Justisminister Grete Faremo

Tale i anledning overrekkelse av Høyesteretts Hus

3. september 1996

Deres Majesteter,
Stortingets president,
Statsminister,
Høyesterettsjustitiarius,
Ærede gjester.

Det er med ærbødighet og stolthet jeg tar i mot dette bygget fra Statsbygg som byggherre, for å overrekke det videre til Høyesterett som bruker.

Vår øverste domstol får i dag for første gang sitt eget hus. Siden domstolen ble opprettet i 1815 som en egen norsk rett, har Høyesterett delt hus med andre instanser. Historisk var det en viktig milepel for domstolen da det gamle Tinghuset sto ferdig i 1903, og ga rom for både byrett, lagmannsrett og Høyesterett. Tinghuset lå side om side med regjeringsbygningen, som ble bygget i samme periode. Disse to byggverkene , som på ingen måte var prangende, tronet dengang i bybildet som to av "øvrighetas" monumentale byggverk.

Behovet for mer plass meldte seg gradvis. Regjeringskvartalet ble bygget ut. I dag disponerer Finansdepartementet hele den gamle og ærverdige regjeringsbygningen alene.

Også domstolene ekspanderte. Trangboddheten var til tider å ta og føle på. Både av hensyn til domstolene selv og det rettssøkende publikum var utbygging nødvendig. Tinghuset i Grubbegata ble utbygget i 1940, og i løpet av de siste årene har de lavere domstolene fått moderne og representative lokaler på Hambros plass. Høyesterett har tålmodig ventet på tur. I dag ser vi at tålmodighet har gitt de beste resultater.

Høyesterett har fått et praktbygg som både estetisk og praktisk fyller de høyeste krav.

Jeg vet at det har vært en stor og utfordrende oppgave å planlegge og gjennomføre rehabiliteringen av bygget. Siktemålet har hele tiden vært å få moderne og hensiktsmessige lokaler samtidig som bygget så langt det lot seg gjøre, skulle bringes tilbake til sin opprinnelige stand.

Det er ikke alltid lett å kombinere ønsket om å bevare lokalenes særpreg med de krav vår tid setter til funksjonalitet. Men disse to hensynene har man klart å forene på en utmerket måte. At det har vært mulig skyldes betydelig innsats, arbeid og velvilje fra alle som har deltatt i arbeidet, ikke minst fra Høyesterett og Statsbyggs side. Æren for det særdeles vellykkede resultatet må imidlertid deles med mange, fra rådgivere til utførende håndverkere. Den samlede innsats har gjort at vi har fått et bygg som er Norges høyeste rett verdig.

Og slik bør det være. Kvalitet, grundighet, høy faglig standard og verdighet kjennetegner Høysteretts virksomhet. At dette også gjenspeiler seg i domstolens ytre rammer er ikke mer enn rett og rimelig.

Domstolene, med Høyesterett i spissen, representerer selve ryggmargen i vårt rettssamfunn. Høyesterett er i siste instans samfunnets vokter av at grunnleggende rettssikkerhetshensyn blir ivaretatt både i sivile tvister og i strafferetten. Ved sin dømmende virksomhet skal domstolene sikre vernet av den enkeltes rettigheter. Som vår øverste domstol har Høyesterett et særlig ansvar for å arbeide for rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling.

To-instansreformen som trådte i kraft høsten 1995, innebærer en styrking av rettssikkerheten ved behandlingen av straffesaker. Reformen åpner for at skyldspørsmålet kan behandles i to instanser. Reformen får også direkte betydning for Høyesteretts arbeidssituasjon - som har vært meget presset den senere tid. En del av ankesakene som tidligere gikk til Høyesterett vil nå vil finne sin endelige avgjørelse i lagmannsrettene. Dette vil gi Høyesterett mer tid til å konsentrere seg om prinsipielle og viktige saker for avklaring og utvikling av gjeldende rett. Jeg er ikke i tvil om at dette er en utvikling i riktig retning.

Det er et grunnleggende prinsipp at domstolene - og den enkelte dommer - i sin dømmende virksomhet er selvstendige og uavhengige av den utøvende og den lovgivende makt. Dette er en av hjørnestenene i forfatningene i ethvert demokrati.

Prinsippet er verdifullt av mange grunner. Kravene til upartiskhet, rettssikkerhet og maktfordeling er forankret i såvel konstitusjonelle forutsetninger som i grunnleggende rettssikkerhetsbetraktninger.

I lys av dette grunnfestede prinsipp var okkupasjonsmaktens mislykkede forsøk på å få kontroll med landets øverste domstol en tankevekkende del av vår historie. Da samtlige høyesterettsdommere nedla sine embeter 21. desember 1940 som svar på rikskommisær Terbovens inngripen i domstolenes virksomhet, betydde det at den siste lovlige statsmakt på norsk jord opphørte å fungere. Den politiske og historiske betydning av dette skritt er det unødvendig å minne om.

Når vi ser bort fra det som hendte under okkupasjonstiden har det siden 1814 aldri forekommet at Konge eller Storting har nektet å bøye seg for en avsagt dom eller forsøkt å instruere domstolene om hvordan de skal dømme.

På den annen side lever heller ikke domstolene i sin egen verden upåvirket av Storting og regjering, internasjonale humanistiske strømninger og alminnelige moraloppfatninger i samfunnet. Som alle andre er også dommerne et produkt av sin tid og sitt miljø både sosialt, samfunnspolitisk og kulturelt. Rekrutteringen til jus-studiet og dommeryrket er bredere enn tidligere. Det var likevel først i 1968 at Lilly Bølviken ble utnevnt som landets første kvinnlige høyesterettsdommer.

Professor Torstein Eckhoff uttrykte noen av sine tanker om domstolenes uavhengighet slik:

" Det vil selvsagt ikke være noen fordel om domstoler og dommere var helt immune for all slags påvirkning. Vi ønsker f.eks. ikke at de skal være uavhengig av hva lovgiver bestemmer, uavhengige av sin juridiske skolering og uavhengig av samfunnets alminnelige godtatte moralnormer. Idealet er m.a.o. ikke maksimal uavhengighet, men en passende kombinasjon av uavhengighet og avhengighet."

Dette gjelder desto mer fordi rettsutøvelse alltid vil innebære et rettsskapende element. Lovgivningen vil aldri kunne gi uttømmende eller entydige svar på alle de spørsmål og tvister som kan oppstå på ulike livsområder. Derfor vil Høyesterett i sin rettsskapende virksomhet også fylle en viktig rettspolitisk funksjon.

Enhver rettsskapende virksomhet innebærer at det kan være uenighet om resultatet i den konkrete sak. Ikke sjelden kommer uenigheten klart til syne i form av dissenser i domstolen selv. Jo mer prinsipiell avgjørelsen er, jo mer debatt vil den ofte føre til.

Spørsmålet om domstolenes uavhengighet og hvilke administrative og lovpolitiske tiltak som kan komme uavhengighetsprinsippet for nær - uten at dette nødvendigvis er tilsiktet - er satt på dagsorden i en rekke europeiske land. Debatten i Europa skjøt for alvor fart etter murens fall i 1989. I den skandinaviske og hjemlige debatt er det særlig to tilknytningspunkter til forvaltningen som blir fremhevet: Det ene er Justisdepartementets sentrale administrative ansvar for domstolene. Det andre er prosedyrene forut for at dommere utnevnes i Kongen i statsråd.

Ansvaret for den sentrale administrasjon av domstolene ligger som kjent hos Konge og regjering, og er i det daglige organisert under Justisdepartementet. Denne ordningen har i hovedsak vært uendret siden 1814 - noe som er en indikasjon på at ordningen i det store og hele har fungert tilfredsstillende. Men det betyr nødvendigvis ikke at vår nåværende ordning er den beste for fremtiden.

Når en slik debatt reises er det etter regjeringens vurdering nødvendig at man åpent vurderer fordeler og ulemper både ved dagens ordning og ved ulike alternative løsninger. Det var bakgrunnen for at regjeringen tidligere i år oppnevnte en domstolskommisjon, under ledelse av høyesterettsjustituarius Carsten Smith, til å utrede disse viktige og prinsipielle spørsmålene.

Skal domstolene fylle sin funksjon som samfunnets konfliktløser er det av avgjørende betydning at publikum har tillit til at domstolene er upartiske. I dag har domstolene og dommerne stor tillit i befolkningen. Det er mange grunner til det. Den konstitusjonelle stilling som uavhengig statsmakt, er en viktig forutsetning for slik tillit. Like viktig er erkjennelsen og vissheten om at domstolene gjennom sin virksomhet har vist seg å stå som garantist for rettssikkerhet, humanisme og likhet for loven.

For at domstolene skal ha og bevare nødvendig tillit, er det ikke nok at de fungerer tilfredsstillende. Folk må også ha inntrykk av at det faktisk er tilfelle.

Søkelyset rettes ofte mot omstridte spørsmål. I et samfunnsmessig perspektiv er det viktig. Åpenhet, innsyn og kunnskap vil alltid være sentrale forutsetninger for et folkelig engasjement. og derigjennom utviklingen av vårt demokrati .

Derfor vil det alltid være en utfordring å nå ulike målgrupper med saklig informasjon og balanserte fremstillinger. Ikke minst gjelder dette på områder som berører mange mennesker, og hvor Høyesteretts avgjørelser bidrar til rettsavklaring og rettsutvikling. Det arbeid som nå pågår i Høysterett for å bedre informasjonen om prinsipielle rettsavgjørelser og domstolens virksomhet er derfor særdeles viktig.

Før jeg overrekker bygget til Høyesterett vil jeg rette en takk til Statsbygg, arkitekter, rådgivere, kunstnere, håndverkere og alle dere andre som har medvirket til at dette vakre bygget nå er ferdig ombygget. Gratulerer med et særdeles vellykket resultat!

Det er en glede for meg å stille dette praktbygget til rådighet for Høyesterett ved høyesterettsjustitiarius Carsten Smith. Jeg vet at Høyesteretts Hus skal innvies med to plenumssaker straks etter åpningen. Vitende om hvor sjelden plenumssaker forekommer er det spesielt interessant at nettopp to slike saker skal utgjøre åpningen av de vakre rettssalene.

Jeg ønsker å gi Høyesterett et varig minne for å markere dagens begivenhet. Jeg har ikke gaven med meg. Så rettslig sett er vel dette å betrakte som et gavetilsagn. Jeg kan opplyse at det er under produksjon en bronseplate med Høyesteretts segl og tre sentrale årstall - nemlig 1815 som refererer seg til Høyesteretts opprettelse, 1903 som er ferdigstillelsen av tinghuset og 1996 hvor rehabiliteringen av bygget var ferdig og Høyesterett fikk sitt eget hus. I samråd med Høyesterett skal bronseplaten støpes ned i fortauet foran bygget.

På vegne av hele regjeringen ønsker jeg Høyesterett lykke til i nytt hus.