Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Statens medansvar for hovedstadens sentrum

Osloforum 4. november 1996

Først vil jeg takke for invitasjonen til dette forum. La meg med en gang slå fast at staten har et stort medansvar for utviklingen av Oslos sentrum. Mange og store nasjonale oppgaver skal og må løses i hovedstaden. Staten er også en betydelig grunneier og en stor bruker av hovedstaden og av sentrum.

Oslos sentrum inneholder viktige brikker i nasjonens historie. Akershus festning, Christian Kvarts gamle by, Slottet, Universitetet og Stortinget er bygninger og anlegg som mange her i landet føler at de eier, enten de bor i Gamvik, på Stord eller i Alvdal. Ruinene i Gamlebyen er mindre kjent, men ikke mindre vesentlige. De viser restene av den aller første byen og middelalderbyen i Vika.

Den stemoderlige behandlingen av disse minnesmerkene vitner om at vi ikke har tatt våre røtter og vår historie ordentlig på alvor. Det skyldes vel at iveren over å løse aktuelle oppgaver i hovedstaden, og enhver generasjons ønske om å prege sin tid, lett overskygger behovet for kontinuitet og røtter, det å ta med fortida inn i framtida.

Oslo sentrum har vært og er fortsatt landets viktigste trafikknutepunkt. Bankene og forsikringskontorene symboliserer på sin måte Oslo som økonomisk sentrum. Regjeringskvartalet og bygningene til de landsdekkende organisasjonene gir ansikt til det administrative sentrum. Hovedstaden er også politisk sentrum, kultursentrum og landets kunnskaps- og utdanningssenter.

Hovedstadens sentrum er også et sosialt trekkplaster på godt og vondt. De mange fremmedkulturelle innvandrerne søker også gjerne sammen i hovedstaden. Også dette forutsetter skjerpet interesse og større ansvar for staten.

Aker Brygge, Akerselva og Nydalen er navn som vekker minner om den tida da Oslo også var landets viktigste industriby. Når Aker Brygge i dag er omgjort til handels- og boligområde, Akerselva og Nydalen brukes til kontorer og kulturproduksjon, viser det at tida da byen var sentrum for industriproduksjon, definitivt er tilbakelagt. Noen av oss beklager det mer enn andre. På den annen side er det viktig å ha boliger i sentrum. Det støtter opp om sentrumsaktiviteter og skaper aktivitet hele døgnet.

Men det er ikke bare som industriknutepunkt at Oslo Sentrum står i fare for å miste sin betydning. I likhet med sentrum i byer, både her i landet og i utlandet, har Oslo sentrum fått konkurranse av større etableringer på store, lett tilgjengelige arealer knyttet til byens innfartsveger.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på problemene med tomme lokaler og områder som blir liggende brakk og forslummes. Men jeg vil slå fast at alle som føler ansvar for at hovedstadens sentrum skal være vakkert, spennende, sterkt og levedyktig, må gå sammen om en felles innsats for å styrke og sikre Oslos sentrum som landets viktigste møteplass. Verken staten, kommunen eller de private interessene i sentrum kan se seg tjent med at det som skulle være selve hovedstadens og nasjonens kjerne, smuldrer opp.

Vi har heldigvis mange gode eksempler fra den senere tid på at byen ønsker å ta vare på sentrum. Oslo kommune fortjener ros for arbeidet med å sette i stand mange torg, gater og plasser. Se på Rådhusplassen rett her ute, med blåtrikken rolig glidende og mildt klemtende på veg opp under Akershus festning. Se på Yongstorget med sprudlende fontene og yrende folkeliv og på hvordan det gamle Cristiania torg øverst i Rådhusgata vokser fram som en ny perle i bybildet. Alt dette gleder en ekte Oslogutt! Her er det også på sin plass med ros til Statens vegvesen som gjør et stort arbeid for å rydde opp i gamle veganlegg.

Som sentrumsaktør har staten stort sett blitt oppfattet som et mangehodet troll, der hvert av hodene har fulgt egne mål og ivaretatt sine egne sektorinteresser. Og det har vært mye rett i det. Det har ikke vært tenkt så mye på at bygninger og anlegg skal inngå i en sammenheng, at både beliggenhet og utforming er av vital betydning for hvordan hovedstaden skal vise seg i framtiden, estetisk og funksjonelt.

Statens bygg i moderne tid, er vel heller ikke kjent for å fremstå som arkitektoniske perler i hovedstaden. Man har heller ikke vært særlig opptatt av hvordan anleggene påvirker byens liv. Men jeg tør si at det vokser fram en stadig større forståelse for at staten faktisk har et ansvar for de spor som settes både i hovedstaden og andre steder i landet. Statens bygg bør være forbilder på god og tilpasset arkitektur som tilfører stedet kvaliteter, og er til inspirasjon for andre byggherrer. For ikke lenge siden fikk vi en ny estetikkparagraf til plan- og bygningsloven, som selvfølgelig skal gjelde også for statens egne bygg. Administrerende direktør Kjell Brevik fra Statsbygg kommer sikkert mer inn på denne siden.

Det skal forhåpentligvis også være slutt med at staten taler med flere tunger overfor byen. Blant annet gjennom det samarbeidet som er innledet mellom staten og kommunen i de østre sentrale bydeler, i Miljøbyen Gamle Oslo, har vi fått erfaringer med nye måter å arbeide på. Flere kommunale etater, departementer og statlige etater har sittet sammen i møter og arbeidsgrupper for å løse problemer i bydelen. Også bydelens egne representanter deltar i arbeidet.

Dette samarbeidet har vist oss at Oslo sentrum har et stort potensiale for videre byutvikling, og at en slik arbeidsform har store muligheter når det gjelder å løse byutviklingsoppgaver på en ny og spennende måte.

Som en videreføring, blant annet av arbeidet i Miljøbyen Gamle Oslo, er det sjønære området fra Gamlebyen til Østbanen, kalt Bjørvikaområdet, nå tatt opp som et nytt byutviklingsområde der staten ønsker å samordne sine interesser og inngå i forpliktende plan- og utviklingsarbeid med Oslo kommune som har ansvaret for planleggingen i området. Som et ledd i arbeidet er det under opprettelse et statlig utvalg som skal samordne statens interesser vis-à-vis kommunen.

Staten har mange interesser i dette området. De er for det første knyttet til muligheten for å legge E-18 i tunnel og dermed frigjøre store og attraktive utviklingsarealer mot sjøen. Staten har også store interesser knyttet til jernbanen i området og til utvikling av Oslo S som landets viktigste kollektivknutepunkt.

Statens vegvesen og NSB har betydelige grunneierinteresser i området. I sammenheng med arealer som kan omdisponeres, er det også i statens interesse at disse kan vitaliseres og tas i bruk til byutviklingsformål. Staten ønsker derfor å samarbeide med Oslo kommune om å utvikle hele området langs sjøsiden, fra Ekebergåsen til Kvadraturen, til en levende bydel. Vi ønsker at området skal bli et godt eksempel på estetisk og miljøvennlig byutvikling med boliger, næringsvirksomhet og andre aktiviteter.

Initiativet til å opprette et middelaldermuseum på Sørenga, knyttet til ruinene av Mariakirken og Håkonshallen, varsler at spennende ting vil komme til å skje i dette området.

Både stat og kommune børe være bevisst på å lokalisere bygg og anlegg til området som kan støtte opp under denne bydelen og de tilgrensende bydeler i Oslo indre øst. Bjørvika er også som kjent, ett av de aktuelle lokaliseringsstedene for en ny opera.

Jeg vil her nevne at jeg har sendt et brev til alle landets kommuner, fylkeskommuner og aktuelle statlige etater som innskjerper nødvendigheten av å ta de rikspolitiske retningslinjene for areal- og transportplanlegging på alvor. Det betyr at publikumsrettede anlegg skal lokaliseres til sentrum og til lokale sentra og knutepunkter for kollektivtrafikken slik at muligheten for nedtrapping av bilbruk og styrking av kollektivtrafikken blir mulig.

Dette var altså gjennomgang av statens engasjement i deler av Oslo sentrum. Det betyr selvsagt ikke at staten bare har ansvar for utviklingen i denne bydelen. Men engasjementet her skyldes helt spesielle forhold, særlig det faktum at Oslos eldste bydel gjennom mange, mange år har vært stemoderlig behandlet. Konsekvensene av dette kjenner vi. Gamle Oslo er den bydelen i landet der vi finner de dårligste levekårene, blant annet laveste gjennomsnittlige levealder og størst sykelighet blant befolkningen.

Gamle Oslo, ja store deler av Oslo indre øst, har vært vår alles dårlige samvittighet, med god grunn. Det er derfor naturlig at Regjering og Storting ønsker å ta sin del av ansvaret for å gjøre noe for å bedre forholdene i hele Oslo indre øst. Regjeringen vil legge stor vekt på dette arbeidet som et ledd i å følge opp stortingsbehandlingen av meldingen om levekår og boligforhold i storbyer og Stortingets vedtak om et handlingsprogram for Oslo indre øst.

I Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett for 1997 er det redegjort for satsingen på Oslo indre øst innenfor flere departementers budsjett. Her vises det både til opplegg for å lokalisere statlig virksomhet til bydelen og tiltak på områdene undervisning, polititjenester, sosial- og helsetilbud. Regjeringen vil satse både gjennom det enkelte departement og ved at det legges opp til årlige kontaktmøter mellom kommunen og de aktuelle departementer.

Men det er kommunen som må ta hovedansvaret og lede arbeidet med en handlingsplan for området. Kommunalministeren har bedt Oslo legge fram et utkast, og vi ser fram til et samarbeid om en slik handlingsplan. Kommunen må si hva byen ønsker å gjøre for å utbedre levekårene i de sterkest belastede bydelene og selv vise at dette blir prioritert. Dette er en spennende oppgave, for det er ikke bare den dårlige samvittigheten som er drivkraften. Dette området har de største mulighetene i hele Oslo til en fantastisk byutvikling. Og det gjelder ikke bare Bjørvikaområdet som jeg tidligere har nevnt. Området fra sjøsida og oppover langs Akerselva byr også på store muligheter og utfordringer til en spennende framtidsby.

Skal vi få til en tilfredsstillende utvikling, må imidlertid kommunen ta et fast grep om den overordnede planleggingen og bidra til at de mange interessene i området trekker i samme retning. Og staten må spille på lag.

Vi håper at de nyttige erfaringene og gode samarbeidsforhold som har oppstått mellom Staten og kommunen i Miljøbyen Gamle Oslo, vil komme det videre utviklingsarbeidet til gode. Hvordan vi løser oppgavene i Oslo sentrum vil være avgjørende for om vi kan være stolte av vår hovedstad og trives med å bo her eller komme på besøk.