Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Natur som helseressurs og friluftsliv som helsepolitisk virkemiddel

Miniseminar Friluftsliv og Helse, ONSDAG 16. OKTOBER 1996

Medarbeidere og samarbeidspartnere

Dette seminaret, som vi har kalt natur som helseressurs og friluftsliv som helsepolitisk virkemiddel, er blitt til gjennom samarbeid mellom Miljøverndepartmentet, Sosial- og helsedepartementet og Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO), og det er basert på en felles oppfatningen om at friluftsliv gir helse og helse gir friluftsliv. Når rundt 80% av befolkningen går på tur, må det kunne tas som tegn på at det ikke bare er elendighet i helse-Norge.

Som det står i invitasjonen: Hensikten med seminaret er todelt: For det første skal det drøftes om og på hvilken måte departmentenes virkemidler sammen med de aktiviteter organisasjonene står for kan bidra til å styrke både det helsefremmende arbeidet og friluftslivet. For det andre skal dette seminaret bidra til å skape nettverk og forankre temaet friluftsliv og helse i de prosesser som foregår internt i og mellom SHD og MD og som angår rammebetingelser for såvel kommuner, fylkeskommuner og frivillige organisasjoner på alle nivåer.

Det er etter hvert blitt mange samarbeidsprosesser de to departementene imellom under overskriften miljø og helse. Dette er jo et vidt tema som omfatter mange aspekter både ved miljøvernet og helsearbeidet. Tendensen har vel vært å fokuserte på problemene - problemene i miljøet og problemene for helsa, mens de positive miljøkvalitetene og de helsegodene vi faktisk har en del av i dette landet, blir litt borte i diskusjonene.

Som miljøvernminister har jeg god kontakt med naturvern- og friluftslivsorganisasjonene, og denne kontakten gjør jo at en i blant får noen nyttige påminnelser; i dette tilfellet - om at det kunne være fornuftig å løfte fram friluftslivspolitikken innenfor MD/SHD-samarbeidet. Helseministeren var enig med meg i det, og på den bakgrunnen kom planleggingen av miniseminaret i gang. Dere som deltar på seminaret er "spesielt utvalgte" fordi dere arbeider med rammeforutsetninger og/eller bredt anlagte gjennomføringsstrategier på helsesida, miljøsida eller innenfor organisasjonene. Dere har noe å tilføre diskusjoner omkring friluftsliv/helse, og dere har muligheter for å bidra til utdyping av innholdet i miljø-helse-samarbeidet framover.

Det er mange av dere som ikke jobber med friluftsliv til daglig. La meg derfor trekke fram noen hovedelementer i friluftslivspolitikken som er av betydning for det vi skal diskutere i dag.

Den norske friluftslivstradisjonen er tuftet på allemannsretten, en rett som er nedfelt i friluftsloven.

Allemannsretten er uhyre viktig ikke minst i helse- og velferdsmessig sammenheng; det å fritt kunne ferdes og oppholde seg i natur betyr muligheter for alle til å holde seg i form og hente nye krefter helt gratis. En av begrunnelsene for å ha en offentlig friluftslivspolitikk er nettopp friluftslivets helsemessige betydning. Og med denne begrunnelsen har det skjedd noe med friluftslivsarbeidet: innsatsen er dreid mot natur i nærmiljø; for skal det bli helse av friluftsliv, så må naturen være tilgjengelig der folk bor, slik at de kan få glede av den daglig. Det var denne "nyheten" som kom med Friluftsmeldinga på slutten av 80-tallet, og dette er mer enn noensinne aktuell friluftslivspolitikk. Sammenhengen mellom friluftsliv, helse og trivsel er for øvrig slått fast i seinere politikkdokumenter både på miljø- og helsesida.

Nå er det slik at helse bare en en blant flere begrunnelser for friluftslivspolitikken. Friluftsliv har først og fremst verdi i seg selv for den det gjelder. Friluftsliv har videre sterke miljøpolitiske begrunnelser. Naturglede skaper også interesse for miljøvern og motivasjon for miljøriktig adferd. Det betyr at friluftsliv med den sterke forankringen dette har i befolkningen, kan virke som en positiv drivkraft for å dreie samfunnsutviklingen i en mer bærekraftig - og dermed også sunnere - retning.

Sett fra helsesida vil friluftsliv bare være ett blant flere virkemidler i det helsefremmende og forebyggende arbeidet; kosthold, nettverk i familie og nabolag, aktiv fritid med deltagelse i idrett, musikk og annet kulturliv er også forhold av betydning. Likevel er det flere gode grunner til å utforske feltet friluftsliv og helse nærmere, og jeg skal nedenfor gi noen innspill som som forhåpentligvis kan bidra til diskusjonenen i gruppene seinere i dag.

Gjennomføringen av friluftslivspolitikken hviler på to bærebjelker. Den ene handler om naturbevaring, mao sikring av selve grunnlaget for å drive friluftsliv. Den andre gjelder arbeid med å motivere folk til å drive friluftsliv. Sikring av friluftslivets arealbehov ansees som en offentlig oppgave, mens den aktivitetsskapende virksomheten langt på veg tas hånd om av de frivillige organisasjonene. Men også her er det et offentlig ansvar å sørge for rammebetingelser for den frivillige innsatsen. Driftsstøtte til friluftslivsorganisasjoner er Miljøverndepartementets hovedbidrag i så måte. Litt støtte kan vi også gi til tiltak i regi av organisasjonene.

Friluftslivets organisasjoner er organisert under en felles paraply (FRIFO), noe som skjedde i kjølvannet av Friluftsmeldinga. Dette apparatet har vist seg å være verdifullt i mange sammenhenger for det offentlige friluftslivsarbeidet. Slik jeg ser det, burde dette apparatet også være en ressurs for helse-Norge. FRIFO organiserer 12 landsomfattende organisasjoner - flere av dem driver barne- og ungdomsarbeid, og de har til sammen 480.000 medlemmer. Det betyr ganske mange familier og nettverk som er virksomme lokalt på et felt som i høy grad angår livsstil og helse. Det er selvsagt flere viktige elementer i friluftslivspolitikken, noe DN vil komme tilbake til seinere.

Jeg sa innledningsvis at vi har lett for å hekte oss opp i problemene. Først når problemene er oppdaget, griper vi fatt i dem og trår til med ulike former for reparerende tiltak. Når utgangspunktet er friluftsliv og helse, faller det derimot helt naturlig å fokusere på det positive; gleden ved å være ute, velvære ved å bruke kroppen, kjenne frisk luft i fjeset, fornemme stillhet, høre lyd av vann som risler eller fugler som kvitrer. Dette gjør godt, og kan gi økt livskvalitet ikke bare for de som er unge, friske og spreke på alle slags vis, men også for de har har helseplager, som er syke i en eller annen forstand. Svenske undersøkelser har faktisk dokumentert at utsikt til natur reduserer antall liggedøgn på sykehus. Det er mao ikke likegyldig hvor behandlingsinstitusjonene ligger. Erfaringer fra barnehager - og skoler - som bruker mye tid ute, forteller om glade og kreative unger som på utrolig kort tid tilegner seg fysiske ferdigheter som på mange vis herder dem og gjør dem motstandsdyktige i helsemessig forstand; de kommer seg fram i ulendt terreng, de klatrer i trær, de balanserer på glatte steiner uten skade seg nevneverdig. Dette representerer en annen form for tenkning omkring ulykkesforebygging enn det å legge skumplast oppå asfalten, hogge trær og lukke bekker.

Med dette utgangspunktet må det være riktig å snakke om natur ikke bare som et miljøgode, men også som en viktig helseressurs som det gjelder å forvalte slik at den varer og virkelig komme alle til gode - ikke minst de som av en eller annen grunn trenger det utfra en helsemessig betraktning. Naturbevaring og naturbruk må derfor være et felles anliggende for miljø- og helsesida. Eksemplene ovenfor kan også minne oss om at inneklima og innendørs støyforhold kan bli en noe snever ramme for å vurdere helseforholdene det være seg i bomiljøet eller i ulike typer institusjoner der mennesker oppholder seg hele eller store deler av døgnet.

I og med at ¾ av Norges befolkning bor i byer og tettsteder, blir en av hovedutfordringene å sikre miljøkvaliteter i by. Innenfor miljøvernet snakker vi gjerne om grønnstruktur og tenker da på alt areal som gir byer og tettsteder "grønt preg" - veven av store og små, offentlige og private vegetasjonskledde områder i og rundt byen; jordbruks- og skogbruksområder, elver og bekker, parker, skolegårder, private hager etc. Vi vet at natur i by har mange funksjoner og verdier som både direkte og indirekte angår folks helse. Jeg har allerede nevnt et par eksempler ovenfor. Grøntstrukturen inne i bebyggelsen gir folk mulighet for å ferdes til fots eller med sykkel til og fra daglige gjøremål, og den gir utgangspunkt for kveldsturen, søndagsturen og joggeturen. Den har både en fysisk og mental funksjon. Grøntstrukturen skjermer for vind og vær, renser luft og demper støy. Mer grønt og mindre grå arealer, f.eks. til transportformål, framstår som et opplagt "svar" på en rekke av de miljøproblemene og helseproblemer vi strever med å finne løsninger på.

Hvilke perspektiver gir dette på samarbeidet mellom miljø- og helsesida framover? La oss ta utgangspunkt i målsettinga for friluftslivspolitikken slik den er formulert i DN's reviderte handlingsplan for friluftsliv mot år 2000

"Alle skal i sin hverdag ha gode muligheter til å drive friluftsliv som en helse- og trivselsfremmende naturvennlig fritidsaktivitet." Det betyr i klartekst at det må finnes natur i nærmiljøet der folk bor og oppholder seg - ved boligen, ved barnehagene og skoler etc, og naturen må være så nær at det går an å gå dit. Hvordan bevares så natur? Jo, det skjer først og fremst gjennom en god og helhetlig arealplanlegging i fylker og kommuner. Det betyr god samordning og organisering av innspill fra friluftslivsmyndigheter og helsemyndigheter på et tidlig tidspunkt i planprosessen slik at begrunnelser for naturbevaring både fra helse og friluftssida kommer fram og blir tillagt vekt. Miljø- og helsemyndighetene må ha en felles interesse både av at kommunene ivaretar slike hensyn i sin arealplanlegging, og at barnehage- og skolemyndigheter legger til rette for og stimulerer til den form for helsefremmende opplegg som jeg nevnte ovenfor. Vi vil ha en felles interesse av å være samkjørte også på dette feltet bl.a. overfor samferdselsmyndighetene.

Nå er det dessverre slik at nettopp de grønne flekkene er mest utsatt når gode, samfunnsnyttige formål, herunder barnehager og skoler, skal bygges, ofte fordi kommunene selv eier og har regulert arealene til friområder. Her bør det henge en "vær varsom plakat" (grønn plakat) i de fleste kommuner. Kommunene må selv vite å "prise" sine egne arealer på linje med markedet, og være bevisste på at disse områdene som regel er minimumsarealer for at folk skal kunne bo og trives i kommunen.

Jeg skulle derfor gjerne sett at vi fikk fastsatt noen standarder for natur og grøntinnslag i byer og tettsteder, noen minstemål som sikre at unger og voksne får utfoldelsesmuligheter - ja, bevegelsesfrihet - i sunne omgivelser. Studier viser at disse såkalte små inngrep over tid (30-40 år) representerer en nedbygging av natur i nærmiljø med ca. 40%, og de grønne sammenhengene ødelegges. Vi må nok konstatere at kommunene ikke har grepet det ansvaret de har for å oppfylle og gjennomføre nasjonale mål på dette området, og vi ser derfor behovet for å få sterkere statlige føringer for å sikre sentrale sammenhenger i grønnstrukturen i byer og tettsteder.

Med utgangspunkt i plan- og bygningsloven har statlige sektormyndigheter - herunder både helse- og miljømyndighetene - plikt til å medvirke i planlegging i kommuner og fylker. De skal gjennom sin medvirkning tidlig i prosessen klargjøre spesifikke statlige interesser, og formidle de nasjonale mål og retningslinjer som kommuner og fylkeskommuner skal legge til grunn i sin planlegging. Sammenfallende signal fra helse- og miljø-sida om verdien av natur som helseressurs, vil uten tvil gi økt gjennomslag for både føre-var prinsippet og fore-byggingstanken i det kommunale beslutningssystemet.

Friluftslovens nye formålparagraf gir grunnlag for å drive en aktiv offentlig friluftslivspolitikk. Den lyder som følger: "Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes." Med de endringer som ble gjort i loven nylig er kommunenes rolle og ansvar klarere presisert. Etter kommunehelsetjeneste-loven er arbeidet med miljørettet helsevern et kommunalt ansvar, og kommunens helsetjeneste skal til enhver tid ha oversikt over helsetilstanden i kommunen og de faktorene som kan virke inn på denne. Helsetjenesten skal foreslå helsefremmende og forebyggende tiltak. Grunnlaget for å oppmuntre kommunene til å bry seg om tilgjengeligheten til og kvaliteten på områder for friluftsliv, skulle derfor være til stede både på miljø- og helsesida. Og med dette utgangspunktet burde det også være mulig på sentralt nivå å samarbeide om å utvikle det faglige grunnlaget og de planverktøy som kommunene vil trenge i sitt arbeid.

For å komme i gang med slike prosesser, er det viktig at sektorene kjenner hverandre, hverandres målsettinger, strategier og organisasjon. Videre er det viktig for oss som befinner oss sentralt å lytte til "de der ute". Et vesentlig spørsmål i så måte er om det vi gjør sentralt hemmer eller fremmer samarbeid lenger ned i systemet. Jeg regner med at innledningene fra fylke, kommune og organisasjoner seinere i dag, kan kan gi oss stoff for slike refleksjoner.

Både friluftslivs- og helsesida er opptatt av å få folk opp av godstolen. Vi har hatt Folk i form til OL, Friluftslivets år og Naturvernåret, og de frivillige organisasjonene har spilt nøkkelroller i samtlige opplegg. Mye bra har skjedd, men evalueringer av de tre "kampanjene" har vist at miljø- og helsesida i svært liten grad har kommunisert med hverandre og bidratt til hverandres opplegg. Vi har på sentralt hold også registrert at fylkeslegen ikke er den mest synlige samarbeidspartneren i fylkenes handlingsplaner for friluftsliv, og heller ikke innenfor det brede miljølæresamarbeidet som skjer i fylkene er helsesiden koblet inn i. Det er sikkert mange grunner til at det er slik i dag, men grunnlaget for mer "samrøre" skulle være til stede.

Miljø- og helsesida har i de seinere årene samarbeidet om og bidratt til hverandres handlingsplaner; det gjelder handlingsplan for forebygging av belastningslidelser, forebygging av ulykker, forebygging av astma-allergi- problemer og det gjelder revidert handlingsplan for friluftsliv mot år 2000.

I året som kommer skal den regionale planleggingen og arealpolitikken drøftes på ny i ei stortingsmelding, og det skal også fremmes stortingsmelding om miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling. Begge meldingene vil fokusere på kommunenes rolle. De utfordringer og muligheter som ligger i arbeid med lokale agenda 21 vil bli et viktig tema. Et av "kravene" til lokal agenda er at den tar opp både hensynet til naturen og til menneskenes helse, et annet er at utarbeidelsen skal involvere lokalbefolkningen; de tema som tas opp skal angå folk på en slik måte at de vil være med på å gjøre noe selv. Og ikke minst, de lokale tiltakene skal kunne relateres til globale utfordringer. Dette skulle være en god anledning for miljø- og helsesida til å formidle omforente signaler til kommunene f.eks. om nettopp friluftsliv og helse.

Helsinkideklarasjonen gir miljøvernmyndigheter og helsemyndigheter en felles referanseramme og en felles horisont fram mot tusenårsskiftet. Vi er forpliktet til å utarbeide en felles handlingsplan, et arbeid som nå er i startfasen. Jeg oppfordrer dere til å bruke dagen i dag til å legge grunnlag for nye og friske innspill i de dokumenter og de prosesser som skal forme arbeidet for miljø og helse mot år 2000.

Men for å bidra til at dette samarbeidet også munner ut i konkrete initiativ for friluftsliv i forhold til helsesektoren - og gjerne på en slik måte at noen som virkelig trenger det kan få gode friluftslivsopplevelser - vil jeg som oppfølging bevilge et engangsbeløp på 200.000 kroner til FRIFO.

Jeg håper dette kan gi et ekstra insitament til arbeidet her i dag.

Lykke til med seminaret.