1. mai tale

Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

1. mai 1997

Eydehavn

Grimstad

Tvedestrand

Det er i dag 139 uker igjen av det tjuende århundre. Arbeiderbevegelsen har vært den helt sentrale kraften i den utviklingen som har funnet sted i vårt land gjennom mesteparten av disse hundre årene. Det er vår ambisjon å sette den politiske dagsorden også i de neste hundre år. Den ballasten vi har med oss for dette er et idegrunnlag som bygger på verdier som solidaritet, frihet, likhet, menneskeverd og toleranse. Det er et idegrunnlag som på ingen måte er utslitt, men er mer aktuelt enn noensinne.

Ideene - eller røttene våre - har fortsatt like stor aktualitet, men vi må styre føttene våre i en retning som passer det ulendte terrenget som nye, store utfordringer stiller oss overfor. Vi må gripe fatt i den gjenstridige virkeligheten, og stå for en nytenkning som tar utgangspunkt i dagens virkelighet, nemlig at:

*Samfunnsområde etter samfunnsområde er inne i en globalisering der utviklingen andre steder i verden berører oss direkte.

*Vi lever midt i et kulturelt mangfold.

*Vi gjennomlever en kommunikasjonsrevolusjon.

*Vi kan stå foran omfattende økologiske kriser som kan skape nye konflikter og flyktningestrømmer.

*Vi er vitne til alvorlige ugjerninger fra fundamentalistiske og nasjonalistiske grupper.

*Og den skjeve globale fordelingen fører til et hav av fattigdom.

Vi kan med andre ord ikke hvile på årene. Her er det utfordringer nok. Mindre enn noen gang er det tid for å dyrke egoismen. Vi må ta fatt i utfordringene og handle. Vi må utvikle samfunnet vårt slik at det kan bli enda bedre enn det allerede er. Og vi må være pådrivere i arbeidet med å finne løsninger på de store, globale problemene.

Den felles utfordring og det felles ansvar vi alle nå har, er nært knyttet til utviklingen i det århundret vi snart legger bak oss. Industrireisingen i det norske samfunnet skjøt for alvor fart da vi gikk inn i dette århundret. Det var arbeiderbevegelsen som var fødselshjelper og en sentral arena for den utviklingen som har funnet sted, og som vi kan være stolte av. Klasseskillene var dype, og det var viktig og samles om en felles politisk ide som bygde på retten til arbeid og en lønn du kunne leve av, økonomisk vekst, større likhet og en rettferdig fordeling av veksten og ressursene, og en sikring av demokratiske rettigheter for alle mennesker.

I dag må vi stå på de samme prinsippene, men sørge for at de får gjennomslagskraft på en større arena. Det kan være greit å minne om at vi ikke er alene om å markere 1. mai - det gjør mennesker over hele verden. Solidaritet er dypt forankret i innholdet omkring denne dagen. Vi er kommet til en punkt der det er på høy tid å løfte blikket fra vår egen navle og se hvilke drivkrefter som fortsatt fører millioner av mennesker inn i fattigdom, hva som fortsatt fører til ødeleggelser av miljøet og hvilke krefter som kan utløse krig og konflikter.

Vi vil ha en bærekraftig utvikling. Det har Arbeiderpartiet sagt tydelig fra om i det programmet vi går til valg på, og det har fått en sentral plass i grunnmuren til Det Norske Hus. Dette er - som statsminister Thorbjørn Jagland også har sagt - en minst like krevende oppgave som det var å bygge opp velferdssamfunnet. Mens hovedoppgaven vår i dette århundret har vært å utvikle og sikre velferdssamfunnet, må vi i neste århundre også være drivkraften i arbeidet med å sikre en bærekraftig utvikling, rettferdig fordeling, demokratiet og menneskerettighetene. Det er en oppgave som går på tvers av gruppeinteresser og som strekker seg over landegrensene.

Arbeiderbevegelsen tar på seg et ansvar for å finne løsninger på disse utfordringene. Spørsmålet foran valget til høsten er: Er andre villige til å påta seg det samme ansvaret?

Regjeringsalternativene

Det er vanskelig å få øye på en slik vilje. Arbeiderpartiet har i realiteten vært det eneste realistiske regjeringsalternativet gjennom flere år. Vi har tatt ansvaret selv om vi da samtidig har tatt den belastningen det er å sitte i en mindretallsregjering.

Situasjonen er ikke noe ryddigere foran valget i september. De tre såkalte sentrumskameratene - Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre - har hatt landsmøter. Vil de makte å få på beina en regjering?

*Hva vil de for eksempel gjøre med EØS-avtalen som Senterpartiet vil si opp, men som Kristelig Folkeparti vil beholde?

*Hva slags oljepolitikk vil de føre? Senterpartiet vil ha ned oljetempoet, men hva vil Kristelig Folkeparti?

*Vil en sentrumsregjering redusere utbetalingene i syketrygden og innføre karensdager slik som KrF og Venstre går inn for?

*Eller skal de fjerne langsiktige kraftkontrakter til industrien slik Venstre går inn for?

*Venstre legger seg på en privatiseringslinje, vil Senterpartiet støtte det?

*Og hvem skal i det hele tatt bli statsminister - Kjell Magne Bondevik eller Anne Enger Lahnstein?

*Og hvor i all verden kommer Høyre inn i alt dette? Jan Pettersen - lederen for det partiet på borgerlig side som i følge meningsmålingene i dag er størst - er ikke engang i stand til å svare på om han er statsministerkadidat.

Fremskrittspartiets politikk henger ikke på greip i det hele tatt. De foreslår å redusere statsbudsjettet med omtrent 40 milliarder kroner som går til skatteletter og andre fordeler for folk som allerede sitter på den grønne gren. Samtidig skal minstepensjonister få 1000 kroner mer i måneden. Jeg misunner absolutt ingen de pengene, men hvem skal betale det? Jo, grupper som allerede har lite; som for eksempel alenemødre og folk som av forskjellige grunner trenger en håndsrekning fra samfunnet. Jeg leter forgjeves etter spor av sosial anstendighet i et slikt opplegg.

Både sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet vil i tida framover gjøre sitt ytterste for å svekke det eneste partiet som har vært i stand til å presentere et realistisk og solid regjeringsalternativ - nemlig Arbeiderpartiet - fram til valget. De vil prøve å svekke oss med kritikk og nedsettende karakteristikker, og helst unngå en debatt om sin egen sprikende politikk. Der vil de ikke lykkes. Hvem som skal lede en slik regjering er det ingen som vet. Det kan forresten være hipp som happ. Mer alvorlig er det at ingen vet hva en slik regjering skal gjøre. Det eneste de er enige om er nemlig at de vil ha en annen regjering.

I debatten om Norges ve og vel kan vi lett få inntrykk av at alt går den gale veien. Vi skulle tro at Norge bare består av helsekøer og eldre som er overlatt til sin egen ensomhet.

Selvfølgelig er det fortsatt skavanker ved det norske samfunn som må rettes opp. Vi vil aldri bli helt ferdige med den oppgaven. Men det er riv ruskende galt å framstille Norge som et land der mange lever i den ytterste nød - et land med et steinhjerte.

Arbeiderpartiet sa foran siste stortingsvalg at arbeid for alle var jobb nummer en. Der har vi holdt det vi har lovet. Ledigheten her til lands er nå den laveste i Europa, og vi kan nå fram til full sysselsetting raskere enn vi trodde for fire år siden.

Vi befinner oss blant annet på verdenstoppen når det gjelder levestandard og helt i teten når det gjelder utjevning. Det å framstille Norge som armodens land er oppriktig talt en fornærmelse overfor de hundretalls millioner som aldri går mette til sengs, og som må leve under de mest forferdelige forhold i de store slumbyene rundt om i verden.

*Det er for eksempel skapt 130 000 nye arbeidsplasser her i landet siden 1992.

*Reallønningene for lønnstakere er økt med 6 prosent siden 1993.

*Reform 94 har gitt all ungdom rett til tre års videregående utdanning.

*Fra august i år starter 6-åringene på en ti-årig skole.

*Antall plasser i høyere utdanning har økt med knapt 45 000 siden 1990.

*Vi har fått 53 000 nye barnehageplasser siden 1993.

*Ikke mindre enn 35 000 flere er ansatt i helse- og sosialsektoren siden 1992.

*Husbankrenta er gått ned fra 10 til 4,8 prosent.

*Kort sagt: Det er gjort betydelige løft.

Det er mye som står på spill. I 1986 fikk vi en koalisjonsregjering som ikke var i stand til å holde styr på samfunnsøkonomien. Alle skulle ha gjennom sine hjertesaker. Finansminister Rolf Presthus sa senere at han måtte legge fram et statsbudsjett for 1986 som han mente var uforsvarlig. Det kan skje igjen. Alle som skal ha oss til å tro at de kan stable på beina et regjeringsalternativ - men først etter valget - har sine hjertesaker, og ingen tar ansvar for helheten. På KrFs landsmøte ble det vedtatt så mange overbud at statsministerkandidaten Kjell Magne Bondevik måtte ta avstand fra det dagen etter i pressa. Det er en nokså eiendommelig start for en ny statsministerkandidat. Venstre har nylig vedtatt et program hvor de mangler mange milliarder for å få det hele til å gå i hop.

Skal vi klare å løse de oppgavene vi står overfor trenger vi en helhetlig politikk med klare prioriteringer. Det har Arbeiderpartiet.

Fordeling

For tjuefem år siden sa Trygve Bratteli at aldri har så mange mangler mat, rent vann og et anstendig sted å bo som i dag. Jeg kan gjenta det samme nå.

La oss se litt nærmere på denne jorda vår - sett fra himmelrommet. Vi har bare en jord. Den kan verken krympes eller utvides. 70 prosent av denne jorda er hav, 10 prosent er is, ørken og fjell, 10 prosent er jord som ikke kan dyrkes mens 10 prosent er dyrkbar jord.

Vi blir stadig flere som skal livberge oss av denne ene jorda. Bare siden FNs store konferanse om miljø og utvikling i Rio for fem år sida, er vi blitt 450 millioner flere. I løpet av de siste tre generasjonene - det vil si i løpet av det hundreåret vi snart legger bak oss - er vi blitt fem milliarder flere mennesker som skal leve av denne jorda.

Fordelingen av de ressursene vi rår over kommer i kraftig kollisjonskurs med solidaritetstanken: Landene i nord har om lag en femtedel av verdens befolkning og fire femtedeler av inntektene. Vi står bak 70 prosent av verdens energiforbruk, 75 prosent av metallforbruket og 85 prosent av treforbruket. I tillegg sliter vi med å bli kvitt våre kjøtt- og smørberg og vinsjøer, mens utmattede mennesker i Zaire i ren desperasjon og sult går løs på biler som kommer med hjelpeforsyninger. Det gjennomsnittlige bruttonasjonalproduktet per innbygger i OECD-landene er åtte ganger større enn i utviklingslandene. Vi kan ikke akseptere at dette får fortsette, og i det lange løp kan det heller ikke fortsette.

Er vår store visjon inn i det nye århundre at vi - som lever i den rike del av verden - skal få mer av det vi allerede har nok av? Flertallet av oss tilhører allerede verdens overklasse. Arbeiderbevegelsens historie forteller oss hvordan vi så på overklassen en gang - karakteristikkene var ikke nådige. Men hva nå? Er vi i ferd med å begynne og oppføre oss som en global overklasse med liten eller ingen vilje til å dele? Hvor skal økingen av den materielle levestandard komme i neste århundre - hos oss som har fått fedme som et helseproblem, eller andre steder i verden?

Dette jeg sier nå betyr ikke at jeg står her og er noen null-vekst filosof på det norske folks vegne. Veksten vil fortsette i Norge. Men allerede i 1946 pekte Erik Brofoss på at penger ikke har noen verdi i seg selv. Den gangen var det sement, murstein og arbeidskraft som betydde noe. Hva er det som betyr noe i et samfunn som vårt i dag? Vi må satse på en "grønn vekst" som ikke minst kan bidra til bedre livskvalitet for oss alle. Industrialismen førte i stor grad med seg en "grå vekst" - det vil si at den også førte til forurensninger og miljøødeleggelser. En "grønn vekst" vil ikke ha slike konsekvenser på helse og miljø. En mer og mer "grønn vekst" i den industrialiserte verden må ha som ett av sine mål å overføre mer av denne veksten til den fattige del av verden slik at utviklingen der ikke får en så sterk og langvarig "grå vekst periode" som den vi har vært igjennom.

Hva vil vi så bruke fellesressursene på her hjemme? Vi vil ta et løft for eldre og helsesektoren, og vi vil sikre helsefremmende verdier som ren luft, rent vann, ren mat, uberørt natur og kulturarven. Vi vil satse på omsorg og levende nærmiljøer, og vi vil legge en plan for utbygging av et kultur- og utdanningsnett.

Vi er selvfølgelig også på vakt overfor nye klasseskiller i Norge. I likhet med Odvar Nordli etterlyser også jeg en moral i de disposisjonene som våre nye milliardærer foretar seg. Tålegrensen for hyttepalasser og raske båter er nådd. Vi har fortsatt så mange oppgaver å løse at vi ikke kan se i øynene en utvikling som fører til stor rikdom for noen få på bekostning av nødvendige og viktige fellesoppgaver.

Den liberale markedsøkonomien kan ikke føre verden ut av det uføret vi er oppe i. Det er ikke markedsøkonomien som evner å dekke menneskenes mest grunnleggende behov. I dag kontrollerer for eksempel 500 av de største multinasjonale selskapene om lag 70 prosent av verdenshandelen. Det hoves inn ufattelige gevinster bare ved å flytte på penger. Spekulative pengeoperasjoner kan komme opp i 40 000 milliarder kroner på en uke, mens omsetningen av varer "bare" kommer opp i om lag 30 000 milliarder.

Vi må med andre ord ha en god porsjon plan og styring. Vi skal ikke avskaffe markedsmekanismene, men de må ikke bli for sterke. Et komplisert samfunn som i stor grad baseres på markedsmekanismer kan ikke fungere uten en sterk stat. Skritt for skritt skal vi bygge videre vårt velferdssamfunn, gi velferdsbegrepet et utvidet innhold og vi skal sammen også skritt for skritt bygge det verdensomspennende velferdssamfunnet.

Miljø

Det nasjonale miljøvernarbeidet vi har gjennomført de siste åra har gitt mange gode resultater. Det er for eksempel oppnådd betydelige reduksjoner i utslipp fra industri, landbruk og kloakk. En økende andel av avfallet går til gjenvinning i stedet for å havne på fyllplassene. Vi kan også registrere betydelige resultater av frednings- og sikringstiltak. For å komme videre er det nå viktig at alle samfunnssektorer tar ansvar for sin del av en helhetlig miljøpolitikk.

Vi står overfor nye, store utfordringer som favner på tvers av sektorer og grupper. Produksjons- og forbruksmønstrene i industrilandene er ikke bærekraftige. Det er i hovedsak disse produksjons- og forbruksmønstrene som har ført til de store, globale miljøproblemene vi står overfor: Som faren for klimaendringer, uttynning av ozonlaget, store mengder kjemikalier og miljøgifter, avfallsberg og trusselen mot selve livsnerven vår - det biologiske mangfoldet.

En gang bidro en av arbeiderbevegelsens mest geniale paroler - "Hele folket i arbeid" - til å få fart på hjulene og den økonomiske veksten. I midten av dette århundret hadde Kari og Ola Nordmann fått såpass mye i lønningsposen at det utenkelige skjedde: Vi begynte å kaste brød. Siden har vi stadig kjøpt mer og kastet mer, og mye mer av det vi skaffer oss fører til et stadig høyere energiforbruk. Worldwatch-forskeren Alan During hevder at målt i fast dollarverdi, har verdens folk forbrukt like mange varer og tjenester siden 1950 som alle tidligere generasjoner til sammen! Det ble faktisk produsert like mye på to og en halv måned i 1990 som i hele 1950 - og det bare øker.

Skal vi klare å legge om produksjon og forbruk må alle ta på seg et ansvar - ikke bare naboen. Dette får konsekvenser på en rekke samfunnsområder. Det er derfor Regjeringen har satt seg som mål at den økonomiske veksten må skje innenfor de rammene som naturgrunnlaget setter - med andre ord en "grønn vekst". Derfor vil vi blant annet at alt el-forbruk i et normalår skal være basert på fornybare energikilder. Energisparing, vannkraft, bioenergi og økt tilgang på andre fornybare energikilder skal sikre dette. Det er også derfor vi legger opp til mer vedlikehold av veier, mindre utbygging og mer kollektivtrafikk. Vi vil ha mer skatt på det vi ikke ønsker - som miljøskadelig virksomhet - og mindre skatt på det vi ønsker mer av - som arbeid. Avfallsmengdene må reduseres, og vi må få renere teknologi.

Hver og en av oss kan bli mer bevisste på hva vi skaffer oss. Trenger vi for eksempel elektriske tannbørster og elektriske brødskjærere? Det betyr økt energibruk. I Norge bruker hver og en av oss 25 000 kwh per år i elektrisk kraft, mens i Sverige bruker de 15 000 kwh per innbygger. Hvis alle på Universitet i Oslo slo av strømmen på PC'en sin før de går hjem, så ville Universitetet spare 10 millioner i strømutgifter i året. Og: Må alle varer pakkes inn i plast? Det betyr mer avfall. Hvert år sitter vi igjen med 14 millioner tonn avfall. Det kommer fra bygg- og anleggsvirksomheten, fra industrien og fra husholdningene. Stadig mer blir samlet inn og gjenvunnet - og det er bra. Likevel - miljøgevinsten kan lett spises opp ved at avfallsmengden bare øker og øker. Se i handleposen din. Hvor mye avfall i form av emballasje finner du der? Hvor mange ganger i uka må du ut å tømme søppel? Vi ser også en økende kommersialisering, og postkassene våre fylles med reklame. Vi ville ikke fått all den reklamen hvis ikke noen trodde vi er villige til å kjøpe. Alt dette handler om produksjons- og forbruksmønstrene våre.

Vi har vært igjennom en stor oppryddingsaksjon de siste åra som har vært nødvendig og som har ført til resultater. Fortsatt står noe igjen, og vi må sørge for å vedlikeholde de resultatene vi har oppnådd. Men miljøvern handler om noe langt mer enn forbud og restriksjoner på utslipp. Jeg vil gjerne inn i en ja-periode i miljøvernpolitikken der menneskenes ve og vel og verdiene knyttet til natur- og kulturarven kommer mer i fokus.

Vi vet alle at friluftslivet gir helse og skaper trivsel. Mange av oss liker å gå på tur, og allemannsretten gir oss den muligheten. Også vilt- og fiskeressursene må være tilgjengelige for alle. På disse kanter av landet vet dere hva opprettelsen av skjærgårdsparkene betyr. Vi må få muligheter til friluftsliv - både der vi bor og i fritida ellers.

Allemannsretten er svært viktig, ikke minst i en helse- og velferdspolitisk sammenheng. Da må naturen være tilgjengelig der folk bor, slik at vi kan få glede av den hver dag. Mye av det vi nå gjør på dette området retter seg nettopp mot nærområdene.

Friluftsliv er en verdi i seg selv. Naturglede skaper også interesse for miljøvern og kan få oss til å vise en mer forsvarlig atferd sett med miljøøyne.

Friluftslivpolitikken hviler på to bærebjelker. Den ene handler om naturvern slik at vi sikrer grunnlaget for selve friluftslivet. Den andre handler om å motivere folk for mer friluftsliv.

Omtrent 3 av 4 nordmenn bor i dag i byer og tettsteder der vi har sett nedbygging av arealer og økende biltrafikk. Dette går særlig ut over barna og andre som ikke kan sette seg i en bil å fare fra sted til sted.

Vi er opptatt av de grønne områdene i byer og tettsteder - det vi kaller for grøntstrukturen. Grøntstrukturen inne i bebyggelsen gir folk muligheter til å ferdes til fots eller på sykkel når de skal til sine daglige gjøremål, eller når de vil gå en kveldstur. Grøntstrukturen skjermer for vind og vær, renser lufta og demper støyen. Mer grønne og mindre grå arealer - for eksempel til transportformål - framstår for meg som et opplagt svar på mange av de miljø- og helseproblemene vi prøver å finne løsninger på.

Hvert eneste nes og hver dal, hver bygd og hvert tettsted, på gårder og i bygatene - overalt har menneskene etterlatt seg spor i omgivelsene. Omgivelsene kan fortelle en historie, gi oss en identitet og tilhørighet, bidra til nye impulser, opplevelser og kunnskap. Dette er en viktig ballast å ta med seg når vi skal skape et økologisk bærekraftig samfunn og forme en framtid som blir bedre - for alle. Kulturarven forteller i tillegg om alle de verdifulle impulsene vi har mottatt fra andre, og om hvor rikt det kulturelle mangfoldet er. Også det er en viktig påminnelse å ta med seg i dagens samfunn. Uten impulser utenfra kan viktige kilder til forandring tørke ut.

I vår tid - da alt forandrer seg raskere enn noensinne - blir behovet for en forankring i forandringen stadig viktigere for oss mennesker. Vi har en forankring i de kulturtradisjoner og i de ideene vi har bygget velferdssamfunnet på - som solidaritet og felleskap. Denne forankringen må vi bære med oss inn i et nytt århundre som vil bli preget av enda større forandringer og utfordringer enn det vi går ut av.

Kulturminner, kunst og kultur er en kraft til forandring og ny innsikt både for enkeltmennesker og samfunnet som helhet. Sammen må vi ta et krafttak for å sikre denne delen av arven vår.

Det er ofte framsynt å se bakover. Kulturminnene minner oss om at vi er ledd i en lang kjede som strekker seg over generasjoner - både i fortid, nåtid og framtid. De kan få oss til å vise mer ansvar for omgivelsene, før vi lar oss suge helt opp av "bruk-og-kast" livet.

Kulturminneåret - som vi nå er midt inne i - er en del av en langsiktig satsing. Vern av kulturarven er en viktig del av vår hverdag, og jeg er imponert over all den lokale aktiviteten kulturminneåret har utløst. Den gir kunnskap om forholdet mellom mennesker og natur, og representerer dessuten store bruksverdier. Økte utbygginger innen samferdsel og ny bruk av bygninger, anlegg og arealer er store utfordringer i dette arbeidet

På FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio for fem år siden vedtok verdens statsledere et handlingsprogram som peker inn i neste århundre - Agenda 21. Ett av forslagene i dette programmet var at alle kommuner rundt om i verden skulle utarbeide sin egen Lokal Agenda 21. Dette arbeidet har vi startet opp. Kommunene har allerede gjort en stor innsats gjennom Miljøvern i Kommunene reformen, men nå vil vi videre. Her i landet håper jeg det kan bli den største miljødugnad noensinne. Vi må få til et felles løft som engasjerer både kommuner, næringsliv, fagforeninger, forbrukere, kvinner, barn og andre grupper. Arbeidet bør bli den store verne-, rydde- og vedlikeholdjobben vi må få gjort på terskelen til et nytt århundre. Det er summen av alle små og store tiltak som gjennomføres ute i lokalsamfunnene som blir avgjørende for om vi skal klare å løse de store globale miljøproblemene også.

"Tenke globalt, handle lokalt" var budskapet fra Brundtland-kommisjonen for ti år siden. Hvorfor kan ikke kommuner, fagforeninger eller skoler ta kontakt med lokalsamfunn i utviklingsland, og skape "vennskapskommuner" som også kan bli brobyggere mellom mennesker, kulturer og kontinenter. Jeg har sett hvor mye det går an å få til med små midler. En fotballklubb i et slumområde i Nairobi har fått støtte fra entusiastiske mennesker i Norge mot å drive med søppelinnsamling. Samtidig gir fotballmiljøet dem en ny start i livet. De satser på utdanning i stedet for å havne i en ørkesløs tilværelse som lett fører til arbeidsløshet og kriminalitet. Samtidig har de mye å lære oss om samhold og et felles løft for sine lokalsamfunn. Dette må vi få mer av. Det kan bli en del av Lokal Agenda 21.

Vi har med andre ord fortsatt høye ambisjoner i miljøvernpolitikken. Skal vi lykkes må vi se i øyene at:

*Det vil koste mer å få ned de forurensende utslippene til luft og vann som gjenstår, enn det kostet å få ned utslippene til de nivåene de nå befinner seg her i landet.

*Nye miljøforbedringer vil bli mindre synlige her hjemme, og dermed vil nok noen stille spørsmålet om det er bryet og pengene verdt. Alle skjønte at vi måtte gjøre noe med utslipp som gjorde klesvasken svart når den hang ute. Men så lenge vi kan puste inn lufta og nyte sola, er det ikke så lett i praksis å få samme oppslutning om de omfattende tiltak som må settes i verk for å forebygge menneskeskapte klimaendringer. Protestene mot høyere energipriser og kravet om stadig flere veiprosjekter er eksempler på dette.

*Så lenge vi har overflod av kjøtt i butikkhyllene er det heller ikke lett å vinne forståelse for at kjøttproduksjonen krever så mange ressurser at maten vi klarer å produsere på denne kloden ville nå mye lenger dersom vi spiste mer grønnsaker og kornprodukter.

*Vi har utviklet et forbruksmønster som er vanskelig å endre, i alle fall så lenge situasjonen ikke oppleves som direkte kritisk. Det gjør den ikke her hjemme. Men ute i verden begynner for eksempel mangelen på ferskvann å gripe om seg, og store områder ligger øde etter overbeskatning. Da blir situasjonen dramatisk annerledes.

Vi må forstå alvoret i situasjonen og bidra til en omlegging i bærekraftig retning. Dette stiller Regjeringen seg bak.

Flerkulturelt fellesskap

På denne dagen står solidariteten i fokus. Det burde den gjøre hver eneste dag. Vi må spørre oss selv: Solidaritet for hvem?

Det er skremmende å være vitne til utviklingen i ny-nazistiske miljøer, også her hjemme. Det er også skremmende å se hvordan såkalt fremmedfrykt og rasisme får fotfeste i en del miljøer. Vi burde ha lært.

Fremskrittspartiet står for en flyktninge- og innvandringspolitikk som kan bidra til å blåse liv i slike holdninger - uansett om de vil det eller ikke. For hva er solidaritet? Jo, det er også å gi en håndsrekning til dem som har det vanskelig - ute og hjemme.

Rasismen er en vederstyggelighet som må bekjempes. Vi må ikke bli helt historieløse. Det fører aldri noe godt med seg når mennesker stenges ute eller forfølges på grunn av hudfarge eller tro. Her i landet er det kulturelle mangfoldet kommet for å bli. Det er et spennende mangfold - men også konfliktfyllt. Vi må prøve å forene fellesskap og mangfold - det vil vi alle høste av. Vi har alltid mottatt en rekke verdifulle impulser fra andre kulturer. Det skaper et dynamisk samfunn. Vann som står stille blir råttent. Vi må se på det kulturelle mangfoldet som den ressursen det er.

Solidariteten stopper ikke ved landegrensene. Jeg har nettopp vært på en FN-konferanse i New York. Der var for eksempel mangelen på ferskvann et viktig tema. Verden kan oppleve en vannmangel som uten tvil kan skape konflikter og flyktningsstrømmer, for ikke ett eneste levende vesen kan klare seg uten vann. Vi må finne løsninger.

Likevel vil Fremskrittspartiet redusere bistanden. Norge holder en høy profil på dette området, men stadig færre slår følge med oss. Flere rike land har fjernet seg fra det gamle målet om å gi 0,7 prosent av bruttonasjonalproduktet i bistand. Gjennomsnittet ligger nå på knappe 0,3 prosent. Det er gått den gale veien de siste åra.

I midten av forrige århundre dro fattige nordmenn til Amerika for å livberge seg. Det ga økologisk rom nok for dem som ble igjen til å bygge opp et av verdens rikeste velferdssamfunn. Hvor skal de dra som nå rammes av miljøkatastrofer, tørke og sult? Hvem skal ta ansvar for deres skjebne? Vi er nødt til å se disse utfordringene i øynene.

Avslutning

Fortsatt hører jeg av og til noen som spør om vi egentlig trenger 1. mai lenger. Andre politiske aktører prøver også å tilrive seg noe av oppmerksomheten på en dag som denne, og dessuten lever vi ikke i noe klassesamfunn lenger. Har vi egentlig noen kampsaker å markere?

Jeg vil svare ja. Vi trenger fortsatt en dag da vi kan samle oss om de store utfordringene og rekke en hånd til våre medmennesker ute i verden. En gang trengte vi støtte utenfra for å bygge opp vårt velferdssamfunn. I hele Europa sto arbeidere skulder ved skulder for å få gjennom sine krav om et anstendig liv. Som en del av en internasjonal bevegelse må vi fortsatt føre denne kampen videre - både hjemme og ute.

Gratulerer med dagen.