Taler av øvrig politisk ledelse - Innlegg på Norsk Kommuneforbunds konferanse for brannpersonell

Statssekretær Erik Orskaug

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Innlegg på Norsk Kommuneforbunds konferanse for brannpersonell

3.-5- oktober 1995

Innledning

Jeg vil først takke for invitasjonen til dette seminaret og dermed anledningen til å møte dere som er sentrale personer for det utøvende brannfaglige miljø. Jeg vil også gi honnør til Norsk Kommuneforbund for at man tar initiativ til denne type studiekonferanser som etter hva jeg kan bedømme både kan bidra til generell kompetanseheving og bedre samordning av tiltak. Begge deler er viktig for at vi skal oppnå gode resultater.

På brannvernområdet er det slik at det er Stortinget, Kommunaldepartementet og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern som legger rammene, mens det er de kommunale brann- og feiervesnene som er de utøvende organ på offentlig side, og som dermed skaper resultatene ute i det enkelte lokalsamfunn. Derfor er det helt avgjørende for det samlede nasjonale brannvernarbeid at hvert enkelt brann- og feiervesen fungerer godt.

Behovet for omstilling og tilpasning til nye krav har økt sterkt i hele samfunnet de siste årene. Slik er det også på brannvernområdet. Dette medfører store utfordringer for kommunene og deres brann- og feiervesen.

På brannvernområdet har man kommet langt med mål- og strategiutvikling. For perioden fram til år 2000 er målene og strategien fastlagt. Utfordringen nå ligger i å følge opp de tiltak som allerede er igangsatt,og utvikle nye tiltak som kan bidra til å nå de fastsatte mål.

Stortingsmelding nr. 15 (1991-92) om «Tiltak mot brann» står fortsatt som det sentrale strategi- dokument med hensyn til departementets satsning innenfor brannvernområdet. Jeg vil derfor i mitt innlegg ta utgangspunkt i stortingsmeldingen og belyse hvordan denne er og fortsatt vil bli fulgt opp fra departementets side.

Utgangspunktet for meldingen var som dere vet de store tapstallene vi hadde i Norge gjennom 80-årene, både med hensyn til menneskeliv og materielle verdier. De materielle tapene var i flere år dramatisk store i forhold til de land vi normalt sammenligner oss med. Dette forholdet var det viktig og nødvendig å gjøre noe med. Dette arbeidet begynte i 1988 og resulterte i en samlet offentlig plan og strategi som ble lagt fram i november 1991 av daværende kommunalminister Kjell Borgen i form av Stortingsmeldingen om tiltak mot brann.

Mål og strategi

Meldingen tar for seg myndighetenes samlede mål, strategier og retningslinjer for å redusere tapene til et mer akseptabelt nivå. Iallefall til et nivå som tåler sammenligning med land vi finner det naturlig å sammenligne oss med. Meldingen har vært og vil fortsatt være det viktigste strategiske dokument for de sentrale brannmyndigheter i forbindelse med planlegging og gjennomføring av nye tiltak.

Jeg vil understreke at det må legges et langsiktig perspektiv på brannvernarbeidet, og at målbare og varige resultater vil kreve en systematisk innsats over tid. Den samlede plan for tiltak mot brann, der Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern er forutsatt å være det sentrale utøvende organ, har følgende hovedmålsettinger fram mot år 2000:

• 30% reduksjon i antall døde i branner
• 30% reduksjon i materielle skader
• 50% reduksjon i storbrannskadene

Disse tallene tar utgangspunkt i tapstallene for perioden 1985-89 og vil konkret si 20 færre branndøde og 800 mill.kroner mindre i materielle skader pr. år. Den særlige satsningen på reduksjon i antall storbranner er begrunnet med at de 25 største brannene utgjør 30-40% av de samlede forsikringsutbetalinger etter brann. En reduksjon av storbrannene vil derfor gi store utslag.

Målene kan umiddelbart virke ambisiøse, men er faktisk nøkterne. Når vi dem, vil vi være på europeisk gjennomsnittsnivå med hensyn til branntap.

Strategien for reduksjon i de samlede branntapene bygger på fire sentrale hovedelementer:

satsning på forebyggende tiltak og informasjon

• bedre koordinering og samarbeid mellom aktørene på brannvernområdet
• kompetanseoppbygging
• mer effektiv utnyttelse av de tilgjengelige ressurser på brannvernområdet

Selv om de siste 5 årene har vist en kraftig nedgang i de materielle brannskadene, vet vi av erfaring at brannskadestatistikken svinger. Vi frykter derfor at den gledelige tendensen kan være midlertidig og muligens knyttet til det lave aktivitetsnivået vi har hatt i samfunnet de seneste år. Med oppgangstider og stigende aktivitet er det grunn til å frykte en ny oppgang også i brannskadene. Det er derfor viktig å holde fast ved og videreføre den strategi som er fastlagt i arbeidet for å sikre den positive utviklingen.

Jeg vil i det følgende legge særlig vekt på det brannforebyggende arbeid, samarbeidsordninger, nødvendig oppgradering av brannvesnenes kompetanse og framtidige utviklingsmuligheter.

Hovedtyngden av den offentlige innsats på brannverområdet kommer fra de kommunale brann- og feiervesen, som setter inn store ressurser både av personell og utstyr, med omtrent 2700 heltids- brannfolk og ca. 11 000 deltidsbrannfolk. Kommunenes feiervesen har totalt 600 heltidsansatte. Hvert år bruker kommunene ca. 1 milliard kroner til driften av brannvesen. Det tilsvarer 250 kroner pr. innbygger. Drift av feiervesnene koster ca. 170 mill. kr. pr. år.

Selv om det som følge av nytt regelverk vil måtte skje en omstilling innenfor brann- og feiervesenet i mange kommuner vil det totalt sett ikke bli mer penger til rådighet innenfor denne sektoren. Etter departementets syn er det imidlertid allikevel mulig å både løse eksisterende oppgaver bedre og satse på enkelte nye oppgaver gjennom en viss omstilling og effektivisering, og ikke minst ved å utvikle samarbeid kommuner imellom.

Forebyggende tiltak

Det desidert viktigste satsningsområdet de nærmeste år er forebyggende brannvern. På dette området er gevinstpotensialet meget stort, og her vil brann- og feiervesnene spille en viktig rolle som drivkraft i arbeidet med å få gjennomført nødvendige forebyggende tiltak. Vi har sett en positiv utvikling i kommunene de senere år til å prioritere brannvesenets forebyggende arbeid høyere. Likevel er det en god del kommuner som har vanskeligheter med å løse lovpålagte brannvernoppgaver på en rasjonell og faglig god måte. Vanskelighetene kan selvfølgelig ha sammenheng med enkeltkommuners anstrengte økonomi. Her vil jeg imidlertid minne om de muligheter som ligger i ulike samarbeids- ordninger for kommunene. Departementet har også merket seg at viktige tiltak som ikke har økonomiske konsekvenser kan møte motstand, eksempelvis tilbakeholdenhet med å foreta en intern omprioritering fra rene beredskapsoppgaver til å legge større vekt på brannforebyggende arbeid. Forutsetningen for å nå de ønskede resultater er at vi er villige til å foreta den nødvendige omstilling ved å gå nye veier i det kommunale brannvernarbeidet. Jeg vil derfor senere komme nærmere inn på mulige samarbeidsordninger og omstillingstiltak.

Sentrale myndigheter har lagt tilrette for å oppnå bedre resultater gjennom utvikling av et hensikts- messig regelverk. Grunnlaget for satsningen på det forebyggende området ble lagt i 1990 med "Forskrift om brannforebyggende tiltak og brannsyn" heretter omtalt som "Brannsynsforskriften". Denne forskriften vil være det viktigste virkemiddel gjennom hele 90-tallet for å bedre brannsikker- heten og dermed redusere brannskadene.

Forskriften gjelder for alle typer bygninger og anlegg, også den bygningsmasse som er oppført etter eldre bestemmelser. Dette er vi alene om i nordisk sammenheng, og når det gjelder krav til forebyggende brannsikkerhet i boliger, er vi unike i verden. De krav som stilles til eiere og brukere av boliger her i landet, som installering av røykvarslere og slokkeutstyr, er verken omfattende eller kostnadskrevende, men de er viktige for å redusere antall omkomne i brann og sikre våre hjem og materielle verdier mot brannskader. Det er brann- og feiervesnenes oppgave å sørge for at intensjonen i forskriften følges opp, ved å gå offensivt ut med informasjon og holdningsskapende arbeid som bl.a. minner publikum om viktigheten av å skifte batteri i røykvarslerne.

I samfunnsviktige bygninger stilles det særskilte krav til eier og bruker. Brannsynsforskriften pålegger disse å sørge for at det foreligger dokumentasjon som beskriver og bekrefter brannsikkerheten. Denne dokumentasjonen kan også inngå i brannverndelen av IK-systemet. Jeg poengterer dette for å klargjøre at det ikke nødvendigvis kreves ny dokumentasjon for å oppfylle interkontrollforskriften.

De viktigste bidragene til å redusere de materielle brannskadene er kravene til seksjonering og sprinkleranlegg der arealene er store. Dette er tiltak som vil bidra sterkt til å redusere storbrann- skadene. For alle salgs-, industri- og lagerlokaler over en viss størrelse er det et absolutt krav om automatiske slokkeanlegg, dersom ikke brannbelastningen er spesielt lav. Krav om automatisk slokking stilles også for store fellesarealer i hoteller, og til sykehus og pleieanstalter i trebygninger i mer enn en etasje. Hensikten med dette er å unngå enkeltbranner med et stort antall omkomne, slik vi tidligere har opplevd, bl.a. ved brannen i Hotel Caledonien i 1986.

Ny forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen

I tråd med Stortingsmeldingen om tiltak mot brann har DBE utarbeidet en ny forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen. Forskriften er nærmest rykende fersk, da den trådte i kraft fra 1. september d.å. I denne forsamlingen vil jeg nevne at departementet har hatt et nært og konstruktivt samarbeid med Norsk Kommuneforbund i forbindelse med sluttføring av forskriften.

Målsettingen med forskriften er å:

• legge til rette for en styrking av brannvesnenes forebyggende innsats
• bedre utnyttelsen av de samlede ressurser på brannvernarbeidet
• legge til rette for interkommunalt samarbeid og samarbeid med andre aktører på brannvernområdet
• sikre rask og effektiv innsats av nødvendig omfang ved branner og større ulykker - for eksempel på kjemikalievernområdet
• sikre brannvesnene nødvendig kompetanse for å løse oppgavene de er pålagt

Gjennomføringen av forskriften vil kreve en viss omstilling, omorganisering og nytenkning for en del brannvesen. Enkelte små kommuner kan oppleve at kravene som ligger i forskriften i første omgang kan føre med seg økte kostnader for brannvesenet. Dette kan imidlertid i stor grad kompenseres ved samarbeid kommunene imellom, et samarbeid som bør bli hovedregelen og ikke unntaket. Det er viktig at man nå griper sjansen til en ny og positiv utvikling for brannvesnene, slik at deres samfunnsnyttige funksjon kommer ennå klarere fram.

Forskriften fastsetter bestemte minimumskrav både til bemanning på brannforebyggende side og på beredskapssiden. Hovedregelen er imidlertid at bemanningen nøye skal tilpasses oppgavene i den enkelte kommune. Dette skal skje ved at kommunen i utgangspunktet foretar en kartlegging av risikoen. Dersom den kartlagte risiko er større enn hva den samlede beredskapen kan ivareta, kan det enten gjennomføres forebyggende tiltak for å redusere risikoen eller beredskapen må styrkes. Hovedregelen bør være at man først vurderer alle muligheter for reduksjon av risikoen gjennom forebyggende tiltak. Både ut fra hensynet til innbyggerne og kommunens økonomi vil det være riktig å redusere storulykkepotensialet. Er risikoen fortsatt høyere enn hva den etablerte beredskap kan håndtere bør mulighetene for samarbeid med andre beredskapsenheter vurderes nøye. Jeg tenker da på kommuner, industri, Forsvaret, flyplasser m.m.

Forskriften pålegger faktisk kommunene å samarbeide om løsning av brannvernoppgaver. Hensikten er at publikum skal få nødvendig hjelp ved ulykker og branner på raskest mulig måte. Det er derfor ikke lenger gitt at brannvesenet i en kommune skal ha førsteutrykning til alle deler av egen kommune dersom enkelte områder kan nås raskere av utrykningsstyrken i nabokommunen.

Med de to forskriftene jeg nå har nevnt - forskrift om brannforebyggende tiltak og brannsyn, samt den nye dimensjoneringsforskriften - har de sentrale myndighetene etablert det nødvendige verktøyet for å nå de mål som er satt for å redusere branntapene med 30 % innen århundreskiftet. Innsatsen framover må både for de sentrale og lokale brannmyndigheter nå konsentreres om å følge opp regelverket. DBE har en viktig rolle med å føre tilsyn med at de kommunale brannvesen gjør sin del av jobben. De kommunale brannvesen har imidlertid den viktigste rollen ved at de må påse at vi alle følger opp de brannvernplikter som påhviler oss som eiere/brukere av boliger, industrianlegg og andre bygninger.

Samarbeid

Dette med samarbeid vil jeg forfølge litt videre. Departementet ser det som svært viktig at det etableres rasjonelle og kostnadseffektive enheter på brannvernområdet. Jeg ville derfor se det som svært gledelig om viljen til samarbeid kunne økes vesentlig. Fra de sentrale myndigheters side prøver vi med informasjon og motivasjonstiltak. Men til syvende og sist er det kommunene selv som må oppdage at det lønner seg med samarbeid. I tilfeller der samarbeid mellom kommuner ut fra en samlet vurdering er sterkt ønskelig, men hvor kommunene likevel ikke når fram til en avtale, har departementet mulighet til å pålegge slikt samarbeid, hjemlet i brannvernlovens § 12. Vi håper selvfølgelig i det lengste å slippe å gripe til slike virkemidler.

Mange brannvesen har allerede kommet langt i arbeidet med å styrke det forebyggende brannvernet, og enkelte steder har man satset sterkt på interkommunalt samarbeid, (f.eks. Nedre Romerike brann- og redningsvesen). Det skulle ligge vel til rette for økt brannvernsamarbeid mange steder i landet, i form av ulike interkommunale samarbeidsordninger som f.eks. muligheten for mindre kommuner til å gå sammen om tilsetting av fast kvalifisert brannsynspersonll. Dette er gjort med godt resultat f.eks. i Ålesund-regionen og nå sist i Hallingdal. For 1995 er det bevilget visse midler til DBEs virksomhet som er øremerket til interkommunalt samarbeid. På denne bakgrunn har DBE i samråd med kommunene i 2 regioner, Hordaland og Hamar-regionen, tatt initiativ til å utvikle samarbeidsløsninger. En forutsetning for direktoratets medvirkning er at det samarbeid som søkes utviklet skal omfatte brannforebyggende arbeid.

Som et annet eksempel på samarbeid kan nevnes den landsdekkende regionale kjemikalievern- beredskapen. Kjemikalievernberedskap og innsats ved ulykker med kjemikalier er en ny utfordring for de kommunale brannvesen . Slike ulykker skjer heldigvis relativt sjelden, men krever både særskilt kompetanse og utstyr.

Alle kommuner har plikt til å etablere en beredskap som kan håndtere ulykker og uhell knyttet til kjemikalier. Det vil imidlertid være umulig for hver enkelt kommune å bygge opp en god nok beredskap. Staten har derfor tatt initiativ til utbyggingen av en regionbasert kjemikalievernberedskap. Som de sentrale myndigheter på brannvern- og forurensningsområdet samarbeider DBE og SFT om å etablere en slik beredskapsordning basert på tilsammen 34 regioner. Utbyggingen startet i de mest risikoutsatte områdene i landet. I løpet av få år håper vi å ha en tilfredsstillende ordning for hele landet. I Hordaland er man etter de opplysninger jeg har, igang med å utarbeide planer for interkommunalt samarbeid om kjemikalievernberedskap. Jeg håper at alle kommunene slutter positivt opp om dette. Bare på den måten kan vi få til en tilfredsstillende beredskap for alle.

Etter Scandinavian Star ulykken og enkelte andre ulykker til havs har departementet vurdert mulighetene for å utnytte ressursene fra de kommunale brannvesen i forbindelse med rednings- funksjoner til havs. Konklusjonen er at dette vil være fullt mulig. Stortinget vedtok i juni 1993 en endring i lov om brannvern som innebærer at en utvider det geografiske virkeområdet for brannvernloven, slik at brannvesnene har plikt til å yte bistand også ved branner og ulykker til havs.

Forutsetningen er fremdeles at skipene selv har en brann- og ulykkesberedskap, og at brannvesnene på land bare tilkalles dersom brannen får en utvikling som skipsmannskapet selv ikke mestrer. Plikten til bistand vil variere ut fra de forutsetninger de enkelte brannvesen fra før har. For å kunne håndtere særskilt krevende redningsoperasjoner av typen "Scandinavian Star"-ulykken vil det være nødvendig med ytterligere opplæring og en del nytt utstyr. I forbindelse med innføring av bistandsplikten ble det derfor pekt på at det kunne være hensiktsmessig med en prøveordning hvor noen få brannvesen ble gitt opplæring og utstyr til å kunne yte innsats også ved svært krevende ulykker. Over Statsbudsjettet for 1995 er det bevilget midler til å gjennomføre en prøveordning som omfatter brannvesnene i Oslo, Larvik, Kristiansand, Bergen og Bodø. Ved behov vil disse styrkene kunne settes inn ved ulykker hvor som helst langs kysten. Avstanden vil imidlertid ofte være avgjørende for nytteeffekten. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern har i samråd med representanter for disse brannvesnene utarbeidet planer for gjennomføring av opplæring og utstyrsanskaffelse. Som sikkert mange av dere vet foregår opplæringen nettopp her ved Norges brannskole. I løpet av 10 kurs av en ukes varighet skal ca. 200 brannfolk skoleres for innsats ved særlig krevende branner og ulykker ombord i fartøy.

Som dere vet står det den enkelte kommune fritt å la brannvesenet utføre andre oppgaver enn de loven pålegger. En slik oppgave kan f.eks. være ambulansetjeneste. Det synes helt klart at det kan være positive samdriftsfordeler ved at brannvesenet tar på seg slike nær beslektede beredskaps- oppgaver. Departementet ser positivt på dette, sålenge det ikke går utover de tjenester brannvesenet er lovmessig pålagt å utføre.

Nødalarmering

Et meget viktig anliggende for departementet er å sikre mennesker som rammes av brann eller ulykke nødvendig og riktig hjelp så raskt som mulig. Forutsetningen for dette er en effektiv og kompetent nødalarmeringsordning.

Departementet legger i nær framtid fram en stortingsmelding som beskriver den ordning som er etablert for publikums mulighet til å varsle brann og ulykker over nødnummer 110 og hvordan vi mener denne bør videreføres. Bakgrunnen for meldingen er som kjent at ikke alle kommuner slutter opp om den etablerte ordningen og at noen ønsker å etablere flere 110-sentraler utover de 48 som er etablert.

Meldingen vil forhåpentlig bli behandlet av Stortinget i løpet av høsten.

Feiervesenet

Jeg vil så si noe om den kanskje mest tradisjonsrike virksomheten på brannvernområdet, nemlig feiertjenesten. Det synes i dag helt klart at det eksisterende lovverket som regulerer feiervesenet ikke i tilstrekkelig grad er tilpasset dagens reelle behov for feiing. Lovverket har ikke greid å fange opp blant annet de tekniske endringer og bevisstheten omkring ressursbruk og miljø, som har funnet sted i forbindelse med endringer i byggeskikk og fyringsmønster. Spørsmålet om feierviksomheten og dens organisering har vært gjenstand for vurdering i de øvrige nordiske land. Både i Sverige og Finland pågår utredningsarbeid knyttet til feiingens framtid.

Det finnes ikke noen entydig dokumentasjon på feiingens betydning for brannsikkerheten, men det er ingen tvil om at mange branner på en eller annen måte skyldes forhold ved pipe eller ildsted. Ved en vurdering av feietjenesten vil man nødvendigvis komme inn i spørsmålsstillinger som vil kunne føre til brudd på lange tradisjoner og forestillinger om brannsikkerhet. DBE har utarbeidet et forslag til ny forskrift om feiing og kontroll av fyringsanlegg. I forbindelse med arbeidet har direktoratet hatt en egen referansegruppe som har bistått med råd.

Det foreliggende forslag til forskrift, er for tiden til høring i en rekke kommuner og organisasjoner, også i Norsk Kommuneforbund. Hovedpoenget med forskriften er å redusere antall branner ved en omfordeling av ressurser fra feiing, til kontroll og tilsyn med piper og ildsteder. Frigjorte ressurser kan brukes til forebyggende arbeid, som f. eks kontroll ved montering av ildsted, kontroll med nye og rehabiliterte fyringsanlegg, kontroll av røykvarslere, slokkeutstyr osv. Det vil fortsatt være obligatorisk feiing, men hyppigheten i feiingen bestemmes etter en risikovurdering foretatt av brannsjefen. I praksis vil piper for peis feies hvert fjerde år. Hvis det er mye sot, vil feiing bli foretatt oftere Feiing og kontroll skal utføres av kvalifisert personell med fagbrev/svennebrev.

Når det gjelder organiseringen av feietjenesten kan kommunen som i dag ha eget feievesen, evt etablere samarbeid med annen kommune, eller inngå kontrakt med feiermester. Det er altså slik at den nye feieforskriften åpner for en bedre utnyttelse og faktisk utvidelse av feiervesenets oppgaver.

Kompetanse og utdanning

Jeg har hittil kort vært inne på nye oppgaver som er tillagt brannvesnene, og berørt endrede samfunnsmessige forutsetninger som setter krav både til nye kunnskaper og til omstillingsevne. Brannvern- arbeidets resultater og suksess er ikke bare avhengig av innsats fra mange mennesker, men også av den kunnskap og kompetanse personellet innehar. Når det gjelder redningsinnsats møter brann- vesnene idag stadig mer kompliserte slokkeobjekter, bygningsmaterialer og bygningskonstruksjoner, samt branner som utvikler seg raskere og mer intenst enn tidligere. Redningsoppgaver knyttet til ulykker med kjemikalier, oljer og farlig gods stiller store krav til kunnskap både for å kunne forhindre uønskede konsekvenser og for å ivareta egen sikkerhet.

Som kjent er det Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) som har ansvar for utdanningspolitikken her til lands, så også for utdanningen av brannfolk. For Kommunal- og arbeidsdepartementet som overordnet brannvernmyndighet, er det imidlertid viktig at det gis et brannfaglig utdanningstilbud som sikrer at det kommunale brannvesen kan gjennomføre sine oppgaver slik brannvernlovgivningen forutsetter.

Departementet ønsker en styrket brannvernutdanning som legger sterkere vekt på det forebyggende brannvern enn tilfelle har vært fram til nå. Dette er i tråd med det som er nedfelt i Stortingsmelding nr. 15 (1991-92) om tiltak mot brann, samt i forskrift om brannforebyggende tiltak og brannsyn.

Brannvernutdanningen har hittil stilt ulike krav til kvalifikasjoner avhengig av kommunenes dimensjoneringsgrunnlag, og om brannverntjenesten defineres som heltids- eller deltidsbeskjeftigelse. De oppgavene som legges til heltids- og deltidsbrannvesen når det gjelder brann- og rednings- oppgaver er imidlertid langt på vei de samme. Kommunal- og arbeidsdepartementet ønsker derfor også en forskriftsfestet plikt til fullverdig utdanning for deltidsbrannfolk. Innhold og finansiering vil med det første bli utredet i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet som har det formelle ansvar for brannvernutdanningen på dette området.

Kommunal- og arbeidsdepartementet har vært en sentral aktør bak utbyggingen av Norges brannskole som den sentrale offentlige opplæringsinstitusjon. Skolen fremstår nå, etter en utbygging siste år for 40 mill.kroner, som et tidsmessig skoleanlegg for praktisk og teoretisk opplæring av mannskaper innen brann- og redningstjeneste og feiervesen.

Skolens oppgave er å tilby kommunene den opplæring som er nødvendig for at brann- og rednings- vesenets personell skal være istand til å løse de oppgaver de blir stilt overfor. Opplæringen i skolens regi vil skje både ved skolens lokaliteter her i Tjeldsund og på andre egnede steder.

I tillegg til brannvernutdanningen på grunn- og befalsnivå i regi av Norges brannskole, vil det fortsatt være behov for en brannteknisk høyskoleutdanning. Personell med brannteknisk høyskoleutdanning møter et marked både som ledere i de kommunale brannvesen, som branntekniske konsulenter innen kommunalt brannvern og i industrien og som lærekrefter ved brannskolen. Den branntekniske høyskoleutdanningen er nå samlet ved Statens sikkerhetshøgskole i Haugesund.

Avslutning

Kommunal- og arbeidsdepartementet forsøker som den øverste brannvernmyndigheten å være en drivkraft i det nødvendige omstillingsarbeidet, ved å klargjøre mål og strategier, ved å legge til rette for samarbeid og samordning innen brannvernarbeidet, og ved å sikre nødvendig kompetanse og opplæring.

Som jeg har forsøkt å belyse gjennom mitt innlegg her er hele den offentlige brannverninnsatsen inne i en interessant og krevende omstillingsperiode. Hovedmålet er å oppnå reduserte materielle tap og færre branndøde gjennom en mer samordnet og effektiv utnyttelse av alle tilgjengelige brannvern- ressurser. Det er imidlertid min overbevisning at målene bare kan nås dersom de kommunale brannvesen lykkes i sitt arbeid med satsning på det forebyggende brannvernarbeidet samtidig som man opprettholder en forsvarlig beredskap. De nærmeste årene vil det stilles store krav til at brannvesnene tilpasser seg stadig skiftende forutsetninger, både med hensyn til teknologisk utvikling, nye bygningsmaterialer, konstruksjonsmetoder, kjemikalier, stoffer osv. Det ligger store utfordringer i at vi innenfor dagens økonomiske rammer skal skape bedre resultater på brannvernområdet. En av forutsetningene for å klare det er et mer utstrakt samarbeid over kommunegrensene.

Lykke til!