Utenriksminister Bjørn Tore Godals foredrag i Oslo Militære Samfund, 25.11.96.

Det nye NATO

Først vil jeg få takke Oslo Militære Samfund for den forståelse som ble vist meg da det på grunn av president Arafats besøk ikke ble mulig å komme hit som forutsatt 28. oktober. Jeg setter stor pris på den velvilje som har gjort det mulig å ta igjen det forsømte i kveld. Foredraget i Oslo Militære Samfund om den aktuelle utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjon er blitt en årlig tradisjon som jeg også vil gjøre mitt beste for å opprettholde. Som tema for kveldens foredrag har jeg valgt "Det nye NATO".

For 50 år siden, i kjølvannet av den andre verdenskrig, var målet å skape et fritt Europa uten skillelinjer. Den gang mislyktes man. I stedet for et samlet Europa fikk vi konfrontasjon mellom øst og vest.

De sju år som er gått siden Berlinmuren falt, har vært en overgangstid. Vi er blitt stilt overfor utfordringer vi ikke var forberedt på: Hvordan unngå at det jernteppet som forsvant, erstattes av nye konfrontasjonslinjer? Hvordan sikre at våre naboer i øst får del i den samme stabilitet og velstand som etterkrigsgenerasjonene i vest har tatt som en stadig større selvfølge? Lykkes vi i å utforme politikk for ikke bare å møte, men også å skape en ny virkelighet? Greier vi å mobilisere ressursene for å løse vår tids utfordringer, eller øder vi for mye krefter på problemene av i går?

Jeg tør ikke i dag å svare ubetinget ja på disse grunnleggende spørsmålene. Men jeg er overbevist om at vi er på rett veg. Vi ser nå hvordan en ny europeisk sikkerhetsarkitektur avtegner seg. I løpet av de kommende par år skal vi fatte beslutninger som vil bringe prosessen avgjørende skritt framover. De endringer vi står overfor, er så grunnleggende at de vil markere et tidsskille i europeisk historie. Visjonen om sikkerhet i fellesskap kan bli virkelighet.

Det stadig klarere behovet for forpliktende samarbeid mellom nasjoner og folk har vært drivkraften i denne utviklingen. Verden har innsett at sikkerhet ikke kan bygges ved hjelp av militære midler alene. Sikkerhet har også økonomiske, sosiale, miljømessige og humanitære sider. Derfor må alle europeiske og transatlantiske institusjoner veves inn i et gjensidig samarbeid der den enkeltes fortrinn utnyttes.

En ny tid med nye oppgaver stiller nye krav til alle organisasjonene som den europeiske sikkerhetsorden har vært tuftet på. NATO, EU og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, må fortsatt utgjøre bærebjelkene for sikkerheten i Europa. Disse organisasjonene må støttes av et bredt praktisk og politisk samarbeid for å møte utfordringer som særlig viser seg på regionalt plan. Både Barents- og Østersjøsamarbeidet bør ses i dette perspektiv.

Våre allierte legger nå mindre vekt på tradisjonelle sikkerhetsutfordringer i nord. Det gjør også vi. Det er i dag ingen fare for militære konflikter i våre nærområder. Men nye utfordringer er kommet til. Våre allierte støtter oss aktivt i arbeidet med å mestre dem. Vi ser det særlig i interessen for Barentssamarbeidet. Avtalen om militært miljøvern mellom Norge, Russland og USA er et annet eksempel.

Etter 1989 har NATO stått overfor krav og oppgaver organisasjonen ikke var bygd opp for å håndtere, men Alliansen har vist evne til å tilpasse seg. Dette har vi sett i viljen til å påta seg oppdrag på vegne av FN og OSSE, i reform av den militære struktur og i en strategi for å trekke Russland og de sentral- og østeuropeiske land med. På toppmøtet i november 1991 ble det vedtatt et nytt strategisk konsept, og i desember samme år møtte allierte utenriksministre sine østeuropeiske kolleger for første gang i Det nordatlantiske samarbeidsråd. I 1994 ble Partnerskap for fred etablert. Samtidig ble det understreket at Alliansen var åpen for nye demokratier i Sentral- og Øst-Europa.

NATOs utvikling etter 1990 peker fram mot en allianse som også vil sikre freden i Europa for kommende generasjoner. Men det er et nytt NATO med store politiske oppgaver vi snakker om. Oppdraget blir ikke forsvar mot en militær trussel fra øst, men å møte de nye utfordringer. Det nye NATO blir ikke bare et utvidet NATO, men et NATO med nye roller. Etter hvert vil forhåpentligvis Alliansen ha inngått et strategisk partnerskap med Russland, og de europeiske allierte vil spille en større rolle. NATO vil bli vårt viktigste redskap for utformingen av en ny europeisk sikkerhetsorden basert på samarbeid og fellesskap.

Men vil den nye sikkerhetsorden fullt ut kunne dekke vårt behov for sikkerhet? Hva med utfordringene knyttet til miljøsikkerhet som vi ser kommer stadig klarere fram? Miljøsikkerhetsbegrepet innebærer ikke bare sikkerhet for miljøet, men også sikkerhet i forhold til konflikter som kan ha sitt utspring i ødeleggelser av miljø og naturressurser. Som med militær sikkerhet er det også her forebygging og føre var som er den beste strategi.

Vi vil i økende grad møte denne nye type utfordringer, som vi definerer innenfor det utvidete sikkerhetsbegrep. Jeg nevner kort faren for at radioaktiv forurensning kan få følger for fiskeressursene i Barentshavet. Miljøødeleggelser virker ofte negativt inn på matvaresikkerhet. Strid om knappe vannressurser er i økende grad et problem flere steder i verden. Klimaendringer kan føre til nye folkevandringer, mot nord. Fattigdom og fortsatt sterk befolkningsvekst i den tredje verden, ofte kombinert med uttyning av ressursgrunnlaget og etniske konflikter, gir grobunn for voldelige konflikter. Slike utfordringer berører sikkerhet og stabilitet også i vår del av verden. Det er i vår egeninteresse å reagere på utfordringene, ikke lukke øynene for dem.

Nå er ikke nødvendigvis NATO den organisasjon som først og fremst eller alene skal håndtere slike utfordringer. Framfor alt har FN en helt sentral oppgave her. Likeledes må OSSE spille en viktig rolle. Men å møte disse nye sikkerhetsutfordringer krever politisk innsats og kløkt så vel som enorme økonomiske ressurser. Behov for omprioriteringer vil stille oss overfor vanskelige valg. Blant annet derfor må dette også opp på NATOs dagsorden.

Vi må i dette arbeidet løpende stille oss spørsmålet: Er det et misforhold mellom de store ressurser som fortsatt går til rent militære formål, og det som burde brukes på oppgaver som har med det utvidete sikkerhetsbegrep å gjøre? Kan vi gjøre mer for å opprettholde nødvendig militær sikkerhet på et stadig lavere styrkenivå, og dermed frigjøre ressurser til å møte nye sikkerhetsbehov? Hvordan forener vi best reelle sikkerhetshensyn på kort og mellomlang sikt med kommende generasjoners behov og interesser?

Trass sin utilstrekkelighet i forhold til det utvidete sikkerhetsbegrepet er det ingen tvil om NATOs sentrale betydning for europeisk sikkerhet. Det er IFOR-operasjonen i det tidligere Jugoslavia et bevis på. Ingen annen organisasjon hadde kunnet påta seg en slik oppgave. IFOR er blitt en suksess. Sammen med alle NATO-land deltar 15 land fra Norden og Sentral- og Øst-Europa, samt en rekke land utenfor Europa. At Russland er til stede med en betydelig kontingent, har stor betydning. Operasjonen og begivenhetene som ledet fram til den, viser hvor grunnleggende den transatlantiske solidaritet er for sikkerheten i Europa.

IFOR peker utover fredsskapende innsats i Bosnia. IFOR yter et betydelig bidrag til å forene Europa på tvers av gamle skillelinjer og bygger samarbeidsmønstre som peker fram mot det Europa vi ønsker.

Styrkens mandat løper ut i desember. Jeg vil understreke at ansvaret for Bosnias framtid ligger hos landets innbyggere og politiske ledere, men det er fremdeles behov for et internasjonalt militært nærvær. Ennå er freden for skjør til at vi kan trekke oss helt ut. Gjør vi det, risikerer vi at innsatsen blir forgjeves.

NATO vil og må derfor fortsette sitt engasjement. I 1997 vil vi se en redusert styrke, men en rekke trekk ved dagens IFOR forblir uendret. NATO må fortsatt ha mandat fra FN. USA og andre store allierte må fortsatt være med. Også Russland må ta sin del av ansvaret, og vi forutsetter at våre partnere i Sentral- og Øst-Europa vil ønske å være med. Norske styrker forblir i Bosnia også etter årsskiftet.

På dagsordenen for NATO-toppmøtet neste år står både den interne tilpassing av NATO og utvidelse av medlemskretsen. Alle spørsmål vedrørende NATOs omforming bør tas opp. Utvidelse og utvikling av nye samarbeidsformer med landene i øst så vel som reform av NATOs egen organisasjon er ulike sider av samme sak. Ett spørsmål kan ikke ses løsrevet fra de andre. En bred tilnærming er nødvendig for å nå våre mål.

Vi ønsker et NATO som er tilpasset nye oppgaver. Fra en norsk synsvinkel er det viktig at det nye, mer politiske NATO, fortsatt har en sterk militær ryggrad. Men det er ikke nok bare å bevare Alliansens tradisjonelle kjernefunksjoner. Perspektivet på omformingen må ikke være for snevert. Det er både nødvendig og ønskelig å omforme NATO.

Arbeidet med å endre Alliansens militære organisasjon illustrerer etter mitt syn godt hvordan politiske og militære hensyn griper inn i hverandre. Den nye strukturen skal tilfredsstille både militære krav til styrke og fleksibilitet og politiske krav til en økt europeisk rolle i organisasjonen. Den må kunne håndtere tradisjonelle og nye oppgaver, og den må ta hensyn til at nye medlemmer skal trekkes med i Alliansens militære samarbeid. Den må også være mer kostnadseffektiv enn den gamle. Dette innebærer betydelig rasjonalisering med nedleggelse og sammenslåing av eksisterende kommandoer. Det kan bli en smertefull prosess i mange land.

Det stilles andre krav til Alliansens militære organisasjon i dag enn under den kalde krigen. I dag er trusselbildet mer sammensatt, konfliktene unndrar seg ofte klare definisjoner og utfordringene mot vår sikkerhet og stabilitet er mindre forutsigbare. Etnisk uro, økonomisk og sosial spenning og rivalisering mellom ulike grupper innenfor ett og samme land er ofte utløsende faktorer. Krigen i det tidligere Jugoslavia er et eksempel på hva som kan skje.

Erfaringene har vist at tradisjonelle former for fredsbevarende virksomhet ofte kommer til kort. Vi må erkjenne at evne og vilje til maktbruk vil være viktig i mange fredsoperasjoner. Men bruk av makt må gå hånd i hånd med tiltak på det økonomiske, sosiale og humanitære området. Ulike organisasjoner må trekkes med. Bosnia har vist hvordan FN, NATO, EU og OSSE spiller ulike og utfyllende roller og også vist organisasjonenes svakheter hvis sentrale land ikke vil samarbeide.

Vi trenger et profesjonelt apparat til å ta seg av de militære deler av en fredsoperasjon. NATO ville med gårsdagens organisasjon vanskelig kunne klare dette på en fullgod måte. Konseptet om såkalte flernasjonale og mobile hovedkvarterer, Combined Joint Task Forces (CJTF), vil gi Alliansen ressurser som er øremerket for slike oppgaver. CJTF har også andre viktige sider. Det er en del av NATOs arbeid med å trekke partnerlandene med i fredsoperasjoner. Det gjør det dessuten enklere for Vestunionen å benytte allierte ressurser i operasjoner der de nordamerikanske allierte ikke deltar. Slik er konseptet også et viktig bidrag til arbeidet med å utvikle den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske identitet (ESDI). De samme styrker kan brukes under ulike "hatter", og vi unngår doble strukturer og kompetansestrid.

På Berlin-møtet i juni i år vedtok Alliansens utenriksministre at den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske identitet skal utvikles innenfor NATO. Det er viktig for Norge. Tanken om en selvstendig eller konkurrerende europeisk identitet kan legges til side. Den operative oppbygging av Vestunionen finner sted i tett samvirke med NATO.

VEU vil nå utfylle NATO slik at de to organisasjonene blir i stand til å håndtere de militære sikkerhetsutfordringene vi kan bli stilt overfor. Vestunionen bør konsentrere seg om såkalte Petersberg-operasjoner. Det innebærer humanitær innsats, krisehåndtering og fredsbevarende operasjoner i begrenset omfang. Bare NATO vil ha evnen til å gjennomføre større operasjoner. I slike operasjoner er det dessuten en forutsetning, både militært og politisk, at USA og Canada deltar.

På norsk side har vi støttet arbeidet med den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske identitet. Økt europeisk ansvar er naturlig, og forventes ikke minst fra USAs side. Men utviklingen av ESDI må ikke svekke de transatlantiske forbindelser. Også de nye sikkerhetsutfordringer vil kreve amerikansk politisk og militær medvirkning. NATO må fortsatt være det sentrale redskap for krisehåndteringsoperasjoner.

Berlin-vedtaket om den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske identitet får konsekvenser for arbeidet med ny militær struktur. Det er i første rekke her det kan skapes et konkret uttrykk for en økt europeisk rolle. Det mest håndfaste eksempel på den utvidete europeiske rolle blir endringen i stillingen som nestkommanderende i Europa, den såkalte Deputy SACEUR. Han vil nå få et særskilt ansvar for europeiske operasjoner. Etter norsk syn er dette en god løsning på utfordringen om å skape en mer markert europeisk profil, samtidig som man bevarer NATOs integrerte militære struktur. Et annet sentralt spørsmål blir fordeling av stillinger mellom USA og de europeiske allierte høyt oppe i den europeiske del av kommandostrukturen.

Frankrike innledet på utenriksministermøtet i desember i fjor sin nye tilnærming til NATOs militære samarbeid. Franskmennene har gjort det klart at målsettingen er full gjeninntreden i den integrerte kommandostruktur. Dette er en meget positiv utvikling som vi fra norsk side hilser velkommen. Fransk gjeninntreden - og full spansk deltaking, som nå er vedtatt - vil styrke Alliansen. Det vil gjøre det mulig å utvikle NATO og VEU til organisasjoner som utfyller hverandre, og det innebærer en mer helhetlig euro-atlantisk tilnærming til de nye sikkerhetsutfordringer.

USAs president gikk i høst inn for at NATO bør ta sikte på å kunne ønske nye medlemmer velkommen til NATOs 50-årsjubileum i 1999. Jeg deler dette tidsperspektivet. Det blir fjerde gang NATO tar opp nye medlemmer. Også NATOs tidligere utvidelser hadde økt stabilitet som målsetting. De nye medlemsland ble integrert i et forpliktende samarbeid. Konsultasjonsprosessen bidro til å skape felles holdninger.

Integrasjon og økt stabilitet er formålet også med de utvidelser NATO nå står framfor. Integrering gir politisk stabilitet, fremmer demokratiet og bidrar til økonomisk framgang i de nye medlemsland. Det er også i vår egen interesse. Av samme grunner støtter vi EU-utvidelse østover. Det styrker oss i arbeidet mot målet om et Europa uten de økonomiske og sosiale skillene som den kalde krigen har etterlatt seg. Og ikke bare det - selv uten forsvarsgarantier vil EU-medlemskap være med og skape en følelse av sikkerhet blant østeuropeerne.

De siste årene har vi sett hvordan sentral- og østeuropeiske lands ønske om medlemskap i EU og NATO har bidratt til å fremme reformprosessen i disse landene. Sett i forhold til NATO er mye gjort og gjøres med å etablere sivil, demokratisk kontroll over de væpnede styrker. Vi har også sett hvordan kravet til gode naboskapsforbindelser har medvirket til normalisering av forholdet mellom Ungarn og Romania. Dette sender viktige signaler ikke bare til de land det gjelder, men også til de øvrige. NATO-medlemskap kommer ikke automatisk. Det er ikke noe man kan gjøre krav på.

I debatten om utvidelse av NATO trekkes kostnadsaspektet ofte fram. Vi har en god sikkerhetssituasjon i Europa i dag. Det er ingenting som tilsier store utgifter til nytt militært utstyr i nye medlemsland. Oppgaven blir å tilpasse det utstyret som de har, til alliansesamarbeidet. Dette er kostnader som landene selv i første rekke må bære. Fellesfinansierte prosjekter i nye medlemsland vil etter alt å dømme være av beskjedent omfang.

Man kan lett forstå at det blir størst oppmerksomhet om hvilke land som bør inviteres først. Den pågående dialog mellom NATO og de enkelte partnerland vil gi en bedre oversikt over de ulike krav som må tilfredsstilles av den enkelte partner og av NATO selv.

Jeg tror ikke de allierte vil være særlig uenige om hvilke land som bør inngå i første utvidelsesrunde. Andre spørsmål innebærer større utfordringer. Utvidelse av NATO angår nemlig også de land som ikke blir invitert i første omgang, eller som selv ikke ønsker medlemskap. Vi vil ikke oppnå formålet med utvidelse uten at vi også tar hensyn til disse landene.

Tidspunktet for når enkeltland skal inviteres til forhandlinger, vil bli vurdert på individuelt grunnlag. Ikke alle som ønsker det, vil bli invitert neste år. Men første utvidelsesrunde vil ikke bli den siste. Det er en viktig oppgave for oss å sørge for at det ikke skapes usikkerhet i de land som må vente.

Sikkerheten i Europa kan etter mitt syn ikke trygges uten russisk deltakelse. Et stabilt og demokratisk Russland som deltar aktivt i europeiske samarbeidsprosesser, er i vår interesse. Våre overordnede mål er de samme, og vi har felles ansvar for at disse målene nås. Vi må bygge et varig og sterkt partnerskap mellom Alliansen og Russland. Presidentvalget i Russland i sommer bekreftet det russiske folks ønske om demokrati og aktivt samvirke med omverdenen.

Vi har allerede oppnådd mye. Russland deltar i Partnerskap for fred, og det er etablert et eget samarbeid i tillegg til PFP. Det avholdes hyppige konsultasjoner mellom de allierte og Russland, de såkalte "16+1"-konsultasjoner, over et bredt spekter av sikkerhetspolitiske spørsmål. Allierte ministre møter ofte sine russiske kolleger.

Det er NATO som har vært pådriver i arbeidet med å utvikle samarbeidet med Russland. Ikke alle våre forslag er blitt akseptert. Men vi har fremdeles høye ambisjoner. Den russiske deltakelse i IFOR viser potensialet i samarbeidet.

Vi ønsker en samarbeidsavtale for forholdet mellom NATO og Russland. Den vil danne det formelle grunnlaget for et reellt partnerskap. Erkjenner vi Russlands store betydning for Europas framtid, må vi også være villige til å søke nye løsninger. Det ville være gunstig om vi nådde fram til enighet om en slik samarbeidsavtale innen toppmøtet i 1997. Fra norsk side vil vi gå inn for at det i tilknytning til dette toppmøtet også avholdes et møte mellom allierte stats- og regjeringssjefer og den russiske president, der samarbeidsavtalen kan undertegnes. Et slikt toppmøte vil understreke at Alliansen har mer på sin dagsorden enn utvidelse, og at det overordnede mål for den prosess vi nå er inne i, er styrket sikkerhet for hele Europa.

De formelle drøftinger med russerne av innholdet i en slik samarbeidsavtale er ikke begynt. Vi vil legge stor vekt på at den må åpne for en permanent konsultasjonsordning på høyt nivå. Dette vil bl.a. innebære jevnlige møter på utenriks- og forsvarsministernivå og toppmøter ved særlige anledninger. Vi må være innforstått med at en slik konsultasjonsordning innebærer noe mer enn vilje til å lytte til russiske synspunkter. Formålet må være å gi Russland reell medinnflytelse i styrkingen av europeisk sikkerhet.

Vår målsetting må være å utvikle et stadig tettere forhold. Hyppige konsultasjoner og praktisk samarbeid på en rekke felter vil over tid bidra til økt sammenfall i synspunkter på aktuelle sikkerhetspolitiske spørsmål. Vårt omfattende engasjement i nordområdene vil kunne utgjøre et viktig element i det nye samarbeidsforhold mellom NATO og Russland.

Russisk medinnflytelse i styrkingen av europeisk sikkerhet er ikke det samme som å utsette NATO-utvidelsen. Vårt svar på russernes bekymringer er at vi trekker dem aktivt med i utformingen av det nye Europa. I stedet for å skape nye skillelinjer i Europa vil utvidelse av NATO bidra til å løse opp de kunstige og påtvungne skillelinjer fra den kalde krigen. I det nye Europa må suverene stater fritt kunne velge sin sikkerhetspolitiske tilknytning.

Russiske bekymringer dreier seg blant annet om utplassering av taktiske kjernevåpen og tropper på nye medlemslands territorium. Jeg kunne forstå bekymringen dersom det forelå planer om slik utplassering. Det gjør det ikke. Vi har heller ingen tropper å utplassere. Så godt som alle amerikanske atomvåpen er i dag fjernet fra europeisk jord. Ingen NATO-land ønsker å snu denne utviklingen. Utplassering av taktiske kjernevåpen og tropper på nye medlemslands territorium er uaktuelt. Det er heller ingen forutsetning for integrering av nye medlemsland i NATOs militære struktur.

Russerne vil kunne ønske formelle restriksjoner på alliert militær aktivitet i nye medlemsland. Det får de ikke. Vi kan ikke akseptere ordninger som fører til ulike kategorier medlemsland. Eventuelle restriksjoner når det gjelder kjernevåpen og fremmede styrker må være det enkelte medlemsland selv som avgjør. Dette er et viktig prinsipp som det er i norsk interesse å understreke.

Vi skal samtidig være klar over at det allerede finnes et svært omfattende og detaljert rustningskontrollregime i Europa, som direkte berører disse spørsmål. CFE-avtalen, avtalen om konvensjonell nedrustning setter klare begrensninger på styrkenivået og regulerer militær virksomhet, ikke bare i Russland og på flankene, men også i Sentral-Europa. Avtalen skal nå tilpasses den nye sikkerhetspolitiske situasjon. NATO-utvidelsen er en viktig del av bakgrunnen for de forhandlinger som starter for alvor i 1997. I denne sammenheng vil det være nødvendig å finne fram til løsninger som alle parter kan leve med, også når det gjelder spørsmålet om såkalte stasjonerte styrker. Jeg vil også legge til at fra norsk side ser vi det som ønskelig at disse forhandlingene skal gi gode rammevilkår for å fortsette den samarbeids- og nedrustningsprosess vi nå opplever. Det er åpenbart at vi i dag ikke har det samme behov for militært utstyr som vi hadde i 1990, da CFE-avtalen ble inngått. Det gjelder særlig Russland, som sliter med en kostnadskrevende militær struktur fra en annen tid. Vi må finne fram til ordninger som gir drahjelp til fortsatt nedrustning i Europa.

Så noen ord om Baltikum. Som frie og uavhengige stater har de baltiske land samme rett som andre til å slutte seg til internasjonale organisasjoner. De ser seg selv best tjent med snarlig NATO-medlemskap og har gjort mye for å oppfylle kravene.

Vi må øke våre bestrebelser på å knytte dem så tett som mulig til det europeiske og euro-atlantiske samarbeidet. Alliansen kan ikke gjøre dette alene. En rekke tiltak er nødvendige. Sikkerhet i dag omfatter framfor alt også økonomisk utvikling og sosial stabilitet. Disse aspekter ved sikkerheten trygges best ved medlemskap i EU. Vi støtter derfor kravet om samtidig forhandlingsstart for alle potensielle nye medlemmer av EU.

Regionale ordninger må også utnyttes i arbeidet med å integrere Baltikum i brede samarbeidsforhold. Norge deltar aktivt i arbeidet under Østersjørådet. Dette er også et forum som kan bidra til økt forståelse og samarbeid mellom de baltiske land og Russland. Deres gjensidige forhold er viktig for stabiliteten i Europa. Et konstruktivt samarbeidsforhold vil øke de baltiske lands sikkerhet.

Norske erfaringer viser at det er mulig å etablere et slikt samarbeid med Russland. I nord har vi sett hvordan Barentssamarbeidet har skapt nye samarbeidsmønstre på tvers av gamle skillelinjer. Vårt mål er at også Østersjøsamarbeidet skal kunne være et verdifullt bidrag til sikkerheten i Europa.

I debatten om de baltiske lands sikkerhet hører man fra tid til annen tanker om at Norden kan påta seg et særlig ansvar. De nordiske land - enkeltvis og sammen - kan yte viktige bidrag til økt integrasjon og dermed økt sikkerhet for de baltiske land. Men det er viktig å se de baltiske lands sikkerhet i en europeisk og transatlantisk sammenheng. Sikkerheten kan ikke regionaliseres. Ansvaret må være felles.

NATOs bidrag til integrering av de baltiske stater må i førte rekke konsentreres om Partnerskap for fred. Det gir også rom for en særlig nordisk dimensjon. De nordiske land har gått sammen om å bistå de baltiske land i arbeidet med å opprette en baltisk fredsbevarende bataljon, BALTBAT. Nordisk bistand i oppbyggingen av bataljonen gir de baltiske land viktig kunnskap om vestlig militær praksis og betydningen av demokratisk kontroll over de væpnede styrker. Slik sett er derfor også vår bistand et bidrag til utviklingen av stabile demokratier i Baltikum. Når BALTBAT-prosjektet nærmer seg slutten, bør vi gå videre og bygge opp nye enheter etter samme modell. Derved styrker vi det interne samarbeidet som balterne er avhengig av for å utnytte sine ressurser.

På nyåret vil Partnerskap for fred ha eksistert i tre år. På denne korte tida har PFP utviklet seg til et effektivt instrument for utbygging av samarbeidet mellom NATO og land fra den tidligere Warszawapakten. Men ikke bare disse land deltar; også Sverige, Finland, Østerrike og rekke andre bidrar til PFPs styrke og suksess. For noen av partnerlandene er PFP et forum for varig samarbeid med NATO; andre ser sin deltakelse i PFP som middel til å forberede seg til medlemskap i Alliansen. Aktivitetene i samarbeidet har som siktemål å øke deltakernes evne til militært samarbeid. I Bosnia ser vi hvordan PFP har bidratt til å gjøre det mulig for væpnede styrker med ulikt utstyr og ulike tradisjoner å fungere sammen under felles kommando.

Partnerskap for fred har hittil vært styrt av NATO. Nå ser vi at tida er inne til å gå inn i en ny fase i samarbeidet. Det er nødvendig om vi skal unngå faren for at det oppstår nye skillelinjer i Europa. Vi må nå utvikle PFP på en slik måte at partnerlandene kan knytte seg langt sterkere til NATO enn de hittil har kunnet.

Det er enighet om at partnerlandene skal trekkes sterkere med i PFPs beslutningsprosess, i planlegging og gjennomføring av ulike aktiviteter - også militære øvelser. Vi må øke partnernes mulighet til å være representert ved militære hovedkvarterer. Målsettingen om sterkere integrasjon forutsetter også at de trekkes sterkere med i NATOs komitéarbeid. Her vil de kunne gi konstruktive bidrag.

Regionale ordninger innenfor rammen av PFP bør vurderes. Jeg vil i den sammenheng peke på at det nordisk-baltiske området gir store muligheter for regionalt samarbeid. I dette perspektiv ligger også muligheter for styrking av det nordiske sikkerhetspolitiske samarbeid innenfor den felles ramme som PFP utgjør. Men det må være et åpent samarbeid, der alle interesserte PFP-land må kunne delta.

Alt dette er idéer vi ville ha sett med skepsis på så seint som i 1994. Nå ser vi at dette er veien å gå dersom vi skal nå målene vi har satt oss for en framtidig sikkerhetsarkitektur i Europa, der NATO er et sentralt element i et nettverk av ulike samarbeidsrelasjoner med ett siktemål: større trygghet og økt stabilitet i Europa.

Opprettelsen av den nordisk-polske brigaden i IFOR innebar at det for første gang ble etablert et samarbeid om en felles nordisk operativ militær struktur under NATO-ledelse. Gjennom samarbeidet i IFOR har vi høstet verdifulle erfaringer vi kan bygge videre på. De nordiske forsvarsministre arbeider nå med å etablere en fast nordisk fredsstyrke etter mønster fra Bosnia. Prosjektet er foreløpig gitt navnet NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support). Et hovedformål med NORDCAPS vil være å styrke de nordiske lands evne til å operere sammen i fredsoperasjoner.

Nært nordisk samarbeid om fredsbevarende operasjoner vil bli et viktig bidrag til utdyping av det nordiske sikkerhetspolitiske samarbeidet. Sveriges og Finlands deltaking i Partnerskap for fred gir tilsvarende økte muligheter, noe ikke minst BALTBAT har vist. Nå ligger forholdene til rette for nordiske øvelser under PFP-paraplyen, gjerne med baltisk og russisk deltakelse. Den første øvelse av denne typen finner sted i Nord-Norge i mai neste år. Russland er invitert som observatør, men det er et sterkt ønske om aktiv russisk deltaking ved seinere øvelser av denne typen.

Partnerskap for fred bringer sammen et stort antall land i felles aktiviteter, men partnerskapet er i prinsippet en bilateral samarbeidsordning. Videre er hovedvekten i samarbeidet på det militære området. De politiske konsultasjonsordningene under PFP er begrenset. Da Alliansen inviterte til Partnerskap for fred i januar 1994, erklærte allierte ledere at NATO ville konsultere med aktive partnere dersom disse mente at de sto overfor en direkte trussel mot sin territoriale integritet, politiske uavhengighet eller sikkerhet. Hittil har - heldigvis - ingen følt behov for å be om konsultasjoner med de allierte under henvisning til denne bestemmelsen i PFPs rammedokument.

NATOs multilaterale og løpende politiske forhold til partnerlandene ivaretas av Det nordatlantiske samarbeidsråd, NACC. Det er i dette forum konsultasjonene om ulike sikkerhetspolitiske spørsmål føres. Nå kan tida være inne til å bringe Alliansens politiske forhold til partnerlandene inn i en ny fase. Mye har endret seg siden NACC ble opprettet i 1991. Behovet for politisk samvirke er større og tida er moden for å gå betydelig lenger. Utenriksminister Warren Christopher foreslo i sin tale i Stuttgart 6. september at det opprettes et Atlantic Partnership Council. Et slikt råd befinner seg foreløpig på idéstadiet, men forslaget er godt og fortjener vår støtte.

Mye taler for at vi etter hvert bør slå sammen det sivile og militære samarbeid som i dag foregår i NACC og PFP. Et permanent partnerskapsråd kan fungere som politisk overbygning for det praktiske samarbeidet. Det kan gi oss et politisk forum for diskusjon om saker med betydning for den europeiske sikkerhet. Dette kan omfatte spørsmål vedrørende praktisk krisehåndtering. Et slikt råd ville også kunne være styringsorgan for utviklingen av det militære og sivile samarbeidet mellom Alliansen og partnerlandene. Vi må også forvente at en slik rasjonalisering gir bedre ressursutnyttelse og samordning av innsatsen.

En helhetlig sikkerhetsarkitektur og løsning av de mange sikkerhetsutfordringer vi står overfor, kan ikke oppnås uten det alleuropeiske perspektiv som Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, representerer. Nære forbindelseslinjer mellom NATO og OSSE er allerede etablert. Eksempler er samarbeidet i det tidligere Jugoslavia og NATOs erklærte vilje til å påta seg fredsbevarende operasjoner med mandat fra OSSE. Målet må være at NATO kan bli et tjenlig instrument for OSSE i denne organisasjonens arbeid.

OSSE skal om kort tid avholde toppmøte i Lisboa. Dette toppmøtet vil bli viktig for organisasjonens framtidige utvikling. Det er nå viktig at vi styrker OSSE ved å sette organisasjonen bedre i stand til å utføre de oppgaver den har vist seg velegnet til, som kriseforebygging, krisehåndtering, demokratibygging og overvåkning av menneskerettigheter.

Endringene i den sikkerhetspolitiske situasjon i Europa og de gjennomgripende reformer NATO nå står overfor, stiller store krav. Jeg har lagt vekt på de positive muligheter omformingen av Europa innebærer. Dette er etter min vurdering et riktig perspektiv. Nå har vi muligheten til å skape et NATO tilpasset en ny tid og et NATO som bedre kan møte nye utfordringer i samarbeid med andre europeiske og euro-atlantiske organisasjoner.

I år er det 50 år siden Winston Churchills berømte advarsel om at et jernteppe var i ferd med å senke seg tvers gjennom Europa. Advarselen viste seg berettiget. Det NATO vi kjenner, trygget freden gjennom den kalde krigen. Nå som dette jernteppet er løftet, må det nye NATO være med å bygge en varig og rettferdig fred, der vi ikke ruster mot en ytre fiende, men samarbeider i gjensidig tillit.