Statssekretær Ingunn Yssen

Norges oppfølging av FNs 4. kvinnekonferanse i Beijing.

Vil vi, tør, kan vi følge opp i Norge og internasjonalt?

Norges Husmorforbund. Åpent seminar, lørdag 28.9.96, hotell IMI Oslo.

Innledning.
Det er klart vi både vil og kan følge FNs kvinnekonferanse i Beijing! Det håper jeg går klart fram av dette foredraget. Det vil også gå fram at vi ikke vil være alene om det. Jeg vil innlede med å plassere FNs 4. kvinnekonferanse i Beijing i en større sammenheng av internasjonalt samarbeid.

Likestilling på den globale dagsorden.

Kvinnekonferansen i Beijing var en del av en lang prosess for å innarbeide kjønnsperspektiv og likestilling på den internasjonale dagsorden.

Siden 1985 har det skjedd en gledelig utvikling mot integrering av kvinnespørsmål i andre viktige internasjonale fora. Det gjelder konferansen om miljø og utvikling i Rio 1992, der det sterke grasrotinnslaget medvirket til at det ble formulert kritiske problemstillinger om sammenhengen mellom kvinners underordning og ødeleggelse av naturen, og det ble stilt krav om anerkjennelse av kvinners erfaringsbaserte kunnskaper om natur og økologi.

FN's menneskerettighetskonferanse i Wien 1993 var en sentral milepæl for kvinners status og rettigheter globalt. Der fikk man gjennomslag for at kvinners menneskerettigheter er umistelige, selvfølgelige og uatskillelige deler av universelle menneskerettigheter. FN fikk en spesialrapportør om vold mot kvinner, og seksualisert vold ble for alvor satt i fokus som et menneskerettslig problem.

Befolkningskonferansen i Kairo 1994 ga gjennomslag for viktige prinsipper om reproduktiv helse og familieplanlegging. Retten til den høyest oppnåelige standard for seksuell og reproduktiv helse ble knyttet til menneskerettighetene og omfatter en anerkjennelse av retten for alle par og individer til fritt og ansvarlig å bestemme antall, mellomrom og tidsplanlegge barna sine, at de skal ha tilgang på den nødvendige informasjon og midler til å sikre denne retten. Selv om oppmerksomheten i hovedsak ble viet kvinner, ble menns rolle og ansvar også framhevet. Et viktig framskritt i Kairo var at ungdommers legitime behov for reproduktive helsetjenester ble fastslått, med formuleringer om å sikre nødvendig undervisning og servicetilbud til ungdom som kan sette dem i stand til å håndtere sin seksualitet . Det ble også slått fast at utdanning er selve nøkkelen til barnebegrensning, og at utdanning av kvinner er den enkeltstående faktor som gir størst utslag i redusert barnedødlighet. Kairokonferansen ble langt på vei en konferanse om kvinner.

På det Sosiale toppmøtet i København i april 1995 var den viktigste gevinsten sett med kvinneøyne, den brede forståelsen for at det er nødvendig å fokusere og satse på kvinner i tilnærmingen til fattigdomsbekjempelse, sysselsetting og integrasjon. Det såkalte 20/20 -vedtaket var et viktig resultat av toppmøtet. 20/20 vedtaket betyr at giver- og mottakerland inngår en gjensidig forpliktende avtale om å øremerke mer av henholdsvis bistandsmidler og statsbudsjettet til sosiale formål. Beijing-konferansen vedtok at en i oppfølgingen av dette prinsippet skal integrere kjønnsperspektiv og likestilling, slik at en også legger premisser for å sikre at midler som er øremerket til sosiale formål kommer jenters og kvinners særlige behov til gode.

FN-konferansen, HABITAT II, om bosetting og boligspørsmål, fant sted i Istanbul i juni i år. Et av de prioriterte innsatsområdene fra Norges side er integrering av kjønnsperspektiv og likestilling i utkastet til sluttdokument. Senere i år kommer toppmøtet i regi av Verdens Handelsorganisasjon, WTO.

Kvinnekonferansen i Beijing; innhold og resultater.

Tema fra alle disse forutgående internasjonale begivenhetene ble i Beijing behandlet og utdypet - i et kjønnsperspektiv. Hvordan er kvinnespørsmål relevant for miljø og utvikling, hvordan innvirker miljø og utvikling på kvinners helse, tilgang på rent vann og brenne f.eks. Slik ble spørsmålene stilt på alle innsatsområdene som ble behandlet i Beijing.

Handlingsplanen inneholder forpliktende målsettinger og konkrete forslag til arbeidsmetoder og tiltak for å styrke kvinners rettslige, sosiale, politiske og økonomiske stilling og innflytelse på utviklingen på kritiske innsatsområder; fattigdom, utdanning, helse og sysselsetting, krig og væpnet konflikt, menneskerettigheter og seksualisert vold, politisk og økonomisk makt, media og miljø.

Under Beijing-konferansen var det viktig for oss å arbeide strategisk for å unngå tilbakeslag i forhold til seire fra tidligere konferanser. Dette var en særlig aktuell problemstilling mht reproduktiv helse. Det var fryktet at Vatikanet mobiliserte til en motoffensiv for å reversere resultatene fra Kairo. Imidlertid lyktes vi ikke bare i å beholde det som var oppnådd tidligere, men på viktige områder ble det gjort framskritt. Vi fikk gjennomslag for at frihet fra vold og tvang på det seksuelle området er en menneskerett. Det ble også vedtatt at landene skal se på sin egen lovgivning med sikte på åavkriminalisere kvinner som har tatt ulovlig abort - altså ikke legalisere abort, men hindre straffeforfølgelse av kvinner, som f.eks. oppsøker helsetjenesten pga skader de har pådratt seg etter en ulovlig abort. En milepæl var det også at jentebarnets situasjon for første gang ble løftet fram som et særskilt problemområde. Kravet om systematisk integrering (mainstreaming) av kjønnsperspektivet på alle politikkområder var en viktig nyvinning på konferansen.

Vi kunne ikke ane den gangen hvor dypt Europa skulle sjokkeres over de frykelige ugjerningene mot jentebarn i Belgia, og av dokumentasjonen om overgrep mot barn ved FNs første verdenskonferanse mot seksuelt misbruk av barn i Stockholm i slutten av august. Pedofile kontaktnett på data, lemfeldig håndheving av lovverket, rå utnytting av barn i prostitusjon og pornografi - det foregår hos oss og vi er medansvarlig for hva som påføres av lidelser blant andre barn i verden.

Organisasjonenes rolle.

Et viktig aspekt ved FN-konferansene er de parallelle NGO - Forum for ikke statlige organisasjoner. Her møtes tusenvis av organisasjonsrepresentanter og enkeltpersoner fra hele verden. I Beijing var dessuten representanter for rundt 2000 organisasjoner gitt adgang til å delta som observatører på den offisiselle konferansen. Det ga organisasjonene mulighet til å påvirke regjeringsdelegasjonene direkte under forhandlingene. Mange offisielle delegasjoner inkluderte, i likhet med den norske delegasjonen, organisasjonsrepresentanter.

De private organisasjonene ble aktivt involvert i de nasjonale forberedelsene, bl.a. gjennom representasjon i den rådgivende komiteen som ble nedsatt for å støtte UD og BFD som ansvarlige for forberedelsesarbeidet. Det er viktig for oss å videreføre det nære og gode samarbeidet fra tiden før og under konferansen. I desember i fjor arrangerte UD og BFD i samarbeid med paraplyorganisasjonen Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål, FOKUS, i fellesskap et to-dagers seminar i Drammen; "FN's kvinnekonferanse i Beijing sett med norske øyne". Drammenskonferansen inneholdt oppsummeringer og diskusjon rundt sentrale tema fra organisasjonenes Forum og den offisielle konferansen. Innlegg og diskusjoner er sammenfattet i en konferanserapport.

BFD har sendt ut handlingsplanene som ble vedtatt i Beijing og på den forberedende konferansen i Wien til et bredt spekter av organisasjoner og andre ikke-statlige aktører, for å få innspill til oppfølgingsarbeidet og bidra til å gjøre Handlingsplanen kjent. Vi oppfordret organisasjonene til å redegjøre for oppfølging i egen organisasjon og til å pensle ut problemområder og konkrete tiltak de mener myndighetene bør iverksette. Svarene har vi heftet sammen i en rapport - Innspill til oppfølgingen fra departementer, etater og organisasjoner - og den kan dere få ved henvendelse til departementet. Alle forslag som ikke sorterer under våre politikkområder, har vi sendt til berørte departementer.

En nordisk-baltisk konferanse for den gryende kvinnebevegelsen i Baltikum er under planlegging av Nordisk Ministerråds embetsmannskomite for likestilling. Ideen sprang ut av et nordisk-baltisk oppfølgingssymposium i Reykjavik, der offisielle representanter, parlamentarikere og organisasjonsrepresentanter var samlet for å diskutere oppfølging av Beijing-konferansen. Konferansen finner sted i august neste år, og den vil gi anledning for kvinneorganisasjonene til å møtes og gi råd til de baltiske land om likestillingsarbeid.

Bistandspolitisk oppfølging.

U-landsperspektivet er sterkt og nærværende på de globale kvinnekonferansene. På tross av viktige fellestrekk ved kvinners livssituasjon verden over, er fattigdom og mangel på rettigheter, overarbeid og underbetaling, vanskjøtsel og utnytting av jentebarns arbeidskraft, mangel på skole- og helsetilbud, tidlige ekteskap og kjønnshandel, kjønnsselektive aborter, kvinnelig kjønnslemlestelse, alvorlige problemer som særlig rammer kvinner i u-land, urbefolkningsgrupper og migrantkvinner. FN-konferanser har i høy grad bidratt til forståelse for at likestilling ikke er et vestlig luksusproblem, men er avgjørende for landenes sosiale og økonomiske utvikling.

Internasjonal solidaritet og bistand vil være viktig i oppfølgingen fra Norges side. Styrking av det kvinnerettede arbeidet og kjønnsperspektiv på bistandspolitikken overhodet er inne i svarene vi har fått fra organisasjoner som er aktive i nord-sør spørsmål. Det er lange tradisjoner for kvinneretting i norsk bistandspolitikk. Departementet for utviklingshjelp la fram den første strategien for kvinnerettet bistand allerede i 1985. Etter Beijing-konferansen har UD lagt fram en stortingsmelding om norsk politikk overfor utviklingslandene, St.meld. nr 19 (1995-96). Her er like rettigheter og muligheter for kvinner og menn løftet fram som ett av fem hovedmål for bistandspolitikken. Konsekvenser for henholdsvis kvinner og menn av bistandstiltak skal utredes før iverksetting. Tematiske prioriteringer som arbeid for kvinners juridiske rettigheter og menneskerettigheter, styrking av kvinners økonomiske stilling og som beslutningsaktører, og bedring av kvinners helse- og utdanningstilbud bygger på anbefalinger fra Verdenskonferansen. Det arbeides med en revidert kvinnestrategi, som skal inneholde en mer konkret vegledning om prioriteringene. Dette er god integreringspolitikk: Likestilling blant hovedmålene på politikkområdet, krav om systematisk konsekvensutredning med kjønnsperspektiv og særskilte tiltak for å bidra til å virkeliggjøre målet.

Internasjonal oppfølging i regi av FN og Europarådet.

En viktig del av oppfølgingsarbeidet foregår i regi av FN og FNs særorganisasjoner. Norge støtter også aktivt det arbeidet som pågår med å integrere kjønnsperspektiv og likestilling i hele FN-systemet og å løfte dette arbeidet opp på høyeste nivå. Som resultat av Beijing-konferansen har en av generalsekretærens nærmeste medarbeidere fått ansvar for å koordinere likestillingsarbeidet i organisasjonen. Norge har foreslått at FN innlemmer krav om god kjønnsmessig balanse på linje med kravet om geografisk fordeling i rekrutteringspolitikken.

Kvinners menneskerettigheter.

Menneskerettighetssituasjonen var et sentralt tema og en rød tråd gjennom forhandlingene i Beijing. Jeg må få si noe om dette - selv om jeg kan komme i fare for å tråkke i andre taleres bed. Man kom bl.a. til enighet om å arbeide videre med spørsmålet om en tilleggsprotokoll til FNs konvensjon mot diskriminering av kvinner, som eventuelt vil føre til at det innføres en rett til å inngi individuelle klager. Kvinnekonvensjonen vil kunne komme på linje med andre av FNs menneskerettighetsinstrumenter og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Norge har fra 1996 blitt medlem av FNs Kvinnekommisjon, for en periode på 4 år. Ekspedisjonssjef Karin Stoltenberg er Norges representant og er valgt til en av kommisjonens tre visepresidenter. Kvinnekommisjonen er en rådgivende komite på kvinnespørsmål overfor hele resten av FN-systemet. Kommisjonen har ikke egen avgjørelsesmyndighet og makt, men skal være en pådriver, og det er ingen enkel oppgave. Konferansen i Beijing har hatt stor betydning, i og med økt bevissthet om at bedring av kvinners stilling er et middel til å nå overordnete globale mål, og ikke bare er et spørsmål om rettferdighet.

Oppfølgingen startet under møte i FNs kvinnekommisjon i mars iår. Kommisjonen diskuterte bla muligheten for et tillegg til FN-konvensjonen mot diskriminering av kvinner. Tillegget skal åpne for at enkeltmennesker kan klage til FN hvis deres regjeringer ikke overholder konvensjonens krav. Andre FN-konvensjoner om menneskeretter åpner for slik individuell klageadgang. Heller ikke dette er noen enkel sak. Den åpner for mange vanskelige juridiske og politiske spørsmål, og arbeidet vil ventelig ta flere år. Det tar tid før et flertall av verdens land kan bli enige om så sensitive spørsmål, og uten bred oppslutning har en slik konvensjon liten verdi. En arbeidsgruppe under Kvinnekomisjonen er opprettet, og både UD og BFD er med på å dra arbeidet videre.

Kvinners, og særlig jenters, problemer blir gjerne oversett i FNs generelle menneskerettighetsarbeid. Vi vil tro at Stockholmskonferansen bidrar til en endring her, i allefall hva angår barn. Slik det er nå har FNs menneskerettighetskomite, med sekretariat i Geneve, en tendens til å oversende klagesaker til Kvinnekommisjonen i New York. Handlingsplanen fra Beijing forutsetter at jenter og kvinners menneskerettigheter integreres i FN-systemet, dvs: også i Menneskerettighetskomiteen i Geneve.

På europeisk plan arbeides det med spørsmål om man skal ha en tilleggsprotokoll om likestilling til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Hensikten er at ikke-diskriminering på grunnlag av kjønn skal bli en selvstendig menneskerett som skal gjelde på alle områder. Idag mangler konvensjonen en generell bestemmelse som hindrer diskriminering av kvinner. Justisdepartementet representerer Norge i dette arbeidet.

Europarådet utreder mulighetene for å kodifisere kvinners reproduktive rettigheter, som ble fastslått først på befolkningskonferansen i Kairo og siden styrket i Beijing. Europarådet vurderer også et forslag om en europeisk konvensjon mot internasjonal handel og seksuell utnytting av kvinner, et problem som er i ferd med å få stort omfang i Østeuropa. Ansvarlige departementer er Justisdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Barne-og familiedepartementet.

Endelig ønsker vi i BFD å ta et initiativ for å følge opp den kontroversielle paragrafen fra Beijing, om at kvinners menneskerettigheter omfatter kontroll over egen seksualitet med frihet fra tvang og vold. Norge vil arbeide videre med spørsmålet om hvordan sluttdokumentet fra Beijing bør fortolkes.

Hvilken betydning har Handlingsplanen i Norge?

Hvilken betydning har Handlingsplanen i Norge? Våre erfaringer har lagt viktige føringer for utformingen av dokumentet. Men har vi selv bruk for det? Har vi noe å lære?

Jeg vil svare et ubetinget ja! - av to grunner.

For det første kan den fortelle oss at vi ikke er på villspor, vi beveger oss i riktig retning! I internasjonal sammenheng har vi kommet svært langt i retning av likestilling, særlig når det gjelder deling av politisk makt, muligheter til å kombinere arbeidsliv og familieliv for både kvinner og menn, også i småbarnsperioden.

For det andre er Handlingsplanen viktig fordi mye gjenstår før vi har full likestilling i vårt eget land. Klare målsettinger er viktige for å få fart på utviklingen. De kan gi støtet til en mer målrettet, etterprøvbar og effektiv innsats. Det krever at vi vet hvor vi vil, gjør opp status for hvor langt vi er kommet, og på hvilke områder det er behov for sterkere innsats.

Som koordinerende departement har vi et ansvar for å gjøre Handlingsplanen kjent og ta initiativ til oppfølging nasjonalt. Vi mener også at integrering av kvinne- og kjønnsperspektivet i departementenes arbeidsområder kan være nyttig og øke forståelsen av hvordan likestilling er relevant, også på politikkområder hvor vi har liten tradisjon for å tenke i disse baner. Endelig inneholder en slik aktiv integreringspolitikk mål og tiltak som vi mener kan inspirere både organisasjoner og myndigheter til å tenke nytt eller trekke oppmerksomheten mot forsømte politikkområder.

Innspillsrunden.

Departementer og etater har vurdert egne ansvarsområder i lys av Handlingsplanen. Ikke uventet finner mange at det er stor grad av overensstemmelse mellom mål og tiltak i planen og den politikken som allerede føres på politikkområdene. Det rapporteres om mye godt arbeid i departementer og etater, og gode råd fra organisasjoner i svarene vi har fått.

De fleste departementene, noen underliggende etater, universiteter, yrkesorganisasjoner og frivillige organisasjoner - deriblant Norges Husmorforbund - har svart. Det vil føre for langt å gjøre fyldestgjørende rede for alt det konstruktive arbeidet som er i gang. Jeg har forsøkt å systematisere innspillene tematisk og vil presentere et utvalg at tiltak, kritiske merknader og konkrete forslag, i tilknytning til temaene helse, seksualisert vold og innvandrerkvinners utsatte posisjon, økonomisk likestilling, næringsutvikling og ledelse og innflytelse.

Kvinners helse.

Helse var et sentralt tema i Beijing, med fokus på kvinners reproduktive helse, men også arbeidsmiljø, miljøforurensing, farlige stoffer og helsepolitiske prioriteringer ble satt på dagsorden. Flere departementer rapporterer om aktiviteter av betydning for kvinners helse. Sosial- og helsedepartementet er oppmerksom på at problemstillinger som gjelder kvinners helse lettere blir borte når forskningen har et kjønnsnøytralt utgangspunkt. De yter støtte til prosjekter i regi av Sanitetsforeningen om "styrking av medisinsk forskning med utgangspunkt i kvinners behov", og Senter for kvinneforsknings paraplyprosjekt "Kvinner, kropp og kommunikasjon" om lærings- og opplevelsesprosesser tilknyttet kropps- og arbeidsvaner, som kan ha betydning for langsiktig forebyggende arbeid. SHD prioriterer ellers abortforebyggende arbeid og vil gjøre prevensjonsundervisning obligatorisk for 8-10 klassetrinn og i videregående skole. HIV-forebyggende arbeid vil være en integrert del.

Miljøverndepartementet arbeider med positiv og negativ helse/miljøfaremerking, forbud mot farlige stoffer og drikkevannskvalitet. KAD har utarbeidet en ny forskrift til Arbeidsmiljøloven om beskyttelse mot forplantningsskader med særlig vern for gravide og ammende kvinner. Flere departementer bidrar dessuten til forskningsprogrammet "Helse i arbeidslivet", som har kvinners helse og belastningslidelser som ett fokus.

Seksualisert vold og innvandrerkvinners situasjon.

Vold mot kvinner er satt solid på den internasjonale dagsorden på 1990-tallet. Handlingsplanen fra Beijing trekker opp et bredt spekter av tiltak for å bekjempe seksualisert vold og setter ikke minst søkelyset på innvandrerkvinners sårbare situasjon.

Dere vil senere få høre om Justisdepartementets engasjement. Jeg vil si noe om de andre departementenes innsats på området.

Kommunal- og arbeidsdepartementet er i ferd med å utarbeide en stortingsmelding om innvandringspolitikken og vurderer i den forbindelse om det er behov for særskilte kvinne- eller ungdomsrettede tiltak på politikkområdene. KAD har også vært ansvarlig for gjennomføringen av en nordisk undersøkelse om innvandrerkvinners bruk av krisesentre og sentrenes holdninger til innvandrerkvinner. Vi ser at sentrene i Norge er i ferd med å vie spørsmålet økt oppmerksomhet. Barne- og familiedepartementet er ansvarlig for krisesentrene og vil ta kontakt med KAD om eventuelle oppfølgingsbehov.

Et kompetansesenter for voldsofferarbeid ble etablert høsten 1995 med støtte fra JD, SHD og BFD, og kjønnssensitiv opplæring av personell som kommer i kontakt med voldsofre er en del av oppgavene for senteret.

På Stockholmskonferansen ble det vedtatt en handlingsplan mot kommersiell utnyttelse av barn, og vi vil gjøre alt hva vi kan - her hjemme og i internasjonale fora - for at den blir fulgt opp. Redd Barna og Barneombudet har tatt ansvaret for å opprette et internasjonalt kompetansesenter for overvåking av barneporno på Internet.

Tidsbruk og inntekt.

I Beijing var Norge en pådriver for prinsippet om satelittregnskaper for ubetalt arbeid. Hensikten er å synliggjøre omfanget og verdien av dette arbeidet og den ulike fordelingen mellom kjønnene. Den ulike fordelingen mellom kvinner og menn av betalt og ubetalt arbeid er et viktig hinder for full likestilling. Når kvinners lønnsinntekt i gjennomsnitt er bare halvparten av menns, skyldes det først og fremst at kvinner i mye større grad enn menn kombinerer yrkesaktivitet med ulønnet husarbeid, omsorg og pleie. Finansdepartementet finansierer Statistisk Sentralbyrås arbeid med å utvikle metoder for verdsetting av ubetalt arbeid og utarbeidelsen av satelittregnskaper for slikt arbeid i tilknytning til tidsnytteundersøkelsene. I et vedlegg til salderingsproposisjonen for 1995 gjengav departementet beregninger av omfanget av ulønnet arbeid, basert på den siste tidsnytteundersøkelsen og Nasjonalregnskapet. Finansdepartementet understreker samtidig at de eksisterende pensjonsordninger gir en betydelig omfordeling fra menn til kvinner; gjennom minstepensjonsordningen, som ikke forutsetter forutgående yrkesaktivitet og pensjonsinnbetaling, gjennom opptjening av pensjonspoeng for visse typer ubetalt omsorgsarbeid, og ved at kvinner har lengre forventet levetid.

Likelønn.

Forskjellene i lønnsinntekt skyldes ikke bare at kvinner bruker mer tid i ulønnet arbeid. Når vi sammenligner heltidsarbeidende kvinner og menn viser det seg at kvinners lønn er i snitt ca. 80% av menns lønn. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er en viktig faktor, også diskriminerende holdninger spiller inn og kvinners mindre makt og innflytelse i lønnsforhandlinger. Likelønn er et høyt prioritert område i likestillingspolitikken. Barne- og familiedepartementet arbeider med å legge det juridiske grunnlaget for sammenligning av lønn på tvers av ulike yrker, og et utvalg utreder et enkelt system for arbeidsvurdering som kan lette sammenligning på tvers. De ansvarlige departementer og arbeidstakerorganisasjoner finansierer også forsknings- og utredningsarbeider om kvinners karriereløp, og inntekt og lønn for kvinner og menn i et livsløpsperspektiv. Utover dette er lønnsfastsettelsen et ansvar for partene i arbeidslivet, og likelønn har nådd opp til å bli et hovedtema i de siste års tariff-forhandlinger.

Deltidsansattes rettigheter.

I likestillingsloven er diskrimineringsforbudet definert slik at det inkluderer handlinger som faktisk virker slik at det ene kjønn på en urimelig måte stilles dårligere enn det annet. Forskjellsbehandling av heltids- og deltidsansatte kan være i strid med likestillingsloven, siden 90 prosent av alle deltidsansatte er kvinner. Kommunal- og arbeidsdepartementet arbeider med å likestille deltids- og heltidsansatte med hensyn til stemmerett og valgbarhet innen bedriftsdemokratiet.

Kvinner og næringsutvikling.

Kvinner og næringsutvikling, etablerertiltak og distriktspolitikk er temaer som hører nøye sammen. Dette er et område som får bred behandling i den regionale handlingsplanen og som opptar både Nærings- og energidepartementet og deres underliggende etat Statens nærings- og distriktsutviklingsfornd (SND), og flere andre departementer (KAD, FID og LD). Både Nærings- og energidepartementet og Landbruksdepartementet deltar i internasjonalt og regionalt samarbeid på området, der norske erfaringer med mikrokreditt eller nettverksbanker, etter mønster av Grameen Bank i Bangladesh, er et gjennomgangstema. De første mikrokredittprosjektene ble startet opp med støtte fra Fiskerinæringas kvinneutvalg og Fiskeridepartementet. Siden har både Landbruksdepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet fattet interesse for modellen. I Landbruksdepartementet vil oppfølgingen av Beijing-konferansen organiseres som et handlingsplanarbeid. Det planlegges å trekke inn andre departementer (KAD og FID) for å diskutere mulige samarbeidsfelt og felles tiltak i forhold til distriktskvinner. Departementet vil også innhente innspill fra landbruksorganisasjonene.

Nærings- og energidepartementet understreker sitt ansvar for å legge rammevilkårene til rette slik at næringslivet gir like muligheter for kvinner og menn. De framholder at gode vegledningstjenester og gunstig finansieringsbistand er særlig viktige betingelser for å oppmuntre kvinnelige etablerere. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond samarbeider med kvinneorganisasjoner, forskningsinstitusjoner og lokale finansinstitusjoner i sin særskilte kvinnesatsing. Blant tiltakene er prosjekter om markedsstrategier for småbedrifter i tradisjonsrike næringer, bransjeutvikling på kvinnedominerte områder, lederutvikling, kompetanseheving for kvinner i tekniske yrker. De har utarbeidet en håndbok for kvinnelige etablerere og arbeider med et temahefte om kvinner som næringspolitisk ressurs. Også Kommunal- og arbeidsdepartementet er opptatt av kvinner som næringspolitiske aktører. I forbindelse med forarbeidet til en ny regionalmelding, er ??departementet i gang med å vurdere treffsikkerheten av sitt kvinnerettede arbeid med hensyn til etablerere, kunnskaps- og kompetanseheving, kommunal planlegging og fylkeskommunenes rolle i kvinnesatsingen.

Tiltak for å øke antall kvinner i ledende stillinger og viktige posisjoner i beslutningsprosessen.

Kvinners rolle i beslutingsprosessen er et sentralt tema i såvel den regionale som globale handlingsplanen. På tross av den høye yrkeaktiviteten for kvinner og den sterke stilling kvinner har i politikken er toppledelsen i næringslivet fortsatt dominert av menn. Også i offentlig sektor er kvinneandelen på høyere nivå for svak. Det har heller ikke riktig lykkes å oppfylle Likestillingslovens krav om minimum 40% av hvert kjønn i offentlig oppnevnte styrer, råd og utvalg. På denne bakgrunn ba vi departementene spesielt å rapportere om tiltak på dette feltet.

Ledelse og personalpolitikk i offentlig sektor er Administrasjonsdepartementets ansvarsområde. Her arbeides det med utvikling av tiltak for å fremme likestilling i offentlig sektor og særlig med sikte på å øke andelen kvinnelige ledere. AD holder oversikt over kjønnsrepresentasjonen i styrer, råd og utvalg. Vi tror at kjønnsfordelingen på arbeidsplasser og i posisjoner har innflytelse på de vedtak som blir fattet. Derfor er personalpolitikk interessant . Det er viktig å vite at Direktoratet for utviklingshjelp arbeider for å få flere kvinner i ledende stilling hjemme og ute, eller at utenrikstjenesten, forsvaret og politi- og lensmannsetaten - tradisjonelle mannsdominerte tjenester - arbeider for mer familievennlige tilpasningsformer i sin personalpolitikk.

Handlingsplanen er en pådriver for integrering.

Handlingsplanen gir m.a.o. ganske detaljerte retningslinjer for hvordan man bør gå fram for å integrere kjønnsperspektiv og likestilling på alle politikkområder. Integreringsstrategien følges opp i kapittelet om organisering av likestillingsarbeidet (kap. IV H). Det oppfordres til ansvarsforankring på høyeste nivå i regjeringen og regelmessig rapportering til landets lovgivende forsamling om likestillingsutviklingen på alle politikkområder; likestillingsapparatet bør utarbeide analyser, metode og strategi for arbeidet, ha mandat til å koordinere arbeidet for å integrere likestilling i beslutningsprosessene på alle politikkområder, og sørge for rådgivning og opplæring i kjønnsanalyse. Man oppfordrer også myndighetene til å pålegge alle departementer å gå gjennom sine politikkområder i et kjønnsperspektiv og i lys av Handlingsplanen.

Norge er langt fremme internasjonalt på dette området. Gjennom to påfølgende handlingsprogramperioder fra 1986-90 og 1991-94 har alle departementene gått gjennom egne politikkområder i et kjønnsperspektiv og alle bidro med informasjon på sine politikkområder til Norges rapport til FN foran kvinnekonferansen. Regjeringen har vedtatt en oppfølgingsplan for integreringsarbeidet:

• Stortinget skal få en likestillingspolitisk redegjørelse en gang i stortingsperioden. Den første vil bli våren 97.
• Utredningsinstruksen skal styrkes som likestillingspolitisk virkemiddel. Formålet er å sikre god forberedelse av reformer, regelendringer og andre tiltak. Hver sak skal inneholde en redegjøring for antatte konsekvenser for likestilling, og saker av stor betydning for likestilling skal forelegges BFD.
• Statssekretærene får et særlig ansvar for oppfølgingen av likestilling.

Vi har et vel etablert sentralt likestillingsapparat. Men det gjenstår en del på det regionale nivå, i fylker og kommuner, både når det gjelder organisering, interesse og kunnskap om integrering. Det vil vi ta fatt i framover. Likestillingsrådet er under omorganisering. Vi vil foreslå at Likestillingsrådets sekretariatet og deler av Sekretariatet for kvinneforskning slås sammen til KLOK- kompetansesenter for likestilling og kvinne- og kjønnsforskning. Senteret skal ha et styre, og således være et frittstilt organ i forhold til departementet. Senteret skal ivareta pådriverrollen og kompetanseutvikling på likestillingsarbeid i forhold til publikum, organisasjoner, forskningsmiljøer og andre brukergrupper.

Støtte til organisasjonenes arbeid

BFD gav støtte til frivillige organisasjoner for at de skulle ha økonomi til å delta i Beijing. Hvert år utlyser vi midler til likestillingspolitisk opplysningsarbeid og til kvinneorganisasjonenes internasjonale arbeid. Rundt 1/2 million kroner fordeles hvert år for å stimulere til aktivitet og engasjement blant kvinneorganisasjonene. I tillegg har vi midler til organisasjonenenes internasjonale arbeid, som dere sikkert er kjent med.

Norge deltar i EUs nye likestillingsprogram for 1996-2000. Ved at Norge bidrar økonomisk til programmet gis organisasjoner og lokale myndigheter anledning til å søke finansiering av prosjekter i samarbeid med andre europeiske land. Søknadene er nå behandlet i EU. Av 500 søknader ble 70 innvilget. Det ble sendt 5 søknader fra Norge, og jeg kan nå fortelle dere at 1 er innvilget. Det er noen formaliteter som gjenstår når det gjelder Norges deltakelse, men jeg tar sjansen på å fortelle dere om den glade vinner. Det er "Quo Vadis" - et vekst og produksjonssenter for innvandrerkvinner. Prosjektet heter "Kvinners talent - til glede for Europa", og har som mål å motivere og kvalifisere marginale kvinnegrupper til å komme inn på arbeidsmarkedet, på ordinære undervisningstilbud og til aktiv deltagelse i det øvrige samfunnsliv.

Takk for oppmerksomheten!