Forbehold om endringer

Finansminister Jens Stoltenberg

Innlegg i finansdebatten

31. oktober 1996

Ærede president,

Norsk økonomi er sterk. I løpet av de 6 årene Sigbjørn Johnsen var finansminister er økonomisk tilbakeslag og bankkrise avløst av en av de sterkeste vekstperiodene på flere tiår.

Underskuddene på statsbudsjettet er snudd til overskudd. Rekordstor arbeidsledighet er avløst av sterk vekst i sysselsettingen. To tiår med nedbygging av industrien er avløst av ny vekst i antall industriarbeidsplasser.

Situasjonen i norsk økonomi er med andre ord god.

Men vi er nå kommet til en skillevei. Flere økonomiske varsellamper blinker:

• Bankutlånene og boligprisene øker.
• Privat forbruk og salget av nye biler har skutt i været.
• Økningen i reallønnen er den sterkeste på 20 år.

Det er fare for overoppheting av norsk økonomi.

Vi er i det fjerde året i den økonomiske oppgangen. Det var på dette punktet i høykonjunkturene midt på 1970-tallet og midt på 1980-tallet at lønnsutviklingen og inflasjonen kom ut av kontroll. Det tvang fram innstramminger. For sterk vekst utløste kraftig økonomisk tilbakeslag.

Økonomiske bølgebevegelser er ingen naturlov. De kan styres og jevnes ut. Det krever at vi fører motkonjunkturpolitikk. Det vil si at vi bruker offentlige budsjetter til å bremse i oppgangstider og til å øke aktiviteten i nedgangstider. Det er politisk styring. Styring av markedskreftene.

Solidaritetsalternativet bygger på tre grep:

• Finanspolitikken.
• Pengepolitikken.
• Inntektspolitikken.

Finanspolitikken, det vil si utformingen av statsbudsjettet, har hovedansvaret for en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting.

Pengepolitikken er innrettet mot stabil kronekurs.

Inntektspolitikken skal sørge for lav inflasjon og en god konkurranseevne.

De tre elementene i Solidaritetsalternativet må støtte opp under hverandre. Det betyr at vi ikke kan sikre lav inflasjon hvis presset i økonomien er for sterkt.

Derfor må statsbudsjettet utformes slik at vi forhindrer overoppheting av økonomien. Det er bare på den måten vi kan legge grunnlaget for fortsatt moderat lønnsvekst og varig nedgang i arbeidsledigheten.

Vi står foran flere år hvor vi venter store oljeinntekter. Det kan gi mulighet til store avsetninger til petroleumsfondet.

Dette er en ny situasjon. Det vil sette vårt politiske system og vår kollektive fornuft på prøve. Regjeringen og Stortinget må nå vise at vi kan håndtere slike inntekter. Investeringer i norsk næringsliv krever trygghet for at Norge ikke på ny kommer på kostnadstoppen.

Vi må være forberedt på at oljeinntektene vil variere sterkt i årene som kommer. En endring i oljeprisen med 1 krone pr. fat kan bety en årlig endring i statens oljeinntekter med 1 milliard kroner. Oljeprisen har hittil i år variert med nesten 60 kroner pr. fat. Det sier noe om hvilken usikkerhet vi står overfor.

Det sikreste vi kan si om oljeinntektene er at de er usikre. Usikkerheten om oljeinntektene kan vi ikke fjerne. Utfordringen er å innrette oss slik at vi kan håndtere denne usikkerheten. Det er bl.a. derfor vi har et petroleumsfond.

Variasjoner i inntektene bør ikke slå ut i endringer i statsbudsjettets utgifter, men i avsetningene til fondet. Ellers ville statsbudsjettet ikke stabilisere den økonomiske utviklingen.

Vi må skille opptjening og bruk av oljeinntektene.

Det er ikke opptjening av oljeinntekter som gjør oss oljeavhengige. Det er bruken av oljeinntektene som skaper avhengighet. Det som er helt sikkert er at økte offentlige utgifter øker oljeavhengigheten. Jo høyere utgifter vi har, jo mer avhengige er vi av oljeinntekter.

Å redusere oljeutvinningen og samtidig foreslå å øke utgiftene er derfor et meget spesielt forslag. Det både svekker statens finanser og øker oljeavhengigheten. Det er uansvarlig å bruke reduserte statlige investeringer i petroleumssektoren til å finansiere økte driftsutgifter på andre områder. Forslag om lavere oljeutvinning kan bare være troverdig hvis det samtidig foreslås tiltak som på varig basis fører til lavere vekst i utgifter utenom oljeinvesteringene.

Kommunesektoren sysselsetter flere enn noen andre sektorer i Norge, og mer enn tre ganger så mange som staten. Det er derfor umulig å drive konjunkturpolitikk uten at det berører kommunene.

Økt sysselsetting og vekst i norsk økonomi har gitt kommunene uventet høye inntekter i 1996. I 1997 legger Regjeringen opp til at også kommunesektoren må holde igjen for at vi skal unngå overoppheting av økonomien. Det er derfor svært vanskelig å følge opp forslagene i finansinnstillingen om å øke kommunenes inntekter i 1997 med over 5 milliarder kroner utover Regjeringens forslag.

Vi ønsker alle å styrke helsevesenet. Men det er ikke penger som gjør folk friske. Helsevesenet må ha sykepleiere, leger og annet helsepersonell for å gjøre folk friske. Det blir ikke uten videre flere leger og sykepleiere av at kommunene og fylkeskommunene får høyere inntekter. Men det vil lett bli høyere lønninger når alle kommunene og fylkeskommunene skal forsøke å ansette de samme legene og de samme sykepleierne.

Økte lønninger i offentlig sektor vil ha virkning i lønnsoppgjørene også for andre grupper. I dagens situasjon, med mangel på mange typer arbeidskraft, kan økte bevilgninger derfor føre til høyere lønnsvekst i norsk økonomi. Dette kan sette i gang en ny lønns- og prisspiral. Det er industrien og andre konkurranseutsatte næringer som da rammes først og hardest. Dette bryter med Solidaritetsalternativet.

Hvis vi vil styrke norsk helsevesen, må vi mobilisere økte realressurser. Det betyr bl.a. utdanning og bedre organisering av helsevesenet.

På 1990-tallet har det offentlige forbruket økt like sterk som det private forbruket. Men Arbeiderpartiet har sørget for at stimulansen fra økt offentlig forbruk har vært sterkest i år når det har trengtes - og ikke når økonomien arbeider under høytrykk, som nå. Sysselsettingen i offentlig sektor har siden 1990 økt med 80 000 personer, mot 20 000 personer i privat sektor. Og det er særlig i kommunesektoren at økningen er kommet. Det er altså ikke tvil om hvor de økte arbeidskraftressursene er blitt satt inn.

Det private forbruket øker. Det skyldes at flere mennesker er kommet i arbeid, at reallønningene har økt, at renta er lav og at de offentlige overføringene øker. Senterpartiet og Sv foreslår for 1997 høyere offentlig forbruk og større overføringer til private enn Regjeringen. Dette opplegget kan godt gi sterkere vekst i privat forbruk enn Regjeringens opplegg. Dette viser at det er et komplisert samspill mellom offentlig og privat forbruk.

Finanspolitikken skal bidra til å stabilisere norsk økonomi. Dette bør få konsekvenser for den videre budsjettbehandlingen. Det er selvsagt at de enkelte partiene fremmer forslag om økte utgifter til sine hjertesaker. Men hvis de samme partiene i løpet av budsjettbehandlingen ikke kan skape flertall for inndekning av sine forslag, bør dette få konsekvenser for hvordan de opptrer ved den endelige salderingen av budsjettet. Hvis ikke, blir det vanskelig å unngå at vi ender opp med et budsjett som ingen vil ha, og som ingen vil vedkjenne seg.

Det er å løpe fra ansvar.

Hvis det ikke er oppnådd flertall for en reell inndekning, må Regjeringen i salderingen fremme forslag om et budsjett som bidrar til å dempe presset i norsk økonomi.

De siste årene er det gjennomført omfattende sosiale reformer. Bevilgningene til helse, fødselspenger og barnehager har i gjennomsnitt økt med hele 70 prosent på 6 år! Det er blitt 43 000 flere studieplasser i høyere utdanning. Vi har fått Reform 94. Nå står Reform 97 for tur.

Det er jevn vekst i økonomien som har gjort dette mulig. Hvis denne veksten får fortsette i årene framover, vil vi i Norge få nye ressurser til disposisjon. Da kan vi fortsette å bygge ut helsevesenet, eldreomsorgen og utdanningssystemet her i landet. Men det må skje i et tempo som gjør at vi år for år kan bygge videre - uten å bli tvunget til å rive ned igjen senere.

Regjeringen vil ikke vike fra kravet om en forsvarlig budsjettpolitikk. Vi vil ikke undergrave grunnlaget for varig og jevn økonomisk oppgang.

Viktigst av alle oppgaver er å legge grunnlaget for en fortsatt varig vekst i sysselsettingen.