Sosialminister Hill-Marta Solberg

Åpning av forbyggelsesmessen 14.-17. oktober 1996, Ingeniørenes hus, Oslo.

Gode forsamling.
Det er et godt og riktig initiativ som Rusmiddeldirektoratet har tatt her. Av oversikten over utstillere finner man en fin blanding av frivillige organisasjoner, fagmiljøer og det offentlige. Her vil de mange engasjerte få anledning til å vise hva de steller med og gis muligheter til å utveksle erfaringer og synspunkter. I tillegg vil Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning mellom annet redegjøre for evalueringer av forebyggende innsatser. Jeg skal derfor ikke selv kommentere det siste, men heller se framover og vurdere noen av de utfordringene vi står overfor.

Hva er målet med forebyggingspolitikken?

Helse- og sosialpolitikkens oppgave er å gi oss livskraft og livslyst. Ingen ønsker å bli pasient eller klient, og når vi er det, vil vi helst bli friskmeldt så raskt som mulig. Det første mål er derfor å sørge for at så få som mulig blir behandlingstrengende, både ved å fremme sunnhet og ved å forebygge sykdom og sosiale problemer.

Svært mye av helsa vår bestemmes av forholdene rundt oss: Om luften er klar og vannet rent, om arbeidet vrir kroppen eller åpner for ledig bruk av den. Mange av disse forholdene kan vi gjøre noe med gjennom tiltak som spenner fra sykkelstier til CO2-avgift.

Men helsa er ikke bare et spørsmål om våre ytre vilkår - den beror også på vår indre tilstand. Både livskraft og livslyst beror på egen vilje og egne valg.

Men med dette som utgangspunkt kan man fort legge seg på den skjære puritanisme. I kortform går det ut på å anta at alt det som er sunt enten smaker vondt eller gjør vondt, som tran eller klibrød - og at det som er vondt derfor egentlig er godt. I samme stil kan man anta at alt som frister bare er farlig: sjokolade og solarium, vin og wienerbrød. Dermed står sunnhetens syndefall åpent for alle, fordi vi alle vet bedre enn vi gjør. Vi spiser og drikker mer og mosjonerer mindre enn vi skulle. Men gjør man alt til helsefremming og sykdomsforebygging, blir livet selv lett umulig og som helseministeren nylig sa det i Stortinget: " pekefingeren blir det eneste organ som holdes helt i hevd".

Hvis den moralske pekefinger noensinne har hatt noen effekt, tror jeg iallfall ikke at den har den ønskete effekt i dag. Derfor kan en kanskje også i det rusmiddelforebyggende arbeidet velge en annen inngang: Livet står om å få mest mulig liv ut av det.

Utviklingstrekk

Befolkningens helsetilstand henger nøye sammen med generelle utviklingstrekk i samfunnet.

Når forventet levetid ved fødsel nå er 6-7 år lengre enn for 50 år siden, er dette et uttrykk for bedret helsetilstand i befolkningen. Men samtidig ser vi at familier løses opp, mange er ensomme og sosiale bånd forvitrer. Det påvirker evnen til mestring av - og støtte under - kriser og sykdom. Det påvirker også den sosiale kontroll som er så viktig i vårt rusforebyggende arbeid. Her har de frivillige organisasjonene en stor oppgave gjennom sitt arbeid med å knytte nettverk, skape tilhørighet og identitet.

Med bakgrunn i omfanget av sykdommer og plager vi lever med og lider av har Regjeringen og Stortinget pekt ut fire hovedinnsatsområder i folkehelsepolitikken. Ulykker og skader og psykososiale problemer er to av dem. På disse innsatsområdene er det laget egne handlingsplaner.

I disse planene er det lagt vekt på to viktige strategier:

• Fokus på lokalsamfunnet
• Satsing på tvers av fag og sektorer

Disse to strategiene ligger også til grunn for vår samlede rusmiddelpolitikk. Kommunene spiller en helt sentral rolle både i utformingen og gjennomføringen av rusmiddelpolitikken. Det er kommunene som gir bevilling til salg og skjenking av alkohol, og som dermed i stor grad kan påvirke tilgjengeligheten av dette aller mest utbredte rusmidelet. Det er også kommunene som har ansvaret for forebygging og å legge til rette for rusfrie alternativer for ungdom.

Gjennom sosialtjenesteloven er særomsorgen for rusmiddelmisbrukere avskaffet, og tiltakene er integrert i det ordinære tjenesteapparatet i kommunene. Det meste ligger med andre ord til rette for en helhetlig innsats i lokalmiljøet på tvers av faggrenser, mellom det offentlige og det frivillige apparatet.

I forebygging skilles det mellom en såkalt befolkningsstrategi, hvor søkelyset først og fremst rettes mot å fremme helse gjennom almen forbedring av levekår og levevaner - og en risikostrategi, der en blinker ut befolkningsgrupper eller enkeltindivider som enten allerede har fått et problem eller en sykdom, eller som kan være i faresonen.

Noen hensyn må derfor vektlegges på dette feltet i tiden framover:

1. Det er alltid bedre å hindre at problemer og skade oppstår enn å behandle i ettertid.

Et hovedmål for helse- og sosialpolitikken er at så få blir pasienter og klienter som mulig. Derfor har forebyggende og helsefremmende arbeid høy prioritet. Målet er å skape flere gode leveår for alle. Det innebærer å bruke politiske virkemidler for å utjevne forskjeller i livskvalitet, helse, sykdom og tidlig død mellom ulike grupper i befolkningen. God folkehelse er på det viset et felles ansvar.

2. Hver enkelt av oss har et selvstendig ansvar for å ta vare på egen helse.

Uheldig kosthold, fysisk inaktivitet, bruk av tobakk, alkohol og andre rusmidler er viktige årsaker til sykelighet. Dette er risikofaktorer som hver enkelt av oss selv kan gjøre noe med. Levevaner er ikke bare en privatsak, de rammer lett andre; alkoholmisbruk går utover flere enn alkoholikeren og røyking kan skade andre enn den som røyker.

Rusmidlene

Forskere som har sett på tilgjengelighetens innvirkning på befolkningens bruk av rusmidler, har tatt for seg erfaringene fra alkoholforskningen, og konkluderer med at det er lærdom å hente der. Ikke minst er det viktig å se på verdien av ulike og bredt utformede kontrolltiltak sammen med langsiktig arbeid for å redusere totalkonsumet, altså arbeid rettet mot hele beolkningen.

Men til forskjell fra alkohol er ikke narkotika i dag noe massefenomen her til lands. Holdningene blant unge og eldre er sterkt negative. Det tror jeg har en nær sammenheng med den strenge kontrollpolitikken og det gode forebyggende arbeidet som er gjort gjennom mange år. Med disse holdningene og en fortsatt restriktiv narkotikapolitikk tror jeg heller ikke det er noen fare for at denne situasjonen skal endre seg.

Skal vi målrette vårt arbeid framover, må vi i første rekke ta sikte på de farene vi kan skimte i horisonten. Dette er i første rekke utviklingen av et alment alkoholdominert blandingsmisbruk. Mange storforbrukere av alkohol misbruker i stigende grad også cannabis, beroligende midler og andre legemidler.

Denne kunnskapen har to budskaper. På den ene siden er et langsiktig arbeid for å begrense alkoholbruken en del av narkotikaforebyggingen.

På den annen side er det viktig å motarbeide en generell tendens til bruk av legemidler og andre midler i dagliglivsammenheng, ikke minst som middel mot livets ulike vansker og bekymringer.

I Statsråd sist fredag fremmet Regjeringen for Stortinget Odelstingsproposisjonen om revisjon av alkoholloven. Norsk alkoholpolitikk har som utgangspunkt at alkohol er en legitim og lovlig omsatt vare. Vår alkoholpolitikk inngår imidlertid som en del av en samlet rusmiddelpolitikk, hvor målet er å begrense de samfunnsmessige og individuelle skader som bruk og misbruk av rusmidler kan innebære.

Som sagt er det nær sammenheng mellom totalkonsumet av alkohol og de alkoholrelaterte problemene. Antall storkonsumenter, antall promillekjørere, antall voldstilfeller osv. påvirkes av totalkonsumet. Det er derfor god forebyggende politikk å holde totalkonsumet lavt.

Priser og tilgjengelighet er de mest effektive enkeltvirkemidler for å påvirke etterspørselen etter alkohol. Det er grunn til å tro at vesentlige utvidelser av åpningstidene i betydelig grad påvirker forbruksmengde og drikkemønster. I byer med lengre åpningstider rapporteres det et økende antall ordensforstyrrelser og voldstilfeller sent på natta.

Det er derfor ønskelig å fastholde en restriktiv alkoholpolitikk, og på enkelte områder er det nødvendig å stramme inn. Dette gjelder spesielt salgs- og skjenketidene.

Behovet for en nyansert forståelse

Det såkalte forebyggingsparadokset viser oss hvor viktig det er å ta sikte på de store befolkningsgruppene. Det er de små endringene i de store gruppene som betyr noe for den generelle utviklingen. Vi trenger derfor å arbeide med det som betyr noe for de store alminnelige ungdomsgrupperingene, og her blir vi åpenbart stående særlig ved arbeidet mot alkohol- og tobakksbruk.

Dette er viktig nok i seg selv, og dessuten peker flere forskere på at bruken av alkohol og tobakk, og i noen grad også bruken av beroligende midler, både blant foreldre og blant ungdom er sentrale risikofaktorer for narkotikamisbruk.

Samtidig må vi selvfølgelig fortsatt kjempe mot de krefter som ønsker å legalisere narkotiske stoffer. En eventuell legalisering eller liberalisering på dette området vil være det samme som å slå bena under et meget omfattende forebyggingsarbeid som drives av frivillige organisasjoner, politi, skole familie osv. En fortsatt restriktiv politikk må inngå i et langsiktig holdningsskapende arbeid som omfatter hele spekteret av avhengighetsskapende stoffer.

I en slik sammenheng vil vi også måtte kjenne nærmere til de faktorene som påvirker holdningsarbeidet. Det er ikke slik at dårlig mental helse i seg selv er årsak til misbruk, eller at skoleproblemer og arbeidsløshet er noen forutsetning.

Men i oppsummeringen av Forskningsrådets - tidligere NORAS - narkotikaforebyggingsprogram vises det til at rusmiddelbruken samvirker med livsforholdene og livsvanskene i ulike situasjoner og svekker den enkeltes evne til å løse sine vansker. Særlig er det grunn til å peke på hvorledes hasjrøyking ser ut til å forsterke virkningen av arbeidsløshet og skape ytterligere marginalisering.

Forebyggingsstrategier ved århundreskiftet

Selv om evalueringer av våre tiltak mer peker på behov for nyansering enn for endringer i norsk forebyggingspolitikk, er det noen områder hvor strategiene må omstilles i større grad.

Utviklingen vil på flere vis utfordre våre former for tilbudsbegrensning. Mye tyder på at vi må satse sterkere både på sosial kontroll og på etterspørselsredusering. Dette setter søkelyset på metodene som brukes til å påvirke befolkningens holdninger.

Her har hovedmidlene vært bruk av media og holdningskampanjer. Svært ofte blir en kampanje bare virksom dersom den utløser aktiviteter som ligger latent i en lokalbefolkning. Derimot er det grunn til å satse på langsiktig informasjons- og holdningsarbeid i samsvar med erfaringene fra Tobakksskaderådet og Rusmiddeldirektoratet. Det er de langsiktige og gjentatte budskapene gjennom media og gjennom ulike direkte kanaler til ens eget nettverk, som kan påvirke. Skolesamfunnet vil i så måte stå enda mer sentralt i sosialiseringen til voksensamfunnet og arbeidsmarkedet i tiden framover. Derfor er det viktig at det holdningsskapende arbeidet i forhold til rus får en mer sentral rolle i skoleverket. Vi må bevege oss bort fra kampanje-tankegangen og kanskje også etablere egne holdningsfag i skolen hvor barn og ungdom ved siden av å ta opp problemer forbundet med rus kan diskutere problemstillinger som seksualitet, rasisme og mobbing for å nevne noe.

Den grunnleggende linjen i norsk forebyggingspolitikk er den brede alminnelige mobiliseringen av befolkningen, de frivillige organisasjonene og de offentlige etatene i fellesskap. Dette er grunnlag jeg ønsker å bygge videre på når vi skal legge strategiene for fremtida.

Jeg vil derfor sammenkalle de frivillige organisasjonene til et møte hvor vi i fellesskap kan diskutere de utfordringer vi står overfor på forebyggingssiden. Jeg vil også være interessert i å høre organisasjonenes reaksjoner på å eventuelt etablere et mer permanent forum for slik kontakt.

Med disse ordene ønsker jeg lykke til med den forestående informasjonsmessen, og benytter samtidig anledningen til å takke dere som er her for den jobben dere gjør!