Departementets visjoner vedrørende NOU 1995: 17

Statsråd Gunnar Berge

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Departementets visjoner vedrørende NOU 1995: 17

Innlegg på Vårkonferanse 1996, Studieselskapet for kommunal planlegging, 29. mars 1996

Innledning

Jeg er invitert hit for å snakke om departementets visjoner vedrørende NOU 1995:17. Det er interessant at utredningen betraktes som et så betydningsfullt arbeid, at den gir grunnlag for antagelser om at departementet har så store vyer at det fortjener betegnelsen visjoner.

Nå er det ikke sikkert at utredningen i seg selv fremtrer som et arbeid av visjonær karakter. Snarere er det vel tale om en opprydding og systematisering av et uklart område. Når jeg har fått denne tittelen for foredraget antar jeg at det er fordi utredningen kommer på et tidspunkt som faller sammen med endel andre arbeider som også er betydningsfulle for kommunesektoren.

På denne konferansen er NOU nr. 17 satt i temamessig sammenheng først og fremst med det generelle privatiseringsspørsmålet, men også med Rattsø-utvalgets innstilling, og med spørsmålet om kommuneinndeling. Og dermed skulle en vel ha dekket tre av de mest aktuelle problemstillingene for kommunene for tiden. Arrangøren vil vel derfor gjerne vite om det også er andre forbindelser her, enn et sammenfall i tid.

Det er ingen tilsiktet sammenheng mellom opprettelsen av kommuneselskapslov-utvalget for vel tre år siden, og disse tre saksfeltene jeg har nevnt. Utvalget ble nedsatt på bakgrunn av at kommunelovutvalget kom til at regelverket for kommunale selskapsdannelser var uklart på flere punkter.

Kommunelovutvalget foreslo å sette ned et eget utvalg for å utrede disse problemstillingene. Spørsmålet var ikke om kommunale selskapsdannelser fortsatt skulle tillates. Det var ikke tale om å rokke ved denne adgangen. Spørsmålet var om regeleverket var tilfredsstillende der kommunen benyttet muligheten til å organisere en del av sin virksomhet i form av et selskap.

NOU nr. 17 står derfor på egne bein - uavhengig av både spørsmålet om kommuneinndeling, Rattsø og privatisering. Vurderingen av regelverket om selskapsdannelser måtte gjøres uansett.

Men dette betyr ikke at utredningen ikke har sin plass i det store bildet. Jeg skal si litt om hvor jeg mener utredningen hører hjemme i et oversiktsbilde over sentrale utviklingstrekk.

NOU 1995:17 - en opprydding

Det kom inn en knapp bestemmelse om interkommunalt samarbeid i kommunelovene av 1921. Bestemmelsen sa ikke stort mer enn at kommunene kunne samarbeide om en oppgave. Bestemmelsen var da også fra lovkomiteens side ment å være midlertidig, idet komiteen tok sikte på senere å fremme en egen lov om interkommunalt samarbeid.

Departementet var i 1921 litt i tvil om det burde lovfeste en såpass knapp og intetsigende bestemmelse, men besluttet seg for å gå inn for den. I begrunnelsen for dette heter det i proposisjonen at:

"Da det vil kunne gå adskillig tid før det foreligger en ny lov i dette emne, som lovgivningen tidligere ikke har beskjæftiget seg med og som vil fremby mange vanskelige spørsmål, har man dog ansett det hensiktsmessig å foreslå komiteens utkast ophøiet til lov."

Departementet fikk rett i at det ville gå adskillig tid. Det er 74 år mellom denne uttalelsen og forslaget i NOU nr. 17 om "lov om interkommunale selskaper".

I mellomtiden har kommunale selskapsdannelser, og ulike interkommunale samarbeidsformer fått utvikle seg mer eller mindre uregulert. Og dette har gitt et uoversiktelig bilde.

Forslagene i NOU 1995:17 representerer først og fremst en opprydding og systematisering av dette uklare området. Jeg tenker her spesielt på interkommunalt samarbeid.

Men selv om man ser bort fra forslagene som utvalget fremmer, er det min mening at utredningen har stor verdi. Dette er først og fremst fordi den beskriver gjeldende rett om selskapsorganisering på en klar og ryddig måte.

Når en ser på de forskjellige kommunale og interkommunale selskaper har det ofte vært uklart hva for et "dyr" man har for seg - og hvilke regler som gjelder for dette "dyret". Dette finnes det nå en beskrivelse av i NOU nr. 17. Dette har en umiddelbart positiv effekt for kommunene - og det er også påpekt i en rekke av høringsuttalelsene.

Utvalget foreslår et par innskrenkninger i kommunenes frihet til å bruke selskapsformer. Som Knudsen redegjorde for i går, gjelder dette de såkalte andelslagene og ansvarlige selskaper etter selskapsloven av 1985. Jeg tror ikke dette er et stort tap. Det er dels tale om organisasjonsformer som er uten enhver lovregulering (andelslaget) og dels om selskapsformer som reiser vanskelige spørsmål i forhold til kommuneloven (ansvarlige selskaper etter selskapsloven av 1985). Det er liten motstand mot dette i høringsuttalelsene.

Utvalget foreslår ingen innskrenkning i kommunene sin adgang til å bruke aksjeselskapsformen - og heller ingen særregler for aksjeselskaper. Jeg tror det er fornuftig å beholde aksjeselskapsformen mest mulig som en "ren" organisasjonsform som markedet er kjent med.

Det tilbys i tillegg en ny og velregulert lov om interkommunalt samarbeid. Dette redegjorde Gudmund Knudsen for i går, og jeg skal ikke gå nærmere inn på detaljene her.

Mitt inntrykk er at forslagene i hovedsak er gode og velbegrunnede. Høringsuttalelsene er også overveiende positive til utvalgets forslag. Særlig forslaget til lov om interkommunale selskaper har fått stor tilslutning.

Det er også indikasjoner om at vi bør se nærmere på endel ting. Men det er ikke tale om forhold som innebærer at departementet vil måtte utsette arbeidet med proposisjonen. Jeg tar sikte på å holde den tidsplanen som var satt i utgangspunktet - nemlig at det fremmes en proposisjon som kan behandles i vårsesjonen -97.

NOU nr. 17 og spørsmålet om kommuneinndeling

Jeg ser av programmet for i går at spørsmålet om NOU nr. 17 blant annet har vært koblet til spørsmålet om kommunesammenslutninger på denne konferansen. Det er stilt spørsmål om interkommunale selskaper er et godt alternativ til kommunesammenslutninger.

Det som er et viktig poeng i denne sammenheng, er at selv om loven ikke reserverer organisasjonsformen "interkommunalt selskap" for spesielle typer virksomhet, så er den slik jeg ser det, best tilpasset mer forretningspreget virksomhet. Modellen er ikke tilpasset virksomheter der innslaget av offentlig myndighetsutøvelse er fremtredende.

I praksis er det derfor ikke sikkert at loven om interkommunale selskaper er et alternativ til kommunesammenslutninger, hvis behovet for samarbeid gjelder mer tradisjonelle offentlige forvaltningsoppgaver. Her er spørsmålet om offentlig myndighetsutøvelse sentralt, og det reiser spørsmål som kan kreve nærmere utredning.

Men hvis behovet for samarbeid gjelder mer forretningspregede virksomheter - som f eks vann- og avløpsverk, renovasjon, kollektivtransport - vil loven om interkommunale selskaper kunne innebære et alternativ som gir mulighet for tettere kommunalpolitisk styring enn det aksjeselskapsformen vil gi.

På den andre siden ser jeg heller ikke NOU nr. 17 som noe ledd i en kampanje for å tvinge gjennom kommunesammenslutninger. Forslagene gjør ikke interkommunalt samarbeid mer vanskelig. Tvert i mot. Utredningen tilbyr en mer ryddig organisasjonsform for interkommunalt samarbeid - gjennom forslaget om lov om interkommunale selskaper. Det kan vanskelig betraktes som et tvangstiltak å tilby en velregulert organisasjonsform som kommunen selv kan velge om den vil benytte seg av.

NOU nr. 17 og forholdet til Rattsø-utvalget

Rattsø-utvalgets forslag til revidert inntektssystem var delvis tema for to av gårsdagens innledninger på denne konferansen. La meg derfor kort kommentere de to problemstillingene som er reist:

Først om forholdet mellom inntektssystemet og privatisering. Intensjonen med en omlegging av inntektssystemet er å justere fordelingen av kommunesektorens inntekter slik at alle kommuner og fylkeskommuner settes istand til å tilby et likeverdig tjenestetilbud. Innenfor en gitt økonomisk ramme for kommunesektoren vil en omfordeling nødvendigvis bety at noen får relativt mer og noen relativt mindre. Regjeringen legger imidlertid stor vekt på at ingen kommuner skal være nødt til å skjære dramatisk ned på sitt tjenestetilbud som følge av en omlegging av inntektssystemet. Dette kan vi få til gjennom økte rammer, overgangsordninger, skjønn og eventuelt andre virkemidler.

Med den forsiktige omfordeling som det her legges opp til, er det derfor ingen kommuner som vil bli tvunget til drastiske endringer i sin måte å gjennomføre sine oppgaver på. Det følger av dette at heller ikke privatisering vil være noen følge av endringer i inntektssystemet. Jeg vil likevel undestreke at uansett inntektsramme for den enkelte kommune, må kommunene sikte mot en mest mulig effektiv oppgaveløsning - slik at mest mulig av ressursene kan komme innbyggerne til gode i form av tjenester med høy kvalitet. Og i en diskusjon av effektiv oppgaveløsning hører selvfølgelig også spørsmålet om organsiering med - herunder spørsmålet om privatisering,. I hvilke tilfeller og under hvilke forutsetninger da privatisering eventuelt kan være den beste og billigste løsningen, er en problemstilling som jeg skal komme tilbake til.

Også forholdet mellom inntektssystem og kommunestruktur ble drøftet igår. Jeg skal da bare kort minne om Rattsø-utvalgets vurderinger og forslag. I dagens inntektssystem får små kommuner en betydelig overkompensasjon i forhold til kostnadsulempene knyttet til det å være liten kommune. Utvalget foreslår derfor å redusere det såkalte basistillegget, noe som gir en relativ inntektsreduksjon for de minste kommunene. Utvalget tar imidlertid dagens kommunestruktur for gitt og legger opp til at små kommuner i et revidert inntektssystem skal ha full kompensasjon for dokumenterte smådriftsulemper. Også Regjeringen vil legge til grunn en forutsetning om full kompensasjon for de ekstrakostnader som små kommuner har. Det er derfor ikke noe grunnlag for å antyde at en revisjon av inntektssystemet er et virkemiddel for å tvinge gjennom kommunesammenslutninger.

NOU nr. 17 og privatiseringsspørsmålet

I hovedtemaet for konferansen fremtrer NOU nr. 17 som et skritt på veien fra tradisjonell kommunal drift til privatisering. Er det grunnlag for en slik antagelse ?

Spørsmålet om privatisering av kommunal virksomhet er berørt i NOU nr. 17. Der er det pekt på at privatiseringsspørsmålet har to sider. Det er for det første spørsmål om hva kommunen kan privatisere uten å komme på kant med loven. Med andre ord den rent juridiske siden av saken. For det andre har vi den politiske siden av saken. Nemlig spørsmålet om hva som bør eller ikke bør privatiseres.

Utvalget hadde bare mandat til å gå inn i den rent juridiske siden av saken. Og kom til at det heller ikke ville gå grundig inn i denne problemstillingen.

Det har jeg stor forståelse for. Den delen av lovgivningen som legger oppgaver til kommunene er sjelden klar når det kommer til spørsmålet om virksomheten kan overlates til private, eller skilles ut i egne kommunale selskaper. Det har nok sammenheng med at virksomheten tradisjonelt har vært drevet av kommunen selv - ved kommunens egne ansatte - og behovet for å trekke knivskarpe grenser for hva som kan overlates til andre har ikke vært fremtredende. Derfor har det ikke vært lagt mye arbeid ned i å trekke opp grensene. Det har gjerne også vært almen enighet om at oppgaveløsningen skal utføres av kommunen selv.

Fordi lovgivningen gir lite veiledning i dette spørsmålet, vil man fort komme inn på vurderinger som har politisk preg, når man skal prøve å fastlegge grensene for hva som kan privatiseres.

Dersom en slik grenseoppgang skulle vært gjort av et offentlig utvalg, måtte det hatt en bred politisk sammensetning.

NOU nr. 17 sier altså lite om privatisering. Og jeg forstår det slik at de vurderinger utvalget har gjort om dette, ikke har vært avgjørende for utformingen av de organisasjonsmodellene som utvalget foreslår. Utvalget har ikke sagt noe om hvilke typer virksomhet som skal eller kan organiseres på de måtene utvalget tilbyr. Det har bare sagt at organisasjonsformene ikke er tilpasset offentlig myndighetsutøvelse. Det er altså kommunen selv som må velge hvilke virksomheter de ønsker å organisere i form av et interkommunalt selskap, eller et kommunalt foretak.

Dette gjelder også for spørsmålet om hvilke virksomheter kommunene kan legge til aksjeselskaper. Etter sedvanerett kan kommunene danne aksjeselskaper, og legge deler av kommunal virksomhet til et slikt selskap. Det er naturligvis grenser for dette. Men NOU nr. 17 trekker ikke opp disse grensene. Utvalget nøyer seg med å peke på at aksjeselskapsformen ikke passer for all kommunal virksomhet.

Aksjeselskapet er egnet for virksomhet som må tilpasses et marked og hvor ledelsen har behov for en viss frihet til å treffe raske beslutninger om å tilpasse seg et marked. Aksjeselskapets ledelsesstruktur kan imidlertid komme i konflikt med kommunens styringsbehov. Utvalget gir uttrykk for at aksjeselskapsformen bør reserveres for virksomheter som kan gis en relativt selvstendig stilling i forhold til kommunen, og der ansvarsbegrensningen er ment å være reell.

Nærmere om privatisering

Velferdssamfunnet, slik vi kjenner det, står overfor store utfordringer i de kommende år. De kravene som nå stilles kan sjeldnere enn før løses gjennom en fortsatt generell, kvantitativ utbygging av den offentlige sektor, finansiert ved skatteforhøyelser. Tidligere kunne man løse problemene ved å mobilisere mer ressurser. Nå blir oppgaven i stedet å løse problemene ved hjelp av de ressurser som er tilgjengelige. Det er ikke lenger uten videre snakk om "mer penger til reformer", men "mer reformer for pengene". Dette gjelder også for kommunene.

De spørsmålene som må diskuteres, og den type tiltak som må overveies - handler altså om hvordan effektiviteten skal kunne økes, og hvordan produktivitetsøkninger skal kunne stimuleres innenfor den offentlige sektor.

Et gitt utgangspunkt for fornyelsen av den offentlige sektoren er at dens virksomhet er til for borgerne - ikke for noen annen. Det betyr at politikerne framfor alt skal se seg som borgernes representanter. De er ikke arbeidsgivere eller arbeidsledere. De representerer heller ikke de ansatte eller byråkratiet.

Politikernes styring av den offentlige sektoren bør ikke skje gjennom detaljert prosesstyring og detaljert budsjettstyring. Dette innebærer ofte at politikerne blir byråkratiets fanger og fortaper seg i en rad detaljer av marginal betydning. I stedet bør styringen skje gjennom at politikerne - som borgernes representanter - stiller opp spesifiserende mål for den offentlige virksomheten, det vil si at de angir hvilke resultater de mener at virksomheten skal søke å nå. Disse målene må ta utgangspunkt i de enkelte borgeres ulike ønsker og behov.

Det er ikke sikkert at disse målsettingene ivaretas best ved at selve produksjonen av tjenester utføres av kommunens egne ansatte - skjermet fra konkurranse fra andre.

Det sentrale må være at det foreligger fleksible muligheter til å organisere virksomheten, og at den kommunalpolitiske styring sikres i den grad det er nødvendig.

Dette leder oss inn på spørsmålet om hva privatisering egentlig er for noe. Begrepet privatisering er på ingen måte entydig, og det brukes ofte nokså ukritisk. Når man skal diskutere privatisering må man derfor vite hva man mener med dette uttrykket.

Termen "privatisering" dukket opp i norsk debatt tidlig i 1980-årene, og uttrykte liberalt inspirerte ønsker om å overføre velferdsfunksjoner fra offentlig til privat produksjon. Debatten gikk primært på det politiske plan, og oppfatningene om privatiseringens fordeler og ulemper fulgte politiske skillelinjer.

Som politisk term har det sitt motstykke i "sosialisering"; overføring av private forpliktelser til det offentlige - som har vært den skandinaviske velferdsstatens bevegelsesretning. Frykten for at privatisering skulle innebære en reversering av det offentliges velferdsansvar, var lenge drivkraften bak motstanden mot en slik praksis. Men utover i 80-årene ble privatisering stadig oftere oppfattet som en rasjonaliseringsteknikk - en avideologisert framgangsmåte for å øke effekten av hver skattekrone.

Ettersom begrepet privatisering ikke er entydig, er heller ikke "offentlig sektor" et entydig begrep. Den "rent" offentlige og den "rent" private sektor kan betraktes som ytterpunkter i et spekter av mange mellomformer. Sentralt står skillet mellom hvordan produksjonen organiseres på den ene siden, og hvordan den finansieres på den andre siden. Stat og kommune behøver ikke nødvendigvis selv produsere alle tjenester som finansieres over skattesedellen, man kan overføre produksjonen til et marked.

Også i dagens lovgivning har vi dette skillet. Det ansvar lovgivningen pålegger kommunen i forbindelse med løsning av særskilte lovpålagte oppgaver er av ulik karakter. Det er ikke alltid slik at kommunen må drive virksomheten selv, ved egne kommunalt ansatte og gjennom de ordinære kommunale organer. Det forekommer ofte at kommunene bare er pålagt et ansvar for at en virksomhet finner sted, men at selve utførelsen kan overlates til andre. F eks primærhelsetjenester og barnehager.

På bakgrunn av dette skillet mellom finansering og produksjon, lar det seg gjøre å operere med fire hovedkategorier av tjenesteyting.

Det ene ytterpunktet er de rene markedsytelsene . Det vil si virksomheter som både finansieres og produseres privat. Eksempler er vaktmestertjenester for eldre og kulturtiltak som for eksempel kino.

Det andre ytterpunktet er de klassiske velferdstiltakene, som offentlige sykehus og undervisning. Det er særlig på dette området at privatiseringstendenser er politisk betente.

Mellom disse to ytterpunktene har vi to mellomformer.

Den ene er privat finansiering og offentlig produksjon. Det er her vi finner egenandelssystemet. Mottakeren betaler selv - helt eller delvis - kostnadene ved det produktet som mottas fra det offentlige. Avgifter på vann og søppelhenting er blant eksemplene her.

Den andre gruppen er såkalt "utkontraktering" eller "konkurranseutsetting". Dette er ordninger der det offentlige betaler private aktører for produksjon av bestemte tjenester. Altså offentlig finansiering, men privat produksjon. I denne kategorien faller i prinsippet alle kjøp av varer og tjenester som stat og kommune gjør på vegne av fellesskapet. Både snøbrøyting, konsulenttjenester, ambulansetransport, innkjøp av varer og tjenester til offentlige institusjoner kommer i denne gruppen.

Forskjellige typer av det vi med en samlebetegnelse kan kalle "utkontraktering", synes å være den privatiseringsformen som er i sterkest vekst. Denne privatiseringsformen bygger på at kommunen selv har - eller selv velger å beholde - ansvaret for at en tjeneste finnes, men setter selve produksjonen av tjenesten ut til andre. Og "andre" kan her like godt være en privat eid virksomhet som en kommunalt eid virksomhet.

Prosedyren begynner normalt med en anbudsrunde. Kommunen spesifiserer hva den vil ha utført, og deretter innhentes anbud fra dem som er interessert i å utføre oppgaven. Dernest velges det anbud som er gunstigst for kommunen. Til slutt formaliseres avtalen i kontrakts form, med begrenset gyldighet i tid.

Økonomisk hviler utkontraktering på antakelser om at kostnadene på denne måten vil bli lavere for fellesskapet enn om et offentlig organ hadde monopol på produksjonen.

I tillegg til skillet mellom hvem som finansererer virksomheten og hvem som produserer tjenesten, kan vi her legge på en ny dimensjon: nemlig hvem som styrer og fordeler produksjonen. Utkontraktering innebærer ikke nødvendigvis at kommunen mister styringen med tjenesten. Det er jo fullt mulig at kommunen fastsetter rammene for hvordan en viss tjeneste eller vare skal produseres, men deretter fastslår det som tjenlig å la den bli produsert av private interesser.

Det som er helt sentralt i denne sammenheng, er styringsmulighetene. Her må vi overveie i hvilken utstrekning det offentlige kan garantere kvaliteten på ytelsen, og se til at den fordeles rettferdig, samtidig som produktiviteten økes gjennom å benytte anbudskonkurranse.

Vi har en målsetting om likeverdig tjenestetilbud over hele landet og en rettferdig fordeling av godene. Det er helt avgjørende at det blir gitt muligheter for kommunalpolitisk styring - i den grad politisk styring er nødvendig for å nå disse målene.

Men dersom behovet for kommunalpolitisk styring kan ivaretas ved kontraktsstyring, kan jeg vanskelig se at det er noe hold i en påstand om at det som engang var et offentlig ansvar alltid skal være et offentlig ansvar - og at oppgavene skal løses på samme måte som tidligere. Vi har ambisjoner om en fortsatt velferdsutvikling - og vi har ikke råd til en fastfrysing av offentlig sektor. Vi må være åpne for omstilling og fornying, slik at vi bidrar til at dette målet blir nådd.

Med dette utgangspunktet må vi også være åpne for å diskutere fordelingen av offentlige og private oppgaver. Arbeidsdelingen mellom offentlig og privat sektor er ikke gitt en gang for alle. Jeg har i hvert fall vanskelig for å se at det skulle være ideologiske eller økonomiske argumenter for at ulike "sekundærfunksjoner" eller tekniske tjenester - f eks vaskerier, rengjøring og catering - må utføres av kommunens egne ansatte. Om det skulle vise seg mulig å redusere kostnadene gjennom å legge slike virksomheter ut på anbud, da bør det ikke være noe til hinder for det - under forutsetning av at kvalitetskriteriene oppfylles.

Når det gjelder mer tradisjonelle kommunale kjerneoppgaver, reiser utkontraktering en rekke spørsmål. Det som umiddelbart springer i øynene er jo spørsmålet om borgernes rettssikkerhet. Hvilke klagemuligheter har "kunden" når en privat produsent gjør jobben ? Hvor langt strekker kommunens ansvar seg ? Hvilke muligheter har kommunen til å rette opp en eventuell skjev praksis ? Her er det mange hvite flekker på kartet.

Det som er det sentrale spørsmålet er om kontrakten som styringsmiddel dekker styringsbehovet. Utkontraktering innebærer et skifte i styringsteknikk - fra bruk av kommunale vedtak og instrukser internt i kommunen, til bruk av kontrakten som styringsverktøy. Dette reiser også spørsmål om kommunens kompetanse i kontraktsforhandlinger. Det reiser spørsmål knyttet til definering av kvaliteten, fordelingen og prisen på ytelsen - og det reiser spørsmål om kontroll med at kontraksvilkårene overholdes.

Jeg føler meg ikke overbevist om at kommunene er klare til å benytte denne formen for styring ennå. Det er nok behov for mer kunnskap om hvor godt dette styringsvirkemiddelet egentlig er, og hvilke konsekvenser det vil ha for innbyggernes rettssikkerhet.

Det er heller ikke sikkert at konkurranseutsetting og anbudsrunder uten videre fører til lavere kostnader for det offentlige. Dette forutsetter at det er en reell konkurranse. Men dette kan av og til være vanskelig å vurdere. Noen ganger kan anbyderen reelt komme i en monopolsituasjon.

Vi må også si stopp hvis grunnen til at private kan levere tjenestene billigere er at de presser arbeidsmiljøstandardene og lønningene nedover. Andre land som har gjennomført privatisering av kommunale tjenester har også hatt erfaring med at private presser prisene ned i utgangspunktet, for så å skru dem opp igjen når anbudet er vunnet og kommunen har mistet kompetansen. Da har vi ikke vunnet - bare tapt.

Jeg var såvidt innom at produsenten ikke nødvendigvis behøver å være et privat organ. Det kan også være en kommunalt eid virksomhet. Hvis vi skal ta en kort tur innom NOU nr. 17 igjen, så foreslås det jo der å lovfeste regler for interkommunale selskaper, og såkalte kommunale foretak.

Jeg ser ikke bort i fra at disse modellene kan være egnede organisasjonsformer i de tilfeller der kommunen ikke ønsker å gå til det skritt å helt ut overlate produksjonen av en tjeneste til privat-eide foretak - men heller vil fristille en kommunalt eid virksomhet og gi den status som markedsaktør. Disse organisasjonsformene innebærer muligheter for en tettere kommunal styring av virksomheten, enn den som vil være mulig dersom virksomheten organiseres som en stiftelse eller et aksjeselskap.

Men hvis kommunen velger å sette ut oppgaver til egne kommunale resultatenheter - enten det er selskaper eller en del av kommunen som juridisk person - så må man ikke unnlate å stille krav til den som produserer tjenesten. Poenget er at bevilgninger ikke direkte og uten krav disponeres av den samme som står for produksjonen, men at bevilgninger disponeres av den som bestiller eller anbudsutsetter tjenesten - dvs kommunalpolitiske organer.

Avslutning

Avslutningsvis vil jeg kort komme tilbake til spørsmålet om NOU 1995:17 er et skritt på en vei fra kommunal drift til privatisering. Jeg oppfatter ikke denne utredningen som særlig typisk og sentral i privatiseringsdebatten. Jeg tror de organisasjonsformer som der er foreslått, er fleksible, og vil fungere uavhengig av hvilken retning kommunene beveger seg i når det gjelder privatisering. De organisasjonsformene som utvalget foreslår innebærer en balanse mellom frihet og kommunal styring som jeg tror det bør være tilbud om uansett.

Utredningen danner dessuten en bit av en nødvendig basis for bredere politiske vurderinger av privatisering av kommunale tjenester generelt.