Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

EUs saksområder: Den økonomiske og monetære union

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Utenriksdepartementet

Den økonomiske og monetære union

Den økonomiske og monetære unionen (ØMU) har sitt grunnlag i Maastricht-traktaten, som trådte i kraft i november 1993. Det europeiske råd hadde gjort forberedende vedtak om ØMU i desember 1989. ØMU er blitt innført i tre faser. Tredje og siste fase trådte i kraft den 1. januar 1999, og innebærer at deltakerlandene fra dette tidspunktet har felles valuta, euro, og dermed felles valuta- og pengepolitikk. Følgende land deltok i tredje fase fra starten: Frankrike, Tyskland, Nederland, Belgia, Italia, Spania, Portugal, Østerrike, Finland, Irland og Luxembourg. Hellas trådte inn i valutaunionen fra 1. januar 2001.

Generelt om ØMU

Virkninger av ØMU for Norge:

Den felles pengepolitikken utøves av Den europeiske sentralbanken. Fra og med 1. januar 2002 ble også felles eurosedler og –mynter innført. Ved gjennomføringen av tredje fase av ØMU er det pengepolitiske rammeverket nå etablert. Parallelt med etableringen av en felles penge- og valutapolitikk har det skjedd en styrking av samarbeidet på andre områder av den økonomiske politikken. En rekke prosesser for økonomisk samarbeid og koordinering er satt i gang:

  • Luxembourg-prosessen gjelder utviklingen av en felles sysselsettingspolitikk,.
  • Kommisjonen tok i 1997 initiativ til koordinering av skattepolitikken for å motvirke uheldige følger av skattekonkurranse.
  • Cardiff-prosessen er et nærmere samarbeid om arbeidet med økonomiske strukturreformer.
  • Køln-prosessen omfatter utviklingen av et tettere samarbeid om den generelle økonomiske politikken.
  • Den økonomiske koordineringen var dessuten utgangspunktet for Lisboa-prosessen som bl.a. også favner forskning, utdanning, miljø og sosialpolitisk samarbeid.
  • I tillegg samordner nå euro-landene i økende grad sine synspunkter i ulike internasjonale fora, bl.a. i Det internasjonale valutafondet (IMF) og Gruppen av de syv største industrilandene (G7).

Danmark valgte etter folkeavstemningene om Maastricht-traktaten i 1992 og 1993 å la være å delta i ØMUs tredje fase og dermed å stå utenfor valutaunionen. En ny folkeavstemning 28. september 2000 bekreftet dette. I Sverige har Regjeringen vedtatt at spørsmålet om deltakelse i tredje fase skal avgjøres gjennom en folkeavstemning den

14. september i 2003. I Storbritannia har regjeringen presentert en mulig tidsplan for landets deltakelse i tredje fase, som innebærer at det vil ta om lag 40 måneder fra en regjeringsbeslutning om deltakelse til pundet erstattes av euro. Også i Storbritannia er det aktuelt med en folkeavstemning om dette spørsmålet men tidspunktet er ikke fastsatt.

I følge St. m. nr. 12 2000-2001 er en stor del av de forventede økonomiske gevinstene av ØMU er knyttet til en antakelse om at unionen vil bidra til mer effektive markeder og sterkere konkurranse. Dette gjelder både for ØMU-landene og for landene som har utbredt økonomisk samkvem med euroområdet, bl.a. Norge. Dette er imidlertid langsiktige gevinster som det er vanskelig å identifisere før etter noe tid. Det er også vanskelig å skille mellom effektivitetsvirkninger som skyldes innføringen av en felles valuta og virkninger av andre forhold, som blant annet det kontinuerlige arbeidet med å utdype det indre markedet.

I Stortingsmeldingen pekes det på at den makroøkonomiske stabiliteten i Norge vil avhenge av hvordan innføringen av euroen påvirker den økonomiske utviklingen i ØMU-området.

Pengepolitikken i ØMU er rettet inn mot å sikre stabile priser. Dette påvirker handlingsrommet for utformingen av den makroøkonomiske politikken i Norge. Lav lønns- og prisvekst hos våre handelspartnere medfører at vår konkurranseevne bare kan opprettholdes med en tilsvarende lav lønns- og prisvekst sett i forhold til produktivitetsutviklingen i vårt eget land. Dette er særlig avgjørende i en periode hvor finanspolitikken stadi er utsatt for krav om økt bruk av petroleumsinntektene. Retningslinjene for pengepolitikkenfra 2001 var begrunnet med behovet for å få en klarere forankring av pengepolitikkens rolle i å støtte opp om en stabil økonomisk utvikling. Her fastsettes styrings målet for pengepolitikken til at prisisstigningen skal holdes nær 2,5 prosent per år.