P R E S S E M E L D I N G
Sosial- og helsedepartementet

15.12.95       

St meld nr 16 (1995-96) Om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd mv

Ny medisinsk teknologi - eventuelle konsekvenser for lov om svangerskapsavbrudd

Erfaringer med gjeldende lov om svangerskapsavbrudd og ny medisinsk teknologi gir ikke grunnlag for å endre tidsgrensen for kvinnens rett til selvbestemmelse. Kvinnen skal fortsatt har rett til selvbestemt svangerskapsavbrudd innen utgangen av 12. uke. Det blir heller ikke foreslått andre endringer i gjeldende lov.

Fosterets graderte vern

I spørsmålet om svangerskapsavbrudd danner hensynet til moren på den ene siden og hensynet til fosteret på den andre siden et dilemma. En beslutning om svangerskapsavbrudd, uansett om den treffes av kvinnen selv eller av en nemnd, er uforenlig med kravet om et absolutt rettslig vern av fosteret. Dette har i gjeldende lov om svangerskapsavbrudd ført til at fosteret er gitt et gradert vern. Fosterets graderte vern innebærer at kravet til rettslig vern av fosteret øker i takt med dets biologiske utvikling, dvs med svangerskapets varighet.

Prinsippet om fosterets graderte vern ligger innebygget som en forutsetning i all lovgivning som tar sikte på å regulere adgangen til svangerskapsavbrudd.

Det redegjøres i meldingen for fosterets rettsstilling. I tillegg til lov om svangerskapsavbrudd, er fosteret gitt et definert vern gjennom straffeloven samt er sikret gjennom generelle regler som beskytter den gravide. Eksempler på dette er arbeidsmiljølovens vernebestemmelser med hensyn til den gravide kvinnen, helselovgivningens regler som sikrer kvinnen nødvendig helsehjelp under svangerskap og fødsel, samt bestemmelsene i folketrygdloven om f.eks. fødselspermisjon. Fra 1. januar 1996 trer det i kraft en ny bestemmelse i lov om sosiale tjenester som på visse vilkår gir adgang til at gravide som misbruker rusmidler under svangerskapet, kan tas inn på institusjon og holdes tilbake under hele svangerskapet. Målet er å hindre eller begrense sannsynligheten for at fosteret påføres skade.

Tidsgrensen for selvbestemt svangerskapsavbrudd

Det har vært vurdert både en senkning og utvidelse av tidsgrensen for selvbestemt svangerskapsavbrudd.

Et av argumentene for å senke grensen er at den genteknologiske utvikling gir mulighet for å oppdage eventuelle utviklingsavvik på et stadig tidligere tidspunkt, og at det vil føre til at kvinnen begjærer svangerskapsavbrudd.

Utviklingen innen genteknologi vil føre til slik kunnskap også før 10. uke. Det kan i dag fås genetisk kunnskap om det befruktede egget. En senkning av grensen for selvbestemmelse vil ikke medføre at kunnskap etter genetiske tester ikke er kjent. Den ytterste konsekvens av dette ville bli at prinsippet om selvbestemmelse faller bort.

Et aspekt som også må tillegges betydelig vekt, er at en lavere grense i hovedsak vil ramme kvinner der fosterdiagnostikk ikke er aktuelt. Dette gjelder særlig for de yngre kvinnene. Dersom någjeldende 12-ukers grense for selvbestemt svangerskapsavbrudd blir endret til 10 uker eller lavere, vil det dessuten føre til at kvinnen får dårligere tid i beslutningsprosessen.

Fosterdiagnostikk, herunder genetiske undersøkelser før 12. svangerskapsuke, er regulert i lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Godkjenning av hvilke genetiske undersøkelser og tester som kan tas nå og i framtiden, er delegert til Statens helsetilsyn.

Det har vært vurdert en utvidelse av grensen for selvbestemmelse til 16.-17. uke. De fleste begjæringer om svangerskapsavbrudd i 13.-16. uke dreier seg om forhold som gjelder kvinnens sosiale situasjon, herunder hennes mulighet til å dra tilfredsstillende omsorg for barnet. Dette sett i forhold til det grunnleggende prinsipp om kvinnens selvbestemmelse før utgangen av 12. svangerskapsuke, og nedgangen i antall svangerskapsavbrudd, gjør at det ut fra disse vurderingene alene kunne være forsvarlig å utvide grensen for selvbestemmelse til utgangen av 16. svangerskapsuke.

Det er i lov om svangerskapsavbrudd lagt til grunn at "kravene for innvilgelse av svangerskapsavbrudd skal øke med svangerskapets lengde." I dette ligger avveiningen mellom hensynet til moren og hensynet til fosteret, og som er nedfelt i loven som fosterets graderte vern. En eventuell utvidelse av grensen for selvbestemmelse ville ha som konsekvens at fosteret fra samfunnets side gis samme grad av vern i perioden 13.-16. uke som i dag før utgangen av 12. svangerskapsuke.

Erfaringene viser at gjeldende lov danner et godt grunnlag for en forsvarlig og ensartet praksis hva gjelder de ulike problemstillingene av etisk og medisinsk art som reiser seg i forbindelse med svangerskapsavbrudd, herunder avveiningen mellom hensynet til fosteret og hensynet til kvinnen. Regjeringen ønsker ikke å endre disse forutsetningene.

En utvidelse av tidsgrensen for selvbestemmelse ville kunne føre til at flere av svangerskapsavbruddene ble utført senere i svangerskapet. I 1994 ble 75 prosent av avbruddene utført innen utgangen av niende svangerskapsuke. Dette er i samsvar med det som anses som det mest gunstige ut i fra medisinske årsaker.

Det fremmes ikke forslag om endringer i tidsgrensen for kvinnens rett til selvbestemmelse.

Indikasjoner for innvilgelse av svangerskapsavbrudd etter indikasjon §2 c (skade, sykdom, utviklingsavvik hos fosteret)

Praktisering av loven etter denne indikasjon gjelder først og fremst utviklingsavvik oppdaget gjennom ultralydundersøkelse eller annen fosterdiagnostikk.

Helsetilsynet har gjennomført flere undersøkelser vedrørende abortnemndes praksis på dette området. En av disse ble utført høsten 1995 på bakgrunn av at antall nemndbehandlede begjæringer om svangerskapsavbrudd etter lovens §2 c har økt fra 110 i 1993 til 144 i 1994. Samtidig har antall svangerskapsavbrudd etter 18. uke økt fra ca 50 de siste år til 74 i 1994.

Denne undersøkelsen og tidligere gjennomførte undersøkelser viser at det hovedsaklig dreier seg om svært alvorlige/dødelige utviklingsavvik som tildels er uforenlig med liv. Når utviklingsavviket er uforenlig med liv, vil fosteret dø enten før fødselen, under fødselen eller de første levedøgn.

Undersøkelsene viser at nemndene har en relativt lik praksis i behandling av begjæringer om svangerskapsavbrudd. Dette gjelder også vurdering av levedyktighet basert på diagnose.

Alvorlig skade, sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret skal fortsatt kunne være indikasjon for svangerskapsavbrudd. Det avvises at dette dreier seg om "sorterings-samfunn". Det dreier seg derimot om meget alvorlige situasjoner som kvinnen og hennes familie blir stilt overfor, og der de ulike forhold vurderes nøye. Beslutningen om svangerskapsavbrudd i slike situasjoner vil bli foretatt ut i fra erkjennelsen av at et funksjonshemmet barn vil kunne føre til at kvinnen og familien får et ansvar som de selv mener de ikke kan makte på forsvarlig måte. Beslutningen bør møtes med forståelse og respekt.

Nemnda skal i sin vurdering av begjæringene også vektlegge kvinnens samlede situasjon og hvordan hun selv vurderer denne.

Det fremmes ikke forslag om endring i § 2 vedrørende hovedindikasjoner for begjæring om svangerskapsavbrudd etter utgangen av 12. svangerskapsuke.

Svangerskapsavbrudd etter utgangen av 18. svangerskapsuke

Gjeldende lov har ingen absolutt øvre grense for svangerskapsavbrudd. Det er imidlertid forutsatt at etter utgangen av 18. svangerskapsuke kan et svangerskap ikke avbrytes med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis. Unntaket er dersom svangerskapet medfører "overhengende fare for kvinnens liv eller helse".

Det er vanskelig å fastsette et eksakt tidspunkt for levedyktighet. Det vil avhenge av tidspunkt for fødselen, fosterets tilstand ved fødselen og om det umiddelbart kan tilbys høyspesialisert medisinsk behandling.

Forutsetningen for svangerskapsavbrudd etter utgangen av 18. svangerskapsuke samt vanskeligheten med å fastsette et eksakt tidspunkt for levedyktighet, understreker nødvendigheten av en så sikker diagnose som mulig ("second opinion"). Det må aksepteres at det i den medisinske utredningen legges til grunn skjønns- og sannsynlighetsvurderinger.

Alle undersøkelsene tyder på at loven og lovens intensjoner på dette punkt overholdes. Etter regjeringens syn regulerer lov om svangerskapsavbrudd grensen for svangerskapsavbrudd på en forsvarlig måte. Det fremmes derfor ikke forslag til endringer på dette punkt.

Erfaringene tilsier heller ingen endring i nemndstrukturen.

Det konkluderes i meldingen med at det ikke fremmes forslag til endringer i gjeldende lov om svangerskapsavbrudd. Den medisinsk teknologiske utvikling gjør det imidlertid nødvendig å oppdatere forskrift og veiledning.

Kontaktpersoner:
Prosjektleder Anne Berit Gunbjørud, tlf 22 24 84 19