MD: Taler fra øvrig politisk ledelse i 1995 - Norsk miljøsatsing i Øst-Europa og Norsk miljøteknologisk rolle

Statssekretær Bernt Bull

Norsk miljøsatsing i Øst-Europa og Norsk miljøteknologisk rolle

Norvirons eksportforumsseminar: Om norsk miljøsatsing mot Øst-Europa 21. september 1995

Innledning

Jeg takker for invitasjonen vil å delta som foredragsholder på dette seminaret. Norske myndigheter tar miljøvernproblemene i Sentral- og Øst-Europa alvorlig, og samhandel og felles næringsprosjekter kan gi grunnlag for bedret miljø og økt sysselsetting både i Norge såvel som i mottakerlandene.

Arbeidsløshet, et usunt miljø og helseproblemer gir en dårlig basis for stabil samfunnsutvikling. Vår støtte til Øst-Europa er begrunnet ut fra humanitære hensyn, men også basert på våre egeninteresser med hensyn til sikkerhet og miljø. Som et lite land er Norge nødt til å konsentrere sin innsats for at hjelpen skal bli merkbar på de områdene hvor vi engasjerer oss. For norske myndigheter er den umiddelbare nærhet til vår grense viktigst, men det er også nødvendig å være med i prosesser i hele vårt nærområde. Regjeringen har gitt høyest prioritet til det nordvestlige Russland, dernest Polen og de baltiske stater.

De konkrete miljøproblemene er sett med norske øyne en stor utfordring i Sentral- og Øst-Europa. Faren for radioaktiv forurensning representerer en av de største miljøtruslene i Nordvest-Russland. Videre er det betydelige forurensningsproblemer innenfor metallurgisk industri, treforedlingsindustrien, kjemisk - og mekanisk industri, olje- og kullfyrte energiverk og olje/gassindustrien. Nikkelverket i Petsjenga står i en særstilling når det gjelder forurensning av norsk område. I øvrig Sentral- og Øst-Europa er interessene spesielt knyttet til langtransporterte luftforurensninger og de forurensninger av Østersjøen som kan føres videre inn i norske farvann.

Miljø- og helseutfordringene som de nye demokratiene i dag står overfor, er så omfattende at de ikke kan betraktes som interne nasjonale problemer. I bunn ligger et betydelig behov for opprusting av miljøvernforvaltningen i flere av landene. Kombinert med at de fleste landene har problemer med å få nasjonaløkonomien på fote, er det en stor oppgave å rehabilitere gammel industri og endre produksjonsprosesser i flere sentral- og øst-europeiske land. Det faktum at miljøproblemene i ett land også i stor grad rammer naboland i regionen innebærer at en assistanse på miljøvernområdet også vil være en måte å trygge vårt eget miljø på lengre sikt.

I Norge har miljøvernmyndighetene vært tidlig ute med å iverksette krav til utslippsreduksjoner, og norsk industri har etter hvert utviklet en solid kunnskap og erfaring når det gjelder renere produksjonsprosesser og utvikling av miljøvernteknologi. Dette gjelder i særdeleshet innenfor vannrenseanlegg og slambehandling, luftrenseanlegg knyttet til metallurgisk industri og marint miljø og sikkerhet særlig innenfor oljevernsektoren. Norsk næringsliv har imidlertid i mindre grad enn for eksempel våre nordiske naboer etablert seg eller gått inn i langsiktig samarbeid i våre sentral- og øst-europeiske naboland.

Å gjennomføre miljøverntiltak i Sentral- og Øst-Europa er således en stor utfordring ikke bare for norsk næringsliv, men også noe som norske miljøvernmyndigheter prioriterer høyt. Næringslivet og norske myndigheter har dermed en stor sammenfallende interesse, noe som kom godt fram i samarbeidet om rapporten "Overføring av miljøvernteknologi og -kompetanse til Øst-Europa", som ble framlagt i mars 1994. Et oppfølgingsseminar ble gjennomført høsten 1994 i NHO og miljøvernmyndighetene har i løpet av det siste 1 ^2 året gjennomført flere av forslagene i rapporten.

Jeg vil her gi en kort bakgrunn for det engasjementet norske miljøvernmyndigheter har i Sentral- og Øst-Europa. Videre vil jeg komme inn på arbeidsform og målsettinger i det bilaterale miljøvernsamarbeidet, samarbeidet i Barentsregionen og det all arktiske miljøvernsamarbeidet. Deretter vil jeg spesielt ta for meg den utfordringen det er å få til konkrete miljøverntiltak i Sentral- og Øst-Europa. Jeg vil i den forbindelse trekke fram Renere Produksjonsprogrammene som vil kunne være spesielt interessant for norsk miljøteknologi. Jeg vil overlate til senere foredragsholdere å dekke temaer som radioaktivitet, globale miljøtiltak, Environment for Europe-prosessen og nordisk samarbeid.

1. Bakgrunn for samarbeid og arbeidsform

Norge har hatt miljøvernavtaler med land i Sentral- og Øst-Europa siden 1988. Den første avtalen ble inngått med tidligere Sovjetunionen i 1988 som så ble fornyet med en norsk-russisk miljøvernavtale av 1992. Det har fra begynnelsen av samarbeidet vært et siktemål å få etablert et norsk-russisk industrisamarbeid som kan løse de store forurensningsproblemene ved nikkelverket i Petsjenga. Det er undertegnet en politisk erklæring mellom Norge og Russland om gjennomføring av prosjektet og det pågår kontraktsforhandlinger mellom Kværner/Elkem/Boliden og den russiske motpart. Vi håper at vi nå nærmer oss en løsning på dette som er et av våre største grenseoverskridende miljøproblemer. Hovedoppgave nummer to i Russland har vært å kartlegge risikoen for radioaktiv forurensning på Kola og i Barentshavet. Analyseresultatene fra toktene viser at det pr. i dag ikke er foruroligende nivåer av radioaktivitet i Barentshavet og Karahavet.

Også samarbeidet med Polen (1989), Ungarn (1991), Den Tsjekkiske republikk og Slovakia foregår under bilaterale avtaler. Av samarbeid utenfor avtalene kan spesielt nevnes den omfattende støtte til miljøvern prosjekter i de baltiske land. Prioritet har vært gitt til prosjekter innen forurensning av luft og vann, naturvern, miljøovervåking og overføring av miljøvernkompetanse.

I 1992 ble miljøvernsamarbeidet med Sentral- og Øst-Europa plassert i en større sammenheng ved at Stortinget vedtok et Handlingsprogram for reformlandene i øst. En viktig delstrategi i Handlingsprogrammet for Øst-Europa er å fremme samarbeid om løsning av de store utfordringene på miljøvernområdet, og miljøvern er derfor utpekt til å være blant de viktigste samarbeidsområdene. Handlingsprogrammet varer fram til utgangen av 1996, og programmet er nå inne i en evalueringsfase.

I 1993 ble Barentssamarbeidet mellom de nordiske land, Russland og EU-kommisjonen startet. Barentsregionen omfatter de nordlige fylker i Norge, Finland og Sverige og det nordvestlige Russland. Barentsregionen anses for å være en av de mest ressursrike områder i Europa, og det er derfor store forventninger til økonomisk aktivitet i denne regionen, særlig i Russland. I samarbeidet i Barentsregionen legger Miljøverndepartementet stor vekt på prosjekter som kan forebygge nye alvorlige miljøproblemer i regionen, og er nært knyttet til arbeidet under den bilaterale miljøvernavtalen med Russland.

Jeg vil også nevne den arktiske miljøvernstrategi (AEPS) som omfatter landene i Barentssamarbeidet, USA og Canada. Her arbeides det mot tilsvarende miljømålsettinger for det all-arktiske området.

Finansieringen av miljøvernsamarbeidet i Sentral- og Øst-Europa skjer hovedsakelig over Handlingsprogrammet for Øst-Europa. Miljøverndepartementet disponerer i 1995 47 millioner kroner til miljøverntiltak utenom radioaktivitet. Hovedvekten av midlene finansierer prosjekter i forbindelse med det bilaterale arbeidet. Det sier seg selv at disse midlene ikke er tilstrekkelige for å løse de store miljøproblemene. En viktig utfordring er derfor å få midlene til å utløse finansiering fra internasjonale finansinstitusjoner og andre land. Videre må økonomiske og finansielle virkemidler som Norge utformer bidra til at miljømålene i våre nærområder kan nås mest mulig kostnadseffektivt. Det er på denne bakgrunn i mange sammenhenger rasjonelt å satse på fellesnordiske løsninger, som f.eks. NEFCO. De økonomiske rammebetingelsene for norsk næringsliv må selvsagt være slik at næringslivet stilles mest mulig på linje med konkurrenter og samarbeidspartnere i andre land.

2. Målsettinger

I miljøvernsamarbeidet med de sentral- og øst-europeiske landene har norske miljøvernmyndigheter lagt vekt på følgende målsettinger:

1. redusere grenseoverskridende forurensning
   
2. bidra til å sette sentral- og øst-europeiske myndigheter og industri i stand til å få kontroll med landets egne miljøproblemer

I Nordvest-Russland legges det også vekt på å bevare nordområdenes artsmangfold, natur- og kulturlandskap.

Det er verdt å merke seg at samarbeidet med Russland i stor grad har vært knyttet opp mot politiske prioriteringer og vedtatte samarbeidsprogrammer og at Miljøverndepartementet derfor ikke har hatt midler til å støtte enkeltstående miljørettede industritiltak. Når nå Petsjenganikel-saken forhåpentligvis får en snarlig løsning, vil vi gå over i en mer tiltaksrettet fase med større vekt på miljørettede industritiltak. Vi kommer da til å prioritere prosjekter som har tilknytning til Renere Produksjonsprogrammene, som jeg straks kommer tilbake til.

3. Iverksetting av konkrete tiltak i Sentral- og Øst-Europa

Jeg har påpekt hvilke mål norske miljøvernmyndigheter ønsker å nå gjennom samarbeidet med Øst-Europa, og hvilke rammebetingelser som er knyttet til dette arbeidet. Arbeidet vil gi muligheter og utfordringer for norsk næringsliv, men for å få et godt samarbeid om miljørettede næringsprosjekter må vi også stille krav til prosjektforslag, forberedelser og innsats fra norske bedrifter.

La meg si litt om hvordan jeg opplever mitt møte med mange prosjektforslag. Jeg har tatt i mot flere delegasjoner med entusiastiske initiativtakere som ønsker å presentere sine prosjekter. Hvis de er godt forberedt vil de også kunne redegjøre for hvor mye prosjektet koster, og jeg kan være sikker på at i det minste en del av finansieringen er ønsket fra oss, siden de har bedt om møte.

Våre budsjetter kan ikke betale for alle miljøvernbehov i verden, selv om skattebetalerne skulle ønske å gi oss alle pengene. Det betyr at vi ikke bare må spørre om det er et godt prosjekt, men vi må spørre om det bidrar til å nå de målene vi ønsker å nå og om ett prosjekt er bedre enn andre prosjekter.

Søkerne må ha analysert den langsiktige lønnsomheten av forslaget. De må stille seg det spørsmålet som vi stiller: Er nytten i proporsjon med kostnadene? Vil det kunne bære seg selv økonomisk etter hvert? For de fleste prosjektene innenfor miljøvernteknologi vil jo myndighetenes bidrag uansett være begrenset og bør innrettes slik at prosjektene løftes over lønnsomhetsterskelen. Når det gjelder radioaktivitetsprosjektene vet vi jo at de selv på lang sikt vanskelig vil være bedriftsøkonomisk lønnsomme, men her må vi vurdere den samfunnsøkonomiske verdi ved å gjennomføre tiltak.

Vi har erfart at det i flere sentral- og øst-europeiske land er vanskelig å identifisere gode og lønnsomme prosjekter. Dette har sammenheng med at myndighetene i mottakerlandet i mindre grad enn i vårt eget land har gjennomført prinsippet om at forurenseren skal betale. Prinsippet om at forurenseren skal betale innebærer bruk av juridiske/økonomiske/administrative virkemidler som inkorporerer miljøkostnadene, og ikke minst institusjoner som håndterer et kontrollsystem.

Ved vurdering av støtte til konkrete prosjekter er det derfor viktig at prosjektstøtten i seg selv i minst mulig grad forsinker eller forhindrer gjennomføringen av prinsippet om at forurenseren skal betale. På den måten kan vi unngå at konkret prosjektstøtte blir en sovepute for øst-europeiske myndigheter for ikke å gjennomføre strukturelle endringer i miljøvernforvaltningen. Et annet sentralt kriterium vil være at prosjektet bidrar positivt til å bedre den lokale økonomi i mottakerlandet slik at landets evne til å gjennomføre ytterligere industrimodernisering styrkes.

Mer langsiktige strukturelle endringer, som å bygge opp en miljøvernforvaltning, er etter min vurdering helt nødvendig i de områdene vi satser på. Jeg har i denne sammenheng lyst til å nevne at mange land henvender seg til Norge med spørsmål om norsk miljøvernforvaltning, og at vi er i ferd med å opprette et kompetansenettverk for overføring av norsk miljøvernkompetanse til andre land. Et viktig satsningsområde vil være Sentral- og Øst-Europa.

Vi vil derfor legge stor vekt på at konkrete prosjekter blir nært knyttet opp mot Renere Produksjonsprogrammene. Norge igangsatte tidlig i 90-årene program innen renere produksjon i Polen, Slovakia og Den Tsjekkiske republikk, omtrent samtidig som industrien i Norge møtte dette. Tilsvarende program ble igangsatt i Nordvest-Russland høsten 1994. Sannsynligvis vil programmet også starte opp i minst ett av de baltiske land. Programmet, som utøves av ingeniørene i bedriftene selv, er rettet mot å redusere forurensninger og bedre råvare- og energiutnyttelsen i landenes industri og dermed også bedre bedriftenes økonomi. Første runde av tiltak krever jevnt over svært små investeringer. Gjennom programmet vil det imidlertid også bli identifisert en rekke større og mindre prosjekter med høy lønnsomhet som vil kreve noe lån/støtte for å kunne bli gjennomført. Programmet vil innebære identifisering og gjennomføring av konkrete prosjekter som både har en positiv miljøeffekt og er økonomisk gunstige.

I Russland vurderes det en bransjerettet satsning mot treforedlingsindustrien i neste programrunde. Omkring Kvitsjøen og elva Dvina er det omfattende utslipp av miljøgifter fra treforedlingsindustrien, som er en trussel mot såvel helsetilstanden til befolkningen som fiskebestanden i Barentshavet. En tilsvarende bransjerettet satsning vil også kunne gjennomføres mot metallurgisk industri, som er den andre hovedkilden for miljøgifter/luftforurensning i området.

For å styrke det faglige tilbudet til utvalgte bedrifter i våre samarbeidsland og samtidig bygge ut kontaktflaten til norske bedrifter, vil vi bruke norske spesialrådgivere med spisskompetanse innen det området bedriften arbeider i, i tillegg til bred ledererfaring fra norsk industri. Dette håper vi vil kunne styrke effekten og ringvirkningene av programmet.

Oppsummering

Som en oppsummering vil jeg framheve følgende momenter i norsk miljøsatsing i Øst-Europa som har betydning for norske miljøvernteknologibedrifter.

1. De geografiske hovedsatsingsområdene er Nordvest-Russland, Polen og Baltikum.
2. Prosjekter som kan ha mest mulig positiv effekt på miljøet i Norge prioriteres.
3. Et viktig innsatsområde fra myndighetenes side vil være prosjekter i tilknytning til Renere Produksjonsprogrammene. Dette gjelder spesielt i Nordvest-Russland.
4. Det legges vekt på prosjektets gjennomførbarhet, herunder mulighetene for lokal og evt. internasjonal finansiering av prosjektet.
5. Hoveddelen av miljøverninvesteringene i de sentral- og øst-europeiske landene må finansieres av landene selv.
6. Norske miljømyndigheters rolle vil være å assistere mottakerlandene i å styrke miljøvernforvaltningen og økonomisk bidra til å initiere prioriterte miljørettede industritiltak ved å løfte de over lønnsomhetsterskelen.
   
   

   Da vil jeg til slutt få takke dere for den interessen dere viser for dette viktige arbeidet, og uttrykke ønske om at miljøsatsingen kan være til glede og nytte både for miljøkvaliteten i de områdene vi nå drøfter og for vårt eget næringsliv.

   ---

   Lagt inn 12 oktober 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen