Kjære alle sammen,

Når du skal pløye en snorrett plogfure, nytter det ikke å sitte på traktoren og se bakover og ned på den fura du nettopp har pløyd. Nei, du må se framover og feste blikket på et punkt langt borte. Da blir fura rett. Men av og til ser du likevel bakover for å sjekke at fura virkelig blir rett, at du er på rett kurs.

Slik er det med landbruks- og matpolitikken også. Den er langsiktig. Og bundet til tradisjoner bakover. Men likevel er den også uløselig koblet opp mot utviklingen ellers – både i Norge og i verden rundt oss.

Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling.

Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene. På lang sikt er det veksten i fastlandsøkonomien som bestemmer utviklingen i velferden i Norge. I den økonomiske politikken legger vi derfor avgjørende vekt på å fremme verdiskaping og produktivitet både i privat og offentlig sektor.

Landbrukets muligheter ligger i de muligheter naturen har skapt, men kanskje enda mer i de muligheter mennesker evner å se. Slik er det i alle næringer. Slik er det i Norge og i Vest-Agder.

Ytterpunktene er store fra Listas storslåtte landskap via dalførene opp mot de indre heieområdene. Det sørnorske grunnfjellet var ikke det beste utgangspunktet. Resultatet ble i hovedsak oppdelte jordstykker og små bruk. Det naturen ikke delte opp i små arealer, har gjennom tidene menneskene delt opp for å gi muligheter for flest mulig til å overleve.

Samtidig tenkes det nytt. Lista er et unikt område hvor det nå bygges to store, nye melkefjøs for 80 og 100 dyr, samtidig som området har et særegent og flott kulturlandskap med alle naturtyper innen et lite område.

Dette er også et bilde som gjelder for store deler av landet. Vi står overfor en utfordring der vi på den ene siden må skape rasjonelle bruk og å utnytte de naturgitte fortrinn vi har fått utdelt. Men, vi må også utnytte ressursene på andre måter – på alle måter som kreative mennesker evner å se - for å skape sysselsetting og bosetting.

For økt verdiskaping er hovedmålet også for landbrukspolitikken. Det er en forutsetning for å opprettholde en langsiktig norsk landbruksproduksjon at næringen oppnår tilstrekkelig lønnsomhet ved salg av sine produkter. Dessuten er det viktig å lytte mer til forbrukernes ønsker og behov i utformingen av matpolitikken.

Matpolitikken kommer ellers til å stå helt sentralt i åra som kommer, med vekt på hovedområdene mattrygghet, livskvalitet, matproduksjon og næringsutvikling. Navneskiftet til Landbruks- og matdepartementet viser at regjeringen ønsker å se matpolitikken som en del av en større helhet.

Selv om hovedmålet for landbruks- og matpolitikken er økt verdiskaping, er det overordnet at en tar vare på et sårbart naturgrunnlag og ellers forvalter landbruket og bygdene sine ressurser på en bærekraftig måte. Dette er helt avgjørende for barns og ungdoms oppvekstmiljø og levekår på bygdene, ja for livskvaliteten til alle som bor der.

I tillegg til å sikre en nasjonal matproduksjon og sørge for at forbrukerne får trygge matvarer, skal regjeringens politikk på området medvirke til å nå flere andre samfunnsmål. Dette gjelder blant annet produksjon av fellesgoder knyttet til miljø- og ressurspolitikken, for eksempel verdien av åpne kulturlandskap. Det gjelder distrikts- og bosettingspolitikken, helse- og ernæringspolitikken og ikke minst gjelder det nærings- og reiselivspolitikken. Sammen med regional matkultur og lokale mattradisjoner danner det åpne kulturlandskapet med sine miljøkvaliteter, mye av grunnlaget for økt turisme til landet vårt.

Kultur- og naturbasert reiseliv vil få økt oppmerksomhet i årene som kommer, og landbrukets rolle i dette er betydelig. Vi vil videreføre den nyskapende næringsutvikling som nå finner sted blant annet på områdene mat, matkultur, reiseliv, kulturlandskap, kulturminnevern og annen bygdeutvikling.

Vi vil at nyskapingspolitikken i landbruket skal bli en viktig del av en samlet, offentlig politikk for kulturbasert næringsutvikling.

Siden 1959 har produksjonen i jordbruket økt med over 70 prosent. Kornproduksjonen er mer enn seksdoblet.

Kjøttproduksjonen er mer enn doblet.

Dette har vært mulig fordi det har vært marked for det, i all hovedsak her hjemme, selv om importen er økende. Samtidig er dyrket areal større, kostnadsvolumet uendret og arbeidsforbruket redusert til en fjerdedel. Stor teknologisk framgang, bedre produksjonsteknikker, store forbedringer innen avl og matindustriell foredling har gjort det mulig.

Denne utviklingen har vært, og vil fortsatt være, nødvendig for å sikre og bedre lønnsomheten.

Så vil kanskje noen si at; det er bare å øke subsidieringen med noen milliarder, så vil inntektene ”auke monaleg”. Men for det første legger etter hvert WTO-avtalen klare begrensninger og føringer på overføringsmulighetene. For det andre er bønder næringsdrivende og ikke lønnsmottagere.

Markedsbalansen er en skjør størrelse i jordbruket. Overkapasitet og overproduksjon gir lave inntekter, høye kostnader og dårlig lønnsomhet. Derfor er virkemidlene gjort mindre produksjonsavhengig over noe tid. Det bidrar til redusert intensitet i arealbruken. Det er viktig i en situasjon hvor teknologisk framgang, framgang når det gjelder produksjonsteknikk, avl og ytelse gjør at hjemmemarkedet kan betjenes med mindre arealbruk.

Noe av grunnlaget for denne politikken ligger i landbrukets betydning for regional- og distriktspolitikken. Det er en politikk for å ta hele landet i bruk, for å sikre bosetting, verdiskaping og levedyktige lokalsamfunn over hele landet. Nøkkelen til den videre utvikling er en tett kopling mellom landbrukspolitikken og annen næringspolitikk og ressurs- og miljøforvaltning, der kommunene er den sentrale samarbeidspartneren.

I denne sammenheng tror jeg det er grunnleggende at kulturlandskapet holdes åpent med levende bygder, aktivt jordbruk og beitende dyr. For, i tillegg til å betjene varemarkedene, er jordbrukets produksjon av fellesgoder som kulturlandskap og biologisk mangfold viktig.

Dette danner også grunnlaget for nye inntekter. De ressursene i landbruket som tidligere ble benyttet i mat og råvareproduksjon, kan i dag benyttes i annen verdiskapning. Nye inntektsmuligheter må kombineres med nye tjenester, nye produkter, som kanskje kan spises, kanskje bare oppleves. Da får vi et mer mangfoldig landbruk med større inntektsmuligheter.

Dette er en utvikling som er helt nødvendig for at landbruket fortsatt skal blomstre selv om konkurransen med omverdenen øker. Det er det Samarbeidsregjeringen har lagt til rette for, med større handlingsrom for næringsutøverne og betydelig utvikling i virkemidlene for nye næringer.

Det å ha nok mat er ikke lenger noen hovedbekymring i Norge. Vi er mer enn mette, men likevel sultne. Vi er sultne på inntrykk. Vi ønsker oss opplevelser - og vi er villig til å betale for det.

I 1960 ble 38 % av husholdningsbudsjettet brukt til mat og 13 % til reiser, fritid og kultur.

I 2000 brukte vi bare 11 % til mat og nesten 25 % til reiser, fritid og kultur. Dette er et velferdsfenomen.

Stadig flere reiser og stadig flere leter etter reisemål der kombinasjonen av natur, kultur, mat og ekthet gir en unik opplevelse. Mat er en viktig del av et lands kultur, og de fleste som besøker andre land, er opptatt av landets mat og matkultur.

Norge har mange kjente, og til dels eksotiske mattradisjoner. Vi har fra gammelt av både en kystbefolkning og en innlandsbefolkning, som hadde tilgang til unike råstoffer, med egne metoder for konservering og tilberedning. Våre sterkt atskilte lokalmiljøer førte til at tradisjonene fikk utvikle seg til særegne og varierte matretter og måltidsskikker.

Min ambisjon er at norsk natur sammen med mat, drikke, kultur og unike opplevelser, skal gjøre at turistene, både norske og utenlandske, velger Norge som reisemål. Det betyr at mange norske bønder må endre både arbeidsmåte og tankesett. Endringsprosessen fra å produsere volum til å produsere tjenester vil kreve vilje og kreativitet.

Det skjer nå en stille revolusjon i norske bygder. Det satses på osteproduksjon, på gårdsturisme og gårdsrestauranter.

I 2004 er det 13 % av landbruksbefolkningen som driver eller er i ferd med å etablere småskala matproduksjon. Dette betyr videre at om lag 6000-7000 gårdsbruk i landet nå er engasjert i småskala matproduksjon. Dette viser at en aktiv landbruks- og matpolitikk virker – og møter positiv respons fra mange, kreative mennesker.

Etter at forholdene ble lagt til rette for videreforedling på egne gårdsysterier, har vi fått et mangfold av små ysterier og oster. I dag kan vi vise til om lag 500 oster fra ca. 140 osteprodusenter

Det som virkelig er spennende er at gården, maten, dyra, landskapet og kulturen kobles sammen og gir kvalitetsprodukter som er større enn summen av de enkelte faktorene. I dag kan besøkende og turister finne spennende overraskelser i form av tilberedning og smak over hele landet.

Men samtidig har vi utfordringer når det gjelder kulturlandskapet. Det gror igjen noen steder, særlig i kystområdene, men også i andre deler av Vest-Agder. Ja, selv i heieområdene. Det må tas på alvor.

Turistnæringen ser nå i økende grad betydningen av kulturlandskapet som en nødvendig ramme rundt meningsfylte ferie- og fritidsaktiviteter. Dette, sammen med en aktiv landbrukspolitikk og at kommunene i økende grad ser verdien av dyrket jord og jordvern, tror jeg vil være med å holde landskapet åpent.

Kysten her i Vest-Agder er et tradisjonelt ferie og fritidsområde for mange nordmenn og et økende antall fiskeglade utlendinger, og Vest-Agder ligger bare en kort ferjetur og enda kortere flytur fra kontinentet. Og laksen i elvene og ørreten i fjellvannene er nå tilbake etter kalking og redusert sur nedbør.

Dere bor i et fylke med store rekreasjonsverdier både i kystområdene og ikke minst i innlandet. Stikkordet er her som ellers i store deler av landet; reiseliv. Muligheten er der. Bruk dem!

I denne sammenhengen ligger også økte muligheter for lokal matproduksjon, til gjennom lokal foredling å kunne nytte lokale ressurser, og til å kunne utnytte unike råvarer fra husdyr, vilt og fisk til bordets gleder.

En omfattende skogreising etter siste krig har gjort Vest-Agder til et fylke med relativt store skogressurser. Dette har vært mulig gjennom et sterkt offentlig engasjement, og stor innsats fra skogeiernes side. Trekapitalen og tilveksten er tredoblet de siste 70 år og den samlede verdiskaping gjennom foredling m.v. innen fylket utgjør mellom 300 og 400 mill. kr. Hunsfos Fabrikker, Norsk Wallboard, lokale sagbruk og treforbrukende industri bidrar til dette.

Med sin beliggenhet i forhold til store befolkningskonsentrasjoner i Nord-Europa har utmarksbasert reiseliv et stort utviklingspotensial i Vest-Agder. Jakt, fiske og andre aktivitetstilbud knyttet til utmarken representerer allerede i dag en betydelig del av inntekten for mange grunneiere. Med en førstehåndsverdi på omlag 60 millioner kroner i året og en samlet verdiskaping mellom 250 og 300 mill. kr., representerer utmarken allerede nå en viktig del av landbrukets totale inntekter og verdiskaping.

Vi vil fortsatt arbeide for å legge tilrette forholdene for å satse på næringsvirksomhet med basis i våre utmarksressurser.

Vest-Agder er et fylke med store muligheter.

Framover blir det enda viktigere med markedsføring av fylket.

Aller viktigst er at vi løfter blikket og ser på de mulighetene som dukker opp i horisonten. Det er slik visjoner skapes og nås langs den rette plogfura som fører fram mot målet.

Takk for meg.