Sosialdemokratisk framtid II

Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Vekst, vern, livskvalitet og arbeid

AUFs konferanse: Sosialdemokratisk framtid II, 1. oktober 1995

På landsmøtet i februar ble det slått fast at arbeiderbevegelsens viktigste oppgave fram mot årtusenskiftet er å skape en politkk som forener målet om full sysselsetting med en bærekraftig utvikling. Det ble understreket at miljø- og sysselsettingsproblemene ikke kan løses hver for seg, de må løses sammen. Arbeidet med å vri forbruket over i en mer bærekraftig og miljøvennlig retning må bli arbeiderbevegelsens nye kampsak. Arbeiderbevegelsens ide om solidaritet må omfatte solidaritet med naturen og kommende generasjoner. Dette var landsmøtets marsjordre, som vi er forpliktet til å følge opp. Ikke minst AUF har spilt en aktiv rolle for å få løftet denne saken opp på dagsorden i arbeiderbevegelsen.

Opinionsundersøkelser før valget viste at miljøvern ikke sto særlig høyt på velgernes rankingliste over viktige saker, og heller ingen av de landsdekkende mediaene viste noen særlig interesse. Dette er en dramatisk endring siden 1989, og det må vi gjøre noe med. Miljøet representerer jo selve livsnerven - ikke bare for oss som lever her og nå - men for alle som kommer etter oss. Vi må sammen sørge for at miljøvern får den plasseringen på den politiske dagsorden som det fortjener, og arbeiderbevegelsen må profilere seg som en drivende kraft i dette arbeidet.

Den felles utfordring og det felles ansvar vi alle har, er nært knyttet til utviklingen i det århundre vi snart legger bak oss. Industrialiseringen av det norske samfunnet som for alvor skjøt fart da vi gikk inn i dette århundret, ble arbeiderbevegelsens fødselshjelper og en sentral politisk arena for oss. Klasseskillene var dype, og det var viktig og samles om en felles politisk ide som bygde på retten til arbeid og en lønn du kunne leve av, økonomisk vekst, større likhet, en rettferdig fordeling av veksten og ressursene og en sikring av demokratiske rettigheter for alle mennesker.

Arbeiderbevegelen har preget utviklingen i vårt samfunn gjennom hele dette århundret, og vært arkitekten for et velferdssamfunn som skal sikre alle sosial trygghet, arbeid, utdanning og bolig. De som gikk foran oss ville ikke akseptere et samfunnsystem der noen få rike skulle sko seg på bekostning av de mange fattige. De bærebjelkene denne idepolitikken bygde på, kan vi med fordel ta med oss inn i et nytt århundre. I den praktiske politikken står vi likevel foran et veiskille der vi må bruke all vår kreativitet og fantasi til å finne nye løsninger og politiske grep.

Jeg skal ikke legge skjul på at min generasjon på mange måter har surfet på oppgangstider og vekst, og vi har forsynt oss godt av klodens samlede ressurser. Først i 70-åra - det tiåret da mange av dere ble født - begynte det for alvor å gå opp for oss at vi var i ferd med å etterlate oss et fjell av avfall og miljøgifter, at røyken fra fabrikkpipene ikke bare ga arbeid og mer i lønningsposene, men også etterlot seg betydelige miljøskader og at stadig flere biologiske arter ble utryddet. Boka "Den tause våren" fikk - sammen med FNs første store miljøvernkonferanse i Stockholm i 1972 - noen av oss ut av dvalen. Mens gjennomgangsmelodien for tidligere generasjoner naturlig nok var "mine barn skal få det bedre enn jeg", vil jeg spørre dere om det er flere biler, enda større boliger eller flere "bruk og kast"-ting som skal sikre dere lykke og et meningsfylt liv i framtida. Lykken ligger vel neppe i at dere - om 40 år - kan forbruke dobbelt så mye som vi gjør i dag. Jeg antar at dere vil legge andre verdier til grunn for framtidas politikk; som retten til utdanning, arbeid, helse og bolig, rett til å kunne bruke de evnene dere har på en tilfredsstillende måte, tilgang på ren natur og på kultur, og ikke minst en mer rettferdig fordeling av de godene vi har på denne kloden.

Hovedproblemstillinger

I debatten om bærekraftig utvikling blir vi ofte stilt overfor følgende problemstillinger og påstander:

1) Vi må øke forbruket for å øke veksten.
I dag framstår markedsliberalismen som det eneste økonomiske system i et globalt marked. Men dette er en verdensøkonomi som ikke evner å dekke menneskenes mest grunnleggende behov, som ikke gir mat nok eller rent vann til alle og som heller ikke løser arbeidsløshetsproblemet. I dag kontrollerer for eksempel 500 av de største multinasjonale selskapene omlag 70 prosent av verdenshandelen. Den interne handelen mellom dem er også betydelig.

Vi må stille spørsmål som:
Hva slags forbruk er det vi snakker om? Er det privatforbruk, eller forbruk av tjenester? Er det forbruk av ikke-fornybare ressurser, eller fornybare ressurser? De siste tiårene er vi glidd inn i et forbruksmønster som krever stadig mer energi og som etterlater seg mer og mer avfall. I mange tilfeller lønner det seg ikke å reparere ting - vi kjøper nytt i stedet - og vi tenker sjelden på at en gjenstand skal vare livet ut. Dette er ressurskrevende samtidig som jorda er et lukket system med begrensede ressurser. Vår felles klode - som befolkes av stadig flere mennesker - kan verken krympes eller utvides. Vi må slå fast at det er de rike industrilandenes produksjon og forbruk som må settes på tiltalebenken når regningen for tidas største miljøproblemer skal gjøres opp; som faren for klimaendringer, uttynningen av ozonlaget, den sure nedbøren og truslene mot det biologiske mangfoldet. I tillegg blir enkelte land i sør nå karakterisert som økonomiske mirakler, land der en voksende middelklasse vil skaffe seg de samme goder som oss. Middelklassen i for eksempel India er nå omtrent like stor som Europas befolkning. Antall fattige øker ikke i prosent av verdens befolkning, men fordi vi blir vel 90 millioner flere hvert eneste år øker likevel antallet fattige. De har til gode å oppdage noe mirakel. Vi må sikte oss inn på en politikk som forener målsettingene om et bedre liv for folk flest med hensynet til jordas begrensede ressurser og balansen i jordas økologiske system.

Dessuten: Hva skal være innholdet i veksten i framtida og hvordan skal vi fordele den? Skal det fortsatt være slik at en femtedel av verdens befolkning tar til seg fire femtedeler av inntektene? Skal det fortsatt være slik at vi skal slite tungt med å bli kvitt våre kjøtt- og smørberg og vinsjøer, mens en milliard mennesker lever under sultegrensen? Vi må erkjenne at vekst i produksjonen av varer og tjenester er en sterk motor som drar i retning av større forbruk og kommersialisering. Tenk bare på hvor mye markedsføring dere utsettes for hver eneste dag - på gater, husfasader, i postkassene og i media. Budskapet er entydig: Kjøp! Dette er også kalt en form for forurensing. Vårt utgangspunkt for et nytt innhold i veksten må være at den økonomiske politikken underordnes naturens egne lover og begrensinger, og det krever sterk politisk styring. For å si det på en annen måte: Vekstmønstret er minst like viktig som vekstvolumet.

I debatten om økonomisk vekst eller ikke, blir det skapt myter som "vil dere ha oss tilbake til middelalderen" eller forestillinger om at vi materielt sett står foran store ofre. Resultatene fra prosjektet "Bærekraftig økonomi" viser imidlertid at dette er en sterk overdrivelse.

Prosjektet bruker samme modell for sine beregninger som Regjeringens Langtidprogram. En av de mest omdiskuterte og kritiserte utviklingsbanene i Langtidsprogrammet viser en fordobling av forbruket vårt fram mot år 2030. Sammenlikner vi denne utviklingsbanen med et bærekraftig alternativ, er ikke forskjellene særlig dramatiske. I år 2030 viser det bærekraftige alternativet en vekst i bruttonasjonalproduktet som er 8 prosent lavere enn i Langtidsprogrammet, mens konsumet er 10 prosent lavere. Det betyr at vi vil få mer også innenfor et bærekraftig alternativ, men vi må endre en del på innholdet av forbruket vårt. Det er særlig bruken av olje og bensin som må dempes, og det betyr i klartekst blant annet en omlegging til mer energigjerrig teknologi både i industrien, hjemme og i bilen, et transportmønster som satser mer på kollektivtrafikk og en arealdisponering som for eksempel gir kortere avstander mellom bolig, serviceinstitusjoner og arbeidsplass. Men vi kan fortsatt leve et riktig godt liv - også materielt.

Ett poeng til: Dersom vi fortsatt mener noe med internasjonal solidaritet, må vi stille oss spørsmålet om det er vi som skal spise og drikke opp veksten også i framtida, eller om mer av denne veksten skal gå til å sikre utvikling for mennesker som i dag har all grunn til å føle framtidspessimisme og avmakt overfor den rike verdens forbrukerspiral.

2) Vi må øke forbruket av hensyn til sysselsettingen.
Full sysselsetting er fortsatt jobb nummer en, men er det produksjonen av en masse mer eller helst mindre nyttige "bruk-og kast"-ting som skal sikre sysselsettingen i framtida? Vi må bli enige om hva slags forbruk vi snakker om i denne sammenhengen, og vi må utforme en politikk som gjør det mulig å ta hensyn til både miljøet og sysselsettingen. Det er en økende erkjennelse i flere land - og også innenfor næringslivet - at det ikke er energikrevende produkter som etterlater seg mye søppel som har framtida for seg. Økt forbruk, og dermed sysselsettingseffekt, må tas ut på andre måter. I praksis betyr det for eksempel en vridning av forbruket mot tjenester vi alle trenger, og utvikling av produkter som samtidig gir størst mulig miljøgevinst. Som forbrukere har vi også en påvirkningsmulighet når vi etterspør varer og tjenester.

Trender i utviklingen innenfor industrien viser av vi ikke står stille. Teknologiutviklingen har ført til at økt produksjon av forbruksvarer ikke nødvendigvis betyr flere arbeidsplasser. Store multinasjonale konserner kan øke inntektene kraftig samtidig som de sysselsetter stadig færre. Likevel er det ikke slik at det ikke kan skapes flere arbeidsplasser i industrien. Internasjonale miljøavtaler kan være det rammeverket som skal til for å stimulere til utvikling av ny teknologi og nye produkter, og som kan gi sysselsettingsgevinst. Strenge miljøkrav - som før ble sett på som en utgift som gikk på konkurranseevnen løs - i ferd med å bli det motsatte, nemlig et konkurransefortrinn, i vår del av verden.

Miljøutfordringene representerer også interessante markedsmuligheter for norsk næringliv. For et par år siden anslo Worldwatch Institutes årsrapport at dette markedet er på over 200 milliarder dollar nå, og at det øker raskt. Det finnes mange slike anslag, og uansett hvor holdbare de er kan vi trygt konstatere: Klarer vi å legge teknologi- og produksjonsutviklingen i forkant av internasjonale miljøkrav vi kan forutsette vil komme, så ligger et marked der. Det er de deler av næringslivet som ikke klarer disse omstillingene i tide, som vil bli tapere på markedet om få år. Her går utviklingen svært hurtig. Det har blant andre enkelte forsikringsselskap oppdaget, og de stiller miljøkrav til forsikringstakerne.

Min danske kollega, Svend Auken, har nylig langt fram en omfattende natur- og miljøpolitisk redegjørelse. Den viser til en internasjonal prognose som regner med at sysselsettingen på markeder som forurensingskontroll og -behandling i forhold til luft, vann, jord og avfall i EU-landene vil vokse med godt over 250 000 nye arbeidsplasser fram mot år 2000.

Fagbevegelsen er naturlig nok opptatt av å se på produksjon og forbruk i sammenheng med velferd og sysselsetting. Nordens Faglige Samorganisasjon kom i denne forbindelse med et meget konstruktivt innspill til en internasjonal rundbordskonferanse som vi arrangerte på nyåret. De peker på at dersom vi ikke tar vare på ressursene, vil det heller ikke være grunnlag verken for arbeidsplasser eller velstand i framtida. Vi kan verken forsvare eller akseptere at man ut ifra kortsiktige økonomiske og sysselsettingsmessige interesser lukker øynene for en forurensing som ødelegger natur, miljø eller de ansattes helse. Også Nordens Faglige Samorganisasjon peker på at vi idag ser at vekst i vareproduksjonen i industrien i stadig mindre grad fører til vekst i sysselsettingen fordi produksjonsvekst ofte kombineres med rasjonalisering i et system der arbeidskraft er mer kostbart enn naturressurser. En miljø- og sysselsettingsvennlig produksjon må i framtida være den viktigste verdiskapende faktor som middel for samfunnsmessig styring.

Den nordiske fagbevegelsen slår fast at rett prising av miljøbelastningene vil gjøre det mer lønnsomt å produsere varer med lang levetid og med gode reparasjons- og vedlikeholdstilbud. Dette vil føre til lavere forbruk av naturressurser og økt sysselsetting i vedlikeholdsrelaterte virksomhter.

Jeg vil også peke på følgende: Resirkulering og gjenvinning gir flere jobber enn vakthold på fyllplasser. Oppsyn og turisme i vernede områder gir flere jobber enn en flat motorvei den dagen anleggstida er over. Vedlikehold, rehabilitering og bruk av kulturminner gir flere jobber enn å rive ned. Butikker og verksteder i nærmiljøet gir bedre service og flere jobber enn å fylle handleposen med bruk-og-kast ting fra supereffektive supermarkeder. Bevisst satsing på miljø, vern og kvalitet kan med andre ord like gjerne utløse sysselsetting som det motsatte.

Vi vil følge opp dette blant annet gjennom en grønn statlig innkjøpspolitikk. Og det er ikke småtterier det er snakk om. Det offentlige brukte 140 milliarder kroner på innkjøp og anskaffelser i 1993. De statlige innkjøpene utgjorde 70 milliarder. Hvis vi bruker hver krone med omtanke for miljøet, kan det ha store ringvirkninger overfor leverandører, markedet og andre kunder.

I en tid har Miljøverndepartementet finansiert et program som ble kalt "Grønt arbeidsliv". Nå har vi utvidet denne virksomheten gjennom å etablere noe vi kaller GRIP Senter - Stiftelsen for bærekraftig produksjon og forbruk. Hensikten er blant annet å tilby kompetanse og hjelpe bedrifter og kommuner slik at de etterlater seg færre miljøbelastninger og oppnår flere konkurransefordeler. Innen kommunesektoren, og i bransjene bygg, reklame, dagligvare, telesektoren, finans og turisme, har vi etterhvert fått mange gode eksempler på at det å satse "grønt" betyr inntjeningsevne og sikring av arbeidsplasser for framtida.

En " grønn skattekommisjon" er også i arbeid, og vil legge fram sin innstilling neste sommer. "Dobbelt gevinst" er et stikkord i den debatten - vi sikter oss inn mot både et bedre miljø og økt sysselsetting. Det sentrale grepet er å vri beskatningen fra skatt på arbeid til skatt på miljøskadelige aktiviteter og ressursbruk, eller - det skal lønne seg å sette folk i arbeid, men det skal svi å ødelegge miljøet eller forsyne seg for mye av naturressursene. Dette er lettere sagt enn gjort. Jeg minner om den protestflommen som gjerne følger med høyere bensinpriser. Likevel er denne linjen den eneste ansvarlige dersom bærekraftig utvikling ikke bare skal bli en klisje forbeholdt festtalene. Det må ikke skje.

3) Vi må øke vårt forbruk av hensyn til den fattige verden fordi økonomisk vekst i industrilandene er en forutsetning for vekst i utviklingslandene.
Hittil har ikke denne tesen slått til. Hadde den vært riktig ville ikke kløften mellom de rike og fattige i verden blitt stadig større. Vi har hentet råvarer fra den fattige delen av verden, foredlet dem og forbrukt dem i den rike del av verden. Denne syklusen har bidratt til økonomisk vekst og framgang i den rike del av verden, men det betyr ikke at kraftige doser av den samme politikken vil løse de globale problemene. De landene vi kaller for "Asiatiske tigre" har nok tjent gode penger på vår etterspørsel etter elektroniske varer og biler, men den afrikanske landsbykvinnen som må gå stadig lenger etter ved og vann har ikke sett snurten av framskrittet.

Kampen mot fattigdom og en dypt urettferdig global fordeling handler ikke bare om gode hjerter og solidaritet. Vi har bare denne ene jorda, og - som Gro Harlem Brundtland har sagt - hvis sju milliarder mennesker - jordas forventede befolkning omkring år 2010 - skal bruke energi og andre materielle ressurser på samme nivå som de rike landene gjør idag, da er det ikke nok med en klode. Vi har bruk for ti. For å si det på en annen måte: Fortsetter vi vår rovdrift vil kampen om knappe naturressurser bli den største sikkerhetsrisikoen i framtida.

Veien mot en bærekraftig utvikling er med andre ord ingen botsøvelse for de rike industrilandene. Også i ren og skjær egeninteresse er vi nødt til å legge om våre produksjons- og forbruksmønstre. Vi må løfte utfordringene inn i en global strategi for sikkerhet og utvikling for alle. I en slik situasjon må vi vise mot og handlekraft, og ikke la oss skremme av motkreftene. Vi må overprøve vår levemåte, vår politikk og målsettinger. Vi kan ikke lenger akseptere at enkle sannheter om dagens utfordringer bli snakket bort eller tåkelagt, eller at de viktige sakene på den internasjonale dagsorden kveles i et vell av detaljer.

Se framover

Miljøvernpolitikk kommer ofte i konflikt med sektorinteresser som ønsker kortsiktige gevinster eller raske resultater. Det er miljøvernpolitikkens hovedoppgave å sørge for at trusler om for eksempel menneskeskapte klimaendringer ikke skjer, mens andre aktører vil at noe skal skje nå - som for eksempel utbygging av nye veier og broer, industri, sykehus, utdanningsinstitusjoner o.s.v. Om noen tiår vil kanskje folk si: Dommedagsprofetiene om klimaendringene slo ikke til, ingenting har skjedd, masse penger er brukt forgjeves. Om jeg lever så lenge vil mitt svar være: Det var nettopp det som var poenget - vi har forebygget at noe skulle skje.

Det kan være tungt å vinne politiske gevinster på en politisk arena som krever at vi løfter blikket fra de årlige budsjetter og handler langsiktig. Det krever en stahet og tålmodighet som er fjernt fra døgnflue-utspill og populisme, men noen må påta seg den oppgaven.

Prøv å kaste blikket fram mot år 2030. Hva vil påvirke veksten, sysselsettingen og miljøet de nærmeste tiårene? Det er ikke lett å spå om framtida. Jeg kan ta noen eksempler fra prosjektet "Bærekraftig økonomi" - der de gjør det tankeeksperimentet å se tilbake på hva vi ventet oss i 1950 - som viser hvor lite vi egentlig kan forutsi:

• Om få år vil det være flere Internet-abonnenter i Norge enn det var telefonabonnenter i 1950. Ingen drømte om at noe sånt som Internet skulle komme engang.
  
• Tidlig på 1950-tallet ble det gjort store framskritt da de lettknuselige 78-platene ble erstattet med 45- og senere LP-plater. Men ingen forestilte seg de små kassettene og bærbare kassettspillere, eller CD-er med ditto bærbare spillere.
  
• Begreper som dere i dag bruker så og si daglig i forbindelse med data og informasjon var totalt ukjente i 1950: Video, kabel-TV, TV-spill, Nintendo, PC, Laptop, Notebook, fax, E-mail, diskett, harddisk, streamer, laserskriver, blekkskriver, elektronisk time-manager, desktop, overhead, TV- og telefonkonferanse, butikkenes nye kasseapparater, billettssystemer m.v.
  
• Og vi har fått en mengde nye syntetiske, sterke, vanntette, pustende, isolerende, lettvektige og i mange tilfeller helse- og miljøskadelige materialer som har forandret produktenes design, skapt helt nye produkter og markeder og dermed nye og annerledes arbeidsplasser.
  
• Hvem hadde forestilt seg reiser med jetfly til dagens jackpot- eller "grønn-rute" priser. Eller hydrofoil og luftputebåt. Eller biler med ABS-bremser, setebelter og airbag. Piggdekk hadde ingen hørt snakk om, heller ikke katalysator.
  
• I 1950-åra var kjøleskap og vaskemaskin en fjern luksus for de fleste, og ingen drømte om mikrobølgeovner, tørketromler og oppvaskmaskiner i de tusen hjem.
  
• Et siste eksempel: Da jeg en gang slet meg fram på en tung sykkel hadde jeg ingen tanker om off-road sykler med 21 gir.
  

Skal vi se 40 år fram i tid blir det også gjetninger, men vi bør i det minste sette oss noen mål og sørge for at våre handlinger rettes inn mot de målene. Her står bærekraftig utvikling - og et økologisk rom for alle - helt sentralt. Vi må ta i bruk de kunnskapene vi tross alt har, og vi må legge opp en politikk der vi tar "føre-var"-prinsippet på alvor. Tvilen må komme miljøet og de framtidige generasjoner til gode.

Klima

Så gjør det da, Berntsen, også når det gjelder CO2-utslippene, tenker dere kanskje. Vi har jo fått oss noen nesestyvere fra fylkingen når det gjelder klimapolitikken. Men uansett hvor uenige vi kan være når det gjelder tempoet i gjennomføringen av tiltak, kan vi kanskje klare å bli enige om faktagrunnlaget.

Den klimameldingen Regjeringen har lagt fram inneholder en bred analyse og gjennomgang av hele klimapolitikken, og den sier mye om de mulighetene og begrensingene vi som nasjon står overfor når vi skal bidra til å finne løsninger på et globalt problem.

Debatten har særlig dreid seg om CO2-utslippene som sant nok er de største, og som ikke lar seg rense vekk. Når det gjelder andre klimagasser ligger vi bedre an, og kan regne med en tilnærmet stabilisering i år 2000 i forhold til dagens nivå. Den nasjonale målsettingen om å stabilisere CO2-utslippene holder vi fast ved, men klarer ikke å nå den innenfor tidsrammen. Den ble fastsatt på et tidspunkt da alle de politiske partiene i Stortinget hadde høye forventninger om hvor langt det internasjonale miljøvernsamarbeidet ville komme i løpet av 90-åra. Arbeidet med klimakonvensjonen har imidlertid vist at det ikke finnes noen snarveier til djerve mål og løsninger som er teknisk og økonomisk mulig å få til i en fei. Norge har for eksempel den høyeste CO2-avgiften i verden, samtidig som vi må konstatere at viktige og toneangivende land fortsatt ikke har innført noen slik avgift.

Det er meningsløst å putte klimapolitikken innenfor nasjonalstatens ramme. I 1990 hadde Norge et CO2-utslipp i størrelsesorden 8,2 tonn pr. hode, mens OECD-landene samlet hadde et gjennomsnittlig utslipp på 11,4 tonn pr. hode. Skal vi klare å få til noe som virkelig monner er vi avhengige av et forpliktende samarbeid mellom land for å redusere de samlede utslippene. Og det er her norsk gass kommer inn - lik det eller ikke. Regner vi med utslippene av CO2 fra nasjonal gassproduksjon og eksport i våre egne regnskap, går de nasjonale utslippene opp. Men dersom gassen erstatter kullkraft og bruk av tungolje i andre land, vil utslippene i Europa som helhet gå ned.

Den norske gasseksporten forventes å bli mer enn fordoblet fra dagens nivå til år 2000. Dersom all norsk gass erstatter kull i år 2005, vil CO2-utslippene i Europa bli redusert med mer enn 100 millioner tonn pr. år. Til sammenlikning var de samlede norske utslippene i 1994 omlag 37 millioner tonn - altså godt under halvparten. Dette kommer ikke til å skje, vil mange si. Men dersom mer enn 5 prosent - 5 prosent - av gassen erstatter kull, vil norsk gasseksport føre til reduserte CO2-utslipp i Europa. Der er med andre ord gevinster å hente dersom vi løfter blikket fra vår egen navle og erkjenner at det er de samlede utslippene som gir utslaget.

Jeg sier ikke dette for å bortforklare noe, for også jeg er bekymret over utviklingen. Det er etter min mening for mange som ikke er bekymret og som ikke stiller seg spørsmål om hvorfor det ser ut til at hyppigheten av flom, stormer og andre naturfenomener ser ut til å øke. Jeg skal ikke være spekulativ på dette punktet, men det er riktig og viktig å stille de rette spørsmålene i tide for å finne de riktige svarene. Selv en stabilisering av CO2-utslippene på 1990-nivå globalt innebærer at konsentrasjonen i atmosfæren vil nærme seg en dobling i år 2010 i forhold til situasjonen før industrialiseringen. Det er en så stor konsentrasjon at den kan gi den raskeste økingen i den globale middeltemepraturen på de siste 10 000 åra. Dette er selvsagt ytterst alvorlig, og det er en av grunnene til at FNs klimapanel mener at de menneskeskapte utslippene av CO2 må reduseres med mer enn 60 prosent i forholdet til utslippet i 1990 dersom vi skal klare å stabilisere konsentrasjonen i atmosfæren på dagens nivå. Så vi må stå på - også nasjonalt - gjennom avgifter, bruk av fornybare energikilder, enøktiltak, areal- og transportplanlegging som gir mer kollektivtrafikk, teknologiutvikling og forskning.

Livskvalitet

"Fra slit og strev til stress og mas" er tittelen på en bok om norsk kultur, og det er vel kanskje slik mange føler det når de løper nedover gata mens de snakker i en mobiltelefon, prøver å rekke supermarkedet før barnehagen stenger, føler at effektivitetskravet på jobben stadig øker eller har eksamenspresset liggende som en tordensky over hodet. Jeg har også merket meg urovekkende rapporter om selvmordstanker blant norsk ungdom, og jeg deler den bekymringen dere i AUF heldigvis viser overfor vold og fremmedfrykt. Dette er utviklingstrender som kan redusere vår livskvalitet.

Utgangspunktet er selvfølgelig at alle er like mye verdt. Dessverre er det fortsatt nødvendig å si det høyt. Jeg tror ikke at en bedre livskvalitet i framtida vil være knyttet til at vi - her i Norge og andre rike land - stadig øker og øker vårt materielle forbruk. Vi har vendt oss til en "bruk-og-kast"-mentalitet - et forbruk av en masse ting som vi strengt tatt ikke trenger - for å holde fabrikkhjulene igang og mennesker i arbeid. Det gir vel neppe bedre livskvalitet å øke denne typen forbruk ytterligere i åra som kommer. Idag spiser jo mange av oss "søndagsmiddager" og gumler i oss "lørdagsgodt" hver eneste dag, og det er vel få av dere som ikke har med avanserte musikkanlegg og masse annet kostbart utstyr når dere flytter hjemmefra. I tillegg kommer økt kommersialisme som prøver så godt den kan å underholde oss i hjel sånn at tida i alle fall går, og det er heller ikke svaret på spørsmålet om hvordan vi kan bedre livskvaliteten. Følelsen av tomhet og ensomhet er et faresignal. Nå får vi ta diskusjonen om ikke en satsing på for eksempel fellesskapet, verneverdier og kvalitet er en mer farbar vei.

Hva vi legger i begrepet livskvalitet vil sikkert variere fra person til person og mellom generasjonene. Men det handler vel blant annet om å få sjansen til bruke alle sine evner og utvikle sine interesser - både på arbeidet og i fritida. Det handler om å få utfordringer vi kan mestre, om nysgjerrighet og engasjement, om å ha tid til familie og venner og av og til om å gjøre ingenting. Livskvalitet handler også om retten til ren luft og rent vann, tilgang på uberørt natur, om å kjenne tilhørighet med våre historiske røtter og til å kunne høste nye impulser og ideer fra det kulturelle mangfoldet som også er blitt en del av det norske samfunnet. Det handler om toleranse og humanisme. Og hvem vil med hånden på hjertet si at de er fornøyd med livet så lenge de vet at millioner lever i absolutt fattigdom, og når selv barn blir ofre for krigens kuler og landminer.

Vi står foran store og omfattende oppgaver, og det er vi sosialdemokrater som må ta høyde for å være pådrivere i dette arbeidet. Vi klarte å realisere visjonene som våre forgjengere hadde om den nasjonale utviklingen da vi gikk inn i dette århundret. Visjonene er ikke bare oppfylt, vi er kommet lenger enn noen drømte om den gangen. Dere blir hovedarkitekter for de visjonene vi må sette for neste århundre, og dere blir viktige aktører i arbeidet med i realisere dem. Jeg er sikker på at AUF - det ville i alle fall være i tråd med tradisjonene - vil ta opp den hansken, og holde oss gamlekara i øra så lenge det er pust av liv igjen i oss.