Statsminister Thorbjørn Jagland

Faglig/politisk konferanse

Olavsgaard, Skedsmo, 26. mai 1997

Vi har fått lønnsoppgjøret i privat sektor, i staten og kommunene i havn på en svært god måte:

• Reallønnsutviklingen for lønnstakere fortsetter
• Alle får avtalefestet pensjon fra 62 år
• Tilleggene gjør det mulig å holde priser og renter nede

Den kollektive fornuft er fortsatt sterkt til stede for lønnstakerne.

Også landbruksoppgjøret er i havn. For første gang på lenge har vi fått til en avtale med Bondelaget.

Men Senterpartiet og SV vil stemme imot avtalen i Stortinget.

Den kollektive fornuft er godt forankret ute i folket, hos lønnstakerne og næringsdrivende. De skjønner at alle vil bli tapere hvis de drar igang lønns- og prisspiralen igjen.

Men den kollektive fornuft står dessverre ikke like sterkt i det politiske miljø.

Jeg gjør oppmerksom på at mye kan gå galt på grunn av det. Jeg kommer til å advare mot dette i alle foredrag og i alle sammenhenger framover. For hva er i ferd med å skje?

Jo, de borgerlige partiene innbyr folk til å gjøre samme feilen om igjen som ble gjort på begynnelsen og midten av 80-tallet. Når sentrumspartiene ved presentasjonen av sitt regjeringsalternativ sier rett ut at de vil bruke mer oljepenger betyr ikke det noe annet enn at et regjeringsskifte vil føre til pris- og renteøkninger.

Det kan synes tungt å advare mot akkurat dette - rett før et valg. Ja, det er tungt å gjøre det på forhånd. For man får jo aldri bevist at man har rett før det er for sent. Men alle er enige om at det var dette Willoch-regjeringen skulle ha gjort før sammenbruddet i 1986. Finansminister Rolf Presthus sa etterpå at han skrev under det endelige statsbudsjett for 1996 med påholden penn. De så altså hva som var i ferd med å skje, men hadde ingen kraft til å gjøre noe med det. Da oljeprisfallet kom i 1986, var krisen et faktum og vi har brukt 10 år på å rette det opp.

Når sentrumsalternativet nå sier at de vil bruke mer oljepenger, må jeg minne om tre forhold.

• Vi bruker allerede veldig mye oljepenger. 21 milliarder på årets statsbudsjett
• Økonomien er i ferd med å bli sterkt opphetet. Da er det ikke tid for å sprøyte inn mer penger
• Det fondet vi nå har opparbeidet tilsvarer ikke mer enn 3/4 års utbetalinger fra folketrygden eller en måneds produksjon på fastlandet. Det er altså ingen reserve vi kan øse av.
• Og sist men ikke minst: Vi vet ikke om vi i morgen har det overskuddet vi i dag har opparbeidet. Hvis oljeprisene faller, kan hele overskuddet være borte.

Hovedspørsmålet for hele vårt arbeids- og næringsliv er om vi klarer å forvalte rikdommen vår slik at vi ikke får tilbake pris- og renteøkninger. Hvis noen spør meg om hvor grensa går for en AP-regjering vil jeg svare: Den overskrides hvis vi presses til å føre en politikk som manøvrerer landet inn i ny pris- og renteoppgang, og det blir umulig å bekjempe arbeidsløsheten.

Det er presstendenser mange steder. Hvis partiene nå kappløper om å pumpe mer penger inn der det allerede er press, blir det umulig å stoppe priskarusellen. Det er slik prisstigning alltid begynner. Som regel klarer man ikke å gripe inn før det er for seint.

Men det er derfor jeg advarer, det er derfor jeg vil bruke enhver anledning til å advare.

Vi må minne om hva prisstigning og høye renter betyr. For fordelingen og for arbeidsplassene.

Rentenedgangen siden 1993 betydde reduserte rentekostnader på 20 000 kroner for en to-barns familie med gjennomsnittlig gjeld. En renteøkning på 1 prosent betyr f.eks. 1/2 milliard i økte kostnader for kommunene. Og hva vil det ikke bety for næringslivet.

Det er helt ufattelig at en av SP`s finanspolitiske talsmenn Per O. Lundteigen kan si i sin bok at renta må opp for å holde det private forbruket nede. Dette er den mest usosiale måte som tenkes kan på å styre økonomien. Men jeg er enig i at når man ikke vil styre den offentlige pengebruken, da gjenstår det bare å bruke renta.

Jeg vil be dere som er her tenke gjennom hvordan det ville gå hvis vi skulle gjøre som Senterpartiet foreslår: Bruke mer oljepenger og øke renta for å stramme inn på privat forbruk. Da vil det man bevilger ekstra til sykehus, skoler og eldreomsorg bli spist opp av økte priser og renter. Dessuten vil arbeidsplassene i industrien bli undergravd fordi det blir dyrere å låne og investere. Dermed undergraves grunnlaget for velferden gradvis.

I en åpen internasjonal økonomi vil høyere prisstigning enn våre handelspartnere raskt slå ut i tap av arbeidsplasser. Dessuten fører prisstigning til at lavtlønnede og trygdede taper, mens folk med høye inntekter og formuer tjener.

Lundteigen drømmer seg ofte tilbake til de gode 50- og 60-årene. Det var mye bra da, bl a lav prisstigning og lave renter. Dette førte til en jevn vekst og velstandsøkning hvert år. Hvorfor vil Lundteigen tilbake til høye renter som gir oss en spekulasjonsøkonomi?

De seinere årene har vi hatt lav prisvekst og lave renter. Det har samtidig gitt oss:

• 168 000 flere arbeidsplasser i årene 1994 - 97
• Jevn reallønnsvekst. For årene 1994-97 i overkant av 6 prosent. De årene da prisstigningen var høy gikk reallønningene ned.
• Vi har fått gjennomført store sosiale reformer - bl a Avtalefestet pensjon fra 62 år.

Tror noen at dette hadde vært mulig uten at vi fikk priser og renter under kontroll?

Og tror noen at det hadde vært mulig å få priser og renter under kontroll uten at vi hadde gjort klare valg med hensyn til offentlige budsjetter. Vi har ikke økt offentlige utgifter på alle områder. Vi har økt dem på områder som har betydning for sysselsettingen. Dermed har vi fått flere i jobb. Kommuner og stat har fått økte skatteinntekter og vi har kommet inn i den gode sirkel.

Vi vil ikke inn igjen i den onde sirkel!

Hvis man vil drive politisk styring må man ha klart for seg at det viktigste virkemiddel man har for å jevne ut konjunkturer er de offentlige budsjetter . Når den private etterspørsel er for lav slik at arbeidsledigheten øker, må de offentlige budsjettene brukes til å stimulere økonomien. Når det så snur må man holde igjen. Vi kan f eks ikke holde samme investeringstakt i veisektoren i oppgangstid som i nedgangstid. Når det er nedgangstid øker vi veiinvesteringene, men de må reduseres når det går bedre.

Hvis vi ikke er i stand til å holde igjen på statsbudsjettet når det er oppgangstid, vil staten forsterke oppgangen og føre oss inn i prisstigning.

Dette var sosialdemokratiets barnelærdom og det må fortsatt være sosialdemokratiets styring.

Sist gang statsbudsjettet bidro til å forsterke en oppgang var i 1985/86. De tre borgerlige koalisjonspartiene skulle alle ha sine hjertesaker tilgodesett. Det ble dermed ingen styring og sammenbruddet kom.

Dette vil ikke Arbeiderpartiet bidra til, men det synes som om de borgerlige partiene vil gå inn i det med åpne øyne en gang til.

Vi har mange uløste oppgaver. De vil bli løst etterhvert. Det er det som er det fine med en stabil økonomisk vekst. Kommunene får mer penger når sysselsettingen øker og priser og renter holdes nede. Bare siden statsbudsjettet ble vedtatt før jul har vi måttet oppjustere kommunenes skastteinntekter med 1 milliard kroner og de sparer ytterligere 1/2 mrd kroner på lavere utlånsrenter. Kommunene får nå bedre muligheter til å ruste opp skolene, til å gjøre mere innen eldreomsorgen og støtte kulturen og frivillige organisasjoner. Nye større løft skal vi også ta. Men vi skal ikke forstrekke oss.

Vi vil løfte, men de borgerlige partiene vil forløfte seg. De har brukt 10 år på å lege ryggen sin siden forrige gang de forløftet seg. Nå vil de jammen gjøre det igjen.

Der vi virkelig skal ta hardt i er eldreomsorgen. De eldre som har bygget opp landet, fortjener nå et stort løft. Regjeringen har lagt fram forslag om å bruke 30 milliarder de neste fire årene. Dette er det største løftet innen eldreomsorgen noensinne. Staten skal fullfinansiere både investeringene og driften. Det må 12 000 flere ansatte inn i eldreomsorgen i kommunene. Dette får kommunene økte midler til å dekke. Kommunene får også frie inntekter til å dekke renter og avdrag på lån til å bygge eldreinstitusjonene. Planen er fullfinansiert fra statens side.

Den dagen Regjeringen la fram eldreplanen, ble opposisjonspartiene svimeslått. De hadde nok aldri trodd at Regjeringen ville komme med en slik gigantplan. Fremskrittspartiets Jan Alvheim sa at han hadde tenkt på det samme tallet som Regjeringen. De andre partiene var fornøyde.

En uke etter er 30 milliarder for lite.

Jeg vil bare si! Mere penger klarer vi ikke å få brukt på 4 år - i alle fall ikke på en fornuftig måte.

Helsevesenet skal få økte midler hvert år framover. Vi skal ruste opp psykiatrien etter den planen som Regjeringen har lagt fram.

Vi skal klare full barnehagedekning innen år 2000.

Dette hører sammen: Eldre, helse, barnehager.

Det Arbeiderpartiet vil gjøre er å gi Norge et skikkelig løft innen omsorgen for gamle, syke og barn som gave ved tusenårsskiftet. Mens andre land ofte bygger monumenter og katedraler ved slike anledninger, skal vårt monument være å skape et tryggere og varmere samfunn.

Men igjen! Vi kan ikke klare dette ved å satse like sterkt alle andre steder. Vi må prioritere - vi må gjøre valg.

Det vi imidlertid må passe på, er å videreutvikle arbeids- og næringslivet vårt. For det er det som bærer velferden.

Sentrale elementer vil være:

Vi må føre en politikk for lave renter og priser. Hverken små eller mellomstore bedrifter eller store bedrifter har noen sjanse hvis dette går galt.

Dernest vil vi ha en offensiv statlig eierskapspolitikk. Næringslivet trenger stabilt og langsiktig kapital. Det har staten og den finnes også i det private markedet. Vi vil ha et konstruktivt partnerskap mellom privat og offentlig kapital. På den måten blir vår felles kapital brukt til å skape nye investeringer og arbeidsplasser som landet trenger. Vi har i dag Folketrygdfondet som investerer i norsk næringsliv. Regjeringen vil opprette flere slike eiermiljøer som kan forvalte statlige penger til beste for næringslivet og fellesskapet. Vi er opptatt av å unngå maktkonsentrasjon - derfor skal statens kapital forvaltes i uavhengige miljøer.

Så er det etterutdanningen. Dette er en reform for å øke livskvaliteten til hver enkelt arbeidstaker. Men den er også nødvendig for å skape et sterkt næringsliv. Vi er nå inne i raske teknologiske omstillinger. Kravet til kunnskap og fagopplæring øker i alle jobbsammenhenger. Kunnskapen vil i økende grad forme framtida. Dette er grunnen til at vi har satset så sterkt på utdanning fra bunn til topp. Reform-94, Reform-97 og en sterk økning i antall studieplasser i høyere utdanning. Nå kommer turen til de voksne.

Da må vi igjen løfte fra bunnen og utvide i bredden. De som har lite utdanning må komme først. Vi må vente på Buer-utvalget som skal foreslå hvordan etterutdanningen skal organiseres og finansieres. Men jeg har personlig tenkt nøye igjennom mange sider ved reformen fordi jeg føler den som mitt hjertebarn. En ting som jeg er overbevist om må ligge i bunnen for det hele, må være at staten påtar seg ansvar for å sikre de voksne uten grunnutdanning en slik utdanning. Dette er forutsetningen for å kunne delta i etterutdanning seinere i livet. Gjør vi ikke dette vil kunnskapen i økende grad bli kilde til ulikhet og klasseskiller. Vi har garantert all ungdom rett til tre års videregående opplæring. De voksne som ønsker det må få samme mulighet.

En annen ting som jeg er overbevist om, er at retten til etterutdanning må lovfestes. Og vi kan ikke overlate til bedriftene alene å organisere utdanningen slik Høyre vil. Da vil de som har mest utdanning få det meste av etterutdanningen slik tilfelle er nå.

Mitt viktigste budskap er at vi også her tenker fordeling og vi kan ikke overlate dette til det private initiativ alene. Hvis vi skulle tenke på noe som ville føre til at kunnskapsnivået i samfunnet ble hevet raskt og betydelig, så ville det være å gi de som har lite utdanning nye muligheter. Dette klarer aldri markedet. Vi må ha politiske løsninger.

Så vil jeg som et fjerde element i en offensiv næringspolitikk nevne utvikling av miljøteknologi.

Mye av det vi har her i landet er bygget opp på energi enten det er fra vannkraften eller fra olje og gass. Det er ikke bare at en stor del av våre eksportinntekter kommer fra denne industrien. Også mye av våre kunnskaper er skapt i oppbyggingen av denne industrien.

Derfor må vi ta vare på den. Og det må skje innenfor de rammer som de internasjonale klimaforhandlingene setter. Men dette må ikke sees på som et problem. Vi må se på det som en utfordring og en sjanse. For det presser oss til å finne fram til teknologi som gjør produksjon av aluminium, ferrolegering, olje og gass forenlig med miljøet. Vi kan da ikke bare opprettholde produksjonen og sysselsetting. Men vi får også teknologi som vi kan eksportere til hele verden.

Papirindustrien er et godt eksempel på dette. Den fikk strenge miljøkrav, men har tjent på det. Papirindustrien er i dag en industri som praktisk talt baserer seg på resirkulasjonsprinsippet.

Regjeringens mål er at Norge skal være best i verden på teknologi knyttet til vannkraften, olje og gass og bioenergi og andre fornybare energikilder. Derfor vil vi ha et stort nasjonalt forskningsprogram. Og vi vil opprette et Statens Miljøfond som skal hjelpe industrien til å ta i bruk den nye teknologien.

Filosofien er at det ikke nytter med bare avgifter for å tvinge industrien til å redusere forurensninger. Da vil den flytte ut av landet og gjenoppstår i land der den vil forurense enda mer. Nei, vi må bruke tradisjonell sosialdemokratisk filosofi. En kombinasjon av tvang og positive støttetiltak slik at målene nås uten at babyen kastes ut med badevannet.

Til slutt vil jeg komme inn på det som kanskje er det viktigste i en offensiv nærings- og arbeidslivspolitikk: Hvordan skaper vi et mer menneskelig arbeidsliv? Samarbeidskomiteen vil prøve å få alle grupper i arbeidslivet i tale om dette. Mange opplever stress, dårlig ledelse og gammeldags organisering, noen farlig inneklima, andre - giftige utslipp og stoffer. Igjen er dette et fordelingsspørsmål. De med lavest inntekt rammes hyppigst. Tenk bare på kvinnene med diffuse muskel- og skjelettlidelser. Hvor er sykefraværet størst? Det er i bedrifter med lav lønn og ofte hardt arbeid.

Vi vil innby alle til å finne fram til gode ideer og til handling. Hva kan gjøres? Trengs det reformer av arbeidsmiljølov eller bedriftsdemokratiet? Hva kan gjøres på den enkelte bedrift?

Jeg vil, slik jeg har gjort flere ganger tidligere, trekke fram bussjåførene i Stockholm som opplevde en stressende arbeidssituasjon. Mange hadde store mager, var i dårlig form, ble fort irriterte i en stressende hverdag. Sykefraværet var høyt, klagene fra publikum mange og ulykkesfrekvensen stor.

De satte i gang et stort arbeidsmiljøprosjekt. De holdt studiesirkler i hvordan det er å leve. De fikk fysisk trening og undervisning i å puste riktig. Det ble også satt i gang meditasjon. Resultatene var forbløffende. Magene ble mindre, sjåførene blidere, kundene mer fornøyde. Det ble færre kollisjoner og bussene bruker mindre diesel.

Gode venner,

Jeg tror det er tid for å gå nye veier i arbeidsmiljøarbeidet og vi må lede an. Vi må også lede an i å skape mer fleksible arbeidsmuligheter tilpasset den enkeltes behov og livssituasjon. Muligheten for å kombinere arbeid og trygd de siste arbeidsårene av yrkeskarrieren er viktig. Likedan mulighetene til å veksle mellom arbeid og utdanning.

Det vi snakker om i sum er det nye humanistiske løftet! Det å skape et mer interessant, et mer menneskevennlig og et mer miljøvennlig arbeidsliv.

Dette skulle påkalle den største entusiasme fra vår bevegelse. Det dreier seg om å ta i bruk og utløse ny menneskelig energi. Dette var jo fra begynnelsen av arbeiderbevegelsens oppdrag. Slik må det fortsatt være.

• Holde orden i økonomien slik at vi beholder lave priser og renter
• Aktivt statlig eierskap. Sette Statens kapital i arbeid.
• Etterutdanning for alle
• Statlig medvirkning for overgang til ny og mer miljøvennlig teknologi
• En ny offensiv for et mer menneskelig arbeidsliv.
• Gode sosiale ordninger, trygghet for arbeidstakerne og barnehageplasser til alle slik at de som vil jobbe, kan få jobbe.

Dette er vår strategi for å fornye og forbedre arbeidslivet. De borgerlige partiene har nå slått inn på sin gamle linje med skattelettelser til eierne. For en stund siden tvang de gjennom en milliard i skattelettelse til rederne. Nå går de samlet til valg på å forandre delingsmodellen slik at skatteprosenten blir satt ned fra 50% til 28% for selvstendig næringsdrivende med inntekt over 500.000 kroner. Enkelte vil av dette kunne få opp mot 86 000 kroner i skattelettelse.

Næringslivet går nå så det suser. Hvorfor gi disse skatteprivilegiene? Vi vil bruke pengene annerledes. Vi vil bruke dem på å bygge ut velferden, utdanningen, og vi trenger dem til å gjøre Norge best i verden når det gjelder miljøteknologi.

Dette er mer offensivt enn å dele ut skattelettelser til de som har mye fra før.

Et annet eksempel på hvordan de borgerlige tenker. De vil ha kontantstøtte til småbarnsforeldre som ikke jobber. Vi har verdens høyeste kontantstøtte i barnetrygden. Den går til alle, både de som jobber og ikke jobber. Dette er rettferdig. Men nå har de borgerlige funnet på at det skal gis kontantstøtte bare til de som ikke jobber. Den må selvfølgelig betales av de som jobber. Noen annen måte finnes ikke for å hente inn penger. Men vil de yrkesaktive finne seg i det? De bør ikke det.

Dessuten vil kontantstøtte gå utover mulighetene til å bygge ut barnehagene. I Stavanger har de borgerlige innført kontantstøtte. Men de har måttet skjære ned på støtten til barnehagene. Det blir færre og dyrere barnehager. Og det verste av alt - de har selvfølgelig ikke råd til å gi kontantstøtte til alle. Så de har viselig funnet på at de heldige skal trekkes ut ved loddtrekning.

Hvilken bedrift i Stavanger-området vil når man skal annonsere etter folk skrive: Kom til Stavanger. Der kan dere bli med i loddtrekning om kontantstøtte.

De vil nok helst skrive: Ta jobb i Stavanger. Der er det barnehageplass å få.

Hva slags situasjon har vi foran valget?

De borgerlige angriper fra tre fronter:

• Sentrumsalternativet
• Høyre
• Fremskrittspartiet.

Alle vil svekke Arbeiderpartiet. Når Fremskrittspartiet sier at man heller vil ha Arbeiderpartiet enn Sentrumsalternativet, er det for å gjøre sine hoser grønne blant våre folk for å svekke Arbeiderpartiet. Det setter Hagen i stand til å herje på borgerlige side. Slik har han gått fram i Oslo. Det har endt med et Høyre-byråd. Fremskrittspartiet er et mørkeblått parti som ønsker et mest mulig høyreorientert styre. Det må vi alltid huske på når Carl I. Hagen snakker.

Sentrumsalternativet kan aldri bli noe annet enn en overgang til en bredere borgerlig regjering. Lars Sponheim har sagt at han fra dag én vil arbeide for det. Dette er også KrF's oppfatning.

Slik vil det gå. Vi må prøve å forhindre det. Nå må vi kjempe, hver dag, hver time fram til valget. Bare tilstrekkelig oppslutning om Arbeiderpartiet kan gi fortsatt Arbeiderparti-styre.

Jeg takker for den brede støtten fra LO-kongressen. Den vil ha stor betydning. Vi må nå mobilisere landets lønnstakere, de som ser behovet for

• en politikk for lave priser og renter
• aktiv statlig politikk for å utvikle næringslivet
• fortsatte forbedringer når det gjelder arbeidstiden, sosial trygghet og arbeidsmiljø
• fordeling av kunnskap
• fordeling av inntekter
• og framfor alt: Satsing på å få arbeidsledigheten ned.

Det er noe som er merkelig ved den politiske debatten for tida: I 1993 anklaget alle Arbeiderpartiet for den høye ledigheten. Vi har gjort noe med den. Nå er det bare vi som snakker om at den fortsatt er altfor høy.

Det skal ikke bli noen pause i kampen mot arbeidsledigheten.

For hver arbeidsledig - en for mye.

I 1945 sa Erik Brofoss fra Stortingets talerstol: "Vi lever av hverandres arbeid". Det er fortsatt sant. De borgerlige partiene lar seg nok en gang blende av pengene. Vi lar oss inspirere av arbeidet. Det setter begrensninger og skaper muligheter.

Nå må vi kjempe. LO og Arbeiderpartiet sammen. For at pengene ikke enda en gang skal ødelegge samfunnet. For at arbeidet skal skape stadig nye muligheter. Vi har sammen kjempet mange kamper. Den vi nå står foran blir vanskelig. Angrep fra mange kanter, er vanskeligere enn en samlet front.

Men jeg er full av optimisme og kamphumør.

Lagt inn 30 mai 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen