Politisk rådgiver Hallgeir Utne Hatlevik

Handel og menneskeretter - utfordring for kollektiv ansvarlighet

Foredrag på studentseminar, A-stud, Bergen 13.09.96 :

Jeg er glad for at dere har invitert meg slik at vi kan dele tanker med hverandre. Emnet er enormt i sitt omfang. Det meste av vårt samkvem med andre mennesker utenfor den nære kretsen er jo basert på handel. Bak alle de tingene vi omgir oss med , enten det er nå er klær eller bøker, er det et handelsledd mellom oss og de som har produsert og fremskaffet varene til oss. Karl Marx viet mye av sitt liv til nettopp studiet av varen og dens distribusjon , nedfelt i hovedverket "Das Kapital."

Vi ser nå konturene av en ny tidsalder fremstå, basert på globaliseringen av verdens økonomien Mange er med rette engstelig for tendensene til internasjonalisering og globalisering. Men det er viktig å holde fast ved at globalisering også betyr økt økonomisk effektivitet, nye input i verdenshandelen , flere og bedre produkter og tjenester til forbrukerne og til lavere priser. Vi opplever og at det blir skapt nye markedsmuligheter.

I kjølvannet av globaliseringen finner vi turbulens i finansmarkedet. Hver dag omsettes det for 7000 milliarder kroner på de store valutamarkedene, hovedsakelig som et resultat av kortsiktig profittjag. Både innenfor nasjonen og regionene og mellom verdensdelene er det ulik utvikling, økende ulikhet mellom folk, skremmende høy arbeidsløshet, sosial utestenging og sosial uro.

De multinasjonale konsernene har økt sin makt og innflytelse. Nasjonale valutaer er utsatt for stadig press fra valutaspekulanter.

I de siste tiår har vi sett at verdens rikdom er blitt fordoblet. Samtidig vet vi at de sosiale kostnadene har vært formidable. Hovedforklaringen for dette finner vi i utbredelsen av de ultraliberale markedsmodellene som baserte seg på økonomisk deregulering. De ny-liberale ideene om at markedet, og bare markedet kan løse fordelingsproblemene har vist seg å spille fallitt.

Som et resultat av de siste 15 årene med en markedsliberal dominans i verdenspolitikken, er vi stilt overfor følgende globale paradokser :

• tekniske nyvinninger har skapt nye jobber, men også teknologisk arbeidsløshet. Mange velutdannede og velkvalifiserte arbeider nå i jobber som de er overkvalifiserte til, ofte deltid, og uten jobbsikkerhet og underbetalte.
• Til tross for en høyere per capita inntekt i mange deler av verden og medisinske fremskitt, dør millioner av mennesker hvert år av sykdommer som en både kan vaksineres og helbredes av.
• I Sentral- og Øst-Europa har samfunnsomveltningene på kort sikt blitt etterfulgt av drastiske fall i inntekt , jobb og livskvaliteter.
• Lokale væpnede konflikter , enten det nå er etniske konflikter eller kamp om ressurser, forårsaker massive ødeleggelser og rammer særlig sivile.

Videre : vi ser at det økende gapet mellom rike og fattige på verdensbasis særlig rammer barn og kvinner. Miljøforurensing og trussel om økologisk katastrofe er en del av hverdagen - nedkjørte og usikre atomkraftverk kan få Tsjernobylkatastrofen til å blekne.

Denne nye virkeligheten stiller oss overfor et veivalg :

• Enten mobiliserer vi og viderutvikler vår solidaritet, rettferdighet og samarbeidsånd for å takle problemer vi står overfor i dag og i fremtiden
• eller vi ser bort fra våre verdier og tradisjoner og overlater de globale ressursene til de usynlige og ofte ufølsomme markedskreftene.

Det er i dette perspektivet jeg vil se handel og menneskeretter.

Globalisering i en tidsalder med nett-arbeidende intelligens er hovedtrenden i verdensøkonomi idag. Vi ser at

• informasjonsteknologien tillater en økonomi basert på kunnskaper. Hva som teller er bedriftenes evne til å tiltrekke, behold og utvikle arbeidernes kunnskaper, innovasjonsevne og kreativitet.
• informasjon blir mer og mer overført i digital form, komprimert og overført med lyshastighet på digitale autostradaer.
• og det viktigste i denne sammenhengen - relasjonen mellom produsenter og forbrukere blir interaktive. På en del områder blir gamle produksjonsmåter oppløst og erstattet med dynamiske sammenslutninger. De nye selskapene må innrette seg etter markeder "in real time."

Globaliseringen har oppløst den tidligere kalde krigs to-polete verden. Vi har nå fått et mer flyktig geopolitisk miljø. De industrialiserte landene og en del utviklingsøkonomier har utvilsomt tjent på dette. Men land i AFRIKA, deler av Latin-Amerika og en stor del av Asia har ennå ikke fått uttelling av globaliseringen.

Under den kalde krigen fulgte norsk handelspolitikk hovedlinjene i utenrikspolitikken - handelen med de østeuropeiske Comecon - landene var strengt regulert, og begrenset utfra disse landenes betalingsdyktighet. Handelen baserte seg hovedsakelig på salg av råvarer, og kjøp av industriprodukter og forbruksgoder.

I 1994 var den samlete eksporten for Norge 340 milliarder kroner, importen noe lavere. Norske produsenter følger varene sine ut på verdensmarkedene, og i stadig større grad etablerer seg der hvor verdiskapningen av varene aller tjenestene er, enten det nå er her hjemme, eller ute.

Det gjør at norske bedrifter og firma i stadig større grad blir stilt overfor helt andre grunnleggende problemer en hva de gjorde på 50- og 60 tallet.

I Norge har vi i dette århundret utviklet et fellesskap gjennom politisk samarbeid og kamp, og med en grunnleggende respekt for de demokratiske rettighetene, slik vi har utformet dem.

Vi finner ikke den samme utviklingen overalt i verden - snarere tvert imot. Derfor har Norge sammen med andre land engasjert seg for å utvikle internasjonale bestemmelser og konvensjoner som skal regulere individuelle og kollektive rettigheter , enten det nå er alminnelige menneskerettigheter eller spesielle retter som vi må ha som arbeidstakere.

Selve grunnloven for menneskerettighetene ligger i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, vedtatt av FN`s generalforsamling i 1948, og i de 2 konvensjonene om sivile og politiske rettigheter og om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, begge fra 1966. Etter hvert er det innenfor FN forhandlet frem en rekke avtaler og protokoller . Disse dekker de fleste områder der enkelt menneskene er truet. Det gjelder konvensjoner om barns rettigheter, om diskriminering mot kvinner, om avskaffelse av rasediskriminering , om folkemord og tortur, om flyktninger og organisasjonsrett, for å nevne de viktigste. Problemet er ikke antall avtaler eller innholdet i dem, men om de blir iverksatt på en tilfredsstillende måte. Det betyr at de enkelte nasjonenes myndigheter er ansvarlige for at de avtalen de har ratifisert blir etterlevet.

I Europa er det utvilsomt Europarådets regelverk som har hatt størst praktisk betydning for menneskerettighetene i medlemslandene. Et omfattende regelverk er også gradvis bygget opp i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa.

Norge har konsekvent gått inn for å styrke FN`s , OSSE`s og roller i det internasjonale menneskerettsvernet . Vi mener at krenkelser av menneskerettene , uansett hvor de finner sted, er noe som det internasjonale samfunnet må og skal bry seg om.

Det er ikke på dette området at kritikken er fremsatt mot den norske regjeringen når det gjelder handel og menneskeretter.

Den er først og fremst rettet mot myndighetenes støtte til norsk næringsliv i den globaliserte verdenshandelen, og da særlig innenfor den asiatiske regionen. Tyngdepunktet i verdensøkonomien er i ferd med å forskyve seg til Asia. Asias økonomiske utvikling har i de senere årene stått i en særstilling. Den økonomiske vekstraten i Asia har i de siste årene lagt på 8-10 %. Asia bidrar nå med 30 % av den globale verdiskapningen, mens de for 30 år siden bidro med bare 4 %. Asia vil om noen få tiår dominere verdenshandelen med 7 land blant verdens 10 største handelsnasjoner. Kina har idag større valutareserver enn både Tyskland og USA. Bare ett land har større valutareserver enn Kina, og det er nabolandet Japan. Halvparten av jordas befolkning befinner seg i Asia. Vi finner og en sterkt økende asiatisk selvbevissthet. Asianismen har overtatt der hvor japansk nasjonalisme og kinesisk maoisme har sluttet. Asia er likevel ingen gigantisk monolitt. Asia er uten tvil det mest sammensatte og komplekse av klodens kontinenter.

Her finnes middelalder - for ikke si steinalder og den digitale romfartsalder side om side, innenfor de nasjonale grensene. Asia er ingen kulturell og entydig størrelse. Vi har en tendens til å glemme dette når vi snakker om "Asia" og "asiatisk kultur", som om disse skulle være homogene størrelser. Her er alle de store verdensreligionene representert. Det er faktisk bare kristendommen av verdensreligionene som ikke har sitt tyngdepunkt i Asia.

Islam forbinder vi gjerne med den arabiske verdenen, men de tre landene som har flest muslimer er faktisk Indonesia, India og Pakistan, iden rekkefølgen.

Et lite land som Laos, med 4,6 millioner innbyggere, har over 100 distinkte talespråk.

Norsk næringsliv har i de senere årene økt eksporten til asiatiske land med 60 % , til 17 milliarder kroner. Vi finner nærmere 900 tilfeller av norsk bedriftsnærvær i Øst-Asia, i form av agentforbindelser, etableringer og investeringer. Både eksportverdien og antall norsk bedriftsnærvær vil øke sterkt med årene i Asia, og den norske regjeringen har da satt som målsetting for Asia-satsingen :

"Regjeringen ønsker gjennom Asia-satsingen å stimulere til økt økonomisk samkvem med de asiatiske land for dermed å bidra til økt verdiskapning , vekst og utvikling i såvel Norge som i våre asiatiske samarbeidsland."

I en rekke asiatiske land er brudd på menneskerettene så grove, at vi i Norge reagerer spontant med avsky og krever umiddelbar handling.

La meg ta et eksempel. : Mens vi gledet oss over at de sentral- og østeuropeiske statskommuninstiske diktaturene ble styrtet, grep Kinas ledelse brutalt inn mot den kinesiske demokratibevegelse. Fjernsynsbildene fra den Himmelske fredsplass i 1989 gikk hele verden rundt og gjorde dypt inntrykk. Europa og Norge reagerte hurtig. Alt samarbeid med Kina ble innskrenket. Besøksutvekslingen ble innskrenket. Resultatene uteble. Menneskerettssituasjonen ble ikke forbedret. Det ble ikke gjennomført politiske reformer.

USA koblet Kinas tollfordelsstatus opp mot forbedring av menneskerettighetssitusjonen i Kina. Det førte heller ikke til resultater. I erkjennelse av dette oppgav den amerikanske administrasjonen denne strategi. Amerikanske handelsrestriksjoner kunne ramme amerikanske virksomheter hardere enn kinesiske. Videre ville vel sanksjonene gå hardere utover de grupper i Kina som var mest interesserte i økonomiske reformer. Hva som startet som et modig nytt skritt i forholdet mellom menneskerettigheter og handelspolitikk, endte i stedet i en demonstrasjon av maktesløshet.

Det er flere årsaker til at internasjonale press mot Kina ikke virket etter sin hensikt. Kina er en stormakt. Kina er fast medlem av sikkerhetsrådet. En femtedel av Verdens befolkning bor i Kina.Landet rår over enorme ressurser. Kinas økonomiske styrke vokser eksplosivt. Den kinesiske ledelse er rede til å la folket betale en høy pris for handelsmessig og økonomiske restriksjoner. Isolasjon av et så stort land gir ganske enkelt ikke mening. Sanksjoner medfører tvertimot en motreaksjon, som kan forverre situasjonen for de mennesker vi prøver å hjelpe.I siste instans står en så tilbake med en demonstrasjonspolitikk som ikke fremmer menneskerettighetssituasjonen. Og hvis økonomiske konsekvenser rammer en selv samt de mennesker en ønsker å hjelpe.

Hva står vi da igjen med ? Regjeringen har engasjert seg i forhold til Verdens handelsorganisasjon når det gjelder å få til en mer rettferdig og forutsigbar verdenshandel. WTO var i utgangspunktet en organisasjon som gikk inn for å bygge ned tollbarrier for å få en friere verdenshandel. Norge har fått gjennomslag for at krav om bærekraftig utvikling skal legges til grunn for WTOs nedbygging av handelsbarrierer. Foran WTO`s ministerrådskonferanse i desember, vil Norge bringe inn temaet grunnleggende arbeidsstandarder og handel. Målet er at medlemmene av WTO forplikter seg til å følge ILO`s bestemmelser om grunnleggende arbeidstandarder :

• retten til å organisere seg
• retten til å streike
• frihet fra slaveri og tvangsarbeid
• frihet fra barnearbeid
• frihet fra diskriminering
• retten til lik behandling, uavhengig av rase og kjønn.

Vi møter på sterk motstand fra en del asiatiske land. Ikke fordi de primært er uenig med disse grunnleggende menneskerettene, men fordi som de sier : " dette ønsker vesten å innføre for å ta fra oss ett av våre viktige konkurransefortrinn - nemlig billig arbeidskraft." Vi vil gjennom dialog med landene vise at det er ikke noe positiv sammenheng mellom mangel på grunnleggende faglige retter og økt økonomisk vekst og handel, snarere tvert imot. Gjennom OECD-studier om "Trade and labour standards" viser det seg at innføring av arbeidsstandarder i nasjonal sammenheng fremmer den økonomiske veksten.

EU er splittet i synet på å koble handelsorganisjoner opp med kravet om sosiale klausuler, USA vil gjerne gå lengre enn Norge og innføre sanksjoner overfor land som bryter standardene, men for oss er det viktig å komme i en dialog med land som er i ferd med å utvikle dynamiske økonomier og få dem til å gi sin støtte til å innføre grunnleggende arbeidsstandarder som en del av WTO`s målsetting. På denne måten når vi de landene som ennå ikke har fått på plass et nasjonalt lovverk som sikrer respekt for en del av de grunnleggende menneskerettene.

Norsk næringsliv engasjerer seg i land hvor myndighetene forfølger minoriteter, fengsler og torturer opponenter av det sittende regimet. Like mye som vi skal stille krav til norske myndigheter med hensyn til kontakt med disse lands regimer, like mye må næringslivet selv ha et sett med etiske regler for sitt utenlandsengasjement. Det nytter ikke å si at "business is business" og at politikk er noe myndighetene får stelle med.

Forutsetningen for ethvert forretningsengasjement er at en skal drive forretninger . Oppgaven er å skape et tilfredsstillende utbytte for eierne på investert kapital. Det er heller ingen prinsipiell forskjell mellom et helt eller delvis statseiet selskap og et helt ut privateiet selskap.

Men - samtidig må vi forvente at norsk industri har en etisk aktverdig opptreden ved internasjonale engasjementer Det påhviler oss alle samfunnsmessige forpliktelser som går utover vedtekter og formålsparagrafer og som setter grenser for hvordan en henter inn inntektene. I tillegg til vår plikt til å virke i samsvar med de enkelte lands lover, styres næringslivets engasjement av internasjonale regler og ordninger, i første rekke nedfelt i Verdens handelsorganinsasjon.

Det er grunnleggende betydning for oss - ikke minst fordi vi i Norge utgjør 1 promille av jordens befolkning, at vi har internasjonale styringsregler som gjelder både for norsk næringsliv og for andre lands. Men - bedriftene har også etiske retningsvisere med seg fra sin nasjonale virksomhet. En bedrift er formidler av det samfunnet det springer ut av. I Norden er vi opptatte av å vise den skandinaviske sosialdemokratiske modellen som en måte å løse konflikter i samfunnet på.Fagbevegelsen står ualminnelig sterkt i nordisk næringsliv. Når norske bedrifter etablere seg ute, forventer vi at de skal ta med seg selve konseptet med partsrepresentasjon i bedriftene. Derfor har handelsministeren med seg representanter for LO på sine delegasjonsreiser - ikke for at de skal være gisler for eksportfremme, med fordi LO faktisk er en integrert del av norsk næringsliv.

Jeg registrerer at LO aksepterer at det blir holdt et norsk næringslivsseminar i Indonesia under ledelse av Nærings- og industriminister Jens Stoltentenberg , under forutsetning at LO får anledning til å treffe opposisjonelle fagforeningsledere og representanter for NGOere parallelt med næringslivsseminaret .

LO har og vært villig til å gå inn i norske bedrifter som er under etablering i Kina og stå for opplæring i faglig arbeid.

Jeg innledet med å peke nye trekk ved vår tidsalder. Globaliseringen er et faktum. Vi handler ikke bare med varer, men med hele kulturelle konsepter. I dette møtet mellom ulike verdener, har myndighetene sin rolle å spille, både nasjonalt og internasjonalt. Like viktig er det at norske bedrifter gjør opp med seg selv og sine eiere hvordan de skal bevare sin integritet i den pågående internasjonaliseringen av verdenshandelenen.

Men - i siste instans står vi overfor et veiskille - et valg :

• enten mobilisere våre tradisjoner knyttet frihet, likhet og solidaritet
• eller vi overlater forvaltningen av de globale ressursene til de frie markedskreftene.

Takk for oppmerksomheten.