Politisk rådgiver Inger Hovengen

Foredrag under årets
Fagkonferanse for Voksenopplæringen i Forsvaret

Sydspissen permsenter i Tromsø, 29 september 1995

Kjære Fagkonferanse,

Først vil jeg igjen gratulere så mye med 40-års jubiléet, og ikke minst takk for en hyggelig feiring i går kveld, hvor vi også fikk et historisk tilbakeblikk på den innsatsen dere gjort siden 1955.

I dag ønsker jeg imidlertid å tenke litt framover, med andre ord løfte perspektivene opp mot Voksenopplæringens utvikling mot og forbi år 2000. Uten slike perspektiver tror jeg vi vil risikere stagnasjon, så langsiktig tenkning blir derfor viktig. I denne langsiktige utviklingen er det særlig ett hensyn som for Forsvarsdepartementet er helt overordnet: nemlig det tilbudet som til syvende og sist blir gitt den enkelte vernepliktige soldat. Selv om det kan høres noe kynisk ut, er det likevel et poeng at Voksenopplæringen i seg selv, som organisatorisk enhet i Forsvaret, strengt tatt ikke er viktig. Det viktige er det produktet som kommer ut av denne organisasjonen, i form av bedre sivil kompetanse på soldatene, slik at disse øker sine muligheter for å få jobb eller studieplass etter dimisjon. Det er i et slikt perspektiv vi bør se på den virksomheten dere driver, og det blir en del av deres ansvar å synliggjøre og å rettferdiggjøre den innsatsen dere yter, og de virkemidlene dere bruker. Dette vil jeg komme tilbake til om en stund.

I dette foredraget ønsker jeg å fokusere på en del helt sentrale problemstillinger i forhold til Voksenopplæringen i Forsvarets utvikling i årene framover. Jeg vil ta opp noen temaer knyttet til Voksenopplæringsprosjektets tilrådinger, og da spesielt de som angår Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommandos rolle i dette. Videre vil jeg komme inn på diskusjonen om forholdet og bindingen mellom mål og midler for virksomheten, ulike muligheter for synliggjøring av det arbeidet dere gjør, særlig i forhold til nåværende hovedmål 1- yrkes- og studieveiledning - og enkelte andre problemstillinger jeg anser som sentrale framover.

Det er av grunnleggende betydning for Voksenopplæringens framtid at vi er visjonære i forhold til den funksjon vi er ment å fylle i samfunnet. Vi må være villige til å stille oss selv kritiske spørsmål om hvem vi er, hva vi skal gjøre, hvilken samfunnsmessig rolle vi skal ha, hvor vi befinner oss i forhold til andre utdanningsinstitusjoner og selvsagt hvordan de pålagte oppgavene ivaretas.

Den viktige og konkrete utfordringen er likevel å overføre våre visjonære tanker til praktisk handling. Årets fagkonferanse er en milepel i denne prosessen, og jeg tror det vil vise seg at den blir av meget stor betydning også i tiden framover.

Denne konferansen har en tematisk oppbygning og logisk framdrift jeg har stor sans for. Det faktum at dere startet med å diskutere framtidas mål for Voksenopplæringen, for så å diskutere hvilke virkemidler som best ivaretar disse målene, vitner om en klar plan fra FOs side. Dere fortjener honnør for dette planleggingsarbeidet.

Det er ikke med mindre tilfredshet jeg har kunnet registrere at konferansen allerede første dag produserte et forslag til en fullstendig målstruktur for Voksenopplæringen i Forsvaret. Det har også blitt lagt merke til at det var full enighet om denne strukturen blant alle rektorene, noe som i seg selv vil styrke dette forslaget når det skal viderebehandles i linjeorganisasjonen. Det er med respekt jeg gir dere ros og anerkjennelse for seriøs, ansvarsfull og konstruktiv jobbing med et dokument av stor betydning for den videre utviklingen av den virksomheten dere alle tilhører.

På mange måter er årets fagkonferanse også en oppfølging av den konferansen som ble avholdt i Bergen i fjor. Det ble av min forgjenger, Anne Rørvik, der tatt opp en rekke sentrale problemstillinger som Voksenopplæringen står overfor. Jeg har lyst til å gå litt inn på en del av disse, og si litt om utviklingen siden den gang. I den forbindelse vil jeg gi litt ros, jeg vil gi litt ris, og jeg vil også stille meg åpen for litt kritikk. Jeg vil starte med det siste.

Det ble fra vår side i fjor høst tatt et initiativ i forhold til Utdanningsdepartementet og Arbeidsdepartementet, hvor vi ønsket et konkret samarbeid omkring utfordringer vi anser som felles for alle tre. Resultatet av dette initiativet var enighet om å sette ned en interdepartemental arbeidsgruppe, som skulle, sitat: "utrede, vurdere og foreslå tiltak som kan iverksettes for å få flere vernepliktige ut i arbeid etter dimisjon". Sitat slutt.

Dessverre viste det seg etter hvert at interessen for å delta i dette samarbeidet fra Arbeidsdepartementets side var avtagende, og arbeidsgruppen ble ikke nedsatt. Dette beklager jeg både overfor dere som er ansatt i Voksenopplæringen, og som har hatt store forventninger til denne gruppen, men jeg beklager det også overfor den primærgruppe dere er satt til å betjene, de vernepliktige soldater. Jeg tror et slikt samarbeid ville vært fruktbart, men vi må bare konstatere at denne gruppen nok ble offer for det vi gjerne kaller "endrede forutsetninger".

Lærdommen av dette er likevel at vi må se framover, og vi har nå valgt en noe annen strategi for et samarbeid på tvers av de departementale skillelinjer. Ved å henvende oss individuelt til de to departementene, tror vi at muligheten for å komme inn i en konstruktiv dialog om våre felles utfordringer er større. Vi vil om kort tid ha et møte med KUF, hvor Voksenopplæringen vil bli diskutert i et relativt bredt perspektiv. Forsvarets overkommando vil bli invitert til å delta i dette møtet.

Jeg tror det er et stort behov for å tilstrebe en helhetstanke i den enkelte soldats utdannings- og yrkesliv. Voksenopplæringens funksjon som brobygger mellom tiden før og etter førstegangstjenesten blir derfor svært sentral. For at dere på en best mulig måte skal kunne ivareta en slik brobyggerfunkjon, må dere imidlertid bli en del av utdanningssystemet nasjonalt. Voksenopplæringen i Forsvaret må med andre ord bli tegnet inn på utdanningskartet i Norge. Dette er en forutsetning for at dere skal kunne få et konstruktivt samarbeid med utdanningsmyndigheter og utdanningsinstitusjoner. En slik formell forankring i utdannings-Norge fordrer imidlertid markedsføring, et poeng som også ble berørt av Anne Rørvik i fjor.

Og det er nettopp her vi må sette oss ned å se på hvordan en slik markedsføring bør organiseres for å få en størst mulig gjennomslagskraft. Ikke minst bør Voksenopplæringen her selv ha en del formeninger om hvor de savner tilknytningspunkter til utdanningsmyndighetene, og hvordan de bør gå fram for å oppnå de kartreferansene vi i bunn og grunn er ute etter. Jeg anser dette som klare utfordringer for Forsvarets overkommando som det bør gripes fatt i umiddelbart, og da gjerne med utgangspunkt i de virkemidlene denne konferansen har foreslått.

Også i forhold arbeidsmarkedsmyndighetene har vi store utfordringer, og vi bør her spille på alle de strenger vi har til rådighet. Forsvarsdepartementet prioriterer som nevnt nå en annen tilnærmingsmåte til tverrdepartementalt samarbeid om de vernepliktiges kår, enn hva vi hadde tidligere. Vi vil i tida framover fortsette våre tilstrebelser med å få Voksenopplæringen som en integrert del i arbeidsmarkedssystemet, men jeg understreker at vi her har et relativt langt lerret å bleke. Målet må være en samhandling, hvor vi slipper å møte forestillinger som kan tyde på at soldatene blir kasteballer i forhold til A-etaten på grunn av at de skal inn i Forsvaret, eller at de ennå ikke er dimittert. Det sentrale er at vi igjen fokuserer på bryggingsfunksjonen, og skaper forståelse, aksept og interesse for dette ute i det sivile samfunn. Helt sikkert er det at Forsvarsdepartementet i denne prosessen vil være en medspiller med dere, og vil backe dere opp vis à vis sivile myndigheter.

For at denne integrasjonsprosessen med sivile utdannings- og arbeidsmarkedsmyndigheter skal bære frukter, ikke bare tror jeg, men er jeg sikker, at Voksenopplæringen vil stå seg mye på å vise et enhetlig ansikt utad. Dersom eksterne etater og institusjoner møter en enhetlig voksenopplæring, vil det for disse være mye greiere å forholde seg til Forsvarets sivile utdanningsvirksomhet. Jeg ber dere ta dette med som en meget viktig del av den prosessen dere nå står foran.

Som en fortsettelse av dette vil jeg også framheve betydningen av at den enkelte vernepliktige bør kunne forvente at et visst ensartet utdanningstilbud blir gitt ved alle avdelinger, uansett hvor han eller hun tjenestegjør. En slik profilering av Voksenopplæringen tror jeg helt klart vil styrke deres forhold til omverdenen, men jeg tror også at en klar og enhetlig definisjon av egen virksomhet også vil kunne styrke det arbeid dere selv gjør. Selvsagt vil det være slik at Voksenopplæringen i hver forsvarsgren fortsatt vil kunne ha et særpreg, men jeg vil absolutt anbefale at dere aktivt ser på muligheter for økt samarbeid og en bedre samordning av ressurser og kompetanse. Jeg minner om at også dette punkt ble vektlagt av min forgjenger under fjorårets konferanse.

En annen side av dette er hvordan Voksenopplæringen kan innpasses i resten av Forsvaret. Jeg har forstått at dette er spørsmål dere er svært opptatt av, kanskje ikke minst på grunn av at dere representerer en del av Forsvaret som av natur er forskjellig fra den øvrige drifte. Det at Voksenopplæringen, og spesielt rektor, har en status på lokal avdeling er av stor betydning for å få gjennomslag for sin virksomhet. I dag kan det nok være store lokale forskjeller, men jeg tror det vil være en utfordring for deres organisasjon å gå videre på dette. Ikke minst kan den pågående organisasjonsutviklingen være et viktig redskap i dette arbeidet.

Forsvarsministerens handlingsplan mot soldatledighet er et svært viktig redskap for oss. Denne planen har nå blitt to år, og det er tid for evaluering og revisjon. I denne sammenhengen vil det kunne være naturlig å formalisere et oppfølgingsansvar for planen, slik at dette blir plassert i organisasjonen. Som en herværende rektor noe spøkefullt sa: "hvis Forsvarsministeren sender ut en plan, kan man ikke overlate oppfølgingsansvaret til en troppssjef". Vi bør imidlertid også ha i hu at en god måloppnåelse av planen forutsetter aktivt samarbeid med andre etater, noe som kan indikere at vi enda klarere bør synliggjøre at planen også er å betrakte som en formelt integrert del av Regjeringens handlingsplan mot arbeidsledighet. Det bør ikke herske noen tvil om at dette er et samfunnsansvar, et ansvar også Forsvarsministeren har påtatt seg en del av. Departementet kan imidlertid bare i liten grad initiere prosjekter selv. For at vi i størst mulig grad skal få realisert handlingsplanen, er vi helt avhengige av aktiv innsats fra Forsvaret lokalt, såvel som sentralt.

I denne sammenhengen har jeg lyst til å gjøre det helt klart at vi er svært positive til initiativer som har sin bakgrunn i planen. Senest i forrige uke hadde jeg fornøyelsen av å åpne prosjektet "Jobbklar 97" på Andøya, et prosjekt som har sitt utgangspunkt i handlingsplanens punkt 6, "tilbud etter endt tjeneste". Prosjektet er også et glimrende eksempel på reelt samarbeid mellom en kommune, A-etaten og Forsvaret. Jeg sier ikke at dette nødvendigvis er veien å gå for alle, men det bør spore til innsats. Helt sikkert er det at dere har lov å prøve, dere har lov å feile - det viktigste er at noe positivt skjer. Det vil i den store budsjettmessige sammenheng heller ikke være i Voksenopplæringens disfavør hvis innsats under handlingsplanen blir klarere og mer kvalitativt synliggjort i rapporteringen til departementet.

Det har kommet fram at bemanningssituasjonen i Voksenopplæringen anses som svært viktig, ikke minst i en situasjon der arbeidsoppgavene strømmer på. Forsvaret er, som vi alle vet, inne i en omfattende omstillingsprosess, hvor personellrammene ikke øker. Selv om jeg har stor forståelse for denne bekymringen, kan jeg ikke antyde noen reell økning på dette området. Nå minner jeg likevel om at Voksenopplæringen er tilgodesett med eget kapittel over forsvarsbudsjettet, og at dette medfører stor grad av fristilling med hensyn til hvordan dere ønsker å ivareta oppgavene. I deres virksomhet er også voksenopplæringsassistentene viktige, og dere har uten tvil et løp å gå i forhold til fordelingen og utnyttelsen av vernepliktige mannskaper. Dette er imidlertid problemstillinger som må løses internt i Forsvart, uten noen departemental avklaring.

Målstyring er nå innført i Forsvaret, og dette åpner for en litt annen måte å tenke ledelse og prioritering på. For deres del blir det forfattet virksomhetsplaner og årsrapporter. Jeg er kjent med at mye av det dere driver med, ikke så lett på en god måte lar seg tallfaste i rette kolonner. Et eksempel på dette er den kvalitative delen av veiledningsvirksomheten. Jeg tror dere står foran store utfordringer med hensyn til å utvikle bedre rapporteringsmåter og indikatorer som kan være med å synliggjøre denne viktige tjenesten. Kvalitativ rapportering er viktig, til tross for at denne typen vurdering og rapportering foreløpig ligger langt etter den mer tradisjonelle rapporteringen på målbare tallstørrelser. Jeg er likevel ikke i tvil om at dette kreative kollegium i fellesskap vil være i stand til å utforme egnede modeller.

Forsvarsdepartementet sendte for kort tid siden ut et skriv hvor vi fastslår at mål og målgruppe fortsatt skal ligge fast. Dette brevet var et svar på en henvendelse vi fikk fra Forsvarets overkommando i august, hvor vi ble bedt om en klargjøring. Utgangspunktet vårt var de punktene Styringsgruppen for Voksenopplæringsprosjeket konkluderte med i sin sluttrapport. En gjennomgang av disse vil vise at de ikke er tilpasset det nivå og den arbeidsdeling som eksisterer mellom oss og forsvarssjefen, ei heller hva angår den type garantier vi kan gi. Det virkelig betydningsfulle i denne oversikten er behovet for å inngå formaliserte samarbeid med andre departementer. Dette har vi grepet fatt i, men dessverre foreløpig ikke oppnådd noen konkrete resultater. Jeg vil imidlertid anta at Forsvarets overkommando i etterkant av denne konferansen presenterer en totalpakke til Forsvarsdepartementet, basert på den målstruktur og virkemiddelsoversikt dere har arbeidet fram denne uka. Dette vil kunne være en del av basisgrunnlaget i vår dialog med andre departementer, og som vil være med å tydeliggjøre hvem vi er, hva vi ønsker å gjøre og hvordan vi ser for oss at dette kan bli gjort.

Når det gjelder plasseringen av hobbykurs og disse kursenes omfang, står jeg enda fast ved det jeg sa under årets Landskonferanse for tillitsvalgte i Forsvaret, om at hobbykursene skal overføres til Velferdstjenesten. Men, vi vil selvsagt drøfte denne problemstillingen, og Forsvarsdepartementet vil om kort tid innkalle Forsvarets overkommando til et møte, og det vil da være naturlig at både Velferdstjenesten og Voksenopplæringen er representert. Her vil vi kunne drøfte organisatorisk tilknytningsform for hobbykurs, forholdet innen målgruppa, det vil si mellom vernepliktige og andre, pluss eventuelt andre problemstillinger. Dersom det viser seg naturlig for den politiske ledelse å delta, det vil si en overordnet diskusjon, vil vi gjøre dette.

Reform 94 stiller store krav til Voksenopplæringen og medfører utfordringer av en annen art enn tidligere. Intern samordning i Forsvaret, for eksempel med hensyn til lærlingproblematikken, vil være en meget viktig problemstilling å gripe fatt i. Er det gunstig at det bygges to parallelle opplæringssystemer for sivil utdanning i Forsvaret, eller bør Voksenopplæringen være et sentralt element i den økende satsingen på lærlinger i Forsvaret? Dette er forhold hvor jeg forventer engasjement også fra Voksenopplæringens side i tida framover.

Helt til slutt vil jeg komme med en liten tankevekker til organisatorene av Voksenopplæringens fagkonferanse. Om få dager, nærmere bestemt den 4 oktober, blir Statsbudsjettet offentliggjort. Dersom denne konferansen skulle komme fram til forhold dere ønsker å få slått fast gjennom budsjettet, er dere nå for sent ute. Ikke et komma vil kunne endres nå. Dersom konferansen imidlertid hadde vært avholdt på vårparten, ville dere på "grunnplanet" hatt en mye større reell og direkte påvirkningsmulighet til vårt absolutt viktigste styringsdokument.

Jeg har fått veldig god tilbakemelding på konferansens arbeid gjennom hele uka, og ser fram til å få oversendt de forslag som naturlig angår departementet, og til å være med i en dialog om den videre utviklingen av Voksenopplæringen i Forsvaret. Jeg ønsker dere lykke til i deres videre arbeid, og takker for den innsatsen dere daglig yter for våre vernepliktige mannskaper og andre brukere av Voksenopplæringen. Takk for oppmerksomheten.