Statsråd Jens Stoltenberg

Redegjørelse om kraftsituasjonen

Stortinget 22.oktober 1996

President,
Elektrisk kraft er en del av den norske væremåten.

Den liker vi ikke å endre.

Men i år har vi fått erfaringer som endrer våre tilvante forestillinger, og vi opplever nå en fornyet debatt om norsk kraftpolitikk.

Denne debatten er utløst av at vi har lite vann i kraftmagasineneat vi importerer mer kraft enn vi har gjort noen gang tidligere at prisen går opp

I Norge produseres all elektrisitet ved hjelp av vannkraft, noe som er enestående i verdenssammenheng. Det er bra fordi vannkraften er en ren og fornybar energikilde.

Problemet er at naturgitte variasjoner gjør at kraftproduksjonen kan variere med 40 TWh fra år til år - tilsvarende det 80 Altakraftverk produserer i løpet av et år.

Naturen er mektig, lunefull og uforutsigbar.

I fjor opplevde vi flom på forsommeren og rekordhøy kraftproduksjon. I år har nedbøren sviktet, og vi kan regne med den laveste kraftproduksjonen på mange år.

Det er mest vann i elvene på sommerhalvåret og størst forbruk av elektrisitet om vinteren. Derfor er vi helt avhengige av å lagre vann i magasiner for å bruke det om vinteren når tilsiget ikke kan dekke forbruket.

Kraftmagasinene inneholder i dag langt mindre vann enn normalt. De siste tallene viser at fyllingsgraden nå er 62,2 prosent - mot normalt 87,3 prosent. For landet som helhet mangler vi energi tilsvarende 20 TWh. Det tilsvarer forbruket i Oslo og Akershus i løpet av et år.

Det er Sør-Norge som har vannmangel. Magasinene har mindre fyllingsgrad enn det laveste som er registrert de siste 10 årene. For at magasinene skal strekke til, er denne delen av landet helt avhengig av å få tilført kraft gjennom import.

Men importkapasiteten både fra utlandet og Nord-Norge er begrenset. Dette gjør Sør-Norge mer sårbar for en kald og tørr vinter.

Den lave magasinfyllingen skyldes i hovedsak lite snø i fjellet vinteren 1996. Vanligvis får vi godt med vann i magasinene gjennom snøsmeltingen på forsommeren, men i sommer monnet dette lite. Snømangelen og lite nedbør i sommermånedene ga oss det laveste tilsiget til kraftmagasinene på 65 år.

Lite nedbør i september forverret situasjonen. Så langt i oktober har vi fått godt med nedbør. Noe av underskuddet i magasinene er redusert.

Fortsatt regn vil forbedre situasjonen. Men det er ikke mange ukene før nedbøren vanligvis kommer som snø. Da blir det ikke mer vann i magasinene før snøen smelter.

En avgjørende faktor for utviklingen fram til våren vil derfor være hvor lang og kald vinteren blir. Får vi en kald vinter kan det bli nødvendig med reduksjon i forbruket selv med full utnyttelse av importkapasiteten.

Vannmagasinene er våre "vedskjul" som vi skal bruke når kulda setter inn og vi må tappe magasinene fram til snøen smelter og magasinene igjen kan fylles til våren. I år går vi inn i vinteren med lite ved i skjulet. Vi må derfor kjøpe av naboene. Vi må kjøpe kraft fra Danmark og Sverige.

Det fyres nå opp ledige ovner i kull- og oljekraftverk i Finland, Danmark og Sverige for å dekke kraftunderskuddet i Sverige og Norge som følge av lite nedbør.

I dag er vi helt avhengige av denne importen, men det er miljømessig uheldig at Norge i økende grad gjør seg avhengig av import av forurensende kraft fra våre naboland. Dette forsterker argumentet for at vi må øke vår egen kraftproduksjon og begrense forbruket.

Den lave vannstanden i magasinene er ikke et resultat av at noen har lurt unna kraft eller solgt kraften til utlandet.

Tvert imot.

I 1996 har vi hatt rekordstor nettoimport av kraft. Allerede i juli passerte vi den tidligere årsrekorden for nettoimport av kraft ( 2 TWh i 1986). Så langt i år har vi en nettoimport på 5 1/2 TWh. I september var nettoimporten 1,5 TWh. Med denne nettoimporten vil vi i løpet av to måneder netto importere mer enn vi noen gang har gjort i løpet av et helt år.

Uten utenlandshandelen med kraft måtte vi ha tappet våre egne magasiner enda mer. Resultatet ville vært enda mindre kraftreserver og høyere priser.

Import av store mengder kraft er ikke billig. Det er dyrt å fyre opp ekstra kull- og oljekapasitet i våre naboland. For at Norge skal importere kraft må det være noen som er villig til å selge kraft til oss. Høye priser på den norsk-svenske kraftbørsen har gjort det lønnsomt for Sverige og Danmark å eksportere kraft til Norge.

Råprisen på kraft så langt i 1996 har vært dobbelt så høy som i fjor. Prisen på kraft har avspeilet knappheten i magasinene, og holdt seg på et høyt nivå i hele år.

Som følge av den høye råkraftprisen har etterhvert flere everk satt opp prisene til sine kunder. Prisene har i gjennomsnitt økt med 6 øre per kilowatt time fra i fjor fram til i dag.

En av de største prisøkningene har vært i Oslo, hvor Oslo Energi fra 1.september har satt opp prisene til vanlige husholdningskunder til 63,9 øre per kilowatt time. For landet som helhet er gjennomsnittsprisen til husholdninger nå 54,7 øre per kilowatt time, mot 48,7 øre kilowatttime ved nyttår.

Utviklingen i prisene varierer mellom ulike everk. I gjennomsnitt innebærer prisøkningen hittil i år at en vanlig husholdning får en økning i strømutgiftene på 100 kroner i måneden. Men variasjonene er betydelige, avhengig av hvor i landet man bor og hvor stort strømforbruket er.

Prisøkningen på strøm er ikke noe som har kommet med energiloven. Fra 1980 til 1990 økte realprisen på elektrisitet til husholdninger med 25 prosent.

En av årsakene til prisøkningen var at produsentene kunne velte kostnadene ved kraftutbygginger over på forbrukerne. Nå må kraftprisen avspeile knappheten på kraft. Inkludert årets økning, har realprisen økt med ca 1,5 øre per kilowatt time fra 1990 og frem til i dag.

Selv etter prisoppgangen i år, betaler norske husholdninger langt mindre for strømmen enn forbrukere i andre land. I følge det internasjonal energibyrå har norske husholdninger de laveste strømprisene i Europa.

Det er viktig at ingen utnytter dagens situasjon i kraftmarkedet.

Konkurransemyndighetene har ansvaret for å overvåke kraftprisene. NVE overvåker overføringsprisene gjennom monopolkontrollen. For å gjøre det lettere å skifte strømleverandør vil vi fjerne dagens gebyr for skifte av leverandør.

Det er lang tradisjon i Norge for at de lokale everkene setter prisene sine selv. Blant annet derfor varierer prisene mellom ulike deler av landet. Noen setter prisen ut i fra markedsforholdene. Andre velger å selge kraft til sine innbyggere under markedspris.

For eksempel kunne vi nylig lese i avisene om Rauma energi som velger å selge kraft til sine innbyggere betydelig under markedspris. Denne fordelen ble beregnet til 20 millioner kroner, eller 10 prosent av det kommunale budsjettet.

Dette er et valg kommunene selv gjør. Vi må gå ut i fra at dette er veloverveid og at kommunen prioriterer billig kraft framfor andre goder.

Det har vært foreslått å innføre prisregulering for å få kraftprisene ned. Lavere priser vil føre til økt forbruk og mindre import. Begge deler vil gjøre kraftsituasjonen vanskeligere.

Regjeringen har derfor i stedet satset på å møte den sårbare situasjonen i kraftforsyningen ved:

Økt import ved blant annet å bidra til at utenlandshandelen fungerer som forutsatt redusere forbruket av strøm

Det er satt i verk flere tiltak for å få ned forbruket. I samarbeid med de lokale ENØK- sentrene gis det omfattende informasjon og veiledning om energisparing og enøk. Det er innført egne tiltak for å spare strøm i offentlige bygg.

Bevilgningene til ENØK øker både i 1996 og 1997. Everkene får anledning til å øke sitt påslag i tariffene fra 0,2 til 0,3 øre per kilowatt time. Den samlede offentlige innsatsen på ENØK og bioenergi øker til omlag 350 millioner kroner. I tillegg er det foreslått ekstraordinære tiltak i 1996.

De fleste norske husholdninger, offentlige virksomheter og bedrifter kan forholdsvis enkelt redusere sitt forbruk av strøm. Senking av innetemperaturen til 20 grader, kort og effektivt lufting, slå av lys, tv o.l når det ikke er i bruk, sette varmtvannsberederen på 65 grader og mer forsiktig bruk av varmtvann.

Alt dette vil gi lavere forbruk av strøm.

Ifølge NVE kan denne typen tiltak redusere strømforbruket i en vanlig husholdning med opp til 20 prosent. På den måten reduseres også strømregningen.

Selvfølgelig kan vi alle spare strøm uten økte elpriser, men all erfaring viser at folk er mer motivert til å spare strøm med høye enn med lave priser. I Danmark bruker husholdningene mye mindre strøm enn i Norge.

Det er mange grunner til det, men en viktig forklaring er at danskene betaler 1 krone og 40 øre per kilowatt time, mens vi i Norge etter prisøkningen betaler 54,7 øre per kilowatt time. Ingen ønsker danske priser i Norge, men vi kan ikke være overrasket over at de er flinkere til å spare strøm når prisene de betaler er mer enn dobbelte så høy som i Norge.

Tiltakene for å redusere kraftforbruket ser nå ut til å gi resultater. For første gang på mange år ser det ut til å bli en reduksjon i forbruket.

I september var totalt forbruk 7 prosent lavere enn i fjor. Denne utviklingen har fortsatt også så langt i oktober. Det kan tyde på at høyere priser og økt oppmerksomhet rundt kraftsituasjonen har gjort oss flinkere til å spare strøm.

Det er bra.

Fortsatt er det for tidlig å si hvor varig og sterk nedgangen i elforbruket vil bli, men de siste forbrukstallene tyder på at veksten har stanset og at det nå er nedgang.

Forbruket går ned, importen av kraft går opp og det har regnet mer enn normalt i oktober. Tilsammen har dette forbedret situasjonen sammenliknet med september, og de siste ukene har prisen på råkraft gått ned.

Vi vet ikke hvordan vinteren vil bli.

Både av hensyn til forsyningsituasjonen og miljøet er det ønskelig med fortsatt nedgang i forbruket. Derfor har Regjeringen foreslått å bevilge 15 millioner til ekstraordinære enøktiltak i år.

President, de kortsiktige problemene vi nå opplever i kraftforsyningen skyldes at været har vært unormalt. Men grunnleggende sett står vi ovenfor en ny energivirkelighet.

Gjennom dette århundre temmet vi fossekraften i et omfang vi verken før eller siden vil se maken til. Vi bygget ut nye kraftverk i takt med et økende forbruk. Vi hadde i de fleste år så mye til overs at vi kunne eksportere betydelige mengder kraft.

Vi har vennet oss til å se på Norge som et land med rikelig tilgang på billig elektrisk kraft.

Det må vi slutte med.

Det tradisjonelle norske kraftoverskuddet er "spist opp" av veksten i forbruket. Det er først og fremst i alminnelig forsyning og i offentlig sektor at forbruket har vokst. Bruken av kraft i kraftintensiv industri har vært stabilt siden 1970.

Siden 1990 har forbruket av strøm vokst 4 ganger så sterkt som vi har bygget ut nye kraftverk. Resultatet er at forbruket i 1995 var større enn produksjonen i år med normal nedbør. I år med lite nedbør blir kraftunderskuddet enda større.

1996 er et slikt år.

Tidligere kunne vi si at Norge importerte kraft hvert 10. år. Med dagens kraftbalanse vil Norge statistisk sett være kraftimportør annethvert år.

Tidlig i neste århundre vil vi kunne komme i en varig importsituasjon. Det er Arbeiderpartiregjeringens mål at vi i år med normal nedbør i Norge ikke skal være avhengig av importert kraft.

Derfor må forbruket begrenses og vi må få fram ny kraft.

Vi må ruste opp og utvide vannkraftsystemet vårt. Gjennom opprusting, utvidelse og nybygging har vi et stort potensiale for å øke den samlede produksjonen av vannkraft. I dag foreligger konkrete søknader for slike prosjekter, blant annet i Øvre Otta.

Ny vannkraft i Norge er ikke lenger billig. De største og billigste vannkraftprosjektene er allerede bygget ut eller vernet. De som gjenstår er i hovedsak små og dyre. De forutsetter derfor klart høyere priser enn vi har hatt de siste årene for å bli bygget ut.

I teorien kan vi selvfølgelig subsidiere ny vannkraftutbygging ved å akseptere utbyggingen av ulønnsomme kraftverk eller tilskudd fra kommuner eller stat til kraftselskapene.

Dette ville være en spesiell bruk av felleskapets penger i en tid med helsekøer og mange uløste oppgaver i offentlig sektor. Dessuten ville det være i strid med alt som er sagt om mer grønne skatter og økte priser på energi.

Et flertall i Stortinget har åpnet for bygging av gasskraftverk i Norge. I år med lite nedbør sikrer gasskraftverkene en bedre tilgang på kraft innenlands gjennom å redusere importen.

I våte år kan gasskraftverkene eksportere til våre naboland. I begge tilfeller kommer gasskraften til erstatning for forurensende kraft basert på kull og olje.

Alternative energikilder må bli et viktig bidrag til å øke krafttilgangen. Økt bruk av bioenergi til oppvarming vil frigjøre kraft til andre formål. Regjeringen ønsker økt bruk av bioenergi i Norge.

Mangelen på en infrastruktur for uttak, transport og bruk av bioenergi begrenser i dag bruken av denne energiformen. For å stimulere til økt satsing på disse områdene er det i statsbudsjettet foreslått å øremerke midler til bioenergi.

I tillegg støtter regjeringen utvikling og økt bruk av vindkraft, varmepumper og andre former for nye fornybare energikilder.

Norge har i mange år utvekslet kraft med de nordiske landene. Det vil nå bli lagt kabler til Tyskland og Nederland. Kablene vil bety en kraftig økning av vår mulighet til å importere kraft i år med lite nedbør i Norge. I våte år kan vi få økt avsetning for kraften. Dette vil føre til mer stabile priser på kraft i Norge.

Regjeringen er positiv til et system for omsetning av elektrisitet hvor prisen i større grad varierer over døgnet og over året. Et slikt system vil sannsynligvis bli tatt i bruk innenfor større deler av kraftomsetningen etterhvert som kraftbalansen og effektbalansen blir strammere.

Mer variert prising av kraft vil gi viktige signaler til forbrukerne om den reelle verdien av elektrisitet. Selv om systemet først og fremst vil redusere effektuttaket og gi en mer effektiv ressursutnyttelse , kan det også bidra til redusert elforbruk.

Ny informasjonsteknologi og måleutstyr burde gi mange muligheter for bedre betalingsmåter og mer fleksible kraftpriser.

Regjeringen skal sette i gang en bred utredning av kraftbalansen fram til år 2020. Utredningen vil bli ledet av et eget fagutvalg. Vi ønsker en grundig gjennomgang av blant annet muligheten for å øke produksjonen og begrense forbruket.

I arbeidet med utredningen vil det bli lagt vekt på å trekke med ulike fagmiljøer og interessegrupper. Det er viktig å få forståelse for hva det vil si å leve med en strammere kraftbalanse.

Mot slutten av 1980-tallet var det bred enighet om at det var nødvendig å endre lovverket i kraftsektoren. Det var flere svakheter i det gamle systemet, der everkene hadde enerett på å inngå kontrakter med kundene i sitt område.

For det første var det store prisforskjeller, både mellom ulike kunder og ulike områder. Det eksisterte intet spesielt organ for å overvåke prisene på overføring. Prisene til vanlige forbrukere gjenspeilet ikke om det var lite eller mye kraft.

For det andre hadde vi en oppdekningsplikt som stimulerte til utbygging. Enerett på salg som gjorde risikoen ved dyre utbygging liten fordi kostnadene kunne veltes over på forbrukerne. Der er bedre samfunnsøkonomi i de prosjektene som gis konsesjon i dag.

For det tredje hadde vi liten evne til å skape verdier gjennom utvekslingen med kraft. Store inntekter gikk tapt på grunn av høy eksport til lav pris og uhensiktmessige vilkår.

De siste 5 årene har det vært en betydelig utjevning av prisene. Den siste tiden har prisforskjellene økt noe. Dette skyldes at flere everk har valgt å fortsatt holde lave priser til kundene i sitt område, mens andre har økt prisene.

Gjennom NVEs monopolkontroll overvåkes prisene på overføring av kraft. Dette arbeidet skal sikre at det ikke tas for høye overføringspriser og at selskapene driver effektivt.

I dag må nettselskaper som setter for høye tariffer tilbakebetale dette til kundene i ettertid gjennom lavere priser. I årene etter energiloven har vi kunnet registrere økt kostnadsbevissthet hos de lokale everkene.

Siden energiloven ble innført i 1991 har et bredt flertall i Stortinget sluttet seg til omorganiseringen av Statkraft og styrkingen av en åpen handel mellom Norge og Sverige.

Begge deler har utviklet og befestet de grunnleggende prinsippene for organiseringen av kraftforsyningen som energiloven bygger på.

I Norge var vi tidlig ute med å omorganisere kraftomsetningen. Nå har blant annet Sverige og Finland innført tilsvarende modeller og andre land vil ventelig følge etter.

Energiloven gjør ikke at vi har sluttet å styre kraftsektoren.

Tvert om.

En bedre organisering av kraftomsetningen er et middel for å få til en bedre bruk av ressurser til fordel for økonomien og miljøet.

President !

Vannkraften er en viktig del av vår nasjonalformue. Det er en del av arvesølvet. Vannkraften må være underlagt samfunnsmessig styring. Knapt noen sektor er underlagt mer styring enn kraftsektoren.

Vi styrer bruken av vassdragene gjennom konsesjons- og vassdragslovgivningen, verneplanen og samlet plan.

Vi styrer eierskapet til kraftselskapene gjennom virkemidler som forkjøpsrett, konsesjon og hjemfall.

Vi overvåker og kontrollerer overføringstariffene gjennom NVEs monopolkontroll, og vi overvåker omsetningen gjennom Konkurransetilsynet.

Vi styrer utenlandshandelen med kraft gjennom et eget konsesjonssystem. Det kreves konsesjon for å kjøpe og selge kraft med utlandet.

Vi har egne systemer for å sikre kraftkrevende industri langsiktige og stabile leveranser av kraft.

Vi har nettopp vedtatt et nytt skattesystem der vertskommunene og fylkeskommunene for kraftanlegg mottar en naturressursskatt og staten grunnrenteskatt. I tillegg skal kraftforsyningen betale ordinær overskuddskatt og eiendomsskatt til vertskommunene.

Våre viktigste styringsredskap er lover og regler. Lovverket ble styrket ved inngåelse av EØS-avtalen.

I tillegg er 85 prosent av kraftproduksjonen i dag offentlig eid, og 2/3 av det gjenstående vil etterhvert hjemfalle til staten. Den største private eier er Norsk Hydro, der staten eier over halvparten av aksjene.

Offentlig regulering, kontroll og styring inngår på alle nivåer i det norske kraftmarkedet - fra produksjon til forbruk. Det er altså ikke et spørsmål om vi styrer, men hvordan vi styrer.

Arbeiderpartiregjeringen ønsker fortsatt sterk offentlig eierskap i kraftsektoren.

Dette er ikke til hinder for fornuftige omdanning av offentlige kraftselskaper eller eierskifte. På denne måten kan det oppnås en bedre organisering av kraftforsyningen.

Dette øker verdien av vannkraftressursene.

Kjøp av aksjer i kraftverk utløser konsesjonsplikt for kjøperen av aksjene. Dersom det gis fritak for konsesjon skal aksjekjøpene uansett meldes Nærings- og energidepartementet, og staten har forkjøpsrett i alle saker.

Dersom et offentlig eierskifte reduserer det offentlige eierskap til under 2/3 innføres konsesjonsvilkår med hjemfall til staten.

President, i USA er rikelig tilgang på bensin en selvfølge. Et hvert forsøk på å øke bensinprisene oppfattes som et angrep på selve den amerikanske væremåten.

Hver gang oljekriser eller hensynet til miljøet har tvunget amerikanske politikere til forsøk på å øke prisen på bensin har de blitt møtt av en storm av protester. De har fått høre at amerikanerne ikke kan redusere sin bilbruk, at høye priser rammer de fattige, og at det er bedre å satse på frivillig sparing enn å øke prisene.

Elektrisitet er for nordmenn det bensin er for amerikanerne. Vi vil ha rikelig tilgang på strøm til priser som er lavere enn i andre land.

I år har vi alle fått en påminnelse om hvor sårbar den norske kraftforsyningen er for varierende nedbør.

Samtidig har vi sett at vi står ovenfor en ny energivirkelighet.

Det krever nye svar.

De kan være krevende og uvante.

Men å lengte tilbake til fortiden er ikke svaret på framtidens utfordringer for kraftnasjonen Norge.