Statsminister Gro Harlem Brundtland

Norske Kvinners Sanitetsforening

Oslo Rådhus, 26. februar 1996

Kløvermerket, maiblomsten og fastelavnsriset er velkjente symboler for de fleste nordmenn - symboler som minner oss om den viktige og utrettelige innsatsen til tusenvis av kvinner gjennom 100 år.

Historien om Norske Kvinners Sanitetsforening er også historien om helsevesenet de siste 100 årene - kamp mot tuberkulose, revmatisme, kreft og psykiske lidelser, helsestasjoner for mor og barn, arbeidet for psykisk utviklingshemmede, utdanning av sykepleiere og hjelpepleiere - og nå er kampen mot benskjørhet satt på dagsorden. Det har alltid vært stor bredde i arbeidet.

Historien om NKS er også historien om nyskaping og pionervirksomhet. I oversikten over foreningens aktivitet i disse 100 årene møter vi det som "første tuberkulosehjem i Norge", "Nordens første spesialsykehus for revmatikere", "første sykehotell i verden", "landets første hjelpepleierskole", "landets første senil dementehjem", "Norges første ungdomspsykiatriske behandlingshjem" - for å nevne noen. NKS har i sannhet vært "Veiviser til velferdsstaten" - slik Ove Bjarnar har kalt sitt jubileumsbokverk.

Norske Kvinners Sanitetsforening bryr seg. Det er snakk om 150 000 medlemmer - de fleste kvinner, spredt over hele landet, som hver dag bryr seg - bryr seg om det som skjer i nærmiljøet av smått og stort. De er med i en organisasjon som har hatt som utgangspunkt, sitat: "ingen skal gå fra et møte i sanitetsforeningen uten å ha lært mer enn de visste fra før om hvorledes en skal fremme og bevare god helse", sitat slutt. De er med i en organisasjon som trener sine medlemmer til å identifisere og bidra til løsning av de hverdagsproblemene de ser rundt seg. Det er viktig for samfunnet. Dette trenger vi like mye nå som før.

Slik har jeg også selv møtt Norske Kvinners Sanitetsforening både som lege - tilsynslege på Brusetkollen i sin tid - og på flere av helsestasjonene - og senere som politiker.

Jeg ser av et jubileumsintervju i Aftenposten nylig at foreningen gleder seg over nyttårsappellene om å bry seg, at de går rett inn i Sanitetsforeningens arbeid mot likegyldighet. Mange har kastet seg inn i debatten om forholdet mellom fellesskapets ansvar og den enkeltes ansvar. Jeg spør meg selv: Hvem har noen gang trodd at vi mennesker kunne skape et godt og trygt samfunn uten å mobilisere ressurser og engasjement - både privat og offentlig? Noen kom raskt med den enkle påstand at Regjeringen står for en politikk der alt skal overlates til det offentlige - at alt er blitt et felles ansvar. Slik er det jo ikke - og blir det jo ikke.

Personlig ansvar og samfunnsansvar er uløselig knyttet sammen. Ansvar er ikke enten privat eller offentlig. Det er begge deler. Men uansett har hver enkelt av oss et ansvar for hverandre og for det fellesskapet vi er en del av. Ikke fordi vi er politikere, ansatt av kommunen eller medlemmer av sanitetsforeningen, men fordi vi er samfunnsmedlemmer. Det er det som gjør at hundretusener av nordmenn engasjerer seg i frivillige organisasjoner - 150 000 kvinner i Norske Kvinners Sanitetsforening.

Det er gjennom en aktiv holdning for solidaritet, utjamning og like muligheter at vi bygger et samfunn som er trygt og godt. Vi står tomhendt tilbake hvis vårt ansvar for hverandre bare skulle være en offentlig oppgave. Det har en egenverdi med "nabokjerringene" - av begge kjønn og i alle aldre - som griper inn og er aktive, gjør noe med feil og mangler i sitt nabolag. Det er en stor ressurs for den enkelte og nærmiljøet - ikke et nederlag for samfunnet. Det vet dere i Norske Kvinners Sanitetsforening bedre enn noen.

Det er verken ønskelig eller mulig å erstatte den frivillige innsatsen med offentlige tjenester. Omsorg for medmennesker kan da heller ikke bare være et profesjonelt ansvar - men også et bredt medmenneskelig ansvar. Offentlig virksomhet og frivillig innsats må fortsatt virke side om side. Vi trenger glød og engasjement i begge leire, og at det ene understøtter det andre. Det beste resultatet får vi når vi trekker lasset sammen - når vi jobber for å nå felles mål. Men det er en stadig oppgave å sørge for at dette samspillet fungerer best mulig.

Fundamentet for velferdssamfunnet står fast - at alle skal ha trygghet for økonomi og nødvendige helse- og omsorgstjenester ved behov. Frivillige tjenester skal være et tillegg til og en forlengelse av det offentlige. Frivillige organisasjoner, lag og selvhjelpsgrupper kan yte viktige tilleggsinnsatser - de skal kunne være til ny inspirasjon - og vi kan leve med at det er ulike tilnærminger til arbeidsdeling og samarbeid for å løse problemer fra sted til sted.

Regjeringens satsing på frivillighetssentraler har vist seg å utløse ny innsats. Frivillighetssentralene er blitt møteplasser mellom mennesker og arenaer for kreativitet og lokal aktivitet. Nittitallets nabokjerringer, ble de kalt i Arbeiderbladet nylig. Flere steder har lokale sanitetslag vært med å starte slike sentraler. Sanitetskvinnene er på banen som alltid når noe nytt er i emning.

Sanitetskvinnene er alltid i farta - stadig nye problemer settes på dagsorden. Som landets største kvinneorganisasjon har kvinners problemer og behov stått i fokus slik vi også ser det med den nye offensiven under parolen "fra kvinne til kvinne" der medisinsk forskning på kvinners premisser står sentralt. Det er ikke minst takket være Sanitetsforeningen at den typiske kvinnelidelsen osteoporose har fått såpass oppmerksomhet innen helsesektoren.

Jeg har merket meg hva Fredrik Mellbye sier i sitt forord til jubileumsboka, ut fra sin lange erfaring i styringen av vårt helsevesen:

"Norske Kvinners Sanitetsforening har hatt integritet, alltid vært til å stole på, en trygg organisasjon å søke råd hos og å gi råd. Den har gitt og tatt med samme åpne sinn. En bedre samarbeidspartner kunne et offentlig helsevesen ikke ønske seg, og heller ikke en ærligere og mere våken kritiker."

Det er en sprek 100-åring vi i dag feirer - en 100-åring som ser kampen mot likegyldigheten som en viktig oppgave, som lever med i tiden og tar tak i de nye utfordringene. Det gir også innflytelse på samfunnsutviklingen.

Vi har fortsatt mye ugjort i vårt samfunn - ikke minst i vårt helsevesen. Det er fortsatt for mange med alvorlige lidelser som venter for lenge på behandling. Det økende antall eldre betyr ikke bare økte utgifter til pensjoner, men også økte oppgaver for helse- og omsorgstjenestene. Teknologiske nyvinninger vil gjøre det mulig å behandle sykdom og lidelse det tidligere ikke fantes råd mot. Vi skal ta disse mulighetene i bruk. Derfor har Regjeringen lagt opp til at vi framover skal bruke mer ressurser på helsetjenestene. Vi trenger alle gode krefter for å greie denne utfordringen.

Jeg gratulerer med dagen. Vi trenger fortsatt slike skapende krefter som Norske Kvinners Sanitetsforening med sitt motto:

I de små ting frihet

I de store ting enighet

I alle ting kjærlighet

---

Lagt inn lagt inn 28 februar 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen