Kontrolleres mot framføring

Bistandsminister Kari Nordheim-Larsen

Bistandspolitisk redegjørelse til Stortinget

28. april 1997

Grunnlag og hovedtrekk

Regjeringens nye langtidsprogram understreker det ansvar og de forpliktelser Norge og andre rike land har når det gjelder å bidra til en bærekraftig utvikling internasjonalt. Såvel humanitære som økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske forhold tilsier at vi engasjerer oss i utviklingslandenes situasjon. I bunnen ligger solidaritet og medansvar. Vi kan ikke akseptere den kløften som er mellom rike og fattige. Dette gjelder både mellom land og innad i mange samfunn. Vi kan ikke passivt se på at grunnleggende menneskerettigheter brytes.

For å følge opp vårt internasjonale ansvar og vår solidaritet overfor utviklingslandene, vil Regjeringen gradvis øke den norske bistanden til 1 prosent av bruttonasjonalinntekten. Dette vil selvsagt måtte skje i takt med mulighetene til å anvende midlene på en effektiv måte.

En meningsmåling som Statistisk sentralbyrå offentliggjorde i forrige uke viser at oppslutningen om bistanden er sterk i den norske befolkningen. Hele 84 prosent av de spurte sier at de er for hjelp til utviklingsland. Det er enda høyere enn ved forrige måling. Det framgår også at et flertall er imot en reduksjon av nivået på bistanden.

Men internasjonalt er Norge "landet mot strømmen". Mange land har dessverre redusert sin bistand betydelig de senere årene. I 1995 kom OECD-landens samlede bistand ned på 0,27 prosent av deres bruttonasjonalinntekt. Og utviklingen fortsetter i negativ retning. Nivået i 1995 var det laveste siden FN vedtok sitt 0,7 prosent mål i 1970. Bare Norge og tre andre land oppfylte denne målsettingen. Det hører også med til dette bildet at en stadig større del av bistanden går til nødhjelp.

Samtidig med at bistanden har gått ned, har overføringer i form av private investeringer og kreditter økt kraftig. Utviklingslandenes tilgang til privat kapital er mangedoblet siden 1990. Problemet er imidlertid at denne kapitalstrømmen, som er langt større enn verdien av internasjonal bistand, stort sett går til land som allerede er i kraftig vekst. De fattigste landene står igjen som taperne, både når det gjelder bistand og investeringer.

Det er selvfølgelig gledelig at økonomisk utvikling ser ut til å skyte fart i mange utviklingsland. Samtidig er det svært bekymringsfullt at et stort antall fattige land står i fare for å bli marginalisert, og kan ende opp som verdens permanente underklasse. Mer enn noensinne er det viktig å konsentrere bistanden om de land som trenger den mest, og støtte opp om den delen av det multilaterale arbeidet som i særlig grad kommer disse landene til gode.

Behandlingen av Stortingsmelding nr.19 (1995-96) og bistandsbudsjettet for i år viste at det er bred enighet om de hovedpilarer som norsk bistand skal bygge på. I tråd med de signaler som har kommet fra Stortinget, vil jeg videreføre den sterke satsingen på Afrika og styrke innsatsen innen helse og utdanning. Dette betyr at fattigdomsorienteringen fortsatt vil være et helt grunnleggende element i norsk bistand.

De frivillige organisasjonene spiller en helt sentral rolle i denne sammenheng. Den totale støtten gjennom frivillige organisasjoner var i fjor på om lag 2 mrd. kroner. Av dette ble vel 80 pst. kanalisert gjennom norske organisasjoner.

Fattigdomsorienteringen betyr også at kvinne- og likestillingsperspektivet er sentralt i vår bistand. Skal vi få til bedrede sosiale, økonomiske og politiske kår, må vi bidra til at nasjonale myndigheter legger både kvinners og menns erfaringer til grunn for samfunnsutviklingen. Likestillingshensynet integreres derfor i alt vårt utviklingsarbeid.

Fattigdoms- og miljøproblemene og spørsmålene om fred og sikkerhet er de største utfordringene menneskeheten står overfor. Disse møtes mest effektivt gjennom forpliktende globalt samarbeid. Dette må skje både bilateralt mellom land i nord og sør, og gjennom multilaterale fora.

Multilateralt samarbeid

I et slikt perspektiv blir betydningen av det multilaterale systemet for samarbeid større enn noen gang. Alle land må ta et ansvar for globale fellesinteresser. FN, og hele det multilaterale systemet, er viktig for å skape rettferd og utvikling. Internasjonale forhandlinger har de siste årene ført til prinsipperklæringer og handlingsprogrammer som setter opp felles globale mål for blant annet befolkningsspørsmål, bærekraftig utvikling, sosiale spørsmål og matvaresikkerhet. Slike internasjonale vedtak er ikke bare viktige for virksomheten til de internasjonale organisasjonene, men er også retningsgivende for alt bistandssamarbeid.

Utviklingsbanker og FN-organisasjoner utgjør viktige kanaler for bistand. Men den finansielle situasjonen for FN har forverret seg de siste årene. Resultatet er et økende gap mellom de krav FN og det multilaterale samarbeidet blir stilt overfor og de ressurser organisasjonene har til rådighet. Regjeringen vil derfor opprettholde et høyt nivå på de generelle bidragene gjennom multilaterale organisasjoner. I tillegg kan øremerkede bevilgninger til disse organisasjonene bidra effektivt til satsing på høyt prioriterte områder. På denne måten utnyttes den betydelige ekspertise verdenssamfunnet har bygget opp i de ulike multilaterale organisasjonene til å sikre at norske bistandsressurser utnyttes mest mulig effektivt til fordel for de fattigste landene.

Ved siden av å være effektiv bistand, utgjør øremerket finansiering også redskaper for oppfølging av norsk politikk overfor de multilaterale institusjonene. Gjennom å stimulere til økt innsats på bestemte områder påvirker vi organisasjonenes totale virksomhet. Dette bidrar til å styrke Norges rolle som pådriver for å få gjennomført endringer i organisasjonenes prioriteringer.

For at det multilaterale systemet skal greie å oppfylle sine omfattende oppgaver, må vi som medlemsland bidra til at systemet fungerer best mulig. I 1996 utarbeidet de nordiske land forslag om hvordan FNs arbeid på bistandsområdet kunne effektiviseres og styrkes. Rapporten fra Det nordiske FN-reform prosjektet 1996, som jeg hadde gleden av å presentere for FNs generalsekretær i januar i år, inneholder en rekke konkrete forslag, hvorav det viktigste er ønsket om å integrere og samle alle FNs bistandsaktiviteter på landnivå under ett tak og under én leder. Forslaget om samling på landnivå er fulgt opp gjennom et forslag om en mer koordinert og integrert bistandsvirksomhet på hovedkvarternivå.

Forslagene har blitt godt mottatt og omtales som verdifulle innspill i de pågående drøftelsene i FN. Vi har store forventninger til FNs generalsekretær Kofi Annan. Han har i sitt første reforminitiativ av 17. mars i år gått inn for en samling på landnivå og en styrking av FN-koordinatorens stilling, noe som svarer godt til forslagene i den nordiske rapporten. Fra norsk side vil vi følge opp denne saken meget nøye og spille en aktiv rolle i ulike fora. Som kjent har Regjeringen nettopp fremmet en melding for Stortinget om reform av hele FN-systemet, som jeg håper kan bli diskutert i vårsesjonen.

Det er gledelig å kunne konstatere at i de senere år har store og innflytelsesrike institusjoner som FNs utviklingsprogram (UNDP) og Verdensbanken stadig nærmet seg norske og likesinnede lands prioriteringer i sin virksomhet. Dette tyder på at vårt politiske arbeid i disse institusjonene nytter, og at vi gjennom multilateralt arbeid i betydelig grad kan utvide norsk innflytelse i nord-sør-sammenheng. Særlig gjelder det vektleggingen av de sosiale sektorene, likestilling og miljø.

Norge har vært pådriver i Verdens handelsorganisasjon (WTO) for bedre integrering av utviklingslandene, og da særlig de fattigste landene, i det multilaterale handelssystemet. Regjeringen tok i 1995 initiativ til opprettelse av et WTO-fond for faglig bistand til de fattigste landene. Andre land har nå sluttet seg til dette initiativet, og konkrete prosjekter er igangsatt. Fra norsk side er vi særlig opptatt av at bistand til handelsrettet virksomhet i de fattigste landene ses i sammenheng med deres adgang til andre lands markeder. På vegne av Regjeringen la jeg fram et forslag til bedret markedsadgang for de fattigste landene under WTOs ministermøte i Singapore. Jeg registrerer med glede at blant andre EU er i ferd med å følge opp med egne tiltak for å fremme en slik utvikling.

Bilateralt samarbeid

Rundt halvparten av vår bilaterale bistand går til Afrika. Dette illustrerer den sterke graden av fattigdomsorientering i norsk bistand. For mange land i Afrika sør for Sahara har 1980- og delvis 1990-årene vært preget av økonomisk stagnasjon og økt fattigdom. Bildet er likevel ikke bare mørkt. Rammeverket for økonomisk utvikling er styrket, både internasjonalt gjennom WTO-avtalen og på nasjonalt nivå i mange utviklingsland. Viktige samarbeidsland som Uganda, Tanzania og Mosambik kan vise til framdrift i gjennomføringen av reformer på det økonomiske området. Dette har virket til at landene har oppnådd en realvekst på mellom 5 og 10 pst.

Mange land har også tatt skritt i en demokratisk retning, blant annet ved gjennomføring av valg. Men demokratisering er en skjør prosess. Zambia er et eksempel på dette. Etter det første flerpartivalget i 1991, der opposisjonen vant, var det knyttet store forventninger til den videre demokratiseringen. En ny grunnlov, vedtatt før valget i 1996, satte imidlertid klare begrensninger for hvem som kunne stille til valg. Systemet for velgerregistrering gjorde det vanskelig å bli registrert. Det ble innført til dels sterke begrensninger i pressefriheten. Dette gjorde at vi i mars i fjor valgte å utsette beslutninger om nye bistandstiltak. Sammen med bl.a. de øvrige nordiske land, uttrykte vi både før og etter valget vår bekymring og kritikk overfor zambiske myndigheter.

Vi har nå gjort det klart at vi akter å legge om bistanden, med større vekt på tiltak som fremmer demokratisering og menneskerettigheter. Et normalisert samarbeid vil gi oss det beste utgangspunktet for å bidra positivt inn mot en videre demokratiseringsprosess. Vi forventer en aktiv dialog med landets myndigheter om forutsetningene for samarbeidet.

Også situasjonen i Etiopia reiser spesielle utfordringer for bistandssamarbeidet. Det nåværende regimet er blitt utsatt for til dels sterk kritikk for manglende respekt for menneskerettighetene. Selv om det kan være vanskelig å danne seg et entydig bilde av situasjonen, er det grunnlag for bekymring for utviklingen på dette området. Dette har vi gitt klart uttrykk for i kontakten med etiopiske myndigheter, senest under bistandsforhandlinger i Addis Abeba i forrige uke.

Situasjonen i Zambia og Etiopia illustrerer hvordan bistand og spørsmål om demokrati og menneskerettigheter veves sammen. Som hovedregel vil samarbeid og positive virkemidler være best egnet til å fremme demokrati og menneskerettigheter. Norge har også mye å bidra med på dette feltet, gjennom kontakt på myndighetsnivå, gjennom frivillige organisasjoner, akademiske institusjoner, næringslivet og arbeidstakerorganisasjonene.

Bistandssamarbeid må samtidig være basert på at de land vi samarbeider med selv fører en politikk som er utviklingsorientert. Vi må ha nær kontakt med våre samarbeidspartnere om betydningen av respekt for menneskerettighetene og internasjonale avtaleverk, samt en rimelig fordeling av samfunnsgodene. Det må gjøres klart hvordan utviklingen på disse områdene vil påvirke bistandssamarbeidet, både i positiv og negativ retning. Våre samarbeidspartnere bør vite hva som vil kunne skje dersom samarbeidet settes under press, f.eks. dersom utviklingen på menneskerettighets- eller demokratiområdet går i negativ retning. Omlegging, reduksjon eller stans i bistanden vil bli vurdert dersom situasjonen tilsier dette. Samtidig understreker vi vår vilje til å bidra positivt i situasjoner der det er behov for å støtte opp under økonomiske reformprosesser og utvikling av demokratiet, og der myndighetene viser reell vilje til endring i en positiv retning. I noen tilfeller vil det være riktig å tilby land ekstraordinær bistand i en overgangsperiode, for å understøtte nødvendige omstillingsprosesser.

Knapphet på ressurser stiller krav til myndighetenes evne og vilje til å prioritere. Mest mulig ressurser må rettes inn mot utviklingsfremmende tiltak. Vi har i denne forbindelse vært opptatt av nivået på militærutgiftene. Fra norsk side forventer vi større åpenhet omkring militærutgifter, og at de underlegges demokratisk kontroll. På oppdrag fra Utenriksdepartementet foretok Statistisk sentralbyrå i fjor en studie av militærutgifter i en del utviklingsland. Undersøkelsen viser at militærutgiftenes andel av statsbudsjettene har gått ned på 1990-tallet. Det er positivt. De fleste land som fortsatt har høye militærutgifter har nettopp kommet ut av borgerkrigsliknende situasjoner. Mosambik er et eksempel på dette. Det er viktig at man fra norsk side viser vilje til å bistå i slike overgangssituasjoner. I Nicaragua så vi hvordan militærutgiftene ble kraftig redusert i løpet av kort tid etter at opprørerne la ned våpnene. Nicaragua er også et eksempel på hvordan bistand kan bidra til en konsolidering av freden og aktiv nedrustning.

Utviklingen i Guatemala illustrerer hvordan kombinasjonen av internasjonalt fredsengasjement og bistandsinnsats nytter. Undertegnelsen av fredsavtalen i desember i fjor vil forhåpentligvis bety et veiskille i landets historie. Selv om Guatemala ikke har status som prioritert samarbeidsland for norsk bistand, engasjerer vi oss fortsatt for å bidra til å trygge freden gjennom sikring av grunnleggende rettigheter for alle deler av befolkningen.

Midtøsten er et annet område hvor det er et nært samspill mellom vårt engasjement i fredsprosessen og bistandsinnsatsen. Dette innebærer at norsk bistand både omfatter langsiktige bistandstiltak og virkemidler av mer kortsiktig karakter, direkte rettet inn mot å støtte gjennomføring av fredsprosessen. Den omfatter både bilaterale tiltak og aktiviteter som vi finansierer sammen med multilaterale organisasjoner, i første rekke UNDP og Verdensbanken. Det videre forløp av fredsprosessen er avgjørende for den økonomiske og sosiale utviklingen i området. Men uten et aktivt bistandsengasjement ville forutsetningene for en varig fredsløsning og styrket vern av menneskerettighetene være enda svakere enn de er i dag.

Norge føler, og vil fortsatt føle, et særskilt ansvar som leder av den internasjonale giverlandsgruppen for de palestinske områdene (AHLC). I dagens situasjon er det av stor betydning at bistandsarbeidet i palestinske områder styres av et langsiktig perspektiv, og så langt mulig planlegges slik at det kan gjennomføres på tross av de svingninger som fredsprosessen er utsatt for. Men samtidig må Norge og andre giverland ha tilstrekkelig fleksibilitet, slik at vi kan sette inn midler til kortsiktige tiltak og dekke akutte behov når fredsprosessen blir utsatt for tilbakeslag.

Forholdet mellom kortsiktig og langsiktig bistand

Den humanitære bistanden økte fra 11 pst. av bistanden i 1990 til 17 pst. i 1996. Vi ser den samme tendensen i andre land. Årsakene er kjent, med situasjonen i det tidligere Jugoslavia, fredsprosessen i Midtøsten og tragedien i Sentral-Afrika som de viktigste stikkordene. Vi må vokte oss mot å ha et dogmatisk forhold til fordelingen mellom kortsiktig og langsiktig bistand. Jeg tror at få vil mene at vi burde ha bidratt med mindre i de områdene jeg nevnte. Til syvende og sist er det hele den internasjonale situasjonen, og karakteren av de enkelte kriser og humanitære behov, som må avgjøre fordelingen mellom langsiktig og kortsiktig bistand.

I en akutt situasjon, der mennesker er fordrevet fra sine hjem og mangler det mest grunnleggende av mat og husly, vil hjelpen være innrettet på å dekke disse behovene og dermed redde liv. Når den akutte krisen er overstått, vil det bli lagt vekt på tiltak som skal gjøre det mulig for flyktninger og internt fordrevne å vende tilbake til sine hjemsteder. Rehabilitering av boliger, demobilisering av soldater og minerydding er mange steder en forutsetning for tilbakevending og gjenoppbygging. I slike situasjoner vil det være glidende overganger mellom nødhjelp og mer langsiktige tiltak. Det viktige her er å vise fleksibilitet, og å se humanitær hjelp og langsiktig bistand i nær sammenheng med hverandre.

I mange konfliktområder gir Norge humanitær bistand for å lindre akutt nød, samtidig som vi støtter freds- og meglingsforsøk, forsoningstiltak og tiltak som skal bidra til oppbygging av demokratiske institusjoner etter konflikten. Dette gjelder for eksempel i Rwanda og Burundi, de palestinske områdene, Guatemala og det tidligere Jugoslavia. I disse områdene er vår støtte samordnet med FN og landets egen gjenoppbyggingsstrategi.

Bosnia-Hercegovina viser hvordan humanitær innsats og tiltak for gjenoppbygging må spille sammen. Etter fire år med nødhjelp, kan vi i dag konstatere at gjenoppbyggingen av Bosnia pågår for fullt. Det vil imidlertid fortsatt i flere år framover være behov for internasjonal bistand på en rekke områder. Samtidig med at den humanitære innsatsen er blitt trappet ned, har vi gått inn i gjenoppbyggingsarbeidet med et perspektiv på 2-5 år. I år planlegger vi å bruke 100 mill. kroner på gjenoppbygging, med hovedvekt på infrastrukturprosjekter og innsatser innen sosial sektor. Støtte til demokrati- og menneskerettighetstiltak vil også utgjøre en stadig viktigere del av bistanden til Bosnia. Som følge av den endrede situasjonen i Bosnia, vil behovet for humanitær bistand ventelig bli vesentlig redusert i 1998, mens behovet for mer langsiktig bistand vil øke.

Satsingen innen helse og utdanning

Regjeringen legger i sitt langtidsprogram vekt på utviklingen innen helse og utdanning. Dette har både en nasjonal og en internasjonal dimensjon. Som et ledd i oppfølgingen av FNs sosiale toppmøte i København tok Norge initiativ til å avholde et internasjonalt møte i Oslo i april 1996 for å konkretisere ønsket om en økt satsing på sosiale sektorer. Dette ble spesielt knyttet til det såkalte 20/20-initiativet. Initiativet går ut på at giverland og utviklingsland gjensidig forplikter seg til å avsette henholdsvis 20 prosent av sine bistandsmidler og 20 prosent av sine offentlige budsjetter til å finansiere grunnleggende sosiale tjenester. Flere utviklingsland og industriland var interessert i forslaget og sa seg villig til å være pionerer. Vi samarbeider med bl.a. Nederland og sentrale FN-organisasjoner for å få i stand et oppfølgende møte for å bringe arbeidet med 20/20-initiativet videre.

Regjeringen tar sikte på å øke bistanden til grunnutdanning. Det siste året har vi kommet godt i gang med å følge opp intensjonene om å øke innsatsen når det gjelder utdanning for jenter. Regjeringen gikk i 1996 inn med betydelig støtte gjennom UNICEF til grunnutdanning for jenter i Afrika. Fra norsk side har vi også gått sammen med Verdensbanken om å kartlegge hindringer for jenters utdanning og bevisstgjøre sentrale beslutningstakere om betydningen av at jenter får utdanning. Dette er trolig den beste samfunnsinvesteringen utviklingsland kan gjøre.

Regjeringen har økt bistanden til helsetiltak gjennom multilaterale organisasjoner. Samtidig arbeider vi aktivt for å styrke de aktuelle organisasjonenes bistandsvirksomhet. Spesielt gjelder dette Verdens helseorganisasjon (WHO). Norge tok initiativ til å få gjennomført en evaluering av WHO som kanal for bistand, en rapport som nå følges opp med en studie av WHOs virksomhet i utviklingsland. Håpet er at vi på denne måten kan bidra til en effektivisering og målretting av organisasjonens bistandsvirksomhet.

For å møte ønsket om økt bistand til helse og utdanning, har vi kanalisert vesentlig støtte til disse områdene gjennom multilaterale organisasjoner. Vi vil også øke den direkte bilaterale støtten til helse og utdanning, men dette vil måtte skje over noe lengre tid. En rask omlegging av landprogramsamarbeidet er ikke forsvarlig, og ønskes ikke av de land vi samarbeider med. Noe enklere er dette i land hvor vi nå er i ferd med å etablere nye, langsiktige programmer. I Nepal og Malawi legger vi således opp til å gjøre grunnutdanning til en hovedsektor for samarbeidet, slik tilfellet allerede er når det gjelder Bangladesh. Man skal imidlertid være klar over at det vil gå noe tid før nye satsinger gir seg synlige utslag i bistandsstatistikken.

Fattigdom er en grunnleggende årsak til at barn blir brukt som arbeidskraft. Kamp mot barnearbeid er derfor en viktig del av fattigdomsorienteringen i norsk bistand og vil være et prioritert område for norsk bistandspolitikk i årene som kommer.

Men barnearbeid er ikke bare et resultat av fattigdom. Politisk vilje må til. Problemet vil ikke bli løst med mindre de politiske myndighetene erkjenner at barnearbeid faktisk er et problem, og samtidig viser vilje og evne til å angripe det. FNs konvensjon om barns rettigheter er det viktigste instrumentet for bekjempelse av barnearbeid. Barnekonvensjonen er ratifisert av 189 land. Norge vil gjennom sin bistand fremme den praktiske gjennomføring av barns rettigheter generelt, og beskyttelse mot økonomisk utbytting spesielt.

Som ledd i tiltak for å bekjempe barnearbeid, har Norge tatt initiativ til en konferanse om barnearbeid i Oslo i oktober 1997. Målsettingen er å identifisere strategier på nasjonalt, regionalt og internasjonalt plan for avvikling av barnearbeid. Konferansen vil særlig fokusere på den rolle bistand kan spille for å bekjempe problemet.

Gjeld

Gjeldssituasjonen er for mange av de fattigste landene fortsatt et alvorlig hinder for økonomisk og sosial utvikling. Regjeringen vil fortsette sitt sterke engasjement for internasjonale gjeldsletteordninger for disse landene. Slik gjeldslette kan ikke ses uavhengig av landets egen politikk. Landet må kanalisere de frigjorte ressursene til utviklingsfremmende formål, og føre en økonomisk politikk som ikke leder til nye gjeldsproblemer.

Etter lange forhandlinger ble man i fjor høst enige om en ny og omfattende gjeldsletteordning for de fattigste og mest gjeldstyngede landene. Denne ordningen, som Verdensbanken og IMF har tatt initiativet til, tar utgangspunkt i landenes evne til å betjene gjelden. Dette er noe fundamentalt nytt. Rundt 20 land, hvorav de fleste i Afrika, har en ikke-håndterbar gjeldssituasjon, eller befinner seg i faresonen. Målet med den nye ordningen er at landene skal oppnå en håndterbar gjeldssituasjon. Alle kreditorer må ta sin del av ansvaret. Likeså må giverland komme inn med bistandsmidler.

En viktig oppgave i 1997 er å gjøre den vedtatte gjeldsmekanismen virksom. Fra norsk side vil vi arbeide aktivt for å få dette til, bl.a. i Bretton Woods institusjonenes styrende organer og i Parisklubben. Norge vil bidra finansielt til ordningen, og arbeide for bredest mulig deltagelse, ikke minst fra de store giverlands side. Uganda ligger først blant de afrikanske landene som vil kunne nyte godt av ordningen.

Regjeringen har også vurdert de ulike bilaterale gjeldsletteordningene som over tid har dukket opp. Et konkret eksempel er den sveitsiske motfondsordningen som Stortinget nevnte i sin innstilling til Stortingsmelding 19. Jeg mener at den gir eksterne aktører for direkte styring over deler av det enkelte utviklingslands budsjett. Den er også for dyr å administrere både for debitor og kreditorland. Dette viser seg ofte å være tilfellet for bilaterale gjeldsletteordninger. Også den geografiske profilen på norske gjeldsfordninger, gjør at jeg anser den sveitsiske ordningen som lite aktuell for oss. Regjeringen vil normalt ikke gå inn for ensidig norsk gjeldsavskrivning, men jeg vil ikke utelukke at bruk av bilaterale gjeldslettetiltak vil kunne skje i spesielle tilfeller.

I praksis deltar Norge aktivt i alle de internasjonale gjeldsmekanismene som er etablert. Fordi gjeldsproblemene må løses internasjonalt, er vår hovedstrategi å bidra til å få effektive internasjonale ordninger på plass, slik at de fattigste utviklingslandene kan legge sin gjeldskrise bak seg.

Økonomisk utvikling. Matvaresikkerhet. Næringslivets rolle

Det ble i november i fjor holdt et toppmøte om verdens matvaresikkerhet. Norge spilte en aktiv rolle under møtet, og vektla en bred tilnærming med bl.a. fattigdomsaspektet, tilgang til mat, bærekraftig utvikling av matproduksjonen, ernæring, kvinners rolle og miljøspørsmål som sentrale innsatsområder. Dette er områder vi tradisjonelt har lagt stor vekt på i norsk bistand, og hvor vi gir omfattende støtte.

I de fattigste landene er landbruket dominerende i produksjonslivet, og av stor betydning for samlet sysselsetting, inntekt og eksportinntjening. I tråd med anbefalinger fra en rekke internasjonale organisasjoner, vil næringspolitikken for slike land særlig måtte konsentrere seg om å legge forholdene til rette for bærekraftig vekst i landbruksproduksjonen, med vekt på økt produktivitet. Dette vil gi økte inntekter, både i landbruket og i lokal foredlingsindustri. Landbruket fungerer på denne måten i mange av de fattigste utviklingslandene som en motor for økonomisk vekst. Regjeringen vil derfor styrke den næringsrettede bistanden til de fattigste landene, bl.a. ved å bedre myndighetenes evne til å stimulere til næringsutvikling og vekst i landbruket.

Tendensen til marginalisering av de fattigste landene skyldes ikke minst at disse landene mangler et troverdig offentlig legalt og institusjonelt rammeverk for sin private sektor. I denne sammenheng kan bistand spille en viktig rolle. De multilaterale utviklingsbankene er kommet langt når det gjelder utvikling av bank- og finansvesen i disse landene. Fra norsk side satser vi særlig på støtte til institusjons- og kompetansebygging og på utvikling av lovgivning. Uten et fungerende lovverk og en offentlig sektor som håndhever dette, vil ikke næringslivet blomstre.

Norsk næringsliv besitter kompetanse og teknologi som er viktig og nyttig for mange utviklingsland. Regjeringen ønsker derfor å trekke norsk næringsliv aktivt med i bistandsarbeidet. Særlig må vi gjennom bistanden fremme investeringer i de utviklingsland som har vanskelig for å trekke til seg kapital på annen måte. Næringslivsordningene er en måte å trekke norsk næringsliv med til risikofylte markeder. Det er i dag prekær mangel på kapital i de fleste utviklingsland Norge samarbeider med, og det er til disse landene vi primært ønsker å kanalisere støtte. Hvor de vil investere er selvsagt bedriftenes eget valg. Men Regjeringen vil gjennom sine støtteordninger bidra til at fattige utviklingsland kan være et reelt alternativ når investeringsbeslutningen skal fattes. Viktig i denne sammenheng er NORFUND, som snart vil starte operativ virksomhet, og som etter hvert vil få økt sin kapitalbase. Med NORFUND på plass anser jeg at forholdene ligger vel til rette for økte investeringer fra norsk næringsliv i utviklingsland.

Utviklingen av næringslivet i utviklingsland kan også fremmes ved at lokalt næringsliv, der det er konkurransedyktig, får oppdrag som finansieres over bistandsbudsjettet. Det er i hovedsak mottakerlandene selv som har ansvaret for innkjøp, og da på grunnlag av deres egne retningslinjer for slike innkjøp. Dette er i tråd med vårt prinsipp om mottakeransvar. Regjeringen er imidlertid opptatt av å legge forholdene til rette for økt bruk av lokale leveranser, der dette samtidig gir en effektiv bistand. Jeg vil i denne forbindelse vise til at andelen lokale leveranser som kan inngå i en blandet kreditt nå er hevet fra maksimum 30 pst. til 50 pst.

I spørreundersøkelsen jeg nevnte innledningsvis framkommer det at 62 pst. av de spurte anser at norsk næringsliv har en naturlig rolle å spille i bistanden. Dette synet deler jeg. Argumenter som at vi må velge mellom tiltak som er gunstige for næringslivet eller som har stor utviklingseffekt, er etter min og åpenbart også mange andres mening, ikke riktig. For at dette samarbeidet skal kunne videreutvikles og fortsatt ha den nødvendige støtte i befolkningen, er det imidlertid viktig at vi inntar en konsekvent holdning. Dette vil også i det lange løp være i næringslivets interesser. I særlige tilfeller vil dette kunne innebære at tilsagn trekkes tilbake eller avtaler sies opp, hvis endrede forhold innebærer at våre forutsetninger for medvirkning ikke lenger er tilstede. Dette må gjelde selv om det kan ha negative konsekvenser for de bedrifter som er involvert.

Et konkret eksempel på dette er vår medvirkning i utbyggingen av Pangue-dammen i Bio Bio elven i Chile. Sentralt i Regjeringens begrunnelse for å si ja til støtte i august 1994 var at IFC, som er Verdensbankens institusjon for privatsektor, i sin avtale med utbygger hadde bindende krav om gjennomføring av omfattende miljøkonsekvensanalyser hvis vassdraget senere skulle utbygges ytterligere. Det var bl.a mulighetene for å følge opp miljøkravene på en effektiv måte som gjorde at vi i vår avtale med Chile tok forbehold om at hvis avtalen mellom utbygger og IFC av en eller annen grunn skulle falle bort, ville også den norske låneavtalen kunne falle bort. Den 11. mars forhåndsinnbetalte Chile sitt lån til IFC. Det foreligger nå konkrete planer om videre utbygging av vassdraget. Forutsetningen for vår medvirkning er dermed bortfalt. Regjeringen har derfor etter en samlet vurdering besluttet å ta de nødvendige skritt for å si opp den låneavtalen som den norske støtten bygger på.

Miljø

Både i Stortingsmelding 19 og i den påfølgende stortingsdebatten ble betydningen av en omfattende satsing på miljøtiltak i bistanden understreket. Bistanden på miljøfeltet har økt de siste årene, og vil fortsette å øke også framover. I fjor ga vi nær 1,4 mrd. kroner i miljørettet bistand, en økning på hele 16 pst. i forhold til 1995. Av dette var 555 mill. kroner støtte til spesifikke miljøtiltak.

Strategien for bistand på miljøfeltet er nå vedtatt. Et av hovedprinsippene her er å styrke utviklingslandenes egen vilje og evne til å løse miljøproblemene. Hovedvekten blir derfor lagt på støtte til utvikling og gjennomføring av nasjonale miljøstrategier og planer. Bistanden vil omfatte oppbygging av institusjonell kapasitet og kompetanse, kartlegging og overvåking av naturressursgrunnlaget. Bærekraftig utvikling skal integreres sterkere i bistanden, både ved at miljøhensynet tas inn i de ordinære bistandsprosjektene og landprogrammene og ved støtte til direkte miljørelaterte prosjekter. I samarbeid med miljøvernforvaltningen er kapasiteten og kompetansen i bistandsforvaltningen styrket betraktelig for å kunne gjennomføre miljøstrategien.

I 1996 startet vi forberedelsene til en spesialsesjon i FNs generalforsamling for gjennomgang og oppfølging av vedtakene fra UNCED-konferansen i Rio i 1992. Denne begivenheten finner sted i New York 23. - 27. juni i år, og forventes bl.a. å resultere i et nytt arbeidsprogram for FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (CSD).

Fra norsk side vil vi konsentrere oss om å få mest mulig forpliktende vedtak på noen få områder. Temaer som fattigdomsreduksjon og kvinners rolle i bærekraftig utvikling bør etter vår oppfatning få en sentral plass i forhandlingene. Vi vil også legge vekt på at tiltak for oppfølging av Agenda 21 må fremme bred deltakelse fra det sivile samfunn og fra ulike deler av befolkningen. Likeledes vil vi arbeide for å styrke samarbeidet innen FN-systemet, og mellom FN-systemet og utviklingsbankene i oppfølgingen av UNCED.

Informasjon

Satsingen på informasjonsarbeid som Stortingsmelding 19 ga signal om blir fulgt opp. I 1996 ga dette seg utslag i en kraftig økning av støtten til informasjonstiltak.

Vi må også satse på å bygge ut kontaktnettet mellom mennesker i Norge og i utviklingslandene. Den beste måte å skape innsikt og forståelse på er gjennom direkte engasjement. Dette kan være gjennom en frivillig organisasjon som en er medlem av, gjennom den bedriften en jobber i, utvikling av kontakter mellom akademiske institusjoner, eller kultursamarbeid. Jeg har tidligere nevnt den sentrale plass de frivillige organisasjonene har i bistandsarbeidet. Med det store nettverket som de representerer, har de også en nøkkelrolle å spille når det gjelder informasjonsarbeidet i Norge.

Forskning

I de norske forsknings- og utdanningsmiljøene er det et økende engasjement for samarbeid med institusjoner i sør. I 1996 ble det lagt til rette for økt forskningssamarbeid med institusjoner i Mellom-Amerika og Sør-Asia og for igangsetting av nye samarbeidsprosjekter i de palestinske områdene og Vietnam. Et annet viktig innsatsområde i 1996 var nettverksbygging regionalt for å fremme økt sør-sør-samarbeid. Departementet arbeider med en strategi for ytterligere styrking av kompetanse og forskning i tilknytning til Norges forhold til utviklingslandene.

Kultur

Hovedtyngden av vår bistand på kulturområdet er rettet inn mot å styrke utviklingslandenes egne kulturelle identitet. Spennvidden er stor, fra trygging av egen kulturarv, til kulturformidling og -utveksling. Også innen dette feltet ser vi en sterk interesse for samarbeid mellom institusjoner og organisasjoner i nord og sør. NORAD har i sitt arbeid knyttet til seg sentrale norske institusjoner som Rikskonsertene, Riksantikvaren, Riksutstillingene og Nasjonalbiblioteket, og vil i 1997 inngå en avtale med Den norske Nasjonalkomiteen for UNESCO.

Kvalitetssikring av bistanden

Bistand skal føre til utvikling. Arbeidet skal gi merkbare resultater for befolkningen i fattige land. Derfor legger vi stor vekt på hvordan vi hele tiden kan bedre kvaliteten på bistanden, slik at den gir størst mulig utviklingseffekt. Evaluering er en viktig del av dette.

Det er blitt arbeidet målrettet med evaluering av norsk bistand gjennom mange år. Det siste året har det vært gjort et systematisk arbeid for å følge opp både statens nye økonomireglement og Stortingets behandling av Stortingsmelding 19. Utviklingen av et mer effektivt resultatstyrings- og kvalitetssikringssystem går i denne sammenheng hånd i hånd med styrking av evalueringsfunksjonen.

Antall ferdigstilte studier vil i år bli mer enn fordoblet i forhold til tidligere år. Samtidig har det skjedd en sterkere fokusering av evalueringsvirksomheten rent tematisk.

I departementet utarbeides det nå forslag til hvordan evalueringsfunksjonen kan styrkes. Det går både på organiseringen av arbeidet, personellressurser og selve evalueringssystemet. Jeg vil legge vekt på at vi må ha evalueringer som sikrer kunnskap om virkningene og resultatene av norsk bistand. Evalueringene må være med på å gi grunnlag for beslutninger om framtidig innretning av bistanden. Vi må også sikre en god sammenheng mellom Utenriksdepartementets evalueringsvirksomhet og alle de resultatgjennomganger og rapporter som NORAD produserer hvert år. Videre blir det viktig å dra nytte av det arbeid som utføres i internasjonale institusjoner som Norge støtter.

Departementet vil legge særlig vekt på å etablere et system for å kontrollere at de beslutninger som fattes på bakgrunn av evalueringer følges opp og at resultatene fra evalueringsvirksomheten systematiseres i form av informasjon til Stortinget.

Siden Stortingsmelding 19 ble lagt fram har det vært gjort et omfattende arbeid for å forbedre budsjettproposisjonen, tildelingsbrevet til NORAD og strategidokumenter som styringsredskaper i bistanden. Det er utarbeidet nye strategier for innsats innen miljøfeltet og for kvinne- og likestillingsrettet arbeid. I budsjettproposisjonen for i år gjorde vi en del omlegginger, med vekt på å gjøre budsjettstrukturen enklere og mer logisk ut fra de mål bistanden skal fremme. I budsjettet for neste år vil det bli lagt særlig vekt på å gi et bedre overblikk over feltet, slik at mål og prioriteringer framstår på en tydeligere måte enn i dag.

I vår kontakt med de prioriterte landene drøfter vi mulige forbedringer i systemet med landstrategier og de avtalene som knytter seg til disse. Vi ser bl.a. på mulighetene for å etablere mer konkrete og etterprøvbare mål for samarbeidet.

Antall prosjekter og givere er uhåndterlig stort i mange mottakerland. Prioriteringer, krav og arbeidsmåte varierer fra giver til giver. Utviklingslandenes myndigheter kan lett tape både oversikt og styring. Dette må vi bidra til å unngå. Bedre koordinering på giversiden vil være en del av løsningen. Samtidig må vi legge vekt på bistand som setter mottakerlandet i stand til selv å styre utviklingen. Kompetanse- og institusjonsutvikling vil være nøkkelord i denne sammenheng. Vi må også søke å innrette bistanden på en enklest mulig måte. I denne sammenheng er organisering av bistanden i sektorprogrammer et virkemiddel som etter vår erfaring så langt har vist seg å være effektivt. Det innebærer blant annet at alle bistandsaktiviteter innenfor en sektor underlegges nasjonale prioriteringer og planer, at mottaker selv står for koordineringen og at rapporteringen til giverne samordnes. Dette er mottakeransvar i praksis. I forbindelse med utforming av landstrategier framover vil jeg vurdere økt bruk av denne form for støtte, særlig inn mot sosial sektor.

Bistandssamarbeidet skjer som oftest under rammebetingelser som langt fra er ideelle. Utfordringene er mange. Vi vil aldri helt kunne gardere oss mot uforutsette problemer og tilbakeslag i arbeidet. Gjennom det arbeid som gjøres når det gjelder kvalitetssikring, mener jeg at vi står bedre rustet til å møte de utfordringene vi vil bli stilt overfor.

Vilje til handling

Regjeringens langtidsprogram viser at Norge også framover er beredt til å ta sin del av det ansvar de rike land har overfor utviklingslandene. Dette er uttrykk for den solidaritetstankegang som Regjeringen bygger sin politikk på, og de demokratiske og humanistiske verdier som preger vårt samfunn. Samtidig vet vi at situasjonen for utviklingslandene også angår vår egen framtid. I et langsiktig perspektiv har den rike og den fattige delen av verden felles interesse av å bekjempe fattigdommen. La oss håpe at denne erkjennelsen etter hvert får større gjennomslag internasjonalt og følges opp gjennom politisk handling. Det er kun gjennom et felles løft mellom land i nord og sør at vi kan ha håp om å få gjort noe med fattigdomsproblemet. De fattigste utviklingslandene trenger vår støtte i mange år framover for å skape menneskeverdige leveforhold for befolkningen. Når en ser på bistandstallene fra OECD, er det lett å forstå hvorfor de fattigste landene stiller spørsmål ved den rike verdens vilje til å bidra i det felles løft som må til. Framtidstro og optimisme må bygges gjennom konkret handling, økt bistand og større konsentrasjon om de fattigste landene.