P R E S S E M E L D I N G
Finansdepartementet

29. mai 1995

Hovedpunkter i innstillingen om sparing og egenkapital

Spare- og egenkapital-utvalget ble nedsatt 2. desember 1994 og har i dag levert sin innstilling etter om lag 6 måneders arbeid. Innstillingen drøfter spørsmålet om sparingen er stor nok i Norge og om en tilstrekkelig del av sparingen kanaliseres til egenkapital i bedriftene.

I nasjonalregnskapet er sparing definert som inntekt fratrukket forbruk, og måling av sparingen i de ulike sektorene i samfunnet støter på de samme praktiske problemene som beregning av inntekt og forbruk. I perioden 1990 - 93 lå samlet sparing i Norge på knappe 10 prosent av total disponibel inntekt for landet. Dette er om lag som i de øvrige OECD-landene. Gjennom de siste 30 - 40 årene har sparingen falt i de fleste land, og for 30 år siden lå sparingen i Norge på 15 - 17 prosent. Den lave sparingen i den industrialiserte del av verden gir grunn til bekymring fordi den innebærer at lite realressurser stilles til disposisjon for investeringer, og at en derfor får et gjennomgående høyt realrentenivå. Utvalget gir uttrykk for at i denne forstand er sparingen ikke tilstrekkelig, verken i Norge eller OECD-området som helhet.

Norge skiller seg fra de andre landene i OECD ved at en betydelig høyere andel av sparingen foregår i offentlig sektor, mens husholdningene sparer mindre enn i andre land. I tillegg har det meste av sparingen vært knyttet til investeringer i egen bolig. Dette har ført til at norske husholdninger har lave finansielle fordringer sammenliknet med andre land.

På den annen side har offentlig sektor i Norge en finansiell stiling som er meget sterk sammenliknet med andre OECD-land. Vår særstilling på dette området må ses i sammenheng med statens store petroleumsinntekter. Disse inntektene må ventes vise gradvis fall utover i neste århundre, etter at de gjennom de nærmeste 10-15 år vil være svært høye. Det vil stille store krav til finanspolitikken å sikre en forsvarlig balanse i de offentlige budsjetter til tross for nedgangen i petroleumsinntektene og de forpliktelser som påhviler Folketrygden. Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å drøfte utformingen av finanspolitikken i dette perspektiv.

Sparingens sammensetning betyr at spørsmålet om å sikre en tilfredsstillende kapitaldannelse har en annen karakter i Norge enn hva som er typisk i den industrialiserte verden for øvrig, men det betyr ikke at problemet er mindre. At samlet sparing i stigende grad blir avhengig av at det finner sted tilstrekkelig sparing i husholdningene, gjør heller utfordringene større.

Utvalget tar til etterretning at folketrygden skal være en bærebjelke i det norske pensjonssystemet. Det kan likevel registreres en viss usikkerhet blant folk med hensyn til om man vil oppnå den realinntekt i pensjonsalderen som det etter dagens regler er rimelig å forvente. Denne usikkerheten kan i noen grad føre til høyere sparing i husholdningene. Utvalget peker videre på at det norske skattesystemet hører til blant de mer generøse i OECD-området med hensyn til behandlingen av gjeldsrenter, og at dette må antas å trekke i retning av lavere sparing. Også systemet for formues- og eiendomsskatt i Norge påvirker sparingens sammensetning i retning av formuesoppbygging i bolig på bekostning av finansielle fordringer. Disse vil lett kunne få en negativ realavkastning etter skatt. Denne forskjellsbehandlingen kan reduseres ved at det foretas en forskyvning av skattleggingen fra finansformue over mot fast eiendom blant annet ved at satsene for formuesskatt settes ned.

Utvalget peker på at den viktigste kilde til egenkapital i næringslivet er den sparing som finner sted i bedriftene selv gjennom tilbakeholdt overskudd. Siden 1990 har det vært en klar tendens til økning i industri-bedriftenes egenkapitalandel, men dette kan i minst like høy grad tilskrives et lavt investeringsnivå som øking i tilbakeholdt overskudd. Egenkapitaldannelsen innenfor bedriftene selv er et spørsmål av generell nærings- og skattepolitisk karakter som en ikke har sett det som utvalgets oppgave å ta opp. En har derfor begrenset seg til en behandling av tilgangen på egenkapital fra privat sektor og gjennom tilførsel av statlig kapital.

Fra bedriftenes side er det en klar interesse i at mer av den private fordringsøkingen kan kanaliseres over til egenkapital. Det vil bidra til å gjøre egenkapitalen billigere. I tillegg er man interessert i å ha eiere med en langsiktig interesse i bedriften, såkalte "stabile eiere".

For plasseringen av den private sektors finansielle fordringer er det i utgangspunktet naturlig å legge til grunn at den skjer ut fra markedsmessige vurderinger der en avveining mellom avkastning, risiko og likviditet er avgjørende. Hva som for næringslivet oppleves som en sviktende tilgang på egenkapital, kan derfor være uttrykk for at forventet avkastning ikke gir dekning for den risiko som knytter seg til plasseringen.

Bankene og livselskapene står som hovedmottakere av husholdningenes finansielle sparing og disse institusjonenes valg av plasseringsform vil derfor være av stor betydning for hvor mye av husholdningenes sparing som tilflyter egenkapitalmarkedet. Utvalget peker på at regelverket for livsforsikring i dag begrenser selskapenes muligheter for å plassere midler i aksjer. Utvalget anbefaler at en vurderer regler som gir mer valgfrihet for kundene og mulighet for selskapene til å tilby typer av forsikringskontrakter som gir grunnlag for mer langsiktige plasseringer av sparemidlene, noe som også kan gi høyere avkastning.

En økonomisk begrunnelse for skattemessig stimulering av husholdningenes plassering i aksjer kan være at risikoen samfunnsøkonomisk sett er mindre enn for den enkelte investor som har risikoen knyttet til et smalt segment av markedet. Utvalget antar at de ordninger som allerede er etablert (AMS og "rabatt" ved formuesansettelsen) ivaretar dette hensyn.

Utvalget ser Folketrygdfondets plasseringer i aksjemarkedet som begrunnet i en spesiell situasjon og reiser spørsmål om denne formen for statlig eierskap er hensiktsmessig på lenger sikt. En avvikling kan imidlertid ha uheldige virkninger i en periode da staten skal bygge ned sine eierandeler i forretningsbankene.

Utvalget viser til ordninger for tilførsel av risiko- og egenkapital til små og mellomstore bedrifter gjennom SND. Disse ordningene er ennå nokså nye og det er for tidlig å foreta noen vurdering av hvor godt de virker. De utredninger som er gjort på feltet tyder for øvrig på at tilførsel av egenkapital må skje i sammenheng med en styrking av kompetanse.

Utvalget drøfter også i innstillingen spørsmål knyttet til nasjonalt eierskap, og gir uttrykk for at det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner på dette området. Utvalget peker at det er av betydning at det finnes et rimelig antall større internasjonalt orienterte bedrifter som har basisfunksjoner som ledelse, forskning og utvikling i Norge. Slike sentrale funksjoner blir gjerne lokalisert dit eierne befinner seg. Det kompetansemiljø som dermed utvikles får også betydning for andre foretak.

For den enkelte bedrift er det imidlertid aller viktigst at den har kompetente eiere. Det er mange eksempler på at utenlandske eiere har vært helt avgjørende for nyskaping og næringsutvikling. Dersom en ønsker en dreining av næringslivet mot nye virksomheter, kan det være en forutsetning at man klarer å tiltrekke seg utenlandske interesser.

Selv om nasjonalt eierskap kan være av betydning, har vi gjennom EØS gått inn i et samarbeid der det er et kjernepunkt at egne foretak ikke skal favoriseres og der kapitalbevegelsene er frie, også for direkte investeringer. Det gir norske foretak frihet til å overta bedrifter innenfor området, men vi kan på den annen side ikke gjennom offentlige tiltak forhindre at norske bedrifter blir overtatt av utlandet.

Kontaktperson:
Informasjonssjef Janne-Gro Rygg, tlf: 22 34 41 09, priv: 22 92 15 94, personsøker: 966 82238

---

Lagt inn 27 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen