Statsminister Thorbjørn Jagland

Med forbehold om endringer

Fellesforbundets representantskapsmøte

Sjølyst, Oslo, 22. mai 1997

Jeg er glad for å være her på representantskapsmøtet i Fellesforbundet. Fagbevegelsen vil alltid ha min støtte. Den har vært ryggraden i det moderne Norge og uunnværlig i arbeidet med å snu norsk økonomi og bekjempe arbeidsledigheten. Vi har nå ledighetstall som gjør Norge til et positivt særtilfelle i Europa.

Arbeiderpartiet sa foran valget i 1993 at kampen mot arbeidsledigheten var jobb nr. 1. Vi holdt hva vi lovet. Ledigheten går nå ned så raskt at vi nesten må revidere tallene fra uke til uke. Siste uketall viser 3,3 prosent helt ledige. Det er det laveste tallet siden 1988 og det er den laveste ledigheten i Europa. Vi kan nå fram til full sysselsetting raskere enn det vi trodde var mulig for fire år siden.

Tallene viser at det fra 1993 til 1997 kan bli skapt 168 000 flere arbeidsplasser i Norge. Og det er ikke bare veksten som er gledelig. Det var i ferd med å befeste seg som en sannhet at tallet på industriarbeidsplasser skulle gå nedover. Nå er det en sannhet som er i ferd med å bli gjort til skamme. For etter en sammenhengende nedgang i tjue år, økte industrisysselsettinga med 27 000 personer fra 1992 til 1996.

Ingen må komme her og si at denne forandringen ikke har noe med politikken som er ført å gjøre. Ingen må komme og si at den ikke har noe med det inntektspolitiske samarbeidet å gjøre. Ingen må komme å si at den ikke har noe med solidaritetsalternativet å gjøre. For hvilke andre forklaringer finnes det på at Norge mestrer situasjonen, mens problemene i arbeidsmarkedet tårner seg opp i andre land.

Det investeres nå i bedriftene som aldri før. Investeringsnivået i bedriftene i fastlands-Norge lå i fjor hele 52 prosent høyere enn fire år før. Og ordresituasjonen i industrien kan tyde på at produksjonen vil ta seg opp gjennom 1997. Både ordretilgang og -reservene for industrisektorene samlet sett har økt sterkt de siste kvartalene. Alt tyder derfor på at industrisysselsettingen fortsetter å øke.

Det er i gode tider mye kan gå galt. Det er da det er lett å legge grunnlaget for framtidige kriser. Det var dette som skjedde før 1986. Den borgerlige regjeringen bygde opp et forbruk på grunnlag av oljeinntekter som plutselig ikke var der fordi oljeprisene sank.

Nå virker det på meg som om de er rede til å gjøre samme feil om igjen. Høyre lover skattelettelser for 20 milliarder for neste fireårsperiode. Det borgerlige regjeringsalternativet som ble presentert i går, vil ha lavere oljetempo, men høyere offentlige utgifter.

Jeg kan med sikkerhet si: Ingen vil få mer enn kortvarig glede av disse løftene om de skulle bli gjennomført, fordi de raskt vil bli spist opp av pris- og renteoppgang. Vi kan ikke unngå å få prisstigning dersom vi pumper enda mer oljepenger inn i økonomien nå. Dessuten kan det ikke bli gjentatt ofte nok når sentrumspartiene sier de vil bruke mer oljepenger: Vi vet ikke om vi har disse oljepengene i morgen. Hvis fallet i oljeprisene som vi har hatt i vinter holder seg hele året, vil staten tape 20 milliarder kroner.

Mange spør meg: Hvorfor kan ikke Arbeiderpartiet også svinge seg litt og bruke litt av oljeformuen? Mitt svar er at vi gjør det. Vi bruker over 20 milliarder oljekroner på inneværende års statsbudsjett. Vi har brukt 700 milliarder siden vi fant olje og gass på 70-tallet. Oljefondet vi er i ferd med å bygge opp tilsvarer ikke mer enn 3/4 års utbetaling fra Folketrygden eller en måneds produksjon på fastlandet.

Jeg ser at vi overrennes av alle slags overbud nå. Skulle dette vinne fram ved valget, føyer Norge seg inn i rekken av land som har hatt store inntekter fra sine naturressurser og som ikke har klart å forvalte dem langsiktig. Holland klarte ikke å forvalte sine gassinntekter på 60- og 70-tallet og fikk Hollandsk syke. De har brukt 15 år på å komme seg igjen. Willoch-regjeringen klarte det ikke på begynnelsen av 80-tallet. Vi har brukt 10 år på å komme oss igjen. Må vi virkelig lære en gang til?

Jeg kan si dere en ting: Regjeringen vil si ifra på forhånd. Vi er overbevist om at overbudspolitikk er galt. Vi vil også satse. Vi vil satse stort på eldreomsorgen. 30 milliarder i neste stortingsperiode. Men da kan vi ikke love like mye på andre områder. Det blir akkurat som foran valget i 1993. Da lovte vi å få vekk arbeidsløsheten og sa at dette krevde at vi gjorde klare valg. Vi måtte satse på utdanning, arbeidsmarkedsopplæring, vei- og jernbaneinvesteringer framfor andre formål som ga mindre sysselsettingseffekt. Nå lover vi å gjøre historiens største satsing på eldreomsorg. Dette løftet skal vi holde. Men da må andre formål komme i andre rekke. Satser vi like mye på alle områder får vi pris- og renteøkning tilbake. Og da er vi like langt.

Hvis dere spør meg om å gi en vurdering av det borgerlige regjeringsalternativet som ble presentert tirsdag, vil jeg trekke fram tre punkter:

• For det første at det er en farlig vei å slå inn på å gå inn for lavere oljeinntekter og høyere offentlig forbruk samtidig.
• For det andre har de lagt inn store omfordelinger til fordel for de med høye inntekter. De vil bl.a. forandre delingsmodellen i skattesystemet slik at selvstendige næringsdrivende med inntekt over 400-500.000 får nedsatt skatteprosenter til 28 prosent.
• For det tredje har de et opplegg for å melde Norge ut av Europa. Schengen-avtalen skal sies opp og Senterpartiet, som hele tiden har vært mot EØS-avtalen, har fått gjennom at det stadig skal nedlegges veto mot EØS-lover. Dette er en svært farlig vei å slå inn på for Norge.
• For det fjerde gjør de samme feil som mange ganger tidligere: De fleste problemer feies under teppet. De vil ikke fortelle velgerne hva slags politikk som skal føres på vesentlige områder. Derfor blir det også et uklart regjeringsgrunnlag. Kan noen huske en borgerlig koalisjonsregjering som ikke har gått i oppløsning. Nei. Grunnen er at de har skjøvet motsetningene under teppet.

Vi har fått en ny politisk situasjon etter at det borgerlige regjeringsalternativet ble presentert i går. Senterpartiet som i 1990 sørget for at Arbeiderpartiet kom inn i regjeringskontorene i 1990, inngår nå i et annet regjeringsalternativ. De to andre borgerlige partiene ønsker også en annen regjering.

Vi må også være klar over en annen ting: Venstres leder har sagt at han fra dag én vil arbeide for å få Høyre med i ny regjering. Det er også KrF's mening. Sentrumsalternativet er bare en overgang til en bredere borgerlig samling. Derfor får vi en klarere situasjon nå: De som vil ha en fortsatt Arbeiderparti-regjering må stemme på Arbeiderpartiet.

I 1946 sa daværende finansminister Erik Brofoss dette i Stortinget: "Vi må fri oss fra innbilningen om pengene som grunnlag for levestandard og velstand. La oss alltid ha for øyet at vi lever av hverandres arbeid, og jeg understreker, av hverandres arbeid, ikke andres."

Vi har holdt fast på det som er kjernen i sosialdemokratiet: At arbeidet skaper velferden, og at fordelingen er viktigst.

De fleste land har beveget seg bort fra disse grunntesene. De gjenopplivet den gamle tanke om at skatteprivilegier for kapitalen ville gjøre det mer lønnsomt å investere. Dessuten, hvis lønnstakerne og de arbeidsledige fikk reduserte ytelser og mindre trygghet ville de få større incitament til å jobbe.

Vi har holdt fast ved at det ikke er utrygghet som skaper arbeidslyst, men trygghet. Folk er ikke arbeidsledige fordi de er late. Mange av de som står i ledighetskøen gjør det fordi de mangler kunnskaper og kvalifikasjoner til å ta de ledige jobbene.

Derfor har vi ikke bare opprettholdt det sosiale sikkerhetsnettet, vi har forsterket det. Vi har ikke skåret ned på de arbeidslediges ytelser. Vi har forbedret dem. Samtidig har vi utviklet Europas mest ambisiøse utdannings- og arbeidsmarkedspolitikk.

Arbeidet skaper velferden. Rettferdig fordeling fører til økt verdiskaping, ikke mindre som høyresiden påstår.

Samfunnet vårt preges av tusener av fagprofesjoner, og et mylder av teknologier. Kunnskapen preger arbeidet mer og mer, i alle yrker, og på alle nivåer. Evnen til samarbeid er det som avgjør. En bedrift i dag kan ikke drives etter det gammeldagse kommandoprinsippet. Det ville ikke fungere når det viktigste er å få faggrupper som besitter hver sin kunnskap og teknologi til å samarbeide. Da må det i stedet lages nye organisasjonsstrukturer der samarbeid er det viktigste.

Samarbeid og fellesskap er nesten umulig å få til dersom det er himmelvide forskjeller på folk. Investeringer i folks evner - gir økte muligheter for hver enkelt, - og for samfunnet som helhet. Det er kvalifikasjonene det kommer an på, ikke pisken.

Når vi nå går inn i valgkampen, skal vi peke på det vi har oppnådd de siste fire årene:

• Vekst i antallet arbeidsplasser
• Vekst i utdanning (Reform-94 og reform-97)
• Vekst i omsorg (barnehageplasser, helse og eldre)
• Vekst i samferdselsinvesteringene

Det er nok av dem som vil ha som sin eneste oppgave å gi en beskrivelse av det norske samfunnet der alt er skakt og skjevt, og der vi ikke får til noen ting. Et slikt vrengebilde av Norge må ikke få lov å festne seg. Jeg tror heller ikke det er noen fare for at det skal få skje. Folk klarer å se og bedømme sjøl.

Men selv om mye er oppnådd er det også vår oppgave som en kritisk reformbevegelse, å ta fatt i det som er ugjort.

Selv om sysselsettingsveksten og de solidariske lønnsoppgjørene har ført til en mer rettferdig fordeling lønnstakere imellom, har vi grupper som faller utenfor. Vi må holde fast ved den linje at arbeid og utdanning er det mest effektive virkemiddel for å løfte folk opp. Men de som ikke kan komme i arbeid skal også ha en anstendig tilværelse.

Regjeringen har foreslått å endre dagpengeordningen slik at langtidsledige skal ha rett til å fortsette på tiltak etter at dagpengeperioden på 3 år er slutt. De kan da opprettholde sin inntekt og komme inn i aktivitet som kan føre fram til arbeid. Den som er i ferd med å passere sin andre 80-ukers dagpengeperiode, skal i god tid kontaktes slik at et individuelt opplegg kan utarbeides for den enkelte ledige. Det kan være aktuelt å bruke flere av dagens ordinære arbeidsmarkedstiltak, og å kjede tiltak sammen, for derigjennom å styrke den arbeidssøkendes samlede kompetanse.

Vi vil ha dette på plass nå i forbindelse med behandlingen av det reviderte nasjonalbudsjett i Stortinget, slik at ordningen kan begynne å virke fra 1. juli. Men her er det grunn til å være på vakt! Å sende forslag om arbeidsmarkedssatsing til Stortinget er ikke uten farer. Flere ganger før er arbeidsmarkedstiltakene brukt som salderingspost av det borgerlige flertallet på Stortinget. Kutt i tiltakene til de ledige er omtrent det eneste de borgerlige klarer å samle seg om. Det er derfor - dessverre - god grunn for å tro at fagbevegelsen også denne våren må engasjere seg overfor de blå, grønne og gule partiene på Stortinget, slik at vi får denne viktige reformen på plass.

Eneforsørgere vil få større kontantutbetalinger fra neste år, og de vil få økt mulighet til å komme inn i utdanning som kan føre fram til arbeid. Vi går altså inn for å bedre levekårene, samtidig som vi vil legge bedre til rette for at de kan få arbeid som gjør at de etterhvert lettere gis mulighet til å forsørge seg selv.

Og vi vil bedre forholdene for de som har det vanskeligst på boligmarkedet. Vi ser nå at investeringene i boliger tar seg voldsomt opp. I år forventes det igangsatt i overkant av 21 000 nye boliger og til neste år 22 000 nye boliger. I tillegg er aktiviteten innenfor boligrehabilitering høy. Dette er gledelig, men den økte aktiviteten bidrar lite til å hjelpe de som er verst stillet i boligmarkedet. Vi har en fordelingsjobb å gjøre i et boligmarked der prisnivået nå galloperer.

For som dere i Fellesforbundet peker på - i planen om ungdom og bolig dere har laget sammen med AUF - er inngangsbilletten til boligmarkedet for høy. Enten de ønsker å leie eller eie møter unge mennesker et marked der du skal være godt skodd for å få innpass. Regjeringen vil derfor legge fram en plan med statlig finansiering for å få fram billigere utleieboliger for ungdom. Dette vil komme i statsbudsjettet for neste år.

Valgundersøkelsen Fellesforbundets medlemsblad foretok tidligere i år om hvilke partier medlemmene kan tenke seg å stemme på, viste at Arbeiderpartiet får klart størst oppslutning. Over 50 prosent av de som har bestemt seg, sier de vil stemme Arbeiderpartiet. Det er ikke overraskende. Arbeiderpartiet er lønnstakernes parti. Mer overraskende var det nok at 15 prosent av de som har bestemt seg kunne tenke seg å stemme på Fremskrittspartiet. De har neppe lest Fremskrittspartiets program. Og om de har gjort det må det være andre ting som er tiltrekkende ved Fremskrittspartiet enn programmet.

For hør hva som står i programmet om lønnspolitikken: "Fremskrittspartiet mener at lønnsnivået er en sak som skal avgjøres på frivillig basis mellom arbeidsgiveren og arbeidstakeren, uten innblanding fra andre". Dette må bety et forbud mot landsomfattende tariffavtaler, et forbud mot overenskomster som virker på tvers av bedrifter eller bransjer. I virkeligheten er jo dette et forbud mot å utøve det som er noe av det mest sentrale i norsk fagbevegelses idegrunnlag; nemlig solidariteten og den solidariske inntektspolitikk. Det skal ikke være lov for fagbevegelsen å inngå minstelønnsoverenskomster, minstelønnsgarantier osv. For i følge Fremskrittspartiet skal lønnsnivået fastsettes mellom arbeidsgiver og arbeidstaker på "frivillig basis".

Når det gjelder lønnsfastsettelse i staten må programmet forstås slik at lønn ikke lenger skal være noe forhandlingstema. I programmet står det at statlige etater delegeres myndighet til å foreta lokale lønnsoppgjør innen totale rammer fastlagt av Stortinget. Dette partiet som framstiller seg som frihetens apostel, vil altså frata organisasjonene i staten å forhandle om lønnsrammene for sine medlemmer.

Fremskrittspartiet mener det ikke er noen statlig oppgave å jevne ut inntekter og inntektsforskjeller i samfunnet. Derfor har partiet programfestet at

• fjerning av all progressivitet i skatte- og avgiftssystemet
• fjerning av all formueskatt, eiendomsskatt og arveavgift.

Vanlige lønnsmottakere vil merke lite av dette. Derimot vil de rike og formuende få store fordeler. Ved å fjerne progressiviteten i inntektsskatten vil millionæren få redusert inntektsskatten med 100.000 kroner. Har vedkommende i tillegg en nettoformue på 2 millioner kroner blir det ytterligere 25.000 kroner i lettelse. Dette er ikke en politikk for småkårsfolket, men for rikfolk.

Dette er sider ved Fremskrittspartiet Hagen sjelden viser fram. I stedet snakker han om hvor bra alt skal bli for de som har minst i Hagens Norge. Han unnlater å nevne at det vil bli et forsorgs-Norge - ikke et Norge bygget på rettferd, likeverd og fordeling - slik vi kjenner det.

Foran dette valget lover Arbeiderpartiet et løft for hele omsorgssektoren (eldre, helse og barnehager). Vi skal i tråd med langtidsprogrammet legge fram en konkret plan for dette. Et slikt helhetlig opplegg drøfter og presenterer vi på vårt landsstyremøte neste helg. Vi vil ha et omsorgsløft uten ny inflasjon og renteøkning. V£rt opplegg har både en utgifts- og en inntektsside. Derfor vil vi legge fram hvordan dette kan gjøres og hvordan det kan finansieres. Så får velgerne ta standpunkt til det. Velgernes dom vil avgjøre om det blir flertall for en slik linje i Stortinget etter valget.

Deler av denne planen er presentert og lagt fram for Stortinget. Nå er det de eldres tur. Vi har tatt de eldre på ordet. For hva er det de sier - jo at det viktigste for dem er mer velferd - ikke mer penger i egen lommebok. Derfor har vi lagt opp til et løft i eldreomsorgen de kommende fire årene - som er det største på så kort tid, noensinne. 30 milliarder kroner er prislappen på satsingen - og staten skal betale regningen.

Aftenposten - som langt fra er noen klakør for Regjeringens politikk - skrev følgende på lederplass om eldresatsingen: (Sitat) "Og de partier som synes det er for beskjedent med en samlet innsats på 30 milliarder kroner fram til 2001, kan rett og slett ikke ha forstått hvilke summer det her er tale om. Det man faktisk kan frykte ved et så ambisiøst opplegg er at det stilles for store midler til disposisjon for et så kort tidsrom. Det kan for eksempel vise seg nødvendig å bruke lengre tid for å få plass over 12 000 nye årsverk innen eldreomsorgen" (sitat slutt).

Nå trenger ikke Aftenposten bekymre seg på våre vegne - vi arbeider med en plan for å øke rekrutteringen til omsorgsyrkene. Men advarselen er betimelig overfor de partier som nå står klar med nye milliarder kroner også til dette formålet. For vi ser at de melder seg på - med regnestykker for hva vi foreslår som er helt misforståtte, og med signaler om at de vil by over Regjeringen, også nå.

Hvilke praktiske grep tar vi?

1. Vi skal gjøre om flersengsrom til ensengsrom - slik at de som ønsker det har mulighet til å få enerom.
2. Vi vil øke tilbudet om heldøgns omsorg og pleie. Det skal være opp til kommunene å bestemme om dette tilbudet skal gis i sykehjem eller i omsorgsbolig tilknyttet heldøgns hjemmetjeneste.
3. Vi skal styrke tilbudet om å få hjelp hjemme.
4. Vi vil jevne ut de store forskjellene i eldreomsorgen kommunene imellom. Hensynet til de eldre må gå foran hensynet til at staten ikke bør forskjellsbehandle kommunene.
5. Vi vil skifte ut gamle og uegnede institusjoner. Dette gjelder særlig en del aldershjem som i dag benyttes som sykehjem - noe de ikke er bygget for.
6. Vi vil bygge like mange omsorgsboliger pr. år som vi gjør nå.
7. Vi vil at flere skal jobbe mere i omsorgssektoren. Det skal oppnås ved kvalifisering av ufaglærte og mulighet til videreutvikling innenfor omsorgsyrkene. Og det må være full barnehagedekning slik at vi ikke kommer inn i en sirkel der mangel på omsorgstilbud for de yngste gir mangel på omsorgstilbud for de eldste.

Alt dette krever mer statlig styring. Det innebærer at vi også vil øremerke penger, og at vi vil styrke regelverket på området. Vår velferdssatsing nummer én skal ikke bli borte på veien fra staten til kommunene. Dette er et område hvor vi må kunne måle resultater ut av den økte innsatsen som settes inn.

Helsevesenet vil også kreve mye både i økte bevilgninger - og bedre organisering. Den medisinske utviklingen, vil i seg selv kreve økt ressursinnsats fordi vi kan behandle stadig flere sykdommer på en bedre måte. Dersom du i dag får grå stær er det mulig å få satt inn en ny linse, oppstår nyresvikt kan det foretas nyretransplantasjon, dersom hoftene svikter kan det settes inn en protese.

Når det gjelder helsevesenet er våre grep disse:

• Fastlege for alle som vil, med rett til å bytte to ganger i året.
• Fylkeskommunene skal organiseres i et regionalt samarbeid slik at ressursene blir brukt mer effektivt enn i dag. Dette må kombineres med at pasientene får sterkere rettigheter.
• Vi vil utvikle ventetidsgarantien på 3 måneder for alvorlige syke etter nye og klarere kriterier.
• Vi vil ha en vurderingsgaranti med rett til å bli vurdert innen 30 dager.

Dersom ventetidsgarantien og vurderingsgarantien brytes skal pasienten ha rett til å bli behandlet på et annet sykehus, men betalt av egen fylkeskommune.

Landet vårt har i hele etterkrigstida vært bygget opp etter en plan, skritt for skritt. Alt kan ikke gjøres samtidig. Neste 4-års periode skal brukes til et løft for de eldre og til å få orden i helsevesenet. Vi må klare full barnehagedekning, og fra 1998 må vi få på lufta etterutdanningsreformen. Disse tingene henger sammen. Vi må skaffe barnehager slik at de som vil arbeide kan få arbeide. Da vil vi også kunne gjøre mer i helse- og eldreomsorgen. Etterutdanning trenger vi for å øke kompetansen og dermed verdiskapning i arbeidslivet slik at vi kan opprettholde velferden.

Dette er våre prioriteringer. Om etterutdanning vil jeg si følgende: Vi er inne i en rask teknologisk utvikling der kunnskaper betyr mer og mer i alle sammenhenger. Dette kan føre til økende klasseforskjeller mellom de som har kunnskap og de som ikke har. Men det kan også føre til et nytt løft for samfunnet hvis alle trekkes med i utviklingen. Derfor må vi ha en stor etterutdanningsreform. Den må for det første rette seg mot de som mangler grunnutdanning og videregående utdanning. Dernest må den sikre etterutdanning for de som får lite av det i dag. Det må utvikles tilbud og finansieringsordninger og Stortinget må følge opp med lovfesting av retten til å ta etterutdanning.

Jeg mener at etterutdanningsreformen blir det nye store løftet i Arbeiderpartiets lange kamp for å skape lik rett til utdanning og kunnskap. Vi kommer til å møte motstand fra mange hold slik tilfelle har vært med alle de store utdanningsreformene. Men siden det også denne gangen er framtida vi snakker om, vil framtida seire.

Karl Marx mente at etterhvert som klasseskillene i samfunnet ble redusert, ville staten dø hen. Her tror jeg han tok feil. Vi trenger staten for å bygge og videreutvikle samfunnet. Og det skyldes ikke at jeg vil avskaffe markedsmekanismene. De klarer vi oss ikke uten. Men, jeg holdt på å si, de klarer seg godt selv. Markedskreftene må ikke bli for sterke, dessuten vil et komplisert samfunn som i stor grad må baseres på markedsmekanismer ikke kunne fungere uten en sterk stat.

Det er jo det vi har sett i finansverdenen, når man ikke har klare og gode regler, så går alt over styr, og man undergraver seg selv. Hva trenger samfunnet mest av alt i åra som kommer ved siden av at vi skal løse eldreomsorgen og utfordringene i helsesektoren? Hvis vi bygger på at det er arbeidet og hvor dyktige vi er som skaper grunnlaget for velferd, så er det viktigste av alt god infrastruktur, datanettverk og utdanning. Hvem andre enn fellesskapet kan klare disse kjempestore investeringene? Hvor lokaliserer industrien seg? Jo, det er der man har bygget ut skoler og barnehager og på steder der man har en skikkelig infrastruktur, der datanettverkene finnes, der næringsliv og stat spiller sammen.

Hva trengs i næringslivet? Hvilke nye produkter vil prege det? Og hvordan skal man få fram alt det nye?

Vi må ha tålmodig og langsiktig kapital. De som er ute etter kortsiktig profitt kan ikke skape det framtidige Norge. Rett og slett fordi det går så lang tid fra man begynner å forske på et produkt til det er klart for produksjon. Hvis man ikke har langsiktige investorer som skjønner dette og som er villige til å ta konsekvensene av det, så får vi ikke fram det nye industrisamfunnet. Hvem har slik langsiktig tålmodig kapital i det norske samfunn? Ja, det er iallfall staten.

Det vil være fornuftig av Norge at staten setter inn penger i langsiktige investeringer for å få fram nye produkter og ny verdiskapning. Derfor vil Regjeringen utarbeide en statlig eierskapspolitikk som gjør staten til en enda mer aktiv partner i utviklingen av norsk næringsliv. Den må bygge på et mangfold av mekanismer - slik at statens interesser ivaretas godt, og slik at maktkonsentrasjoner vi ikke ønsker unngås.

En aktiv statlig eierskapsstrategi er nødvendig også for å sikre nasjonalt eierskap i viktige bedrifter og institusjoner i Norge. Vi er ikke imot utenlandsk kapital, men det er ganske avgjørende om hovedkontoret til norske bedrifter ligger i Oslo eller i London. Det er på disse hovedkontorene man bestemmer hva slags forskning man skal ha, hvor man skal legge forskningen og hvor produksjonen skal lokaliseres.

Etter min oppfatning er den tida forbi da vi kunne forholde oss til forenklede motsetninger mellom privat og offentlig sektor. Arbeiderpartiet må stå i spissen for en moderne bruk av staten tilpasset det 21. århundrets industrisamfunn.

En slik politikk står ikke i motstrid til å bygge opp et petroleumsfond for å ta hånd om den finansielle sparingen på statens hånd.

Så langt har staten brukt over 700 milliarder oljekrone og vi forventer å bruke ytterligere vel 100 milliarder i kommende langtidsprogramperiode. Men en vesentlig del av oljeinntektene bør spares i form av finansielle fordringer. Petroleumsfondet er opprettet for dette formålet.

Det vil alltid være et diskusjonstema hvor mye som til enhver tid skal plasseres på dette fondet. Men det er ikke den debatten vi har lagt opp til, når vi i det reviderte nasjonalbudsjett drøfter retningslinjer for forvaltningen av disse midlene. Vi legger opp til en debatt om hvordan disse midlene kan forvaltes på en måte som sikrer best mulig avkastning. Det er jo disse pengene som skal være med på å finansiere velferden vår i framtida - og da er det om å gjøre å ta best mulig vare på dem. Regjeringen tar derfor sikte på å åpne for at deler av petroluemsfondet kan investeres i aksjer, og at det vil skje en gradvis opptrapping over tid. Investeringene må spres for å redusere risiko.

Med bakgrunn i dette legger vi altså ikke opp til at petroleusmfondet skal brukes som et ledd i den statlige næringspolitikken. Til det har vi andre og arbeider med nye instrumenter og virkemidler.

Norge skal inn i framtida fortsatt være en industrinasjon og en energinasjon, men vi skal også være en miljønasjon. Debatten om gasskraft må settes inn i en slik sammenheng.

Arbeiderpartiet mener - og Stortinget har vedtatt at det skal gis konsesjon til bygging av to gasskraftverk i Norge. Stortingsflertallet mener at gasskraft ved å erstatte kull bidrar til å redusere CO2-utslippene i en nordisk sammenheng. Og foredling av naturgass vil gi oss ny kompetanse og erfaring i Norge. Det vil være med på å utvikle et industrielt miljø knyttet til foredling av våre naturressurser.

Konsesjonen til bygging av to gasskraftverk som NVE har gitt, er anket til Regjeringen av flere miljøorganisasjoner. Disse ankene arbeider nå Olje- og energidepartementet med. Når Regjeringen på visse vilkår gir endelig konsesjon kan Naturkraft, som utbygger, i henhold til prosedyrer som tidligere har vært fulgt - starte bygging.

Men det er et viktig steg til i prosessen. Det skal også gis utslippstillatelse for blant annet svovel og klimagassen NOx. Det vil komme en ny internasjonal NOx-protokoll som forplikter Norge - og som vil være strengere enn før. Regjeringen vil forsikre seg om at Nox-utslippene blir lavest mulig for de planlagte gasskraftverkene. Endelig søknad om utslippstillatelse utformes i dialog mellom Naturkraft og SFT. En slik søknad vil trolig foreligge i desember - og da vil forhold omkring utslippene være klarlagt. Regjeringen mener at byggestart bør vente til dette har skjedd.

I desember vil vi også vite hva som blir resultatet av klimaforhandlingene i Kyoto. På dette tidspunktet vil vi da ha bedre oversikt over alle forhold. Jeg føler det som min forpliktelse å klarlegge alle forhold og kanskje unngå en konfrontasjon som bare vil skade Norge som gassnasjon.

Uansett resultat av Kyoto vil vi her hjemme måtte lage en plan for hvordan Norge skal klare sine forpliktelser.

En ting står fast: Klimautfordringene må og skal vi ta på alvor - og de må løses gjennom samarbeid på tvers av landegrensene. Samarbeid om rensing av utslipp, om teknologiutvikling og om energiforsyning. Energiproduksjonen må være renest mulig. I denne sammenhengen spiller gass en viktig rolle. Men da er det urimelig at Norge ensidig skal belastes for CO2-utslippene som følger av at gassen produseres.

Skulle vi ikke få gjennomslag for vårt syn i klimaforhandlingene, kan vi ikke bare kapitulere - dvs. stoppe byggingen av gasskraftverk og stenge gasskranene til Europa.

Norge har vært og er en energinasjon. Mye av vår industri er bygget opp på grunnlag av dette. Og vi har mye fremragende teknologi og kunnskap som har energi som utgangspunkt. Det må være en nasjonal oppgave å sikre at vi kan være en energinasjon også i framtida. Dette som alternativ til den oppgivelsespolitikk som deler av opposisjonen på Stortinget følger. Vi må altså ha et nasjonalt løft for kunnskap og teknologi. Vi skal være blant de fremste i verden når det gjelder miljøteknologi innen energisektoren

• knyttet til vannkraften
• til olje- og gassvirksomheten
• og til fornybar energi.

Med bakgrunn i dette arbeider vi med planer for å lage et nasjonalt forskningsprogram som særlig skal ha som formål å styrke arbeidet med å løse klimaproblemene. For det andre arbeider vi med i forbindelse med statsbudsjettet for 1998 å lage et miljøfond. Fondet skal bl a gi finansiell hjelp til industrien, slik at den blir bedre i stand til å bruke den nye teknologen som forskningen bringer fram.

Kamerater,

Vi står foran en ny epoke i Norge. Den menneskelige energien og energien fra vannkraften, gassen, bioenergien må gå sammen om å skape det nye Norge.

Arbeiderpartiet og fagbevegelsen må lede an. Vi må få vekk all pessimismen om at ingenting går og at det meste må legges ned av hensyn til miljøet. Hensynet til miljøet taler for at vi satser offensivt.

Vi kan ikke få vekk alle forurensninger ved bare å satse på avgifter. SV-landsmøtet gikk inn for en CO2-avgift for hele industrien. Venstre vil fjerne alle statlige kraftkontrakter. Dette er hverken klok industripolitikk eller god miljøpolitikk. Vi oppnår kun at industrien flytter til land uten slike avgifter og lavere energipriser. Norske arbeidsplasser går tapt og utslippene blir større, for i andre land bruker de som regel kull i stedet for vannkraft. Da er det bedre å stille krav, inngå avtaler og bl.a. gjennom et miljøfond hjelpe industrien til å klare kravene. Slik kan oljeformuen vår brukes på en framtidsrettet måte.

La meg nevne - siden en nederlagsstemning forsøkes spredd til olje- og gass-sektoren - at vi allerede i dag skiller ut CO2 fra gassen på Sleipner-feltet, og fører den tilbake til geologien under havbunnen igjen. Det er i seg selv et teknologisk kunststykke.

Men gassen kan også deponeres direkte i havet, der det ligger til rette for det. Det finnes norske forskningsmiljøer som ligger helt i verdenstoppen når det gjelder å forstå hvordan dette best kan gjøres. Nå planlegger norsk industri og Forskningsrådet å bygge et fullskala demonstrasjonsanlegg for rensing av CO2. Til det trengs mye penger. Vi vil la dem få disse pengene.

Tenk på hvilke perspektiver denne forskningen åpner opp. Det kan være snakk om nesten "CO2-frie" gasskraftverk, - ikke bare i Norge, men over hele verden.

Til slutt, hvorfor har Arbeiderpartiet klart å ha regjering i 10 år, uten å ha flertall på Stortinget? Jeg tror svaret er ganske enkelt, men også komplisert: Opposisjonen er ikke enige om hvordan de skal takle det moderne samfunn og den nye verden. De har ikke noe begrep om hvordan denne nye situasjonen som vi er i ferd med å bevege oss inn i, blant annet på grunn av den teknologiske utviklingen, skal gripes an. Det er Arbeiderpartiet som har ført an i moderniseringen av Norge nok en gang.

Det som vil skape framtida er investeringer i utdanning, etterutdanning, datanettverk, i arbeidsplasser som kan bære velferden. Men Høyres svar er også nå skattelettelser. Høyre gjør det samme feilgrep som forrige gang Arbeiderpartiet sto i spissen for å modernisere det norske samfunn, nemlig rett etter krigen. I en valgkamp på 50-tallet trykket Høyre opp en plakat med bilde av en banan. Og så sto det: "Dette er en banan". Det var Høyres valgkamp. Bakgrunnen var at Gerhardsen hadde sagt at vi ikke kunne importere bananer når vi trengte murstein og sement til å bygge landet. Høyre ville friste det norske folk med at bare de kom til makten ville det bli bananer å få kjøpt. Men folk forsto at landet måtte bygges skritt for skritt og at man måtte gjøre noen valg. Også nå må vi velge.

Sentrumskameratene har lagt fram et opplegg som har navnet - "Vilje til ansvar". Men er det vilje til ansvar de viser når:

De feier alle saker de ikke er enige om under teppet. Velgerne skal ikke få beskjed om hva en sentrumsregjering vil gjøre med sykelønnsordningen og tilbudet til barnefamiliene. Ikke før etter valget.

Og framfor alt vil de melde Norge ut. Men vi vil ikke at Norge skal bli en veto-nasjon. Vi må være en samarbeidsnasjon. Det er det som er den nye tid.

Også SV vil melde Norge ut. Ut av NATO. NATO er nå i ferd med å utvikle seg og har inngått en samarbeidsavtale med Russland. En helt ny sikkerhetspolitisk situasjon har oppstått i Europa. Bort fra den kalde krigen. Dette vil SV melde Norge ut av.

Vi lever midt i en omformingsprosess som det bare er mulig å skjønne rekkevidden av i ettertid. Men vi er nødt til å prøve å leve i nåtida, og forholde oss til de store forandringene. La oss da ikke glemme følgende: Politikk er å mestre virkeligheten. Hvorfor skulle vi ha dårligere forutsetninger for å mestre virkeligheten nå, enn det vi hadde da den forrige industrielle revolusjon var på gang for 100 år siden?

Det er en ting som aldri blir gammeldags - at det er arbeidet som skaper velferden og som skaper midler til fordeling. Vi må dele det som kommer ut av produksjonsresultatet i samfunnet. For husk, hva Henrik Ibsen skriver i Peer Gynt: "Troll, vår deg selv nok." Med det mente han å si at menneskene ikke kan leve som troll. De må ha fellesskap og de må ha samråd, for å trekke på de manges kunnskaper og erfaringer. Bare slik kan vi styre et så komplisert samfunn. Det er dette som er historiens bærende ideer som arbeiderbevegelsen introduserte for 100 år siden og som vi nå viderefører og videreutvikler gjennom Det norske Hus, samråd og samråderett. Mens de borgerlige partiene skriver kladdearkene sine fulle av kritikk og negativitet, så er det disse ideene som vil fortsette å skrive selve historien.

Lagt inn 22 mai 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen