T-1135 Innsamling og behandling av avfall fra elektriske og elektroniske produkter

Rapport fra en arbeidsgruppe med representanter fra

Miljøverndepartementet
Norsk Renholdsverks-Forening
Leverandørforbundet Lyd & Bilde
Kontor og datateknisk Landsforening
Norske Elektroleverandørers Landsforening
Prosess- og foredlingsindustriens Landsforening
Elektronikk Forbundet
Elektroforeningen
Teknologibedriftenes Landsforening

Mars 1996

• ---

  1 Sammendrag

  I Norge oppstår det årlig ca. 144 000 tonn avfall fra elektriske Og elektroniske produkter (EE-avfall). Av dette blir ca. 10 000 tonn eksportert Til gjenvinning eller ombruk. Av det avfallet som tas hånd om i Norge blir Ca. 38 000 tonn materialgjenvunnet, ca. 20 000 tonn går til Forbrenningsanlegg og ca. 76 000 tonn blir deponert. I tillegg vil ca. 14 000 Tonn forbrent EE-avfall bli deponert i form av slagg og aske fra Forbrenningsanleggene.

  Elektriske og elektroniske produkter (EE-produkter) er en sammensatt Produktgruppe, og omfatter produkter som både i antall, størrelse Og bruksområde er svært forskjellige. De enkelte produktene Inneholder en rekke ulike materialer og stoffer. De kvantitativt største Gruppene av stoffer som finnes i EE-produkter er jern, kobber, aluminium og Andre metaller, glass og forskjellige plasttyper. EE-avfallet inneholder Betydelige mengder helse- og miljøskadelige stoffer, bl.a. bly, blyoksyd, Kadmium, kobber, kvikksølv, halogenerte flammehemmende midler og PCB. Miljøgiftene PCB, kvikksølv, bly, kadmium og kobber er allerede i Dag underlagt målsettinger om utfasing eller begrensninger nasjonalt Og/eller internasjonalt. Blant annet er det i Nordsjødeklarasjonene Fastsatt en målsetting om stans av utslippene av miljøgifter innen En generasjon. En stor del av EE-produktene inneholder miljøskadelige Stoffer som omfattes av stoffgruppene i spesialavfallsforskriften. EE-avfall med Innhold av slike stoffer er å regne som spesialavfall med mindre de Komponentene som inneholder miljøskadelige stoffer er fjernet fra Produktet. Hovedmålsettingen på spesialavfallsfeltet er: "Innen år 2000 skal praktisk talt alt miljøfarlig avfall som genereres i Norge gjenvinnes eller behandles i godkjente norske deponerings- og Destruksjonsanlegg", jf. St.prp. nr. 1 (1995-96) side 67, første Gang fastsatt i St. prp. nr. 111 (1988-89) Om det videre arbeidet med Spesialavfall.

  Utviklingen mht. reduksjon av helse- og miljøskadelige stoffer i EE-produkter er positiv. Arbeidsgruppen mener det er viktig at denne utviklingen Fortsetter. Det er også en tendens til at produktene blir lettere og Mindre. De fremtidige avfallsmengdene vil derfor ikke øke i takt med økningen I antall solgte enheter. I dag foregår det imidlertid en akkumulering av EE-produkter i samfunnet som før eller siden vil slå ut i økte Avfallsmengder.

  Spredningen av miljøgifter og andre helse- og miløskadelige Stoffer antas å utgjøre den største miljørisikoen i Forbindelse med håndteringen av EE-avfall. På bakgrunn av de Internasjonale målsettingene om stans i utslippene av miljøgifter Og de nasjonale målsettingene på spesialavfallsfeltet, mener Arbeidsgruppen at praktisk talt alt EE-avfall som er spesialavfall bør Samles inn separat og sikres forsvarlig behandling. Dette innebærer at EE-avfallet etter innsamling må sorteres og evt. demonteres og at de miljøskadelige Komponentene behandles i samsvar med bestemmelsene i spesialavfallsforskriften. Fordi det kan være vanskelig for avfallsbesitter å vurdere hvilke EE-produkter som er spesialavfall, bør praktisk talt alt EE-avfall samles Inn. Når de miljøskadelige komponentene er sortert ut bør Det øvrige EE-avfallet gjenvinnes i den grad det er samfunnsøkonomisk Lønnsomt.

  Arbeidsgruppen foreslår følgende målsettinger for Innsamling og behandling av EE-avfallet:

  • Innen år 2000 skal 80 % av EE-avfallet målt i vekt samles inn Via separate innsamlingsløsninger
  • For EE-avfall som er spesialavfall er målsettingen at praktisk talt Alt skal samles inn innen år 2000.
  • Ved behandlingen av EE-avfallet skal de deler av avfallet som er Spesialavfall i henhold til spesialavfallsforskriften sorteres ut og behandles i Samsvar med spesialavfallsforskriften. Resten av EE-avfallet skal gjenvinnes så Langt dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt.
  • Den langsiktige målsettingen er at praktisk talt alt EE-avfall skal Samles inn separat og sikres en miljømessig forsvarlig behandling, Herunder gjenvinnes så langt dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

  Arbeidsgruppen anbefaler at det iverksettes en egen forskrift om mottak, Innsamling og gjenvinning eller forsvarlig sluttbehandling av EE-avfall. Forskriften bør fastsette en plikt for den enkelte produsent/importør Til å sørge for innsamling og gjenvinning eller forsvarlig Sluttbehandling av EE-avfall. For å sikre at EE-avfallet blir levert inn Fra avfallsbesitter bør forskriften oppstille en plikt for forhandlere av EE-produkter til å ta kasserte EE-produkter i retur ved sitt Forretningssted. Mottaksplikten for den enkelte forhandler bør begrenses Til den type EE-produkter han selv omsetter, men ikke til fabrikat/merke.

  EE-avfall som er forbruksavfall bør kunne leveres vederlagsfritt til Forhandler. Det samme gjelder EE-avfall som er produksjonsavfall når det Samtidig kjøpes en tilsvarende mengde nye produkter.

  For å sikre god tilgjengelighet og fleksibilitet i mottakssystemet Mener arbeidsgruppens at også kommunene bør ha plikt til å ta I mot EE-avfall som er forbruksavfall vederlagsfritt. Kostnadene forbundet med Dette skal dekkes inn over avfallsgebyrene, jf. forurensningslovens § 34. Forskriften bør også fastsette plikt for kommunen til å ta EE-avfall som er produksjonsavfall i retur, men dette kan kommunen evt. kreve Vederlag for.

  Den enkelte produsent/importør bør ha plikt til å sørge For innsamling, gjenvinning eller forsvarlig sluttbehandling av EE-avfall. Innsamlingen bør etter arbeidsgruppens syn sikres ved at produsent/importør Pålegges en plikt til å sørge for at kasserte EE-produkter Hentes vederlagsfritt i tilsvarende geografiske område av landet hvor Produsentens/importørens produkter er omsatt/levert, og levering av dette Til gjenvinning eller forsvarlig sluttbehandling. I likhet med mottaksplikten For forhandler bør produsent/importørs hente- og Leveringsplikt begrenses til å gjelde den type produkter som Produsenten/importøren omsetter.

  Arbeidsgruppen anbefaler at en forskrift suppleres med en eller et fåtall Avtaler mellom Miljøverndepartementet og produsent/importør- og Forhandlerleddet, hvor EE-bransjen får ansvaret for å nå Innsamlings- og behandlingsmålsettingene som er nevnt ovenfor. Avtalen vil Sikre den praktiske gjennomføringen av forskriften. EE-bransjens Forpliktelser kan oppfylles ved at det etableres ett eller flere bransjeselskap Som på vegne av EE-bransjen tar ansvaret for å organisere Innsamlingen og sikre gjenvinning eller en forsvarlig behandling av EE-avfallet, Og for å etablere hensiktsmessige finansieringsformer for dekning av kostnadene i systemet.

  2 Innledning

  2.1 Arbeidsgruppens sammensetning og mandat

  Miljøverndepartementet inviterte 14. mars 1995 næringslivet til Et orienteringsmøte i Akershus Festnings Informasjonssenter om Departementets fremtidige planer for arbeidet med avfall fra elektriske og Elektroniske produkter. Som en oppfølging av dette møtet nedsatte Miljøverndepartementet en arbeidsgruppe som skulle utarbeide forslag til Tiltak og virkemidler for å redusere de negative miljømessige Konsekvensene som avfall fra elektriske og elektroniske produkter forårsaker.

  Jostein Aanestad	Miljøverndepartementet (leder)
  Olav Bye	Norsk Renholdsverks-Forening
  Svein E. Eliassen	Leverandørforbundet Lyd & Bilde
  Per Morten Hoff	Kontor og datateknisk Landsforening
  Henning Knutsen	Norske Elektroleverandørers Landsforening
  Morten Ness	Prosess- og foredlingsindustriens Landsforening
  Jostein Nyhammer	Elektronikk Forbundet
  Torgeir Sogge	Elektroforeningen
  Jørn Sperstad	Teknologibedriftenes Landsforening
  Helge Topp	Teknologibedriftenes Landsforening, elektro
  Ole Viggo Svendsen	Norsas AS (observatør)
  Hege Feiring	Miljøverndepartementet (sekretær)
  Jon Opem	Miljøverndepartementet (sekretær)

  Arbeidsgruppen har hatt følgende mandat:

  "Med utgangspunkt i samfunnsøkonomiske vurderinger av ulike Innsamlings- og disponeringsordninger for avfall fra elektriske og elektroniske Produkter, skal arbeidsgruppen legge frem et forslag til tiltak for å Redusere mengdene og for å øke innsamlingen og gjenvinningen av Denne type avfall. Forslaget skal både inneholde anbefalinger om målsettinger, Organisasjonsmessige løsninger og tiltak/virkemidler som er nødvendige For at målsettingene for håndteringen av EE-avfall skal nås."

  2.2 Oppbygging av rapporten

  I kap. 3 er det gitt en beskrivelse av noen Rammebetingelser for arbeidet med EE-avfall, herunder nasjonalt og Internasjonalt regelverk, samt internasjonale forpliktelser.

  Kap. 4 gir en oversikt over status for arbeidet Med EE-avfall i Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Nederland og Sveits. I Tillegg er det redegjort for det arbeidet som hittil er gjort med EE-avfall på Fellesskapsnivå innenfor EU.

  I kap. 5 er det gitt en oversikt over mengder Og strømmer av EE-avfall, samt en kort beskrivelse av hvilke Utviklingstrekk arbeidsgruppen ser for seg på dette området. Det er Også gitt en beskrivelse av status for håndteringen av dette Avfallet. Til slutt i kapittelet er det gitt en vurdering av de miljømessige Konsekvensene av ulike måter å håndtere EE-avfallet på.

  Kap. 6 inneholder en vurdering av ulike Innsamlings- og transportsystemer for EE-avfallet, samt arbeidsgruppens Anbefaling om innsamlingsmodell.

  I kap. 7 har arbeidsgruppen foretatt en Vurdering av mulighetene for avfallsreduserende tiltak

  I kap. 8 er det gitt en vurdering av de Tekniske og samfunnsøkonomiske mulighetene for separat innsamling og Behandling av EE-avfallet.

  I kap. 9 har arbeidsgruppen foretatt en Vurdering av ulike økonomiske, juridiske og administrative virkemidler For å sikre økt innsamling og forsvarlig behandling av EEavfallet.

  Kap. 10 inneholder arbeidsgruppens Anbefalinger mht. målsettinger for innsamling og behandling av EE-avfallet, ansvarsplassering, samt skisse til administrativ og Organisasjonsmessig løsning.

  2.3 Begreper og forkortelser

  I rapporten er det brukt en del sentrale forkortelser og begreper som er Gitt en nærmere forklaring i dette kapittelet.

  Avfall

  Kasserte løsøregjenstander eller stoffer. Som avfall regnes Også overflødige løsøregjenstander og stoffer fra Tjenesteyting, produksjon og renseanlegg m.v. Avløpsvann og avgasser Regnes ikke som avfall.

  Forbruksavfall

  Som forbruksavfall regnes vanlig avfall, også større Gjenstander som inventar o.l., fra husholdninger, mindre butikker o.l. og Kontorer. Det samme gjelder avfall av tilsvarende art og mengde fra annen Virksomhet.

  Produksjonsavfall

  Som produksjonsavfall regnes avfall fra næringsvirksomhet og Tjeneste- yting som i art eller mengde atskiller seg vesentlig fra Forbruksavfall.

  Helse- og miljø- skadelige stoffer

  Omfatter rene stoffer eller kjemiske stoffblandinger som kan være Helse- og/eller miljøfarlige. Miljøgifter utgjør den Potensielt farligste delen av de helse- og miljøskadelige stoffene.

  EE-produkter

  Elektriske og elektroniske produkter

  EE-avfall

  Avfall fra elektriske og elektroniske produkter

  Gjenvinning

  Nyttiggjøring av avfall og andre restprodukter. Gjenvinning kan Igjen deles inn i ombruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse.

  Ombruk

  Ny utnyttelse av et produkt i dets opprinnelige form.

  Materialgjenvinning

  Utnyttelse av avfall slik at materialet beholdes helt eller delvis. Ved Direkte materialgjenvinning brukes avfallet som råstoff for lignende Produkter. Ved indirekte materialgjenvinning omdannes avfallet til andre typer Produkter.

  Energiutnyttelse

  Utnyttelse av energien i avfallet gjennom forbrenning, pyrolyse e.l.

  Avgift

  Skatt som legges på en vare eller tjeneste. Det skilles mellom Fiskale avgifter hvor hovedformålet er å skaffe inntekter, og Styringsavgifter hvor hovedformålet er å endre forbruket.

  Gebyr

  Betaling for en offentlig eller privat tjeneste.

  Samfunnsøkonomiske kostnader

  Omfatter alle kostnader som samfunnet påføres, både Bedrifts- kostnader økonomiske og andre kostnader (f.eks. miljøkostnader).

  Samfunnsøkonomisk lønnsomhet

  Et prosjekt er samfunnsøkonomisk lønnsomt hvis den Samfunnsnomiske nytten ved prosjektet er større enn de samfunnsøkonomiske Kostnadene.

  Eksterne kostnader

  Miljøkostnader knyttet til behandlings-/disponeringsløsninger For EE-avfall, og som ikke kommer frem i virksomhetens budsjetter eller Regnskaper.

  Vederlagsfritt mottak/vederlagsfri henteplikt

  Plikt til mottak/henteplikt uten rett til å ta betaling ved Mottak/henting. Dette er imidlertid ikke til hinder for at f.eks. Produsent/importør dekker sine kostnader ved tilbakehentingen gjennom F.eks. et påslag i prisen på de produkter som Selges.3Noen rammebetingelser for innsamling og behandling av avfall fra Elektriske og elektroniske produkter

  3 Noen rammebetingelser for innsamling og behandling av Avfall fra elektriske og elektroniske produkter

  3.1 Avfallspolitikken i Norge; mål, strategi og Handlingsplan

  St.meld. nr. 44 (1991-92) Om tiltak for reduserte avfallsmengder, økt Gjenvinning og forsvarlig avfallsbehandling setter som mål at Avfallsproblemene i Norge skal løses slik at avfallet blir til minst Mulig skade og ulempe for mennesker og naturmiljø, samtidig som avfallet Og håndteringen av dette legger minst mulig beslag på samfunnets Ressurser.

  Hovedstrategien for å løse avfallsproblemene er i prioritert Rekkefølge:

  1. Hindre at avfall oppstår og redusere mengden skadelige stoffer i Avfallet
  2. Fremme ombruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse
  3. Sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfallet

  I valget mellom avfallsreduserende tiltak, gjenvinning og en miljømessig Forsvarlig sluttbehandling, skal samfunnsøkonomiske vurderinger legges Til grunn. I valget mellom tiltak må det likevel legges vekt på at Vi ikke kjenner de fulle miljømessige konsekvensene av dagens avfallshåndtering. En slik usikkerhet må innebære at i valget mellom tiltak som ellers Er tilnærmet likeverdige, skal forebyggende tiltak prioriteres.

  I Innst.S. nr. 56 (1992-93) har Stortingets kommunal- og miljøvernkomité Gitt sin tilslutning til hovedtrekkene i avfallspolitikken som skisseres i St.meld. 44. Det sies bl.a. i innstillingen at ".....det overordnede mål Er å redusere mengden av og miljøbelastningen fra alle typer Avfall. For det avfall som produseres, er målet å utnytte ressursene I avfallet best mulig – i første rekke materialene, dernest Energiinnholdet. "

  Stortingsmeldingen om avfall inneholder en handlingsplan for å nå Målet om en samfunnsøkonomisk bedre avfallsbehandling. Et viktig Punkt i handlingsplanen er at prisen på avfallsbehandling skal reflektere De samfunnsøkonomiske kostnadene ved de ulike alternativene. Dette vil Synliggjøre kostnadene samfunnet påføres av avfallet og således Gi incentiver til avfallsreduksjon og gjenvinning. Til nå har det meste av Ansvaret for avfallsdeponeringen og kostnadene knyttet til dette ligget på Avfallsbesitter, mens produsenter, importører og distributører i Liten grad har hatt grunn til å ta hensyn til kostnadene som produktene Deres forårsaker som avfall. Et annet viktig punkt i handlingsplanen er Derfor at næringslivet må ta økt ansvar for håndtering Av sine produkter når de ender som avfall. En viktig del av departementets Strategi for å oppnå dette har vært å gå inn i Forhandlinger med næringslivet for å få etablert samfunnsøkonomisk Bedre løsninger for de enkelte avfallsfraksjoner. Slike forhandlinger har Vært ført for bl.a. bildekk, blybatterier, hvitt papir og Emballasje av brunt papir, drikkekartong, plast og metall. Da problemene på Disse områdene har vært til dels svært forskjellige, har det Blitt valgt forskjellige løsninger for de enkelte avfallsfraksjonene mht. Ansvarsplassering og organisering av gjenvinningssystemene.

  En del EE-produkter og komponenter i disse produktene er spesialavfall. I Tillegg til de generelle målsettingene som gjelder hele avfallsfeltet er Det også fastsatt som målsetting for spesialavfallsfeltet at: "Innen år 2000 skal praktisk talt alt miljøfarlig avfall Som genereres i Norge gjenvinnes eller behandles i godkjente norske deponerings- Og destruksjonsanlegg", jf. St.prp. nr. 1 (1995-96) side 67, første Gang fastsatt i St. prp. nr. 111 (1988-89) Om det videre arbeidet med Spesialavfall.

  For å nå denne målsettingen må det etableres Ordninger som sikrer at alt miljøfarlig avfall som genereres i Norge Samles inn. Her er vi kommet et godt stykke på vei, men målet er Ikke nådd. Det er fremdeles en del avfall som inneholder miljøfarlige Stoffer som ikke samles inn og leveres til gjenvinning eller miljømessig Forsvarlig behandling. Dette gjelder bl.a. deler av EE-avfallet.

  3.2 Nasjonalt og internasjonalt regelverk og Internasjonale forpliktelser

  Dette avsnittet vil gi en oversikt over det regelverk og de forpliktelser Som anses for å være de viktigste og mest sentrale i forhold til EE-avfall. Oversikten vil i hovedsak gjelde regelverk og forpliktelser som Eksisterer i dag. En drøfting av nye aktuelle virkemidler vil bli Foretatt i kapitel 9.

  3.2.1 Nasjonalt regelverk

  Lovverk

  Lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) har som formål "å verne det ytre miljø Mot forurensning og å redusere eksisterende forurensning, å redusere Mengde av avfall og å fremme en bedre behandling av avfall" , jf. Forurensingslovens § 1. Lov av 11. juni 1976 nr. 79 om produktkontroll (produktkontrolloven) har som formål å "forebygge at et produkt Medfører helseskade, eller miljøforstyrrelse i form av Forurensning, avfall eller støy og lignende", jf. Produktkontrollovens § 1. Sammen med produktkontrolloven hjemler Forurensingsloven de viktigste juridiske virkemidler som er til rådighet i Arbeidet med å fremme en bedre avfallshåndtering. Begge lovene gir Miljøverndepartementet vide hjemler til å fastsette forskrifter på Avfallsfeltet.

  Forurensningsloven

  Forurensningsloven gir Miljøverndepartementet vid og skjønnsmessig Kompetanse til å treffe enkeltvedtak og fastsette forskrifter om Oppbevaring, innsamling, gjenvinning, transport eller annen behandling av Avfall.

  Forurensningslovens § 30 bestemmer at kommunene har plikt til å sørge For innsamling og behandling av forbruksavfall. Bestemmelsen gir hjemmel for Forurensningsmyndigheten til å pålegge kommunene å innføre Kildesortering, og til å sette krav til hva som skal sorteres ut. I dag Kan ingen samle inn forbruksavfall uten kommunens samtykke. Dette innebærer At enhver som ønsker å samle inn forbruksavfall må søke Kommunen om tillatelse til dette. Kommunene står fritt i vurderingen av om Slike tillatelser skal gis eller ikke. I de siste årene er det innført Ordninger der næringslivet har fått ansvar for å sørge For innsamling og behandling av avfall fra egne produkter. I en del tilfelle er Dette avfallet, eller deler av det, forbruksavfall. Gjennomføringen av næringslivets Ansvar for innsamling m.m. av dette avfallet forutsetter derfor et nært Samarbeid mellom kommuner og næringsliv. For å nå de fastsatte Målsettingene for gjenvinning sørger næringslivet for at det Etableres returordninger. Disse returordnigene representerer et tilbud for Kommunene om avsetning for utsortere avfallsfraksjoner. Samtidig forutsetter Ordningene at kommunene er villige til å sørge for separat Innsamling av de aktuelle avfallsfraksjonene. Dersom kommunene er lite villige Til å sørge for separat innsamling, og samtidig ikke er villige til å gi andre tillatelse til å stå for slik innsamling, kan det Hindre effektiv gjennomføring av samfunnsøkonomiske lønnsomme Returordninger på avfallsfeltet. På bakgrunn av dette er Forurensningsloven nå foreslått endret slik at Forurensningsmyndigheten kan bestemme at kommunens samtykke til innsamling av Forbruksavfall ikke er nødvendig. Dermed kan kommunenes enerett til Innsamling avgrenses mot avfallsfraksjoner som inngår i særskilte Returordninger, og næringslivet vil kunne etablere innsamlingsordninger Med en kvalitet og et omfang som sikrer måloppnåelse. Endringsforslaget har vært på høring og planlegges fremmet For Stortinget våren 1996.

  Ved en lovendring i 1993 ble det innført plikt for kommunene til å Ta full kostnadsdekning for de avfallstjenestene de tilbyr, jf. Forurensningslovens § 34. I samme bestemmelse oppfordres også Kommunene til å differensiere avfallsgebyret der dette vil føre til Avfallsreduksjon og gjenvinning. Sammen med arbeidet med skjerping av kravene Til miljøstandarden ved fyllplasser og forbrenningsanlegg, som etter Planen stort sett vil være fullført innen utgangen av 1996, vil Dette bidra til å øke prisen på deponering og forbrenning av Avfall og dermed stimulere til økt gjenvinning.

  Produktkontrolloven

  Produktkontrollovens § 4 gir Miljøverndepartementet vide Fullmakter til å utferdige forskrifter for å forebygge at et produkt Medfører avfall, bl.a. ved å gi bestemmelser om retur- og Panteordninger, gjenvinning eller annen avfallsbehandling. Det samme gjelder for Tilvirkning, innførsel, omsetning, merking, bruk og annen behandling. De Ansvarlige for at produkter ikke skal medføre avfall etter denne Bestemmelsen, er produsenter, importører, distributører, brukere Eller andre som behandler produktet. Regelen gir dermed departementet anledning Til i forskrift å pålegge hvert av disse leddene bestemte oppgaver For å sikre at elektriske eller elektroniske produkter ikke medfører Forurensning eller avfall.

  Forskrifter

  Forskrift om spesialavfall(spesialavfallsforskriften), Fastsatt av Miljøverndepartementet 19. mai 1994.

  Spesialavfallsforskriften regulerer oppbevaring, levering og håndtering Av spesialavfall. Forskriften fastsetter at alle som håndterer Spesialavfall skal ha tillatelse fra forurensningsmyndighetene. Videre Fastsetter forskriften en generell plikt for alle virksomheter hvor det oppstår Spesialavfall til å levere spesialavfallet til forsvarlig behandling. Leveringsplikten inntrer når spesialavfallsmengden pr. gruppe overstiger 1 Kg, og avfallet skal leveres minst en gang i året. Forskriften pålegger Kommunene ansvar for å sørge for at det eksisterer et tilstrekkelig Tilbud om mottak av spesialavfall fra husholdninger og virksomheter. Denne Mottaksplikten er begrenset til inntil 400 kg. pr. år pr. avfallsbesitter.

  Hva som regnes som spesialavfall er fastsatt i forskriftens liste over 15 Ulike spesialavfallsgrupper. Listen er bygget opp etter avfallets innhold av Ulike stofftyper. Spesialavfallsforskriften er nå foreslått endret For å tilfredsstille kravene i EUs direktiv om farlig avfall, Rådsdirektiv 91/689 av 12. desember 1991, herunder EUs liste over farlig avfall. EUs Liste over farlig avfall er bygget opp over ulike prosess- og bransjebaserte Avfallskategorier med tillegg av noen stoffbaserte kategorier. EUs liste har 20 Hovedgrupper med en lang rekke ulike undergrupper. Full implementering av EUs Liste forutsetter derfor en endring av vår liste over spesialavfall. Denne Endringen er imidlertid først og fremst en endring av inndelingen og Benevningen av de ulike spesialavfallstyper, og vil kun medføre mindre Endringer (en viss utvidelse) mht. hva som er å regne som spesialavfall.

  En stor del av EE-produktene inneholder miljøskadelige stoffer som Omfattes av stoffgruppene i någjeldende spesialavfallsforskrift. Dette Gjelder for eksempel produkter som inneholder kvikksølv eller kadmium (spesialavfallsforskriftens § 4 gruppe 8). Kasserte EE-produkter med Innhold av slike stoffer er å regne som spesialavfall, med mindre de Komponentene som inneholder farlige stoffer er fjernet fra produktet. På Grunn av manglende kunnskap om stoffinnholdet i EE-produkter har imidlertid Praktiseringen av forskriften vært noe uklar i forhold til EE-avfall. Med Bedre kunnskap om mengder av farlige stoffer i EE-avfall vil dette nå bli Endret. Også den reviderte spesialavfallsforskriften vil sikre at EE-avfall som inneholder miljøskadelige stoffer vil være å Betrakte som spesialavfall.

  Forskrift om polyklorerte bifenyler (PCB) (PCB-forskriften), Fastsatt av Miljøverndepartementet 16. november 1979 med endringer av 1. Januar 1990.

  Formålet med PCB- forskriften er å få en forsvarlig Kontroll med bruken av PCB for å hindre ukontrollert spredning av stoffet. PCB kan finnes i kondensatorer og andre komponenter i elektriske og elektroniske Produkter. Forskriften oppstiller et forbud mot tilvirkning, innførsel, Utførsel, omsetning, bruk eller behandling av PCB eller PCB-holdige Produkter uten særskilt tillatelse fra Statens forurensningstilsyn. Forskriften fastsetter at bruk av PCB i kraftkondensatorer og transformatorer Skal opphøre innen 1. januar 1995. For små kondensatorer finnes Ingen tilsvarende bestemmelse om opphør av bruk. PCB-forskriften sier Imidlertid at når PCB eller PCB-holdige produkter ikke er i bruk og skal Kasseres, skal det leveres til godkjent spesialavfallsmottak.

  Forskrift om miljøskadelige batterier (batteriforskriften), Fastsatt av Miljøverndepartementet 17. juli 1990 med endringer senest av 7. februar 1995.

  Batteriforskriften regulerer merking av miljøskadelige batterier, Forbud mot produksjon, import, eksport og omsetning av visse typer batterier Samt plikt til å ta merkepliktige batterier i retur. Forskriften bestemmer Bl.a. at merkepliktige batterier (herunder nikkel/kadmiumbatterier og Blybatterier) som er innmontert i gjenstander, bare kan produseres, Importeres/eksporteres eller omsettes dersom batteriene lett kan fjernes fra Gjenstanden av forbruker når de er utbrukt. Forskriften oppstiller også Regler om plikt til innlevering, innsamling og levering til gjenvinning eller Sluttbehandling av blybatterier. SFT er nå i ferd med å vurdere Aktuelle virkemidler for å sikre økt innsamling og forsvarlig håndtering Av nikkel/kadmiumbatterier.

  Forskrift om grensekryssende transport av avfall (transportforskriften), fastsatt av Miljøverndepartementet 30. Desember 1994.

  Forskriften er en gjennomføring i norsk rett av Rådsforordning 259/93/EØS om overvåkning og kontroll av avfallstransport innen, Inn i og ut av Det europeiske fellesskap av 1. februar 1993 og Baselkonvensjonens bestemmelser (jf. nedenfor). Forskriften regulerer adgangen Til å nekte eller tillate eksport/import av avfall og fastsetter krav til Prosedyrer ved gjennomføring av den enkelte avfallstransport. Forskriften Forbyr eksport av farlig avfall til land sør for den 60. sørlige Breddegrad, og eksport av farlig avfall til gjenvinning til land som ikke er Medlem av OECD. Forskriften gjelder i utgangspunktet for alt avfall, men Avfallet er delt opp i ulike kategorier (grønn, oransje og rød Liste, hvor avfall på rød liste er underlagt strengest kontroll). EE-avfall står på grønn liste. I OECD er det fremmet forslag Om å flytte EE-avfall over til oransje liste slik at man får større Muligheter for kontroll med eksport/import med denne type avfall. Foreløpig Er det ikke oppnådd enighet i OECD om dette.

  Forskrift om frivillig deltagelse for industriforetak i en miljøstyrings- Og miljørevisjonsordning (forskrift om EMAS) fastsatt av Miljøverndepartementet 2. juni 1995

  Forskriften er en gjennomføring i norsk rett av EUs forordning 1836/93 (Eco-management and Audit Scheme). Forskriftens formål er å Forebygge, redusere og så langt som mulig fjerne forurensning ved at Virksomhetene bl.a. utarbeider og iverksetter en miljøpolitikk, et miljøprogram, Miljømål og effektive systemer for miljøstyring. Reduksjon Av avfall er blant de forhold som skal gjennomgås innenfor rammen av miljøpolitikken Og miljøprogrammene. EMAS-forskriften regulerer et tilbud til Industribedrifter som vil gå lenger i sitt miljøvernarbeid enn det De formelt er forpliktet til i henhold til gjeldende miljøvernlovgivning. Virksomheter som tilfredsstiller kravene etter ordningen kan registreres i EMAS-registeret i Brønnøysund og i et register som Europakommisjonen offentliggjør i Det europeiske fellesskaps tidende. Når Virksomheten er registrert, har den rett til å anvende en EMAS-logo, og en Erklæring om deltakelse kan gjengis på brevark, Informasjonsmateriell osv.

  Forskrift om KFK-holdige kuldemøbler

  I dag samles den langt største andelen av kasserte kuldemøbler Inn bl.a. ved at forhandlere tar kasserte kuldemøbler i retur ved nykjøp. En del blir også levert av forbrukerne selv til lokale Gjenvinningsstasjoner e.l. Den videre håndteringen av kuldemøblene Skjer i all hovedsak gjennom bilvraksordningen. Kuldemøblene blir samlet Opp og presset på biloppsamlingsplassene og transportert til Fragmenteringsanlegg. Det stilles i dag ingen krav til utvinning av KFK fra Kasserte kuldemøbler.

  Stortinget fattet 16. juni 1994 et vedtak der Regjeringen ble bedt om å Utarbeide en løsning for et landsomfattende innsamlings- og Gjenvinningssystem for KFK-holdige brukte kuldemøbler. I Revidert Nasjonalbudsjett i for 1995 ble det presentert et opplegg for innsamling og Behandling av KFK-holdige kuldemøbler. Det skal fastsettes en forskrift Som gir kommunene ansvar for å sikre at kasserte kuldemøbler blir Samlet inn og håndtert på en måte som hindrer utslipp av KFK. Kostnadene forbundet med ordningen skal dekkes inn over avfallsgebyret. Utkast Til slik forskrift vil bli sendt på høring våren 1996.

  Forskrift om elektrisk utstyr
  fastsatt av Produkt- og Elektrisitetstilsynet 15. august 1995

  Forskriften er en gjennomføring i norsk rett av direktivene 73/23/EØF (lavspenningsdirektivet), 89/336/EØF (om elektromagnetisk Kompatibilitet), 93/68/EØF (om harmonisering av CE-merking), 76/117/EØF, 79/196/EØF, 82/130/EØF, 84/539/EØF, 90/385/EØF, 92/31/EØF og 93/42/EØF. Forskriften gjelder for elektrisk utstyr Som produseres, importeres, markedsføres eller brukes i Norge. I Forskriften stilles det krav om at elektrisk utstyr skal konstrueres og Produseres i samsvar med gjeldende sikkerhetsforskrifter innen EØS, slik At sikkerheten for personer, husdyr og eiendom ikke bringes i fare. Forskriften Setter krav til CE-merking av elektrisk utstyr (CE-merket viser at utstyret Oppfyller sikkerhetskravene i EUs regelverk). Forskriften oppstiller videre en Plikt for norske produsenter og importører av nærmere spesifisert Utstyr til å registrere seg hos Produkt- og Elektrisitetstilsynet. Iht. Produkt- og Elektrisitetstilsynets spesifikasjon gjelder registreringsplikten For nærmere oppregnet utstyr innenfor gruppene installasjonsmateriell, Bruksapparater, lysarmaturer, elektroniske apparater og elektromedisinsk utstyr.

  Forskrift om maskiner,
  fastsatt av Kommunal- og Arbeidsdepartementet 19. august 1994

  Forskriften er en gjennomføring i norsk rett av Rammedirektiv 89/392/EEC (maskindirektivet), 91/368/EØF og 93/44/EØF. Forskriften stiller krav til sikkerhet mht. konstruksjon og utforming av Maskiner og mht. materialbruk i maskiner. Forskriften setter også krav til Utarbeidelse av en erklæring om at maskinen samsvarer med kravene i Forskriften og krav til CE-merking.

  Datasikkerhetsdirektivet, utgitt av forsvarets overkommando 1. Desember 1989 i medhold av sikkerhetsinstruksens § 16.

  Datasikkerhetsdirektivet gir regler for automatisk databehandling av gradert Informasjon, dvs. informasjon som er av betydning for rikets sikkerhet eller det Internasjonale forsvarspolitiske samarbeid, eller som er av særlig Betydning for forholdet til fremmede makter. Direktivet bestemmer at tilintetgjøring Av elektroniske eller optiske lagringsmedia (disker m.m.) skal forgå under Kontroll, og kan skje ved at det magnetiske informasjonsbærende belegget ødelegges Ved sliping eller kjemisk behandling, eller ved at mediet ødelegges ved Brenning, kutting, knusing eller oppmaling slik at ingen fysiske rester Overstiger 2 mm i tverrmål.

  3.2.2 Internasjonalt regelverk og internasjonale Forpliktelser

  Nordsjødeklarasjonene

  Norge har sammen med de øvrige nordsjølandene undertegnet fire Ministerdeklarasjoner om beskyttelse av Nordsjøen, sist i Esbjerg i Danmark i juni 1995. Deklarasjonene er i særlig grad rettet mot å løse Forurensningsproblemene i Nordsjøen, og arbeidet med å redusere Utslippene av miljøgifter står særlig sentralt i denne Forbindelse.

  Haagdeklarasjonen fra 1990 legger bl.a. til grunn at de enkelte nordsjøland Skal redusere utslippene av 36 angitte miljøgifter med minst 50% fra 1985 Til 1995. For enkelte av de farligste stoffene er målet 70% reduksjon. For Noen av stoffene har Norge strengere nasjonale målsettinger enn målsettingene I nordsjødeklarasjonene. I Esbjerg ble man enige om at de reduksjonsmålene Som ble satt i Haagdeklarasjonen og som ennå ikke er nådd, skal nås Innen år 2000. Videre ble man enige om å arbeide mot et mål om Stans av utslippene av miljøgifter innen en generasjon (25 år). St. Meld. nr. 64 (1991-92) omhandler den norske oppfølgingen av nordsjødeklarasjonene. Det fremgår av meldingen at Regjeringen i det konkrete oppfølgingsarbeidet Bl.a. vil legge vekt på å styrke arbeidet med avfallsreduksjon og Gjenvinning, bl.a. ved hjelp av pante- og retursystemer, samt vurdere å Stille krav til bedriftene om å ta hånd om avfallsprodukter som Inneholder miljøgifter.

  Nordsjødeklarasjonene regulerer bl.a. miljøgiftene bly, PCB, Kadmium, kvikksølv og kobber. Alle disse miljøgiftene finnes i Elektriske og elektroniske produkter. Også bromerte flammeretardenter, Klorparaffiner og ftalater er miljøgifter som finnes i elektriske og Elektroniske produkter, men disse stoffene er det ikke er fastsatt målsettinger Om i nordsjødeklarasjonene eller i andre internasjonale fora. Stoffene er Imidlertid under vurdering for regulering internasjonalt.

  Basel-konvensjonen

  Basel-konvensjonen av 22. mars 1989 er en global konvensjon om kontroll med Grensekryssende transport av farlig avfall og dets disponering. Konvensjonen er Ratifisert av Norge og trådte i kraft 5. mai 1992. Basel-konvensjonens Hovedintensjon er å redusere grensekryssende transport av farlig avfall Til et minimum, samt å sikre at den transport som foregår skjer i Kontrollerte former. På bakgrunn av et forslag fra Norge ble det høsten -95 vedtatt et totalt forbud mot eksport av farlig avfall fra OECD-land til Resten av verden.

  EU/EØS-regelverk

  Det finnes ikke noe EU-regelverk som retter seg direkte mot avfall fra Elektriske- og elektroniske produkter. Avfall fra elektriske- og elektroniske Produkter omfattes av EUs generelle regelverk på avfallsfeltet. I tillegg Kan komponentene i EE-avfallet rammes av særskilte EU-direktiver/forordninger, dette gjelder f.eks. spesialavfall.

  EU-regelverk som i sin helhet er gjennomført i norsk rett i Forskrifter nevnt i avsnitt 3.2.1 vil ikke omtales nedenfor.

  Rådsdirektiv 75/442 av 15. juli 1975 om avfall, endret ved Rådsdirektiv 91/156 av 18. mars 1991 (det såkalte rammedirektivet om avfall), Er det direktiv som EUs regelverk på avfallsområdet bygger på. Direktivet suppleres av Rådsresolusjon av mai 1990 om Avfallspolitikk, 90/c122/02. Den politikk som her er skissert følger I hovedtrekk norsk politikk når det gjelder prinsipper, strategi og mål.

  Direktiv 94/67 av 16. desember 1994 Om forbrenning av farlig avfall

  Direktivet ble akseptert av Norge i EØS-komitéen i sommer og Skal tre i kraft i EØSlandene 1. januar 1997. Direktivet vil bli gjennomført Ved en ny forskrift om forbrenning av spesialavfall. SFT er i gang med å Utarbeide grunnlaget for dette.

  Forslag til nytt direktiv om krav til fyllplasser COM (91) 102 av 22. Juli 1991 COM 275 final

  Direktivet fastsetter miljømessige og tekniske krav til fyllplasser For å beskytte miljøet mot negative virkninger av deponering av Avfall. Direktivet klassifiserer fyllplassene i 3 kategorier og lister opp Hvilke typer avfall som kan deponeres under de 3 ulike kategoriene. Direktivet Lister videre opp avfall som ikke tillates deponert, f.eks. infisert, eksplosivt Eller brannfarlig avfall. Direktivet forventes vedtatt innen juni 1996. SFT og Fylkesmennenes miljøvernavdelinger har startet arbeidet med å Skjerpe kravene til fyllplassene her i landet slik at fyllplassene i løpet Av 1997 skal tilfredsstille kravene i direktivet.

  Miljøstandarder. ISO 14000-serien

  De internasjonale miljøstandardene for næringslivet, også Kalt "ISO 14000-serien", har siden 1992 vært under utarbeidelse I regi av den verdensomspennende standardiseringsorganisasjonen ISO (International Organization for Standarization). Konkurrenter og kunder vil Kunne bruke disse standardene for å vurdere en bedrifts miljøtilstand. At standardene blir internasjonale betyr at både norske og utenlandske Bedrifter vil bli vurdert etter de samme kriterier.

  Spesielt to standarder er sentrale, ISO 14001 og ISO 14004. ISO 14001 Spesifiserer hvordan standariseringssystemet i praksis skal bygges opp. ISO 14004 er en veiledning for bedrifter og organisasjoner som ønsker å Innføre et miljøledelsessystem. Den gir i tillegg råd om Hvordan bedriftene skal forbedre et allerede eksisterende System.4Arbeid med avfall fra elektriske og elektroniske produkter i andre land

  4. Arbeid med avfall fra elektriske og elektroniske Produkter i andre land

  I en rekke europeiske land arbeides det nå aktivt med å komme Frem til miljømessig bedre løsninger for håndtering av EE-avfall. Som grunnlag for å kunne foreslå bedre håndteringsløsninger For EE-avfallet i Norge, har arbeidsgruppen derfor fått kartlagt status og Evt. fremdriftsplaner for håndteringen av EE-avfallet hos en del av våre Viktigste handelspartnere. I det følgende er en slik oversikt gitt for Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Nederland, Sveits og EU.

  Tall over genererte og innsamlede mengder EE-avfall, gjenvinningsprosenter Etc som fremkommer nedenfor, kan være usikre da få av landene har Gode statistikker på dette feltet. Beregningsmåter, herunder hva som Er regnet som EE-avfall, kan variere. Tallene er derfor ikke direkte Sammenlignbare.

  4.1 Sverige

  I følge det svenske Naturvårdsverket genereres det minst 200 000 tonn EE-avfall årlig i Sverige. Naturvårdsverket kommer frem til Denne mengden etter å sammenlignet tall fra ulike rapporter. I en rapport Fra Nordisk Ministerråd ("Waste from electrical and electronic Products", Tema Nord 1995:554) anslås de totale svenske mengdene til 552 000 tonn/år, dvs. 60 kg/år pr. person. I dette anslaget har man Regnet med hele produktet, dvs. også deler uten elektrisk/elektronisk Funksjon. Anslag i andre rapporter ligger lavere, rundt 20 kg/år pr. Person. På bakgrunn av disse anslagene konkluderer Naturvårdsverket Med at den forventede EE-avfallsmengden pr. person ligger i intervallet 20-60 Kg/år. Naturvårdsverket antar at 60 kg/år er noe høyt Da tallet omfatter en del ikke-elektriske/elektroniske produktdeler, mens 20 kg/år Pr person antas være for lavt da tallet ikke inkluderer alle typer Elektriske/elektroniske produkter. Naturvårdsverkets anslag på 200 00 tonn EE-avfall pr. år (ca. 25 kg/år pr. person) er resultat av en Skjønnsmessig vurdering og er i følge Naturvårdsverket Muligens noe lavt.

  Ca. 3 000 tonn behandles ved demonteringsanlegg for manuell behandling av EE-avfall. Det arbeides med å utvikle gjenvinningsløsninger for Flere materialslag enn metaller, først og fremst billedskjermglass og Ulike plasttyper.

  I dag finnes det ingen lovregulering eller andre virkemidler rettet direkte Mot EE-avfall i Sverige, men Kretsloppsdelegasjonen har fått i oppgave å Fremme et forslag til ordning for innsamling og gjenvinning av EE-avfall i løpet Av april 1996. På oppdrag fra Kretsloppsdelegasjonen har Naturvårdsverket Utarbeidet en rapport med forslag til virkemidler rettet mot EE-avfall. I Rapporten konkluderes det med at EE-avfall bør demonteres med tanke på Miljøfarlige komponenter og disse bør tas hånd om på Forsvarlig måte. Miljøfarlige komponenter bør byttes ut i så Stor grad som mulig. Videre konkluderes det med at plast bør nyttiggjøres I størst mulig omfang, dog uten at man mister kontroll med miljøfarlig Innhold i plasten. Plasten bør, om den ikke kan materialgjenvinnes, Forbrennes med energiutnyttelse. Metallholdig avfall bør ikke forbrennes. Ved deponering av katodestrålerør (billedrør) bør det Stilles strenge krav til deponiets utforming og lokalisering.

  Målsettingen på kort sikt bør i følge Naturvårdsverket Være å etablere separate innsamlingssystemer for alle typer EE-avfall samt å få til en høy innsamlingsgrad. Målet på Noe lengre sikt bør være minimal miljøpåvirkning under Hele produktenes livsløp. Dette innebærer forebygging av at avfall Oppstår, utvikling og bruk av gode teknikker for gjenvinning og Sluttdisponering samt å sørge for at produkter konstrueres slik at De lett kan demonteres.

  Naturvårdsverket anbefaler at målsettingene gjennomføres Ved hjelp av et bredt spekter virkemidler. Det foreslås blant annet at det Bør fastsettes en forskrift om produsentansvar for EE-avfall som innebærer At produsentene senest innen 1998 får det fysiske og økonomiske Ansvaret for miljøvennlig behandling av avfall fra alle sine produkter, Uansett produksjonsdato. Den endelige målsetting er at alt EE-avfall skal Samles inn til gjenvinning eller miljømessig forsvarlig behandling. Som Et delmål foreslår Naturvårdsverket en innsamlingsgrad på 85 vektprosent innen år 2000. Naturvårdsverket foreslår videre At det opprettes et råd bestående av representanter fra de ulike Produsentgruppene som skal være pådriver og kontrollere at Utviklingen på EE-avfallsfeltet går rett vei (f.eks. at det Etableres autoriserte innsamlingskanaler).

  4.2 Danmark

  I Danmark genereres ca. 110 000 tonn EE-avfall pr. år. Håndtering Av EE-avfall fra husholdningene varierer med størrelsen på Produktene som kasseres. Små enheter samles inn sammen med Husholdningsavfallet. 88% av husholdningsavfallet går til forbrenning. Større Enheter samles i containere eller via kommunale mottaksstasjoner. EE-avfall fra kontorer og industri blir samlet inn i den grad det har Kommersiell verdi.

  Den danske miljøbeskyttelsesloven gir Miljø- og Energiministeren myndighet til å inngå avtaler med Bransjeorganisasjonene om produsentansvar. Ministeren har også fullmakt Til å pålegge produsentene å ta i retur brukte produkter med Henblikk på gjenvinning. Den danske Miljøstyrelsen har Utarbeidet en erklæring om tilbaketagningsplikt og Produsentansvar. Erklæringen skal danne grunnlag for forhandlinger med næringslivet Om retursystemer for transport- og glassemballasje, dekk, kjøretøyer, Kuldemøbler, bygningsavfall og EE-avfall. Hensikten er å få i Stand frivillige avtaler slik at industrien gis mulighet til å ta hensyn Til særskilte markedsforhold for de enkelte produktgruppene og således Organisere innsamlings- og behandlingssystemer på mest mulig fleksibel måte. Om nødvendig (av hensyn til gratispassasjerproblemet etc.) vil avtalene Suppleres med lov/forskrift. Forhandlingene baserer seg på følgende Prinsipper:

  • unngå deponering
  • etablere innsamlings- og behandlingssystem basert i prioritert rekkefølge På ombruk, materialgjenvinning og forbrenning med energigjenvinning.
  • brukerfinansiering av innsamling og gjenvinning
  • forhindre utilsiktede virkninger (eks. import/eksport av EE- "avfall")
  • forhindre miljøskadelige handlinger som ulovlig lagring eller Deponering av avfall

  De danske myndigheter er av den oppfatning at man i innsamlingssystemene bør Gjennomføre forurenseren betaler-prinsippet ved å integrere Behandlingskostnaden for et produkt i prisen på produktet, f.eks. slik at Behandlingskostnadene for et produkt betales når produktet kjøpes. Et slikt system sikrer det finansielle grunnlaget for behandlings- og Gjenvinningssystemet, og sikrer at avfallet blir levert inn og behandlet på En miljømessig forsvarlig måte. (Ved at behandlingskostnadene Betales på forhånd vil man ikke ha noe økonomisk incentiv til å kvitte seg med avfallet på ulovlig vis).

  Forhandlinger på EE-avfallsområdet er startet, og to Bransjeorganisasjoner har lagt fram forslag til avtale. Den ene gjelder Audio/videoutstyr, den andre kontorutstyr.

  4.3 Finland

  I Finland genereres det ca. 100 000 tonn EE-avfall pr. år. I dag skjer Innsamlingen av EEavfall hovedsakelig gjennom den kommunale innsamling, da Kommunene har ansvaret for innsamling av forbruksavfall, eller gjennom Skraphandlerne. I tillegg tar mange kontorutstyrsforhandlere i mot gammelt Utstyr fra sine kunder. En del selskaper sender utrangert utstyr til Resirkuleringssentre i Mellom-Europa hvor det går til ombruk eller Blir gjenvunnet.

  Finland har et velfungerende bruktmarked for store husholdningsapparater og Elektronisk utstyr. Mesteparten eksporteres til de baltiske statene og til Russland. Små apparater fra husholdningene blir stort sett deponert sammen Med det kommunale avfallet.

  Ca. 19 000 tonn EE-avfall årlig behandles ved to shredderanlegg samt Ved to mindre bedrifter i Finland som har spesialisert seg på demontering Av computere og lignende utstyr og på gjenvinning av verdifulle metaller Fra disse. Ca. 1 000 tonn EE-avfall brukes årlig som råmateriale i Forbrenningsprosessen ved kobbersmelteverket Outokumpu Harjavalta Metals Oy. Ca. 9 000 tonn kabler gjenvinnes tilsammen ved mer enn 10 ulike bedrifter. Glødelamper Samles inn og behandles av tre bedrifter. Det nasjonale finske Behandlingsanlegget for spesialavfall, Ekokem Oy, behandler spesialavfall fra EE-avfall. Ekokem Oy og et av shredderanleggene planlegger å bygge et Behandlingsanlegg hvor EE-avfall kan forbrennes.

  I Finland er det i utgangspunktet avfallsbesitteren som er ansvarlig for å Sørge for behandlingen av avfallet. Den finske avfallsloven gir Imidlertid myndighetene hjemmel for å utferdige forskrifter om ansvar for Produsenter, importører etc. til å organisere retursystemer for Kasserte produkter og til å dekke kostnadene ved dette. De finske Myndighetene har nylig startet forhandlinger med næringslivet om Innsamling og gjenvinning av elektronikkavfall, men det har hittil ikke vært Noen diskusjon på detaljplan om hvordan et evt. innsamlings- og Gjenvinningssystem skal organiseres og finansieres.

  4.4 Tyskland

  I Tyskland genereres det ca. 1,5 mill. tonn EE-avfall pr. år. Ca. 385 Bedrifter i Tyskland driver med gjenvinning av EE-avfall i dag.

  Helt siden midten av 70-tallet har den tyske innstillingen vært at Industri og handel må ta ansvar for avfallet fra egne produkter. Tysklands Avfallslov lovfester prinsippet om produsentansvar: "den som utvikler, Produserer, bearbeider, foredler eller markedsfører et produkt, har Ansvaret for å opprette et økonomisk system for å lukke Produktets kretsløp. For å oppfylle kravet om produsentansvar, må Produktene utformes slik at avfallet under produksjon og bruk minimeres og slik At miljømessig forsvarlig ombruk/gjenvinning og behandling av avfallet Sikres" (art. 22/1).

  Tysklands gjeldene avfallslov vil bli avløst av en "kretsløpslov". Den nye loven vil tre i kraft i oktober 1996 og innebærer innføring Av et omfattende produsentansvar. Loven vil gi myndighetene omfattende adgang Til å regulere produksjonsmåter, design/sammensetning, merking og Tilbaketagningsplikt. Formålet med loven er at produsentene allerede under Produktutviklingen skal etterstrebe minst mulig restavfall når produktet Kasseres. I loven fastslås det at forbrenning med energiutnyttelse Likestilles med materialgjenvinning, noe som har vært gjenstand for Heftige diskusjoner i Tyskland.

  I 1991 presenterte miljøvernmyndighetene et forslag til forskrift om Retursystem for EEapparater ("Elektronikschrottenverordnung"). Iht. Den foreslåtte forskriften må distributøren av Elektriske/elektroniske apparater vederlagsfritt motta utrangerte produkter. Distributøren kan bare kreve vederlag for produkter som ble solgt før Ikrafttredelsen av forskriften, eller for produkter som ikke omfattes av Forskriften. Produsenten må ta tilbake utrangerte produkter fra Distributørene. Produsenten kan kreve vederlag for produkter solgt før Forskriftens ikrafttredelse og for produkter som ikke omfattes av forskriften. Produsentens ansvar omfatter: miljøvennlig materialbruk, produksjon av Gjenvinnbare produkter, innsamling av utrangerte produkter, gjenvinning av disse Og levering av restprodukter/restkomponenter til forsvarlig behandling. Produsenten kan begrense sitt ansvar for innsamling til produkter han selv har Produsert eller til lignende produkter. Kostnadene for håndteringen av EE-produktene vil dekkes av en avgift på produktene eller ved en avgift Som betales når produktene tilbakeleveres. Av konstitusjonelle årsaker Kan lovgiver ikke pålegge produsenter eller distributører til å Vederlagsfritt ta i retur utstyr som ble solgt før forskriftens Ikrafttredelse. Brukerne må derfor være med og bære en rimelig Del av kostnadene for behandling av eldre produkter.

  Forskriften er foreløpig ikke vedtatt av nasjonalforsamlingen. En del Lokale myndigheter har, i påvente av forskriften, etablert retursystemer For store husholdningsapparater. Likeledes har noen store tyske produsenter – Bosch/Siemens og Miele, samt forhandlere av disse produktene. – Frivillig begynt å ta tilbake egenproduserte apparater for gjenvinning.

  4.5 Nederland

  Det finnes i dag ikke noe regelverk eller andre virkemidler rettet direkte Mot EE-avfall i Nederland. Ansvaret for innsamling, forbrenning og deponering av EE-avfall hviler på de lokale myndighetene i Nederland. Kostnadene dekkes Inn gjennom avfallsavgifter.

  Mesteparten av EE-avfallet i Nederland går til deponi eller Forbrenning. Bare en liten del gjenvinnes. Det gjelder hovedsakelig datamaskiner Og kopimaskiner, og det er hovedsakelig produsentene (Rank Xerox, Ocè) Som har retursystemer. Noen mindre foretak driver bruktsalg og demontering. Apparater som oppvaskmaskiner og kjøleskap fragmenteres (kjøleskapene Etter at de er tømt for KFK).

  De nederlandske myndighetene startet i 1992 forhandlinger med næringslivet For å forsøke å få i stand en ordning for EE-avfallet. Forhandlingene strandet sommeren 1994, fordi partene ikke lykkes i å bli Enige om noen løsning.

  Myndighetene ønsker et forbrukervennlig og lett tilgjengelig system Som er basert på prinsippet om at forurenseren skal betale. Dette innebærer At produsentene og importørene må ta ansvaret for behandlingen av Sine egne produkter når de ender som avfall, slik at de motiveres til Avfallsforebyggende tiltak og derved til å holde eventuelle merkostnader For produktet nede. Myndighetene er skeptiske til et system hvor forbrukeren Skal betale behandlingskostnaden når produktet tilbakeleveres.

  Våren 1995 oppfordret de nederlandske myndighetene produsenter og Importører av EEutstyr til å komme med forslag til system for Innsamling og gjenvinning av EE-avfall. Myndighetene er ikke tilfreds med Forslagene som er kommet, og arbeider nå med å lage en forskrift om EE-avfall.

  4.6 Sveits

  I Sveits finnes det en gjenvinningsordning for utrangert kontorutstyr som Administreres av SWICO, det sveitsiske næringslivsforbund for Informasjons-, kommunikasjons- og organisasjonsteknikk. Ordningen omfatter bl.a. Telefakser, kopimaskiner, skrivemaskiner, samt tilbehør som PC'er, Billedskjermer, tastaturer, scannere, modemer etc.

  Våren 1994 innførte SWICO en gjenvinningsgaranti som innebærer At alle utrangerte EEprodukter som faller inn under garantien tas vederlagsfritt I retur av SWICO-akkrediterte forhandlere, uavhengig av om den som leverer inn Kjøper nytt. Avfallsbesitteren kan også levere produktene til Regionale oppsamlingsplasser for utrangerte EE-produkter. Fra Forhandlerne/oppsamlingsplassene blir produktene levert til Resirkuleringsbedrifter som er lisensiert av SWICO, hvor de går til ombruk Eller demonteres og gjenvinnes. Pr. i dag har 11 sveitsiske bedrifter slik Lisens. Kostnadene for transport av de utrangerte produktene fra de regionale Oppsamlingsanleggene og for behandlingen i de lisensierte bedriftene dekkes Gjennom et forhåndsbetalt gebyr.

  Foreløpig er det bare kontormaskiner det finnes en slik ordning for. De sveitsiske myndigheter arbeider imidlertid med et forslag til innsamlings- og Behandlingsløsning for annet EE-utstyr. Målsettingen for ordningen Er å fjerne EE- avfallet fra husholdningsavfallet. Forslaget fastsetter Plikt for produsenter, importører og forhandlere til å ta Utrangerte EE- produkter i retur. Forslaget setter miljøkrav til Avfallsbehandlingen, men gir samtidig bedriftene bredt spillerom mht. valg av Tekniske behandlingsløsninger.

  4.7 EU

  I EU genereres det ca. 6 mill. tonn EE-avfall pr. år. En Prosjektgruppe for EE-avfall, bestående av 60-70 representanter fra miljøvernmyndigheter, Produsenter, konsumentorganisasjoner, miljøvernorganisasjoner og Gjenvinningsbedrifter, ble nedsatt i januar 1994. Gruppens oppgave var å Utarbeide et beslutningsunderlag for EUkommisjonen. Gruppens rapport med Anbefalinger ble oversendt EU-kommisjonen august 1995.

  Gruppen anbefaler blant annet at

  • en løsning for EE-avfall må baseres på føre Var-prinsippet, subsidaritetsprinsippet, prinsippet om at forurenseren skal Betale, prinsippet om prioritering av de ulike avfallsbehandlingsalternativ og Prinsippet om produsentansvar (med produsent menes leverandører, importører, Grossister og detaljister.)
  • definisjoner, generelle ansvarsprinsipper, målsettinger og regulering Av grensekryssende avfallsstrømmer må fastsettes på EU-nivå For å forhindre markedsvridninger. For øvrig kan medlemsstatene Utvikle egne løsninger.
  • EU oppretter et system for 1) registrering av data om EE-avfall og Behandlingen av dette i medlemslandene (årlige EE-avfallsmengder, Behandlingsmetoder, fremgang mht. reduksjon av farlige stoffer i avfallet etc.) Og 2) kontroll av den nasjonale gjennomføringen av EUs krav på området.
  • medlemslandene skal tilpasse de nasjonale målsettingene innenfor Rammen av EUmålsettingene, gjennomføre tiltak for å overholde De nasjonale mål samt etablere nasjonale kontrollsystemer for å følge Den nasjonale utviklingen og for å samarbeide med EUs sentrale Kontrollsystem.
  • det bør gjennomføres pilotprosjekter på lokalnivå For å analysere ulike systemer for fordeling av det tekniske og økonomiske Ansvar for avfallsminimering.

  Rapporten er for tiden til vurdering i EU-kommisjonen.5Kartlegging av Mengder og miljømessige konsekvenser

  5. Kartlegging av mengder og miljømessige Konsekvenser

  5.1 Hva er elektriske og elektroniske produkter?

  EE-produkter er en sammensatt produktgruppe, og omfatter produkter som både I antall, størrelse og bruksområde vil være svært Forskjellige. Produktene har likevel en del fellestrekk som i mange sammenhenger Gjør det naturlig å behandle dem som en produktgruppe. Ofte vil det Være slik at det er de samme selskapene som står for produksjon Og/eller import av et vidt spekter av EE-produkter, samtidig som også Distribusjons- og omsetningskanalene i stor grad vil være felles. Når Produktene til slutt ender som avfall vil det også være en del Fellestrekk mht. de gjenvinningsløsninger som er aktuelle for disse Produktene.

  For å kunne foreta en kartlegging av mengder EE-avfall og hvilke miljømessige Konsekvenser disse produktene skaper i avfallshåndteringen, er det nødvendig å gi en nærmere definisjon av produktgruppen. Slike definisjoner er Laget i forbindelse med tilsvarende arbeid i utlandet. F.eks. er EE-produkter Gitt følgende definisjon i anbefalingsdokumentet fra EU-kommisjonens Prosjektgruppe på avfall fra EE-produkter:

  "Elektrisk og elektronisk utstyr er utstyr som bruker eller leder Elektrisitet, og/eller utstyr som inneholder en elektronisk krets, dvs. en krets Med aktive og/eller passive komponenter"

  I Sverige har Naturvårdsverket i rapport 4394 "Elektronik og Elektriska produkter" definert EE-produkter på følgende måte:

  "Produkter som er avhengige av elektriske strømmer eller Elektromagnetiske felt for korrekt funksjon, samt utrustning for generering, Overføring og måling av disse

  strømmer og felt. I tillegg regnes de deler som er nødvendige For avkjøling, oppvarming, beskyttelse m.m. av de elektriske delene. I Et sammensatt produkt regnes bare de deler som har en elektrisk funksjon."

  Disse definisjonene er svært omfattende, og definerer alt fra små Knappcellebatterier og leketøy til ubåter, fly og kraftstasjoner Som EE-produkter. Både EUs prosjektgruppe og Naturvårdsverket har Derfor funnet det nødvendig å foreta nærmere avgrensninger av Hvilke produkter som ønskes kartlagt gjennom å lage egne lister Over hvilke produkter/produktgrupper som skal med.

  Arbeidsgruppen har i denne rapporten valgt å legge den svenske Definisjonen til grunn. I forbindelse med kartleggingen av mengder og miljømessige Konsekvenser er det imidlertid gjort en del avgrensninger i forhold til denne Definisjonen. F.eks. er transportmateriell som biler, tog, fly og båter Holdt utenfor. I tillegg er blyakkumulatorer brukt til starting av Stempelmotorer holdt utenfor i og med at disse stort sett brukes i rullende Materiell. Det er dessuten etablert en egen ordning som samler inn og gjenvinner Blyakkumulatorene.

  5.2 Mengder og strømmer

  Konsulentfirmaet Hjellnes COWI AS har på oppdrag for Miljøverndepartementet Foretatt en kartlegging av hvilke mengder EE-produkter som omsettes på det Norske markedet. I Hjellnes COWIs rapport [Hjellnes COWI AS: Elektrisk og Elektronisk avfall, omsetningstall, avfallsmengder og håndtering, mars 1996] er mengdeanslagene splittet opp på 18 forskjellige hovedgrupper av EE-produkter, jf kap. 5.2.2. Disse hovedgruppene er igjen splittet opp i til Sammen 219 undergrupper. I denne rapporten er det imidlertid ikke gitt tall på Undergruppenivå.

  Mengdeanslagene er i stor grad gjort på grunnlag av import- og Eksportstatistikken til Statistisk Sentralbyrå (SSB). I den grad det har vært Mulig har disse tallene blitt kontrollert mot bransjenes egne omsetningstall. For flere bransjer har dette imidlertid ikke latt seg gjøre, enten fordi Bransjene ikke har egne omsetningstall eller fordi det har vært liten Korrelasjon mellom de benevnelser som bransjene og SSB har brukt. Et generelt Problem har også vært at bransjene stort sett bare har verditall for Omsetningen.

  For å finne tall for innenlandsk produksjon er det tatt utgangspunkt i SSBs produksjonsstatistikk. Et av problemene med denne statistikken er at SSB Ikke oppgir tall for de produktgrupper hvor det er få innenlandske Produsenter. Dette skyldes at bedriftenes anonymitet ikke vil være sikret Når det er få produsenter. En produsent vil f.eks. i en slik Situasjon lett kunne beregne konkurrenten(e)s markedsandel(er) hvis de får Oppgitt de totale produksjonstallene. Et annet problem har vært at også SSB kun oppgir verdien på innenlandsk produksjon og ikke vekten. Det har Derfor vært nødvendig å estimere produksjonsvekten på Bakgrunn av oppgitt produksjonsverdi.

  Feil gjort av tollerne ved klassifisering av import- og eksportmengdene vil Være en annen feilkilde. Det er vanskelig å ha noen sikker formening Om hvor stor denne feilkilden er.

  Dobbelregistreringer, f.eks. ved import av komponenter som senere inngår I produksjonstall for norske bedrifter, er en annen mulig feilkilde. I den grad Man har vært klar over slike mulige feilkilder, har disse blitt eliminert.

  Alle tollbaserte statistikker er bruttotall, dvs. at vekttallene inkluderer Emballasjen. Hvor mye emballasjen utgjør av de samlede mengder EE-avfall Finnes det i dag ingen undersøkelser på. Arbeidsgruppen har Imidlertid valgt å justere vekttallene for EE- produktene ut fra de Vurderinger Hjellnes COWI har gjort i sin rapport, hvor emballasjemengden er Antatt å utgjøre 5 % av bruttovekten av EE-avfall.

  5.2.1 Produksjon i Norge:

  Innenlandsk produksjon av EE-produkter er totalt anslått til ca. 60 000 tonn pr. år. Vektmessig utgjør kabler og ledninger den største Andelen av produksjonen med vel 25 000 tonn pr. år. Det er også en Innenlandsk produksjon av komfyrer, utstyr og instrumenter for måling og Kontroll, elektrisk/elektronisk verktøy, lysutstyr, Telekommunikasjonsutstyr, elektroteknisk utstyr og utstyr for oppvarming, air Condition og ventilasjon

  5.2.2 Omsetningen på det norske markedet:

  I tabell 1 er omsetningen av EE-produkter i Norge fordelt på de 18 Hovedgruppene for årene 1989 – 1994. Omsetningstallene er målt I tonn, og viser at den totale omsetningen av EE-produkter har vært Relativt stabil. Omsatt mengde har variert fra ca. 170 000 tonn i 1989 til ca. 186 000 tonn i 1994. Ut fra disse tallene er det vanskelig å se noen klar Utvikling i omsetningen av EE-produkter totalt sett, og arbeidsgruppen antar Derfor at de svingninger som kan observeres i stor grad skyldes Konjunkturmessige svingninger. Introdusering av ny teknologi har sannsynligvis Også hatt en viss betydning for omsatt mengde, men det er vanskelig å Si noe sikkert om hvor stor betydning dette har hatt. Dette har sammenheng med At innføringen av ny teknologi dels har ført til økt Omsetning i antall enheter, men samtidig har utvikling av ny teknologi ofte også Ført til at produktene har blitt mindre og lettere.

  Omsatt mengde EE-avfall er fortsatt relativt stabilt når Omsetningstallene brytes ned på hovedgruppenivå. Hovedgruppe 3 Brunevarer viser imidlertid en jevn stigning fra 9000 tonn i 1989 til ca. 14 500 Tonn i 1994. Medisinsk utstyr (hovedgruppe 9) og Telekommunikasjonsutstyr (hovedgruppe 13) viser også en jevn stigning, men utgjør selv i 1994 en svært beskjeden andel av de totale mengdene EE-produkter.

  5.2.3 Mengder avfall fra elektriske og elektroniske Produkter:

  For å kunne beregne hvor store mengder EE-avfall som vil oppstå De nærmeste årene, vil det i tillegg til omsetningstallene som er Gjengitt i tabell 1 også være nødvendig å vite hvor Lang gjennomsnittlig levetid de forskjellige produktene har. Levetiden er i Denne sammenheng definert som tiden fra et produkt blir kjøpt til det Leveres som avfall.

  Det er hittil gjennomført relativt få undersøkelser av Hvor lang levetid forskjellige EEprodukter har. Hjellnes COWI har derfor dels vært Nødt til å gjøre egne anslag for ulike produkters levetid, Dels er dette gjort i samråd med de respektive bransjeorganisasjonene Eller med ressurspersoner innenfor de ulike bransjene.

  I beregningene av levetiden er det tatt hensyn til at en del produkter har En sekundær levetid, f.eks. at gamle radioer, fjernsyn, kjøleskap Og frysere blir brukt på hytter, PCer blir tatt med hjem eller gis Bort/selges til skoler osv. Beregningen av levetiden for enkelte produkter Vanskeliggjøres også av at produktene ikke nødvendigvis Kastes når de tas ut av bruk, men lagres før de evt. etter flere år Kastes.

  Tabell 1. Omsetning av EE-produkter i Norge (tonn) NR Varefortegnelse 1989 1990 1991 1992 19931994

  NR	Varefortegnelse	1989	1990	1991	1992	1993	1994
  1	Automater	388	466	576	569	710	612
  2	Hvitevarer	40598	40265	40762	39652	39563	41953
  3	Brunevarer	8991	10885	11950	13462	12809	14455
  4	Kabler og ledninger	37316	35845	29542	31457	32595	34386
  5	Datautstyr	8354	5462	6154	6671	7251	7840
  6	Elektriske og elektroniske leker	1023	858	1009	1224	1117	1367
  7	Utstyr for oppvarming, air condition, ventilasjon	4489	6386	5580	5643	7049	7681
  8	Lysutstyr	7312	7288	7643	7585	7891	8359
  9	Medisinsk utstyr	1381	1606	1669	1851	1872	2461
  10	Utstyr og instrumenter for måling og kontroll	12564	12102	16013	12389	12800	12310
  11	Kontormaskiner	3057	3261	3546	3639	3632	3805
  12	Elektrisk/elektronisk verktøy	26144	29074	31269	35338	24262	27997
  13	Telekommunikasjonsutstyr	1770	1858	1510	2926	3414	3855
  14	Komponenter	87	43	29	51	96	220
  15	Ur, klokker	304	268	255	256	223	245
  16	Batterier	4022	3619	3684	4731	4173	4235
  17	Alarmanlegg, røykvarslere	125	219	154	49	43	83
  18	Elektroteknisk utstyr	12516	14557	13516	13660	13702	14357
  Totalt (tonn)		170441	174062	174861	181153	173202	186221

  Dette er produkter som stort sett fortsatt fungerer, men som er skiftet ut Fordi de har blitt umoderne eller av andre grunner er erstattet av et nyere Produkt.

  I tabell 2 er den antatte levetiden for de forskjellige produktgruppene Gjengitt. Levetiden er for de fleste produktgruppenes vedkommende gjengitt som Et intervall fordi de består av produkter med til dels svært Forskjellig levetid. Tabellen inneholder også anslag på antatt Mengde EE-avfall i 1996. Ved beregning av avfallsmengdene i 1996 er det tatt Utgangspunkt i anslått levetid for hver enkelt av de 219 forskjellige Undergruppene.

  Tabell 2 viser at den forventede mengden EE-avfall som vil oppstå de nærmeste årene i gjennomsnitt vil være 144 000 tonn pr. år. Grunnlagsmaterialet som ligger til grunn for de anslag som er gitt i tabell 2 Viser ingen tendens til at mengdene EE-avfall vil økte frem mot år 2000, samtidig som det heller ikke forventes noen dramatisk forskyvning mellom De vektmessig viktigste hovedgruppene i tabellen.

  Omsatte EE-produkter på det norske markedet har i følge tabell 1 vært på 30-35 000 tonn/år mer enn det som forventes å Ende som avfall de nærmeste årene. Forklaringen på dette må I hovedsak være at det foregår en akkumulering av EE-produkter i Samfunnet. Denne akkumuleringen må imidlertid forventes å slå Ut i økte avfallsmengder i fremtiden.

  Tabell 2 Antatt levetid og antatt gjennomsnittlig årlig Avfallsmengde 1996-2000

  NR	Varefortegnelse	Antatt levetid	Antatt årlig avfallsmengde 1996-2000 (tonn)
  1	Automater	5-10 år	470
  2	Hvitevarer	10-20 år	41 340
  3	Brunevarer	5-15 år	10 810
  4	Kabler og ledninger	20-30 år	25 510
  5	Datautstyr	5-10 år	7 790
  6	Elektriske og elektroniske leker	5-15 år	1 710
  7	Utstyr for oppvarming, air condition, ventilasjon	15 år	4 080
  8	Lysutstyr	1-10 år	6 720
  9	Medisinsk utstyr	5-10 år	2 710
  10	Utstyr og instrumenter for måling og kontroll	5-10 år	11 230
  11	Kontormaskiner	5-10 år	3 390
  12	Elektrisk/elektronisk verktøy	15-25 år	12 090
  13	Telekommunikasjonsutstyr	5-10 år	2 400
  14	Komponenter	10-15 år	50
  15	Ur, klokker	5-10 år	300
  16	Batterier	1-10 år	3 750
  17	Alarmanlegg, røykvarslere	10 år	190
  18	Elektroteknisk utstyr	> 20 år	9 320
  Totalt (tonn)			143 860

  5.2.4 Utviklingstrekk:

  Norge er i fremste rekke i verden til å ta i bruk ny teknologi. F.eks. Er det omtrent like mange PCer pr. innbygger i Norge som i USA. Det er Imidlertid vanskelig å si noe generelt om hvilke trender som gjør Seg gjeldende mht. utvikling og omsetning av EE- produkter fordi produktene er Til dels svært heterogene og befinner seg på ulike stadier i sin Teknologiske utvikling og markedsmessige utbredelse. For mange av de "eldre" Produktene, dvs. produkter som har vært lenge på markedet og hvor Den teknologiske utviklingen er begrenset, er endringene i omsetningen først Og fremst knyttet til den generelle økonomiske utvikling. Slike produkter Sies å ha penetrert markedet, dvs. at det i liten grad vil kunne oppnås En omsetningsøkning ved at nye grupper i samfunnet tar produktet i bruk. Eksempler på slike produkter er husholdningsapparater som f.eks. kjøleskap, Frysere, vaskemaskiner og komfyrer.

  For andre produkter, f.eks. innenfor informasjonsteknologi og kommunikasjon, Skjer det i dag en rivende teknologisk utvikling. Stadig nye produkter lanseres På markedet, og for mange av disse er veksten i omsetningen eksponensiell.

  Enkelte generelle utviklingstrekk kan likevel observeres. For det første Er det en utvikling i retning av at produktene gjøres lettere. Dette har Dels sammenheng med at ny teknologi gjør det mulig å lage Produktene mer kompakte. Det ligger også besparelser i å bruke Ressursene mer effektivt, samtidig som transportkostnadene vil kunne reduseres Ved at produktene blir lettere og/eller mindre. De fremtidige avfallsmengdene Vil derfor ikke økte i takt med økningen i solgte enheter, da økt Salg vil bli motvirket av at produktene blir lettere.

  Fokuseringen på miljøspørsmål og det faktum at Nasjonale myndigheter i stadig flere land nå ser på Produsentansvarsordninger som et viktig virkemiddel i arbeidet med å løse Avfallsproblemene, har ført til at mange produsenter ser på "miljø" Som et viktig salgsargument. Mange produsenter av EE-produkter arbeider derfor nå Bevisst for å gjøre sine produkter mer miljøvennlige. Dette Gjøres bl.a. ved å gjøre produktene lettere gjenvinnbare. Viktige momenter i denne sammenheng er at produktene er lette å demontere, At antall materialtyper brukt i produktet er redusert til et minimum og at miljøskadelige Stoffer erstattes med andre stoffer i den grad dette er mulig.

  5.3 Status for håndteringen av avfall fra Elektriske og elektroniske produkter

  Av de ca. 144 000 tonn EE-avfall som årlig oppstår i Norge, blir Ca. 10 000 tonn eksportert. Eksporten består først og fremst av Hvitevarer for gjenvinning av jern og stål, men det eksporteres også En god del kontormaskiner for videre bruk i land i det tidligere Øst-Europa. Av det avfallet som tas hånd om i Norge blir ca. 38 000 tonn Materialgjenvunnet, ca. 20 000 tonn går til forbrenningsanlegg, mens ca. 76 000 tonn går direkte på deponi. I tillegg vil ca 14 000 tonn EE-avfall bli deponert i form av slagg og aske fra forbrenningsanleggene.

  5.3.1 Materialgjenvinning:

  Mellom 80 – 90 % av hvitevarene som ender som avfall blir i dag samlet Opp og sendt til gjenvinning. Innsamlingen av hvitevarene skjer via ulike kilder Som kommunale/interkommunale fyllplasser, forhandlere, skraphandlere, Biloppsamlingsfirmaer og private renovasjonsfirmaer. Langs kysten fra Finmark Til og med Telemark blir hvitevarene presset og transportert til sentrale Utskipingshavner for eksport til gjenvinningsanlegg i England. I resten av Landet går hvitevarene til ett av landets tre fragmenterningsanlegg, før Jern- og stålfraksjonene sendes til Mo i Rana for gjenvinning.

  Et annet produkt som det i dag gjenvinnes betydelige mengder av er kabler. Dette skyldes at kablene inneholder store mengder bly og kobber som det er Kommersielt interessant å utnytte. Det er for tiden fire Kabelgranuleringsanlegg i drift. Disse er:

  • Kabelgranulering AS i Skien
  • Brødrene London AS i Oslo
  • Bergerud Gjenvinning AS i Drammen
  • Titlestad & Brudeseth i Solheimsviken

  I tillegg har enkelte mottaksanlegg/skraphandlere egne kabelskrellere.

  Metallene i elektriske motorer og generatorer blir også i stor grad Gjenvunnet. De mindre enhetene går inn i bilvraksystemet sammen med Hvitevarene og gjenvinnes enten i Mo i Rana eller eksporteres for gjenvinning i Utlandet. De større enhetene eksporteres for demontering og gjenvinning.

  5.4 Miljømessige konsekvenser av ulike måter å håndtere EE-avfallet på

  EE-produkter er en svært heterogen gruppe produkter, og omfatter til Dels svært avanserte og komplekse produkter. Produktene inneholder Flertallet av stoffene i det periodiske system. De kvantitativt største Gruppene av stoffer/materialer som inngår i disse produktene er jern, Kobber, aluminium og andre metaller, glass og forskjellige plasttyper med og Uten halogenerte flammehemmere og myknere. Produktene inneholder også en Rekke stoffer i relativt små mengder. En del av disse stoffene er Klassifisert helse- og miljøskadelige, men for mange av stoffene er Kunnskapene om helse- og miljøpåvirkningen mangelfulle.

  Mange sjeldne stoffer brukes i meget små mengder i EE-produkter. F.eks. brukes germanium, gallium og tellurid i halvlederproduksjon, mens yttrium Og terbium brukes til fosforiserende pulver i katodestrålerør (CRT). Bare til flytende krystaller (LCDs) brukes ca. 2000 ulike kjemiske væsker. Nye stoffer kommer stadig til ettersom elektronikken utvikles og man finner nye Bruksområder.

  De helse- og miljøskadelige stoffene i EE-produkter omfatter bl.a. Miljøgifter som selv i små konsentrasjoner kan gi skadeeffekter på Naturmiljøet ved at de er giftige og kan oppkonsentreres til skadelige Konsentrasjoner i næringskjeden og/eller har særlig lav Nedbrytbarhet. Med "giftige" menes i denne sammenheng både akutt Giftige stoffer og stoffer som er kronisk giftige, dvs. at stoffene f.eks. er Kreftfremkallende, arvestoffendrende, reproduksjonsskadende eller kan skade Fostre. En nærmere beskrivelse av miljøgiftenes virkninger er gitt I SFT-rapport nr. 93/22 Miljøgifter i Norge.

  EE-produkter inneholder også en del skadelige stoffer som ikke har Noen sammenheng med produktenes elektriske funksjon, f.eks. KFK i kuldemøbler. Miljøverndepartementet arbeider for tiden med en egen forskrift som vil Regulere innsamlingen og gjenvinningen av disse produktene, slik at KFK-problemet ikke vil bli nærmere vurdert i denne rapporten.

  Hjellnes COWI har i sin rapport anslått hvor mye EE-avfallet Inneholder av en del viktige tungmetaller og miljøgifter. Anslagene er Gjort på hovedgruppenivå, og er å betrakte som Gjennomsnittstall for de produktene som faller innenfor de enkelte Hovedgruppene. Anslagene er usikre, og det vil være store variasjoner mht. Innhold av tungmetaller og miljøgifter mellom de ulike produktene Innenfor hovedgruppene. I tabell 3 er Hjellnes COWIs anslag presentert.

  Selv om anslagene for innholdet av tungmetaller og miljøgifter i Ovennevnte tabell er usikre, er det liten tvil om at mange av EE-produktene Eller komponenter i disse er å betrakte som spesialavfall.

  Tabell 3 Anslag over innholdet av miljøgifter/tungmetaller i EE-avfallet (kg)

  	Varefortegnelse	Bly	Blyoksyd	Kadmium	Kvikksølv	FHM	PCB
  1	Automater	1447		28		315
  2	Hvitevarer			8682		53719	618
  3	Brunevarer	32941	195056	3061		41060
  4	Kabler og ledninger	186190				76542
  5	Datautstyr	4676	46761	1170		300330
  6	Elektriske og elektroniske leker	5279		37		4110
  7	Utstyr for oppvarming, air condition, ventilasjon			816	122	5709	510
  8	Lysutstyr	4501	18136	739	61	29326	3626
  9	Medisinsk utstyr	8399	2848		89	23840
  10	Utstyr og instrumenter for måling og kontroll	3034	1601	3034	156	30320	303
  11	Kontormaskiner	3799		560		54586
  12	Elektrisk/elektronisk verktøy			2411	363	32599	2411
  13	Telekommunikasjonsutstyr	2593		8874	134	33160
  14	Komponenter
  15	Ur, klokker			454	30
  16	Batterier	208962		29336	373
  17	Alarmanlegg, røykvarslere	585		12		793
  18	Elektroteknisk utstyr			1864	280	25159	1864
  Totalt		462406	264402	61078	1608	711604	9332

  5.4.1 Deponering:

  Årlig deponeres det ca. 76 000 tonn EE-avfall direkte, mens Ytterligere 14 000 tonn deponeres som slagg fra forbrenningsanlegg. Av de 90 000 Tonn EE-avfall som til slutt ender på fylling, er ca. 60 000 tonn Metaller, ca. 6 500 tonn glass og ca. 20 000 tonn plast.

  I og med at EE-produkter stort sett består av metaller, plast og Glass, vil produktene brytes svært langsomt ned når de leggs på Fylling fylling. Våre kunnskaper om denne prosessen er svært Mangelfulle. Utlekkingen av metaller og kjemiske forbindelser vil være påvirket Av mange faktorer, bl.a. kjemisk binding, pH-verdien i fyllingen, tilgang på Oksygen etc. Før eller siden vil imidlertid metaller og kjemiske Forbindelser lekke ut til omgivelsene, enten via sigevannet eller til luft. I Beregninger utført for SFT i 1992 er prosentvis utvasking av metaller i Fyllinger anslått til 11,7% for jern, 3,4% for kadmium, 0,6% for bly og 2,3% for kvikksølv.

  Plast inneholder ulike typer additiver (tilsatsstoffer) som kan gi opphav Til ulike typer miljøkonsekvenser. De additivene som sannsynligvis fører Til de største miljøkonsekvensene er bly, ftalater, klorparafiner Og bromerte flammehemmere. Kunnskapsgrunnlaget er i dag ikke tilstrekkelig til å Vurdere omfanget av problemet. Flere av miljøgiftsproblemene er Imidlertid særlig knyttet til PVC, og SFT har derfor fått satt igang Ett prosjekt for å finne nedbrytingsforløpet til PVC i fylling.

  Ved ukontrollerte branner på fyllinger vil bl.a. PVC-plast og plast Som inneholder flammehemmere kunne være årsak til at det dannes Dioksiner og furaner. Disse stoffene er svært giftige, og vil akkumuleres I fettvev hos dyr og mennesker. Kobber, som er vanlig i EE-avfall, kan fungere Som katalysator for reaksjoner som fører til dannelse av dioksiner og Furaner.

  5.4.2 Forbrenning:

  Selv om EE-avfall inneholder relativt lite organisk materiale, forbrennes Det ca. 20 000 tonn EE-avfall årlig. Årsaken til dette er først Og fremst at mye EE-avfall blir samlet inn sammen med annet avfall fra Husholdningene, og at dette avfallet sendes usortert til kommunale Forbrenningsanlegg. Av de 20 000 tonnene med EE-avfall som forbrennes, vil Anslagsvis 14 000 tonn metaller ende i det basiske slagget som i all hovedsak Deponeres på vanlige fyllinger. Noe av metallene i slagget vil imidlertid Bli skilt ut og gjenvunnet. Ca. 400 tonn metaller vil bli fanget opp i røykgassrenseanlegg, Som i neste omgang deponeres på spesialdeponier. Mengden metaller som Slippes ut til luft antas å være mindre enn 40 tonn.

  De viktigste miljøkonsekvensene ved forbrenning av EE-avfall er Spredning av helse- og miljøskadelige stoffer til luft eller via sigevann Fra deponerte restprodukter fra forbrenningen.

  Plastandelen av EE-avfall som forbrennes utgjør ca. 5000 tonn. Hvor Stor andel av denne plasten som er PVC er ikke kjent. Hovedproblemet Knyttet til forbrenning av plast er utslipp av CO2. Ved forbrenning av plast vil Det også kunne dannes miljøgifter som PAH, dioksiner og Dioksinlignende stoffer. Dette problemet er imidlertid klart størst ved Små forbrenningsanlegg hvor forbrenningsbetingelsene sannsynligvis ikke Vil være optimale.

  Glassandelen i EE-avfall som forbrennes er anslått til ca. 1700 tonn. Glasset vil i all hovedsak ende opp i slagget, og anses ikke å Representere noe stort miljømessig problem. Tungmetaller i belegget på Baksiden av CRT-glasset vil imidlertid enten slippes ut til luft eller fanges Opp av rensefiltere eller inngå i slagg og aske som senere deponeres.

  I Danmark er det undersøkt hvor stor andeler av forskjellige stoffer Som brennes som kommer fra EE-avfall. Undersøkelsen omfatter de tre mest Kritiske fraksjonene av EEavfallet; CRT-glass, flammeherdet plast og kretskort. Undersøkelsen viser bl.a. at EEavfallet utgjør betydelige deler av De totale mengder kobber, nikkel og brom som brennes, henholdsvis 10-30%, 9-22% Og 32-100%. Det er ikke foretatt tilsvarende undersøkelser i Norge, men Undersøkelsen fra Danmark burde likevel gi en brukbar indikasjon på EE-avfallets andel av "problemene" i Norge.

  5.4.3 Materialgjenvinning:

  Det er risiko for spredning av helse- og miljøskadelige stoffer i EE-avfall når disse produktene fragmenteres, vaskes, granuleres, oppmales Etc. før produktene sendes videre til materialgjenvinning. Dette Problemet kan imidlertid reduseres til et minimum hvis produktene demonteres og Komponenter som inneholder de helse- og miljøskadelige stoffene fjernes før Produktene går til forbehandling og gjenvinning.

  Gjenvinning kan også være et problem ved at materialer som Inneholder helse- og miljøskadelige stoffer blir brukt som råstoff I produksjon av andre typer produkter. Ved at dette skjer vil miljøskadelige Stoffer som f.eks. halogenerte flammehemmere bli spredt i stadig flere Produkter, og det vil dermed bli vanskelig å sikre at disse stoffene får En miljømessig forsvarlig behandling når produktene de inngår I til slutt ender som avfall. Dette problemet kan imidlertid løses Gjennom å sette krav til såkalt "closed loop recycling", Dvs. at materialer fra et kassert produkt kun brukes som råstoff i Produksjon av samme type produktet.

  5.4.4 Samlet vurdering av de miljømessige Konsekvensene:

  Spredning av helse og miljøskadelige stoffer som PCB, kvikksølv, Halogenerte (bromerte og klorerte) flammehemmere, kadmium, bly, blyoksyder, PVC, Ftalater og kobber antas å utgjøre den største miljørisikoen I forbindelse med håndtering av EE-avfall. PCB, kvikksølv, bly, Kadmium og kobber er allerede i dag underlagt målsettinger om utfasing Eller begrensninger nasjonalt og/eller internasjonalt. For tiden er også Klorparafiner, bromerte flammehemmere og ftalater under vurdering for utfasing Internasjonalt. I følge SFT brukes det i dag over 2000 ulike væsker I flytende krystaller (LCDs). Hva disse væskene inneholder er i stor grad Ukjent for miljøvernmyndighetene.

  Det er grunn til å tro at all deponering på vanlige fyllplasser Av EE-avfall som inneholder helse- og miljøskadelige stoffer, vil føre Til at disse stoffene før eller siden kommer ut i naturen. Dette vil skje Enten EE-avfallet deponeres direkte, eller om det er slagg og aske fra Forbrenning av EE-avfall som deponeres. Utslippene vil skje gjennom sigevann, Direkte utslipp til jord eller til luft ved fordampning eller i gasser som Dannes som følge av fysiske, kjemiske og biologiske prosesser som skjer i Fyllinger.

  Organisk materiale i EE-avfallet vil ved forbrenning bidra til Klimaproblemene gjennom CO2-utslipp. EE-avfallet bidrag til klimaproblemene er Likevel svært beskjedent.

  De alvorligste miljøproblemene knyttet til håndtering av EE-avfall er, som allerede nevnt, spredning av helse- og miljøskadelige Stoffer. Denne spredningen vil skje gradvis og til dels over svært langt Tidsrom (opptil flere tusen år). Det er i dag mangelfulle kunnskaper om Hvordan disse utslippene vil påvirke helse og miljø på lang Sikt. Flere av stoffene i EEavfall har imidlertid en helse- og miljøskadelig Effekt selv ved lave konsentrasjoner, samtidig som de er tungt nedbrytbare i Naturen og opplagres i levende organismer.

  ECON – Senter for økonomisk analyse – har gjennomført Et forskningsprosjekt for MILFOR hvor de har forsøkt å beregne de Miljømessige kostnadene knyttet til deponering og forbrenning av avfall. Beregningene av miljøkostnadene er gjort for fraksjonene papir/papp, Plast, metall, trevirke og glass. ECON har gjort anslag for de miljømessige Kostnadene for hvert år fremover så lenge utslippene varer. Kostnadene for de enkelte år er i neste omgang neddiskontert med en Kalkulasjonsrente og summert over utslippenes levetid.

  Hovedresultatene fra ECONs rapport er gjengitt i tabellene under:

  Til grunn for de ulike anslagene ligger ulike forutsetninger, f.eks. har ECON variert kalkulasjonsrenten samtidig som det er lagt til grunn ulike Forutsetninger eller beregningsmåter for verdsetting av helseeffektene. Kalkulasjonsrenten er satt til 7 % for beste anslag og lavt anslag, mens den for Høyt anslag er satt til 5 %. Ved beregningene av miljøkostnadene Av diverse utslipp til luft, er det for "beste anslag" bl.a. tatt Utgangspunkt i nivået på CO2-avgift på bensin og SO2-avgift, Mens det for miljøgifter legges til grunn anslag for kostnader knyttet Til den anslåtte økningen i kreftrisiko med tilhørende tap Av liv. For "lavt anslag" forutsettes det at klimagasser verdsettes Etter anslag for forventet global skade, og miljøgifter/tungmetaller Verdsettes ekvivalent med blyavgiften på bensin. ECON har i sine Beregninger ikke forsøkt å verdsette økotoksiske virkninger Av ulike typer utslipp.

  Tabell 4 Samlede eksterne kostnader fra deponi uten gassoppsamling. Kr/tonn avfallsfraksjon

  	Papir/papp	Plast	Metall	Trevirke	Glass
  Beste anslag	2430	892	5,70	1939	7,80
  Lavt anslag	109	54	0,1	93	0,10
  Høyt anslag	3225	1468	19	2286	26

  Tabell 5 Samlede eksterne kostnader fra forbrenning. Kr/tonn Avfallsfraksjon

  	Papir/papp	Plast	Metall	Trevirke	Glass
  Beste anslag	385	1306	794	299	212
  Lavt anslag	96	172	71	62	23
  Høyt anslag	759	1853	1583	587	420

  For EE-avfallet er det først og fremst resultatene for plast, glass Og metall som er interessante. ECONs beregninger er imidlertid gjort ut fra en Form for gjennomsnittsbetrakninger av hva som deponeres eller forbrennes av Plast, glass og metaller. Resultatene er ikke direkte overførbare på EE-avfall fordi det er knyttet en del spesielle problemer til fraksjoner som Glass, plast og metaller i EE-avfallet. Plastfraksjonen inneholder f.eks. Vesentlig mer flammehemmende tilsatsstoffer som brom og klorparafiner, enn det Som er tilfelle for gjennomsnittlig deponert plastfraksjon. Glassandelen i EEavfallet er i stor grad billedskjermer fra PCer og fjernsyn som inneholder et Tungmetallholdig belegg på baksiden, og skiller seg således Vesentlig ut fra annet glass som forbrennes/deponeres. Når det gjelder Metallfraksjonen i EE-avfallet, viser den kartleggingen som er gjennomført Av Hjellnes COWI at innholdet av tungmetaller er vesentlig høyere enn det Som ligger til grunn for de gjennomsnittsbetrakninger som er gjennomført Av ECON.

  ECONs anslag på miljøkostnadene knyttet til deponering av Metaller kan umiddelbart virke svært lave ut fra at denne fraksjonen tross Alt inneholder betydelige mengder helse- og miljøskadelige stoffer. Det Finnes sannsynligvis flere forklaringer på dette. For det første Har ECON kun forsøkt å beregne de helsemessige kostnadene knyttet Til økt kreftrisiko og tap av liv. Kostnader knyttet til andre Helsemessige effekter som redusert forplantningsevne, endringer i arvematerialet Og mulige skader på fostre er f.eks. ikke forsøkt verdsatt. Det Samme gjelder de miljømessige (økotoksiske) kostnadene.

  For det andre er det generelt svært vanskelig å ha noen sikker Formening om hvilke helseog miljømessige effekter som f.eks. deponering Av et stoff i dag vil ha i fremtiden. Usikkerheten går både på Hvor mye av de helse- og miljøskadelige stoffene som kommer ut i naturen I årene fremover, og hvilke helse- og miljøvirkninger disse Utslippene faktisk vil ha. Spesielt vanskelig blir disse vurderingene når Utslippene skjer over svært lang tid.

  I tillegg til de forklaringer som er nevnt ovenfor, er det også grunn Til å stille spørsmålstegn ved om den neddiskonteringsmetoden Som ECON har brukt er velegnet for å beregne de helse- og miljømessige Kostnadene av utslipp som er av irreversibelt karakter, og hvor stoffene som Slippes ut er svært tungt nedbrytbare. Konsekvensene av en slik Beregningsmetode er i alle fall at helse- og miljøskader som først Inntreffer etter 20 – 30 år tillegges svært liten vekt.

  I behandlingen av de helse- og miljøskadelige stoffene i EE-avfallet Er det ikke bare utslippene som er av irreversibel karakter. Langt på vei Gjelder dette også for behandlingen av EE-avfallet. Dette gjelder først Og fremst deponering av EE-avfall hvor det i beste fall vil være praktisk Og økonomisk svært vanskelig/dyrt å få tak i de helse- Og miljøskadelige stoffene igjen hvis dette ved en senere anledning Skulle vise seg ønskelig.

  En alternativ betraktningsmåte vil derfor kunne være at Utslippet i sin helhet forutsettes å skje det året de helse- og miljøskadelige Stoffene deponeres, selv om utslippet i realiteten vil skje over en svært Lang tidsperiode som nevnt ovenfor. Begrunnelsen for å regne på Denne måten vil bl.a. kunne være stoffenes helse- og miljøvirkninger Kombinert med svært lang nedbrytingstid gjør utslippene like Uakseptable uansett når de skjer.

  Sannsynligvis gir hverken ECONs beregninger eller den alternativt foreslåtte Beregningsmetoden som er skissert ovenfor det korrekte svaret på hvilke Helse- og miljøkostnader EEavfallet representerer når det Deponeres, enten dette skjer direkte eller i form av aske og slagg fra Forbrenningsanlegg. Den alternative beregningsmåten vil f.eks. ikke ta Hensyn til den teknologiske utviklingen, hvilket vil kunne redusere utslippene Og/eller helse- og miljøskadene av tungmetaller og miljøgifter i Fremtiden. Metoden innebærer i realiteten at kalkulasjonsrenten settes til 0, hvilket er en forutsetning som det neppe er lett å akseptere. På Den annen side er det fortsatt stor usikkerhet knyttet til hvilke helse- og miljøskader Som utslipp og oppkonsentrering av tungmetaller og miljøgifter i naturen Faktisk vil gi. Føre var prinsippet skulle derfor trekke i retning av Redusert bruk og sikrere behandling av disse stoffene.

  Arbeidsgruppen har ikke funnet det meningsfullt å gå videre i et Forsøk på å kvantifisere helse- og miljøkostnadene ved Forbrenning og deponering av EE-avfall. Dette skyldes at det ikke foreligger Noen allment godtatt beregningsmetode for utslipp som er irreversible og som vil Skje over svært lang tid, samtidig som også er betydelig usikkerhet Mht. de helse- og miljømessige effektene av denne type utslipp.

  I de videre vurderinger og anbefalinger som er gjort i rapporten, har Arbeidsgruppen i stedet valgt å legge til grunn de politiske Prioriteringer som arbeidet med å redusere utslippene av miljøgifter Har fått nasjonalt og internasjonalt. Det vises i denne sammenheng bl.a. Til Nordsjødeklarasjonene som er beskrevet i kap. 3 og til målsettingen På spesialavfallsfeltet som innebærer at praktisk talt alt Spesialavfall skal samles inn.

  6 Vurdering av ulike innsamlings- og transportsystemer for Avfall fra elektriske og elektroniske produkter

  Viktige forhold som vil ha betydning for valg av innsamlingsløsninger For EE-avfall vil være:

  • Hvor oppstår avfallet?
  • Hva slags type avfall er det?

  I det følgende er disse forholdene nærmere belyst. Til slutt i Dette kapittelet er transportkostnadene fra lokale oppsamlingsplasser til Behandlingsanlegg beregnet for to ulike alternativer. I kapittel 9 er det Beskrevet et system for innsamling av EE-avfall til lokale oppsamlingsplasser.

  Hvor oppstår avfallet?

  I valg av innsamlingssystemer vil det ha betydning om avfallet oppstår I husholdningene eller i næringslivet. Det er også av interesse om Det er en spesiell geografisk fordeling av hvor avfallet oppstår, f.eks. Om dette først og fremst er et distrikts- eller storbyproblem.

  EE-avfallet synes å fordele seg relativt likt på næringsliv Og husholdninger, dvs. at ca. 50% oppstår i næringslivet og ca. 50 % I husholdningene. Sammensetningen av EE-avfallet i husholdningene vil imidlertid Være forskjellig fra tilsvarende avfall i industrien. F.eks. vil det alt Vesentlige av hvitevarer og brunevarer komme fra husholdningene, mens næringslivet F.eks. har vesentlig mer datautstyr og kontormaskiner. Dette er forhold som vil Måtte tas hensyn til i detaljutformingen av innsamlingsordningen, men er Ikke spesielt vurdert i denne rapporten.

  Når det gjelder den geografiske fordelingen av hvor avfall oppstår, Er antall sysselsatte i fylkene brukt som fordelingsnøkkel. På Grunn av at det er relativt færre antall sysselsatte i Nord-Norge enn i Sør-Norge, Fører denne fordelingsnøkkelen til at anslagene for EE-avfall i Nord-Norge blir mindre enn det landsdelens andel av befolkningen skulle tilsi. Et slikt resultat er for øvrig godt i samsvar med de erfaringer flere av Bransjeforeningene har når det gjelder omsetning av EE-produkter.

  Type avfall

  Arbeidsgruppen har funnet det hensiktsmessig å dele EE-avfallet inn i "store" Og "små" produkter. Skillet mellom store og små produkter Går på om produktene kan legges i en vanlig avfallsbeholder eller Ikke. Små produkter vil antakelig være vanskeligere å samle Inn separat i og med at disse produktene lett kan legges i den vanlige søppelsekken Sammen med annet avfall ut fra rene bekvemmelighetshensyn. For næringsliv Og borettslag som samler avfallet sitt i større containere vil skillet Mellom store og små produkter ikke være tilsvarende relevant som for Husholdninger i eneboliger. På den annen side vil disse i større Grad se den økonomiske gevinsten ved å få sortert ut EE-avfallet fra det ordinære avfallet, og dermed kunne redusere sine Renovasjonskostnader.

  Ut fra definisjonen på store og små produkter som er gitt Ovenfor, utgjør store produkter ca. 90 000 tonn, mens små produkter Utgjør ca. 54 000 tonn. EE-avfallet er også forsøkt gruppert I avfall fra elektriske produkter og avfall fra elektroniske produkter. Formålet Med å gjøre denne inndelingen er at de valgte behandlingsløsninger Vil kunne være forskjellige for de elektriske og elektroniske produktene. De gjennomførte beregninger som er gjort viser at avfall fra elektroniske Produkter utgjør ca. 35 000 tonn, mens tilsvarende tall for avfall fra Elektriske produkter er ca. 109 000 tonn. Det er imidlertid en glidende overgang Fra elektriske til elektroniske produkter, slik at fordelingen mellom elektrisk Og elektronisk kan være gjenstand for diskusjon.

  For å sikre en tilfredsstillende innsamlingsprosent av EE-avfall vil Det sannsynligvis være nødvendig å kombinere flere ulike Innsamlingsløsninger. Viktige momenter for å sikre en høy Innsamling vil være at det er enkelt og billig for avfallsbesitter å Bli kvitt avfallet. Dette er særlig viktig for det mindre EE-avfallet hvor Alternativet vil være å legge det i søppelsekken eller Containeren sammen med annet avfall som leveres til den kommunale Renovasjonsordningen.

  Etter arbeidsgruppens vurdering innebærer dette at EE-avfallet som er Forbruksavfall må kunne leveres vederlagsfritt til forhandler eller til Tilstrekkelig utbygd kommunalt mottak. EE-avfall som erproduksjonsavfall bør Kunne leveres vederlagsfritt tilbake til forhandler ved kjøp av Tilsvarende mengder nytt utstyr. Produsent/importør bør få Ansvaret for å samle inn EE-avfallet vederlagsfritt fra kommunal/regional Mottaksplass i de områder av landet hvor produktene er omsatt/levert, samt Sørge for at avfallet gjenvinnes eller sikres forsvarlig sluttbehandling.

  Hjellnes COWI har i sin rapport til Miljøverndepartementet beregnet Kostnadene knyttet til innsamling og transport av EE-avfall fra lokal Oppsamlingsplass til demonterings- eller behandlingsanlegg. Beregningene er Gjennomført for følgende to hovedalternativer:

  • Alternativ 1 (dagens system [Med dagens system menes eksisterende Innsamlingsog mottaksordninger,jf kap 5.3] + sentralt behandlingsanlegg på Østlandet, gjenvinningsgrad 33 %)
  • Alternativ 2 (høyt ambisjonsnivå, tre regionale Behandlingsanlegg + høyt ambisjonsnivå mht innsamling, Gjenvinningsgrad 82 %)

  For begge disse alternativene er det gjennomført en transportanalyse Som bl.a. bygger på følgende sentrale forutsetninger:

  • Transportkostnadene er beregnet for innsamling av EE-avfall til Omlastingsanlegg (ett pr. fylke) og for videretransport til behandlingsanlegg.
  • All transport av EE-avfall foregår med lastebil.
  • Enhetskostnaden for transport er satt til 12 kr/km (vil sjekke om det er Returtransport som ligger til grunn for anslagene).
  • I alternativ 2 er de 3 regionale behandlingsanleggene antatt lokalisert til Oslo, Bergen og Trondheim.
  • For avfall som eksporteres er transportkostnadene beregnet fram til Utskipingshavn.

  I beregningene er gjennomsnittslassene ved transport av EE-avfall forutsatt å Være:

  Som tabell 6 viser forutsettes det at gjennomsnittslassene av hvitevarer og Elektroavfall er halvparten av gjennomsnittslassene for kabler og motorer, fordi Kabler og motorer er tyngre pr. volumenhet. Det forutsettes også at Gjennomsnittslassene til behandlingsanlegg er dobbelt så store som Gjennomsnittslassene til omlastingsanlegg. Begrunnelsen for dette er at det Antas at lastebærerne i gjennomsnitt er noe større, samtidig som Lastekapasiteten utnyttes bedre gjennom samlasting og høyere Komprimeringsgrad.

  Tabell 6. Gjennomsnittslass for transport av EE-avfall

  Avfallskategori	Gj.snittslass til omlastingsanlegg (tonn)	Gj.snittslass til behandlingsanlegg (tonn)
  Hvitevarer	3	6
  Kabler	6	12
  Motorer	6	12
  Elektroavfall	3	6

  Hjellnes COWI har kommet frem til følgende anslag for Gjennomsnittlige transportkostnader:

  Som tabell 7 viser, vil den gjennomsnittlige transportkostnaden være Ca. 280 kr lavere pr. tonn i alternativ 2 enn i alternativ 1. Dette skyldes i Sin helhet at den gjennomsnittlige transportkostnaden fra omlastingsanlegg til Behandlingsanlegg reduseres for avfall som oppstår i Nord-Norge, Trøndelag Og på Vestlandet som følge av at det i alternativ 2 forutsettes Opprettet behandlingsanlegg i regionene Bergen og Trondheim i tillegg til i Oslo.

  Tabell 7 Gjennomsnittlige transportkostnader ved sentral og regionale Behandlingsløsninger:

  Region	Gjennomsnittlige transportkostnader, alt. 1	Gjennomsnittlige transportkostnader, alt. 2
  Nord-Norge	3400	2600
  Trøndelag	1200	500
  Vestlandet	1200	500
  Sørlandet	650	650
  Østlandet	280	280
  Hele landet	860	580

  I de gjennomførte beregningene er det ikke sett på hvilke Muligheter som ligger i et samarbeid med først og fremst Sverige mht. Innsamlings- og behandlingsordninger for EEavfall. Det er imidlertid grunn til å Tro at innsamlingskostnadene særlig i Nord-Norge og i grenseområdene I Sør-Norge vil kunne reduseres ytterligere gjennom et slikt samarbeid.

  I nærområdene til eventuelle behandlingsanlegg er det også Grunn til å tro at vesentlig mengder EE-avfall vil gå direkte til Behandlingsanlegg, og ikke via en omlastingsstasjon. Transportkostnadene vil for Disse avfallsmengdene kunne reduseres med 150-300 kr/tonn.

  I beregningene er det også forutsatt at all transport skjer med Lastebil. Selv om det er grunn til å tro at mye av EE-avfallet vil bli Transportert på denne måten, vil båt og jernbane kunne Konkurrere på visse strekninger.

  Arbeidsgruppen antar derfor at transportkostnadene som er gjengitt i tabell 7 vil kunne reduseres som følge av de forhold som det er pekt på Ovenfor. Hvor store disse reduksjonene vil bli er det imidlertid vanskelig å Si noe sikkert om.

  7 Vurderinger av avfallsreduserende tiltak

  7.1 Innledning

  Med avfallsreduksjon menes reduksjon av avfallsmengdene fra kilden gjennom Redusert forbruk eller endret forbruksmønster, endrede Produksjonsprosesser, og bedre utnyttelse av råvarer og energi.

  Hovedtyngden av de tiltak og virkemidler som er satt inn på Avfallsfeltet har hittil vært begrunnet ut fra et ønske om å Få til økt gjenvinning av avfall eller en miljømessig bedre Sluttbehandling. Det er imidlertid klart at de fleste av disse tiltakene Indirekte også vil stimulere til avfallsreduksjon. F.eks. vil økte Kostnader ved forbrenning og deponering av avfall som følge av skjerpede Krav også stimulere til avfallsreduserende tiltak fordi lønnsomheten Ved å gjennomføre denne type tiltak blir bedre.

  Økt ansvar til næringslivet for å ta hånd om Produktene når de ender som avfall vil kunne stimulere ytterligere til en Utvikling i denne retningen, dette gjelder særlig så lenge det er Forbundet med kostnader å ta tilbake og behandle/gjenvinne disse Produktene. Næringslivet vil da bl.a. kunne redusere sine kostnader Gjennom å begrense selve avfallsmengden fra produktene, herunder redusere Bruken av miljøskadelige stoffer i avfallet.

  Reduksjon av mengden miljøskadelige stoffer i avfallet er et sentralt Ledd i myndighetenes hovedstrategi i arbeidet med å løse Avfallsproblemene, da en av de mest alvorlige konsekvenser ved dagens avfallshåndtering Knytter seg til spredning av tungmetaller og andre miljøskadelige Stoffer. Reduksjon av miljøskadelige stoffer er av særlig stor Betydning når det gjelder EE-avfall, da helse- og miljøskadelige Stoffer er vurdert som det viktigste miljøproblemet knyttet til dette Avfallet. Utslipp av miljøskadelige stoffer kan skje på alle ledd i EE-produktenes livsløp, fra selve produksjonen til produktene havner som Avfall. I tillegg kommer utslipp som følge av utvinning av bl.a. Tungmetaller og produksjon av råvarer/innsatsfaktorer.

  Aktuelle tiltak som vil bidra til avfallsreduksjon kan være å:

  • ta avfallsreduksjon med i betraktningen på et så tidlig stadium I produktutviklingsprosessen som mulig
  • forlenge EE-produktenes levetid gjennom å lage mer holdbare produkter Og/eller gjennom å legge forholdene bedre til rette for reparasjon. I noen Tilfelle kan imidlertid gamle produkter gjennom sitt energiforbruk eller av Andre årsaker være mindre miljøvennlige i bruk enn mer Moderne produkter.
  • utforme EE- produktene slik at de lettere kan ombrukes eller gjenvinnes, F.eks.
    • slik at de blir enklere å demontere og at det blir lett å Sortere ut miljøfarlige komponenter
    • ved å velge materialer som er egnet for ombruk og gjenvinning, Herunder utvikle nye materialer
    • ved å redusere behovet for bruk av skadelige materialer og Tilsatsstoffer, f.eks. flammehindrene stoffer i plast
    • ved å redusere bruken av miljøgifter og andre miljøskadelige Stoffer, så som kvikksølv, kadmium, bly, bromerte flammehemmere og Klorparafiner.
    • ved å bruke færre materialsorter (f.eks. færre Plasttyper)
    • merke de ulike materialer/komponenter i et produkt
  • oppmuntre forbrukerne til å velge produkter som er miljøvennlige, F.eks ved at produsentene utgir "innholdsdeklarasjoner" (informasjon Om hva produktene inneholder) og ved å informere om hvordan produktene Behandles når de ender som avfall
  • skape aksept for ombruk der det er teknisk og sikkerhetsmessig forsvarlig
  • styrke forskning og utvikling, f.eks. mht. bruk av mindre miljøsbelastende Materialsorter

  I tillegg er det en del tiltak som ikke er avfallsreduserende, men som kan Ha andre positive miljøvirkninger, f.eks:.

  • minimal bruk av naturressurser, herunder energi, i produksjonsprosessen
  • reduksjon av produktenes energiforbruk

  7.2 Utviklingstrekk

  Vi har de siste årene hatt en rivende teknologisk utvikling som har Resultert i et stort antall produkter med økt funksjonsinnhold og økt Kapasitet. Som nevnt i kap. 5.2.4 har de enkelte produktene fått lavere Vekt og tar mindre plass, men samtidig har antall produkter økt, og Produktene har fått kortere faktisk levetid. I tillegg har økt bruk Av avanserte materialer, komponenter og prosesser, ført til en Avfallsmengde som inneholder materialer som kan innebære en potensiell Miljørisiko.

  De seneste trender innenfor utviklingen av elektroniske produkter viser at Bransjen er klar over dette problemet og forsøker å gjøre Noe med det. Ikke minst skyldes dette at stadig flere kunder i såvel Offentlig som privat sektor stiller krav til produktets miljøegenskaper. Miljøriktige produkter er derfor blitt en konkurransefaktor. Følgende Trender med betydning for avfallsmengder og avfallets sammensetning kan nevnes:

  • produktene minsker i volum og vekt, f.eks. som følge av økt Bruk av elektroniske løsninger i stedet for bruk av mekaniske løsninger Med bevegelige deler. At produktene blir mindre og lettere er ut fra et miljø- Og ressursmessig syn positivt. Mindre og lettere produkter medførere Mindre forbruk av materialer. På den annen side kan produktene bli Vanskeligere å demontere.
  • produktene blir lettere å demontere, f.eks. ved at klips-system Erstatter skruer og sveising
  • produkter som i dag selges enkeltvis, f.eks. TV, videokassettopptagere, PCer o.l., smeltes i stadig større omfang sammen til multimediaprodukter I ulike varianter. Printer, kopimaskin, scanner og telefaks blir et og samme Produkt. Produktene vil ikke bli større selv om flere funksjoner bygges Inn i samme produkt.
  • det satses etterhvert på å bruke miljøvennlige Hjelpestoffer, unngå bruk av miljøfarlige flammehemmende midler og Standardisere bruk av plast til færrest mulig typer. En annen utvikling Som er på vei er videreutvikling av LCD-teknologien. Skjermer/monitorer Utgjør i dag et stort miljøproblem. LCD-monitorer vil gi flate Skjermer som er plass- og vektbesparende, og man unngår elektromagnetisk Stråling som gir enkelte brukere hudproblemer. Videre løser man Problemet med tungmetaller i glass og katoderør. Man er imidlertid noe Usikker på miljøvirkningene av væskene som finnes i LCD-skjermene, da det i stor grad er ukjent for miljøvernmyndighetene Hvilke væsker skjermene inneholder.

  7.3 Tiltak for ytterligere avfallsreduksjon

  Arbeidsgruppen mener det må være en generell målsetting å Stimulere til reduksjon av mengden EE-avfall og redusere mengden skadelige Stoffer i avfallet.

  Det er en positiv utvikling mht. reduksjon av miljøskadelige stoffer I EE-produkter. Arbeidsgruppen mener det er viktig at denne utviklingen Fortsetter. I motsatt fall vil miljøvernmyndighetene vurdere mulighetene For å stille krav til innholdet i produktene i medhold av Produktkontrolloven.

  Etablering av produsentansvar for avfall fra EE-produkter vil innebære At produsentene innkalkulerer kostnadene for avfallsbehandlingen som dermed til Slutt vil inngå i konsumentprisen. Kombinert med en avfallsbehandlingspris Som reflekterer de samfunnsøkonomiske kostnadene ved behandlingen, vil et Slikt ansvar gi produsentene incentiver til å utvikle sine produkter både Slik at det blir mindre avfall og slik at det avfallet som oppstår lettere Kan gjenvinnes.

  8 Tekniske og samfunnsøkonomiske vurderinger av Innsamling og behandling av avfall fra elektriske og elektroniske produkter

  EE-avfall består som tidligere nevnt av svært heterogene Produkter som inneholder flesteparten av stoffene som finnes i det periodiske System. Samtidig er de viktigste miljømessige konsekvensene knyttet til håndteringen Av EE-avfall at miljøgifter kan slippes ut til omgivelsene. Utslippene Vil ofte skje over en svært lang tidsperiode. Utslippsforholdene vil også Kunne påvirkes negativt av fysiske, kjemiske og biologiske prosesser som Foregår i en avfallsfylling. Miljøkostnadene knyttet til Forbrenning og deponering er for øvrig nærmere beskrevet i kap 5.4

  Den tekniske utviklingen på dette området går svært Raskt, slik at mange av de produktene som ender som avfall i dag vil skille seg Vesentlig ut fra produkter som vil ende som avfall om f.eks. 10 – 15 år Både mht. utforming, materialinnhold og tilrettelegging for demontering og Gjenvinning. Det har derfor ikke vært mulig å foreta fullstendige Tekniske og samfunnsøkonomiske vurderinger av tiltak for gjenvinning. Arbeidsgruppen har imidlertid i dette kapittelet så langt det har vært Praktisk mulig forsøkt å foreta denne type vurderinger.

  8.1 Tekniske muligheter for gjenvinning av EE-avfall

  EE-avfall inneholder i all hovedsak metaller, plast og glass. Det finnes Imidlertid også mindre mengder treverk, KFK, brom, klorparafiner, PCB og Andre oljeprodukter i EEavfallet. Med unntak av plast er det svært lite Organisk avfall i EE-avfallet. Mulighetene for energimessig utnyttelse av EE-avfallet er derfor kun vurdert for plast.

  Metaller:

  Jern/stål utgjør den vektmessig klart største andelen av EE-avfallet med anslagsvis 44,6 %. Andre store metallfraksjoner er kobber (9,8 %), aluminium (4,1 %) og bly (0,3 %). Dette er fraksjoner i EE-avfallet som i Stor grad materialgjenvinnes i dag. Gjenvinningen skjer dels i Mo i Rana, dels Eksporteres metallene for gjenvinning i utlandet. Også edelmetaller som Gull, sølv og palladium blir i dag gjenvunnet ut fra rene bedriftsøkonomiske Vurderinger.

  Messing, beryllium, kvikksølv, kadmium, nikkel og blyoksyder er andre Metaller av en viss betydning som forekommer i EE-avfallet og som teknisk kan Gjenvinnes.

  Ved å utnytte at metallene har ulike smeltepunkt, lar det seg også Gjøre å gjenvinne de ulike metallene i sammensatte produkter, F.eks. metallene i kretskort.

  Plast:

  Etter jern/stål er plast den største enkeltfraksjonen i EE-avfallet. I gjennomsnitt utgjør plast i overkant av 20% av dette Avfallet målt i vekt. Plastfraksjonen består av en rekke ulike Plasttyper, bl.a. PVC, PP og PUR. Rent teknisk kan plasten både Materialgjenvinnes og energiutnyttes. De miljømessige konsekvensene Knyttet til materialgjenvinning og energimessig utnyttelse må derfor Tillegges betydelig vekt i valg av gjenvinningsform.

  Glass:

  Glass utgjør anslagsvis 6,2 % av EE-avfallet. I det alt vesentlige er Dette såkalt CRT-glass som brukes i billedskjermene på PCer og Fjernsyn. Rent teknisk vil dette glasset kunne materialgjenvinnes. Dette Forutsetter imidlertid at et belegg på baksiden av skjermene, som bl.a. Inneholder betydelig mengde tungmetaller, fjernes på en tilfredsstillende Måte før glasset gjenvinnes. Behandlingen av billedskjermene i Sverige i dag består i at disse mates inn i forbrenningsanlegget med sikte På at aske og slagg fra forbrenningsprosessen skal glassifiseres før Dette i neste omgang legges på spesialdeponi. Et alternativ til ovennevnte Løsninger vil være å deponere billedskjermene på et Spesialavfallsdeponi.

  Tre:

  Trevirke er anslått å utgjøre knapt 1 % av EE-avfallet. Det antas ikke å være spesielle problemer knyttet til gjenvinning av Dette trevirke, enten dette skjer i form av materialgjenvinning eller Energiutnyttelse.

  Diverse:

  I Hjellnes COWIs rapport er ca. 12 %, tilsvarende 17 300 tonn, av EE-avfallet målt i vekt ikke fordelt på materialtype. Anslagsvis 2 500 tonn av denne restfraksjonen er betong som er benyttet i vaskemaskiner for å Gjøre disse mer stabile. Det finnes også en god del olje i kuldemøbler, Kabler, transformatorer m.m., men arbeidsgruppen har ikke noe anslag på Hvor stor vektandel av EE-avfallet olje utgjør. En del av restfraksjonen Vil også være metaller, glass, plast osv. som ikke er fordelt på Materialtype ga. at fordelingsnøklene som er brukt ikke er tilstrekkelig Nøyaktige.

  8.2 Samfunnsøkonomiske vurderinger av tiltak for Separat innsamling og behandling

  I dag blir ca. 40 000 tonn EE-avfall samlet inn og gjenvunnet ut fra Bedriftsøkonomiske vurderinger. Dette gjelder først og fremst Hvitevarer, kabler og elektromotorer, jf. kap 5. Hovedtyngden av EE-avfallet (ca. 105 000 tonn) går imidlertid til de kommunale Avfallsbehandlingsanleggene.

  Dagens system for husholdninger:
  De små EE-produktene blir samlet Inn gjennom den ordinære kommunale renovasjonsordningen. Ved å ta Utgangspunkt i gjennomsnittlig renovasjonsgebyr og gjennomsnittlig levert mengde Avfall fra husholdningene, vil kostnadene ved innsamling og Forbrenning/deponering være i størrelsesorden 2000 – 2500 Kr/tonn.

  For større produkter vil alternativet være å transportere Disse til kommunale mottaksplasser selv, eller levere disse tilbake til Forhandler ved nykjøp. Levering på kommunale mottaksplasser vil som Regel være gratis for hvitevarer som sendes videre til gjenvinning, mens Kostnaden for EE-avfall som deponeres vil være i størrelsesorden 5 – 600 kr/tonn. Ved retur til forhandler vil forhandler som regel ta 50 – 100 Kr/enhet. Med en gjennomsnittsvekt på 50 kg skulle dette gi en kostnad på 1000 – 2000 kr/tonn.

  Dagens system for næringslivet:
  Deponikostnaden for EE-avfall fra Næringslivet vil være den samme som for tilsvarende avfall fra Husholdningene, dvs. 5 – 600 kr/tonn. Innsamlings- og transportløsningene Som velges vil imidlertid kunne variere ut fra hva slags typer og mengder avfall Som genereres. Næringsvirksomhet vil f.eks. enten kunne være Tilknyttet en kommunal renovasjonsordning eller basere seg på egen Oppsamling og transport. Arbeidsgruppen antar imidlertid at næringslivets Kostnader ved innsamling og transport til kommunalt avfallsanlegg ligger i størrelsesorden 500 – 1500 kr/tonn.

  Separat innsamling av EE-avfall:
  Under forutsetning av et godt utbygd Nettverk av lokale mottaksstasjoner for EE-avfall, vil kostnadene ved innsamling Og levering til lokal mottaksstasjon stort sett være de samme som ved Levering til kommunalt avfallsbehandlingsanlegg. For det mindre EE-avfallet vil Det imidlertid være en merkostnad ved at kommunene sannsynligvis må Opprette et separat innsamlings- og mottakssystem i tillegg til at forhandlerne Får en tilbaketakingsplikt. Det kan tenkes ulike løsninger for Hvordan kommunene kan organisere denne innsamlingen. En mulighet vil være At kommunene henter denne type avfall ved husholdningene og ved mindre næringsvirksomhet 2-4 ganger i året. Alternativt kan igloo- eller containerløsninger Som baserer seg på at avfallsbesitter selv bringer EE-avfallet etableres. Kostnadene ved begge disse alternativene antas å være relativt Beskjedne. F.eks. har erfaringstall fra Bergen vist at det koster ca. 100 Kr/tonn å sette ut igloer for innsamling av glass og hente disse inn til Lokal mottaksstasjon når iglooene er fulle. Selv om egenvekten av EE-avfallet sannsynligvis vil være en god del lavere enn for glass, bør Tonnkostnaden neppe overstige 2 – 300 kroner.

  	Dagens innsamling		Separat innsamling
  	Husholdning	Næring	Husholdning	Næring
  Innsamling/transport lokalt	1500 - 2000	500 - 1500	1700 - 2200	500 - 1500

  I tabell 8 er kostnadene ved dagens innsamling og transport frem til Kommunalt avfallsbehandlingsanlegg sammenlignet med tilsvarende kostnader ved Separat innsamling og transport frem til kommunalt/regionalt mottak Sammenlignet.

  Tabell 8 viser at kostnadene ved innsamling og transport lokalt vil være Stort sett de samme ved et system for separat innsamling av EE-avfallet som ved Dagens system. Dette innebærer at i valg av løsning skal de Samfunnsøkonomiske kostnadene ved videretransport og behandling av EE-avfallet vurderes opp mot dagens kostnader ved forbrenning/deponering av det Samme avfallet.

  En slik sammenligning er imidlertid ikke mulig siden de helse- og miljømessige Kostnadene ved forbrenning eller deponering av EE-avfall ikke kan tallfestes, Jf. kap 5.4.4. Arbeidsgruppen har i stedet tatt utgangspunkt i eksisterende målsetting For innsamling og behandling av spesialavfall og de politiske målsettinger Som gjelder reduksjon og stans av utslippene av miljøgifter, jf. Nordsjødeklarasjonene.

  8.3 Konklusjon

  Arbeidsgruppen anbefaler at EE-avfall så langt som praktisk mulig blir Samlet inn separat og sent til egne sorterings-/behandlingsanlegg. Komponenter Som inneholder miljøgifter eller tungmetaller skal tas ut og sikres en Forsvarlig behandling i henhold til spesialavfallsforskriften. Øvrige Materialer i EE-avfallet skal gjenvinnes så langt dette er samfunnsøkonomisk Forsvarlig. I denne sammenheng er det viktig å være oppmerksom på At det ikke vil være ønskelig å gjenvinne en del komponenter Pga. den fare dette vil innebære mht. spredning av miljøgifter/tungmetaller.

  Da de fleste husholdninger og næringsvirksomheter neppe vil ha Tilstrekkelig kompetanse til å avgjøre om et produkt inneholder Miljøfarlige komponenter eller ikke, er det nødvendig å Legge opp til et innsamlingssystem som skal ta imot alle typer Tabell 8 Sammenstilling av kostnader ved innsamling og transport av EE-avfall for dagens Løsning og for løsning med separat innsamling og behandling.

  EE-avfall. En særskilt innsats må likevel rettes inn mot de Produkter/komponenter som antas å inneholde de største mengdene Miljøgifter og/eller tungmetaller. I denne sammenheng kan det vises til At Regjeringen har som målsetting at praktisk talt alt spesialavfall skal Samles inn og sikres en forsvarlig behandling.

  På dette grunnlag har arbeidsgruppen kommet frem til følgende Anbefalte målsettinger:

  1. Innen år 2000 skal 80 % av EE-avfallet målt i vekt samles inn Via separate innsamlingsløsninger. Prosentsatsen skal beregnes ut fra den Totale mengden EE-avfall som oppstår pr. år. Fastsettelse av den Totale mengden må baseres på registreringer, statistikkføring Og målemetoder for å komme frem til så riktig tall som mulig.
  2. For EE-avfall som defineres som spesialavfall er målsettingen at Praktisk talt alt skal samles inn innen år 2000.
  3. Ved behandlingen av EE-avfallet skal de deler av avfallet som er Spesialavfall i henhold til spesialavfallsforskriften sorteres ut og behandles i Samsvar med spesialavfallsforskriften. Dette vil innebære at det vil bli Stilt krav til behandlingen av EE-avfallet for å sikre at dette skjer på En miljømessig tilfredstillende måte.

     Resten av EE-avfallet skal gjenvinnes så langt dette er samfunnsøkonomisk Lønnsomt.

  4. Den langsiktige målsettingen er at praktisk talt alt EE-avfall skal Samles inn separat og sikres en miljømessig forsvarlig behandling, Herunder gjenvinnes så langt dette er samfunnsøkonomisk Lønnsomt.

  9 Vurdering av aktuelle virkemidler for avfall fra Elektriske og elektroniske produkter

  9.1 Innledning

  I St.meld. nr. 44 (1991-92) er det lagt opp til en omfattende Virkemiddelbruk for å løse avfallsproblemene. Nedenfor gjennomgås Ulike virkemidler som myndighetene kan tenkes å ta i bruk for å få Til økt innsamling og gjenvinning av EE-avfall. Aktuelle virkemidler kan Være avgifter på avfall som går til deponering eller Forbrenning, avgifter på EE-produkter, avtaler mellom næringslivet Og Miljøverndepartementet, forskriftsregulering eller informasjon, evt. Kombinasjoner av disse virkemidlene.

  Estimert mengde EE-avfall årlig utgjør ca. 144 000 tonn, og Omfatter svært uensartede produkter både mht. størrelse, Teknisk kompleksitet og materialkomposisjon. Spennvidden er fra lyspærer Og elektriske barbermaskiner til høyspentkabler og flytende krystaller. Avfallet oppstår både i husholdninger og i næringsliv såvel Som i offentlige og private institusjoner. Produktenes antatte levetider Varierer fra 1 til 25 år.

  9.2 Økonomiske virkemidler

  9.2.1 Riktigere priser på deponering og Forbrenning av avfall

  Ulike økonomiske virkemidler kan settes inn for å etablere et Samfunnsøkonomisk mer riktig nivå på priser som ligger til Grunn for valg av sluttdisponeringløsninger for EE- avfall. Samfunnsøkonomisk Riktige priser på sluttbehandling av avfall i alle berørte markeder Vil i utgangspunktet gi en samfunnsøkonomisk riktig tilpasning mht. hvor Mye av EE-avfallet som samles inn og gjenvinnes, og hvor mye som deponeres eller Forbrennes. Slik er det imidlertid ikke.

  Her i landet har vi frem til nå hatt gjennomgående lave priser på Sluttbehandling av avfall. De lave prisene har ført til at den billigste Løsningen for avfallsbesitteren ofte har vært å la avfallet gå Usortert til deponi/forbrenningsanlegg. Årsakene til det lave prisnivået På sluttbehandlingen har bl.a. vært manglende inndekning av reelle Bedriftsøkonomiske kostnader ved avfallsanleggene, samt at miljøkostnader Ved deponering og forbrenning ikke dekkes inn via avfallsgebyrene. Kommunenes Plikt til å ta full kostnadsdekning ved beregning av avfallsgebyrene som Ble innført i 1995 samt skjerpede krav til fyllplass og Forbrenningsanlegg vil bedre dette vesentlig.

  Imidlertid vil det, selv med strenge krav til teknisk standard ved Anleggene, fortsatt være miljøkostnader knyttet til deponering og Forbrenning. Det vil bl.a. fortsatt være forsøplingsproblemer og Utslipp av forurensninger, da hverken forurensninger av næringssalter og Miljøgifter i sigevann eller gassutslipp fra fyllinger og Forbrenningsanlegg vil kunne fjernes 100 %. Et mulig virkemiddel for å Prise miljøkostnadene ved avfallsbehandlingsanleggene er å innføre En statlig avgift på alt avfall som går til deponering eller Forbrenning. En slik avgift er allerede innført i Danmark og det er Planer om å innføre en slik avgift i Finland og Sverige. Miljøverndepartementet Vil i 1996 utrede muligheter for og konsekvenser av å innføre en Slik avgift, og på bakgrunn av dette eventuelt fremme forslag om innføring Av en slik avgift, jf. St. meld. nr. 2 (1994-95) s. 89. Det er ennå for Tidlig å si hvordan utformingen av en evt. avgift vil bli. Avgiften vil Imidlertid neppe bli så høy at den fullt og helt reflekterer miljøkostnadene Ved deponering og forbrenning av EE-avfall, jf. drøftingen av disse Kostnadene i kapittel 5.4. Det antas derfor at en slik avgift alene vanskelig Vil kunne være tilstrekkelig virkemiddel overfor EE-avfall.

  9.2.2 Produktavgift

  En annen måte å prise miljøkostnader på er en Statlig avgiftsbelegging av de produkter eller innsatsfaktorer som gir opphav Til forurensning. Avgiften fastsettes da ut i fra forventede eksterne kostnader Fra produktet når det ender som avfall. En svakhet ved en slik Produktavgift er at den ikke gir tilstrekkelige incentiver til ønsket Adferd, da den ikke gir signaler om hvilken sluttdisponering som er ønskelig Når produktet ender som avfall. En avgiftsbelegger produktet ut fra den Forutsetning at de eksterne kostnadene er helt uavhengige av hvordan produktet Faktisk blir disponert. Dette innebærer at prissystemet ikke vil gi Incentiver til riktig sluttdisponering, f.eks. ved gjenvinning fremfor Deponering. En produktavgift er derfor ikke et egnet virkemiddel for å Sikre økt innsamling og gjenvinning av EE-avfall.

  9.2.3. Refunderbar produktavgift

  En produktavgift kan gjøres refunderbar, slik at den differensieres Avhengig av hvordan produktet faktisk blir disponert når det ender som Avfall. Den initielle avgiften settes da til et nivå tilsvarende eksterne Kostnader knyttet til den verst tenkelige sluttdisponering, f.eks. forsøpling I naturen eller deponering på fyllplasser av lav standard. Hvis avfallet Disponeres på en slik måte refunderes ikke noe av avgiften. Hvis Sluttdisponeringen derimot medfører lavere eksterne kostnader, f.eks. ved Gjenvinning, kan hele eller deler av avgiften refunderes avhengig av forskjeller I eksterne kostnader ved den verst tenkelige og den aktuelle sluttdisponering. Et slikt system forutsetter at man i etterhånd har fullstendig oversikt Over hvordan avfallet faktisk er blitt disponert. Det vil være svært Vanskelig å fremskaffe informasjon om hvorvidt avfall som ikke leveres til Gjenvinning, går til deponering eller forbrenning. Et refusjonssystem kan Derfor vanskelig differensieres avhengig av dette. Derimot kan et Refusjonssystem basere seg på om avfallet er returnert til et Gjenvinningssystem eller ikke.

  Et alternativ til å differensiere avgiften avhengig av hvordan Produktet faktisk blir disponert når det ender som avfall, er å Basere refusjonssystemet på at man på forhånd differensierer Avgiften avhengig av hvor stor andel av avfallet som antas å Ville bli levert til forsvarlig behandling. En "nettoavgift" (avgift Minus refusjon) beregnes på forhånd basert på prognoser om Forventet returandel, og pålegges importørene og produsentene av EE-produkter. Dermed gis importørene og produsentene incentiver til å Etablere og drive ordninger for innsamling og gjenvinning av avfall.

  En generell avgift på alle EE-produkter ville favne svært vidt. EE-produkter er av svært ulik karakter, og har priser som varierer Kraftig. I tillegg har produktene ulike miljøkostnader når de ender Som avfall. En avgiftssats og et refusjonsbeløp på ett bestemt nivå Vil derfor ikke være effektiv for alle produkter. Dersom avgiftssatsene Settes på ulike nivåer, må også refusjonsbeløpet Differensieres tilsvarende. Samtidig vil kretsen av refusjonsberettigete være Svært stor. Et slikt system vil bli administrativt tungvint og kostbart å Gjennomføre. Dersom refusjonssystemet baseres på at man på Forhånd differensierer avgiften etter antatt mengde som vil bli levert til Forsvarlig behandling, innebærer dette en forhåndsvurdering av Returandel for svært mange ulike produkttyper. Også dette blir Administrativt kostbart og vanskelig gjennomførbart. En refunderbar Produktavgift anses derfor ikke som aktuelt virkemiddel som en totalløsning For økt innsamling og gjenvinning av EE-avfall generelt. En refunderbar Produktavgift kan imidlertid være aktuelt for enkelte EE-produkter, f.eks. For produkter som inneholder miljøgifter hvor det er ønskelig med Et høyt innsamlingsnivå. Refunderbar produktavgift kan gjelde som Virkemiddel alene eller i samvirke med andre virkemidler.

  9.2.4 Pantesystem

  Pantesystemer utformes ved at det på produktet som forårsaker Avfall betales et merbeløp (pant) som refunderes ved innlevering av Avfallet. Sluttbrukerne gis derved et økonomisk incentiv til å Returnere avfallet. Et pantesystem kan organiseres av staten, og vil da fungere Som en refunderbar avgift. F.eks. er dagens bilvrakordning organisert på Denne måten. Et pantesystem kan også organiseres av næringslivet, Jf. dagens systemer for emballasje til drikkevarer. Panteordninger kan fremmes Gjennom direkte reguleringer, f.eks. pålegg om slike systemer eller ved å Ha et avgiftssystem der produkter som inngår i et godkjent pantesystem Fritas for avgiften.

  Et pantesystem kan være administrativt krevende med påfølgende Kostnader. Dette vil særlig være tilfelle ved gjennomføring Av et pantesystem på EE-avfall som en totalløsning, bl.a. på Grunn det store antall ulike produkttyper fra en mengde ulike produsenter samt Et stort antall forhandlere, herunder enkelte døgnfluer. Ordningen kan Likevel vurderes for enkelte EE-avfallsfraksjoner, f.eks. for produkter som Inneholder miljøfarlige stoffer og som det kan være vanskelig å Få samlet inn på annet vis.

  9.2.5 Støtteordninger

  Bruk av statlige støtteordninger som virkemiddel på Gjenvinningssektoren har normalt hatt som formål å sikre etablering Av samfunnsøkonomisk lønnsom innsamlings- og Gjenvinningsvirksomhet, som av ulike årsaker ikke ville kunne etableres Uten offentlige tilskudd. Bruk av offentlig driftsstøtte for å Sikre innsamling og gjenvinning er ikke i overensstemmelse med prinsippet om at Forurenseren skal betale. Permanent offentlig driftsstøtte er dessuten i Strid med statsstøttereglene i EØS-avtalen, og vil derfor ikke være Et aktuelt virkemiddel. Når det gjelder investeringsstøtte har Myndighetene svært begrensede midler å bidra med, slik at dette bare Vil kunne være aktuelt i helt særskilte tilfelle.

  9.3 Juridiske/administrative virkemidler

  9.3.1 Avtale om retur og gjenvinning

  Et aktuelt virkemiddel er at næringslivet påtar seg ansvaret for Avfallshåndteringen av egne produkter når disse ender som avfall Gjennom forhandlinger og avtaler med Miljøverndepartementet, jf. St.meld. Nr. 44 (1991-92). Slike avtaler er allerede inngått for bl.a. dekk, Blybatterier, emballasje av brunt papir, kartong, drikkekartong, plast og Metall. Avtalene som er inngått varierer både i form og innhold Fordi de er særskilt tilpasses til den aktuelle avfallsfraksjon og fordi Det varierer om avtalen står alene som eneste virkemiddel eller suppleres Med forskrift. Det sentrale ved slike avtaler er imidlertid at næringslivet Påtar seg ansvaret for innsamling og gjenvinning av avfallet i henhold til Fastsatte målsetninger.

  Som følge av disse avtalene har den aktuelle bransje etablert egne Bransjeorganer som på vegne av bransjen står for organisering og Finansiering av retur- og gjenvinningsordningene. Hvilke oppgaver de ulike Bransjeorganene ivaretar varierer mellom de ulike returordningene. Sentrale Oppgaver er å fastsette og innkreve et selvpålagt bransjegebyr for å Dekke kostnadene i ordningen. Bransjeorganene inngår også avtaler Med kommuner, innsamlingsentrepenører og gjenvinningsbedrifter om Innsamling og gjenvinning av avfallet. Kommunen eller den private aktøren Kan f.eks. forestå den praktiske gjennomføringen av innsamlingen. Det økonomiske ansvaret vil likevel ligge på næringslivet. Som eksempel på ordning hvor kommunene forestår avfallsinnsamlingen Etter avtale med en bransjeorgansisasjon kan nevnes innsamlings- og Gjenvinningsordningen for drikkekartong. Ordningen er basert på en avtale Mellom bransjeselskapet Norsk Returkartong og kommunene som innebærer at Kommunene står for innsamling av kartongavfallet og for videresalg av Dette til gjenvinningsbedriftene, enten direkte eller via Norsk Returkartong.

  Inngåelse av avtaler med næringslivet om produsentansvar er i tråd Med prinsippet om at forurenseren betaler. Ved en slik løsning stilles Bransjen fritt mht. hvordan de vil oppfylle sine forpliktelser. Samtidig Plasseres kostnaden for avfallsproblemet der det hører hjemme; på Produsentleddet, som derved gis incentiver til å redusere avfallsmengden Og innholdet av miljøskadelige komponenter i avfallet.

  En hovedutfordring i en slik avtalebasert løsning er å sikre Oppslutning om finansiering av ordningen. Dersom finansiering av ordningen gjøres Ved et frivillig bransjepålagt "gjenvinningsgebyr" er det Bransjen selv som må sørge for innkreving av dette. Siden et slikt Gjenvinningsgebyr ikke er pålagt ved lov vil det være fare for at Ikke alle i bransjen er villig til å betale det. Det vil derfor være Fare for at noen importører/produsenter blir "gratispassasjerer", Dvs. de unndrar seg betaling av det frivillige bransjegebyret samtidig som de Bidrar med kostnader i retursystemet.

  Dersom en tilstrekkelig andel av produsentene/importørene i bransjen Er part i avtalen vil gratispassasjerproblemet kunne unngås, og en Bransjeavtale kan da stå på egne ben. En mulighet for å unngå Gratispassasjerproblemet er også å la forhandlerne fungere som Kontrollører. I andre sammenhenger vil gratispassasjerproblemet være Av en slik art at det blir nødvendig å supplere bransjeavtalen med Andre virkemidler, f.eks. en forskrift.

  EE-produkter er en sammensatt produktgruppe, som omfatter produkter som både Mht. antall, størrelser, bruksområder og brukergrupper er svært Forskjellige. En avtale kan fastsette overordnede mål for innsamling og Gjenvinning av EE-avfall generelt, samt plassere ansvaret for at målene nås På et eller flere ledd i distribusjonskjeden. Produsenten/importøren Vil selv kunne bestemme hvordan innsamlingen skal organiseres og finansieres.

  En eller flere avtaler der EE-bransjen påtar seg ansvar for å sørge For innsamling og gjenvinning eller forsvarlig sluttbehandling av EE-avfall Anses som et aktuelt virkemiddel. På grunn av gratispassasjerproblemet må En slik avtale suppleres med andre virkemidler.

  9.3.2 Forskriftsregulering

  Forbud mot deponering av EE-avfall

  Forurensningslovens § 33 og produktkontrollovens § 4 gir hjemmel For å innføre forbud mot deponering eller forbrenning uten Energiutnyttelse av bestemte produkter eller avfallskategorier. Et eksempel på Dette er dekkforskriften, som oppstiller et forbud mot deponering av dekk. Forbud mot deponering eller forbrenning uten energiutnyttelse kan være et Effektivt virkemiddel for å sikre en miljømessig forsvarlig Behandling av EE-avfall. En ulempe ved et slik forbud er imidlertid faren for økt Ulovlig forsøpling og deponering. Dersom man innfører et slikt Forbud må man derfor sørge for at det er enkelt for avfallsbesitter å få levert EE-avfallet til annen behandling.

  Deponeringsforbud er neppe noen aktuell løsning for EE-avfall Generelt, bl.a. fordi det ville bli vanskelig å kontrollere (ut over Kravet om tillatelse for deponering av EE-avfall som defineres som Spesialavfall).

  Pålegge kommunene kildesortering av EE-avfall

  Forurensningslovens § 30 gir hjemmel for å pålegge Kommunene å innføre sorteringsordninger for avfall. Bestemmelsen er Ennå ikke tatt i bruk fordi man i første omgang satser på at Kommunene innfører kildesorteringsordninger for avfallet frivillig i takt Med at avsetningsmulighetene øker. Dersom kommunene ikke frivillig Sorterer ut avfall som det finnes gjenvinningsløsninger for, og som det Vil være samfunnsøkonomiske lønnsomt å gjenvinne, kan Det bli aktuelt å ta bestemmelsen i bruk. Et aktuelt virkemiddel kunne Derfor være et pålegg til kommunene om å sortere ut EE-avfall. Dette er imidlertid et virkemiddel som, hvis det står alene, er lite i Overensstemmelse med produsentansvarstankegangen. Virkemiddelet er derfor i første Rekke aktuelt for å supplere gjennomføringen av produsentansvaret.

  Pålegge avfallsbesitter sorterings- og leveringsplikt for EE-avfall

  Forurensningslovens § 33 gir bl.a. hjemmel for pålegg om Innsamling, oppbevaring eller sortering av avfall. Slike pålegg kan Treffes overfor bl.a. den som besitter avfall og den som produserer, omsetter Eller bruker avfallsskapende produkter.

  Denne ordningen er ikke helt i samsvar med produsentansvarstankegangen, jf. Kap. 3.1, i og med at den plasserer det økonomiske ansvaret for avfallshåndteringen På avfallsbesitter. Ordningen vil ikke gi produsent/importørleddet Tilstrekkelige incentiver til etablering av innsamlings- og behandlingssystemer, Tilrettelegging for gjenvinning, avfallsreduserende tiltak etc. Når Avfallsbesitter må betale for behandlingskostnadene ved innleveringen, Risikerer man dessuten at mange avfallsbesittere vil foretrekke å levere Avfallet der det er billigst, fremfor der avfallet vil få den miljømessig Beste behandlingen. Man risikerer også et forsøplingsproblem, da Avfallsbesitter kan fristes til ulovlig dumping av avfallet.

  En løsning med plikt for avfallsbesitter til å sortere og Levere til gjenvinning er mest hensiktsmessig for avfall som oppstår i Virksomheter. EE-produktene finnes ofte i privathusholdninger, og da vil en Leveringsplikt være lite hensiktsmessig.

  Pålegge næringslivet plikt til å sørge for Innsamling og gjenvinning

  Forurensningsloven § 33 gir også hjemmel til å pålegge Gjenvinning eller annen behandling av avfall. Det kan treffes vedtak om bl.a. Materialgjenvinning, energiutnyttelse, innsamling, oppbevaring og sortering. Det Kan også settes bindende mål for gjenvinning. Pålegg skal Kunne gjøres gjeldende mot den som sitter med avfallet i siste ledd og Mot produsent, importør og leverandør. Pålegg kan rettes mot Alle typer avfall, både produksjonsavfall og forbruksavfall. Også Produktkontrollovens § 4 gir Miljøverndepartementet myndighet til å Treffe vedtak for å forebygge at et produkt medfører avfall, bl.a. Ved å gi bestemmelser om retur- og panteordninger, gjenvinning eller annen Avfallsbehandling. De ansvarlige etter denne bestemmelsen er produsent, leverandør (inkl. importør), bruker eller andre som behandler produktet.

  Dersom en forskrift pålegger f.eks. importører/produsenter Plikt til å sørge for innsamling og gjenvinning eller forsvarlig Sluttbehandling av en avfallsfraksjon, vil plikten gjelde individuelt for den Enkelte importør/produsent. Dette er likevel ikke til hinder for at disse Går sammen om den praktiske gjennomføringen av forskriften. En Aktuell måte å gjøre dette på, er å danne et Selskap som kan administrere den praktiske innsamlingen og leveringen til Behandling. De kostnadene selskapet påføres ved å gjøre Dette, må dekkes av de deltagende produsentene/importørene, f.eks. Ved et gebyr på nye produkter. Dette innebærer bl.a. at Produsentene/importorene ved gebyrfastsettelsen kan ta hensyn til kostnadene ved Avfallsbehandlingen av de ulike produktene, noe som vil gi incentiv til Utvikling av mindre miljøbelastede produkter. Det er imidlertid opp til Bransjen selv å avgjøre hvordan innsamlingen og behandlingen skal Finansieres.

  Forskriftsregulering av EE-avfall med utgangspunkt i forurensningslovens § 33 og produktkontrollovens § 4 er en svært aktuell løsning.

  9.4 Informasjon

  Informasjon og holdningsskapende arbeid er et viktig ledd i arbeidet for å Redusere avfallsmengdene, øke gjenvinningen og sikre en forsvarlig Behandling av restavfallet. Myndighetene arbeider blant annet med informasjon Overfor kommunene om beregning av avfallsgebyrene med utgangspunkt i de reelle Kapital- og driftskostnadene ved deponering og forbrenning. I tillegg gis det Informasjon om ulike kildesorteringsløsninger m.m. I forbindelse med innføring Av nye virkemidler med sikte på økt gjenvinning av bestemte Avfallsfraksjoner, er det svært viktig å informere om innføringen Av ordningen og å følge opp med løpende informasjon. For de Ordninger som allerede er etablert har slik informasjon blitt utarbeidet og Finansiert i samarbeid mellom myndighetene og den aktuelle bransjen. Slike Informasjonsopplegg vil være aktuelle ved innføring av nye Ordninger for innsamling og gjenvinning av EE-avfall.

  9.5 Konklusjon

  Gjennomgangen viser at det foreligger et bredt spekter av virkemidler som Kan benyttes for å sikre innsamling og gjenvinning eller annen forsvarlig Behandling av EE-avfall.

  Som omtalt i kapittel 3.2.1 er en del EE-avfall spesialavfall. På Grunn av miljøskadevirkningene EE-avfall som er spesialavfall kan forårsake Er det særlig viktig å sørge for innsamling og forsvarlig Behandling av dette avfallet. Forskrift om spesialavfall av 19. mai 1994 Fastsetter krav om håndtering og levering av spesialavfall. Imidlertid er Denne forskriften ikke tilstrekkelig til å sikre innsamling og forsvarlig Behandling av alt EE-avfallet som er spesialavfall. Dette skyldes bl.a. at Spesialavfallsforskriften ikke vil kunne sikre god nok tilgjengelighet til Innlevering av EE-avfallet. En annen viktig årsak til Spesialavfallsforskriftens utilstrekkelighet i forhold til EE-avfallet er at Forskriften baserer seg på at avfallsbesitter må betale ved Innlevering av spesialavfallet. For å sikre innsamling av EE-avfallet er Det nødvendig at avfallsbesitterne kan levere EE-avfallet vederlagsfritt.

  Siden EE-avfall omfatter svært mange og til dels svært Uensartede produkttyper som er sammensatt av en mengde ulike stoffer og Materialer, kan det være vanskelig for avfallsbesitter å vurdere om Det enkelte produkt som kasseres er spesialavfall. For å sikre at alt EE-avfall som er spesialavfall samles inn til forsvarlig behandling, er det Derfor etter arbeidsgruppens mening nødvendig å samle inn praktisk Talt alt EE-avfall, uten hensyn til om det enkelte produkt er spesialavfall Eller ei. Etter innsamling må EE-avfallet sorteres og evt. enkelte Produkter demonteres slik at de miljøskadelige komponentene kan leveres Til innsamlere eller behandlingsanlegg i spesialavfallssystemet og det øvrige EE-avfallet gjenvinnes der dette ut fra en avveining av miljøhensyn, Ressurshensyn og økonomiske forhold er berettiget.

  Etter arbeidsgruppens vurdering bør det iverksettes en forskrift om Mottak, innsamling og gjenvinning eller sluttbehandling av kasserte elektriske Og elektroniske produkter for å sikre innsamling og gjenvinning eller Forsvarlig sluttbehandling av EE-avfall. Forskriften bør fastsette en Plikt for den enkelte produsent/importør til å sørge for Innsamling og gjenvinning eller forsvarlig sluttbehandling av EE-avfall. På Denne måten vil man sikre at avfallsbehandlingskostnadene i større Grad reflekteres i produktprisene. Pliktene i en forskrift vil gjelde Individuelt for den enkelte produsent/importør. At Produsenter og importører av de samme produktene får de samme Pliktene innebærer en likebehandling av norskproduserte og importerte Produkter, slik at man unngår uønskede konkurransevridninger.

  For å sikre at EE-avfallet blir levert inn fra avfallsbesitter bør Forskriften oppstille en plikt for forhandlere av EE-produkter til å ta Kasserte EE-produkter i retur ved sitt forretningssted. Mottaksplikten for den Enkelte forhandler bør begrenses til å gjelde de produkter Forhandleren selv omsetter, men ikke til fabrikat/merke.

  EE-avfall som er forbruksavfall bør kunne leveres vederlagsfritt til Forhandler. Dette innebærer at kasserte EE-produkter fra husholdninger, Samt kasserte produkter av tilsvarende art og mengde fra mindre virksomheter, Kontorer o.l., skal kunne leveres til forhandler uten at forhandler tar betalt For dette. EE-avfall som må regnes som produksjonsavfall, dvs. kasserte EE-produkter fra næringsvirksomhet eller tjenesteyting som i art eller Mengde atskiller seg vesentlig fra EE-avfall fra husholdningene, bør Kunne leveres vederlagsfritt til forhandler bare hvis det samtidig kjøpes Nye produkter. Av rimelighetshensyn bør forhandlers plikt til å ta EE-avfall som er produksjonsavfall vederlagsfritt i retur, begrenses til å Gjelde en mengde tilsvarende den mengde som kjøpes nytt.

  For å sikre god tilgjengelighet og fleksibilitet i mottakssystemet bør Etter arbeidsgruppens syn også kommunene ha plikt til å ta i mot EE-avfall som er forbruksavfall vederlagsfritt. Kostnadene forbundet med dette Kan kommunen dekke inn over avfallsgebyrene, jf. forurensningslovens § 34. Kommunens mottakstilbud må være tilgjengelig for avfallsbesitter, Slik at avfallsbesitter finner det bryet verdt å benytte seg av tilbudet. Dette kan innebære at kommunen må ha et utvidet tilbud for mottak av Små produkter for å sikre innsamling av disse, f.eks. i form av Igloløsninger, jevnlige innsamlingsruter, utplassering av containere etc. Kommunen bør også ha en plikt til å ta imot EE-avfall som er Produksjonsavfall, men dette kan kommunen eventuelt kreve vederlag for.

  En forskrift bør fastsette en plikt for den enkelte produsent/importør Til å sørge for innsamling og gjenvinning eller forsvarlig Sluttbehandling av EE-avfall. Innsamlingen bør etter arbeidsgruppens syn Sikres ved at produsent/importør pålegges en plikt til å sørge For at kasserte EE-produkter blir hentet vederlagsfritt i tilsvarende Geografiske område av landet hvor produsentens/importørens EE-produkter er omsatt/levert. Dette innebærer at den enkelte importør/produsent Som omsetter EE-produkter i hele landet ikke kan fri seg fra sin henteplikt ved Bare å hente kasserte EE-produkter fra områder av landet der Transportkostnadene er lave. "I tilsvarende område" vil ofte Innebære at produsenten/importøren må ha èn Oppsamlingsplass i hver kommune, men i enkelte tilfelle kan oppsamlingsplassen Dekke større eller mindre områder enn dette. Henteplikten for den Enkelte importør/produsent bør, i likhet med mottakspikten for Forhandler, begrenses til å omfatte produkter importøren/produsenten Selv omsetter, men ikke begrenses til fabrikat/merke. Henteplikten for hver Produkttype bør omfatte en mengde tilsvarende den mengde av denne EE-produkttypen som produsenten/importøren årlig bringer inn på Markedet. Dersom landets avfallsbesittere totalt sett ikke leverer inn like mye Kasserte EE-produkter som det omsettes, må henteplikten reduseres Forholdsmessig for alle produsenter/importører.

  Plikten for importør/produsent til å sørge for Innsamling og gjenvinning eller forsvarlig sluttbehandling av EE-avfall må Kunne oppfylles ved tredjemann. Det innebærer at importør/produsent Kan fri seg fra den fysiske plikten til å hente kasserte EE-produkter ved å Sørge for etablering av, eller slutte seg til, et innsamlingssystem for Kasserte EE-produkter. Avtale om drift av slike regionale hente- og Mellomlagringstjenester for kasserte EE-produkter kan inngås med f.eks. Kommunale fyllplasser, biloppsamlingsplasser, private avfallsentrepenører E.l. Oppfyllelse av henteplikten ved etablering og drift av et innsamlingssystem Kan gjøres av den enkelte importør/produsent eller flere importører/produsenter I fellesskap gjennom dannelse av et bransjeselskap.

  For å sikre at de enkelte produsenter/importører overholder Sine plikter etter forskriften må det fastsettes en plikt for disse til å Rapportere til forurensningsmyndigjeten om hvor store mengder EE-avfall de har Samlet inn til gjenvinning eller forsvarlig sluttbehandling i løpet av et år. Det kan også være aktuelt å pålegge Produsenter, importører og/eller forhandlere av EE-produkter en plikt til å informere avfallsbesittere/publikum om den innsamlings- og Behandlingsordningen som etableres.

  Kostnadene for avfallshåndtering av det avfallet som oppstår Frem til en forskrift trer i kraft, må på vanlig måte dekkes Av avfallsbesitter.

  Etter arbeidsgruppens syn bør en forskrift suppleres med en avtale (evt. et fåtall avtaler) mellom Miljøverndepartementet og Produsenter/importører og forhandlere av EE-produkter. Avtalen(e) vil Innebære at importørene/produsentene tar kollektivt fysisk og økonomisk Ansvar for å sikre innsamling og gjenvinning/sluttbehandling av EE-avfall I henhold til nærmere bestemte målsettinger. Dette er et virkemiddel Som samsvarer med St. meld. 44 om at næringslivet skal ta ansvar for Avfallet fra egne produkter. Slike avtaler innebærer en klar Ansvarsplassering, sikrer fleksibilitet og gir incentiver til avfallsreduksjon. Den praktiske gjennomføringen av næringslivets forpliktelser i Avtalen(e) kan oppnås ved etablering av et selskap som tar ansvar for å Organisere innsamlingen og behandlingen av EE-avfall, og for å etablere Hensiktsmessige finansieringsformer for dekning av kostnadene ved systemet. Finansieringen kan f.eks. gjennomføres ved at produsentene/importørene Legger et gebyr på sine produkter når de omsettes. Kostnadene kan Også dekkes på andre måter som finnes hensiktsmessige. Gratispassasjerproblemet, dvs. problemet med at enkelte produkter bidrar med Kostnader i innsamlings-og behandlingsordningen uten at produsentene/importørene Av produktene deltar i finansieringen av ordningen, vil bli løst av den Supplerende forskriften, som sikrer at de samme pliktene vil gjelde individuelt For hver enkelt produsent/importør.

  I Vedlegg finnes en prinsippskisse av en Forskrifts- og avtalebasert innsamlings- og behandlingsløsning for EE-avfall.

  Som et supplement til en forskrift og avtale(r) kan refunderbar Produktavgift være et aktuelt virkemiddel der dette er praktisk gjennomførbart. Dette er særlig aktuelt for produkter det er viktig å få Samlet inn av hensyn til den miljøfare de representerer.

  I forbindelse med innføring av nye virkemidler med sikte på Innsamling og behandling av EE-avfall, er det svært viktig å Informere om innføringen av ordningen og å følge opp med løpende Informasjon.

  10 Arbeidsgruppens anbefalinger

  På bakgrunn av de vurderinger som er gjort i kap. 6, 7, 8 og 9 har Arbeidsgruppen kommet frem til følgende anbefalinger.

  1. Innen år 2000 skal 80 % av EE-avfallet målt i vekt samles inn Via separate innsamlingsløsninger.
  2. For EE-avfall som defineres som spesialavfall, er målsettingen at Praktisk talt alt skal samles inn innen år 2000.
  3. Ved behandlingen av EE-avfallet skal de deler av avfallet som er Spesialavfall i henhold til spesialavfallsforskriften sorteres ut og behandles i Samsvar med spesialavfallsforskriften.

     Resten av EE-avfallet skal gjenvinnes så langt dette er samfunnsøkonomisk Lønnsomt.

  4. Den langsiktige målsettingen er at praktisk talt alt EE-avfall skal Samles inn separat og sikres en miljømessig forsvarlig behandling, Herunder gjenvinnes så langt dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

  Arbeidsgruppen vil anbefale at et innsamlings- og behandlingssystem bygges Opp rundt følgende elementer:

  1. EE-avfall som er forbruksavfall skal kunne leveres vederlagsfritt tilbake Til forhandler.
  2. Kommunene skal ha plikt til å ta imot EE-avfall som er forbruksavfall Vederlagsfritt.
  3. EE-avfall som er produksjonsavfall skal kunne leveres vederlagsfritt Tilbake til forhandler ved kjøp av tilsvarende nytt utstyr.
  4. EE-avfall som er produksjonsavfall skal kunne leveres til kommunal Mottaksordning mot vederlag.
  5. Produsent/importør skal sørge for at EE-avfall samles inn Vederlagsfritt fra kommunal/ regional mottaksplass i de områder av landet Hvor produktene er omsatt/levert, samt sørge for at avfallet gjenvinnes Eller sikres forsvarlig sluttbehandling.

  Arbeidsgruppen anbefaler at det utarbeides en egen forskrift om mottak, Innsamling og gjenvinning eller sluttbehandling av kasserte elektriske og Elektroniske produkter. Forskriften skal fastsette en plikt for den enkelte Produsent/importør til å sørge for innsamling og gjenvinning Eller forsvarlig sluttbehandling av EE-avfall. For å sikre at EE-avfallet Blir levert inn fra avfallsbesitter bør forskriften oppstille en plikt For forhandlere av EE-produkter til å ta kasserte EE-produkter i retur ved Sitt forretningssted.

  Arbeidsgruppen anbefaler at en forskrift suppleres med at det inngås Avtale(r) mellom Miljøverndepartementet og produsent- import- og Forhandlerleddet for å sikre den praktiske gjennomføringen av Intensjonene i forskriften. Næringslivets forpliktelser i en slik avtale Foreslås oppnådd ved at det etableres ett eller et fåtall Bransjeselskaper som på vegne av EE-bransjen tar ansvaret for å Organisere innsamlingen og sikre en forsvarlig behandling og gjenvinning av EE-avfall, og for å etablere hensiktsmessige finansieringsformer for dekning av kostnadene ved systemet.