I valgkampen settes fokus på uenighet. I hverdagen gjelder det å skape allianser. Særlig på ett område trengs varige allianser; nemlig i kampen for verdens fattige og forfulgte. Derfor håper jeg den nye regjeringen vil videreføre regjeringens offensive politikk på dette området.

30000 barn dør hver dag på grunn av fattigdom. Dette kan vi stoppe. I juli forpliktet G8-landene seg til å øke bistanden. Halvparten av denne økningen vil gå til Afrika.

Det er dette kontinentet som henger mest etter i kampen mot fattigdom. Det er i Afrika fattigdommen er størst og det er der de har lengst igjen for å nå FNs tusenårsmål for fattigdomsreduksjon.

Derfor har Samarbeidsregjeringen nylig presentert et eget måltall for bistanden til Afrika og lavinntektsland: Innen utgangen av neste stortingsperiode skal Norge gi 65 prosent av bistanden til Afrika, og totalt 70 prosent til såkalte lavinntektsland. Regjeringen vil også øke bistanden til Afrika i neste års budsjett med en milliard kroner. Dette viser at det nye måltallet allerede fungerer.

FNs toppmøte i New York er nettopp avsluttet. Forhandlingene om slutterklæringen pågikk i flere måneder. Det var store forventninger, ikke minst på vegne av de fattige.

Det ble til slutt enighet om et sluttdokument fra FN-toppmøtet. Dessverre er det ikke så ambisiøst som Norge hadde håpet. Men flere viktige beslutninger er i tråd med norske prioriteringer.

Den norske regjeringen hadde følgende prioriteringer: samarbeid for å oppnå tusenårsmålene for utvikling, styrke FNs arbeid knyttet til fredsbygging; styrke FNs menneskerettighetsapparat og evne til humanitær respons,ikke – spredning av atomvåpen og nedrustning, samt modernisere og reformere FN. I tillegg har vi lagt vekt på å ivareta kvinners behov og deltakelse.

Erklæringen viser til og bekrefter tusenårsmålene, og gir bred støtte til den omleggingen av utviklingssamarbeidet som blant annet Norge har arbeidet for de siste år.

Fra norsk side er vi også tilfreds med vedtakene om å styrke FNs fredsbyggingsarbeid, blant annet ved å opprette en fredsbyggingskommisjon og et fredsbyggingsfond. Vi er også tilfreds med at menneskerettighetsarbeidet styrkes ved at det etableres et Menneskerettighetsråd i FN og at det er enighet om å gi økte ressurser til FNs høykommissær. Her gjenstår imidlertid kompliserte forhandlinger før vi vet det endelige utfallet.

Når det gjelder FN-reformer, inneholder dokumentet klare, men på mange måter kun foreløpige, framskritt. Det gjenstår mye før vi kan si at de administrative reformer er i samsvar med de påviste behovene for endring. Det var skuffende at et ikke ble enighet om en erklæring om ikke – spredning og nedrustning.

Sine mangler til tross, FN har mye å vise til. Vi trenger alle et velfungerende FN for å løse de store globale utfordringer. Ja, selv store og rike land kan ha bruk for assistanse fra verdensorganisasjonen når de rammes av katastrofer. Men vi trenger også FN til å løse de mange mindre, men likevel alvorlige kriser. Globaliseringen gjør at nasjonale og regionale fora og løsninger ofte blir utilstrekkelige. Behovet øker for globale, multilaterale løsninger. Det må orge være en pådriver for - uansett politisk farge på regjeringen.