Justisminister Grete Faremo

Innlegg på årsmøte til Den norske Dommerforening

Mandag 29. april kl. 1100 i Oslo

Innledning

Jeg vil først få lov til å takke Den norske Dommerforening for innbydelsen.

For meg er dette en fin anledning til å komme i dialog med dere som representerer den tredje statsmakt.

Domstolskommisjonen

Det er sentralt i et rettssamfunn at domstolene er uavhengige og selvstendige i sin dømmende virksomhet. En selvstendig domsmakt er en av de viktigste garantier for rettssikkerhet i samfunnet. Slik er det i Norge i dag, og slik må vi også sørge for at det blir i framtida. Derfor er det etter min mening av stor betydning at vi har en åpen debatt basert på grundige utredninger om hvordan den sentrale domstolsadministrasjon bør organiseres i framtida.

Det er bakgrunnen for at Regjeringen nedsatte en kommisjon for å utrede spørsmål i forbindelse med domstolenes administrative stilling.

Som dere er meget godt kjent med skal Kommisjonen utrede fordeler og ulemper ved dagens organisering av den sentrale domstolsadministrasjonen og eventuelt fremme konkrete forslag til ny organisering. Videre skal kommisjonen vurdere hvordan ordningen med rådgivning i forbindelse med dommerutnevnelser kan videreutvikles og formaliseres.

Endelig skal kommisjonen også utrede en mulig klage- og disiplinærordning overfor dommere.

Det er svært grunnleggende og viktige forhold kommisjonen skal utrede. Jeg ser derfor med store forventninger frem til at kommisjonens utredning foreligger - selv om dette ligger et godt stykke fram i tid.

Domstolenes rolle og metoder (rettsmegling)

Det er sagt mye om domstolenes betydning og rolle i vårt samfunn. Og det er ingen tvil om at domstolene representerer selve ryggmargen i vårt rettssamfunn. Domstolene skal i sitt arbeid oppfylle høye krav til rettssikkerhet, kvalitet og hurtighet. Som den tredje statsmakt er domstolene best egnet til å løse de rettstvister som oppstår i samfunnet. Domstolene skal derfor være samfunnets viktigste konfliktløser. Etter min oppfatning bør man derfor være tilbakeholden med å opprette flere nemnder som har domstollignende funksjoner.

La meg i den forbindelse nevne forslaget om opprettelse av en Utlendingsnemnd. Den vil erstatte ordningen med klagebehandling i Justisdepartementet og kommer som sådan ikke som erstatning for en domstolsbehandling.

Det er heller ikke ønskelig at for mange saker blir holdt utenfor rettsvesenet ved at de blir avgjort gjennom voldgift.

Det er imidlertid viktig at man innen disse rammene søker å videreutvikle de metoder som benyttes ved konfliktløsning. Rettsmegling vil i så måte være interessant. Jeg regner med at forsøksvirksomhet med rettsmegling vil bli igangsatt i løpet av forholdsvis kort tid, forutsatt at Stortinget gir sin tilslutning til det lovforslaget Regjeringen fremmet 22. mars i år. Vi vil velge ut et mindre antall herreds- og byretter og lagmannsretter etter en prosess hvor vi legger vekt på interesse, geografisk spredning, ulik størrelse på domstolene mm. Forslaget åpner for at meglingsoppdrag også kan gis til utenforstående megler, og derved gjøre ordningen mer egnet også ved mindre embeter. Til høsten vil det bli avholdt kurs i megling for dommere fra prøve-embetene som ønsker det.

Forholdet til media/samfunnskontakt

Domstolene og deres avgjørelser er stadig omtalt i media. Som oftest dreier det seg om rettsreferater, men i noen tilfeller rettes fokus også mot dommere og driften av embetene. Ikke all mediaomtale er "rosenrød". Søkelyset rettes - nær sagt selvfølgelig - mot kritikkverdige og omstridte forhold. I noen tilfeller kan det festne seg et bilde av domstolene som ikke er riktig f.eks. når det gjelder sendrektighet. Men vi må finne oss i kritikk når det er grunnlag for det. Vi må fortsatt arbeide for at domstolene utfører sine oppgaver både hurtig og med høy kvalitet slik at grunnlaget for kritikk på disse områder ikke er til stede.

Parallelt tror jeg det er viktig å utvikle en større bevissthet i domstolene om forholdet til media og medias rolle. Etter mitt syn kan domstolene og dommerne tillate seg i større grad å være offensive overfor media når det gjelder å informere om sin virksomhet.

Kortere straffesaksbehandling

Samfunnet er med rette opptatt av hvordan straffesaker behandles. Det blir et spørsmål om vi gjør de rette tingene - og om vi gjør tingene riktig! Alle har krav på vern mot overgrep og beskyttelse mot kriminalitet. Spørsmålet er hvordan vi skal få dette til, og hvilke virkemidler vi kan og bør bruke. Det finnes ikke noe enkelt fasitsvar på et slikt spørsmål. Vi vet at årsakene til kriminalitet er sammensatte og komplekse, og at årsakene kan variere fra kriminalitetstype til kriminalitetstype. Selv om forebygging er viktig, er det selvfølgelig en illusjon å tro at vi kan forebygge oss bort fra all kriminalitet. Det vil alltid være kriminalitet i et samfunn i større eller mindre grad. Og det er samfunnets plikt å reagere når det skjer lovbrudd.

Det betinger at mest mulig av kriminaliteten avdekkes og at flest mulig lovbrudd oppklares. Dernest må gjerningsmannen stilles til ansvar og straffes i tråd med det lovgiver har forutsatt. Det bør gjøres så raskt som mulig uten at det kommer i konflikt med grunnleggende rettssikkerhetskrav. Endelig er det av betydning at straffen gjennomføres så kort tid som mulig etter at den er fastsatt. Dette setter krav til alle instanser i strafferettspleien, og det setter krav til samspillet mellom disse.

Hurtigere straffesaksavvikling er derfor et meget viktig kriminalpolitisk virkemiddel. Jeg er overbevist om at effektiv straffesaksavvikling virker preventivt, og at det styrker tilliten til hele rettssystemet. De vellykkede prosjektene om hurtigere straffesaksbehandling som har blitt gjennomført i de senere årene viser at det er mulig å redusere tiden fra anmeldelse til dom og eventuell soning, og at det er mulig samtidig å øke oppklaringsprosenten og redusere kriminaliteten. Dette illustrerer at det er viktig å satse på et vidt spekter av virkemidler i kampen mot kriminalitet.

Hver enkelt instans innen rettspleien må nøye vurdere hvordan ressursene kan anvendes bedre innen virksomheten. En av de største utfordringene vi står overfor er likevel å forbedre samspillet mellom de ulike aktørene i straffesakskjeden, for derigjennom å skape rom for mer effektiv rettspleie. En rettspleie som gir god rettssikkerhet og har innbyggernes tillit. Et slikt samspill er etter min oppfatning helt nødvendig dersom vi skal få større effekt ut av de ekstra ressursene som rettspleien er blitt tilført de senere årene. Dersom f eks. Oslo politikammer sliter med å få sakene igjennom systemet til pådømmelse i byretten, er ikke dette bare et problem for Oslo politikammer, men også for de øvrige aktørene i straffesakskjeden i Oslo. Sluttproduktet, en effektiv kriminalitetsbekjempelse, har vi nemlig alle et felles ansvar for selv om oppgaver og roller er forskjellige. Når vi har problemer et sted i straffesakskjeden vil disse ofte forplante seg videre til neste ledd, og bidrar i sum til å øke tiden fra lovbrudd er begått til straffen er sonet.

Det er noe av bakgrunnen for at Oslo byrett, Oslo politikammer og statsadvokaten nå er inne i en dialog med sikte på å identifisere "flaskehalser" i systemet, for så å sette i verk de tiltak som er nødvendige og gjennomførbare.

To-instansordningen

To-instansreformen har nå vært i kraft i ni måneder. Ikrafttredelsen ble imøtesett med en viss spenning av oss alle. Det var lagt ned et betydelig forarbeid for at reformen skulle kunne settes i verk så smertefritt som mulig, og etter min vurdering har innføringen av reformen stort sett gått meget bra.

Det tok noe tid før "to-instanssakene" kom inn til domstolene. Mot slutten av 1995 tok sakstallet seg noe opp, og av de rapporter som er kommet inn pr første kvartal 1996 går det fram at antallet saker nå har kommet på et nivå som viser domstolenes virkelige merbelastning som følge av reformen.

Enkelte domstoler - både i første og annen instans - har gitt uttrykk for behov for utvidelse av rettssalsarealet. Jeg er derfor tilfreds med den omfattende byggeaktiviteten vi nå har. Vi har satt igang arbeidet med å utvide og bygge om lokalene ved en rekke førsteinstansdomstolene. Det planlegges også oppført flere nye tinghus i perioden 1996 - 1998. Behovet for tilleggslokaler er til løpende vurdering i departementet, og både den generelle prioriteringen og de behov to-instansreformen medfører tas i betraktning. Nye tinghus i Elverum og på Hokksund overtas til høsten. Byggearbeidene for nye tinghus i Steinkjer og Farsund starter snart opp med sikte på ferdigstillelse i 1997. Prosjekteringen av tilbygg til Oslo tinghus starter opp i disse dager med sikte på ferdigstillelse i 1999. Samtidig arbeides det videre med tilretteleggingen for øvrige planlagte tinghus.

Varetekt

Det har i den senere tid vært mye oppmerksomhet rundt varetektsssituasjonen landet over. La meg innledningsvis slå fast utgangspunktet om at politiets såkalte glattceller, d.v.s en celle uten møbler eller madrass, ikke skal benyttes til annet enn kortvarige opphold ved pågripelser. Innsatte som er besluttet varetektsfengslet skal, så sant det overhodet er praktisk mulig, ikke sitte lenger i politiarresten enn fem døgn, men overføres til vanlig celle i fengselsanstalt.

Fengselsvesenets samlede cellekapasitet i lukket anstalt brukes for å etterkomme behovet både for varetekts- og soningsplasser.

Behovet for varetektsplasser varierer over tid og påvirkes av mange faktorer, bl.a:

• Økt kriminalitet
• Grovere kriminalitet
• Større kompliserte saker som krever lang etterforskning
• Politiets egen effektivitet og tempoet i straffesaksavviklingen

Forholdet mellom varetekt og domssoning kan forrykkes når den registrerte kriminaliteten øker. Mens antall anmeldelser de siste årene fram til 1994 lå på nærmere 400.000, var tallet i 1995 nesten 450.000, dvs. en økning på 12,5 %. De alvorlige narkotikaforbrytelsene, hvor varetektsfengsling ofte er påkrevet, økte alene med hele 48 %. Det må imidlertid sies at den registrerte økningen ikke utelukkende representerer en reell økning i kriminaliteten, men større innsats på området fra politiet og en endring i rutinene for registrering av anmeldelsene hos politiet. Endring i registreringsrutinen er gjennomført for å få en bedre statistisk oversikt over antall brudd på de forskjellige lovbestemmelsene.

Når det gjelder varetektstidens lengde, så vi i 1994 en nedgang på 17 % i gjennomsnittlig sittetid pr. innsatt. Men samtidig var det en økning på 6% i antall innsatte personer. Totalt sett representerte dette en nedgang på

3 885 varetektsdøgn fra 1994 til 1995. Hittil i år er tallet på personer som varetektsfengsles økt sterkt. Det daglige middeltallet på antall varetektsfengslete har steget fra et gjennomsnitt på 513 i 1995 til 587 pr. mars år.

Vi ser også en økning i gjennomsnittlig lengde på de ubetingede dommene. Denne tendensen antas å fortsette dersom ikke den alvorlige kriminaliteten går ned.

Som en følge av dette er kapasitetsutnyttelsen i fengslene pr. i dag svært høy. Dette gir mindre fleksibilitet enn ønskelig i forhold til variasjonen i behovet for varetektsplasser.

Den spesielt vanskelige varetektssituasjonen som er oppstått på Østlandet skyldes først og fremst at 87 plasser ved Oslo kretsfengsel er tatt midlertidig ut av drift p.g.a. en helt nødvendig oppussing. I tillegg er situasjonen blitt ekstra komplisert ved at det i Oslo har vært flere saker hvor et stort antall personer over tid har sittet i varetekt i samme sak. Samlet har dette ført til at endel varetektsinnsatte har blitt sittende i politiarresten utover den forutsatte grensen på 5 døgn. Det er imidlertid misvisende når det blir forsøkt fremstilt som om disse over tid blir sittende på såkalte glattceller.

For ca. 1 måned siden iverksatte Oslo politikammer i samarbeid med Oslo kretsfengsel særlige tiltak, slik at forholdene for de som må oppholde seg i arresten utover fem døgn skulle bli tilnærmet lik de forhold som gjelder for varetektsinnsatte i fengslene. Det er satt inn senger på cellene, og de innsatte gis mulighet til dusjing, lufting etc., som i en vanlig varetektsavdeling. Påstander om kritikkverdige hygieniske forhold og dårlig forpleining medfører ikke riktighet. Likevel vil forholdene i en politiarrest aldri kunne gi samme standard for de varetektsinnsatte som i et fengsel. Det må derfor understrekes at de iverksatte tiltak er midlertidige, for å avhjelpe en spesielt uheldig situasjon.

Det viktigste virkemiddelet på kort sikt er å senke innkallingstakten for domssonere ytterligere. Fengselsstyret har således for 1 uke siden fattet en slik beslutning, og dette vil, sammen med den nedgang i kapasitetsutnyttelsen som erfaringsmessig inntrer i sommermånedene, kunne bedre situasjonen inntil Oslo kretsfengsel gjenåpner sine 87 plasser 1. august 1996. Når Ringerike fengsel også åpner i desember i år vil varetektssituasjonen på Østlandet bli bedret permanent.

Varetektssituasjonen i Bergen har også vært vanskelig gjennom lengere tid. Her vurderes nå tiltak for å øke varetektskapasiteten på kort sikt, samtidig som det arbeides med å etablere permanente løsninger. Dette vil jeg komme tilbake til både i Revidert nasjonalbudsjett og i budsjettet for 1997.

Spørsmål knyttet til fengselsvesenets fremtidige kapasitetsbehov på landsbasis vil bli grundig vurdert i stortingsmeldingen om kriminalomsorg som jeg tidligere har varslet.

Lydbåndopptak av rettsforhandlinger

Spørsmålet om lydopptak av rettsforhandlinger reiser mange spørsmål. Vi har i dag regler om lydopptak av straffesaker i straffeprosessloven og forskrift om lydopptak fra 1985. Men ikke alle domstoler har egnet utstyr til å kunne foreta lydopptak i samsvar med gjeldende regler. Vi arbeider derfor med å få installert utstyr for lydopptak. I første omgang dreier det seg om innstallering ved et lite utvalg embeter for å vinne erfaring.

Det nærmere innholdet vil bli drøftet med representanter for domstolene. Først etter å ha brukt utstyret en tid, vil det bli spørsmål om å vurdere revisjon av reglene om lydopptak.

Installering av opptaksutstyr i domstolene vil beløpe seg til store beløp, og det er derfor meget viktig at vi vurderer nøye hva slags utstyr som installeres.

Eventuelle embetsreguleringer

Departementet har for tiden på høring spørsmålet om den ytre organisering av domstolene i Stavanger, Haugesund, Bergen og Trondheim. Det er omfattende reguleringsspørsmål som nå vurderes og som berører mange domstoler.

Mitt utgangspunkt er at domstolene i første instans bør være fullfaglige og at man kun bør ha en domstol med lokaler i samme by.

Forslagene om reguleringer i disse byene ble lansert av domstolsutvalget allerede i 1980, sammen med en rekke andre reguleringsforslag. Når forslagene for Stavanger, Bergen og Trondheim først er tatt opp nå, har det blant annet sammenheng med ønsket om å vinne erfaring med noen andre større embets-reguleringer før man gikk videre i vurderingene.

Departementet har gjennomført en omfattende møterunde med samtlige berørte embeter i de fire byene. Berørte kommuner og fylkeskommuner har også vært invitert til møter. Hensikten har vært å drøfte de ulike reguleringsforslagene og få flest mulige konstruktive innspill og synspunkter tidlig i prosessen.

Embetsreguleringsforslagene ble sendt på høring 18. mars og høringsfristen er satt til 18. juni. Jeg tar sikte på en rask avklaring av reguleringsspørsmålet etter at høringsinstansenes syn foreligger.

I tillegg til de fire stedene som allerede er nevnt er departementet i gang med å vurdere sammenslåing av Horten og Holmestrand sorenskriverembeter.

IT-strategiprosjektet

Informasjonsteknologien (IT) har jo gjort sitt inntog i domstolene og er i dag et viktig hjelpemiddel i domstolenes arbeid. Domstolene har fått en del erfaring med IT. Samtidig har den teknologiske utviklingen løpt videre og gir i dag nye og til dels andre muligheter enn da IT ble innført i domstolene fra slutten av 80-årene. Departementet er opptatt av at den utviklingen som gjøres i domstolene også i framtiden skal være forankret i en gjennomarbeidet strategi. Dette er viktig bl a for å sikre nytten av de investeringer som gjøres på IT-siden i et langsiktig perspektiv. Jeg ser det som helt sentralt at utviklingen av IT i domstolene bidrar til å styrke domstolenes muligheter til bedre måloppnåelse og gi nødvendig støtte til å utføre ulike arbeidsoppgaver.

På denne bakgrunnen ble prosjektet "IT-strategi for domstolene mot år 2000" igangsatt i oktober 1995. Prosjektet ledes av Domstolavdelingen, og er organisert slik at både dommere og funksjonærer er sterkt involvert sammen med Rettsvesenets IT- og fagtjeneste (RIFT). Samarbeidsrådet for domstolene er som kjent, styringsgruppe for prosjektet. Et forslag til strategi-dokument vil bli sendt på høring til domstolene i midten av juni.

Saksbehandlingstid/Restansenedarbeidingsprosjektet

Jeg har tidligere understreket betydningen av både kvalitet og rask saksavvikling. Som dere kjenner meget godt til, har departementet i løpet av de siste 4-5 årene lagt betydelig vekt på å redusere saksbehandlingstiden og nedarbeide restanser. Situasjonen i dag er gjennomgående meget bra, selv om enkelte domstoler fortsatt sliter med restanser. Vi må ta vare på og videreføre de gode resultatene vi har oppnådd. Dette forutsetter et fortsatt konstruktivt samspill og samarbeid mellom domstolene og departementet.

Nettopp som følge av dette, er det nå under planlegging et restansenedarbeidingsprosjekt for sivile saker i Borgarting lagmannsrett. Også i Gulating arbeider man med å redusere restansene for sivile saker. Jeg legger vekt på at det i den forbindelse også blir arbeidet med tiltak som på varig basis kan bringe saksbehandlingstiden i sivile saker ned på den fastsatte normen (gjennomsnittlig 6 mnd).

Ekstraordinære dommere

Dømmende virksomhet bør i hovedsak utføres av faste embetsdommere, men likevel slik at det må være rom for unntak. Dommerforeningen har vært opptatt av spørsmål om hvordan man dekker behovet for dommer-ressurser i lagmannsrettene, særlig etter at lagmannsrettene nå er blitt alminnelige ankedomstoler. Det er framholdt at det er prinsipielt uheldig at vi bruker tilkalte og ekstraordinære dommere i det omfang vi gjør i dag. Jeg vil derfor vurdere dette spørsmålet nærmere.

Det bør nedsettes en arbeidsgruppe bestående av representanter for dommerforeningen, en stor og en liten lagmannsrett, en førsteinstans domstol og departementet.

Arbeidet bør omfatte en beskrivelse av dagens situasjon med bruk av tilkalte-, ekstraordinære-, konstituerte- og hjelpedommere i første og annen instans. Videre må vi søke å avklare prinsipielle spørsmål som knytter seg til en slik praksis og komme med forslag til mulige endringer. Administrative og økonomiske konsekvenser av eventuelle endringsforslag må selvsagt også utredes.

Avslutning

Jeg har nå berørt noen av de områdene departementet er opptatt av og som jeg tror er av interesse for dere. Som dere ser mangler det ikke på utfordringer og oppgaver både for departementet og for domstolene. Mye er vi dessuten avhengig av å løse i fellesskap. Jeg er glad for det gode samarbeidet som er mellom domstolene og departementet. Etter mitt syn er det avgjørende for at vi skal kommer videre og for å lykkes med store utfordringer framover.