Handelsminister Grete Knudsen

Innledning til debatt om barnearbeid

Sosialdemokratiske Kvinner i Norden, 26.4.96

Kamp mot barnearbeid - et spørsmål om solidaritet

Det er vanskelig å finne noe som opprører oss mer enn de mediebilder vi har sett det siste året av nådeløs utbytting av barn som arbeidskraft. Barn som ikke har tid eller krefter til å leke, barn som får sin helse ødelagt av tungt og farlig arbeid i meget ung alder, barn som aldri kommer i nærheten av en skole. Reportasjer om barn som teppe- og glassarbeidere i Asia, om barneprostituerte, om barn i plantasjearbeidet i Sør-Amerika og om barnesoldater i Afrika gjør dypt inntrykk på oss. Vi er alle enige om at dette er forhold som ikke kan aksepteres, og som det må gjøres noe med.

• Barn som må løfte geværet, marsjere og drilles i militære styrker får neppe den oppdragelse i sunne oppvekstvilkår som unger burde få.
• Barn som selges til slavearbeid av fattige foreldre lider under helt umenneskelige forhold.
• Barn som stikker av fra en håpløs tilværelse i hjemmet og som lever på gata eller blir dratt inn i narkotikahandel, pornografi eller prostitusjon, lever under betingelser vi vanskelig kan forestille oss.

Barnearbeid er et mangslungent fenomen vevd tett sammen med økonomiske, sosiale og kulturelle mønstre. Ikke alt påkaller vår moralske vrede, men innbyr snarere til økt innsikt og forståelse for sammenhenger. Likevel - mye er opprørende og vekker sinne og forargelse i oss. Men også i fordømmelsen må vi evne å se sammenhenger:

Som kvinner vet vi at ingen mødre frivillig sender sine barn inn i den situasjonen de fleste barnearbeidere tilbys. De gjør det først når det ikke finnes andre alternativer til overlevelse for barna og resten av familien. Fattigdom og mangel på etterlevelse av lover og regler er blant de viktigste årsakene til utbyttende barnearbeid i dag.

For omtrent 100 år siden - ved innledningen til det 20. århundre - sto nordiske kvinner ved innledningen til en langvarig kamp mot de utbyttende arbeids-forhold som den industrielle revolusjon brakte med seg, og hvor kvinner og barn ble tildelt de farligste arbeidsplassene, de laveste lønnene og ofte de lengste arbeidsdagene. På mange måter minner dette om situasjonen våre medsøstre i mange deler av verden -og deres barn- nå står overfor, et hundreår senere.

Mye tyder også på at utviklingen de siste tiårene enkelte steder har gått i feil retning. Det gjelder også de fattigste landene i Europa hvor det synes å ha vært en utvikling i retning av større antall barnearbeidere. En fersk undersøkelse av omfanget av barnearbeid i tilknytning til import til Norge indikerer at etterspørselen etter typer produkter hvor barnearbeid er involvert, er økende også i Europa. Et annet og viktig spørsmål som reiser seg blir derfor hva som politisk kan gjøres for å unngå at barn alltid rammes først ved økonomiske kriser og tilbakeslag.

Mange av barnearbeiderne sysselsettes i produksjon som eksporteres til vår del av verden og forbrukes av oss. Vi kan altså ikke unngå de påtrengende og for noen, ubehagelige problemstillinger om hvilket ansvar den rike del av verden har for større global rettferdighet og en menneskeverdig utvikling i alle der av verden. Hva kan så vi gjøre?

ILO og internasjonale fagbevegelse prøver å reise en bevissthet på tvers av landegrensene og en kampanje for å få slutt på at barn holdes i slavearbeid. Regjeringen arbeider for å få arbeidsstandarder inn på dagsorden i Verdens Handelsorganisasjon, WTO, slik at vi kan få i gang en internasjonal dialog om disse spørsmål.

Når svært mange utviklingsland hevder at den vestlige verden skyver sosiale krav foran seg for å dekke over egen proteksjonisme, og slik gjør det vanskeligere for utviklingslandene å ta del i den økonomiske vekst, må vi ta deres innvendinger på alvor. Desto viktigere er den likeverdige dialogen.

Kort sagt: Det er all mulig grunn til at vi i den rike verden skal minne hverandre om at moralske anfektelser om uverdige forhold i den fattige verden også er en boomerang som rammer oss selv. Det er viktig å støtte ILO og internasjonal fagbevegelse i deres arbeid på dette feltet, men vi må også gjøre en innsats for å gjøre den rike verdens politiske intensjoner mer troverdig. Vi skal også være klar over at barnearbeid ikke bare finnes i de aller fattigste landene.

Jeg tror Norge og Norden kan spille en konstruktiv rolle i en internasjonal dialog om disse spørsmål. Vår stemme blir hørt.

Fra politisk og fagligpolitisk virksomhet vet vi at det er politiske systemer som vi må få i tale for å makte endring. Fattigdommen er ikke skjebnebestemt. Den er ikke kommet fra oven. Fattigdom og fornedrelse er en urettferdighet som henger sammen med samfunnets sosiale og økonomiske struktur. Det folk skal ha, er et menneskeverdig liv. Vi vet at den frihet vi har nådd skyldes i det alt vesentlige at sosialdemokratiet konsekvent har valgt en solidaritetens og samarbeidets vei.

Kvinner spiller en helt avgjørende rolle når det gjelder familieplanlegging, barns omsorg og barns skolegang. Programmer for å fremme en mer aktiv deltakelse fra kvinner i utviklingsprosessen har derfor positive virkninger på både økonomi og familievelferd. Kvinnene må sikres status, rettigheter, utdanning og prevensjon. Kvinneorientert innsats bør derfor stå sentralt.

Strategier for bekjempelse av barnearbeid

Det er ulike internasjonale definisjoner og oppfatninger av hva som er barne-arbeid, og hva av dette igjen som kan sies å være utbyttende barnearbeid. ILOs konvensjoner er normgivende på dette området, men ILO har hittil ikke hatt en egen konvensjon om barnearbeid, og har primært behandlet barnearbeid gjennom minstealdersgrenser, tvangsarbeidskonvensjonen, m.v. ILO har imid-lertid nylig besluttet å prioritere dette området og har vedtatt å utarbeide en egen konvensjon om barnearbeid.

FNs menneskerettighetskonvensjoner og Barnekonvensjonen trekker også opp normer for hva som er akseptabelt og hva som ikke er akseptabelt barnearbeid. UNICEF har slått fast at vi må kalle det utnyttelse av barn når de arbeider for mange timer på en dag, når de får for liten betaling eller når de arbeider under farlige forhold eller under slaveliknende betingelser. Enklere sagt: Arbeid som ødelegger barns helse og som avskjærer dem fra skolegang og å være barn i naturlig utvikling, er utbytting av barn, uansett kulturelle og økonomiske forhold.

Vi mener at utbyttende barnearbeid er uakseptabelt fordi dette også går på bekostning av lek og skolegang. Selv om den politiske viljen til å endre disse forholdene skulle være tilstede, er omfanget av barnearbeid så stort og forholdene så vanskelige at vi trenger langsiktige strategier og handlingsprogrammer som rommer et omfattende sett virkemidler, dersom vi skal få en merkbar utvikling i riktig retning, resultater som synes - og samtidig makte å opprettholde et politisk fokus på barnearbeidet i tiden framover.

I 1992 ble det i Norge utarbeidet en Strategi for bistand til barn i norsk utviklingshjelp. Dette er en plan for oppfølging av FNs konvensjon om barns rettigheter. Norge støtter gjennomføringen av Barnekonvensjonen og vil bidra til å sette handlingsplanen ut i livet.

Bekjempelse av barnearbeid har også blitt en stadig viktigere del av ILOs arbeid. I 1992 lanserte ILO det såkalte International Programme on the Elimination of Child Labour. Fra norsk side har vi støttet ILOs økte satsing og prosjekter når det gjelder kamp mot barnearbeid.

ILO støtter arbeidet med landenes utforming av lovgivning og kontrollsystemet mot barnearbeid, mens UNICEF med sine feltprosjekt bidrar til mentalitetsendring når det gjelder barn i arbeidslivet. UNICEF er med andre ord den FN-organisasjon som har størst direkte betydning for barn, gjennom å koordinere oppfølgingsarbeidet til den globale handlingsplanen for barn.

Generelt legger UNICEF vekt på å arbeide videre med å styrke innsatsen innen utdanning for å bekjempe barnearbeid. UNICEFs pådriverrolle for barns rettigheter har fått og får sterk støtte fra Norge. Som et eksempel har Norge støttet UNICEFs program mot barnearbeid i Filippinene. Programmet er et samarbeid mellom myndighetene og UNICEF, hvor også lokale og internasjonale private organisasjoner er viktige medarbeidere.

Når det gjelder kanskje den verste formen for utnyttelse av barn, barneprostitusjon, er det først og fremst gjennom UNICEF at Norge støtter arbeidet for å bedre situasjonen for barn som arbeider som prostituerte. Det er under planlegging en Verdenskongress i Sverige i 1996 som vil samle representanter fra regjeringen, FN-organer, Interpol og frivillige organisasjoner for å utvikle strategier for å stoppe seksuell utnyttelse av barn.

Positive virkemidler og dialog

Det er nødvendig å fokusere på det jeg vil kalle positive virkemidler i kampen mot barnearbeid. Den norske regjeringen er opptatt av å finne frem til virkemidler som kan hjelpe de landene dette gjelder og få slutt på den uverdige situasjonen mange barn lider under. I denne sammenheng står bistand til å skape et grunnlag for en samfunnsutvikling som bygger på respekt for barns rettigheter til en trygg oppvekst med utdanning og utvikling av personlige egenskaper sentralt. I de erfaringene som er høstet de seneste årene i kampen mot barnearbeid synes det som om stadig flere har kommet fram til erkjennelse av at det er de positive tiltakene som vil ha størst sjanse for å gi varige resultater for de det gjelder - barna og deres familier. Alstå ikke boikott - ikke aksept av barnearbeid, men den såkalte tredje veien der selvjustis og dialog er bærende strategier.

Blant de positive virkemidlene i kampen mot barnearbeid står dialog med de land dette angår helt sentralt. Denne dialogen kan føres på mange nivåer og med ulike typer argumenter. Det er imidlertid helt sentralt at vi har vilje til å lytte til disse landenes egne argumenter og forslag. Vi kommer neppe noen vei om vi forsøker å presse på dem våre ferdige løsninger.

Det er helt avgjørende at vi tar fatt i den økonomiske argumentasjonen som i mange tilfelle har støttet opp om barnearbeid som fenomen. Det har vært en utbredt oppfatning at mange land høster fordeler av å utnytte denne formen for lavtlønnet arbeidskraft.

Norge tok for to år siden i OECD initiativ til å få laget en økonomisk analyse av sammenhengen mellom handel, arbeidsstandarder og økonomisk utvikling. Ved siden av forbud mot barnearbeid, inngår forbud mot tvangsarbeid og mot diskriminering i arbeidsforhold, rett til fri organisering og til kollektive forhandlinger som de sentrale arbeidsstandardene som også er en del av internasjonalt aksepterte menneskerettigheter. Fra norsk side ønsket vi å få en debatt om sammenhengene, og om hvorledes en åpnere og mer dynamisk handel bør føre til bedre arbeidsstandarder og bedre levekår for den enkelte.

Analysen er nå ferdig og vil om kort tid bli offentliggjort av OECD. Den be-krefter det mange av oss har antatt: at enkelte arbeidsgivere i noen tilfelle kan få kortsiktige fordeler av å utnytte barnearbeid, men på lengre sikt er det uøkono-misk både for landene og for arbeidsgiverne å benytte barnearbeid. Det under-graver landenes økonomiske potensiale, og er derfor ikke i deres interesse rent økonomisk vurdert, i tillegg til at det svekker deres politiske omdømme.

Fra norsk og nordisk side ønsker vi å bruke denne analysen som grunnlag for en bredere internasjonal debatt om handel, barnearbeid og sosiale standarder. I denne debatten er det helt avgjørende å få med oss utviklingslandene, som hittil har fryktet at en slik debatt vil være et skalkeskjul for proteksjonistiske tiltak som kan frata dem deres ofte eneste komparative fortrinn i handelssammen-heng, som er billig arbeidskraft. Analysen svekker grunnlaget både for påstander fra industriland om sosiale dumping og for utviklingslandenes frykt for ugunstige økonomiske virkninger av å innføre høyere arbeidsstandarder. Derimot bekrefter analysen at land som har innført handelsreformer som har ført til åpnere handel, også har fått høyere arbeidsstandarder.

Norge har tatt initiativet for at OECD-landene og en rekke land som ikke er medlemmer av OECD, herunder sentrale utviklingsland, skal møtes for å drøfte konklusjonene i denne rapporten, og diskutere hvordan en slik dialog kan føres videre i tiden framover.

Negative virkemidler og sanksjoner

Jeg har nylig fått utarbeidet en egen rapport om "Barne-arbeid i internasjonal handel og norsk import". Rapporten er utarbeidet av to av våre mest anerkjente forskningsinstitusjoner, Fagbevegelsens forskningsinstitutt (FAFO) og Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Hensikten var særlig å kartlegge omfanget av barnearbeid i tilknytning til norsk import, og samtidig vurdere virkningen av ulike handelspolitiske tiltak iverksatt i andre land for å bekjempe barnearbeid. Konklusjonene var for det første at det er bare en meget liten andel av norsk import - 0,5 % - som er tilvirket ved barnearbeid. Samtidig er mye av denne importen av en type produkter som har økende etterspørsel på det norske - og europeiske markedet, bl.a. håndverksbearbeidede produkter hvor barna står for den håndverksmessige delen, som bidrar til å gi produktene større verdi på våre markeder.

At innslaget av barnearbeid i den totale importen var såvidt lite har mange årsaker som jeg ikke skal komme for detaljert inn på her. En årsak kan det allikevel være av interesse å trekke fram, nemlig at en meget stor andel av barnearbeidet skjer i den uformelle sektoren (3. sektor) og dreier seg om produkter og tjenester som ikke når fram til våre markeder. Dette innebærer også at virkemidler som boikottaksjoner og handelssanksjoner kan ha store vanskeligheter med å treffe de produsentene og eksportørene som står bak de mest omfattende og alvorligste formene for barnearbeid. I denne sammenheng er det langt mer virkningsfullt å arbeide for en endring av holdninger og bedre lokal selvjustis. Derfor må vi spørre oss selv: Hva kan vi bidra med slik at de selv kan bedre forholdene?

En annen konklusjon i denne kartleggingen var at handelstiltak også av andre grunner var lite treffsikre virkemidler i kampen mot barnearbeid, og ofte rammet de gruppene en ønsket å hjelpe mer enn de hjalp.

Utredningen har kartlagt virkningen av tiltak som kan påvirke private bedrifters atferd gjennom å redusere etterspørsel etter deres varer når disse er produsert ved barnearbeid, og gjennom påtrykk om at de innfører atferdsregler i tråd med aksepterte normer. I tillegg har en vurdert virkningen av eksisterende frivillige merkeordninger og garantiordninger som den indisk-tyske Rugmark og indiske myndigheters Kaleen-merkeordning. Alle disse tiltakene, som er av mer eller mindre frivillig karakter, kan ha en viss betydning, men vil ha størst effekt dersom de settes inn i en større sammenheng. Men administrative kostnader ved f.eks. merke-tiltakene vil være meget store dersom en skal kunne garantere at produktene er fri for barnearbeid. Utredningen konkluderer med at negative handelstiltak er virkemidler med meget marginal betydning i forhold til målsetningen om å redusere barnearbeid.

FAFO og NUPI- utredningen anbefaler positive tiltak som bistandsinnsats og satsing på grunnutdanning til barn og til kvinner, som de mest tjenlige i kampen mot barnearbeid i de aller fleste sammenhenger. Samtidig skal en ikke se bort fra den opinions-dannende og bevisstgjørende virkning forbrukerinitierte frivillige tiltak som merkeordninger og press på private bedrifter kan ha, og som igjen skaper press på myndigheter til å håndheve lover og iverksette positive tiltak. Til sammen danner dette en kjede av press og handlinger som må til for å bekjempe det komplekse sett av økonomiske, kulturelle og sosiale faktorer som ligger til grunn for utbytting av barn gjennom barnearbeid.

Avslutning

Det innebærer en djerv fremtidstro å fremholde at i kampen for utvikling og sosial rettferdighet må arbeiderbevegelsen stå i fremste rekke.

Vi skal både med stolthet og ydmykhet fremholde at den demokratiske sosialismens idé om menneskeverd og sosial rettferdighet, om solidaritet er vår fremtidsvisjon om en verden i fred og rettferdighet.

Den chilenske nobelprisvinneren i litteratur, Gabriela Mistral, har sagt følgende: "Vi mennesker er skyldige i mange feil og mangler. Men vår største forbrytelse er når vi svikter barna, forsømmer livets kilde. Mange av de tingene vi trenger kan vente. Barna kan ikke. Det er akkurat nå hennes ben blir formet, hennes blod lages og hennes sanser blir utviklet. Til henne kan vi ikke svare "i morgen". Hennes behov er i dag.