Statssekretær Asbjørn Mathisen, Utenriksdepartementet

Norges samarbeid med utviklingslandene

Foredrag ved Forsvarets Høgskole,
7. mars 1996

Et endret politisk verdensbilde

Vi har i løpet av de siste fem-seks årene opplevd dramatiske endringer internasjonalt. Berlinmurens fall og slutten på Den kalde krigen har hatt konsekvenser langt utover forholdet mellom USA og Sovjetunionen og mellom øst og vest i Europa. Demokratiseringsprosesser som begynte ved overgangen til 1990-tallet i de østeuropeiske landene, fant også sted i mange afrikanske land. I deler av Afrika har det vært overganger til flerpartisystem, det har vært avholdt demokratiske valg og det har generelt blitt åpnere politiske systemer. De viktigste endringene, for ikke å si omveltningene, på dette området må sies å være at Namibia fikk sin selvstendighet, apartheidregimet i Sør-Afrika måtte gi endelig tapt og at det ble slutt på borgerkrigen i Mosambik. Det er selvsagt vanskelig å hevde at dette ikke ville skjedd om den Den kalde krigen hadde fortsatt, men det er helt klart at demokratiseringsprosessene i Afrika ble påskyndet av utviklingen internasjonalt.
De politiske endringene i verden har også ført til endringer i den bistandspolitiske tenkningen. Sammenhengen mellom hva som skjer i de ulike deler av verden kommer klarere fram. Bistandspolitikken kan ikke ses isolert fra vår generelle utenrikspolitikk og den må heller ikke betraktes uavhengig av vår handelspolitikk. Et slikt "integrert" eller helhetlig syn innebærer også endret syn på forholdet mellom mottaker- og giverland, der målet er å skape større likeverdighet i forholdet.

Bistand og utenrikspolitikk

Avspenning og nedrustning har styrket grunnlaget for internasjonalt samarbeid. En raskt økende internasjonalisering av politikk og økonomi og en økende bevissthet om menneskerettighetsspørsmål og globale miljøspørsmål er viktige kjennetegn ved utviklingen. Også sett fra utviklingslandene er dette positive trekk. Ikke bare har vi sett de nevnte demokratiseringsprosesser i deler av Afrika, men vi har også vært vitne til omfattende økonomisk reformarbeid i en rekke av landene i Sør.

Økonomisk stagnasjon og etniske konflikter i deler av Europa har imidlertid skapt usikkerhet om den videre utvikling på vårt kontinent. Disse forhold har dessverre ført til bekymring i utviklingslandene for at landene i Nord i enda større grad enn tidligere vil konsentrere seg om sine egne problemer. Denne bekymringen er forståelig og til en viss grad begrunnet. Konfliktene i det tidligere Jugoslavia har for eksempel en nærhet til oss som gjør det enklere å føle ansvar og kanskje lettere å føle frykt for vår egen utvikling om vi ikke setter inn ressurser som kan endre den tragiske utviklingen. Jeg vil imidlertid understreke at det ikke er snakk om et enten-eller, men et både-og. Vi skal og må sette inn ressurser i våre nærområder, men vi har også et ansvar for å avskaffe fattigdommen i utviklingslandene som er langt borte fra oss. Verdens fattigdomsproblem er en trussel både mot fred, sikkerhet og miljø. Derfor har den rike og den fattige delen av verden felles interesse av å avskaffe fattigdommen for på den måten bidra til å skape fred, til å unngå konflikter, til å skape politisk stabilitet gjennom folkelig deltakelse og til å sikre at den globale miljøtrusselen tas alvorlig.

Når vi skal vurdere forholdet til utviklingslandene, må vi ikke glemme at selv i de mest bistandsavhengige land utgjør norsk bistand bare en liten del av den politiske og økonomiske virkelighet. For at diskusjonen om norsk bistandspolitikk skal ha noen mening må den settes i en større sammenheng. Internasjonale rammebetingelser påvirker utviklingslandenes muligheter til økonomisk vekst mer enn det bistand noen gang vil gjøre. Derfor blir det så viktig å understreke at bistandspolitikken og handelspolitikken må ses i sammenheng. Derfor må vi se bistanden i sammenheng med internasjonale investeringer, gjeld og andre aspekter ved internasjonal økonomi. Dette er en grunnleggende tanke bak den nye Stortingsmelding nr. 19 som ble lagt fram like før jul i fjor. Jeg vil komme tilbake til denne meldingen.

Utviklingen i Sør

Når man skal forsøke å danne seg et bilde av utviklingen i Sør, er det lett å gå seg vill i data og statistikk. Det mest meningsfylte utgangspunkt er etter min mening at 80 prosent av verdens befolkning bor i utviklingsland. Denne andelen vil øke i årene som kommer. Halvparten av utviklingslandenes befolkning er under 18 år. Det er alle disse enkeltmenneskers livssituasjon og framtidsutsikter det hele dreier seg om.

1980-tallet er blitt kalt "det tapte tiår" for Afrika, men også en del andre land i Sør hadde store problemer i dette tiåret. Jeg tror imidlertid at når vi får 80-tallet mer på avstand, vil vi se at det nettopp var i dette tiåret mye av grunnlaget for økonomisk framgang i utviklingsland ble lagt. Dette fordi mange av årsakene til den økonomiske stagnasjonen vi så på 80-tallet, er å finne i tiåret før. 1980-tallet markerte begynnelsen på tunge snuoperasjoner i flere land i Sør. Idag ser vi de første resultatene av dette. Flere land i Latin-Amerika som tidlig på 80-tallet fikk enorme gjeldsproblemer og opplevde en synkende levestandard, har klart å snu utviklingen. Enkelte land i Sørøst-Asia har hatt en rivende økonomisk utvikling. Selv i Afrika, som kanskje hadde det vanskeligste utgangspunkt, ser man enkelte positive resultater - ikke minst når det gjelder makroøkonomisk stabilisering.

Men løfterike data i økonomisk statistikk forteller slett ikke hele sannheten. Fortsatt lever store grupper i dyp fattigdom - også i Latin-Amerika og i store deler av Asia. I Afrika sør for Sahara ventes antallet fattige å stige fram mot år 2000. Redusert befolkningsvekst, økt kunnskap og bedre helse og en rimelig god fordelingspolitikk må supplere økonomisk vekst for å komme den ekstreme fattigdommen til livs.

Dessuten er det en foruroligende tendens til at Afrika sør for Sahara blir ytterligere akterutseilt. Den økning i private investeringer man kunne forvente med mer stabile og forutsigbare rammevilkår har vi ikke sett mye til så langt. Strukturelle problemer, som dårlig fungerende finanssystem og svakt legalt rammeverk, må ta en del av skylden. Det største problemet er imidlertid manglende tillit hos investorer til at utviklingen i Afrika går i riktig retning.

Om vi går til Latin-Amerika, ser vi at suksess også har en bakside. Mange land ble tidlig på 1990-tallet igjen attraktive for investorer, men samtidig ble landene sårbare for små endringer i de økonomiske rammevilkår, f.eks. øket rentenivå i nord.

På 1980-tallet var det hovedsakelig tale om offentlige overføringer fra Nord til Sør, mens vi så langt inn i 1990-tallet har sett en nedgang i de offentlige overføringer og en betydelig økning av private investeringer i enkelte deler av Sør.
Siden de fleste land i Afrika ennå ikke er i stand til å tiltrekke seg private investeringer i noen særlig grad, er dette kontinentet blitt ytterligere marginalisert.

Ser vi på utviklingen over en lengre tidsperiode, f.eks. i de årene det har vært drevet systematisk bistandsvirksomhet, er det flere lyspunkter. Den forventede gjennomsnittlige levealderen i utviklingslandene steg fra 46 år i 1960 til 64 år i 1993. Analfabetismen sank fra 54 til 33 prosent, og barnedødeligheten ble halvert. Godt over 60 prosent av befolkningen fikk tilgang til primærhelsetjenester og rent drikkevann. Matproduksjonen oversteg befolkningsveksten med 20 prosent. Aldri før har så mange mennesker sett en slik forbedring av sine levekår i løpet av så kort tid. Selv om landene det gjelder selv bør ha hovedæren for disse resultatene, må vi ha lov å slå fast: Bistand nytter!

Men det er langt fram: Mer enn en milliard mennesker lever fortsatt i absolutt fattigdom, 40 000 barn dør hver dag og rundt en milliard voksne er analfabeter, for å nevne noe. Samtidig ser vi en økende tendens til det som kalles "feminisering av fattigdommen". Kvinner er overrepresentert blant de fattige. Dette har store negative ringvirkninger for hele familier, og det rammer barna spesielt.

Internasjonale økonomiske rammevilkår

La meg først slå fast det selvfølgelige: Ethvert land har ansvar for egen utvikling. Uten en utviklingsfremmende sosial og økonomisk politikk fra landets egne myndigheter vil bistand ha liten hensikt. Men de internasjonale rammevilkårene, f.eks. når det gjelder handel, råder det enkelte utviklingsland ikke over. Her må industrilandene ta ansvar for å sikre vilkår som er tilfredsstillende også for landene i Sør. Liberaliseringen i verdensøkonomien de siste årene stiller utviklingslandene overfor nye utfordringer, men åpner samtidig for nye muligheter.

Fortsatt er utviklingslandenes markedsadgang til de rike landene begrenset på viktige områder. Enkelte beregninger tyder på at handelsrestriksjoner medfører et tap for utviklingslandene som er dobbelt så stort som det de mottar i bistand. Den samlede effekten for utviklingslandene av WTO-avtalen som konkluderte Uruguay-runden, er vanskelig å beregne og vil særlig på kort sikt slå ulikt ut, avhengig av importbehov og eksportmønster. På noe lengre sikt bør imidlertid avtalen medføre økte handelsmuligheter for alle utviklingsland.

Lokale politiske og økonomiske rammevilkår.

Borgerkrig og konflikter har skapt nød og tvunget store befolkningsgrupper på flukt. Eksempler fra Afrika i de siste årene finner vi i Somalia, Liberia, Sierra Leone og Rwanda. I tillegg til den ødeleggende effekt konfliktene har i de land hvor konflikten pågår, påfører flyktningestrømmene nabolandene store belastninger. Dette er ofte land som har svært begrensede ressurser til å ta imot flyktninger. I væpnede konfliktsituasjoner ser vi alvorlige overgrep mot menneskerettighetene. Det samme ser vi dessverre også i en del land som burde ha gode forutsetninger for å legge denne type overgrep bak seg. Jeg tenker bl.a. på Nigeria, en av Afrikas stormakter rent ressursmessig, men tydeligvis fattig på forståelse for menneskeverd og internasjonale normer. Bildet er likevel ikke entydig negativt: Både Namibia, Zimbabwe, Sør-Afrika og Mosambik er eksempler på land som forsøker å lære av historien før de legger den bak seg. Den sørafrikanske Sannhets- og forsoningskommisjonen er et forbilledlig eksempel i så måte. Denne kommisjonen er oppnevnt av den sørafrikanske regjeringen og ledes av erkebiskop og Nobelprisvinner Desmond Tutu. Kommisjonens oppgave er å bidra til at det skjer en forsoning og tilgivelse i det sørafrikanske samfunnet, men at folket først må vite hva de tilgir.

I andre områder har tørke eller flom satt matproduksjonen tilbake og bidratt til at folk flykter. Tørke og befolkningsvekst har ført til store belastninger på miljøet. Resultatet er avskogning og andre alvorlige problemer.

Utviklingen av AIDS-epidemien har videre antatt store dimensjoner, hvor de sosiale lidelsene er mest iøynefallende. I all hovedsak er det mennesker i produktiv alder som rammes.

Et annet alvorlig problem er svakt utbygd forvaltningskapasitet som følge av svake institusjoner og mangel på kompetanse. Når en del av landene i tillegg har alvorlige korrupsjonsproblemer - delvis på grunn av et altfor lavt lønnsnivå - skaper dette et dårlig klima både for intern ressursmobilisering, investeringer og utviklingshjelp.

Jeg har tidligere vært inne på den positive politiske utviklingen vi har sett i flere utviklingsland de senere årene. Samtidig med denne positive utviklingen på det politiske området, ser vi omfattende endringer i den økonomiske politikken. En rekke land har gått fra en sterkt sentralisert planøkonomi, med et omfattende statlig engasjement både i produksjon og omsetning, til en økonomi med vesentlig sterkere satsing på privat næringsvirksomhet. Deregulering, privatisering og klarere formulering av statens rolle og ansvar er viktige elementer i den nye politikken. Samtidig legger mange utviklingsland forholdene til rette for utenlandske investeringer.

Denne utviklingen, som har hatt sine sterkeste forkjempere i Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF), er blitt støttet og oppmuntret også av Norge. Bakgrunnen for endringene i den økonomiske politikken er i stor grad det faktum at mange av landene rett og slett var konkurs. Omlegningene av den økonomiske politikken - de såkalte strukturtilpasningsprogrammene - har i mange land vist seg å være en smertefull og langtrukken prosess, men man kan nå vise til løfterike resultater i en rekke av de minst utviklede land, i Afrika bl.a. Ghana og Uganda. Omleggingen er nødvendig fordi økonomisk utvikling er en forutsetning også for forbedringer på det sosiale området.

Hovedtrekk i norsk politikk overfor utviklingslandene

For et drøyt år siden la Nord-Sør/Bistandskommisjonen fram sin rapport "Norsk sør-politikk for en verden i endring". På bakgrunn av denne og en omfattende høringsrunde har Regjeringen utarbeidet Stortingsmelding nr. 19 (1995-96) med tittelen "En verden i endring. Hovedtrekk i norsk politikk overfor utviklingslandene".

Meldingen tar sikte på å utdype og videreutvikle enkelte sider ved den politikk som er nedfelt i den forrige nord-sør-meldingen som ble fremlagt i 1992,(St.meld. nr 51) og som har vært fulgt opp gjennom de siste års bistandsbudsjetter. Fattigdomsorienteringen i bistanden ligger fast, men som en konsekvens av de endringer som har skjedd i verdensbildet de siste fem-seks årene har bistanden i økende grad vært brukt for å underbygge freds- og stabiliseringsprosesser. Innsatser knyttet til områder som menneskerettigheter, miljø og næringsutvikling er blitt utvidet. Handelsforhold tillegges betydelig vekt i analyse og praktisk oppfølging av vårt forhold til utviklingslandene. Dette er forhold som videreføres i Stortingsmelding 19.

Etter min oppfatning er det mer realisme i bistandspolitikken som preger både Nord-Sør/Bistandskommisjonen og Stortingsmelding nr. 19. Både Kommisjonen og Meldingen er i sine forslag godt forankret i virkeligheten.
Samarbeidet med utviklingslandene vil i enda større grad enn tidligere ta utgangspunkt i at landene selv har ansvar for egen utvikling. Gjennom bistanden må vi bidra til at utviklingslandene kan ivareta dette ansvaret på best mulig måte. Siktemålet med bistanden vår må også være å bidra til å redusere eller aller helst avskaffe, utviklingslandene avhengighet av bistand utenfra. Støtte til oppbygging av en effektiv offentlig forvaltning og fungerende institusjoner innen det sivile samfunn vil derfor være viktige former for bistand.

Når det gjelder fordeling av bilaterale bistandsmidler, vil vi videreføre en utvikling i retning av økt vekt på regioner. For å sikre best mulig kvalitet på de tiltakene som støttes, ønsker vi mindre automatikk i bistandsoverføringene. Det innebærer at mens vi tidligere har øremerket relativt store beløp til de enkelte land, gjennom de såkalte landprogrammene, vil pengene framover i større grad legges i det vi kan kalle regionale potter. Hvor mye penger et land skal få hvert år vil i større grad enn tidligere bli vurdert i lys av framdriften på igangsatte programmer og den evne og vilje landet generelt viser til å kunne nyttiggjøre seg bistand på en effektiv måte. Selvsagt har vi ikke tenkt å innføre noe vanlig anbudssystem. Midler fra regionalbevilgningene vil måtte fordeles med utgangspunkt i det enkelte lands forutsetninger og behov. Det er helt uaktuelt å flytte bistanden over fra de fattigste og administrativt svakest utbygde landene til de som har kommet seg opp på et "høyere nivå". Det vi ønsker er å forhindre automatiske overføringer til utviklingslandene.

Til tross for at gjeldssituasjonen for utviklingslandene i noen grad har stabilisert seg, vil ytterligere gjeldsstøttetiltak til de fattigste landene være nødvendig. Regjeringen vil fortsatt arbeide for 80 prosent gjeldslette av offentlig gjeld i Paris-klubben for disse landene. (Paris-klubben er en uformell sammenslutning av kreditorland - hovedsakelig OECD-land).
Når det gjelder kommersiell gjeld vil Norge i spesialle tilfelle kunne gå inn med støtte til internasjonale oppkjøp til relativt gunstige priser på annenhåndsmarkedet.
I multilateral sammenheng er Norge en av få bilaterale givere som bidrar til at fattige land får slettet stor utestående Verdensbank-gjeld som er opptatt på tilnærmet markedsvilkår.

Fattigdomsbekjempelse - som er det helt sentrale utgangspunktet for utviklingshjelpen - omfatter både økonomisk vekst og sosial utvikling. Norge støtter reformprogrammer for bedre balanse i offentlige budsjetter og en konsentrasjon av statens ansvar til sentrale styrings- og kontrolloppgaver. Jeg vil her gjerne understreke at vi ikke ønsker et sterkt sentralisert system, men at offentlige myndigheter konsentrerer seg om det de skal gjøre. Samtidig ønsker vi å bidra til at de negative sosiale virkninger av slike reformer blir redusert.

Økonomisk vekst er avgjørende for å dekke de fattige befolkningsgruppenes grunnleggende behov. Landbruket er dominerende i utviklingslandenes næringsliv og har avgjørende betydning for matvaresikkerhet, sysselsetting, inntekter og eksport. Større oppmerksomhet bør i bistandsarbeidet gis til videreforedling av råvarer både fra landbruket, fiskerier og andre sektorer. Norsk støtte bør særlig gå til oppbygging av funksjoner som kan legge forholdene til rette for en sunn næringsutvikling. Det kan dreie seg om støtte til forbedring av lovverk, registrering, kompetansebygging, forskning, veiledning og finansieringsinstitusjoner.

Regjeringen mener også det er viktig å nødvendig å oppmuntre norsk næringsliv til å engasjere seg i utviklingsland. Vi har tro på at norsk næringsliv kan spille en god og aktiv rolle når det gjelder å bygge opp næringslivet i våre samarbeidsland. Dette gjelder eksportkreditter og garantier, men vi ønsker særlig å stimulere norske bedrifter til investeringer i utviklingslandene. Regjeringen vil vurdere å opprette en ny kapitaltilskuddsordning, slik Nord-Sør/

Bistandskommisjonen har foreslått. Siktemålet med en slik ordning vil være å bidra med risikokapital i forbindelse med næringsvirksomhet i utviklingsland.

Gjennom dialog med myndighetene og en aktiv politikk overfor multilaterale aktører som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet vil Regjeringen søke å fremme en sosial fordelingspolitikk. Vi har solid dokumentasjon på at styrking av grunnleggende sosiale tjenester har stor betydning for et lands økonomiske utvikling. På FNs sosiale toppmøte i København i fjor gikk Norge sterkt inn for det såkalte 20/20-forslaget, som går ut på at både utviklingslandene og giverlandene skal forplikte seg til å øremerke minst 20 prosent av henholdsvis offentlige budsjetter og bistandsbudsjetter til grunnleggende sosiale tjenester. For å komme videre i konkretiseringen av 20/20-forslaget, vil Norge, ved Bistandsministeren, være vertskap for en internasjonal konferanse i Oslo 23.-25. april iår. Framtredende representanter både for utviklingslandenes og industrilandenes myndigheter vil delta på denne konferansen.

Regjeringen ønsker å øke innsatsen til utdanning, og vil konsentrere denne om grunnutdanning, spesielt for jenter. Utdanning er viktig for å styrke kvinners stilling i samfunnet. Utdanning har også positiv betydning for bl.a. en mer gunstig befolkningsutvikling, miljøbevissthet, helse og demokratiutvikling. For å styrke innsatsen vår både i grunnskolesektoren generelt og for jenter spesielt, har vi gått inn i samarbeid med UNICEF og kanadiske bistandsmyndigheter (CIDA) om grunnskoleutdanning for jenter i land i det sørlige Afrika.

Regjeringen vil øke innsatsen for kvinners rettigheter og muligheter. I tillegg til det jeg har vært inne på tidligere, vil jeg gjerne også nevne arbeidet med å bekjempe alle overgrep, diskriminering og vold mot jenter og kvinner. Men like rettigheter for kvinner og menn krever også innsats på mange andre områder, spesielt det økonomiske. Kvinners arbeidsinnsats er en viktig faktor for et lands økonomisk vekst. For å få til økt deltakelse av kvinner i økonomisk aktivitet, vil vi bidra til at kvinner får tilgang til kreditt gjennom institusjoner spesielt rettet inn mot kvinner. Et vellykket eksempel på dette er Grameen Bank i Bangladesh.

Det er ikke bare rettferdighetshensyn som tilsier at hensynet til kvinner og likestilling tillegges stor vekt i bistandsarbeidet. En viktig erfaring som vi har gjort, er at det må tas hensyn til kvinners og menns ulike roller og ansvar dersom bistandstiltak skal gi de resultatene vi ønsker for samfunnet som helhet. I praksis betyr dette at kvinner må delta aktivt i både planlegging, gjennomføring og oppfølging av tiltak.

For mange utviklingsland er bedre miljøvernpolitikk og forvaltning av naturressursene avgjørende for velferdsutviklingen. Norge har på flere områder påtatt seg forpliktelser til oppfølgning av FN-konferansen for miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. Det miljørettete utviklingssamarbeidet vil bl. a. konsentreres om utvikling av bærekraftige produksjonssystemer, særlig innen landbruk og fiske. Vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet vil være et annet hovedområde. Dette er svært viktig av mange grunner, bl.a. for den langsiktige utviklingen innen landbruk og industri. Et tredje område innen miljøfeltet vil være tiltak for redusert forurensning av luft, jord og vann, særlig i folkerike land i Asia.

Gjennom et nytt program for utvidet miljøsamarbeid som er innledet med bl.a. Kina, India, Indonesia og Vietnam, vil Norge tilby den kompetanse og teknologi vi har både til oppbygging av institusjoner og forvaltningssystemer. Det kan her være aktuelt å benytte en kombinasjon av gavebistand og næringslivsordninger. Vi har stor tro på at norsk næringsliv har mye å bidra med på dette feltet.

Frivillige organisasjoner både i Norge og utviklingslandene vil også i framtida ha en sentral plass i bistandsarbeidet. Dette synes særlig viktig i lys av vårt ønske om å styrke det sivile samfunn i mange utviklingsland.

Regjeringen ønsker også bredere kontaktflater mellom utviklingslandene og det norske samfunn. Siktemålet med dette er å sikre et mer likeverdig samarbeid enn det vi oppnår gjennom tradisjonell bistandsvirksomhet. Det vil bli lagt vekt på ulike former både for organisasjons- og institusjonssamarbeid, såvel som næringslivs- og kultursamarbeid.

Multilateralt utviklingssamarbeid

Det multilaterale samarbeidssystemet har som hovedoppgave å finne løsninger på globale utfordringer, utvikle internasjonale normer på sentrale områder og bidra til at økonomisk svake stater får hjelp til å oppfylle sine forpliktelser og ivareta sine rettigheter..

Det multilaterale systemet gir muligheter til å fremme norske synspunkter og interesser på bred basis. Erfaringen er at Norge - ofte i samarbeid med andre likesinnede land - kan ha en betydelig innflytelse på vedtak som fattes på internasjonale konferanser og toppmøter og i de enkelte organisasjoners styrende organer. Effekten av å påvirke arbeidet i de store multilaterale bistands- og finansieringsinstitusjonene kan være langt større enn den effekten en kan oppnå ved norsk bilateral bistand alene. Ved å bevege disse organisasjonene i en riktig retning påvirker Norge anvendelsen av ressurser som er av stor betydning for mottakerlandenes økonomiske og politiske utvikling. Vår erfaring er at dette arbeidet krever både tid og ressurser. Ved å bevisst benytte kombinasjonen av deltakelse i styrende organer, opprettholdelse av de generelle bidragene og en målbevisst bruk av øremerkede midler, kan vi påvirke politikkutformingen i en ønsket retning.

I et nord-sør perspektiv gir de multilaterale organisasjonene utviklingslandene mulighet til å bli hørt og til å fremme sine interesser. I de multilaterale bistandsorganisasjonene deltar utviklingslandene selv aktivt i politikkutforming, beslutningsprosesser og resultatoppfølging. Videre er de multilaterale organisasjonene bedre skjermet for politiske og kommersielle bilaterale interesser, og har ofte større troverdighet overfor utviklingslandene som rådgivere på politisk følsomme områder.

Fra norsk side legger vi vekt på å få et bedre og mer effektivt FN, og har sammen med de øvrige nordiske land akkurat satt i gang med en videreføring av det tidligere nordiske reformprosjektet. Det er særlig viktig å styrke effektiviteten i FNs mangslungne bistandsvirksomhet og sikre et godt samarbeid mellom ulike organisasjoner - inkludert Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene. Med større press på giverlandenes bistandsbudsjetter, er det enda viktigere enn tidligere at FN-organisasjonene arbeider på en best mulig måte og at arbeidet er best mulig koordinert. Det nyåpnede FN-kontoret i Norge (UNCCS - UN Common Coding System) som skal sikre felles innkjøpsordninger i FN, er et bidrag til slik koordinering og effektivisering.

Bistanden gjennom det multilaterale systemet vil bli opprettholdt på et høyt nivå, men vi stiller samtidig klare krav til organisasjonene. Det må være en sammenheng mellom oppfyllelse av krav og størrelsen på våre bidrag. Støtten til de ulike organisasjonene vil derfor bli vurdert ut fra deres evne til å fylle funksjoner de er pålagt og deres vilje til effektivisering.

Bistand i nød- og konfliktsituasjoner.

En økende andel av internasjonal såvel som norsk bistand har de siste årene gått til land og områder som har vært rammet av såkalte menneskeskapte katastrofer. Det har sammenheng med en sterk økning av antallet ofre for kriger og konflikter mellom og innen land. Behovet for humanitær bistand illustreres også ved at det i dag er mellom 30 og 40 millioner flyktninger og internt fordrevne i verden, mot et par millioner for noen få tiår siden.

Humanitær virksomhet, sikkerhetspolitisk og fredsbevarende innsats er viktige og gjensidig forsterkende deler av norsk utenrikspolitikk.

Vi har bidratt og vil fortsatt bidra ved såkalte humanitære intervensjoner, der det er bred internasjonal enighet om dette og der andre forsøk på å finne løsninger ikke har ført fram. Norge vil også bidra til å sikre inngåtte fredsavtaler gjennom støtte til etablering av demokratiske institusjoner, demobilisering av soldater og geriljastyrker, og til repatriering av flyktninger. Den norske ressursbank for demokrati og menneskerettigheter (NORDEM) inngår som et virkemiddel i deler av dette arbeidet.

I 1995 gav Utenriksdepartementet drøye 1,4 milliarder kroner til nødhjelp og humanitær bistand, dvs. mellom 16 og 17 prosent av den totale norske bistanden. Dette er en klar økning i forhold til 1994. De største enkeltmottakerne var Afrika med omlag 430 millioner kroner og det tidligere Jugoslavia med omlag 410 millioner kroner. Budsjettet for 1996 innebærer et fortsatt høyt nivå på den humanitære bistanden. Det bør nevnes at denne del av bistanden ligger under Utenriksministerens ansvarsområde, mens den øvrige del som kjent er Bistandsministerens ansvar.

På nødhjelpssiden er det et særlig behov for høy beredskap og effektive kanaler. Her satser vi på bruk og videreutvikling av ulike virkemidler som er utarbeidet i de senere år i nært samarbeid med frivillige organisasjoner og FN. Dette gjelder bla. beredskapssystemet i det humanitære hjelpearbeidet, NOREPS. Vi har også opprettet grupper av trenete hjelpearbeidere som kan rykke ut på kort varsel, det såkalte NORTEAM, og et nytt beredskapssystem for etablering av flyktningelandsbyer, som bl. a. er blitt brukt i Bosnia - NORSHELTER.

De frivillige organisasjonene er aktivt engasjert i den norske humanitæreinnsatsen. Sammen med den norske innsatsen innen freds-, forsonings- og forebyggende arbeid, og beredskapsordningene for hurtig utplassering av utstyr og personell, betegnes dette gjerne som "den norske modellen". Betydelig humanitær støtte går imidlertid også gjennom FN-organisasjonene.

Kvaliteten på norsk bistand

Det er ingen andre land som gir så mye bistand per innbygger som Norge. Norsk bistand utgjør imidlertid kun omlag to prosent av den totale bistanden. Internasjonal utviklingshjelp er som tidligere nevnt bare en av en rekke faktorer som fører til utvikling eller stagnasjon. Det er nødvendig å understreke dette for å minne om at det ikke er helt realistisk å se utviklingen i verden i lys av norsk bistand.

OECDs utviklingskomite har i sine gjennomganger av norsk bistand de senere årene gitt ros for en del kvalitativt gode sider. Foruten at Norge som nevnt er den største bistandsyter i forhold til folketallet, utmerker vi oss ved at en høy andel av bistanden gis på gavebasis - i stedet for lån - og at bistanden ikke er bundet til innkjøp i Norge.

Til slutt noen få ord om kvalitetssikring.

I St. meld. nr. 19 legger vi fram et program for kvalitetssikring som omfatter alle deler av bistanden.

Effektiv bistand krever for det første god innsikt i kulturelle, økonomiske og sosiale forhold i mottakerlandene. For et lite land som Norge er det helt nødvendig å utnytte den samlede kompetansen i samfunnet for å få til en effektiv og profesjonell bistand. Bla. av denne grunn er de frivillige organisasjonene, næringslivet og forskningsmiljøene viktige medspillere i bistanden.

Vi er også opptatt av å skape en mer oversiktlig struktur for de ulike mål, strategier og retningslinjer som gjelder for norsk bistand. Vi må utvikle et mer helhetlig styrings- og rapporteringssystem. Dette gjelder mellom NORAD og UD, internt i UD og mellom UD og Stortinget. Kravene til rapportering må bli klarere i alle ledd. Dette innebærer bl.a. at vi må bli flinkere til å konkretisere de resultatene som vi forventer å skape gjennom bistanden. Her finnes det klare begrensninger - det vil f.eks. være vanskelig å påvise hvordan bistanden har bidratt til mer demokrati eller større respekt for menneskerettighetene - men det er mulig å bli bedre! Vi vil derfor arbeide for å utvikle et mer sammenhengende system for resultatrapportering og evaluering enn det vi har idag.

Både av hensyn til menneskene i de landene som mottar bistanden og av hensyn til skattebetalerne her i landet, må det knyttes klare krav og forventninger til bruken av bistandspengene. Det ligger mange gode tanker og intensjoner bak bistanden, men milliardbeløp som vi hvert år bruker på bistand kan bare forsvares dersom det skapes resultater som er i samsvar med innsatsen.