Yrkesopplæringsnemndenes landskonferanse

Fredrikstad 5. september 1996 Statsråd Sandal

Kunnskap skal styra Riki og Land, og Yrkje skal Baaten bera

(A.O. Vinje, Dølen nr 24/1859)

Innleiing

Gjennom heile etterkrigstida har vi fått ei rekkje reformer på ulike utdanningsområde. Ved inngangen til 90-åra såg vi at tida var komen for ei meir omfattande reform av heile den norske utdanninga. Vi hadde behov for grunnleggjande endringar - både av innhald og struktur. Alle utdanningsnivå og ulike delar av opplæringa måtte sjåast i samanheng. Eit samla reformarbeid gjer det mogleg å leggje vekt på samanheng og god progresjon mellom utdanningsnivåa og kvalitet og gjennomstrøyming i utdanningssystemet.

Reform 94 er ein av grunnsteinane i den omfattande reformpolitikken som Regjeringa har tatt initiativet til. Andre grunnsteinar er grunnskulereforma (R 97), reforma i universitet og høgskular og reforma i lærarutdanninga som er på beddingen. Dessutan arbeider departementet med eit opplegg for etter- og vidareutdanning for vaksne. Det overordna siktemålet er å heve kompetansen i befolkninga generelt.

Då arbeidet med Reform 94 ble påbegynt, viste det seg at veldig mange var einige om at både innhald og struktur i den vidaregåande skulen og i fagopplæringa i arbeidslivet måtte endrast for at ein skulle kunne møte utfordringane i det moderne arbeidslivet og i samfunnet elles. Ei ny opplæring måtte vere brei, gje betre samanheng mellom opplæring i skulen og i arbeidslivet og gje grunnlag for livslang læring. Den måtte medverke til å dele samfunnsgoda meir rettferdig gjennom å gje alle lovfesta rett til vidaregåande opplæring.

For eit lite land som Noreg er det viktig å utnytte det potensialet som den enkelte representerer. Eit breidt kunnskapsomgrep som òg rommar praktisk handlag og gode arbeidsvanar, at det blir lagt vekt på felles kultur og verdigrunnlag er vesentleg for å gi alle lik rett til utdanning med bakgrunn i eigne føresetnader.

Den grunnleggjande vidaregåande opplæringa som er for alle, må ha eit vidare mål enn bare å gje vidare dei faktiske kunnskapane vi treng for å kunne utføre det daglege arbeidet vårt. Den må òg førebu oss som menneske - både som samfunnsmenneske, som medmenneske og som individ. Den grunnleggjande opplæringa må derfor leggje vekt på holdningar og på menneskelege verdiar, men òg leggje grunnlag for kulturell utvikling og opplevelse må forberede for samfunnet ved å gje verdiar og hjelpe til med å utvikle haldningar som set den enkelte i stand til å treffe avgjerd i moralske og etiske spørsmål. Ho må gje dei unge tru på seg sjølve og på at dei kan påverke eigen situasjon gjennom eigen innsats. Slik opplæring utviklar framtidstru og visjonar.

Reform 94 forutset at alle delane av opplæringa skal vere med å realisere desse måla. For styresmaktene er det utenkjeleg at vi skulle gå inn i eit nytt hundreår med ei fagopplæring som berre tek omsyn til kva kunnskapar arbeidslivet treng, men som gløymer mennesket bak arbeidaren. Den generelle, overordna delen av læreplanen som set opplæringa inn i ein heilskapleg, ideell samanheng, er derfor like forpliktande for fagopplæringa som for anna vidaregåande opplæring.

Det er kompetanse og dyktigheit vi skal leve av. Reform 94 har som mål å skape grunnlag både for ein brei yrkesfagleg og ein brei allmennfagleg kompetanse. Slik rustar vi oss til å møte med framtida både når det gjeld eit felles kunnskapsfundament og evne til fleksibilitet og omstilling.

Innanfor såvel EU som OECD blir begrepet humankapital i betydninga «livslang læring» stadig lagt vekt på som ein føresetnad for verdiskaping og sysselsetjing. Det er stor internasjonal oppmerksamheit retta mot våre løysingar av utfordringane innan vidaregåande opplæring, ein modell som legg vekt på den sterke koplinga mellom yrkesopplæring i skule og bedrift.

Generell del av læreplana og dei fagspesifikke læreplanene har m.a. som mål å utvikle ei etisk grunnholdning, som er slitesterk i møte med eit verdipluralistisk og informasjonstett samfunn. Demokrati, menneskeleg trivsel og lykke kviler m.a. på evne til å kunne vurdere samfunnsutviklinga kritisk ut frå eit etisk fundament. Utdanning som grunnlag for vidare personleg og fagleg utvikling, som basis for livslang læring, handlar òg om sysselsetjing og verdiskaping. Reform 94 legg vekt på at den enkelte skal få høve til å utvikle seg til heile og integrerte menneske, godt rusta både fagleg og sosialt. Eg meiner dette er eit vilkår for ei berekraftig utvikling og eit sunt samfunn, der menneska t.d. har kunnskap som skaper teknisk innovasjon, og samtidig har evne til å vurdere korleis teknologien skal brukast til beste for fellesskapet.

Rekneskap - midtvegs

Om lag midtvegs i gjennomføringa av Reform 94 finn eg grunn til å leggje fram ein rekneskap. Kva mål blei sette, og kva er resultata så langt? Eg vil i her kort ta opp somme punkt. Deretter vil eg ta for meg enkelte område noko grundigare.

Punkt 1. All ungdom mellom 16 og 19 år har rett til 3 år vidaregåande opplæring som fører fram til yrkesutdanning, studiekompetanse eller delkompetanse.

Foregåande skuleår var over 97 % av rettshavarane under opplæring eller i arbeid. Mellom 90 og 95 prosent kom inn på sine fyrsteval. 92 % av elevane på Vk I har bestått i alle fag. På grunnkurset er talet 89 %. Myten om at elevar på yrkesfag ikkje klarer dei allmenne faga, er punktert !. Heile 97-99 % av elevane på yrkesfaglege linjer har bestått i desse faga.

Punkt 2. Det har vore ei målsetjing at gjennomstrøyminga skulle bli betre og talet på omval skulle reduserast.

Reforma har i stor grad fjerna dei strukturelle hindringane for gjennomføringa frå grunnkurs til Vk I. Talet på omval har gått ned. I kullet som begynte på vidaregåande opplæring i 1991, var det 75,5 % som begynte på Vk I innanfor same studieretning. 81,3%. av reformelevane går vidare til Vk I,

Punkt 3. Det har vore ei målsetjing å dreie vala til dei som søkjer utdanning meir i retning av yrkesfag.

Dette har vi som eitt av dei få land i Europa lykkast med. I det første reformåret var det ei markert dreiing mot yrkesfag. Denne tendensen ser ut til å ha stabilisert seg.

Punkt 4. Målet var å etablere eit samla og gjennomgåande læreplanverk.

Det er utarbeidd og fastsett om lag 335 målstyrande og gjennomgåande læreplanarer for opplæring i skule og bedrift. At utviklinga av elevane og lærlingane sine kunnskapar og deira kompetanse er siktemålet med all opplæring, er tydelegare understreka i desse læreplanane enn tidlegare.

Punkt 5. Reform 94 har som mål å leggje til rette for god pedagogisk praksis i skule og bedrift.

Departementet har derfor utarbeidd støttemateriell som skal vere til hjelp i arbeidet med å utvikle læring og gode samarbeidsrelasjonar mellom dei unge og læraren og instruktøren.

«Vegvisaren» skal vere til hjelp for elevar i skule og i bedrift. Det er òg utvikla vegledningar til støtte for dei som har ansvar for opplæringa i skulen. For opplæring i bedrift er det for tida under arbeid fleire rettleiingar som blir tatt i bruk i løpet av hausten. Desse er retta mot bedriftsleiarar, faglege leiarar, instruktørar, ansvarlege i opplæringskontor og -ringar og andre som har med opplæring i bedrift å gjere.

Ca 40 000 lærarar har tatt del i etterutdanningsprogrammet som er utvikla i samband med Reform 94, og det er planlagt etterutdanning for ca 20 000 instruktørar i bedrifter i løpet av 1996.

Punkt 6. Kvalitetssikring og kvalitetsutvikling av opplæringa har vore ei målsetjing.

Forutan dei nemnde tiltaka - støttemateriell og etterutdanning, som er kvalitetsutviklande i seg sjølv - er det utvikla ny forskrift for elev- og lærlingvurdering. Forskrifta omfattar både vurdering som skal avsluttast med karakter, og vurdering som skal gi rettleiing under vegs. I tillegg har fylkeskommunane fått i oppgåve å sjå til at skule- og bedriftsbasert vurdering blir gjennomført. Dette er vurdering av i kva grad skulen eller lærebedrifta si organisering, tilrettelegging og gjennomføring av opplæringa vil nå dei måla som gjeld for opplæringa.

Som det foreløpig siste bidraget til kvalitetssikring, har KUF no sendt ut opplæringsboka for bruk i skule og bedrift.

Punkt 7. Det var eit vilkår at fylkeskommunen skulle ha ei dekningsgrad på minimum 375% av eit gjennomsnittleg årstal m.a. for å dekkje etterspørselen frå vaksne.

Tala viser at det i dei fleste fylka har vore ei nedbygging av den vidaregåande opplæringa under reforma slik at omfanget av vidaregåande opplæring no utgjer mindre enn 375 % på landsbasis. Dette er noko departementet følgjer nøye.

Det er ein klar positiv balanse i denne rekneskapen. Dei målsetjingane vi hadde med reforma, er i stor grad i ferd med å bli innfridde. På mange måtar kan ein sjå Reform 94 som ein dugnad. Då er det hyggeleg at vi i fellesskap har lykkast - så langt.

Vi er ikkje i mål

Dette var ein grov gjennomgang av nokre av dei måla som blei sette for Reform 94. Det vil vere feil og utruleg blåøygd å tru at ein har funne alle dei endelege løysingane. Vi må heile tida vurdere kritisk dei løysingane som blir valde. Samtidig må vi leggje vekt på å skilje mellom overgangsproblem og utilsikta effektar av meir permanent karakter. Omlegginga av vidaregåande opplæring må få gå seg til - utan at ein for tidleg rokkar ved sjølve fundamentet. Det er i tillegg viktig å ha is i magen slik at ein ikkje vel kortsiktige løysingar, som på lengre sikt får uheldige konsekvensar.

Auka kunnskap og sikrare vurderingar

Som ledd i arbeidet med ei betre opplæring, har departementet utvikla eit system for resultatoppfølging. Målet er sikker innhenting av data. På den måten kan m.a. den politiske debatten om utdanningsspørsmål knyte seg til vegval på bakgrunn av politiske verdiar, og vi kan unngå ein kamp basert på synsing og krangel om tal. Det er alltid lite fruktbart og konstruktivt.

Sju ulike forskingsinstitusjonar er engasjerte i den forskingsbaserte evalueringa som følgjer gjennomføringa av reforma. Målet er m.a. å analysere samsvaret mellom mål og faktisk oppnådde resultat. Evalueringa gir oss kunnskap om område der det går godt, om område som treng justeringar, eller område som krev særleg oppfølging frå departementet si side. Som supplement til denne evalueringa hentar departementet inn data frå fylkeskommunane og tilstandsvurderingar frå dei statlege utdanningskontora.

Departementet har òg sett i verk særskilt rapportering på sentrale område i R 94, mellom anna innanfor etterutdanninga. Stortinget har bedt departementet om å følgje gjennomføringa av Handlingsplan for etterutdanning nøye. Målet er å sikre ein jamn og god kvalitet på etterutdanninga for lærarar og instruktørar uavhengig av fylke og landsdel.

I nokre tilfelle har nok krav frå departementet om einhetlege rapportar innan knappe tidsfristar verka irriterande på einskilde fylkeskommunar. Andre gonger har feil i rapportane eller manglande rapportering skapt same kjensle i departementet. Vi er enno ikkje ferdige med å sikre kvaliteten på rapporteringsystema. Men eg trur alle ser verdien av at den nasjonale statistikken er til å stole på, at den kan gi grunnlag for samanlikningar og for utvikling over tid. Arbeidet med evaluering og statistikk må derfor fortsatt ha høg prioritet.

Lærlingplassar

Den store utfordringa denne sommaren og hausten har vore å skaffe nok lærlingplassar.

Staten har lagt alt til rette for at bedriftene skal kunne ta inn lærlingar. På grunnlag av råd fra partane har departementet lagt til rette strukturen for fagopplæringa og fastsett læreplanar, regelverk og tilskotsordningar. Dei økonomiske tilskota er auka og lønnsutgiftene er reduserte. Ei omfattande etterutdanning for instruktørar i bedriftene er i gang.

Erfaringene frå dette fyrste lærlinginntaket under reforma er ikkje berre gode - dessverre. Talet på intensjonsavtalar såg ei stund ut til å vere høgt nok til å gi det store fleirtalet av søkjarar den lærlingplassen som dei ønskte. Likevel kan fylkeskommunane etter ordinær skulestart rapportere at vi fortsatt har eit stykke å gå. Derfor må innsatsen for å skaffe fleire kontraktar halde fram med uforminska styrke heilt til skuleklassar eventuelt må opprettast i månadsskiftet september / oktober.

Eg verdset det arbeidet som fylkeskommunane, partane i arbeidslivet og verksemdene har gjort for å skaffe lærlingplassar. Det er lagt ned eit enormt arbeid, og vi har fleire lærlingplassar for ungdom enn nokon gong. Men eg finn å måtte seie klårt i frå om at vi ikkje kan vere fornøgde med resultatet verken i privat eller offentleg sektor. Ut frå det talet på intensjonsavtalar som bedriftene har inngått med fylkeskommunane - så langt i alle fall - har vi hatt grunn til å vente at resultatet ville bli langt betre enn det vi har fått.

Som grunn for å seie nei oppgjev verksemdene etter det vi høyrer, at søkjarane er for unge, at dei gjorde dårleg inntrykk under intervju, ikkje passar inn i bedrifta eller ikkje er godt nok kvalifiserte fordi dei har for dårlege karakterar - eller for stort fråvære.

Eit klart uttalt mål med reforma er å betre opplæringa for 16 til 19-åringane. At lærlingane difor ville vere yngre, kan ikkje komme som ei overrasking på nokon. Reform 94 gjev heile årskullet lovfesta rett til vidaregåande opplæring. Dette er eit brudd med utvalsskuletradisjonen. At ikkje alle i eit fullt årskull har toppkarakterar, burde heller ikkje forundre. Eg har ved ulike anledningar åtvara verksemdene mot å vere for snevre i valet av lærlingar. Til alle tider har lærlingar som ikkje har hatt topp resultat i dei teoretiske faga, likevel blitt dyktige fagfolk. Men eg må ta opp igjen det eg sa tidlegare: Det er nesten ikkje strykkarakterar i dei allmenne faga. Og bedriftene mistar ikkje dei 15.000 kronene ved bestått fagprøve sjølv om lærlingane måtte ha strykkarakter frå skulen. Departementet vil dessutan oppmfordre fylkeskommunane til å hjelpe dei elavene som har strykkarakter til å rette opp dette i løpet av den tida dei er i læra.

Det har vore ein del usemje om dei sentrale basisfaga som norsk, matematikk, engelsk, naturfag og samfunnsfag i dei yrkesfaglege studieretningane. Desse faga skal vere både irrelevante og for krevjande for dei som skal ta ei yrkesfagleg utdanning, hevdar enkelte. Underforstått er det ein påstand om at fagarbeidarar i eit internasjonalt og sterkt teknologisk arbeidsliv i framtida stort sett har nok med praktisk dyktigheit. Om dei beherskar eit minimum av dyktigheit i norsk, engelsk, matematikk, naturfag og samfunnsfag, ser ikkje ut til å vere relevant.

Eg har følgjande kommentar til dette:
Ei slik holdning tyder på ein særs grunn analyse av kva slags krav framtida vil stille til ein fagarbeidar. Eg vil påstå at det minimum som er lagt inn av slike fag i Reform 94, er heilt nødvendig for å møte utfordringar i framtida. Dernest synest det å liggje ein implisitt påstand om at elevar som vel ei yrkesfagleg utdanning, i utgangspunktet er teorisvake. Ei slik holdning til elevar på yrkesfaglege studieretningar kan sjølvsagt bli sjølvoppfyllande dersom denne påstanden blir framsett ofte nok og med stor nok intensitet. Erfaringane fortel at dei yrkesfaglege elevane slett ikkje er så teorisvake som enkelte synest å tru. Karakterane tyder på at elevane gjer det betre i dei allmenne faga enn i yrkesfaga. Løysinga er sjølvsagt ikkje å redusere på krava, men å arbeide fram gode metodar for tilrettelegging, som hjelper den enkelte elev til å nå lengst mogleg. Det er det Reform 94 tar mål av seg til å gjere. Det er derfor det er lagt så stor vekt på metodiske og organisatoriske løysingar for å få alle med, også dei med mindre ressursar. Eg vil faktisk påstå at det er den einaste farbare vegen.

Det er ikkje urimeleg at ikkje alle bedriftsleiarar med entusiasme har sagt ja til lærlingar. Mykje er nytt. Samordning og tilpassing vil ta tid. Når bedriftene seier at dei ikkje følgjer skuleåret og er vane med å ta inn lærlingar heile året rundt, bør vi drøfte kva konsekvensar dette bør få. Er dette bare vane ? Eller heng det saman med tilhøve som bedriftene vanskeleg kan endre ? Det som er klart, er at reforma fører med seg at kontraktane må teiknast før nytt skuleår startar opp. Dette heng m.a. anna saman med dei individuelle rettane som ligg i reforma.

Eit godt samarbeid mellom skule og arbeidsliv er avgjerande viktig for resultatet av fagopplæringa. Det er arbeidslivet sjølv som har kravd at den avsluttande delen av fagopplæringa skal skje i lærebedrift fordi dette er den opplæringsmåten som gjev det beste faglege resultatet. Som Karl Glad sa, har arbeidslivet i hovudsak fått den opplæringa det har bede om. Det er derfor i arbeidslivets eiga interesse at vi får nok lærlingplassar.

Eg finn grunn til å understreke at talet på lærlingplassar ikkje påverkar retten til tre års vidaregåande opplæring . Garantien i Reform 94 står sjølvsagt fast. Talet på lærlingplassar er først og fremst eit spørsmål om arbeidslivet skal få best mogleg kompetanse ut frå dei krava partane sjølve har stilt. Derfor er det òg partane i arbeidslivet som må ta ansvaret og sjå til at vi lykkast med å opprette nok lærlingplassar.

Det vi no må gjere, er å løfte blikket og sjå framover.

På kort sikt må det arbeidast med å skaffe så mange plassar som mulig dei neste tre vekene. Her må yrkesopplæringsnemndene m.a. få ut ein del viktig informasjon til bedriftene og ikkje vere redde for å repetere. Eg vil understreke eit par forhold:

• Det er dei same reglane for lån og stipend for lærlingar som for elevar og studentar. Lånekassa gir no informasjon til yrkesopplæringsnemndene om dette.
• Læreplanane er fastsette i stort sett alle fag. Eg reknar med at alle potensielle lærebedrifter har fått dei tilsendt.
• Det er bedriftane sjølve som i den grad et er teori i planane, avgjer korleis dei vil syte for teoriopplæringa. Det kan gjereast av bedriftane som ein integrert del av den praktiske opplæringa eller i samarbeid med fylkeskommunane. Men organiseringa og tilrettelegginga må skje ute. Dette er ikkje noko departementet vil eller bør styre.
• Dei bedriftene som vil ta inn lærlingar på særskilte vilkår, kan søkje om noko ekstra støtte til mellom anna utstyr og veiledning.

Vi må og syte for at dei alternative klassane vi no får i skulen fordi det ikkje er nok lærlingplassar, blir kvalitativt sett gode. Her har vi felles interesser og eit felles ansvar for at desse klassane ikkje får eit B-stempel. Desse elevane skal opp til den same fagprøva og ha dei same læreplanane. Utplasseringar av både elevar og lærarar kan bidra til å sikre kvaliteten. Det er derfor med glede eg i dag kan presentere ei felleserklæring underteikna av partane i arbeidslivet, lærarorganisasjonane og departementet. Erklæringa omfattar eit opplegg for samarbeid mellom skule og arbeidsliv for å etterutdanne og oppdatere lærarane som skal gi opplæringa i dei alternative skuleklassane. Den gir òg rom for gjensidig hospitering mellom skule og bedrift.

På lengre sikt må vi m.a. leggje vekt på følgjande:

• Vi må gå gjennom og analysere grundig dei erfaringene vi har gjort dette året. Det er kalla inn til eit slikt møte 10. og 11. oktober. Her vil vi òg drøfte planane og strategiane for arbeidet fram mot hausten 97.
• Fylkeskommunane må sjå på tilbodet i grunnkurs og vidaregåande kurs I i forhold til lærlingplassar. Tilboda i skulen kan ikkje berre innrettast etter talet på tilgjengelege lærlingplassar. Ønska til utdanningssøkjarane må òg telje med, men somme fylkeskommunar kan nok leggje noko større vekt på dei signala som arbeidslivet gjev, og på å tilpasse skuletilbodet til det samfunnet og arbeidslivet treng.

Etter dei røynslene vi no har gjort, er somme viljuge til å avskrive arbeidslivet sin rolle i fagopplæringa. Eg har sett sterkt formulerte synspunkt om dette allerede. Eg finn det ikkje no naturleg å trekkje den konklusjon at meir opplæring i regi av skulen og nye utplasseringsordningar må komme i staden for lærlingordninga. Tvert om finn eg grunn til å seie klårt frå om at hovudstrukturen ligg fast ! Når vi meiner at 2+2-modellen er den beste, må vi brette opp ærmane og ta nye tak for den. . Dei problema som no er avdekte, representerer overgangsvanskar, og vi må greie å løyse dei. Vi har lært mykje dette året. No skal vi alle dra nytte av dette når vi går i gang med arbeidet med å skaffe lærlingplsssar for dei som søkjer lærlingplass i 1997. Vi treng ikkje resignasjon, men pågangsmot og vilje til å nå dei måla som vi har sett oss.

Mykje ved reforma er bra, og mykje er i ferd med å gå seg til. Derfor må vi vere varsomme når "nødvendige endringer gjøres", seier leiaren i Norsk Elevorganisasjon til Aftenposten. Det er kloke ord.

Utan innhaldsreforma er strukturen eit nake byggverk

Med unntak av den uroa og uvissa som kviler rundt problematikken med lærlingplassar, er strukturen på plass, og den fungerer rimeleg godt. Vi må no sjå til at vi lukkast med å gjennomføre innhaldsreforma. Arbeidet inn mot klasserommet og verkstaden, og den enkelte elev og lærling, er til sjuande og sist det heilt sentrale. Det er gjort eit svært omfattande arbeid når det gjeld å leggje til rette for innhaldsreforma. Eg nemner:

• Eit svært omfattande og splitter nytt læreplanverk med framtidsretta innhald.
• Ny forskrift for vurdering som mellom anna sikrar eleven individuell vegleding.
• Ein etterutdanningsplan til ein verdi av om lag 430 millionar kroner så langt.
• Ei læreboksatsing som gir nye lærebøker for alle fagområde, også innan alle dei områda som aldri tidligare har hatt lærebøker. Truleg den beste dekninga i Norden.
• Støttemateriell som gir råd og rettleiing til både elevar og lærarar i forhold til bruk av dei nye læreplanane.
• Opplæringsbok for skule og bedrift.

Opplæringsboka skal vere eit kvalitetssikrande element i innhaldsreforma og sikre at det er læreplanane som styrer opplæringa i skule og bedrift. Opplæringsboka bidrar til betre planlegging av opplæringa, og vil dokumentere at det blir arbeidd med alle læreplanmåla. I tillegg vil opplæringsboka dokumentere den vegledinga og vurderinga som den enkelte eleven og lærlingen får. Opplæringsboka skal brukast i bedriftsdelen i yrkesfagopplæringa frå dette skuleåret. Det er òg ei målsetjing at Opplæringsboka blir tatt i bruk i studieretningsfaga i yrkesfaglege studieretningar. Opplæringsboka kan brukast i allmennfagleg studieretning i år. Eg har oppfordra fylkeskommunane til i størst mogleg grad å ta i bruk boka i skuledelen. Frå skuleåret 1997-98 tar vi sikte på at opplæringsboka skal innførast i alle fag og studieretningar.

Departementet tek sikte på å innhente erfaringar systematisk i løpet av kommande år slik at vi kan gi ut ei forbetra utgåve av opplæringsboka hausten 97.

Struktur og trivsel

Ifølgje forskarane ser det ut til at ungdommen på yrkesfaglege studieretningar, og særleg jentene, trivst betre med det tilbodet dei har fått no, enn det dei hadde før reforma. Over over 80 % av elevane held f ram der dei starta og med normal progresjon. Dette syner at dei unge er nøgde med det tilbodet dei har fått, og at strukturen verkar. Det er likevel grunn til å ha eit vake auge med korleis strukturen fungerer, m.a. i forhold til dei behova arbeidslivet har for kompetanse.

Samarbeid mellom fylkeskommunane

Fylkeskommunane har ansvaret for å syte for opplæringstilbodet innanfor dei rammene som departementet fastsett. Dette gjeld også for små fag som ein bare kan tilby innanfor ein region eller bare som ein eller to klassar for heile landet. Dessutan gjeld det samarbeid om lærlingar der dei manglar plassar i eit fylke, men har for mange i eit anna. Sentrale styresmakter skal i tråd med retningslinene i kommunelova og inntektssystemet, berre gripe inn når nasjonale interesser ikkje blir tatt tilstrekkeleg tatt vare på. Departementet har vore avventande til statlege inngrep på eit for tidleg tidspunkt. Vi har meint at eit samarbeid mellom fylkeskommunane om utveksling av elevar og lærlingar vil kunne løyse dei oppgåvene - også sett frå eit nasjonalt synspunkt. Eit slikt fylkeskommunalt samarbeid vil gje nødvendig fleksibilitet i høve til vekslande behov innanfor dei ulike utdanningsvegane. Vi vil i tillegg ha eit ryddig system innanfor rammene til inntektssystemet. Departementet har oppfordra fylkeskommunane om å samarbeide nært om tilboda innanfor regionar og på tvers av alle fylka i landet. Fylkeskommunane har på ein svært god måte tatt denne utfordringa, og samarbeidet fungerer bra. Men det må utviklast vidare og intensiverast.

Ta eit lite løft til

Eg har gitt uttrykk for at tilstanden til reforma er rimeleg god, men i en slik diagnose må vi ikkje sjå vekk frå dei områda som fortsatt krev ein innsats. I tillegg til lærlingplassar, vil eg særleg ta fram tre utfordringar: likestilling, dei vaksne og delkompetanse.

1. Det er grunn til å reflektere over kjønnsdelinga i utdanningsvalet. Det er no bygt ut eit breiare spekter av kompetansegivande tilbod innanfor fag som jenter tradisjonelt har valt. Mange vaksne kvinner brukar no høvet til å ta fagbrev etter den såkalla §20-ordninga innanfor yrke dei har hatt i ei årrekkje, og som no er lagt inn under lov om fagopplæring i arbeidslivet På den andre sida vel mange ungdommar, både gutar og jenter, i for stor grad utdanningar etter tradisjonelle kjønnsrollemønster. Norge vil i åra som kjem vere lite tent med ein sterk, kjønnsdelt arbeidsmarknad. KUF aktar derfor å setje i verk tiltak. Rådgiving er eit verkemiddel, men det er nødvendig å gjere eit meir omfattande arbeid. Eg ser for meg eit større prosjekt der nokre fylkeskommunar, partane i arbeidslivet og lærarorganisasjonane i samarbeid med forskarar og KUF, finn fram til passande strategiar for å motverke dei sterkt kjønnsdelte utdanningsvala.
2. Verken samfunnet eller arbeidslivet synest å ha brukt R 94 godt nok til å heve kompetansen for den vaksne delen av befolkninga. Eg saknar ein breiare og meir systematisk bruk av t.d. komprimerte løp for vaksne. Det bør vere mogleg å leggje til rette for at fleire vaksne kan få tatt fagbrev gjennom § 20-ordninga. Og eg forventar at alle fylkeskommunane innfrir kravet i omfangsforskrifta om minimum 375 %.
3. Når vi utviklar eit utdanningssystem som gir kompetanse til fleire, vil gapet til dei som ikkje oppnår fag- og yrkeskompetanse, lett bli større. Derfor må det arbeidast iherdig for å få flest mogleg lengst mogleg. I denne samanhengen vil eg minne om det delkompetanseprosjektet som er sett i gong i samarbeid med fire av fylkeskommunane. Eg har utfordra LO og NHO til å leggje til rette for arbeidsoppgåver og stillingsgrupper for dei elevane og lærlingane som kjem ut med delkompetanse. Å ha eit jobbsiktemål etter utdanninga er kanskje den beste motivasjonen. Her ligg ei svær oppgave.

Eg vil til slutt oppsummere på denne måten:

• Jobb nummer ein er å skaffe lærlingplassar. I året som kjem, står vi over for nye, store utfordringar. Arbeidet må halde fram med uforminska styrke. Dersom vi ikkje greier å skaffe lærlingplass, er det vår plikt å gi eit tilbod i skulen av best mogleg kvalitet.
• Kravet til kompetanse aukar - både når det gjeld faglege, medmenneskelege og sosiale forhold. Jobb nummer to er å gjennomføre innhaldsreforma. Dette arbeidet må førast vidare, og arbeidet må intensiverast både i skule og i bedrift.
• Ei utdanning for alle inneber at alle skal få bruke ressursane sine. Vi er eit lite land og er avhengige av å få brukt det talentet som finst i befolkninga. Det er ei særskilt utfordring å gi lite motiverte ungdommar eit tilbod som dei kan vekse med. Dette er jobb nummer tre.

Og heilt tilslutt: Neste år møtast vi til ein felles konferanse for opplæring i skule og bedrift. Vi har no ei vidaregåande opplæring. Derfor bør vi òg ha ein konferanse.