Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

FRA FRAM-FERDEN TIL DAGENS POLARFORSKNING

Framjubileet 6. september 1996 - tale ved festmøtet i Universitetets Aula

Deres majesteter. Ærede gjester fra inn- og utland

Det er med stor glede og stolthet, men også med ydmykhet, jeg står her i dag 100 år etter at Fram-ekspedisjonen kom tilbake fra sin eventyrlige ferd gjennom det arktiske isødet.

Fram-ferden endte godt, men både forskning og næringsvirksomhet i polarområdene har gjennom århundrer krevet mange menneskeliv.

I forrige uke ble Svalbard rammet av en ufattelig tragedie. Jeg vil få uttrykke min dypeste medfølelse med alle de som ble rammet av den tragiske ulykken med et russiske passasjerfly der 141 mennesker omkom. En katastrofe av et slikt omfang er en ekstra stor belastning for så små og isolerte samfund. Jeg sender mine tanker til de russiske gruvesamfunnene i Barentsburg og Pyramiden på Svalbard som er blitt så hardt rammet.

Den 21. juli 1893 forlot Fram Vardø for å begynne på en ekspedisjon de fleste polarekspertene på den tiden mente var helt urealistisk og umulig å gjennomføre, ja nærmest galskap. Den 22. september møtte ekspedisjonen isen nord for Ny-Sibirøyene og lot seg som planlagt fryse inne. I sin drift over Polhavet ble skip og mannskap satt på store prøver. Fram ble utsatt for de største påkjenninger med store mengder drivis som presset seg innover skuta. Konstruktørens beregninger holdt imidlertid stikk og det viste seg at skipsbyggerne hadde utført et mesterstykke i håndverk. Fram ble ikke knust, men løftet opp av istrykket og drev med isen over Polhavet. Den 13. august 1896, dvs tre år senere, slapp Fram i god stand ut av isen ved Danskeøya nord-vest for Svalbard, og den 20. august seilte Fram med mannskap og under ledelse av kaptein Sverdrup inn i havna på Skjervøy i Troms. En historisk, dramatisk og vellykket ferd gjennom Polhavet var avsluttet.

Fram-ekspedisjonen ble en demonstrasjon av god planlegging, mot, fremragende sjømannskap og norske skipsbyggingstradisjoner på sitt beste. På 1800-tallet hadde det vært en lang rekke mislykkede ekspedisjoner fra flere nasjoners side, ofte med tragisk utfall. Nå hadde Fram-ekspedisjonen langt på vei vist hvordan vellykkede polare ekspedisjoner skulle gjennomføres. Deres kunnskaper er siden brukt og videreutviklet av andre nordmenn, og disse tradisjonene er blitt en del av vår kulturarv.

Både skipet Fram og ekspedisjonen ble til først og fremst på grunn av én manns visjon , Fridtjof Nansen. Han fikk ikke særlig støtte fra forskningsmiljøene på den tiden, men Stortinget bevilget penger, og en rekke entusiaster ydet økonomiske bidrag.

Motivene for å støtte og gjennomføre denne ekspedisjonen var nok flere. På slutten av 1800-tallet var polene de siste store gjenstående områder der jordens geografi ikke var kjent. Hva skjulte ismassene i syd ? Var det land rundt Nordpolen ? Hvordan var Polhavet? I dette lå det store utfordringer for vitenskapsmannen Fridtjof Nansen, og Fram-ekspedisjonen var først og fremst et resultat av Nansens kunnskapstørst og ønske om å bevise sine vitenskapelige teorier bl.a. om strømforholdene i Polhavet.

Det er nok sannsynlig at Fridtjof Nansen i tillegg var lokket av muligheten til å nå det forgjettede nordligste punktet, selve Nordpolen. Man må også se Fram-ekspedisjonen i lys av den utenrikspolitiske situasjonen Norge var i på den tiden, og muligheten ekspedisjonen gav til å fremme Norges navn og sak gjennom en slik bragd.

Selv om polpunktet ikke ble nådd, var utbytte av ekspedisjonen på mange måter stort. Fram-ekspedisjonen ble en verdensbegivenhet som i løpet av noen hektiske augustdager i 1896 plasserte Norge i sentrum for den internasjonale oppmerksomheten. Vi må kunne si at Fram-ekspedisjonen på denne måten gav et viktig bidrag til nasjonsoppbyggingen og til å styrket den nasjonale bevisstheten fram mot 1905.

Som forskningsekspedisjon var også Fram-ferden vellykket. Ekspedisjonen kom tilbake med et stort vitenskapelig materiale fra en del av vår klode hvor ingen før hadde vært.

Under ekspedisjonen ble det foretatt målinger, undersøkelser og gjort observasjoner innenfor en rekke fagområder. Det ble foretatt målinger av tyngdekraft, magnetisme og luftelektrisitet, studier av nordlys og solspekter, og det ble gjort en rekke biologiske registreringer.

Nansen beviste sine teorier om en gjennomgående strøm fra områdene nord for Asia over Polhavet og sydover mellom Svalbard og Grønland.

Det ble også klart at Polhavet var et dyphav, og det var en overraskelse for alle, også for Nansen selv.

I tillegg kunne man nå med stor sansynlighet si at det ikke var landområder på Polpunktet. Endelig bekreftelse på dette kom imidlertid først da Amundsen krysset Nordpolen i luftskipet "Norge" fra Ny-Ålesund på Svalbard til Alaska i mai 1926.

De vitenskapelige resultatene fra ekspedisjonen fylte seks store bind som ble trykket i årene 1900-06. I tillegg til Nansen, sto en rekke av datidens spesialister på mange fagområder som medforfattere av de 17 avhandlingene. Dataene ble dermed ikke bare samlet inn, men også raskt bearbeidet, analysert og distribuert vidt utover.

Med Fram-ekspedisjonen demonstrerte Nansen en vitenskapelig dristighet og oppfinnsomhet uten sidestykke i polarforskningens historie. Ekspedisjonen markerte på mange måter et gjennombrudd for moderne polarforskning, og gav materiale og ny kunnskap til forskere verden rundt. Ekspedisjonen var også et viktig bidrag til å plassere Norge på det internasjonale forskningskartet.

Ved siden av det rent faglige, bidro Nansen i tillegg betydelig til å forbedre instrumentene som trengtes til forskning, og det er interessant å se at hans "Nansenflaske", som er et instrument til å hente vannprøver fra forskjellige dyp, faktisk fortsatt brukes den dag i dag.

Sett på denne bakgrunn, er det spesielt å stå her som statsråd med ansvar for norsk polarforskning i dag å kunne se de klare historiske linjer fra Nansen og Fram-ekspedisjonen via bl.a. den verdenskjente havforskeren Harald Ulrik Sverdrup som ledet de vitenskapelige arbeidene på Amundens Maud-ekspedisjoner (1922-25) til dagens norske og internasjonale polarforskning.

Jeg kan for øvrig nevne at Harald Ulrik Sverdrup senere ble direktør for Norsk Polarinstitutt som i dag er Miljøverndepartementets ytre etat og den sentrale statsinstitusjon for kartlegging, praktiske og vitenskapelige undersøkelser i norske polarområder.

Hva er så situasjonen i dag når det gjelder polarområdene ?

I de siste 10- 15 årene har vi registrert en stadig økende interessen for disse områdene både i Norge og internasjonalt. Årsakene er mange, men jeg vil si at de viktigste er :

• polarområdenes sårbarhet,
• deres betydning for globale miljøspørsmål,
• de rike naturressursene,
• utviklingsmulighetene, og
• de betydlige miljøproblemene.

Polarområdene utgjør i dag de største gjenværende upåvirkede villmarksområder og økologiske systemer i vår del av verden.

Polarområdene er også rike på naturressurser. Barentshavet er blant de mest produktive havområder på jorda mht til levende ressurser. I tillegg finnes verdens største kontinentalsokkel i ytterkanten av polbassenget og i randhavene i Arktis. På fastlandssiden ansees Barentsregionen for å være et av de aller mest ressursrike områder i Europa. Dette gjelder spesielt metaller, mineraler, energi og skog. Det er også et stadig økende press for ny økonomisk utvikling i Arktis på grunnlag av utnytting av disse rike naturressursene.

Samtidig er det store grenseoverskridende miljøproblemer i Arktis som utgjør en potensiell trussel mot befolkningens helse og livsgrunnlag.

Det er et overordnet mål for Regjeringens politikk å forvalte polarområdene på en slik måte at disse enestående, sårbare og forholdsvis urørte villmarksområdene vernes for sin naturskjønnhet, sine rike naturressurser, og som en naturarv for kommende generasjoner. For å nå disse målene og sikre en bærekraftig utvikling i polarområdene kreves det økt kunnskap og et omfattende internasjonalt miljøvernsamarbeid.

Regjeringen har da også bl.a. gjennom en egen polarforskningsmelding gitt klart uttrykk for behovet for en styrking av norsk forskning i polarområdene for å møte de nye utfordringer i forvaltningen her står overfor.

Forskning i polarområdene er imidlertid meget ressurskrevende, og samarbeid på tvers av landegrensene er nødvendig. Norge har mye å bidra med innenfor et slikt internasjonalt forskningssamarbeid. Det er først og fremst Svalbard, norske forskningsstasjoner, norske forskningsfartøyer og norske fagmiljøer på et høyt internasjonalt nivå.

Sett i denne sammenheng er Norge i en spesiell situasjon. Vi har et direkte forvaltningsansvar for store områder i Arktis.

I tillegg bidrar vi gjennom internasjonalt samarbeid til en forsvarlig forvaltning av Antarktis. Videre har Norges geografiske plassering i nord medført at vi har lange tradisjoner og erfaring i forskning, teknologiutvikling og næringsvirksomhet i polarområdene.

I internasjonal sammenheng har Norge gjennom årene fått en posisjon som en av verdens ledende polarnasjoner. Fram-ferden var med å legge et viktig grunnlag for dette.

Svalbard er det lettest tilgjengelige høyarktiske området i verden, og har på grunn av sin beliggenhet og spesielle klimatiske forhold alle forutsetninger for å bli en sentral plattform for forskningsaktiviteten i nord. Svalbard er samtidig på grunn av sin spesielle folkerettslige status velegnet for utenlandsk forskningsvirksomhet. Regjeringen har da også tidligere gitt klart uttrykk for at Norge både som polarforskningsnasjon og suverenitetsinnehaver på Svalbard vil ivareta vertskaps- og tilretteleggerrollen overfor internasjonale forskere på øygruppen.

Fra vår side har det i denne sammenheng vært et mål å utvikle det gamle gruvesamfunnet i Ny-Ålesund til en internasjonal arktisk forsknings- og miljøovervåkingsstasjon av meget høy kvalitet. Dette er nå langt på veg blitt virkelighet. I løpet av 1990-årene er norsk forskningsvirksomhet betydelig styrket, og i tillegg har land som Tyskland, Japan, Italia, Nederland, Frankrike og Storbritannia etablert tildels helårlig forskningsvirksomhet i Ny-Ålesund. Det finnes i dag ingen tilsvarende stasjoner så langt nord i Arktis.

Jeg vil i denne sammenheng også få nevne Polarmiljøsenteret som vi opprettet i Tromsø i 1994. Polarmiljøsenteret skal bli et viktig redskap i miljøarbeidet i polarområdene. Det skal utvikles til et moderne kunnskaps- og formidlingssenter bygget på de historiske linjene fra Fram-ekspedisjonen fram til dagens nasjonale og internasjonale polarforskning.

Fram viste at et godt fartøy er en viktig forutsetning for god tilrettelegging for forskning i polarområdene. Det som startet med Fram er siden ført videre slik at Norge gjennom årene har utviklet en lang tradisjon med egne forskningsfartøyer. Jeg skal bare nevne noen av dagens fartøyer, og det har jeg lyst til å gjøre fordi skipenes navn på mange måter er en vandring gjennom en del av norsk forsknings historie. Havforskningsinstituttet disponerer bl.a. G.O. Sars, Michael Sars, G.M. Dannevig og Johan Hjort. Universitetet i Tromsø disponerer Johan Ruud .

Forskningsfartøyet Håkon Mosby disponeres av Universitetet i Bergen. I tillegg disponere Universitetet i Tromsø Jan Mayen, og Norsk Polarinstitutt har Lance.

Det finnes også forskningsskip ellers i landet, og jeg kan nevne ishavsrederiet G.C. Rieber som siden Antarktisekspedisjonen i 1957/58 har utviklet en egen flåte av isgående fartøyer, som har deltatt i pionérprosjekter både i Arktis og Antarktis.

Jeg vil til sist nevne Antarktis-ekspedisjonen. Det er nå etablert et samarbeid mellom Norge, Sverige og Finland om årlige ekspedisjoner til Antarktis, og ekspedisjonen som skal gå sør-sommeren 1996/97 skal være norsk-ledet.

På mange måter er ringen med dette sluttet, fra Fram-ekspedisjonen til dagens forskningsekspedisjoner til polarområdene. Fram-ekspedisjonen er fortsatt en viktig kilde til inspirasjon for norske polarforskere og polarfarere, og solide norske tradisjoner holdes i hevd.

Det er noe spesielt ved polarområdene som gjør dem like lokkende for oss i dag som for Nansen og hans mannskap for 100 år siden. Jeg har selv erfart dette, og jeg vil få avslutte med noen ord fra Nansen som jeg synes beskriver dette godt:

" Underlig - alltid vemod ved avskjed. Nå er det som en likevel ikke kan rive seg løs fra denne trøstesløse forlattheten med is, breer, kulde og slit"

Til lykke med jubileet.