PRESSEMELDING
Miljøverndepartementet

6. september 1996

Fra Framferden til dagens polarforskning

Utdrag av miljøvernminister Thorbjørn Berntsens tale ved festforestillingen i Aulaen 6.9.96 for 100-årsjubileet til Framferden

- Det er med stor glede og stolthet, men også med ydmykhet, jeg står her i dag 100 år etter at Framekspedisjonen kom tilbake fra sin eventyrlige ferd gjennom det arktiske isødet, sa Thorbjørn Bernten under jubileums-forestillingen for Framferden i Aulaen i dag. Framferden endte heldigvis godt, og tusenvis av mennesker mottok Fridtjof Nansen og hans mannskap med vill begeistring i Kristiania den 9. september 1896. - Men forskning og næringsvirksomhet i polarområdene har gjennom århundrer krevd mange menneskeliv, understreket Berntsen, som sendte sin dypeste medfølelse med alle de som nå ble rammet av den tragiske flyulykken på Svalbard.

At Nansen i det hele tatt fikk folk med seg på ekspedisjonen til Arktis, var litt av et kunststykke, da de fleste polareksperter på den tiden mente dette var helt urealistisk, nærmest galskap. Takket være Stortinget og en rekke private entusiaster, klarte han å samle nok penger til ferden, og den 23 juli 1893 forlot Fram Vardø mot isødet. Frams ferd mot Arktis, kan sammenliknes med våre dagers ferd i rommet, da polene på slutten av 1800 tallet var de siste store gjenstående områder der jordens geografi ikke var kjent. - Hva skjulte ismassen i syd? Var det land rundt Nordpolen og hvordan var Polhavet? I dette lå det store utfordringer for Fridtjof Nansen, understrekte Thorbjørn Berntsen, som la vekt på at Framekspedisjonen først og fremst var et resultat av Nansens kunnskapstørst og ønske om å bevise sine vitenskapelige teorier, bl.a. om strømforholdene i Polhavene.

Som forskningsekspedisjon var da også Framferden vellykket; ekspedisjonen kom tilbake med et stort vitenskaplig materiale fra en del av vår klode hvor ingen før hadde vært. Gjennom denne polferden beviste Nansen sine teorier om en gjennomgående strøm fra områdene nord for Asia over Polhavet og sydover mellom Svalbard og Grønland. Ekspedisjonen fant ut at Polhavet var et dyphav og dette var en overraskelse for alle, også for Nansen selv. Ekspedisjonens medlemmer tok målinger, gjorde undersøkelser og observasjoner innenfor en rekke fagområder, og dette arbeidet fylte seks store bind som ble trykket i årene 1900-06. - Nansen bidro også betydelig til å forbedre instrumentene som trengtes til forskning, fortsatte miljøvernministeren, som fortalte at "Nansenflasken" som er et instrument til å hente vannprøver fra forskjellige dyp, faktisk brukes den dag i dag.

Videre pekte miljøvernminister Thorbjørn Berntsen ut linjene for moderne polarforskning fra Nansen via Amundsens Maud-ekspedisjoner til opprettelsen av Norsk Polarinstitutt som i dag er Miljøverndepartementets ytre etat innen dette feltet. Havforskeren Harald Ulrik Sverdrup ledet de vitenskapelige arbeidene på Amundsens ekspedisjoner fra 1922 til 1925 og ble vår første direktør nettopp for Norsk Polarinstitutt.

- Vi har i de siste 10-15 årene registeret en stadig økende interesse for disse områdene, både i Norge og internasjonalt , sa Berntsen, som pekte på en rekke årsaker til dette der de viktigste er:

• polområdenes sårbarhet, deres betydning for globale miljøspørsmål, de rike naturressursene, utviklingsmuligheten og ikke minst de betydelige miljøproblemene. Polarområdene utgjør i dag de største gjenværende upåvirkede villmarksområder og økologiske systemer i vår del av verden. De er rike på naturressurser og Barentshavet er blant de mest produktive havområder på jorda når det gjelder biologiske ressurser. Barentsregionen er et av de aller mest ressursrike områder i Europa både når det gjelder metaller, mineraler, energi og skog. Det er et økende press for ny økonomisk utviking i Arktis samtidig som store grenseoverskridende miljøproblemer i området utgjør en potensiell trussel mot befolkningens helse og livsgrunnlag.
• Regjeringen har som mål å forvalte polarområdene på en slik måte at disse enestående, sårbare og forholdsvis urørte villmarksområdene vernes for sin naturskjønnhet, sine naturressurser, og som en naturarv for kommende generasjon, slo Berntsen fast. Skal vi nå disse målene og sikre en bærekraftig utvikling i polarområdene kreves det økt kunnskap og et omfattende internasjonalt miljøvernsamarbeid.

Miljøvernministeren nevnte til slutt Svalbard som en forskningsaktiv internasjonal arena både på grunn av sin tilgjengelighet og sin spesielle folkerettslige status. I løpet av 1990-årene er norsk forskningsvirksomhet styrket, og i tillegg har land som Tyskland, Japan, Italia, Nederland, Frankrike og Storbritannia etablert tildels helårlig forskningsvirksomhet i Ny-Ålesund. I denne sammenheng nevnte også Thorbjørn Berntsen Polarmiljøsenteret som ble opprettet i Tromsø i 1994. Det skal bli et viktig redskap i miljøarbeidet i polarområdene og utvikles til et moderne kunnskaps- og formidlingssenter bygget på de historiske linjene fra Fram-ekspedisjonen til dagens nasjonale og internasjonale polarforskning.

Kontaktperson: Prosjektleder Tore Ising, tlf. 22 24 59 96