Statsminister Gro Harlem Brundtland

Distriktene - Nord-Norge og myten

Nordreisa, 19. september 1996

Godtfolk.

Det er noen som sprer myten om at nordlendingen overlever "på tross av". På tross av mørketid, på tross av værforhold, på tross av lange avstander, fiskekrise, arbeidsledighet, offentlig fattigdom og annen elendighet. Selvfølgelig er det ikke slik. Dere som bor her vet at livet har langt mere å by oss.

Disse dommedagsprofetene, som vi finner både her nord og i det sentrale politiske miljø - minner meg om verdens største pessimist. Han åpnet øynene om morningen - og så var den dagen ødelagt.

Jeg har besøkt Nord-Norge under skiftende forhold - og da snakker jeg ikke bare om været. Men aldri har jeg møtt den slags pessimisme som en del forståsegpåere forsøker å male over det nord-norske lerret med ujevne mellomrom. Tvert imot - så er det mitt helt klare inntrykk, at befolkningen her nord har rikelig med farger i sin pallett - ikke bare svart, ikke bare grått, men sterke, livgivende farger.

Folk her nord lever da også nærmere naturen enn det som er tilfellet mange andre steder i landet - i naturen og av naturen. Ikke minst fiskeriene.

Fiskeriene - norges nest største eksportnæring - etter olje og gass - har stor betydning i denne landsdelen, der flertallet av befolkningen lever og bor så og si i fjæresteinene. Havets spiskammer har vært viktig for landsdelen i alle år, fra storhusholdningens tid og fram til i dag.

Og alle som kjenner fiskerinæringen, vet at den er som naturen ellers. Sårbar, uforutsigbar, men også raus og gavmild i gode år.

80-åra var preget av ressurskrise i fiskeriene, og Nord-Norge merket det mer enn noen annen landsdel. Vi kjempet oss gjennom også den krisen, og i dag er fiskeressursene gode og på vei oppover. Men - som dere husker - det var ikke bare lovvord å høre om de reguleringer som gjorde dette mulig. Og dere kjenner kanskje igjen tonene som nå kommer fra makrellfiskerne lengst sør i landet.

Her i nord møter vi nå et annet problem, nemlig avsetningsvansker. Og da er vi på en måte like langt.

Det er mange forklaringer på den situasjonen som er oppstått, og jeg skal komme tilbake til noen av dem. Men det handler til syvende og sist om at kundene - slik situasjonen er akkurat nå - ikke er villig til å kjøpe fisken vår. Eller så mye av den som vi ønsker.

Og sjøl om det er fiskeoppkjøperne her nord som man i første omgang retter blikket mot, så ligger hovedårsaken til problemet er helt annet sted. Fiskeriene er en ekstremt eksportrettet næring, og det er framfor alt de utenlandske markeder som svikter. Vi utkonkurreres av andre nasjoner, blant annet Canada, og vi møter handelshindringer som gjør det ekstra vanskelig for oss.

Og dette er ikke problemer som rammer bare Nord-Norge. Selvfølgelig ikke. Problemer i vår nest største eksportnæring rammer hele nasjonen. Fiskeriene er livsviktige for oss alle. Liksom Nord-Norge er det. Når nordlendingen høster av havets ressurser, så høster han for oss alle. Det er ikke slik at det går en strøm av penger fra sør til nord. Vårt samfunn er organisert slik at det strømme penger alle veier - også fra distrikts-Norge og inn i felleskassa.

Og følgelig er også markedsproblemene et anliggende for oss alle. Vi må sammen finne løsningene, vi må sammen finne fram til det som skal bringe oss inn på et nytt og bedre spor.

Vi er nemlig avhengige av hverandre, og denne avhengigheten den har økt år for år - en utvikling som bare vil fortsette. Det er en gjensidig avhengighet som ikke bare går mellom nord og sør - mellom by og land, men også mellom land.

Ikke alle er oppmerksomme på dette. Ja, det er faktisk noen som forsøker å skape det motsatte inntrykket, - at når vi måtte kjempe for EøS-avtalen, så gjorde vi det nærmest på bekostning av arbeidet for distriktene. Men det dreier seg jo blant annet om fiskerinæringen og oppdrettsnæringen, to hjørnesteiner i norsk økonomi - og som vi ikke finner så mye av på Karl Johan og tilliggende områder.

Vi står foran et nytt landsmøte i Arbeiderpartiet, der vi skal stake ut kursen inn i et nytt århundre. I det nye forslaget til partiprogram setter vi oss nye ambisiøse mål. Det kan vi gjøre i trygg forvissing om at vi har forutsetningene og ressursene som skal til. Oljen, vannkraften, skogen og fisken skal forvaltes og foredles på en måte som gjør at vi kan overlate dette samfunnet med god samvittighet til våre etterkommere.

Men den største ressursen vår - og den utgjør faktisk over 60 prosent av nasjonalformuen - er deg og meg - den menneskelige ressurs. Og da har man regnet med både lyse og mørkhudede, enslige mødre, gamle og syke. Det er bare Carl I. Hagen som skiller ut sine særgrupper og lager egne regnskaper for dem.

Men det er med den menneskelige ressurs som med alle våre andre ressurser, at det lønner seg å investere i den. Det er en utgift til inntekts ervervelse, som det heter i selvangivelsen.

Derfor blir vår neste store oppgave innenfor området arbeid og utdanning, å gi kjøtt og blod til begrepet livslang læring. Etter- og videreutdanning blir selve nøkkelen for å lykkes i arbeidet med å skape et arbeidsliv for alle, i vår tid som med rette kalles forandringenes tidsalder. Vi må se på utdanning som en investering på linje med investering i maskiner og teknologi.

Og vi foreslår at dette skal bli et spleiselag, der både den enkelte, næringslivet og staten går inn med sine andeler. På den måten kan vi bygge opp et utdanningsfond som skal finansiere reformen, samtidig som vi gjennom lov- og avtaleverk skal gi den enkelte arbeidstaker rett til å fornye og bygge ut sine kunnskaper.

Velferdspolitikken er selve grunnfjellet i vår samfunnsmodell. Vår tenkning tar utgangspunkt i at vi på et eller annet tidspunkt i livet vil ha behov for samfunnets omsorg. Skoler, barnehager, eldreomsorg og helsetjenester. Derfor må også alle bidra i finansieringen av dem. Vi trenger fellesskapsløsninger.

Uløste oppgaver venter på oss innenfor helsesektoren. Og det trass i at vi i perioden 1980 til 1993 økte utgiftene til helseformål fra ca. 40 mrd. kroner til ca. 60 mrd. kroner. Dette blir mer enn en helsemilliard hvert år i denne perioden.

Og det er ingen tvil om at innsatsen har gitt oss et bedre helsevesen. Vi kan se det på antall behandlede pasienter, antallet utførte operasjoner osv.

Men fortsatt er det for mange med til dels alvorlige lidelser som må vente for lenge på å få behandling. Og fortsatt er det for mange eldre som ikke får det tilbud vi ønsker at de skal ha.

Det økende antall eldre vil ikke gjøre denne utfordringen mindre.

Arbeiderpartiet vil derfor bygge helse- og omsorgstjenestene videre ut.

Programkomiteens prioriteringer er:

- Økte midler hvert år til helse- og eldrepolitikken. Dette må komme foran alt annet.

Den andre store satsingen er altså skole, og programkomiteen sier at de store skoleereformene må sikres, og full barnehagedekning oppnås innen år 2000. Deretter vil vi bygge opp noe gratis tid i barnehage.

Dette er store reformer, og de krever at vi har vilje til å prioritere. Det er nemlig reformer som skal vare - og finansieres også etter at oljealderen er slutt.

Og når noen spør hvor oljepengene blir av, så er noe av svaret er jo nettopp at vi investerer den i framtida. Vi gjør det nå - og vi har gjort det i mange år. I dag bruker vi f.eks i faste kroner 10 milliarder mer på utdanning enn vi gjorde for 10 år siden. 10 milliarder kroner er ufattelig mange penger. Det er f eks nesten like mye som staten bevilger til hele kultur- og justissektoren med politi, lensmenn og det hele.

I første del av 90-tallet kunne vi finansiere økte satsinger ved å tillate store underskudd på statsbudsjettet. Da var det nødvendig og riktig å bruke gasspedalen i den økonomiske politikken.

Nå går det godt i norsk økonomi. Tenk på hvor mye det betyr at vi har lav prisstigning, lave og stabile renter, økning i den totale sysselsettingen og ikke minst nedgang i arbeidsløsheten. Utrygghet for arbeid og inntekt er avløst av større optimisme og framtidstro. Men dette er ikke kommet av seg selv. Vi har tatt et felles løft siden siste halvdel av 80-tallet. Det er det vi nå høster resultatene av.

Men når det nå går bra, og når vi igjen ser at underskudd snus til overskudd - når vi nå setter av penger på oljefondet, da kommer spørsmålet: Kan vi ikke bruke enda litt mer? Hvorfor ikke en ekstra eldremilliard, en ekstra helsemilliard eller en ekstra utdanningsmilliard? Det blir jo så mange milliarder igjen til oljefondet likevel. Vårt svar på dette er: Når vi om knappe to uker legger fram Regjeringens forslag til statsbudsjett har vi prioritert hvilke områder det skal satses ekstra på i 1997. Da blir det mer til helse og det blir mer til utdanning. Men vi kan ikke bare legge ekstrasatsingene oppå alt det andre på statsbudsjettet. Vi må også finne noe vi kan bruke mindre på. Vi er nemlig nødt å holde oss innenfor det vår totale økonomi kan tåle. Det er den økonomiske krittstreken vi har lagt når vi utarbeider statsbudsjettet. Holder vi oss ikke innenfor den, sprekker det. Da begynner rentene og prisene å stige igjen, og så kommer arbeidsløsheten.

Og dette, dere, det vil vi da ikke?

Vi registrer nå alle at oljeinntektene strømmer inn. Det skjer ikke fordi vi har lagt en langsiktig plan for så høye inntekter. Det skjer fordi prisene nå svinger opp, og det skjer fordi teknologien er forbedret. Vi henter mye mer ut av oljefeltene enn ekspertene trodde var mulig for få år siden. Det ville være meningsløs ressurssløsing ikke å ta dette opp når utstyret er på plass. Men disse ekstrainntektene kan vi ikke bruke opp i dag. For dette er ikke våre penger, de som akkurat i disse årene tas ut av oljekapitalen - de tilhører like mye de som kommer etter oss, våre barn og barnebarn. Vi må sette dem av og det er flere grunner til det:

• Den moralske og solidariske: Vi har ingen rett til å forbruke hele verdien av en ikke fornybar ressurs. Den skal også komme nye generasjoner til gode.
• Den styringsmessige: Vi kan ikke la det vi bruker til viktige offentlige tjenester svinge i takt med oljeprisene.
• Det konjunkturpolitiske: Det er viktig å ha overskudd i statsbudsjettet når aktiviteten i økonomien er høy uansett om vi har oljeinntekter eller ikke. Det virker stabiliserende på priser og renter. Det er viktig for ikke å komme inn en ny kostnadskarusell. Og vi må sette av for å kunne møte nye nedgangskonjunkturer.
• Den fordelingspolitiske: Vi vil få kraftig vekst i pensjonsutbetalingene ut i det neste århundre. Avsetninger til oljefondet nå vil lette byrdene for de yrkesaktive som skal betale fremtidige pensjoner.

Derfor vil det være helt feil politikk å bruke for mye av oljeinntektene i dag. Tvert om har det jo vært bred enighet om at vi må gjøre oss mindre oljeavhengige. Mye av det vi gjør over de offentlige budsjetter skal vi jo også gjøre den dagen oljeinntektene blir mindre.

Uten en ryddig og konsekvent økonomisk politikk gjør vi det økonomiske grunnlaget for velferdssamfunnet usikkert.

Vi må ha en bærekraftig vekst i økonomien - vi må tenke langsiktig på alle områder. Det gjelder å forvalte ressursene på en måte som gjør at fremtidige generasjoner også kan høste av dem - med andre ord en bærekraftig forvaltning. Vi må arbeide for å få til en størst mulig bearbeiding av råstoffene, og vi må ha markeder som gir oss avsetning for produktene.

Jeg nevnte mottaksproblemene i fiskeriene. Nord-Troms har her noe av de samme problemer som de vi har sett i Finnmark. Jeg vet at fylkeskomunen har satt av et fond på tre millioner kroner for å finansiere og bygge opp et nettverk som kan betjene den mobile delen av flåten.

Det er et paradoks, når vi har en klart uttalt politikk om at så mye av foredlingen som mulig skal skje på land - likevel er kommet i en situasjon der vi ikke får levert fisken. I dagens situasjon må fiskerinæringen bli langt mere markedsorientert og profesjonalisert i alle ledd. Tilpasning til markedet er næringens eget ansvar, myndighetenes bidrag vil være å bistå med mer generell kompetanseoppbygging og midler til markedsforskning. Og vi kan gi næringen muligheter til økt felles markedsføring, slik det skjer gjennom Eksportutvalget for fisk - finansiert av næringen selv.

Men den viktigste innsatsen myndighetene kan gjøre i forhold til markedet, skjer på det internasjonale plan. Norsk fisk er trolig den næring som møter de største handelshindringer, enten det nå gjelder toll eller tekniske handelshindringer, som f.eks krav til kontrollsystemer. Og her jobber vi under høytrykk - det kan jeg love.

Vi skal også stille opp med virkemidler, både på flåte og industrisiden, og her kan vi vente endringer i tiden som kommer. Regjeringen vil gi næringen - både til sjøs og på land - tilgang på et helhetlig og formålstjenlig virkemiddelapparat i årene framover. Dette skal blant annet skje gjennom en integrasjon av Statens Fiskarbank i SND. Blant annet vil det bety at flåten skal få tilgang på alle virkemidler innenfor SND-systemet - med unntak av tilskuddsordninger som kan forventes å ha kapasitetsmessige uheldige effekter.

Jan Henry har slåss for dette - og nå er det nytt i vente.

Den konkrete jobben for å få lønnsomhet som sikrer arbeid og bosetting, må profesjonelle aktører i båt og på land stå for. Det er derfor gledelig å se at profesjonelle aktører nå i økende grad trår til og skaper nye bedriftsopplegg langs kysten.

Jeg har også registrert den debatten som går - ikke minst her i Troms - om hvem som skal få delta - og hvem som ikke skal. Debatten burde kanskje rettes mer i retning av hvilke premisser som skal styre om man skal få delta. Norsk fiskerinæring trenger både kapital og kompetanse. Men innsatsen må settes inn på en slik måte at den tjener våre helhetlige mål - at den styrker bosetting, sikrer arbeid og åpner nye markeder.

La meg med det samme få kommentere en annen rammebetingelse for næringslivet lengst i nord, nemlig tiltakssona for Finnmark og Nord-Troms. Denne sona består av en rekke ordninger som direkte og indirekte retter seg mot å gi langsiktiger bedrede rammebetingelser for næringsvirksomhet. Sona har nå eksistert fem-seks år, og jeg vil gjerne markere helt klart og tydelig at vi ikke akter å ta vekk de lettelser i skatter, avgifter og andre stimulanseordninger som ligger inne i den.

Det skal ikke brukes mindre penger på dette, men det er viktig at de om lag 2 milliarder kroner som brukes på dette virker best mulig for de som bor og arbeider her. En gjennomgang av ordningene skal ha det som utgangspunkt. Store avstander, et barskt klima og spredt bosetting er en del av produksjonsvilkårene her oppe. Det skal det tas hensyn til når virkemidlene utformes. Det er noe Arbeiderpartiet alltid har stått for og som jeg kan garantere også skal gjelde framover. Bit derfor ikke på Høyres skremsler om at Arbeiderpartiet ikke er å stole på.

Jeg har merket meg at det er et oppegående landbruk her i distriktet, og det er heldigvis i tråd med mønsteret i bygde-Norge forøvrig. Jeg har også registrert den mangeåringe debatten om at landbruket har fått så trange kår her nord. Til tross for at vi har forandret politikken til fordel for distriktene og Nord-Norge.

La meg bare gjenta det jeg har sagt tidligere om dette:

Jeg er helt sikker på at næringen i ettertid vil gi Gunhild Øyangen kreditt for det arbeidet hun har gjort, og den omleggingen hun har stått i spissen for.

En forsiktig nedbygging av støttenivået har vært kombinert med en omfordeling innad - mer av støtten går nå til utkantene og mindre til sentrale strøk. Mer til heltidsbønder og mindre til de som ikke lever av gårdsbruket.

Konkret betyr det at bønder her nord nå får en langt større del av kaka enn tidligere. Denne vridningen er så stor og betydelig, at nord-norske bønder rett og slett ikke har råd til en reversering av denne politikken.

Tallene - også fra siste jordbruksoppgjør - viser at bøndene her nord kom meget bra ut. Det er generelt slik at budsjettstøtten pr. bruk er større i Nord-Norge enn i resten av landet, og støtten til små bruk er relativt sett større enn støtten til større bruk.

Dette kan vi lese rett ut av inntektsstatistikkene, og vi kan også se det på andre utviklingstrekk. Nord-Norge har økt sin prosentvise andel av produksjonen jevnt og trutt på 90-tallet, både når det gjelder melk og kjøtt.

Siden 1990 er kostnadene innenfor landbruket redusert med 10 prosent. Men fortsatt betaler vi altså ut ca. 141.000 kroner i støtte pr. bruk.

Fortsatt bevilger vi årlig 11,8 milliarder over statsbudsjettet til landbruket, sjøl om enkelte forsøker å skape inntrykk av noe helt annet. Og Nord-Norge får altså mer enn sin relative andel av dette.

Vi har mere dyrka jord i hevd enn noen gang tidligere, matproduksjonen har heller aldri vært høyere. Det høres bare ikke slik ut i debatten.

Vi har tall som viser at landbruket greier seg bra, men her - som i samfunnet forøvrig - er det variasjoner.

Levekårsundersøkelser viser at bønder stort sett har det bra, og at det heldigvis ikke er pessimismen som rår. Og den ene av disse levekårsundersøkelsene var det faktisk Bondelaget som sto bak.

"Sosialisme - det var mere smør på kakua, det", sa Odvar Nordli på sin gemyttlige måte da han ved en anledning holdt foredrag om arbeiderbevegelsens sterke vekst i de første tiår av vårt århundre.

I dag står ikke mer smør på kakua øverst på vår dagsorden, heldigvis. De kvalitative sidene ved livet opptar folk mer og mer. Bedre omsorg, både for barna og de eldre, mer tid sammen og livslang læring.

Mye har endret seg dramatisk i løpet av et århundre, mer vil måtte forandres i løpet av det neste.

Men la oss et øyeblikk likevel tenke tilbake på de gamle pionerene våre - de som skulle skaffe mer smør på kakua.

Hva var det de gjorde - hvilken erkjennelse var det som skapte Arbeiderbevegelsen?

Jo, at det bare er gjennom felles handling at vi kan får den styrke som skal til for å få noe til.

Dagens erkjennelse må være den samme. Det er bare i samhandling med andre at vi kan oppnå den styrke som skal til.

Det er på det grunnlaget vi skal gå videre - starte på det nye arbeidet - det som skal peke inn mot et nytt århundre.

Lykke til.

Lagt inn 25 september 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen