Politisk rådgiver Hallgeir Utne Hatlevik

Regjeringens Asiasatsing

Åpningsforedrag, Studieprogram for utvikling av studiekompetanse
Statskonsult, Tirsdag 10. september.

Kjære tilhørere,
Det er en utsøkt fornøyelse å få lov til å være tilstede her i dag for å markere åpningen av Statskonsults Studieprogram for Asia-kompetanse. Det er et initiativ vi i Utenriksdepartementet setter stor pris på, og som vi, i all beskjedenhet, har fått lov til å bidra til, i såvel befruktningsfasen som under svangerskapet, og nå altså også under selve forløsningen.

Vår beskjedne medvirkning skal imidlertid ikke på noen måte oppfattes som at vi vil ta æren for at dette Studieprogrammet er blitt til. Programmet kunne ikke blitt til uten at Statskonsult selv hadde sett at Regjeringens Asiasatsing innebar en utfordring også innen deres kompetanseområde. Statskonsult har på en forbilledlig måte tatt denne utfordringen på alvor og arbeidet målbevisst for å kunne yte sitt bidrag. I Utenriksdepartementet har vi håp om at dette ikke på noen måte skal bli en engangsforeteelse, men at Studieprogrammet for Asia-kompetanse skal bli et fast innslag som kan gi et betydningsfullt bidrag til å styrke Asia-kompetansen - ikke bare, men kansje spesielt - i forvaltningen.

Mellom linjene har jeg allerede sagt noe om hvordan vi ønsker at arbeidet med å følge opp Regjeringens Asiasatsing bør fungere. For det første vår egen - dvs. Utenriksdepartementets - rolle. Vi vil gjerne være med på å inspirere andre til innsats mot vårt felles mål. Vi vil gjerne ha en dialog om hvordan arbeidet og innsatsen mest hensiktsmessig bør gripes an. Og vi vil gjerne, der det måtte være ønskelig og hensiktsmessig, også samarbeide om gjennomføringen av de tiltak, prosjekter eller programmer som iverksettes.

For det andre kan Statskonsults oppfølging av Asia-planen tjene som modell for andre aktører. Her er det tydeligvis noen som har stilt spørsmålet: Hvordan kan min institusjon, med vårt ansvarsområde og med vår kompetanse, gi et bidrag til å oppfylle Asia-planens målsettinger? Det er vårt håp at stadig flere vil stille seg selv det samme spørsmålet - og handle deretter.

La meg i denne sammenheng understreke at Asia-satsingen - eller Asia-planen om dere vil - ikke er en UD-plan eller UD-satsing. Det er - som tittelen for mitt bidrag her i dag understreker - Regjeringens plan. At dette dermed forplikter hele forvaltningen er selvfølgelig unødvendig å påpeke overfor erfarne byråkrater, men likevel...

Samtidig er det like klart at Asia-planen vil falle livløs til jorden dersom den bare blir en UD-plan. Vi har riktignok kontroll over en rekke egne virkemidler, men vårt bidrag blir likevel for lite til at vi kan bære hele lasset alene. Den brede deltagelsen fra ulike etater og institusjoner her i dag er en illustrasjon i seg selv på hvor mange aktører som på en eller annen måte har en rolle å spille i dette arbeidet. Det er også en indikasjon på de store muligheter som åpner seg dersom vi kan klare å mobilisere de ressurser som er tilgjengelige rundt omkring i de mange deler av det vi gjerne kaller for "virkemiddelapparatet". Eller for å si det med Vømmøl Spelemannslag: "Sjøl er vi lett som en spjøl, men sammen så veier vi flere tonn".

Nå har jeg faktisk ikke tenkt å snakke så mye om selve Asia-planen her i dag. Det er overlatt i trygge hender hos vår Programleder for Asia-planen, Astrid Langeland, som i dag bærer to hatter - både som deltaker på studieprogrammet og som foreleser. Vi har avtalt en arbeidsdeling, der jeg vil konsenterer meg om å besvare spørsmålet om hvorfor Regjeringen satser på Asia, mens Astrid vil besvare spørsmålet om hvordan vi forsøker å gjøre dette.

Hvorfor satse i Asia?

Hvorfor har egentlig Regjeringen besluttet at vi trenger å satse spesielt på Asia? Begrunnelsen er sammensatt.

For det første må vi innse at tyngdepunktet i verdensøkonomien gradvis forskyves mot Asia. Dette innebærer både en utfordring stilt overfor økt konkurranse fra de asiatiske land, men også nye muligheter i voksende markeder.

For det andre må vi slå fast at vår eksport er konsentrert om noen få, nære markeder i Europa. Nå er det som kjent ikke særlig fornuftig å legge alle eggene i samme kurv. Det synes derfor å være en fornuftig tanke å satse på nye markeder, for dermed å bidra til å spre risikoen, og dermed sikre større stabilitet i vår hjemlige økonomi på sikt. Norge vil selvfølgelig fortsatt ha sine viktigste politiske og økonomiske forbindelser til landene i Europa. Det forhindrer likevel ikke at vi også søker å utnytte de muligheter som byr seg også i andre deler av verden.

For det tredje synes det klart at våre kompetanseområder og de asiatiske landenes satsingsområder i stor grad er sammenfallende. Komplementaritet mellom tilbud og etterspørsel er som dere vet, intet ugunstig utgangspunkt for å gjøre en handel.

Det bør i denne sammenheng tilføyes at det kanskje særlig er innen høyteknologiske bransjer og nisjer at mulighetene er størst. I den vekstfase de asiatiske økonomier befinner seg i, er det ikke minst teknologi og kunnskap som er mangelvare. Dermed burde vi - som et land med spisskompetanse på høyde med det aller beste på kloden innen en rekke områder - ha gode muligheter til å hevde oss i konkurransen. Vår eksport til Asia blir dermed også et bidrag til å diversifisere vår eksportrprofil, som hittil har vært for avhengig av noen få råvarer og halvfabrikata.

Asia - et tyngdepunkt i verdensøkonomien.

La meg bruke litt tid på å underbygge påstanden om at tyngdepunktet i verdensøkonomien er i ferd med å forskyve seg mot Asia.

Tallenes tale er klar: det er i Asia det skjer. Eller for å være mer presis: Asias økonomiske utvikling de senere år står i en særstilling i verden. Mens økonomien i Europa mer eller mindre står på stedet hvil, og den gamle giganten USA viser sine tretthetstegn, kan de asiatiske landene utvise vekstrater år etter år som selv den mest optimistiske finansminister i vår del av verden ikke vil tørre å forestille seg i sine villeste fantasier.

Den kumulative effekt av denne utviklingen vil på sikt være radikal. Selv om man tar i betraktning at de folkerikeste nasjonene i Asia fortsatt vil tilhøre kategorien av utviklingsland, ser vi at Asia snart vil bidra med mer enn en tredjedel av den globale verdiskapningen, mens altså Asias bidrag for bare drøyt tre tiår siden var skarve 4%.

Likeledes peker utviklingen mot en situasjon der Asia faktisk kan komme til å dominere verdenshandelen, med 7 land blant verdens 10 største handelsnasjoner om et par tiår.

En ytterligere illustrasjon: Vi kunne nylig lese i avisen at Kina nå har større valutareserver enn både Tyskland og USA. Bare ett land på kloden har større valutareserver enn Kina, nemlig Kinas nabo over havet i øst - soloppgangens land - Japan.

Når jeg til slutt minner om at over halvparten av jordens befolkning befinner seg i Asia, bør det ikke være tvil om hvilket potensiale regionen representerer, både som marked og som økonomisk aktør med basis i den - hittil i stor grad utappete - ressurs alle disse menneskene utgjør.

Asia-Regionalt samarbeid.

Asias voksende økonomiske og politiske egentyngde kan også illustreres ved den regionale selvbevissthet og samarbeidsånd som har preget utviklingen de seneste årene. Det er ikke så veldig lenge siden landene i Asia hadde vel så nær kontakt med de tidligere europeiske kolonimaktene som med hverandre. Det er imidlertid en situasjon som nå er tilbakelagt. De asiatiske landene har lagt bak seg ikke bare kolonitiden, men også sin klientstatus. Dette demonstreres med all tydelighet av det voksende regionale samarbeidet.

Da den sørøst-asiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN ble etablert, vakte det knapt andre reaksjoner i vesten enn eventuelt noen trekk på smilebåndet. I dag er ASEAN en tung aktør som ingen smiler av lenger. De asiatiske landene arbeider målbevisst med nedbygging av handelshindringer seg i mellom gjennom bl.a. AFTA. Allerede i dag er handelen mellom de asiatiske land mer omfattende enn Asias handel med USA og Europa.

Land som Singapore og Malaysia fokuserer i økende grad på regionen som helhet når den økonomiske utvikling planlegges. Regionaliseringen innebærer samarbeid mellom lokalt og utenlandsk næringsliv for satsing i tredjeland i hele Asia. Eksempelsvis kan et samarbeid med malaysiske selskaper gi gode kontakter i Kina og Vietnam. Det samme gjelder bedrifter i Taiwan, Sør-Korea og Singapore, som er blant de største investorene i disse landene. Et ferkst eksempel på at et norsk firma har kunnet utnytte det potensiale slike allianser innebærer, er Neras avtale med China Radio and TV Company om digitalisering av kinesisk fjernsyn. Denne avtalen alene kan åpne for leveranser i løpet av de nærmeste årene i størrelsesorden 6-700 millioner kroner. Kontrakten er inngått i samarbeid mellom Nera og et thailandsk selskap, hvilket altså understreker verdien av at norske selskaper tenker regionalt og satser bredt over hele kontinentet.

Vi ser da også at både USA og Europa etterhvert begynner å ta Asia på alvor som samarbeidspartner. Asia har for lengst gått forbi Europa som det viktigste marked for USA. Gjennom APEC-samarbeidet på tvers av Stillehavet har USA forskjøvet tyngdepunktet i sin interessesfære fra et verdenshav til et annet. Tunge aktører i Latin-Amerika som Mexico og Chile gjør det samme.

Omsider har også EU kommet på banen med sin egen strategi for et langsiktig samarbeide med Øst-Asia. Tidligere i år var vi vitne til det første møtet i et nytt samarbeidsforum mellom EU og ASEAN- landene - kalt ASEM.

At Asia er blitt en egen drivkraft i verdensøkonomien, burde dermed være hevet over enhver tvil!

Et kontinent med store forskjeller.

Hittil har jeg omtalt Asia i entall - som om Asia er en gigantisk koloss som ser helt lik ut - uansett fra hvilken vinkel man ser den - og som dertil beveger seg taktfast og samlet fremover i én retning i et voldsomt tempo. Det er selvfølgelig ikke en korrekt beskrivelse av den asiatiske virkelighet. Asia er vel uten særlig tvil det mest sammensatte og komplekse av klodens kontinenter.

Her finner vi middelalder - for ikke å si steinalder - romfartsalderen og den digitale tidsalder side om side - ikke bare dersom man sammenligner ulike land, men den samme spennvidden eksisterer også innenfor nasjonale grenser.

Likeledes er spennvidden i livsvilkårene og levestandarden trolig mer dramatisk enn noe annet sted. Fra palassene i Brunei og skyskraperne i Singapore, til skurene i Calcutta og søppelberget i Manila.

At Asia langt fra er noen kulturell og entydig størrelse har også en tendens til å bli glemt når vi snakker om "asiater" og "asiatisk kultur" som om disse skulle være homogene størrelser. Her er alle de store verdensreligionene solid representert. Faktisk er det bare kristendommen som ikke har sitt viktigste tyngdepunkt i Asia. Islam forbinder vi gjerne med den arabiske verden, men de tre landene som har flest muslimer er altså Indonesia, India og Pakistan - i den rekkefølge.

En annen liten illustrasjon på den diversitet vi finner i Asia: Laos, et land som er litt mindre enn Norge og med omtrent like mange innbyggere - 4,6 mill. - har over 100 distinkte talespråk.

Denne sammensatte virkelighet må nødvendigvis legge føringer for hvordan vi forholder oss. Vi må ta hensyn til at Asia ikke er en enhetlig størrelse, og tilnærmingen må følgelig differensieres deretter. Skal vi kunne mestre denne kompleksiteten, vil det kreve stor innsats for å øke vår kollektive kompetanse og kunnskap om regionen. Det burde derfor være liten tvil om at vi trenger flere studieprogrammer for Asia-kompetanse!

Norges samhandel med Asia (1995)

Når Regjeringen har valgt å satse spesielt på Asia, er det ikke bare fordi man i Regjeringskontorene synes at Asia er stort og spennende med mange muligheter. Den viktigste årsak er selvfølgelig at næringslivet selv har demonstrert at Asia er et prioritert satsingsområde.

Norsk eksport til Asia er i stadig vekst, og utgjorde i fjor over 17 mrd. kr., eller ca. 9% av vår totale vareeksport. Til sammenligning kan nevnes at eksporten til Asia bare tre år tidligere - i 1992 - var på 9,5 mrd. kr., eller m.a.o. en økning på 60% i løpet av en tre-års periode. Legges eksporten av skipsfartstjenester og andre tjenester til, der statistikken dersverre gir oss lite presis bistand, blir Asias betydning for norsk økonomi enda mer betydelig.

Det hører selvfølgelig også med til bildet at norsk import fra Asia øker enda sterkere enn eksporten, slik at vi i fjor hadde et underskudd på handelen med Asia på over 4 mrd. kr. Det er i seg selv et argument for å søke å møte konkurransen med en offensiv holdning. Økt konkurransekraft på eksportmarkedene vil sette bedriftene bedre i stand til å møte konkurransen på hjemmemarkedet.

For ordens skyld: De fem viktigste markedene for norsk eksport til Asia er Japan, Singapore, Kina, Sør Korea og Hong Kong.

Norge i Øst Asia.

Omfanget av norsk næringslivs interessse for og engasjement i Asia kan også illustreres ved hjelp av en oversikt over antallet norske etableringer i regionen. I Øst-Asia finner vi altså nesten 900 tilfeller av bedriftsnærvær, i form av etableringer, investeringer og agentforbindelser. Hele bredden av norsk næringsliv er representert, fra skipsfart og de store industrilokomotivene til små høyteknologiske nisjebedrifter og konsulentselskaper. Det tyngste nærværet finner vi i land som Singapore, Malaysia og Japan.

Vi ser også at næringslivet har tilpasset seg lokale forhold ved å velge ulike former for engasjement i de ulike landene. I Japan er det f.eks. et langt større engasjement gjennom lokale agenter, mens det i land som Singapore og Malaysia er en større frekvens av direkte tilstedeværelse fra norsk side.

Norske fortrinn..

Hvilke fortrinn er det så A/S Norge besitter, og som kan utnyttes for å legge forholdene til rette for et større næringslivsengasjement i Asia?

Norge har for det første ingen historisk ballast av negativ karakter i forhold til Asia. Der hvor andre vestlige land slo seg ned med handelsstasjoner og militær støtte, kom nordmennene som sjøfolk og misjonærer. Den første kjente beretning om nordmenn i Asia er om sjømannen Frederik Bolling som kom til Djakarta i 1669. Han reiste rundt i regionen i flere år, og tok med seg sine erfaringer hjem. Så endte han da også som Sogneprest i Drangedal!

Det bør også nevnes at den første norske skuta som nådde helt til Kina var briggen "Preciosa" av Drammen, som kom dit i 1847. Det ble innledningen til det som i dag er et tungt norsk maritimt engasjement i Asia.

Norge er et lite land uten stormaktsambisjoner. Vi nyter samtidig godt av et solid omdømme for vår aktive utenrikspolitikk og for vårt omfattende og langvarige engasjement i den Tredje Verden. Det innebærer at vi blir oppfattet som et land det går an å utvikle et reelt partnerskap med.

Vi merker også at mange asiatiske land er genuint interessert i å lære av våre erfaringer. Et land som Malaysia, som selv er en gryende oljenasjon, har med interesse merket seg hvordan Norge helt fra begynnelsen på vårt eget olje-eventyr, var opptatt av å samarbeide med utenlandske selskaper som tenkte langsiktig, drev seriøst og kunne bidra til norsk kompetanseoppbygging. I en kultur der langsiktighet og utvikling av tillitsforhold og personlige forbindelser er en sentral del av det å gjøre forretninger, vil en norsk tilnærming basert på våre egne erfaringer og forutsetninger ha god mulighet for å finne gjenklang.

Et godt eksempel på hvordan en norsk bransje nyter godt av Norges globale omdømme, er miljøsektoren. Norges posisjon som pådriver i den internasjonale miljødebatten innebærer at norske bedrifter innen miljøsektoren gjerne blir lagt spesielt merke til og betraktet med velvilje i utgangspunktet. At Norge har vært en pioner også på hjemmebane i omsettingen av politikk i praktisk handling, innebærer at norsk miljøteknologi er markedsledende innen flere områder, og følgelig kan presentere meget konkurransedyktige løsninger.

Norge er også et ganske oversiktlig land. Fagmiljøene er ofte små og de personlige nettverkene tette. Potensialet burde absolutt være til stede for å bygge allianser og samarbeidskonstellasjoner mellom bedrifter, og mellom næringsliv, departementer, institusjoner og organisasjoner. Vi begynner etterhvert å bli flinkere på dette området, slik at f.eks. når norske oljeselskaper engasjerer seg i et land, har ofte Oljedirektoratet engasjert seg i institusjonsbygging på myndighetssiden, mens små nisjebedrifter har kunnet tilby skreddersydd teknologi både til myndighetssiden og forretningssiden.. En slik integrert tilnærming er attraktiv for mange land som står i startgropen i utviklingen av lokale ressurser.

Norske utfordringer.

Nå er det selvfølgelig ikke slik at alt er bare rosenrødt. Det finnes så absolutt områder der vi må skjerpe oss dersom vi skal klare å utnytte det potensiale våre fortrinn og de asiatiske muligheter innebærer.

Et ikke ubetydelig problem i den norske virkeligheten er tendensen til å opptre som "nessekonger" - vi vil ofte gjøre ting på egen hånd og bestemme selv, uten innblanding fra andre. Dette finner vi igjen i både myndighetsapparatet og i næringslivet.

På myndighetssiden kan dette føre til at norske myndighetsrepresentanter i sin kontakt utad ikke har god nok innsikt i de ulike sider av forbindelsene med et land, kontakten relateres ikke til en mer helhetlig ramme, og det gis ulike signaler avhengig av "ståsted".

I asiatiske land, som ofte er sterkt opptatt av grundighet og systematikk, kan våre motparter oppleve dette som uforståelig, og det kan i verste fall gi et uheldig og lite seriøst inntrykk av Norge som samarbeidspartner.

Dette er også et problem for bedriftene, som ofte opplever myndighetsaparatet som fragmentert og uoversiktlig.

I bedriftsmiljøet medfører "nessekonge-mentaliteten" at mulighetene som ligger i økt samarbeid mellom bedriftene på eksportmarkedene blir langt fra utnyttet. Det finnes eksempler på at bedrifter har vært engasjert i en ødeleggende konkurranse i stedet for å utnytte mulige samarbeidsgevinster. Med de krav bedriftene møter på de asiatiske markedene, både med hensyn til ressurser og utholdenhet, synes det klart at de har mye å vinne på et samarbeid. Nødvendigheten av samarbeid gjelder ikke minst de mange små og mellomstore bedriftene, som tross alt utgjør tyngdepunktet i vår næringsstruktur. Nettverkssamarbeid og tilknytning til "lokomotivbedriftene" må utvikles for å møte kravet til styrke og utholdenhet i arbeidet mot de asiatiske markeder.

Et annet problem er vår tendens til å arbeide etter skippertak-metoden, eller "troll-i-eske" metoden. Å dukke brått opp, gjøre seg kraftig bemerket, for så å bli borte, er generelt lite hensiktsmessig, aller minst i Asia der langsiktighet, tillitsbygging og personlige forbindelser har så stor betydning.

Det bringer meg naturlig over til vår norske væremåte, som desverre altfor ofte innebærer at vi turer fram - rett på sak - uten særlig hensyn til lokal kultur og lokale omgangsformer. At vi ikke har noen historisk bakgrunn i Asia, blir i denne sammenheng en belastning. Vi har rett og slett ikke den nødvendige innsikt i asiatisk kultur generelt, og i omgangsformer og forretningskultur spesielt. Her er det igjen behov for å styrke det jeg tidligere har omtalt som vår kollektive kunnskap og kompetanse.

Regjeringens Asia-satsing - Visjonen.

Som en oppsummering av de mange tråder jeg har berørt, vil jeg avslutte med det vi kan kalle Asia-satsingens visjon:

Regjeringen ønsker gjennom Asia-satsingen å stimulere til økt økonomisk samkvem med de asiatiske land for dermed å bidra til økt verdiskapning, vekst og utvikling i såvel Norge som i våre asiatiske samarbeidsland.

Regjeringes Asia-satsing. Strategi/Virkemidler.

For å få dette til, må satsingen være målrettet, langsiktig og konsentrert om prioriterte land og sektorer der mulighetene for suksess er størst. For at innsatsen skal få maksimal effekt, må det utvikles rutiner for samordning og samarbeid, både mellom de ulike deler av myndighetsapparatet, mellom bedriftene, og mellom myndigheter, næringsliv, forskningsinstitusjoner og organisasjoner.

Likeledes må de ulike virkemidler ses i sammenheng, enten vi snakker om politisk dialog og besøksutveksling, bilaterale og globale avtaleverk, finansieringsordninger, tiltak for å profilere Norge og norsk kultur, eller kompetansebygging.

Ettersom jeg nå står i fare for å bevege meg over på Astrids enemerker, er det kanskje på tide at jeg slutter av. Jeg håper at jeg har kunnet bidra til å gjøre det noe klarere for dere hvorfor Regjeringen har valgt å satse spesielt på Asia, og dertil antyde noe om hvilke premisser som ligger til grunn for denne satsingen.

Hensikten med Regjeringens Asia-satsing er ikke å finne opp kruttet på nytt. Det ble som kjent oppfunnet i Kina for 500 år siden. Hensikten er snarere å bidra til at vi står best mulig rustet til å forstå og ta del i den rivende utviklingen denne del av verden er inne i. Det er i høy grad også hensikten med dette studieprogrammet.

Takk for meg, og lykke til videre med studieprogrammet