Miljø - fra trussel til muligheter

Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

"Miljø - fra trussel til muligheter"

Næringslivsdagene BI, 5. mars 1996

 

Innledning

Jeg vil først få takke for invitasjonen til å holde et innlegg her på Næringslivsdagenes økonomiseminar. Jeg skal si litt om hovedlinjene i norsk miljøpolitikk og arbeidet med å nå en bærekraftig utvikling - og hvilke utfordringer dette innebærer for norske virksomheter.

Norsk miljøpolitikk

I miljøvernpolitikken står vi nå på mange måter foran et veiskille. Mange av de nasjonale sakene som har stått i sentrum siden miljøvern for alvor kom på dagsorden i 1970-åra har langt på vei funnet sin løsning.

Vi har fått verneplanen for norske vassdrag som omfatter 340 av de mest storslåtte og varierte vassdrag i verden. Når vi har gjennomført den nye landsplanen for nasjonalparker, de fylkesvise verneplanene og barskogplanen, vil det vernede arealet øke fra 6,4 til 15 prosent. Dette er i samsvar med internasjonale anbefalinger når det gjelder det enkelte lands ansvar og bidrag for å sikre bredden av verdens økosysteme.

Fra 1985 til 1995 er utslippene av miljøgifter fra industrien betydelig redusert, og nå arbeider Nordsjølandene mot et langsiktig mål om å stanse utslipp av miljøgifter innen 25 år. Også de menneskeskapte næringssalttilførslene er redusert betydelig ved å sette inn tiltak overfor landbruket, industrien og de kommunale renseanleggene.

De samlede svovelutslippene i Norge er redusert med nærmere 75 prosent fra 1980 og fram til i dag. Dette har ført til at vassdragene i Sør-Norge er blitt noe mindre sure, men tålegrensen for forsuring av skogsjord er fortsatt overskredet i noen av de mest belastede områdene.

Vi har hatt en rivende utvikling på avfallsfeltet de siste årene. Kravene til fyllinger og forbrenningsanlegg er skjerpet. Vi har tatt i bruk nye virkemidler både overfor kommunene og næringslivet slik at deponeringstrenden er snudd og andelen avfall som gjenvinnes er økende. Stadig flere kommuner innfører kildesorteringsordninger og sikrer gjenvinning av det organiske avfallet.

Norsk miljøpolitikk - et arbeid mot bærekraftig utvikling

Bærekraftig utvikling

Men vi står fortsatt foran store utfordringer - såvel nasjonalt som regionalt og globalt. Uttynningen av ozonlaget, faren for klimaendringer, mengder av farlig avfall og utarmingen av verdens biologiske mangfold - dette er resultater av våre produksjons- og forbruksmønstre. Ansvaret for å løse disse globale miljøproblemene ligger i hovedsak i industrilandene og kan bare løses gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. I tillegg fører fattigdom til et betydelig press på naturressursene, og vi har en uakseptabel skjev fordeling av våre felles ressurser på kloden.

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen) sammenfatter sin analyse av hva som må gjøres i begrepet "bærekraftig utvikling". Dette er "en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov". Økonomisk vekst må derfor skje innenfor de grenser som naturen setter. I bedriftsøkonomiske termer kunne man kanskje si at vi må lære oss å leve av rentene og ikke ta av egenkapitalen. En bærekraftig utvikling forutsetter: jevnere fordeling av goder både mellom landene og innenfor det enkelte land. demokratiske reformer og bedre adgang til deltagelse i beslutningsprosesser. at forbruksmønstrene i de rike landene bringes i samsvar med globale økologiske rammebetingelser og at befolkningsveksten i verden bringes i samsvar med hva økosystemene kan underholde.

Produksjon og forbruk

FN-konferansen om miljø og utvikling som ble holdt i Rio de Janeiro i 1992 var en direkte oppfølging av Verdenskommisjonens rapport. På konferansen sluttet landene seg til Agenda 21 som er en handlingsplan for arbeidet med miljø og utvikling inn i neste århundre.

Et av nøkkelkapitlene i dette dokumentet omtaler behovet for endring av forbruksmønsteret. Mens fattigdom medfører visse - i første rekke lokale - miljøforringelser som igjen undergraver de fattiges evne til å bryte ut av fattigdomssirkelen, så er det i hovedsak industrilandenes forbruks- og produksjonsmønstre som forårsaker belastning og skader på det globale miljøet. Det vil ikke være bærekraftig om dette skal fortsette samtidig som utviklingslandene skal forsøke å etablere tilsvarende forbruksmønstre og -omfang. Derfor konkluderes det med at industrilandene bør påta seg den ledende rollen med å fremme bærekraftige forbruksmønstre.

Omlegging til et bærekraftig produksjons- og forbruksmønster er en av flere strategier som må til for å nå målet om en bærekraftig utvikling. En slik omlegging vil løse miljø- og ressursproblemer, men fører alene ikke til bedre ressursfordeling mellom rike og fattige land. Dette må løses via andre viktige strategier som endringer i internasjonal handel, målrettet bistand, demokratisering m.fl.

Norge har de siste årene arrangert to konferanser knyttet til arbeidet i FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (CSD) og oppfølgingen av Agenda 21. Vi har påtatt oss et særlig pådriveransvar for å få satt industrilandenes produksjons- og forbruksmønstre på dagsorden, og dette ser ut til å lykkes. Det er en klar bevegelse i retning av internasjonal enighet om behovet for endring både blant regjeringer, i næringslivet og i ulike organisasjoner.

Omlegging til globale bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre vil ta flere tiår og kreve vesentlige endringer. Ansvaret må forankres hos regjeringer, lokale myndigheter, næringsliv, fagforeninger, frivillige organisasjoner og forbrukere. Regjeringene har et særlig ansvar for å lede denne prosessen.

To strategier

For Regjeringen er det et overordnet mål å sikre en bærekraftig utvikling nasjonalt og internasjonalt, og i tråd med dette er vår miljøvernpolitiske strategi nedfelt i to hovedlinjer.

For det første: Miljøproblemene er grenseoverskridende, og effektive resultater kan bare oppnås gjennom et tett og forpliktende internasjonalt samarbeid. Norge skal fortsatt være en pådriver i dette arbeidet. For det andre: Regjeringen vil intensivere arbeidet med et sektorovergripende miljøvernarbeid nasjonalt. Gjennom bruk av ulike virkemidler og tiltak må vi sikre at alle tar sin del av ansvaret for miljøet, natur- og kulturarven.

Utfordringer for norske virksomheter

Hvilke følger for så dette for næringslivet? Enkelt sagt må næringslivet ta et større ansvar for de totale miljø- og ressursvirkningene av sin virksomhet. Dette tvinger seg frem to veier; både gjennom myndighetenes krav og reguleringer, men også gjennom kundenes krav til at produkter og tjenester har en forsvarlig miljøstandard. Økt miljøbevissthet hos forbrukeren har ført til at miljøhensynet i stigende grad er blitt en del av kvalitetsbegrepet.

Jeg ser 3 hovedforbedringspunkter:

• Forbedring av produkter og produksjonsprosesser
• Økt krav om miljødokumentasjon
• Økt produsentansvar for hele livssyklusen til produktet.

Det miljøeffektive produkt

Dersom vi skal opprettholde en høy levestandard, krever en overgang til bærekraftig produksjon av varer og tjenester at vi må få mer ut av de ressursene vi bruker. Vi må utvikle miljøeffektive produkter. Dvs. produkter som effektivt dekker behovet og som gjennom hele livsløpet i minst mulig grad påfører miljøet belastninger. Designfasen er avgjørende. Produktet må utformes for optimal miljøstandard i produksjon, i bruk og som avfall. I produksjon bør produktet, så langt det er mulig, produseres med fornybare råvarer og fornybar energi. Når produktet er i bruk, bør det ha lang levetid (være lett å reparere, enkelt å bruke riktig og ha minimale eksterne effekter.) Når produktet blir avfall, bør det kunne gjenvinnes.

Dette er den ønskede situasjonen - målet. Vi har kommet et stykke på vei.. Utslippene fra industriens produksjonsanlegg er drastisk redusert. Vi er i ferd med å få kontroll med de viktigste avfallsstrømmene. Men fortsatt er den samlede forurensningsbelastningen for stor, og fortsatt er ressursforbruket alt for stort. Av dette følger to hovedstrategier: forurensningen og ressursbruken må reduseres og vi må få til en større grad av gjenvinning. Begge disse utfordringene må angripes i produktutviklingsfasen og derfor vil miljøvernmyndighetene i større grad fokusere på selve produktet og dets egenskaper.

Produktutformingsfasen er avgjørende. Her bestemmes materialvalg, produksjonsmetode, kvalitet, reparerbarhet og gjenvinningsmulighet. Sentrale spørsmål for produktutvikleren bør være:

• Kan miljøfarlige stoffer unngås?
• Kan fornybare eller gjenvunnede ressurser benyttes?
• Kan levetiden forlenges?
• Kan produktet repareres og modifiseres?
• Kan forurensning og utslipp fra bruk elimineres?
• Kan produktet gjenvinnes?
• Og ikke minst: Kan kundens behov tilfredsstilles på en miljømessig bedre måte?

Et eksempel er bruk av "telereising" - telependling og videokommunikasjon - i stedet for fysisk forflytning. Dette vil kunne spare miljøet og gi aktørene bedre livskvalitet samtidig som det i lengden også blir rimeligere for bedriften. GRIP senter har f.eks. beregnet at i Norge kan anslagsvis 150.000 arbeidstakere arbeide hjemme en dag i uken og dermed bruke 12 mill. reisetimer på en bedre måte.

Miljøeffektivitet som konkurransefaktor

Framover vil det være et kontinuerlig press på næringslivet for å ta en stadig større del av miljø- og ressursansvaret. Vi ser både her hjemme og ikke minst i Europa ellers at miljø blir en stadig viktigere konkurransefaktor. Store industriselskaper innfører miljøledelsessystemer og krever at alle deres leverandører gjør det samme. Miljøkrav i innkjøp til offentlig forvaltning er i ferd med å innføres. Forbrukerne krever miljøvennlige varer, og ordninger for miljømerking av varer skyter fart.

Bedriftens valg er:
Enten å være passiv og vente på offentlige reguleringer. Eller være aktiv og framsynt og tilpasse seg et marked som krever miljøvennlige endringer.

For de offensive bedriftene ligger utfordringen i miljøutvikling utover myndighetenes krav. I tillegg til å vinne markedsandeler, vil miljøvern være lønnsomt i seg selv fordi det ofte innebærer å spare ressurser. Norsk næringsliv har et godt grunnlag for å utvikle seg mot bærekraftighet. En slik utvikling tror jeg kan kombineres med økonomisk overskudd og økt verdiskaping. Jeg er derfor ikke i tvil om at dette er framtidens strategi.

Miljøledelse og miljøstyringssystemer

Men det er viktig for næringslivet å lage sin egen miljøvernstrategi. Det en nødvendig forutsetning at denne er forankret i bedriftens ledelse og har forståelse i alle ledd nedover - samt har et reellt innhold. Det er allerede utviklet gode verktøy og flere praktiske eksempler.

Bedriftenes oppfølging av internkontrollforskriften er et godt utgangspunkt for å lage et godt miljøstyringssystem. Danskenes innføring av "grønne regnskaper" er et nytt og interessant tiltak der bedriftene kan pålegges å offentliggjøre forbruket av energi, råvarer og forurensende stoffer som inngår i produksjonen m.m.

I tillegg utvikles det frivillige ordninger som EU-forordningen om EMAS (Eco-Management-Audit-Scheme). Her tas markedskreftene i bruk for å akselerere miljøforbedringene. Bedriften skal gjennomgå alle sider som har virkning for miljøet - bruk av råvarer, energi, vann, utslipp, støy og avfall. Ut fra dette skal det utarbeides en miljøpolitikk som skal ha kontinuerlige miljøforbedringer som mål. Bedriften skal jevnlig utarbeide miljøredegjørelser som skal godkjennes av uavhengige, godkjente miljøkontrollører. EMAS gjelder i første omgang industrien, men etterhvert som vi høster erfaringer, kan det være aktuelt å utvide ordningen. EMAS-registreringen foregår nå for fullt i Tyskland. Dette får konsekvenser for svensk og norsk næringsliv.

Parallelt med at næringslivet tar egne miljøinitiativer på sine områder, øker kravet om utvikling av standarder for miljøledelse. Markedet ønsker garantier for at de man handler med tar sitt miljøansvar på alvor. Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO er i full gang med en ny miljøstandard (ISO 14.000) som vil virke parallelt med de etablerte kvalitetssikringsstandardene (ISO 9.000). Også finansierings- og forsikringsinstitusjoner viser stigende interesse for miljøvurderinger og ikke minst miljørisiki. De pågående arbeidene med å finne kriterier for miljø-ranking (både postiv og negativ) er også svært interessante.

Myndighetenes øvrige virkemidler

En bærekraftig utvikling forutsetter at de spillereglene som lages for menneskelig aktivitet gir motivering til å handle i overensstemmelse med naturens premisser i dag - selv om konsekvensene ikke rammer med full tyngde før om 10 - 20 eller 100 år.

Myndighetenes hovedoppgave er derfor å legge disse premissene for samfunnsutviklingen, dvs. å lage de spillereglene som aktivitetene skal forholde seg til. Blant de viktigste virkemidler er:

Avgifter som virkemiddel for å oppnå "riktige" priser

En av de viktigste utfordringene fremover vil være å få fram riktige priser på innsatsfaktorene. Prisen på en innsatsfaktor er av avgjørende betydning for hvordan denne blir utnyttet. Er den gratis bruker vi mye, og er den dyr, tyner vi den mest mulig. "Riktig pris" innebærer at prisen på innsatsfaktoren avspeiler både de økonomiske og de økologiske kostnadene. Med riktige priser på råvarer og energi vil de rette incentiver for rett handling bli skapt gjennom hele kjeden. Dette er et virkemiddel som arbeider på markedets premisser.

Riktig pris kan bl.a. oppnås gjennom å legge avgifter på innsatsfaktorene. Avgiften bør variere avhengig av miljøbelastningen, og om ressursen er fornybar eller ikke. Rent teknisk kan slike avgifter komme i stedet for fiskale avgifter som f.eks. arbeidsgiveravgift og inntektsskatt. Grønn skattekommisjon er opprettet for å utrede hvilken rolle skatte- og avgiftspolitikken kan spille for å oppnå økt sysselsetting og et bedre miljø. Kommisjonen vil legge fram sin innstilling 1996 og Regjeringen vil se bruken av CO2-avgifter i lys av denne innstillingen.

I Norge generer vi 5 millioner tonn avfall pr år. Det er ingen tvil om at dagens avfall representerer store økonomiske verdier som bør utnyttes på en bedre måte. Riktig pris på avfallsdisponering er en forutsetning for at avfallsreduksjon og gjenvinning skal få et samfunnsøkonomisk riktig omfang.

Økt produsentansvar

Overfor næringsvirksomhet settes utvidet produsentansvar på dagsordenen. Produsenter og importører må i større grad ta ansvaret for sitt produkt når det ender som avfall. Gjennom forhandlinger med næringslivet har Miljøverndepartementet etablert særskilte retur- og gjenvinningsordninger for blant annet avfall fra dekk, blybatterier, emballasje av glass, brunt papir, kartong, drikkekartonger, plast og metall. Tilsvarende ordninger er på trappene for avfall fra elektriske og elektroniske produkter og hvitevarer. Vil vi se nærmere på muligheten knyttet til denne typen avtaler.

Et annet administrativt tiltak kan være pålegg om økt garantitid. Tanken er at produsentene tvinges til å lage produkter med bedre holdbarhet. Et annet tiltak for å øke levetiden er å pålegge produsenter og importører å holde delelager lenger. Et slikt krav vil foruten å øke mulighetene til å reparere et produkt også stimulere til mer standardiserte deler.

Konsesjonssystemet

Gjennom utslippskonsesjoner til industri og kommunale avløpsanlegg er mye oppnådd de siste tiårene. Myndighetenes krav har fremtvunget nye løsninger med drastisk reduserte utslipp som resultat. Men konsesjonssystemet for industrien har stort sett vært konsentrert til produksjonsfasen uten at produktet er sett i et større perspektiv. I tillegg omfatter konsesjonssystemet først og fremst de store bedriftene. Konsesjonssystemet er nå under kontinuerlig forbedring, og vi vil se på muligheten for at hele produktets livssyklus blir tatt i betrakning før konsesjon gis. Som en ytterligere motivasjon for bedriftene til å få ned sine utslipp vil vi vurdere bruk av avgifter på konsesjon.

Energiøkonomisering

Målet med enøk-politikken er å få til en samfunnsøkonomisk rasjonell utnyttelse av våre energiressurser og redusere de negative konsekvensene energibruken har på miljøet. Enøk-innsatsen gjør det mulig å få en fortsatt vekst i energitjenestene uten at energibruken vokser i samme takt. Forutsetningen er at forbrukerne får mer kunnskap om sin energibruk. Det opprettes nå regionale enøk-sentre i mange fylker. Sentrenes viktigste oppgave er å formidle informasjon om enøk, energibruk, tariffer og miljø til kundene i sentrenes nedslagsfelt.

Gjennom Bransjenettverket for norsk industri vil det bli arbeidet for å få til frivillige avtaler med industrien om energieffektivisering. Videre vil arbeidet med å fremme bruken av nye, fornybare energikilder som supplement til et vannkraftbasert system bli videreført. På kort sikt er det i første rekke bioenergi i form av flis og ved eller bearbeidet pellets som er aktuelt.

Grønn forbrukerpolitikk

Forbrukernes muligheter som "grønn" produktutvikler er ikke fullt utnyttet i Norge sammenliknet med land som Danmark, Sverige, Nederland og Tyskland. Miljøverndepartementet har innledet et samarbeid med Barne- og familiedepartementet, forbrukerorganisasjonene og forskningsrådet om en grønn forbrukerpolitikk. Innsatsen omfatter bl.a. miljømerking, grønnere markedsføring, og anvendt forbruksforskning.

Miljømerking av produkter

Stiftelsen Miljømerking i Norge inngår i det nordiske samarbeidet om positiv miljømerking - bruk av Svanemerket. Miljømerking er et markedspåvirkende og forebyggende virkemiddel som retter seg mot bevisstgjøring av forbrukere, næringsliv og offentlige virksomheter. Dette er en frivillige ordning hvor formålet med ordningen er å veilede forbrukerne til å velge de minst miljøbelastende produktene i markedet - og dermed stimulere til en produktutvikling som tar hensyn til helse og miljø.

Kriterier for over 40 produktgrupper er nå under utarbeidelse eller ferdige. Det er gledelig å konstatere at bruken av Svanemerket har fått anerkjennelse også utover det nordiske markedet. For produsenter og importører gjelder det å ligge i forkant av utviklingen, spesielt når de store innkjøperne nå kommer på banen og begynner å sette krav om at produkter som kjøpes inn skal være svanemerket.

Det offentliges innkjøpsmakt

Det offentlige representerer en stor markedsmakt. Omfanget av offentlige innkjøp og anskaffelser i Norge var på over 140 milliarder kroner i 1993. Av disse utgjorde statlige innkjøp ca halvparten. En grønn statlig innkjøpspolitikk er et viktig element i en politikk for bærekraftig produksjon og forbruk. Land som Danmark, Tyskland og USA er kommet langt på dette området, men også i Norge er vi i dag i gang med å vurdere hvordan staten kan endre sine innkjøpsbetingelser i "grønn" retning.

Målet med prosjektet er blant annet å styre innkjøpene i retning av et mer bærekraftig forbruk som kan bidra til å redusere miljøbelastningen samt påvirke markedet til å produsere mindre miljøskadelige produkter. Ved å prioritere miljø ved anskaffelser kan staten bidra til at norsk næringsliv utvikler en miljøkompetanse som kan gi et konkurransefortrinn på de internasjonale markeder for slike produkter i framtida.

Faremerking av kjemiske produkter

Faremerking av kjemiske produkter ser ut til å være et effektivt markedsrettet virkemiddel som kontinuerlig presser ut produkter med alvorlige helse- og miljøvirkninger. Det nylig vedtatte miljøfaremerkesystemet vil være et verdifult suplement til denne ordningen.

Miljøteknologi

Forskning og utvikling av ny og miljøvennlig teknologi er avgjørende i arbeidet mot en mer bærekraftig utvikling. Stortinget vedtok i 1989 at miljøteknologi skulle være et satsningsområdet, og det har vært satt igang flere store programmer. Miljøvernmyndighetene har spesielt gitt støtte til demonstrasjonsprosjekter og tekniske miljøanalyser i industrienI. Det legges opp til økt satsing på utvikling av teknologi som kan redusere utslipp av klimagasser. Miljøteknologisatsingen har nylig vært evaluert og betegnes som vellykket.

Kompetansesentra

Myndighetene ønsker å bidra til prosessen med å styrke næringslivets miljøengasjement ved å bygge opp og formidle relevant kunnskap. Etableringen av GRIP Senter - Stiftelsen for bærekraftig produksjon og forbruk - er en viktig satsing i dette arbeidet. Ved å forene miljø- og markedsinnsikt og organisasjonstiltak skal GRIP bidra til en bærekraftig utvikling i norske private og offentlige virksomheter. GRIP skal utvikle og spre metoder som forener økt verdiskaping med redusert ressursbruk og miljøbelastning.

Internasjonal oppfølging Handel og miljø

Problemstillinger innen skjæringsfeltet handel og miljø står sentralt i det internasjonale arbeidet mot en mer bærekraftig utvikling. Verdens Handelsorganisasjon (WTO - World Trade Organization) skal være et internasjonal forum der det er mulig å se handel og miljø i sammenheng. Det arbeides blant annet med å sikre at handelsregler og miljøvirkemidler virker til gjensidig nytte. Handelssystemet skal gi nødvendig rom for både eksisterende og nye miljøvirkemidler - på både internasjonalt og nasjonalt nivå - samtidig bør ikke miljøpolitiske argumenter brukes som påskudd til proteksjonisme.

Nettverk for kompetanseoppbygging

Det er økende etterspørsel etter miljøvernkompetanse i Øst-Europa, Russland og en rekke utviklingsland. Innsatsen på dette feltet er nå i ferd med å styrkes bl.a. ved at vi etablerer et kompetansenettverk med sikte på eksport av miljøkompetanse. Hensikten er blant annet at norske eksperter i miljøvernforvaltning kan bistå utviklingsland med å bygge opp slik kompetanse. I tillegg vil det bli gitt tilbud om opplæring i Norge innen områder som institusjonsutvikling, lov- og regelverksutforming, resultatkontroll, miljøovervåking, bekjempelse av forurensing, natur- og kulturminneforvaltning og areal- og ressursplanlegging.

Klima

Klimaproblemet berører grunnleggende spørsmål som forholdet mellom industriland og utviklingsland, økonomisk vekst og energibruk.Jeg regner med at Øystein Dahle i sitt innlegg etterpå vil gå nærmere inn på de utfordringene vi her står overfor. Det er en langsiktig prosess å få etablert nødvendig internasjonal handling for å gjøre noe med dette miljøproblemet. Så langt i de internasjonale forhandlingene slås det fast at siktemålet er at industrilandene og landene med overgangsøkonomier skal utarbeide tiltak og virkemidler på klimaområdet og etablere kvantifiserte mål om begrensinger og reduksjoner i utslipp av klimagasser innen spesielle tidspunkter som år 2005, 2010 og 2020. I denne forbindelse understrekes prinsippet om en rimelig økonomisk byrdefordeling mellom partene ved utforming av forpliktelsene. På lengre sikt er det av avgjørende betydning at også utviklingslandene omfattes av en ambisiøs global klimastrategi.

Nordsjøen

Norge legger stor vekt på å viderrføre det konstruktive samarbeidet mellom Nordsjølandene og har derfor tilbudt seg å arrangere den femte Nordsjøkonferansen ved århundreskiftet. Miljørapportene viser at situasjonen i Nordsjøen på miljøgiftsiden langt fra er tilfredsstillende. Norge vil sammen med de andre landene arbeide for å operasjonalisere målet om å stanse alle utslipp av miljøgifter innen år 2020.

Gjennom Nordsjøsamarbeidet vil Norge gjøre sitt til at det oppnås avtaler om utslippsforpliktelser basert på kost-nytte-analyser av utslippsreduksjoner. På området næringssalter arbeider Norge for at landene skal utvikle en ny strategi med sikte på at tiltak gjennomføres der hvor behovet er størst og kostnadene minst.

Nordområdene

Forurensingskilder i Russland utgjør den største trussel mot miljøet i nordområdene. Russland må selv ta hovedansvaret for å rydde opp i eksisterende problemer og forebygge nye, men Norge vil - sammen med andre vestlige land - bidra til å sette Russland i stand til selv å løse sine miljøproblemer, redusere sløsingen med energi og sikre mer effektiv bruk av råstoff i industriproduksjonen. Moderniseringsprosjekt for å redusere svovel- og tungmetallutslippene fra Petsjenganikel er en av de store prosjektene.

Når det gjelder atomtrusselen i nord arbeider vi stadig med å komme i inngrep med russiske myndigheter, få en oversikt over situasjonen og vurdere farene. Regjeringens har lagt frem et handlingsprogram for den videre oppfølging.

Undersøkelser i arktiske områder viser alarmerende høye nivåer av miljøgifter i næringskjedene i Barentshavet og på Svalbard. Hovedkildene ser ut til å være utslipp i industrialiserte områder innenfor nordområdene. Saken er også tatt opp internasjonalt med sikte på å komme fram til avtaler for å redusere utslipp av miljøgifter både under konvensjonen om langtransporterte luftforurensinger og i forbindelse med havforurensingsarbeidet. I regi av Norsk forskningsråd (NFR) er det satt igang et stort forskningsprogram om miljøgifter. Miljøgifter er også et satsingsområde for Polarmiljøsentret i Tromsø.

Øst-Europa

Samarbeidet med Øst-Europa foregår både bilateralt og innenfor rammen av den såkalte Environment for Europe-prosessen. I denne prosessen samarbeider internasjonale finansieringsinstitusjoner og organisasjoner med landene i regionen. Som en del av dette arbeidet har Miljøverndepartementet satt i gang et program for å overføre kompetanse innen renere teknologi til Øst-Europa og Russland. Ledende ingeniører får opplæring i og gjennomfører miljøanalyser av egne bedrifter under veiledning av norske rådgivere. Resultatene av programmet er meget gode, og vi klarer å oppnå betydelige miljøgevinster på en økonomisk lønnsom måte. Dette gir grobunn for et fruktbart miljø- og industrisamarbeid mellom Norge og land i Øst-Europa.

Avslutning

Dagens situasjon sett under ett viser at omstillingen er kommet i gang, men at mye fortsatt gjenstår. Forutsetningen er imidlertid at alle tar sitt ansvar alvorlig. Miljøvernmyndighetene kan bidra med noe. Vår hovedjobb ligger i å legge de riktige rammebetingelsene. Den kreative jobben er det imidlertid i stor grad virksomhetene selv som må gjøre - det er der vi finner den nødvendige innsikten, der vet man hvor skoen trykker, og der kan problemene løses.

Takk for oppmerksomheten.