Statssekretær Ingunn Yssen

Innlegg på Norsk Lærerlags miniseminar "Framtidas barnehager"

5. september 1996

Først vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit i dag. For at framtidas barnehager skal bli best mulig, er det viktig at vi snakker sammen, vi som på ulike måter jobber med og er opptatt av barnehagefeltet. I invitasjonen til dette miniseminaret sier dere at oppmerksomheten i den senere tid har vært mye rettet mot grunnskolereformen, men at det nå er nødvendig å sette et sterkere søkelys på barnehagen. Her er Arbeiderpartiet og dermed Barne- og familiedepartementet og Lærerlaget helt på linje. Konsekvensene av grunnskolereformen er at vi også får en barnehagereform. Arbeiderparti-regjeringens målsetting om full barnehagedekning innen århundreskiftet står fast. Når 6-åringene går ut og småbarna kommer inn i barnehagene, sier det seg selv at framtidas barnehager blir annerledes enn dagens og fortidas. Videre er brukertilpasning er viktig stikkord for barnehagene. Det skal være godt for ungene å være i barnehage, men det skal også være godt for familien å ha tid sammen. Og det kan ikke være barnehagene som definerer når denne familietiden skal være. Vi har langt igjen når det gjelder tilpasninger både fra arbeidslivet og fra barnehagen. Regjeringen har de senere år oppnådd resultater både når det gjelder foreldrepermisjon og tidskonto-ordning.

Hvordan oppnå full barnehagedekning?

Det første spørsmålet dere stiller er "Hvordan oppnå full barnehagedekning?" For å oppnå denne målsettingen må både stat, kommuner og private utbyggere på banen. Regjeringens mål er klart, Abeiderpartiets programforslag er nær sagt enda klarere. Fra Regjeringens side er virkemidlene driftstilskudd, informasjon og veiledning. I forslaget til partiprogram er et omstillingstilskudd foreslått som et konkret virkemiddel i forhold til 6-åringsreformen. I tillegg og jeg siterer programforslaget: " vil vi vurdere gruppeinndelingen, øke driftstilskuddet til småbarnsplassene og vurdere andre stimuleringsordninger for å nå målet om full dekning." sitat slutt.

Vår kartlegging av kommunenes barnehageplaner nå i sommer avdekket at 65 prosent av kommunene har eller er i ferd med å lage planer for full behovsdekning, mens 20 prosent sa at de har full eller tilnærmet full dekning. Dette er selvfølgelig høye tall, men ikke høye nok. En positiv effekt av undersøkelsen synes jeg var at debatten om kommunenes barnehageplanlegging gikk høyt i mange kommuner og i lokalpressen. Dette håper jeg kan bidra til at barnehageplanleggingen kommer på dagsordenen på nytt.

Jeg regner foreldre selv som pressgruppe i egne kommuner. Jo høyere barnehagedekningen blir i kommunen, jo mer urettferdig oppleves det å stå i kø utenfor. Politiske prioriteringer og mål i den enkelte kommune må småbarnsforeldre som velgere være med å påvirke. Kommuneregnskapene viser at kommunene selv stadig yter forholdsmessig mindre til barnehagene, det er stat og foreldre som står for økt økonomisk medvirkning. Kommunene har selvfølgelig mye de skal bruke midler til, men også i kommunene bør småbarnsforeldre og barn og barnehager være en prioritert gruppe. Det er dårlig økonomi å ikke satse på småbarnsforeldre/ barn. Barnehageplasser kan være den avgjørende faktoren som gjør at bedrifter etablerer seg i kommunen. Småbarnsforeldre er i yrkesaktiv alder og dermed skattebetalere. Og barnehager kan i mange tilfeller hindre store utbetalinger til kostnads- krevende klienter senere. Dårlig økonomi er sett fra denne synsvinkelen et dårlig argument.

Forholdet mellom kvantitet og kvalitet

Dere er opptatt av forholdet mellom kvantitet og kvalitet på tilbudet. Det er vi alle, og her behøver det heller ikke å være noe motsetningsforhold. Det har lenge vært satset på begge deler. Ingen ønsker dårlige barnehager fordi om det skal være plass til alle. Tvert imot. Det kan være et kvalitetsstempel i seg selv at alle som ønsker det får plass i barnehagen. Den motsatte tenkningen er dessuten defensiv og egoistisk. i Norge har vi svært gode barnehager, vi har derimot ikke en gang tenkt tanken på å gjøre dem eksklusive, i den forstand at ingen flere skal inn. Konkret på den kvalitative siden vil jeg peke på personal- og rekrutteringstiltakene, veiledningsprogrammet og lokalt utviklingsarbeid som statens flerårige innsats. Dette er egentlig arbeidsgivers ansvar, og kommunene kan ikke fraskrive seg dette ansvaret fordi om staten har tatt et krafttak. Fra 1. januar i år har vi imidlertid en helt ny situasjon: Jeg tenker selvfølgelig på rammeplanen. Alle her er kjent med at forberedelsene og forarbeidet til denne tok lang tid, men nå har vi hatt den i vel et halvår. Her har samfunnet tatt stilling til de overordnete rammer for barnehagens mål og innhold. Som jeg har sagt ved flere anledninger tidligere: Rammeplanen har tatt opp i seg alt det som gjennom tidene har vært regnet som god barnehagepedagogikk. For den gode førskolelærer og det profesjonelle barnehagepersonalet innebærer ikke rammeplanen noe revolusjonerende. Det nye er at samfunnet aksepterer dette på en ganske annen måte enn før, og dermed er barnehagene også forpliktet på en annen måte. Det samme er barnehageeieren og kommunen som barnehagemyndighet. Barnehageeieren er ansvarlig for at barnehagene har de rammebetingelsene som skal til for å oppfylle planens intensjon, eieren kan tilpasse rammeplanen til lokale forhold. Tilsynsmyndighetens oppgave er også å se til at barnehagene drives i samsvar med rammeplanen og gi veiledning i forhold til denne. Dette er faktisk lovpålagte oppgaver.

Den nærmest eksplosive utbyggingen av antall barnehageplasser de senere årene har dessverre medført en stor mangel på førskolelærere. Nå begynner vi endelig å se resultater av at det også har vært satset på økt utdanning av førskolelærere. De siste tallene fra Statistisk Sentralbyrå (barnehagestatistikken for 1995) viste at mangelen var minsket fra 26 til 24 prosent det siste året. Selvsagt er ikke dette mye å skryte av, men det går i hvert fall den rette veien, og de store kullene førskolelærerstudenter er nå begynt å bli ferdig utdannede førskolelærere. Dere skal senere i dag snakke om "den nye barnehagens" konsekvenser for førskolelærerutdanningen. Både førskolelærerutdanningen og Lærerlaget bør etter min mening ha ansvar for å fremstille barnehagen som en god og spennende arbeidsplass med mange utfordringer. En undersøkelse en av lærerne ved høgskolen i Stord/Haugesund foretok viste at bortimot 70 prosent av førskolelærerstudentene orienterte seg mot å arbeide i grunnskolen. Jeg kan se at det fra arbeidstakersiden kan være vanskelige sider ved barnehagen dere trenger å ta fatt i, men jeg savner deres egen fremstilling og markedsføring av alle de positive sider det har å arbeide i barnehage og alt det gode og spennende arbeidet mange av deres medlemmer utfører rundt i landet vårt. Dere har selv sagt at førskolelærere har lav selvfølelse, dere kan selv bidra til å høyne den ved å fokusere på alt dere får til. Uansett hvor vi arbeider, kan vi velge å vektlegge hva vi trives med og får til, eller vi kan grave oss ned og bare se på hva vi synes er vanskelig eller ikke får til. Vi kan også velge mellom å sette søkelyset mot hvilket handlingsrom vi selv har eller hvilke skranker vi mener andre legger på oss.

For å gå nærmere inn på ulike kvalitetsaspekter ved barnehagen trenger vi også forskning. Vi har til nå ikke hatt noe samlet grep om forskningen på barnehageområdet. Vi har heller ikke noen samlet oppsummering av forskningsresultater, hva det er forsket på og hva vi trenger mer forskning om. Vi har hatt mye forskning og utredning om barnehageøkonomi, mindre på de mer kvalitative sider. Dette har vi nå tatt konsekvensen av i departementet. Før vi gir tilskudd til eller selv initierer nye enkeltprosjekter, vil vi få foretatt en kunnskapsstatus/kunnskapsanalyse på barnehageområdet. Dette arbeidet skal munne ut i en rapport om hva vi vet og hvor vi har "hull" i vår kunnskap. Dette arbeidet er bare såvidt satt i gang. Arbeidet utføres ved Statens Institutt for Folkehelse med Anne Inger Helmen Borge som prosjektleder. Når rapporten foreligger, må vi ta stilling til "hvilke hull vi snarest trenger å få fylt".

Vi har også et annet kvalitativt forskningsprosjekt i gang: "Roller og relasjoner i familiebarnehagen" er et to-årig prosjekt i regi av Høgskolen i Stavanger. Målet for prosjektet er å få fram kunnskap om hvordan den norske familiebarnehagen fungerer som tilbud til barn og familie. Problemstillingen er; hvordan fungerer familiebarnehage i forhold til 0-3-åringene? De setter med andre ord søkelyset på selve livet og kulturen i familiebarnehagen. Vi håper prosjektet kan få fram hva som skiller familiebarnehagen fra dagmammavirksomhet, bidra til å heve familiebarnehagenes status og gjøre førskolelærerne mer bevisste i veiledningsfunksjonen.

Så langt om kvalitet i denne omgang. Arbeidet med kvalitet og kvantitet går hånd i hånd. Fra statens side arbeider vi parallelt med disse to sidene ved barnehageutbyggingen, og det mener jeg avspeiler seg i både i departementets og fylkesmennenes arbeid. Jeg ser ikke noen motsetninger her.

Utviklingen mellom private og offentlige barnehager

Utviklingen mellom private og offentlige barnehager er nok en side av framtidas barnehage.Vårt land har lang tradisjon for både private og kommunale barnehager. Opprinnelig var det gjerne ideelle organisasjoner som bygget og drev barnehager. De fleste private barnehager fikk kommunalt driftstilskudd, og driftsmessig var det liten eller ingen forskjell på kommunale og private barnehager. Utviklingen de senere år har som vi alle vet gått i retning av stadig flere ulike private "aktører" i barnehagesektoren. Det er også en stadig økende andel private barnehager uten kommunal driftsstøtte. Som alle her er kjent med hadde Regjeringen i proposisjonen om ny barnehagelov et forslag om at kommunene skulle få adgang til å samordne kommunal og privat barnehagedrift ved å kunne sette visse vilkår til utbetaling av statstilskuddet. Dette ble ikke vedtatt i Stortinget. Det kommunene kan gjøre, og som vi oppfordrer til, er å sette vilkår for kommunal støtte og dermed få en mulighet for samordning. Jo høyere dekningsgrad det blir for barnehager, jo større blir behovet for dette. Etter barnehageloven er kommunen barnehagemyndighet, dette går klart fram av bestemmelsen som sier at kommunen har ansvar for utbygging og drift av barnehager. I andre bestemmelser defineres myndigheten nærmere til at kommunen blant annet skal godkjenne barnehager, føre tilsyn med og gi veiledning til barnehager og gi midlertidige dispensasjoner fra utdanningskravet. Som barnehagemyndighet bør kommunen se behovet for samordning. I den undersøkelsen departementet nylig foretok om barnehageplanleggingen i kommunene, svarte bare 39 prosent av kommunene at deres plan omfatter både kommunale og private barnehager. Hvis dette resultatet stemmer med virkeligheten, er bildet langt fra tilfredsstillende.

Over halvparten av landets barnehager er private. Jeg går ut fra, og er vel egentlig også kjent med, at også dere er opptatte av ulike sider ved kommunal og privat barnehagedrift. Dere har mange medlemmer i privat sektor, og bør oppfordre dem til å delta i debatten omkring de ulike sidene ved kommunal og privat barnehagedrift og samordningen mellom disse.

Utviklingsprogrammet

Målet for dagens barnehagepolitikk er som tidligere sagt at kommunene og private initiativtakere skal fortsette utbygging og utvikling av barnehager fram mot full behovsdekning. Jo høyere barnehagedekning vi får desto større krav stilles det om at barnehagetilbudet skal utformes med tanke på å dekke forskjellige brukergruppers varierende omsorgs- og tilsynsbehov.

Politikken på andre områder legger også viktige premisser for barnehagesektoren: Utvidelse av foreldrepermisjon og Reform -97 medfører at det i framtiden i hovedsak vil være aldersgruppen 1-5 år som er aktuell for barnehagene.

Utviklingsprogrammet ble først og fremst igangsatt fordi vi i departementet erkjente at vi ikke var forberedt på disse nye utfordringene. Men det er også et virkemiddel til å holde oppmerksomheten om barnehagene oppe, i en tid der reform -97 sannsynligvis vil ta mye av kommunenes oppmerksomhet.

Vi så også at kommuner som tidlig flyttet 6-åringene til skolen ofte ble "tatt på senga", siden de ikke så at dette samtidig fikk store konsekvenser for barnehagesektoren.

Hva forventer vi oss av Utviklingsprogrammet? Programmet er nå ca. halvveis og skal vare ut 1997. 49 kommuner/bydeler samt en privat eierorganisasjon deltar. Utviklingsprogrammet er ikke noe annet eller mer enn kommunens daglige arbeid med barnehagesektoren. Det spesielle er at vi via fylkesmennene gir kommunene veiledning og hjelp i arbeidet med de spørsmålene programmet søker svar på. Det tilbys også kompetansetiltak av ulik karakter, ut i fra hva kommunene mener de selv eller de barnehageansatte i kommunen trenger for å gjennomføre eventuelle endringer. Deltakerkommunene arbeider også i nettverk med ulike temaer som deres kommune er spesielt opptatt av. I tillegg er eksterne miljøer (Ergoplan, SIFO og Høgskolen i Vestfold) satt til å innhente og systematisere resultatene og erfaringene som gjøres. I løpet av denne høsten vil vi få de første delrapportene fra disse miljøene.

Som dere antakelig er kjent med arbeider Utviklingsprogrammet spesielt med følgende områder:

• Hvilke konsekvenser brukernes behov får for organiseringen i barnehagene.
• Hvilke pedagogiske og økonomiske konsekvenser økt småbarnsandel i barnehagene vil få
• Planarbeid med vekt på brukerbehov og økonomiske konsekvenser.
• Etablering av nye familiebarnehager for de yngste barna og videreutvikling av kvaliteten i eksisterende familiebarnehager.

Våre forventninger til Utviklingsprogrammet for barnehagesektoren er:

1. Å bevisstgjøre og forberede kommuner og barnehagesektoren på endringer
2. Å søke etter svar på hvordan barnehagesektoren optimalt kan organiseres med tanke på:
   • hvordan flere barn under 3 år skal få tilbud om plass
   • hvordan vi skal organisere barnehagene slik at de blir mer tilpasset brukernes behov
   • hvordan vi kan dempe kostnadsveksten når andelen barn under 3 år øker
3. Å bidra til endringer gjennom å presentere alternative forslag.

Det er for tidlig å si noe om resultatene og erfaringene ennå, men de vil vi formidle etterhvert som de foreligger. Jeg vet at det fra Lærerlagets side er knyttet skepsis til den delen av programmet som handler om demping av kostnadsveksten. Her har vi vel noe ulike utgangspunkt: Dere har i noen sammenhenger fremstilt Utviklingsprogrammet som et "spareprogram". Vår bekymring er knyttet til at vi er engstelige for at barnehageutbyggingen vil stoppe opp hvis alle småbarnplasser skal være like dyre som de er i dag. Jeg er selvfølgelig helt klar over at de små barn krever mer personalressurser enn de større, det kan vi ikke organsiere oss bort fra. Men det må likevel være rom for å se om ulike organiseringsmodeller både kan ivareta småbarnas behov og gi rom for en viss demping i kostnadsveksten. Fram til i dag har de fleste småbarnplasser vært heldagsplasser. Deltidsløsninger kan være en modell å prøve, dessuten er det også forskjeller på de yngste og de større småbarna. Det er ikke sikker at de alltid "må telle for to" i bemanningssammenheng. Det er altså ikke snakk om å foreta innsparinger i den barnehagedriften vi allerede har, men å finne løsninger for den fremtidige barnehagedriften.

Det var så langt det jeg ville si innledningsvis. Jeg går ut fra at vi kommer tilbake til flere av de spørsmålene jeg har berørt i debatten senere.