Kulturminister Åse Kleveland

Innledningsforedrag på seminar om den faktiske ytringsfriheten i Norge

Gamle Logen, Oslo, 19. september 1995, kl. 0900

Mine damer og herrer.

"Ytringsfrihet er et begrep som er altfor forenklet til at vi bør gi det vår tilslutning uten grundige overveielser - og likevel et dyrebart og nødvendig ideal" - dette er et sitat fra den israelske forfatteren Yorham Kaniuk som for et snaut år siden deltok på Den Norske forfatterforenings ytringsfrihets- symposium i Stavanger. Der påpekte hans kollega Meir Shalev at kampen for ytringsfrihet ikke begynte i går - og at den heller ikke vil opphøre i morgen. Og Steinar Hansson har i den boken han har redigert, om retten til fri ytring, med bl.a. innleggene fra seminaret, pekt på at det vanskeligste ved kampen for ytringsfrihet er at den alltid må kjempes i det samfunn som minst ønsker det ubehagelige uttalt.

Symposiet bidro til ytterligere å rette søkelyset mot ytringsfrihetens kår, og de trusler som rettes mot den. Begrepet har fått ny og forsterket verdi og mening. Det er tilstrekkelig å nevne fatwaen mot Rushdie, anslagene mot ytringsfrihetens forkjempere i Europa og Norge i kjølvannet av utgivelsen av "Sataniske vers", og forfatterforeningens fortjenstfulle initiativ for å rette søkelyset mot mindre kjente, forfulgte forfattere i andre land.

Men trusler og anslag mot ytringsfriheten kan være alvorlige, uten at de gir seg dramatiske eller voldelige utslag . Når jeg ønsker dere velkommen i dag til dette seminaret, er det fordi problemstillingen må være og skal være - og er - aktuell også hos oss, hvor den er tatt opp i flere sammenhenger. Grunnlovens vern av ytringsfriheten er satt under debatt, ut fra perspektivet om det er sterkt nok - samtidig som vi har sett forslag som vil begrense den.

Jeg tror dere alle her er klar over den konkrete og aktuelle bakgrunnen for at vi har invitert til dette seminaret. La meg bare kort repetere hovedlinjene. Den Norske Advokatforening og Norsk Redaktørforening har med ulike utgangspunkt og perspektiv bidratt til å sette problemstillingen på dagsorden. Videre har to rapporter som Kulturdepartementet selv har bestilt, konkludert med behov for å vurdere nærmere Grunnlovens § 100. Den ene ble laget av Toril Brekke, Bernt Hagtvet og Peter Normann Waage, den andre av Eivind Smith.

Regjeringen drøftet saken i juni i år. I et møte som Advokatforeningen og Redaktørforeningen noe senere hadde med justisministeren og kulturministeren, ble det opplyst at Regjeringen vil nedsette en kommisjon som skal vurdere endringer i grunnloven, herunder behovet for grunnlovsfesting av offentlighetsprinsippet.

Som et ledd i forberedelsene til oppnevning av en slik kommisjon, har vi funnet det ønskelig å arrangere dette seminaret, for å belyse og drøfte ytringsfrihetens faktiske stilling i Norge i dag.

Vi er glade for at så mange sa seg villig til å innlede og kunne delta på så kort varsel. Det ligger ikke i invitasjonslisten noe forsøk på å begrense deltakelsen i den debatt som må føres fortløpende . Seminaret er ikke starten - og langt fra avslutningen - i den prosess som må foregå før det eventuelt fremmes forslag til lovendringer, være seg i Grunnloven eller andre lover som angår vårt tema.

Det vil kanskje stå som et paradoks at man samtidig hører samstemmige rop om at grunnloven ikke gir ytringsfriheten tilstrekkelig vern her i Norge, og likevel opplever at Norge alltid kommer relativt godt ut av internasjonale undersøkelser av ytringsfriheten, pressefriheten og andre grunnleggende rettigheters kår.

Forklaringen er trolig å finne i nettopp ordet "relativt". Jeg går ut fra at man kan være enig om at ytringsfriheten ikke er eller bør være en konstant og absolutt størrelse; at den alltid må vurderes i lys av andre verdier. Det innebærer implisitt at det er mulig å endre dens status - og derfor er det nødvendig konstant å sette søkelyset ikke bare på den formelle, men også den reelle ytringsfrihet, og forsvare den.

Om vi er enige om at ytringsfriheten verken er en konstant eller en absolutt og ukrenkelig størrelse, må det eksistere verdier og hensyn som gjør det legitimt å avgrense eller begrense ytringsfriheten . Personvernhensyn og hensynet til den nasjonale sikkerhet er eksempler som det synes å være utbredt enighet om kommer inn her.

Men heller ikke disse skrankene er konstante eller absolutte. Det allmenne ordskiftet legger premisser for den allminnelige rettsoppfatning, og dermed også for ytringsfrihetens status. I denne debatt utkrystalliserer det seg hva som kan og må avgjøre hva som er legitime og uønskede begrensninger. Og den vanskeligste debatt er kanskje nettopp å avgjøre i hvilken grad vi skal legge langsiktige begrensninger på egne kortsiktige ønsker om å kunne gripe inn mot ytringer som vi opplever som motbydelige.

Ytringsfriheten kan ses i ulike perspektiver.

Ytringsfriheten kan betraktes som en normativ, rettslig størrelse - dvs. summen av de rettslige bestemmelser som verner om retten til å fremsette ytringer på den ene siden, og de bestemmelser som begrenser eller sanksjonerer bruken av denne retten, på den andre siden. Man kan se ytringsfriheten som det primære, og se begrensningene som noe som krever særlig begrunnelse. Eller, som andre gjør, se ytringsfriheten som et sentralt hensyn som må veies mot andre sentrale hensyn, med tilsvarende vekt.

Ytringsfriheten kan også ses som en politisk størrelse, som en rettighet og et gode, hvor også det friheten brukes til, og hvordan den faktisk brukes - og kan brukes - trekkes inn.

Dens viktigste oppgave er ikke å la den alminnelige mening komme til uttrykk, men å gi den enkelte rett til å uttrykke sin spesielle mening - uansett hvor meget denne måtte komme i konflikt med flertallets. Friheten er alltid de andres frihet. Ytringsfriheten er ikke bare en rettighet, men også et krav om toleranse, om å ha respekt for mennesket, selv om man ikke har så mye til overs for det han eller hun gir uttrykk for. Derfor er et aktivt forsvar for ytringsfriheten også et forsvar for den enkeltes personvern. Forståelsen av ytringsfrihetens nødvendighet er samtidig forståelse av at enhver person er større enn sine meninger; derfor er det personen vi beskytter når vi forlanger at han eller hun skal ha rett til å uttrykke oppfatninger vi er absolutt uenig i. Ytringsfrihet er dermed ikke medias særlige eiendomsrett, - tvert om vil deres rett: pressefriheten, kunne være ytringsfrihetens rake motsetning, i en kollisjon mellom den enkeltes ønske om å slippe til med sin ytring, og redaktørens rett til å avgjøre hva som skal trykkes eller sendes.

Det hersker ingen tvil om ytringsfrihetens betydning for et demokratisk samfunn, om behovet for å sikre ytringsfriheten for å bevare et levende demokrati. Som ansvarlig statsråd for mediespørsmål, har jeg lagt vekt på å sikre et mangfold i mediene, som sikrer at ytringsfriheten blir reell.

Media er en sentral forvalter av ytringsfriheten. De er også en stor bruker av informasjonsfriheten - retten til å søke og formidle informasjon - og nyttiggjøre seg offentlighetsprinsippet, som skal sikre tilgangen til det offentliges informasjon.

Gjennom medias utvikling - teknologisk såvel som innholdsmessig, og ikke minst medias praksis - har de kryssende hensyn kommet klart fram. Det er blitt fokusert på det som indirekte kan begrense ytringsfriheten gjennom avgrensning av informasjonsfriheten og begrensninger i tilgangen på offentlig informasjon, det er blitt fokusert på regler om taushetsplikt, strafferettslige regler, på medias rettigheter versus personvernet. Og med ytringsfriheten som basis for næringsvirksomhet - kanskje særlig innenfor media.- har vi fått nye diskusjoner, f.eks. om begrensninger i fjernsynsreklamens innhold.

Vi har altså ønsket en bred situasjonsbeskrivelse, et forsøk på redegjørelse for status for ytringsfriheten i det norske samfunnet. Vi har spent opp et bredt bakteppe for den gjennomgang Regjeringen ønsker, ut fra spørsmålstillingen: Hvordan kan vi i vår tid sikre ytringsfriheten, samtidig som vi ivaretar andre viktige hensyn? Bør grunnlovsvernet for ytringsfriheten moderniseres og utvides?

La meg derfor gjenta : Takk til innledere og til deltakere for at dere ville komme, og la meg avslutte med nok et sitat, som kan stå som overskrift for seminaret:

"Frimodige ytringer ,om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte".