Oslo kommune markerer 10 år med parlamentarisk styringssystem

Statsråd Gunnar Berge

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Oslo kommune markerer 10 år med parlamentarisk styringssystem

Foredrag i Oslo rådhus 28. mars 1996

Det er gledelig at Oslo kommune markerer ti år med kommunal parlamentarisme med et seminar som dette. Ved de runde tall faller det ofte lett å bare benytte jubileets og festtalens form, og skyve analysen over i hverdagen.

Selv vil jeg først og fremst berømme Oslo for evnen og viljen til å skape fornyelse på et så tradisjonsbundet område som kommunenes politiske styringssystem. For en kommunalminister er det hyggelig å forholde seg til en kommune som ikke nøyer seg med å kritisere de eksisterende rammene, men som selv formulerer et alternativ til det bestående. Tanken om parlamentarisk styre var så god at både regjering og Storting ønsket den som en del av den generelle rammen for kommunal styring, kommuneloven.

Et politisk system må i alle fall tilfredsstille to kriterier:

• legitimitet/demokrati: knyttet til innbyggernes deltakelse
• styringsevne: systemet må kunne sikre beslutninger og iverksette disse slik at de ønskede målene nås uten unødig ressursbruk

Sammenhengen mellom parlamentarisme og styringsevne lar jeg ligge, i forvissning om at andre vil gi dette bred omtale senere. Jeg vil bare understreke at vi må ha begge deler, og at det etter mitt syn ikke behøver å være noen konflikt mellom bred deltakelse og en effektiv forvaltning.

Det er likevel en mulig konflikt i at det alltid er vanskelig å holde fokus på to ting samtidig. Den lave oppslutningen ved det siste kommunevalget tyder på at behovet for bred deltakelse ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet. Vi vet at dette ikke har skjedd som følge av en bevisst nedprioritering. Kanskje har vi i for stor grad tatt engasjementet for gitt?

Jeg tror bestemt at engasjementet i sak er tilstede. Leserspalter, bruker- og beboeraksjoner, interessegrupper og veksten i den del av næringslivet som kaller seg informasjonsformidlere viser med all tydelighet at vi ikke har færre engasjerte eller mindre engasjerte innbyggere enn tidligere.

Problemet kan derfor være at enkeltindividets engasjement ikke blir kanalisert inn i det etablerte politiske systemet. Innbyggerne er engasjerte, men det etablerte systemet oppfattes ikke som en tjenlig vei å gå. Spørsmålet er om et parlamentarisk system er bedre egnet enn formannskapsmodellen til å kanalisere dette engasjementet inn i den politiske prosessen.

Valget mellom formannskapsmodellen og kommunal parlamentarisme kan litt forenklet fremstilles som et valg mellom konsensus eller konfrontasjon. Parlamentarismen vil derfor tilsynelatende stille velgerne overfor klarere alternativ. Klare alternativ bør gjøre det enklere for velgeren. På papiret ser dette bra ut. Det vil derfor ikke være uventet om parlamentaristisk styre øker valgdeltakelsen.

Det er gledelig å kunne konstatere at også statistikken gir Oslo kommune et klapp på skulderen. Med nesten 67 prosent valgdeltakelse ved siste valg ligger Oslo seks til syv prosent høyere enn de andre større byene. Jeg vil ikke gå god for noen hypotese om at dette skyldes at byen styres av et byråd, men det er et signal om at parlamentarisme i alle fall ikke skremmer velgerne vekk.

Valg har vi bare hvert fjerde år. For innbyggerne vil det derfor være avgjørende i hvilken grad de kan nå fram med sine synspunkt i tiden mellom valgene. Også her mener jeg det kan ligge mulige fordeler i et parlamentarisk styringssystem. Det synliggjør i større grad enn i formannskapsmodellen hvilken politisk gruppering som sitter med initiativet og evnen til å realisere de ønsker og behov innbyggerne har. Økt synlighet og forutsigbarhet burde kunne skape større interesse for å involvere seg.

I formannskapsmodellen kan partiene kompromisse seg fram fra sak til sak. Parlamentarismen forutsetter at det blir tatt en prinsippiell avgjørelse i kommunestyret om hvilken politikk som skal føres. Valget av byråd tvinger fram et valg av hovedkurs. Dette er systemets styrke, men også en mulig svakhet. For et slikt prinsipielt veivalg kan være vanskelig. Hvor vanskelig det kan være, føler jeg ikke behov for å utdype i denne forsamlingen.

Politisk debatt rundt byrådsdannelser vil kunne bidra til å øke innbyggernes bevissthet om kommunens viktigste politiske organ. Det ligger imidlertid en fare her i at oppmerksomheten knyttes til alt annet enn de politiske sakene og valgene som kommunen står overfor.

Her byr parlamentarismen etter min vurdering på flere farer enn formannskapsmodellen.

Utformingen av regelverket som styrer byrådsdannelser og overgangsfasen mellom to byråd er en annen faktor som er med på å avgjøre hvor smidig parlamentarismen fungerer. Jeg regner med at flere av innlederne her i dag vil komme nærmere inn på dette, og lar derfor disse problemstillingene foreløpig ligge.

Parlamentarisme er bare en av flere reformer Oslo har gjennomført i denne tiårs perioden. Desentralisering av velferdsdelen av de kommunale oppgavene, bydelsutvalg og omstrukturering av de kommunale virksomheter er overskrifter for andre store endringer. Departementet har nok ikke vært like entusiastisk til alle ideene Oslo har kommet med. Og slik bør det vel kanskje også være. Kommunelov og forsøkslov gir tilsammen rom for mye kreativitet. Da kan også kommunene være tjent med et litt skeptisk departement som ikke alltid lar seg rive med av entusiasme og glede over nye tanker. Departementets rolle er å glede seg over evne til nytenking, men være kritiske til den enkelte idé.

De ti årene har ikke gått helt uten problemer. I litt for stor grad forutsatte vi nok at kommunal parlamentarisme kunne fungere innenfor reglene til formannskapsmodellen. Samspillet mellom byrådet og andre folkevalgte organer som utvalg, styrer og bydelsutvalg er et eksempel på dette. Verktøyet som den parlamentariske modellen arvet etter formannskapsmodellen var nok ikke det mest tjenlige på dette feltet.

Stortinget hadde heller ikke et fullkomment system for parlamentarisme klart dagen etter riksrettsdommen i 1884. Det tok tiår før spillereglene var på plass og systemet var blitt en selvfølge for representantene. Tidsperspektivet og trykket fra media er likevel i dag et helt annet enn i 1884. Svakheter ved den politiske prosessen fremstilles og oppleves derfor som mer alvorlige og akutte. Faren for at almenhetens tillit til det politiske systemet skal svekkes er større i dag.

Første skritt på veien mot bedre løsninger er ofte et forsøk. For styrer til kommunale virksomheter er dette første skrittet alt tatt. Oslo kommune tok initiativ til et forsøk med styrer i linjen under byrådet, og etter en sluttspurt uka før jul hadde vi godkjente vedtekter på plass.

Denne forsøksordningen skal evalueres, og resultatene vil være viktige i arbeidet med å vurdere hvilke former for kollegiale organ det er behov for i parlamentarisk styrte kommuner. Inflytelsen Oslo vil få i denne prosessen avhenger i stor grad av kommunens vilje til å tenke prinsipielt og overordnet. Kommuneloven er på sett og vis kommunenes konstitusjon. Den krever og fortjener at vi løfter blikket til helheten, og ikke lar oss styre av hva som synes å være en pragmatisk løsning med utgangspunkt i for eksempel en gitt bystyresammensetning.

Forhistorien til kommunal parlamentarisme lover godt. Den markeringen vi nå er tilstede på er resultatet av at politikerne i Oslo kommune for ti år siden løftet blikket til de overordnede mekanismene i det politiske styringssystemet. Ryggraden i systemet kom på plass. Jeg har tro på at Oslo kommune også i denne neste fasen vil bidra konstruktivt. Departementet er på sin side interessert i å videreutvikle regelverket på dette området, og er avhengig av en dialog med Oslo kommune for å få dette til

Jeg vil gi anerkjennelse til Oslo kommune for det arbeidet som er gjort, og ønsker velkommen til fortsatt deltakelse i prosessen med å forme kommunal parlamentarisme til et best mulig verktøy for lokaldemokratiet.