Statsminister Thorbjørn Jagland

Med forbehold om endringer

1. mai-tale

Youngstorget, 1. mai 1997

Hver måned i år har arbeidsledigheten gått ned. Tallet som ble offentliggjort i går viser at den nå er nede i 3,4 prosent. Vi har tatt parolene på 1. mai her på Youngstorget alvorlig. Kampen mot arbeidsledigheten har vært jobb nr.1 og skal fortsatt være det. Helt til det ikke er flere som står i ledighetskøen.

Jeg er glad for å være her på Youngstorget i dag. På dette torget har arbeiderbevegelsen samlet seg foran viktige styrkeprøver.

Nå står vi foran en slik styrkeprøve - stortingsvalget i september. Fagbevegelsen og Arbeiderpartiet har klart å få orden på norsk økonomi og snudd arbeidsledigheten. Vi har gjort det til tross for at de andre har hatt flertall på Stortinget. Men de har heldigvis ikke klart å bruke det fordi de har vært splittet og handlingslammet.

Nå da den vanskeligste jobben er gjort samler de seg om én ting: Arbeiderpartiet må ut av regjeringskontorene. Hvorfor sa de ikke det da de vanskelige takene måtte tas?

Det ville være for ille om det skulle bli slik at arbeiderbevegelsen måtte stille opp når det tunge ansvaret skulle tas, mens de borgerlige partiene får bruke mulighetene og legge sine føringer til grunn når oppgangen er her.

Legg merke til følgende: Nå snakker alle de borgerlige partiene om å svekke sykelønnsordningen. De vil redusere utbetalingene fra syketrygden noe som vil føre til en ekstra kostnad for folk i lavtlønnsyrker med betydelige beløp. Se på statistikken over sykefraværet. Vi vet at sykefraværet er størst blant lavtlønnede i yrker med store belastninger. Endringer i sykelønnsordningen vil ramme urettferdig. Arbeiderpartiregjeringen klarte å slå ring om sykelønnsordningen når det var vanskelige tider i landet. Da må vi klare å beholde den når det er økonomisk oppgang.

Dette spørsmålet sier mye om hvordan de borgerlige partiene tenker og prioriterer. De skal ha pengene til sine skattelettelser og sine hjertesaker. De med lave lønninger og belastende og hardt arbeid skal betale. Dette skal det ikke bli noe av så lenge Arbeiderpartiet styrer.

Et annet eksempel:

Hvem har kjempet fram 62 års fleksibel pensjonsalder? Det er fagbevegelsen sammen med Arbeiderpartiet. De borgerlige partiene har enten strittet imot eller stemt imot bevilgninger i Stortinget. Høyre har hvert år foreslått å fjerne den statlige bevilgningen til AFP på statsbudsjettet. Dette skal det heller ikke bli noe av så lenge Arbeiderpartiet styrer landet.

Vi har oppnådd mye:

• Det er skapt 120.000 nye arbeidsplasser siden 1992.
• Industriarbeidsplassene vokser for første gang på mange år.
• Lønnstakerne har hatt den største reallønnsøkningen de siste 4 årene enn på svært lenge. Og all statistikk viser at lønningene er mer rettferdig fordelt.
• Vi har fått avtalefestet pensjon fra 62 år.
• All ungdom har fått rett til tre års videregående utdanning.
• Vi får skolestart fra 6 år med 10 års løp
• Norge har flere plasser i høyere utdanning enn noe annet land.

Det er denne planmessige utbyggingen av landet Arbeiderpartiet vil fortsette.

Ja, vi skal bruke oljepenger. Vi bruker i år 23 milliarder over statsbudsjettet. Vi har brukt ufattelige 700 milliarder siden vi fant oljen på 70-tallet.

Vi skal fortsatt bruke oljepenger. Men vi skal ikke bruke mer enn at vi holder renter og priser nede. Når regjeringen om kort tid legger fram revidert statsbudsjett, må vi advare mot farene for at landet skal få tilbake høye priser og renter. Vi har alle et ansvar for at det ikke skal skje. Og husk: Prisstigning og renteoppgang er det mest urettferdige som kan skje. Den overbudspolitikk som nå utfolder seg i de andre partiene kan ikke føre til noe annet enn ny rente- og prisoppgang slik det skjedde forrige gang de styrte landet.

Vi vil ha utbygging av velferden uten ny pris- og renteoppgang.

Hver periode har sine oppgaver. Foran valget i 1993 lovte vi å tvinge arbeidsledigheten tilbake. Derfor kunne vi ikke løse alle andre oppgaver. Vi er på god vei til å klare arbeidsledigheten, og nettopp fordi arbeidsledigheten går ned kan vi satse på andre områder.

Nå lover vi et stort løft i eldre- og helsesektoren. Her må det inn ekstra milliarder hvert år i neste stortingsperiode. Og i barnehagene slik at de som vil jobbe, kan få jobbe.

Nå setter vi alle kluter inn på dette slik vi gjorde for å få bukt med arbeidsledigheten. Eldre og helse må komme først. Arbeiderpartiet vil gå til valg på en slik prioritering.

Hvis det skulle vise seg at de borgerlige partiene som vil ha mer til alt, får økt oppslutning, blir det vanskelig å fortsette. Arbeiderparti-regjeringen kan ikke la seg presse av et enda sterkere borgerlig flertall til å drive landet inn i ny pris- og renteoppgang.

Det er på tide at venstresiden reagerer på den taktikken som de borgerlige partiene har lagt opp. De velger nå å angripe Arbeiderpartiet fra tre fronter:

• Fra sentrum
• Fra Høyre
• Fra Fremskrittspartiet

Det som tydeligvis er taktikken er at de hver for seg skal stjele litt fra Arbeiderpartiet slik at de til sammen blir styrket og vi svekket. Det skal etter hvert bane veien for en ny regjering. Og det blir ingen sentrumsregjering. Det er bare en avledningsmanøver fra Kr.F. og Ventres side. De ønsker en regjering med Høyre. Det er dette som er det reelle alternativet.

Vi må nå slå ring om en helhetlig politikk og en ny offensiv satsing på det som er viktigst i landet: Eldre og helse. De eldre har ikke fått del i den utbyggingen av tjenestetilbudene som har funnet sted de siste årene. Vi vil i årene framover bli stadig flere over 80 år som trenger pleie og omsorg. Derfor må vi bygge ut hele omsorgskjeden fra hjemmehjelp via omsorgsboliger til plasser med heldøgns pleie. Regjeringen vil ta ansvar for at dette skjer. I neste uke legger vi fram en plan for milliardsatsing hvert år framover. Det skal komme penger til kommunene til investeringer og ikke minst til drift. Og vi vil legge en plan for å rekruttere omsorgspersonale til eldreomsorgen. Vi trenger mange tusen nye ansatte her. Derfor er det også nødvendig å holde et høyt nivå på arbeidsmarkedsopplæringen slik at de som fortsatt står i arbeidsledighetskøen kan få en mulighet til jobb.

Regjeringen legger om få dager også fram forslag til ny dagpengeordning. Den innebærer at de langtidsledige skal få tilbud om arbeidsmarkedsopplæring eller annen aktivitet i stedet for at mange skyves over på sosialkontoret når dagpengeperioden er utløpt. Dette er en stor reform. Og vi må nå koble sammen de økte behovene for arbeidskraft i eldresektoren med at mange fortsatt kan mobiliseres til ny innsats fra arbeidsledighetskøen.

Dessuten m£ vi være dristige når det gjelder parolen for dagen: Etterutdanning for alle. Jeg ser at flere av de borgerlige partiene sier at dette har vi ikke råd til. Det er merkelig at det bare er de godene som er til beste for lønnstakerne; sykelønnsordningen, avtalefestet pensjon og nå etterutdanning, vi ikke har råd til. Det vi ikke har råd til er deres overbud, deres skattelettelser. De tvang for en stund siden gjennom en halv milliard kroner i skattelettelser til rederne. Det har vi ikke råd til.

Arbeiderpartiet har alltid sett på investeringer i utdanning som et gode for landet. Derfor har vi satset så sterkt på utdanningsreformer fra topp til bunnen. Nå kommer turen til de voksne. Dette vil gi alle mulighet til å leve et rikere liv. Det vil føre til at færre mennesker kommer i arbeidsledighetskøen. Verdiskapningen i landet vil øke. Dermed kan vi gjøre mer innen eldreomsorg og helse. Når vi sier eldre og helse først, kan jeg legge til: Sats på utdanning for å sikre en verdiskaping som holder velferden og pensjonene oppe inn i neste århundre.

Vi vil alltid kjempe for mangfold - og mot sosiale forskjeller i samfunnet. Arbeid og utdanning for alle er viktigst for å få det til. En velferdsstat som omfatter alle er den beste forsikringen mot at forskjeller utvikles og utdypes.

Norge er et land hvor forskjellene på folk ikke er store. Men fordelingsjobben er ikke gjort. Vi ser at det fortsatt er noen som faller utenfor i arbeidsmarkedet, i boligmarkedet - og i fellesskapet. Særlig er disse forskjellene synlige i byene. På den andre siden lever flere i overflod og har investeringer i hus og hytter som overgår fantasien. Jeg vil gjøre noe med begge deler. De som lever i overflod skal få betale mer. De som har falt utenfor skal vi hjelpe gjennom målrettede tiltak. Gjennom arbeid og utdanning. Men også gjennom nye tiltak på boligmarkedet.

Vi har en jobb å gjøre i et boligmarked der prisnivået har eksplodert de siste månedene. Det skaper særlig problemer for de som skal ut og finne egen bolig for første gang. Enten de ønsker å leie eller eie møter de et marked der du skal være godt skodd for å få innpass.

Regjeringen vil legge fram en plan med statlig finansiering for å få fram billigere utleieboliger for ungdom. Dette vil komme i statsbudsjettet for 1998.

Gode venner,

Til slutt vil jeg be alle om å tenke internasjonalt. Vi er alle opptatt av den økende volden i nynazistiske miljøer. Den skal vi bekjempe på en konsekvent måte. Blanding av kriminalitet og politikk må møtes med fasthet. Men vi må også sette dette inn i en større sammenheng. For disse voldstendensene er del av et større internasjonalt bilde: Intoleranse, fundamentalisme og fremmedhat møter vi like mye i Iran som i nazimiljøene her hjemme. Presteregimet i Iran og nynazisme hos oss er to sider av samme sak. De henter næring fra den samme hatets kilde. Og de bruker vold og drap for å fremme sin sak. Begge utfordrer de grunnleggende verdiene verdenssamfunnet må bygge. Derfor har vi ikke noe annet valg enn å stå opp mot disse inhumane kreftene, her hjemme og på den internasjonale arena.

Sist gang verdenssamfunnets humanistiske idealer og FN-pakten ble utfordret på en så grunnleggende måte som presteregimet i Iran nå gjør, var apartheid-regimet i Sør-Afrika. Da ble det satt igang en internasjonal boikott. Man kunne ikke ha dialog med et regime som delte menneskeverdet inn etter hudfarge. Men vi kan heller ikke ha dialog med et regime som deler menneskeverdet inn etter religion og som dreper folk som skriver bøker.

Salman Rushdis sak er også vår sak.

1. maidagens idealer tilsier at vi samles i en rungende protest mot disse anti-menneskelige holdninger.

Lagt inn 24 juni 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen