Utenriksminister Bjørn Tore Godal

Tale ved innvielse av "Einar Gerhardsen sal"

Voksenåsen, 11.09.96.

Kjære nordiske venner!

Jeg har fått det hyggelige oppdrag å stå for den formelle innvielse av denne vakre nye salen, en verdifull tilvekst til det allerede imponerende anlegg her på Voksenåsen - et veksthus for svensk-norsk og nordisk kontakt og samarbeid.

Eierne, våre svenske venner, har vært så generøse å foreslå Einar Gerhardsen som "navnefar" for lokalet. Et forslag vi selvfølgelig med stor glede tar imot som en fin gest overfor Einar Gerhardsen, den nordmann som for øvrig hadde gleden av å overrekke folkegaven til statsminister Tage Erlander - for temmelig nøyaktig 36 år siden.

Da Tage Erlander tok imot Voksenåsen en vakker høstdag, den 2. oktober 1960, sa han:

"Den institution som vi i dag inviger, blir ett andligt kraftcentrum. Här kommer unga människors intresse för Norge och norsk kultur att väckas och stimuleras. Härifrån kommer fördjupad kännedom och vidgad förståelse mellan Norges og Sveriges folk att strömma ut. Det är ett löftesrikt tecken för framtiden, att Norges nationalgåva till Sverige fått formen av en institution, som sätter det kulturella samarbetet och kontakten med ungdom i centrum."

Dristige, sterke og forpliktende ord. - Like klar om bakgrunn, formål og hensikt med folkegaven var Einar Gerhardsen:

"Her har hjelpen fra Sverige fått sitt synlige minnesmerke. Vi ville at det skulle være et levende minnesmerke, og det er vårt håp at dette huset til alle tider, sommer som vinter, skal være fylt av svenske venner på besøk i Norge. Og vi vil selv gjerne få komme hit og være sammen med dere. Dette stedet er fra nå av et lite stykke Sverige i Norge. Nordmarka er for oss et fredet og hellig sted. Et slikt lite stykke av Nordmarka var det beste vi syntes vi kunne gi dere. Og vi ville gjerne gi dere noe av det beste og kjæreste vi har."

Av de frammøtte gjester forstår en at seremonien i Nordmarkas ytterkant denne oktoberdagen ble oppfattet som en stor og viktig begivenhet. Ikke bare var det statsministre og statsråder til stede. Også de to lands kongehus var representert ved overrekkelsen, samt en stor skare av framstående politikere og ildsjeler i det nordiske samarbeidet. Det fortelles at kong Gustav VI Adolf endatil skal ha vært så interessert i de tekniske detaljer ved anlegget at han forsvant fra omvisningen, og først seinere ble gjenfunnet innerst i kjølerommene. Der overrasket han omgivelsene med en rosende og meget sakkyndig kommentar om anleggets konstruksjon. Kjøleaggregatene var heldigvis ikke startet opp.

Ordene som falt ved overrekkelsen av gaven og åpningen av senteret, var både krevende og utfordrende. Men jeg tror at de to statsministre selv ville ha blitt både imponert og begeistret over det engasjement og den innsats som er nedlagt i virksomheten, og det yrende liv og aktivitet som har utfoldet seg her etter at huset og organisasjonen først var stablet på beina. De forhåpninger om gode resultater og dristige mål som ble uttrykt ved overrekkelsen, må sies å være innfridd fullt ut, og vel så det.

Voksenåsen har i mange sammenhenger fungert som en katalysator for videreføring og løsning av viktige nordiske saker og prosjekter. Ved å stille gode, formålstjenlige og effektive lokaler og utstyr til rådighet, og med inspirasjon i den ideelle basis for virksomheten som ble skissert ved åpningen, har det vakre anlegget her oppe i åsen bidratt til virkeliggjøring av nordiske samarbeidsidéer og felles prosjekter.

En annen målestokk som kan fortelle noe om betydningen av dette senterets eksistens og kanskje bedre enn antall og størrelse på arrangementer og begivenheter, får vi når vi betrakter den strøm av mennesker som Voksenåsen har mottatt og tatt godt vare på gjennom de mange år senteret har vært i drift. Etter hvert er det blitt mange tusener, ja, hundretusener, som har oppholdt seg her for å delta i ett av de utallige nordiske fellesarrangementer, kulturarrangementer, seminarer og konferanser. Arrangementene representerer en betydelig verdi i seg selv, men de mer konkrete resultater i forholdet mellom de to land har i enda større grad vokst fram gjennom de kontakter og den forståelse som virksomheten har bidratt til på det mellommenneskelige plan.

Svensker, nordmenn og andre nordiske venner er kommet hit for en kort eller lang stund, blitt kjent med hverandre, forstått hverandre enda bedre og kanskje knyttet nære, personlige og varige vennskapsbånd. Mange små personlige lenker som i sin tur og til sammen skaper økt kontaktflate og bidrar til å binde våre land stadig sterkere sammen:

• Allerede ved 10-års jubileet i 1970 ble det registrert at antallet gjestedøgn fra starten av hadde vært 175.000, gjennomsnittlig 17.500 i året.
• Hver eneste natt siden starten hadde det oppholdt seg ca. 50 personer i de litt over 30 gjesterommene.
• I tillegg kom også et stort antall deltakere i dagskonferanser og andre mer tilfeldig besøkende i forbindelse med arrangementene.
• 70 prosent av de besøkende hadde vært svensker, i tråd med ønsket ved åpningen om et størst mulig antall besøk fra vårt naboland, ca. 20 prosent nordmenn og resten fra andre nordiske land.

Og denne "folkevandringen" mellom landene og gjennom Voksenåsens dører og ganger har fortsatt i alle årene siden.

Innvielsen av anlegget skjedde altså i 1960, men allerede i mai 1955, ti år etter fredsslutningen, ble det svenske og det norske flagget heist på to splitter nye flaggstenger på denne skogsteigen høyt over byen. Statsminister Einar Gerhardsen kunne deretter overrekke et gavebrev fra det norske folk til en ganske overrumplet statsminister Erlander og utenriksminister Undén. De svenske politikerne var på besøk i Oslo i andre ærender og ganske uforberedt og uvitende om hva som skulle skje, var de to blitt tatt med på en biltur og fraktet opp til Nordmarkas skoger for å ta del i seremonien:

"Norges folk samler seg i dag 9. mai 1955 om å gi det synlige utrykk for sin takk til Sveriges folk for hjelpen i krigens onde dager og i gjenreisningsårene, som fulgte. Her reiser vi et hus for våre granner...."

Hva takket det norske folket for?

Krigsgenerasjon vet det meste om hva svenskenes gavmildhet og vennskap betydde gjennom harde krigsår. De kom til uttrykk gjennom åpen, hjertelig velkomst og trygt opphold for rømte nordmenn, ved matpakker og klær, og med hjelp og støtte i de første harde fredsårene. Særlig yngre mennesker, vokst opp i en tid med fred og åpne grenser i Skandinavia, tar ikke skade av å bli minnet om dette. Et par stikkord viser omfanget av gavmildhet og hjelpen fra vår skandinaviske nabo i øst:

• Omkring 50.000 nordmenn krysset grensen under krigsårene. Mange ble i Sverige helt fram til freden kom.
• Rundt 14.000 nordmenn ble utdannet og utrustet under begrepet "polititropper" til en fullt ut funksjonsdyktig norsk hærstyrke, som sto klar til å tre inn ved en eventuell befrielse av Norge.
• 300.000 norske skolebarn fikk i de siste krigsårene et varmt måltid daglig.
• For de mange tusen norske krigsfanger i tyske konsentrasjonsleirer var det den fantastiske innsatsen med "De hvite bussene", som ble det største av alt i broderfolkets redningsarbeid.

Bussene berget utvilsomt livet til hundrevis av norske fanger under de siste krampetrekninger av krigsvanviddet i Europa. Ikke minst gjennom det håp nyheten om og seinere synet av bussene ga liv til i utsultede og dødsjagde fanger. Trygve Bratteli var en av dem som ble reddet krigsvåren '45, og på sin stillfarne måte beskriver han sine følelser da han ble tatt med i en Rød Kors-ambulanse:

"Vi lå godt, men var fremdeles syke og utålmodige. Idet vi skulle kjøre av sted, opplevde vi en uforglemmelig gestus av sjåføren i bilen. Han kom med seks påskeliljer i hånden - en til hver av oss. En påminnelse om at vi var på vei ut av den siste leiren i Tyskland, og også om at det var vår.

Og her noterte jeg i blokken av 1945:

"Farvel helvete, farvel Dritte Reich, farvel Tyskland. Påskeliljer, det var vår, det var liv." "

Voksenåsen Kultur- og Konferansehotell var en takk fra Norge til vårt nabofolk, for all den hjelp vi hadde fått under krigsårene, men også for støtten under de første år av gjenoppbygging i landet. Vi ser alle at gaven er blitt tatt meget godt vare på. I dag framstår eiendommen som et toppmoderne konferansesenter, langt større enn ved overrekkelsen, og med ypperlig utstyr og lokaler for møter, konferanser og kulturarrangementer.

Ledelsen ved institusjonen opp gjennom disse over tretti år har gjort Erlanders og Gerhardsens ord til basis og retningslinje for virksomheten. I Voksenåsens første år var det Svensk-Norska Samarbetsfondet som hadde i oppdrag å lede nasjonalgaven. Men i dag samarbeider Fondet med Voksenåsen særlig gjennom sin stipendiat-virksomhet. Rundt 100 svensker, og nå også nordmenn, kommer hvert år hit for et kortere opphold i forbindelse med studier i Oslo-området. Og Fondet bidrar med økonomisk støtte til språkkursene for svenske lærerkandidater, også et verdifullt tiltak med store ringvirkninger.

Tilstelningen her i dag er også en markering av at Voksenåsen stadig er under utvikling og forbedring. Salen som vi nå oppholder oss i, er det siste tilskuddet til lokalene her i huset, og på en god måte vil den komplettere anlegget som møteplass og konferansesenter.

At eierne ønsker å hedre Einar Gerhardsen ved å la hans navn bli salens, er selvfølgelig en glede for oss. Gerhardsen var en engasjert forkjemper for det nordiske samarbeid i alle sammenhenger som kunne bidra til å binde de nordiske folk, og Sverige og Norge nærmere hverandre og sterkest mulig sammen. Jeg er ikke i tvil om at Gerhardsen hadde vært glad over å bli minnet på denne måten. Og han fortjener det.

Jeg er blitt fortalt at salen har vært lenge etterlengtet. Voksenåsen har manglet et egnet lokale for kulturprogrammer og åpne arrangementer for allmennheten. Det er dette behovet salen skal dekke, og som vi kan se den også passer utmerket til. Jeg ønsker lykke til med tilveksten og håper at salen kan bli et verdifullt bidrag til den ramme Voksenåsen nå i over 30 år har dannet for fruktbart svensk-norsk kontakt og samarbeid.

Einar Gerhardsen var nok den drivende kraften blant giverne. Men Voksenåsen hadde ikke vært det nordiske kraftsenter det er i dag, uten at mottagerne hadde vært besjelet av vilje og engasjement for å utvikle en frodig virksomhet og skape tradisjoner og grunnlag for vekst i de svensk-norske forbindelser. Og her var nok Tage Erlander en like sterk pådriver på den svenske siden av kjølen. Det bør også huskes. Så vidt jeg vet, er det ingen Erlander-sal i bygningen ennå. Men den kommer kanskje?

Med dette er salen innviet!