. Slike øyeblikk kan vekke oss og mane oss til ny innsats.

Vi skal riste av oss den sløvhet og likegyldighet, som over tid alltid siger inn over oss.

Kjenner vi sinne, er det bra. Det hjelper oss i å gjøre vårt ytterste for å forhindre at noe lignende skal skje igjen. Og i dette arbeidet – i denne innsats - står vi sammen kristne som muslimer, rike som fattige, nordmenn som amerikanere. Vi vil sloss for umistelige verdier som demokrati, frihet, trygghet og menneskeverd.

Om ikke annet skal de mange liv som gikk tapt for ett år tilbake – hjelpe oss aldri å glemme, og gi oss vilje til fornyet innsats for verdier vi tror på.