Planleggings- og samordningsminister Bendik Rugaas:

Utfordringer i statlig sektor -
hvordan kan partene trekke sammen for å sikre en sterk statlig sektor

Tale på styrekonferanse, Sentraladministrasjonens Tjenestemannslag,
25. februar 1997, Thorbjørnrud

Et godt samarbeid mellom staten og partene i arbeidslivet er grunnleggende for fortsatt velferd og verdiskaping. Det overordnede målet for regjeringen er å sikre arbeid for alle, å utvikle det norske samfunnet videre og legge om samfunnsutviklingen i en økologisk bærekraftig retning. I dette arbeidet er det ingen tvil om at det er behov for samarbeid mellom partene. Vi har i dag god erfaring, gjennom Solidaritetsalternativet og Kontaktutvalget, om samarbeid i den økonomiske politikken. Et viktig resultat av gjennomføringen av Solidaritetsalternativet er at sysselsettingen har økt sterkt og at ledigheten er på vei ned. Hovedutfordringen i den langstidsprogramperioden vi nå går inn i er å ta vare på det som er vunnet, en ytterligere forbedring av konkurranseevnen og at man sikrer en balansert utvikling med stabil vekst og gradvis reduksjon av arbeidsledigheten, uten at den innenlandske pris- og kostnadsveksten skyter fart.

Som dere vet er det opprettet et nytt Planleggings- og samordningsdepartement fra 1. januar i år. Dette departementet skal ha ansvaret for en langsiktig planlegging og samordning av regjeringens arbeid på tvers av departementsgrensene og forvaltningsnivåene. Dette innbefatter også inntektspolitikk, konkurransepolitikk, statlig arbeidsgiverpolitikk, reformer i statsforvaltningen og en samordning av regjeringens IT-politikk.

La det være sagt med en gang at det er et overordnet mål for regjeringen at vi har en sterk, effektiv og kvalitetsbevisst offentlig sektor. Dette gjelder ikke minst i en tid med rask endringstakt i samfunnet, med bl.a. teknologiske nyvinninger og endrede holdninger og verdier. Derfor stilles offentlig sektor overfor problemstillinger og utfordringer som krever nye løsninger og arbeidsformer. Utviklingen de senere år har tvunget fram nye vurderinger både av kravene og rammene for statlig virksomhet. Det er nærliggende å trekke fram Telenor A/S, NSB BA og Posten Norge BA som noen eksempler på etablering av nye organisasjonsformer. Endringer i befolkningens størrelse og sammensetning er også et område som stiller offentlig sektor overfor nye utfordringer. Vi er i ferd med å få et samfunn hvor andelen eldre er økende, og hvor andelen yrkesaktive i befolkningen er avtagende. Utviklingen i yrkesdeltakelsen er viktig både for samfunnets produksjonskapasitet, og for etterspørselen etter offentlige tjenester. Utviklingen i antall eldre er viktig for den framtidige etterspørselen etter pleie- og omsorgstjenester. Vi vet i dag at antall eldre over 80 år øker fram mot år 2010 og at antallet alderspensjonister samlet vil øke etter 2010. Allerede nå må vi planlegge for denne utviklingen.

Et annet området som har kommet sterkere i fokus, er at personlig frihet og selvutfoldelse i dag framstår som viktigere enn tidligere. Større tilpasning i forhold til det enkelte menneskes behov, er i de fleste sammenhenger en positiv verdi og et viktig mål ved utformingen av offentlige tjenestetilbud. Arbeidet med større brukerorientering og skreddersøm vil få konsekvenser for hvordan den offentlige tjenesteproduksjonen innrettes i tiden framover. Dette er noen områder hvor staten vil møte nye utfordringer. I tiden som kommer blir det ikke minst viktig å ta vare på de gode erfaringene vi har. En gruppe internasjonale eksperter har på oppdrag for Norges forskningsråd analysert hvordan Norge har møtt utfordringene fram til i dag. Flere av ekspertene peker på at en viktig årsak til Norges gunstige utgangspunkt ikke bare kan tilskrives høye oljeinntekter, men også samarbeidet mellom partene i arbeidslivet. Samtidig hevdes det at utviklingen på sikt vil kreve større årvåkenhet fra partenes side for å finne helhetlige og fleksible løsninger. Om vi ikke lykkes i å videreutvikle samarbeidsordningene, finne velfungerende og tjenlige løsninger som favner helheten, vil vårt fordelaktige utgangspunkt svekkes.

Utsiktene for offentlig økonomi medfører at det vil være begrenset rom for vekst i offentlig tjenesteyting framover. Nye oppgaver vil i større grad måtte utføres via omdisponeringer og omorganiseringer. Dette har satt søkelyset på offentlig sektors egen evne til omstilling, og på behovet for å vedlikeholde velferdsstatens økonomiske fundament.

For å mestre omstillingen ser jeg mange områder hvor samarbeid er den beste, ja jeg vil hevde den eneste, måten å nå fram med nye løsninger. Jeg skal nevne noen av dem her. Å utvikle arbeidstakernes kompetanse gjennom etter- og videreutdanning vil være grunnleggende for å sikre omstilling, effektivisering og brukerorientering av tjenestetilbudene i offentlig sektor. Den enkelte statlige virksomhet er opptatt av å styrke sin kompetanse. Dette kan skje enten ved nyrekruttering eller ved at den enkelte ansatte gis muligheter til å utvikle seg for å gjøre dagens oppgaver bedre, eller for å mestre nye oppgaver. Det er nedsatt et offentlig utvalg (Buer utvalget) som skal tilrettelegge for en etter- og videreutdanningsreform. Hensikten med en slik reform er nettopp å legge til rette for økt verdiskapning, større fleksibilitet i arbeidsstyrken, bedre likestilling og øke sjansene for den enkelte til å sikre seg relevante kvalifikasjoner. I denne sammenheng er det viktig å minne om det vår tidligere utdanningsminister, Gudmund Hernes, sa om at det framtidige Norge ikke drives framover av olje, men av kunnskap, intelligens og pålitelige fakta. Derfor er også den menneskelige kapitalen selve fundamentet i Det norske hus.

Men jeg vil også nevne at en slik reform må unngå utilsiktede effekter på arbeidsmarkedet og på lønns- og inntektsdannelsen pga. at deler av arbeidsstyrken går ut i utdanning. Det neste område jeg vil nevne er framveksten av IT og teleteknologien, som fortløpende legger nye rammer for organisering av arbeidslivet og som får konsekvenser for den enkelte arbeidstaker. Regjeringen er opptatt av at den enkelte skal kunne mestre omstilling og føle sosial trygghet selv om vi opplever samfunnsendringer. Alle må få anledning til å utnytte de mulighetene som skapes. Utdanning, livslang læring og kompetanse blir nøkkelfaktorer i regjeringens politikk for å møte disse utfordringene. Vi har ikke andre mål for IT-politikken enn for andre politikkområder. IT er et verktøy og virkemiddel vi bruker for å nå de samfunnsmål vi har satt oss, ikke et mål i seg selv.

Informasjonsteknologien skal både benyttes til å lage en mer effektiv og kvalitativt bedre stat, samtidig som den kan brukes til å motvirke avmakt i forhold til et stort byråkrati. Elektronisk informasjonstjeneste kan brukes til å gi publikum bedre informasjon, innsyn og dialog med det offentlige. Den enkelte vil på denne måten få økt sin innflytelse overfor staten. Demokrati og deltakelse kan bli styrket.

Vi ønsker også å videreføre forvaltningens bruk av informasjonsteknologi i saksbehandling og til automatisering av ressurskrevende manuelle rutiner. Men vi skal heller ikke glemme at behovet for å møte saksbehandlere i forvaltningen "ansikt til ansikt" vil være minst like viktig i tiden framover som nå. Vi skal stille krav til hvordan teknologien nyttes. For at teknologien skal bli det virkemiddel vi alle ønsker, ligger det en betydelig utfordring til samarbeid og nytenkning for partene i staten, såvel som for myndighetene.

Et tredje område er hvordan vi skal forene endrede individuelle behov med økt krav til omstilling. Endringer i arbeidstidsordninger vil være viktig i forhold til at statlig virksomhet skal klare å tilfredsstille et kontinuerlig krav om å være enda mer bruker- og serviceorientert. Skal vi videreutvikle en brukervennlig statlig sektor, må vi også se nærmere på tilgjengelighet og fleksibilitet. Derfor vil regjeringen fortsette å bidra, gjennom samarbeid med partene i arbeidslivet, til å utvikle fleksible arbeidsordninger.

Endrede familiemønster gjør at vi i større grad må tilpasse arbeidet til den enkeltes ønsker og ut ifra ulike livsfasers ulike behov. Det er min overbevisning at motiverte arbeidstakere best skapes når behovene på jobb- og hjemmearena er avstemt. Å legge forholdene til rette for å bidra til likestilling mellom kvinner og menn, er en oppgave vi arbeider med i staten. I statlig sektor er det akseptert, både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, at disse sosiale ordningene i avtaleverket skal brukes.

Likestilling på arbeidsmarkedet gjennom flere kvinner i ledende stillinger i statlige virksomheter, er en prioritert oppgave. Planleggings- og samordningsdepartementet har oppfølgingsansvar overfor departementene for å bidra til at det blir rekruttert flere kvinner til topp- og mellomlederstillinger i staten. Departementet har derfor satt i verk prosjektet "Kvinner, kvalitet og kompetanse i staten". Med en kjønnsbalansert sammensetning i topplederteamene, forventes det at beslutningene som fattes i statlig sektor, vil bli av enda bedre kvalitet.

Statlige virksomheter utnytter i dag ikke godt nok kompetansen til arbeidstakere med innvandrerbakgrunn. Her finnes det betydelige ubrukte ressurser som kan tilføre statlige virksomheter verdifulle kunnskaper. Som dere kjenner til, er det avsatt 3 mill kr i hovedtariffavtalen for 1996-98 for å styrke innsatsen på dette området. Departementet har i samarbeid med organisasjonene utarbeidet retningslinjer for bruk av midlene. Midlene skal bl.a. bidra til å sikre likeverdige karrieremuligheter og rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn, som for øvrige arbeidstakere i statlig tariffområder. Arbeidet med konkrete tiltak er nå i gang. Det skal bl.a. arrangeres en søkerkonferanse like etter påske med aktuelle statlige virksomheter. Departementet ser det som meget nyttig å videreføre samarbeidet med arbeidstakerpartene i den videre prosessen.

Skal vi utvikle og omstille statlig sektor på en effektiv og kvalitativ god måte er vi avhengig av et godt arbeidsmiljø. Virksomheter skaper ikke bare produkter og tjenester, men også dårlig arbeidsmiljø, forurensning, farlige stoffer og stråling. Siden 1992 har vi hatt den såkalte "internkontrollforskriften" som skal sikre oss at det arbeides systematisk, og på en forebyggende måte, med helse, miljø og sikkerhet (HMS) i norske virksomheter. Partene i arbeidslivet, berørte departementer og tilsynsmyndigheter er enige om å intensivere innsatsen på helse-, miljø- og sikkerhetsområdet (HMS). I prosjektet "Videreføring av systematisk HMS arbeid" deltar alle departementer i et samarbeid med kommunal og privat sektor. PSD gjennomfører nå i første halvår en større kartlegging av status i statlig sektor for å ha et grunnlag til det videre arbeidet. Dette fellesprosjektet setter igang en kampanje fra 4. mars som omfatter bl.a informasjonsopplegg, avisannonser, internett-side, "grønn telefonlinje" o.l. Det vil bli arrangert lokale HMS-dager i alle fylker. HMS-området krever kontinuerlig oppmerksomhet og innsats. Grunnlaget for å lykkes på dette området ligger i et godt samarbeid mellom partene i den enkelte virksomhet For å møte mange av de utfordringene jeg nå har nevnt, er det av avgjørende betydning at den enkelte leder, tillitsvalgt og medarbeider klarer å skape den nødvendige omstillingsberedskap. Dersom vi unnlater dette, vil det bl.a. kunne føre til krav om nedbygging av statlig sektor, fordi en lite effektiv og lite omstillingsdyktig statlig sektor, fort vil miste legitimiteten i brukernes øyne. For den enkelte vil noe av utfordringen bestå i å sørge for å ha en kompetanse som kan brukes på flere steder, det være seg i egen virksomhet eller i andre virksomheter. Det kan med andre ord være vel så viktig å ha en breddekompetanse som en spisskompetanse. Det er også viktig å ha det vi kan kalle en menneskelig beredskap som handler om å kunne mestre ulike mellommenneskelige og miljømessige situasjoner. I 1992 ga daværende regjering en erklæring om "omstilling under trygghet". Her poengteres viktigheten av at de tilsatte og deres organisasjoner deltar aktivt i omstillingsprosessene. "Dette", sier erklæringen, "innebærer bl.a. et klart ansvar for en virksomhetsledelse til, i samsvar med tjenestemannsorganisasjonene, å utforme omstillingsplaner som stimulerer til fornyelse i virksomheten og begrenser problemene for den enkelte." (sitat slutt). Åpen dialog kan bidra til at det er i alles interesse å møte nye utfordringer med større organisasjonsmessig fleksibilitet.

Regjeringen har lansert samråderett som et virkemiddel til at vi alle kan være med på å bidra til gode løsninger på ulike felt. Dagens samfunn krever nye samarbeidsfremmende strukturer for å kunne utnytte nye kunnskaper og teknologier. Kunnskap, kompetanse og teknologi forandrer maktforholdene på arbeidsplassene. Vi kan ikke samle kunnskap og kompetanse på ett sted for så suverent å styre derfra. Styring i dag er å få mennesker til å samarbeide. Her vil selvfølgelig partene i arbeidslivet være viktige aktører.

I utgangspunktet finner vi tradisjonelle interessemotsetninger mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. På den ene siden vil staten som arbeidsgiver legge til grunn et helhetssyn hvor ulike gruppers interesser søkes ivaretatt. På den annen side skal arbeidstakerorganisasjonene ivareta sine egne medlemsorganisasjoners interesser. For staten som arbeidsgiver vil det være en forventning om at aktørene på arbeidstakersiden opptrer ryddig og konsekvent. Har man først kommet fram til en forhandlingsløsning, så forventes det at både hovedsammenslutningen og de tilsluttede medlemsorganisasjonene lojalt følger opp den avtale man bygger på. Iverksettelsen av en forhandlingsløsning er en oppgave for arbeidsgiver. Orientering og informasjon til underliggende ledd om den avtale man kommer fram til, er imidlertid et ansvar som påhviler begge parter.

En grunnleggende forutsetning for et hvert konstruktivt samarbeid vil være et gjensidig tillitsforhold mellom partene. En sentral utfordring vil være å definere klare holdninger til omstilling og de endringer som den offentlige sektor står overfor fram mot tusenårsskiftet. I dette ligger det betydelige oppgaver både av analytisk og pedagogisk art. Det er viktig at det skapes engasjement og motivasjon i statlig utviklingsarbeidet.

Partene har et felles mål om å finne samlende løsninger som man kan leve med. En overordnet målsetting vil være å finne helhetlige fellesløsninger som partene er tjent med og som bygger oppunder vår framtidige velferd. Skal vi i fellesskap klare dette, må vi bryte med den sedvanlige sektortenkning som stykker opp vår virkelighet i sektorer og biter. Vi må se utover rene profesjonsinteresser og legge til grunn et helhetsperspektiv. Framtidige utfordringene løser vi best ved å trekke sammen, samarbeid om de vesentlige oppgavene og opprettholde en kontinuerlig dialog. Det er min overbevisning at arbeidstakerpartene aktivt vil bidra til å videreutvikle samarbeidsordningen i norsk arbeidsliv. Denne konferansen er et godt eksempel på dette. Takk for oppmerksomheten.