Vi satser på kvinners helse

Foredrag på seminaret "I gode og onde dager"
fredag 25.4.97

Kvinner viser vei

Av statsråd Hill-Marta Solberg

Vår generasjons kvinnepolitiske utfordring har vært at kvinner skal ha rett til å delta i yrkeslivet på samme måte som menn. Det lå mange hindringer i veien da kvinnebevegelsen ble revitalisert på slutten av 60 - begynnelsen av 70-tallet:

• kvinner hadde dårligere utdanning
• menn ble ofte foretrukket ved ansettelser fordi kvinner ble sett på som ustabil arbeidskraft
• det var en selvfølge at kvinner hadde ansvaret for å ta seg av hjemmet
• det var like selvfølgelig at kvinner skulle ta seg av barna
• barselpermisjonen var kort
• det fantes nesten ikke barnehager
• skoledagens lengde passet ikke sammen med arbeidsdagen

Fordi kvinnene var hjemme, dekket de også mange av samfunnets behov. De var limet som bant sammen lokalsamfunnene og storfamilien. Kvinner har alltid arbeidet.

I dag er utfordringene annerledes. De aller fleste kvinner er i lønna arbeid. De tar minst like god utdanning som menn. Synet på kvinner i ansettelsesprosessen har endret seg noe. Hjemmearbeidet deler kvinner og menn i langt større grad mellom seg enn det vi så for et par generasjoner siden, selv om det er et godt stykke igjen til full likestilling på den arenaen også. Barselpermisjonen er blitt betydelig lenger, og sammen med tidskontoordning kan den gjøre småbarnsmorperioden til en tid der mor og barn får tid til både tilknytning og avvenning uten ekstremt stress. Det er bygget ut svært mange barnehager, vi er faktisk kommet så langt at målet om full barnehagedekning er innen rekkevidde. 6-årsreformen gjennomføres i år, og skolene har fritidsordning som er tilpasset arbeidsdagens lengde. Kvinner er nok fortsatt lokalsamfunnets lim, men de opptrer på den offentlige arena, enten det gjelder arbeidsdeltakelse, politisk deltakelse eller deltakelse i andre organisasjoner på en helt annen måte enn før - noe "Kvinner viser vei" er et godt eksempel på.

Kvinner og sykefravær

Kvinner sykemeldes hyppigere enn menn. De utgjør om lag 60% av alle som mottar sykepenger fra folketrygden. Antall sykefraværsdager med utbetaling fra folketrygden er høyere pr. sysselsatt kvinne enn pr. sysselsatt mann. Menn er gjennomgående sykemeldt i noe lengre tid enn kvinner, men forskjellen har de siste årene vært liten.

En mulig forklaring på at kvinner har gjennomgående høyere fravær enn menn, kan være at familiesituasjonen, spesielt at omsorgen for barn, fører til høyere fravær hos kvinner. Kombinasjonen av jobb og familie kan påvirke helsen på flere måter. For det første medfører det en økt arbeidsbyrde - dobbeltarbeidshypotesen. En annen mulig tolkning er at kvinner som kombinerer omsorgsarbeid med yrkesaktivitet har flere roller som står i motsetning til hverandre, den såkalte rollekonflikthypotesen.

Det er gjort flere studier som kan belyse dobbeltarbeidshypotesen, uten at en foreløpig har funnet sterk støtte for den. Faktisk trekker flere av resultatene i motsatt retning, bl.a viser en studie i skandinaviske land at gifte og samboende kvinner med barn har mindre fravær enn gifte/samboende uten barn (Olsen og Mastekaasa: Forskning om sykefravær - oppsummering og vurdering av perioden 1980-96).

I forbindelse med hundreårsjubileet for den første kvinnelige legen ble det gitt ut en bok om kvinnemedisin. Denne boken viser med stor tydelighet at det er stor forskjell både på sykelighet og opplevelse av sykdom mellom menn og kvinner. Derfor er det viktig å ta hensyn til kjønnsforskjeller også når det gjelder forskning og forståelse innen det trygdemedisinske feltet. SHD finansierer derfor flere forskningsprosjekter som tar sikte på å avdekke årsaker til kjønnsforskjeller når det gjelder sykefravær. I tillegg til ytterligere forskning på betydningen av familiesituasjonen og omsorgsoppgaver, vil betydningen av forhold i arbeidssituasjonen og sosialt nettverk bli belyst.

Kvinner og uførepensjon

Det er flere kvinner enn menn som mottar uførepensjon. I 1995 hadde 10,4% av kvinner i aldersgruppen 16-66 år uførepensjon. Tilsvarende tall for menn var 8,9% (RTV).

I den aller eldste gruppen (de over 60 år) og i den alle yngste gruppen (de under 25 år) er det flest menn, ellers er kvinnene overrepresentert i alle aldersgrupper.

Muskel- og skjelettlidelser er den vanligste diagnosegruppen ved uførepensjonering. Dette gjelder både for kvinner og menn. Nær 40% av alle nye uførepensjonerte kvinner har lidelser i muskel- og skjelettapparatet. 27% av de nye uførepensjonerte mennene har slik lidelse. Nervøse lidelser er også en tallmessig stor diagnosegruppe når det gjelder kvinner.

Rikstrygdeverkets statistikk er ikke særlig god når det gjelder yrker. Ser vi på tall fra Kommunal landspensjonskasse, som omfatter de fleste grupper kommunalt ansatte, finner de at assistenter ved helseinstitusjoner og renholder er særlig utsatte grupper når det gjelder hvem som blir uføretrygdet.

Så la meg oppsummere:

• kvinner er oftere sykemeldt enn menn
• kvinner uføretrygdes oftere enn menn
• kvinner er jevnt over yngre enn menn når de blir uføretrygdet
• mange av de uføretrygdede kvinnene arbeidet i helse- og sosialsektoren

Dette er for så vidt ingen ny kunnskap. Det er en trend som dessverre synes å holde seg, og den har store kostnader for de kvinnene det gjelder. Tenk på hvor mye en kvinne som uføretrygdes det året hun fyller 37 år taper! Arbeidet er viktig i vår samfunn for langt mer enn lønnskontoen. Det gir et nettverk, det gir tilhørighet, det bidrar til å oppleve at livet er meningsfullt - og selvfølgelig bidrar det til mer penger i pungen enn trygden gjør. Altså taper hun alt dette, men hun taper også verdifulle pensjonspoeng. Det tar 40 år i arbeidslivet å opparbeide seg fulle pensjonsrettigheter.

Hun er ikke den eneste taperen. Arbeidsplassen taper en verdifull medarbeider, med opparbeidede kunnskaper. Kommunen taper skatteinntekter.

Et gode oppi alt dette er at vårt velferdssamfunn har gode ordninger for mennesker som blir syke, slik at de kan klare seg økonomisk, selv om de ikke har helse til å arbeide.

Det må ikke forhindre oss i å bekymre oss over dem som tidlig må avskrives i arbeidslivet. Vi skal bry oss - og vi bryr oss - men vi trenger å vite mer enn det jeg har sagt hittil.

Som sagt, dette er ikke nytt, vi har sett denne utviklingen i flere år nå, og vi har forsøkt å nærme oss den på flere måter. Utfordringen "Hva skal vi gjøre med dette?" har ikke noe enkelt svar. De to hoveddiagnosegruppene som gjør at kvinner faller fra, muskel- og skjelettlidelser og nervøse lidelser, har ingen lettvinte løsninger. Medisinen kan ikke forklare oss årsaken og heller ikke kan de behandle disse kvinnene. Da er det også vanskelig å forebygge. Altså trenger vi mer kunnskap.

Hva har vi gjort?

Norges forskningsråd har to programmer som faller innenfor dette feltet. For det første programmet Kroniske smertetilstander som startet i 1996 og får 2 mill. årlig fra SHD, for det andre støtter vi programmet Helse i arbeidslivet som startet i 1994 og får 4 mill. kr årlig. Begge disse programmene legger stek vekt på kjønnsperspektivet. I tillegg har Norges Forskningsråd et eget program om kvinnehelse.

Det er også bevilget betydelige midler til forsøksprosjekter innen trygdeetaten, både som samarbeid med partene i arbeidslivet og som selvstendige satsinger.

I tillegg har SHD gitt støtte til en rekke prosjekter som har fokusert på ulike sider av dette problemet. Jeg har lyst å trekke fram noen slike prosjektene for å vise hvor sammensatt dette området er - og hvor vanskelig det er å finne løsninger.

Jeg sa at medisinsk kunnskap ikke kan gi gode forklaringer på disse tilstandene. Slik er det kanskje fordi medisinen har tradisjon for å søke etter enkeltstående forklaringer på sykdom, de leter etter det ene kromosomet eller den ene bakterien. Mange av de funnene som er gjort blant kvinner med muskel-skjelett plager tyder på at mange ulike årsaker kan gi samme type plage, og at det ofte skal mer enn en faktor til for å utløse sykdommen. Som et eksempel på dette har jeg lyst å trekke fram et lite prosjekt:

Inger Grete Narum laget et kursopplegg for 12 kvinner med fibromyalgi på Kvinneuniversitetet på Løten. Kurset varte 17 uker, inkludert to perioder med tre ukers praksis i arbeidslivet. De viktigste fag og tema på kurset var:

Samfunnsfag Norsk Helhetlig helse og psykologi

Her må jeg gjøre en lang historie kort; gjennom prosjektet fikk de fleste av de 12 disse kvinnene en ny start. De fleste begynte på utdanning eller kom seg i arbeid. De ble ikke nødvendigvis bedre av smertene, men de lærte nye måter å takle smerter på. En av kvinnene oppsummerte sin erfaring slik: "Før kurset: Smerter - oppgitthet - depresjon. Etter kurset: Smerter - optimisme - pågangsmot." Det Narum selv oppsummerer som viktige faktorer er:

• et trygt og støttende miljø
• ny forståelse av egne plager gjennom teoretisk og praktisk læring
• avspenning

Jeg har gått nøye inn på dette lille enkeltprosjektet fordi det viser hvor sammensatt disse problemene er. Dette forklarer heller ikke prosessen, men gir pekepinner til hvor vi må lete etter forklaringer så vel som løsninger. Og jeg kan jo ikke unnlate å si at regjeringas etterutdanningsreform kan komme til å bli svært viktig for mange i denne gruppen hvis vi klarer å lage de rette koblingene.

Både SHD og andre instanser har satset på prosjekter av mange slag. Det har gitt oss relativt bred kunnskap om hva som virker, og om hva som ikke virker. Noen av de prosjektene som har bidratt til den kunnskapen vi nå sitter med har jeg lyst å nevne kort:

En fellesnevner som er påvist, er at kvinner som uføretrygdes tidlig ofte har liten mulighet til å påvirke rammer og innhold i arbeidet sitt. Og siden vi befinner oss i Trondheim, er det hyggelig å trekke fram et forsøk man har drevet ved Trondhjems hospital. Her har man gitt de ansatte større mulighet til å påvirke arbeidstiden gjennom en fleksibel turnusordning. De ansatte får selv bestemme hvilke vakter de vil ha, og de har en "tidsbank". Etter et års prøvetid i en avdeling fant man prosjektet så positivt at ordningen ble gjort permanent og utvidet til å gjelde alle avdelinger.

Det samme var utgangspunkt for Bellaprosjektet som er gjennomført i Meland kommune og i to bydeler i Bergen. Den overordnede målsettingen var å redusere muskel- og skjelettskader gjennom å etablere et system for internkontroll i pleie- og omsorgssektoren. I tillegg tok man her hensyn til det faktum at de fleste av langtidssykemeldte og uføretrygdede kvinner har lite eller ingen utdanning utover grunnskole. De la vekt på kompetansebygging og organisasjonsutvikling med vekt på ledelse og kommunikasjonslinjer. Dette prosjektet har pekt på at elementer ved organiseringen av arbeidet kan være viktige faktorer når det gjelder muligheter for å forebygge belastningslidelser og legge til rette for å komme seg tilbake til arbeid etter en sykemeldingsperiode. Tiltakene førte til at de ansatte fikk nye kunnskaper og holdninger og i noen grad også endringer i arbeidsrutinene. Det er for tidlig å si om de når hovedmålet, men så langt kan de dokumentere at arbeidsmiljøet er blitt bedre. Og det lover godt, for den del av de metodene for å bedre kvaliteten i omsorg- og pleietjenestene, slik vi har beskrevet de i forskriftene (vis heftet), er nettopp bedre internkontroll.

Et annet forsøk som er gjennomført med gode resultater finner vi også i Trøndelag, nærmere bestemt i Rissa kommune. De omorganiserte pleie- og omsorgssektoren slik at de som hadde de mest belastende jobbene fikk rotere mellom hjemmetjenester og institusjoner. Resultatet var at de fikk mer varierte oppgaver. Resultatet kan måles i redusert sykefravær. Tilsvarende modeller er også prøvd ut flere steder i landet.

Dette sveiptoktet innom noen av de prosjektene som er gjennomført på dette området, fører meg fram til presentasjonen av det kommende prosjektet vi nå vil satse på. For selv om en god del ny kunnskap er kommet fra de mange prosjektene vi har gjennomført, er en svakhet at de stort sett er gjennomført i liten skala. Derfor trapper vi opp.

Kvinners helse - i praksis

Dette prosjektet retter seg mot ansatte i pleie- og omsorgssektoren. Det skal inkludere både ufaglærte (f.eks. pleieassistenter, hjemmehjelper og rengjøringsassistenter) og faglærte (f.eks. sykepleiere og hjelpepleiere).

Målene har vi formulert slik:

• Forebygge sykdom blant ansatte i pleie- og omsorgssektoren
• Bedre muligheten for rehabilitering for ansatte i pleie- og omsorgssektoren
• Lære helsepersonell til å ta bedre vare på egen helse - de har stor mulighet til å spre slik kunnskap

Hvordan skal vi klare det?

• Vi skal samle erfaringer fra alle de kilder vi har tilgjengelig
• Vi skal plukke ut 3-4 kommuner i 4 fylker
• Det må legges til rette for samarbeid mellom de aktuelle departementene (SHD, KAD, BFD; PSD)
• Det skal utvikles nye samarbeidsformer på den enkelte arbeidsplass der også organisasjonene i arbeidslivet skal trekkes inn
• Vi skal videreutvikle metoder for å ta vare på egen helse

Hvert delprosjekt skal ha tiltak i to til fem kommuner av ulik størrelse og med ulike struktur betingelser. I prosjektgruppen deltar helse- og sosialsjef/pleie- og omsorgssjef, representanter for arbeidslivets organisasjoner, bedriftshelsetjenesten og ansatte. Denne gruppa må så gi innhold til sitt prosjekt lokalt.

Hvor er vi nå? Hvor går vi videre?

Prosjektet er nå inne i planleggingsfasen, den varer til november, da vi skal starte arbeidet ute. Selve arbeidet går i gang til neste høst og varer fram til år 2000. Vi har store forventninger til dette prosjektet.

Jeg har lagt fram et felt med store utfordringer, jeg har pekt på hvor vanskelig og sammensatt dette feltet er og jeg har lagt fram en prosjektskisse helt på starten i en satsing. Vi vet ikke alt, men vi vet mye. Framover kommer vi til å trenge stadig flere av de ledige hendene tilbake i arbeid, vi har ikke råd til å miste noen. Samfunnet vårt har store utfordringer innen helse og eldreomsorg i årene som kommer, samtidig som vi skal utvikle disse feltene overfor brukerne er de viktig at vi tar godt vare på vår viktigste ressurs i omsorgstjenestene: de mange tusen kvinner og de få menn som arbeider der

Lagt inn 28 april 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen