Statsråd Grete Faremo

Norsk olje- og gasspolitikk

NOPEFs Landsmøte, Rica Maritim Hotel, Haugesund, 31. oktober 1996

Når Norge i dag er en stor olje- og gassprodusent, en som produserer mer effektivt, lønnsomt og - ikke minst: langt mer miljøvennlig enn andre oljeproduserende land, så skyldes det ikke i første rekke naturressursene.

I aller første rekke skyldes det menneskene. Det skyldes den kompetanse som er utviklet i norske olje- og gassmiljøer. Den kompetansen finner vi i alle ledd, ikke minst i NOPEFs egne medlemsrekker. Derfor er jeg glad for å få holde mitt første foredrag som olje- og energiminister nettopp her på NOPEFs landsmøte.

Norge skal forbli en olje- og gassprodusent langt inn i fremtiden. Derfor er det uhyre viktig at vi opprettholder og videreutvikler en sterk kompetansebase i Norge. Dere er en bærebjelke i denne kompetansebasen.

Vi kan komme til å oppleve svingninger på mange plan som vil berøre den internasjonale utvikling, denne industrien, og landets økonomi og politiske utvikling. Da vil det bety mye, svært mye, at vi tar vare på de norske fagmiljøene, som dere er en del av.

Vi kan ikke over natten utvikle et nytt sterkt fagmiljø i Norge, hvis vi har vært uforsiktige med å ta vare på det vi har. Dette vil være et av de sentrale hensyn i utviklingen av norsk olje- og gasspolitikk. Vi må sørge for å ha et aktivitetsnivå, og en stigning i utfordringene som gjør at det norske petroleumsmiljø er det beste i verden, i dag og i fremtiden.

Derfor vil det bli viktig for meg å holde kontakten med dere, og lytte til det dere har å si. Den som har skoene på vet hvor de trykker. Jeg lover dere - at jeg skal lytte.

Petroleumsinntektene skal komme hele det norske samfunn til gode, både nåværende og fremtidige generasjoner. Skal vi lykkes best mulig med dette må grunnmuren i politikken være solid. Det skal god rygg til å bære gode tider. Gode tider har vi nå når oljeprisene er høye som de er, i oktober 1996. Men vi har ingen garanti for hvor lenge dette vil vare. Vi trenger derfor fortsatt en bunnsolid økonomisk politikk.

Statsminister Thorbjørn Jagland sa dette i regjeringserklæringen i Stortinget tirsdag: "Det er særlig viktig å ha en fast styring med økonomien slik at de høye oljeinntektene landet vil ha i de nærmeste årene ikke slår over i en ny samfunnsnedbrytende prisoppgang".

Dette er selve grunnlaget for å fortsette kampen mot arbeidsløsheten. Og ikke bare har vi ambisjoner om å skape et økologisk bærekraftig samfunn: Bærekraftig utvikling handler om å finne balansen - mellom nåtid og fremtid. Og mellom kryssende nåtidshensyn. Et samfunn med omfattende arbeidsløshet er ikke bærekraftig, selv om det skulle være miljøvennlig.

I Det Norske Hus, som statsministeren talte om i regjeringserklæringen, skal vi søke mot balansen mellom ulike sentrale samfunnshensyn.

I dag,

• med den kunnskap vi har i dag,
• med den samfunnsorganisasjon vi har i dag,

har vi ikke løst alle utfordringer.

Vi må hele tiden være på søken etter bedre løsninger, bedre måter å organisere samfunnet på. Bedre måter å skape verdier på, og bedre, enda mer fremtidsrettede måter å investere på.

I et samfunn i forandring, i en verden i forandring, er det at norsk olje- og gassvirksomhet skal utvikle seg videre. Samtidig skal vi gi vesentlige bidrag til en global utvikling som er bærekraftig, en verden der en økende befolkning vil trenge mer energi, og der miljøutfordringene er enorme.

• Derfor er det at vi selv skal forvalte våre ressurser i et langsiktig perspektiv.
• Derfor er det at vi skal øke nasjonalformuen.
• Derfor skal vi også bruke nasjonalformuen, både menneskene og inntektene, til å skape en økonomi som har flere ben å stå på.
• Og derfor skal vi fortsette å være et foregangsland for miljø og utvikling.

Norsk olje og gass skal bli positive miljøfaktorer, i Norge og i verden. Som det også ble sagt i årets trontale: "Eksport av gass er Norges viktigste bidrag til et renere Europa". Vi bestemmer ikke hvor stort energiforbruk andre land skal ha. Men ved å tilby gass kan landene rundt oss velge å bruke renere energi.

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, og FNs klimapanel, understreket begge at i valget mellom ulike fossile brensler, er gass ikke bare den reneste energikilde. Gass er suverent den reneste kilde.

I klimapolitisk forstand er norsk naturgass gull verdt. Ikke minst i våre nærområder, Norden, vil norsk gasskraft kunne være et alternativ. Det er ikke slik at våre naboer enten bruker norsk gasskraft eller ingen kraft overhodet. Nei, alternativet er å kjøre de oljefyrte kraftverkene hardere. Å skuffe mer kull inn i kjelene, eller å forlenge levetiden for kjernekraftverkene. Slik er det.

Jeg registrerer at NVE i går meddelte konsesjon til for bygging av de to gasskraftverkene på Kårstø og Kollsnes som det er søkt om.

Petroleumsvirksomheten skaper i seg selv utslipp av klimagasser. Og selv om vi slipper ut langt mindre i Norge enn i andre oljeproduserende land, og jeg snakker om utslipp pr. produsert volumenhet, selv om vi dermed i dag gir et sterkt og positivt miljøbidrag så må vi bli enda bedre.

Ja, det er ingen tvil om dette: Vi må bli enda bedre. Vi skal altså ikke lene oss tilbake og være tilfreds.

Det er derfor ekstra nyttig for meg å ta del i den diskusjon forbundet ønsker å legge opp til i dag når det gjelder olje- og gassvirksomheten.

Vi har et godt utgangspunkt gjennom den industrivirksomheten vi har hatt på norsk kontinentalsokkel i løpet av en knapp 30-årsperiode. Vi har en sjanse som knapt noe annet land har til treffe riktige og langsiktige beslutninger, slik at det blir virkelighet, det vi ønsker - at inntektene kommer hele det norske samfunn tilgode, og uten at midlene eller ressursene sløses.

For dette er historien om vestens energibruk i dette århundre. Dårlig teknologi, sløsing med begrensete ressurser, og sterk miljøforringelse.

Den første oljeutvinning i Pennsylvania, USA, for 100 år siden etterlot spøkelsesbyer begravd i tjære.

Urenset kull og oljefyring førte til at London enda har verdensrekorden i luftforurensning fra 1954, men i dag ligger megabyene i Asia dessverre ikke langt unna London slik det var.

Da Willy Brandt i sin tiltredelseserklæring i 1969 sa at himmelen måtte bli blå over Rhur-området igjen ble han ikke tatt alvorlig.

Så skjer to ting: Verdens miljøbevissthet våkner for alvor. Vi får Stockholmskonferansen om miljø i 1972. Men enda koster et fat olje 3 dollar. Og så vi får oljeprissjokket - det første - i 1973. Hensynet til miljø og ressurssparing forenes. Fra da av er de uløselig knyttet.

Mot dette bakteppet starter norsk oljeproduksjon. Vi slipper å gjøre de store, sløsende feil. Norsk teknologi utvikler seg. Og i dag kan norsk teknologi gjøre seg gjeldende, få oppdrag, og bidra til en bedre ressursbruk, langt utenfor vårt eget land - hvis vi er gode nok.

NOPEFs medlemmer er helt sentrale i å sikre at de operative sidene ved sokkelaktivitetene ivaretas på en mest mulig sikker og effektiv måte. Det er få grupper som kan sies å ha en så direkte hånd med i spillet

• når det gjelder å sikre inntektsgrunnlaget for velferds-Norge,
• og å skape grunnlaget for landets fremtid og økonomiske ryggrad,
• når det gjelder sikkerhet for mennesker og investeringer,

som dere.

Det er i dette perspektiv vi skal sørge for at olje- og gassressursene fortsatt utgjør en betydelig del av landets nasjonalformue. Og det er i dette perspektiv vi må samarbeide om å få mest mulig ut av ressursene. Det er i dette perspektiv vi har formet grunntanken bak petroleumspolitikken - at ressursene må forvaltes i et langsiktig perspektiv som strekker seg over flere generasjoner.

I dette langsiktige perspektiv er det viktig at den petroleumsrettede industrien ikke er ensidig rettet inn mot aktiviteten på norsk kontinentalsokkel. Den samme politiske grunnholdning er det som ligger bak målene om internasjonalisering av olje- og gassindustrien vår og bak ambisjonene om en sterkere samordning i forhold til miljøpolitikken.

De fleste av dere er kjent med de tre hovedmål som ligger til grunn for olje- og gasspolitikken. Disse er nedfelt i Stortingsproposisjonen om olje- og gassvirksomhet, fra april i år, og er:

• Verdiskapning
  • Olje- og gassressursene vil som allerede vist gi Norge betydelige inntekter i årene som kommer. Det er derfor avgjørende at forvaltningen av ressursene gir mest mulig verdiskapning gjennom å påvise nye ressurser og bygge og drive feltene på en mest mulig effektiv måte
• Internasjonalisering
  • Forvaltningen av ressursene skal bidra til en internasjonalisering av vår industri knyttet til olje- og gassvirksomheten, basert på industriens egen konkurransedyktighet. Dette vil gi næringen langsiktige vekstmuligheter utover varigheten av de norske olje- og gassressursene
• Miljø
  • Forening av Norges rolle som energinasjon og foregangsland innen miljø er gitt prioritet i lys av utviklingen på miljøområdet og de premisser dette legger for olje- og gassvirksomheten

Den grunnleggende erkjennelse som lå bak opprettelsen av NORSOK tror jeg nå sitter i blodet på de aller fleste av oss. Vi må jobbe med marginene, være kostnadsbevisste, og stadig stille kritiske spørsmål. Tallene blir fort enorme innen denne industrien.

Men unødige kostnader har denne industrien like lite råd til som enhver annen virksomhet. Det er viktige samfunns- og velferdsformål som blir skadelidende hvis millionene får litt for raske ben å gå på, ute på sokkelen, eller her på land.

Og det blir andre selskaper, ja, ikke de norske, som får kontraktene ute i verden, hvis vi ikke ligger i aller første rekke, teknologisk, miljømessig, og kostnadsmessig.

Målsettingen som er lagt til grunn av NORSOK om en kostnadsreduksjon på 40-50 % står fortsatt ved lag. Det er dessuten en ganske selvfølgelig forutsetning at disse ubeskjedne ambisjoner skal realiseres uten at dette går på bekostning av sikkerhetsmessige og miljømessige standarder. Jeg vil si: Tvert imot. Ambisjonene må være: større sikkerhet, bedre miljø, og fortsatt ned med kostnadene.

Norsk miljø- og ressursrettet industri har slått seg fram under de strengeste miljøreguleringer som finnes. Hvis norsk industri er konkurransedyktig her hjemme, og i Europa, nå også i det indre marked, - så er vi gode nok til å slå oss fram på nye markeder. Det er det beste grunnlaget vi kan ha for en vellykket satsning internasjonalt

Vi er et lite land, men dermed har vi også den fordelen at vi kjenner hverandre. La oss tenke "Team Norway" når vi opptrer på den internasjonale arena.

Arbeidet i INTSOK og MILJØSOK har allerede bidratt til bedre miljø og samtidig økt konkurransedyktighet. Derfor har vi allerede viktige samarbeidsformer på plass. Jeg ser ingen grunn til at ikke norsk sokkel fortsatt skal ligge i forkant når det gjelder kostnadseffektiv og miljøvennlig petroleumsvirksomhet.

Hva er så utsiktene når det gjelder ressurssituasjon, fremtidig produksjon og investeringer på norsk kontinentalsokkel?

Vi tror at bare 17 % av ressursene på norsk sokkel er produsert. Det aller meste ligger der ennå, og vi er kvitt det vi måtte ha hatt av barnesykdommer som oljenasjon. Nesten 1/3 av ressursene regner vi med ennå ikke er oppdaget. Så det er en tidshorisont, og flukt over denne virksomheten som savner sidestykke. Selv om ressursene vil vare i mange generasjoner skal de brukes til å forberede en ny tidsalder, der verdens energiforsyning foregår på en måte som vi ikke kjenner i dag. Dagens produksjons og forbruksmønstre er ikke bærekraftige. Men vi må hele tiden være på vei. Og vi er på vei. På rett vei.

Usikkerheten i forbindelse med ressursanslaget er stor. Det er noe av spenningen ved å arbeide med disse spørsmålene. Faktisk nivå avhenger av når vi finner hva og hva vi får ut av det vi har funnet.

15. konsesjonsrunde var den mest omfangsrike konsesjonsrunden på norsk sokkel siden 4. konsesjonsrunde på slutten av syttitallet. 2. februar i år ble det i 15. runde tildelt i alt 46 hele eller deler av blokker spredt over Nordsjøen og Norskehavet. Runden representerer et stort potensiale.

Vi regner i dag med at samlet produksjon av olje og gass vil nå en topp rett etter år 2000. Hva som skjer etter år 2000 er usikkert, men i lys av dagens utsikter legges det til grunn at oljeproduksjonen vil avta så mye at den totale produksjonen faller.

Vi går mer og mer i retning av å bli en gassnasjon. Dagens beregninger viser at veksten i gassproduksjonen delvis vil redusere fallet i samlet produksjon, som kan følge av at oljeproduksjonen faller

Dagens anslag for investeringer viser en topp i 1999.

Nye funn og forbedret ressursutnyttelse vil trolig stå for det meste av investeringsaktiviteten på noe lengre sikt. Vi venter i spenning på resultatene av leteboringene på 15. runde-blokkene før vi kan si noe mer om aktiviteten videre.

Siktemålet vil være en jevn beskjeftigelse som i størst mulig grad er forenlige med andre mål for samfunnsutviklingen, og hvor en gradvis større del av virksomheten som utføres av norsk petroleumsindustri har verden som arbeidsplass.

Jeg er klar over at det fra ulike hold har vært gitt uttrykk for bekymring over den effektivisering som har fulgt i kjølvannet av NORSOK. Jeg er klar over at denne bekymring også har kommet fra arbeidstakersiden.

Det er på alle samfunnsområder slik at effektiviseringer og rasjonaliseringer vekker reaksjoner blant de som blir mest berørt. Men det vil aldri være slik at noen av oss kan kreve å få gjøre det samme i morgen som vi gjorde i går.

La meg da også få minne om at forut for NORSOK var det så som så med interessen blant oljeselskapene for å investere på norsk sokkel. Den interessen var faktisk på et bunnivå. Derfor sto departementet i 1993 med nesten ingen nye utbyggingsplaner fra oljeselskapene. Det var selvsagt ikke en holdbar situasjon, hverken for myndighetene, eller for bransjen. Det var også deres arbeidsplasser det sto om. I hvert fall for mange av dere.

I oppbyggingsperioden for Norge som olje- og gassnasjon var teknologiutviklingen først og fremst tilpasset store felt, på forholdsvis grunt vann, og med fokus på store plattformløsninger.

Vi var stolte av synet av disse gigantene, der de ble tauet ut. De ble på en måte symbolet på Norge i en ny tid.

Oljeprisfallet i 1986, fallet i statens inntekter, var med å tvinge fram endringer i bransjen, ja, sannelig også i hele landets økonomi.

Vi fikk rett og slett et større lønnsomhetspress. Variasjonen i type felt som ble bygd ut skapte også et behov for en større bredde i valg av teknologi.

I den videre planlegging gjør vi klokt i å legge til grunn at oljeprisene vil være moderate, selv om de akkurat nå er gode.

For vi kan få en kjempe hodepine hvis vi legger en for høy oljepris til grunn. Og Norge råder ikke over de forhold som bestemmer verdensprisene.

La oss derfor legge til grunn at vi fortsatt er sårbare. I løpet av kommende femårsperiode vil det være mindre felt som utbygges i nærhet til etablert infrastruktur eller forholdsvis store selvstendige utbygginger i Nordsjøen. På lengre sikt vil utfordringene i større grad være rettet mot utbygginger av mindre felt uten etablert infrastruktur og felt på store vanndyp på Vøringbassenget i Norskehavet.

I henhold til oljeselskapenes planer vil utbygginger på ekstreme vanndyp basere seg på ulike former for flytende produksjon. For å forsvare investeringer på dypvannsområdene må prosjektene være konkurransedyktige med utbygginger på mer moderate vanndyp.

Vi snakker her om vanndyp fra 500 og ned til 1 500 meter. Det sier seg selv at dette stiller store krav til teknologi og kostnadseffektivitet, særlig med tanke på at vanndypene kan være opp til 5 ganger de største vanndypene for feltutbygginger i dag.

Jeg tror vi trygt kan si at teknologi er viktig for å både realisere og opprettholde et fremtidig aktivitetsnivå på norsk sokkel. Bransjens utfordring blir dermed å mestre en stadig fornyelse, løse utfordringer på nye måter, og stille kritiske spørsmål til de måtene vi etterhvert er blitt vant til å arbeide på.

Jeg vil tro at dette gjør det mer og ikke mindre meningsfylt å ha sitt arbeid innen bransjen. Og jeg legger til grunn at dere vil være med å ta denne utfordringen.

I følge det Internasjonal Energibyrået i Paris, (IEA) vil energibehovet i verden øke med 50 % i perioden 1990 - 2010. Dette er bare et av mange anslag for utviklingen på dette området.

For ti år siden la Verdenskommisjonen for miljø og utvikling fram ulike mulige beregninger i et såkalte lav-energi og høy-energi scenarier. Vi vet også at land som Kina, Indonesia, Malaysia og kystsonene i Stillehavs-Asia vil se en to-sifret økonomisk vekst i mange år framover. Disse land vil 4 - 6 og 8-doble sine energibehov i løpet av en generasjon.

På lengre sikt kan fossile brensler ikke møte et energibehov som går ut på at en doblet verdensbefolkning skal bruke like mye energi som oss.

Hver amerikaner slipper i gjennomsnitt ut 20 tonn CO2 i året. Hver nordmann slipper ut 8 tonn, og det i et klima, og under et vintermørke som krever sitt. Så derfor er det vi, og ikke andre industriland, som enda er foregangslandet. Og vi har ambisjon om å beholde den merkelappen.

Alle mennesker har krav på sitt økologiske rom. Vi kan ikke si til mennesker i utviklingslandene at vi har bygget vårt samfunn på rikt tilgjengelig energi. Nå må andre holde igjen i sin utvikling.

Men vi kan gi et bidrag til at verden mestrer overgangen til det bærekraftige samfunn på best mulige måte.

Det som tilsynelatende er en målkonflikt - å produsere olje og gass, og samtidig være et miljøforegangsland - det er oppgaven. Vi starter med bedre utgangspunkt enn de fleste.

Men vi trenger all erfaring som er samlet i det norske samfunn for å bli enda bedre. Vi er individualister - sies det om oss nordmenn. Jeg tror også at vi er gode lagspillere.

La individualismen slå ut i at alle må få komme til ordet, uansett hvor vi står i organisasjonen. Sterkest er ikke den som står alene, men den som erkjenner at vi er avhengige av andre.

Vi vet alle hva vi lever av, men ikke alle vet hva de lever for. Norsk olje- og gasspolitikk har en mening langt ut over det å tjene penger for den enkelte eller fellesskapet. Det arbeid NOPEFs medlemmer utfører skal løfte det norske samfunn, og la Norge ta den plass i verdenssamfunnet som vi bør ha - i front for miljø, energi og utvikling.

Lagt inn 1 november 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen