Utenriksminister Bjørn Tore Godals innledning på NHOs konferanse om "Menneskerettigheter og internasjonalisering" 13.11.96.

Verdiformidling gjennom samkvem

Når jeg har valgt å sette "Verdiformidling gjennom samkvem" som tittel på dette foredraget, er det uttrykk for en grunnleggende tro på at holdninger, kultur, verdier formidles gjennom kontakt og samvær mellom folk fra ulike kulturer. I dette tilfellet snakker vi om den mest grunnleggende av alle verdier, respekten for selve menneskeverdet. I vår erkjennelse av at denne respekten er dypt forankret i det norske folk og selve grunnsteinen i all norsk politikk, ligger det også et medmenneskelig, ikke bare et offentlig ansvar.

Menneskeverdet kommer til uttrykk i allment anerkjente og folkerettslig forpliktende menneskerettigheter. Derfor tok jeg i min redegjørelse om menneskerettsspørsmål for Stortinget 10. oktober d.å. til orde for det jeg kalte en "nasjonal dugnad" for å bidra til å bygge opp bred folkelig forståelse og støtte til menneskerettsarbeidet i andre land. Etter hvert som omfanget av internasjonale kontakter i det norske samfunnet blir stadig større, øker også påvirkningsmulighetene.

For mange mennesker er kontakten med representanter for næringslivet fra andre land med og skaper inntrykk av hvordan utlendinger er, og hva de står for. Selv rene forretningsmessige kontakter formidler inntrykk av hvilke verdier og standpunkter som preger oss nordmenn. Derfor blir hver enkelt bedrifts og hver enkelt medarbeiders opptreden viktig. Det er vel nettopp én av grunnene til at NHO har arrangert denne konferansen. Jeg hilser initiativet velkommen. Det vitner om at norsk næringsliv, i likhet med fagbevegelsen, er innstilt på å være med å ta ansvar for å spre norske holdninger og verdier i land vi samarbeider med. Jeg er sikker på at dette vil bidra til å styrke vårt internasjonale arbeid for å verne og fremme menneskerettighetene.

Jeg mener - og det er kanskje dristig - at næringslivet har et særlig godt utgangspunkt for påvirkning, i og med de muligheter økonomisk samkvem har for å skape materiell framgang også for de land og folk som næringslivet har forbindelser med. Dette vil iallfall på det økonomiske og sosiale området kunne legge grunnlag for å styrke menneskerettighetene. Det er viktig at næringslivet og fagbevegelsen er seg bevisst de muligheter som ligger i samkvemmet, og at de selv har en veloverveid holdning til hvordan de skal bruke mulighetene. Så kan vi på myndighetssiden søke å forsterke den positive virkningen gjennom en målbevisst og byggende dialog med samhandelspartnerne.

Mitt inntrykk er at den holdningen at næringslivet bare skal forholde seg til det som er uttrykkelig nedfelt i lovgivningen, etter hvert taper terreng. En slik holdning er for lettvint og i verste fall et påskudd for ikke å ta ansvar selv. Jeg tror norsk næringsliv har innsett at det ikke tjener på handlinger som er i utakt med holdningene til nordmenn flest, selv om de i og for seg ikke bryter norsk lov.

Jeg har sagt før og kan gjenta at Utenriksdepartementet og Næringsdepartementet gjerne gir råd i tilfeller der næringslivet er i tvil om sitt samkvem med utenlandske etablerte eller potensielle partnere. Vi er selvsagt interessert i at norsk næringsliv skjøtter sitt internasjonale samkvem på en måte som er mest mulig i samsvar med myndighetenes egen tilnærming til det internasjonale menneskerettsarbeidet.

Innsats for å styrke respekten for menneskerettighetene står sentralt i utenrikspolitikken, blant annet i fredsarbeidet, i nødhjelpsinnsatsen og i bistandspolitikken. Det gjelder ikke bare de politiske og sivile rettighetene, som retten til liv, frihet fra tortur, frihet fra vilkårlig fengsling, trosfrihet, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, men også de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene.

Den som ikke har mat, får ikke et menneskeverdig liv selv om han eller hun slipper å tortureres i fengsel. Likeledes kan det være en fattig trøst for en som forfølges for sin politiske eller religiøse overbevisnings skyld, at han eller hun ikke trenger å sulte. Begge de to gruppene av menneskerettigheter er livsnødvendige. Like lite som prioritering av økonomisk utvikling skal kunne brukes som påskudd for å sette de grunnleggende menneskerettighetene til side, like lite skal for eksempel et i formen demokratisk valgt styre være noen unnskyldning for at store deler av et folk vansmekter. Innsats for å dekke grunnleggende behov og for å styrke menneskerettigheter og demokratisk utvikling må skje parallelt og vil utfylle hverandre. Ofte kan for eksempel ytringsfrihet være en nødvendig forutsetning for å oppnå en organisering av samfunnet som sikrer en mer rettferdig fordeling av godene. De som har det verst, må få komme til orde og fremme sine interesser.

Vi har også hørt og hører fortsatt innvendingen at menneskerettighetene er et produkt av vestlig tankegang, og at de ikke passer i andre kulturer med en annen historie og andre sosiale realiteter. Det hevdes at krav om beskyttelse av menneskerettighetene er et utslag av vestlig kulturimperialisme. Vi må holde fast ved at menneskerettighetene er universelle; de har gyldighet for alle mennesker uavhengig av rase, kjønn, religion eller etnisk tilhørighet. Men vi bør vise forståelse for at gjennomføringen av enkelte av rettighetene til en viss grad må ta hensyn til lokale forhold, uten dermed å gå på akkord med de grunnleggende prinsippene.

Vi må respektere at andre samfunn har tradisjoner og løsninger som kan være forskjellig fra våre. Men det vi med rette kan både forvente og kreve, er at allment anerkjente og folkerettslig forpliktende menneskerettigheter overholdes. Jeg er glad for at det internasjonalt er en økende forståelse for at de grunnleggende menneskerettsprinsippene må gjelde i alle land. Likeledes er jeg tilfreds med at de fleste nordmenn innser at "vi er best"-holdningen har sine begrensninger. Ved nærmere ettertanke er de færreste av oss i tvil om at nordmenns egne oppfatninger om hva som er en menneskeverdig tilværelse, har endret seg opp gjennom historien, i tett samspill med den sosiale og økonomiske utvikling. Vi bør heller ikke glemme at svært mye av det vi gjerne kaller "norske" verdier, har vi tilegnet oss i samkvem med nærstående land - og de kalles tyske, svenske eller finske verdier andre steder.

Enkelte land ser internasjonale reaksjoner på brudd på menneskerettighetene som en form for innblanding i et lands indre anliggende. De mener det er opp til enhver selvstendig nasjon å ordne opp i interne forhold. Vår oppfatning er derimot at alle har et ansvar for å påtale brudd på de grunnleggende menneskerettighetene uansett hvor de måtte forekomme. I denne sammenhengen er "indre anliggende" et antikvarisk begrep.

Når et land har sluttet seg til det internasjonale avtaleverket på menneskerettighetsområdet, har de andre avtalepartnerne et sterkt folkerettslig grunnlag for å ta opp brudd på avtalene. Et naturlig utgangspunkt for å fremme menneskerettighetene er derfor å arbeide for å få flere land til å tiltre de eksisterende konvensjoner og etterleve dem i praksis.

Her er FN det sentrale forum. De grunnleggende menneskeretts-dokumentene, som Verdenserklæringen av 1948 og konvensjonene om henholdsvis sivile og politiske rettigheter og om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, er som kjent utarbeidet i FN. FN har også en rekke komitéer og arbeidsgrupper som arbeider for å sikre etterlevelse av konvensjonene i praksis. Det er på generalforsamlingen hver høst og i Menneskerettskommisjonen hver vår at det internasjonale samfunns søkelys virkelig rettes mot de land som gjør seg skyldige i brudd på menneskerettighetene. Og det er en ubehagelig forestilling for mange land, som de gjør sitt beste for å slippe unna. Vi benytter selvsagt også anledningen til å gi uttrykk for våre synspunkter og bidra til et internasjonalt press mot de land som fortjener kritikk. Ofte går vi i brodden for dette arbeidet, sammen med nærstående land.

Menneskerettighetssituasjonen i et land henger som oftest nært sammen med de politiske forhold for øvrig. Innsats for å skape fred, løse konflikter samt medvirke til en mer demokratisk utvikling vil kunne bidra til å legge forholdene til rette for større respekt for menneskerettighetene. Dette er også viktige, ja, helt sentrale mål i norsk utenrikspolitikk. Men det er fullt mulig å prøve å påvirke menneskerettighetssituasjonen også i de land der det ikke er noen utvikling i retning folkestyre, eller der utviklingen går sakte.

Det viktigste virkemiddel i tosidige kontakter med andre land der vi ønsker å påvirke, er nettopp "verdiformidling gjennom samkvem". Regjeringen ønsker i utgangspunktet å søke å påvirke gjennom dialog og positive virkemidler der det er mulig. Dialog med et regime som bryter menneskerettighetene, innebærer at vi tar opp både prinsipielle spørsmål og enkeltsaker, gir uttrykk for våre meninger og tilbyr veiledning i hvordan forholdene i landet kan forbedres. Når vi er engasjert i en dialog med et land, har vi bedre grunnlag for å reise kritikk. Dialoglinjen medfører ikke at vi skal være tilbakeholdne og unnvikende, men gir oss tvert imot mulighet til å protestere uten at våre motiver kan trekkes i tvil. Samtidig er det viktig å få fram vårt syn på en måte og i en form som i seg selv ikke er en sperre for kommunikasjon og forståelse.

Kina er et klart eksempel på et land der vi har valgt en aktiv dialoglinje. I politiske samtaler og på embetsnivå tar vi opp brudd på menneske-rettighetene og manglende rettssikkerhet. Seinest da dommen mot studentlederen Wang Dan ble kunngjort i slutten av oktober, innkalte vi den kinesiske ambassadøren og ga uttrykk for vår dype bekymring over at en leder for demokratibevegelsen ble idømt straff for å ha gitt uttrykk for sine meninger. Samtidig forbereder vi konkrete prosjekter for å øke kunnskapen og bevisstheten om menneskerettigheter i Kina, særlig når det gjelder rettssikkerhet. Kinesere som arbeider for politiske endringer i sitt eget land, har oppfordret oss til å fortsette dialogen. Samtalene jeg både som handelsminister og utenriksminister har hatt med kinesiske ledere, har overbevist meg om at vi har en gjensidig forståelse for hva som er basis for vår dialog.

Med Norges sterke utenriksøkonomiske avhengighet har Regjeringen valgt å støtte norske bedrifters uteetableringer ved å tilrettelegge nødvendig avtaleverk, delta som "døråpner" i handelsdelegasjoner og ved garanti- og kredittordninger. Vi har en grunnleggende tro på at dette vil medføre økonomisk vekst i vedkommende land, så vel som i Norge, og dermed bidra til å bedre grunnlaget for en demokratisk utvikling.

For land som har vært gjennom en krig eller krise, er økonomisk gjenoppbygging en forutsetning for en fredelig utvikling. Vi ser det klart i det tidligere Jugoslavia. Regjeringen gir økonomisk støtte blant annet til rehabilitering og gjenoppbygging av boliger og skoler, til oppbygging av demokratiske institusjoner, etablering av uavhengige medier, gjennomføring av valg og støtte til frivillige organisasjoner. I tillegg oppfordrer vi næringslivet til å engasjere seg for å bidra til å styrke landenes økonomiske basis. Tanken er at økonomisk vekst og demokratisk utvikling skal forsterke hverandre gjensidig.

Norge yter en betydelig humanitær bistand, og en del av denne går til tiltak som skal styrke respekten for menneskerettigheter og demokrati. Det er nær sammenheng mellom å forebygge eller løse en konflikt, lindre nød i befolkningen og bygge opp grunnlaget for en fredelig utvikling. Det er dette vi forsøker å få til for eksempel i de palestinske områder. Vi bidrar til å holde liv i og videreutvikle fredsprosessen og påskynde forhandlinger mellom partene. Dessuten gir vi økonomisk bistand til tiltak som raskt skal øke sysselsettingen og bedre økonomien, samtidig som vi støtter opplæring av politifolk og frivillige menneskerettighetsorganisasjoner. Vi unnlater ikke å påtale brudd på menneskerettighetene hos begge parter, seinest under president Arafats besøk i Oslo i forrige måned.

Også i vår langsiktige bistand gis det betydelig støtte til demokrati- og menneskerettighetstiltak. Dersom myndighetene i et bistandsland medvirker til krenkelser av menneskerettighetene, vil Regjeringen vurdere ulike reaksjonsformer. Det kan være stille diplomati, offentlig kritikk eller en omlegging, reduksjon eller stans av bistanden. Alt dette er mulige virkemidler.

Generelt går en betydelig del av vår støtte til menneskerettighets- og demokratitiltak til frivillige organisasjoner, både norske, internasjonale og lokale. Disse får støtte til for eksempel rettshjelp til ofre for menneskerettighetsbrudd, opplæring av jurister, lærere, journalister og andre i menneskerettighetsspørsmål, dokumentasjon og spredning av informasjon samt drift av uavhengige massemedier. Jeg kan også her nevne norske myndigheters støtte til forskjellige utvekslingsprogrammer for ungdom, journalister og andre kulturformidlere.

Også i internasjonal politikk er det bedre å forebygge enn å løse store konflikter. Regjeringen mener det er viktig å styrke det internasjonale samfunns evne til å forebygge interne konflikter som kan føre til overgrep mot sivilbefolkningen. Derfor foreslo Norge under FNs generalforsamling i høst å opprette et FN-fond for forebyggende tiltak. Vi har sagt oss rede til å bidra til et slikt fond når det oppnås internasjonal enighet om dette.

Til tross for vår grunnleggende positive tilnærming i menneskeretts-arbeidet overfor andre land er det i enkelte situasjoner ikke mulig å nå fram med samkvems- og dialoglinjen. Den forutsetter jo at partene er villige til å snakke sammen. I et land som Burma har myndighetene ikke vist vilje til å reagere på vårt og andre lands ønske om en reell dialog. I tillegg har de demokratiske kreftene i landet, med Aung San Suu Kyi i spissen, oppfordret oss til ikke å samarbeide med regimet. På denne bakgrunn har Norge gått aktivt inn for internasjonale økonomiske sanksjoner. Regjeringen frarår norske selskaper å engasjere seg i landet.

Nigeria og Iran er også eksempler på regimer det har vist seg meget vanskelig eller umulig å ha en meningsfylt dialog med. Vi deltar i det internasjonale presset mot disse regimene og støtter mer demokratiske krefter som arbeider for å bedre menneskerettighetssituasjonen.

Enkelte har hevdet at Regjeringen ikke fører en konsekvent politikk ved at vi velger ulike strategier overfor forskjellige land. Jeg mener at når forutsetningene er så forskjellige, må vi tilpasse virkemidlene for å oppnå det resultatet vi ønsker. Målet er det samme: vi ønsker å bidra til å styrke respekten for menneskerettighetene. Dersom det er mulig å nå fram med dialog og positiv påvirkning, prøver vi denne strategien. Når det ikke er mulig, må vi velge andre midler.

Det gjør vi ikke uten å ha foretatt en totalvurdering av hvor effektive slike negative virkemidler kan være. I en slik vurdering stiller vi blant annet følgende kontrollspørsmål: Hvordan forholder internasjonal og norsk opinion seg? Hva kan vi oppnå av internasjonale tiltak? Hva mener den interne opposisjon og menneskerettsgrupper i landet? Hvilken legitimitet har regimet? Hvilke norske kanaler eller kontakter kan brukes? Hvilke er eventuelt ikke brukt? Hva er kostnaden for norsk økonomi av eventuelle tiltak, og står den i forhold til nytten? Kan norske investeringer være politisk konjunkturbestemt? Forholdet til langsiktige investeringer reiser i seg selv viktige spørsmål, som jeg er sikker på at denne konferansen vil komme tilbake til.

Økonomiske sanksjoner bør være en siste utvei når andre virkemidler har vist seg nytteløse. Sanksjoner rammer befolkningen hardt og er nedbrytende for hele samfunnsstrukturen. De politiske resultater er vanskelige å forutsi og vil ikke alltid være i samsvar med intensjonene. Vi vil likevel ta til orde for FN-sanksjoner når vi mener det er nødvendig. Og Norge vil uansett slutte lojalt opp om sanksjoner som blir vedtatt av Sikkerhetsrådet i FN, som mot Irak og det tidligere regimet i Sør-Afrika. Jeg vil igjen få uttrykke at vi er glad for norsk næringslivs lojale oppfølging av FNs og Norges boikott av Sør-Afrika. Vi har alle medvirket til at Nelson Mandela i dag sitter som Sør-Afrikas lovlig valgte president.

Ensidige norske sanksjoner vil imidlertid sjelden være et effektivt pressmiddel. Vår handel vil som oftest være ubetydelig for det regimet det gjelder. Foruten å ramme norske bedrifter uforholdsmessig hardt, vil ensidige tiltak undergrave den internasjonale tilliten til Norge som handelspartner. Vi er oss også bevisst vår egen åpne økonomi og er i prinsippet imot ensidig boikott uten FN-hjemmel, som f.eks. USAs Cuba-boikott.

I de situasjoner der Regjeringen har måttet innta en restriktiv holdning til samkvem med et land, men likevel ikke har funnet det hensiktsmessig å forby samkvem ved lov, er det klart at de norske bedriftene må vurdere situasjonen ekstra nøye. I dag er det umulig for en bedrift ikke å bli berørt av politiske forhold i det land de opererer i. Og det ber jeg alle ta inn over seg uansett hva de i utgangspunktet måtte mene om det. Vi så det helt klart for ett år siden da regjeringen i Nigeria henrettet Ken Saro-Wiwa og andre politiske motstandere. Det ble raskt reist krav om økonomisk boikott, ensidig norsk tilbaketrekning og sterkere reaksjon fra norske bedrifter i Nigeria overfor nigerianske myndigheter. Det nytter lite for bedriftene å prøve å holde seg utenfor politiske begivenheter. Jeg har merket meg at erfaringene i Nigeria også har fått Shell til å innse dette. Jeg viser til avisoppslag nylig. Selv i hardkokte forretningsmessige miljøer tvinges man av og til til å stille spørsmålet: " What is bad for business?"

Vi kan ikke forvente at bedrifter skal engasjere seg i politiske spørsmål overfor myndighetene i andre land. Men de bør opptre med basis i den samme etiske standard ute som hjemme. De verdier og holdninger som vi har i Norge, og som gjenspeiler seg i vårt lovverk og våre arbeidsstandarder, de verdiene venter vi skal prege norske bedrifters engasjement i utlandet, selv om alt selvsagt ikke automatisk lar seg overføre. Vi kan være stolte av vår innsats når det gjelder respekt for menneskerettigheter, demokratiske verdier og forholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Disse grunnleggende holdningene og verdiene bør vi gjenkjenne hos norske bedrifter i land der de økonomiske og sosiale forhold er forskjellig fra våre. Dersom det overhodet ikke er mulig å drive virksomhet i et land basert på disse verdiene, bør bedriftene, ut fra sin egen interesse, vurdere nøye om det er ønskelig å etablere seg der. En uheldig etablering med mye sosial uro kan få følger ikke bare for bedriftens omdømme, men selvsagt også for det økonomiske utbyttet. Dette bør være en del av bedriftens vurdering både på etisk og bedriftsøkonomisk grunnlag.

I debatten omkring handel og menneskerettigheter rettes det ikke bare større oppmerksomhet mot den enkelte bedrift, men også mot det internasjonale handelssystem og dets ansvar når det gjelder rettigheter. Norske myndigheters engasjement på det handelspolitiske området vil i denne forbindelse ofte være knyttet til de økonomiske og sosiale rettigheter, som frihet fra slaveri, frihet fra utbyttende barnearbeid, frihet fra diskriminering, organisasjonsfrihet og retten til kollektive forhandlinger, med andre ord de grunnleggende arbeidstakerrettigheter. Et godt eksempel på felles strategi mellom norske myndigheter og norsk arbeidsliv var da den tidligere næringsminister besøkte Indonesia sist måned med følge av representanter for norsk fagbevegelse. De drøftet blant annet drøftet faglige rettigheter med indonesiske partnere, og besøket var ikke uønsket fra indonesisk side.

De grunnleggende arbeidstakerrettigheter etterleves i varierende grad i ulike land. Norge har lenge arbeidet innenfor blant annet Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, for å styrke disse rettighetene. Vi ønsker at også Verdens handelsorganisasjon, WTO, engasjerer seg i disse spørsmålene. For Norge er det svært viktig at de drøftes i en multilateral sammenheng. Det er for eksempel uheldig at enkelte land stiller egne krav om etterlevelse av visse sosiale standarder som et kriterium for å gi tollpreferanser til utviklingsland. USA er en mester i slike krav og kriterier i dag. EU er dessverre også i ferd med å vurdere egne kriterier for tollpreferanser. Som en varm forsvarer av det multilaterale handelssystem ønsker vi ikke slike ensidige løsninger. Det er viktig å få med utviklingslandene fra første stund, slik at man kan finne løsninger som i størst mulig grad er i alles interesse.

Både utviklingsland og en rekke industriland er negative eller tilbakeholdne med å bringe spørsmål omkring arbeidstakerrettigheter inn i WTO. Utviklingslandene frykter at for strenge krav om beskyttelse av slike rettigheter vil undergrave et av deres viktigste konkurransefortrinn i dag, nemlig lave arbeidskostnader. Regjeringen arbeider for å få til en åpen dialog i WTO om forholdet mellom handel og arbeidstakerrettigheter og følger dette aktivt opp i forberedelsene til den første ministerkonferansen i Singapore neste måned.

Beskyldningene fra utviklingsland om at dette er en ny form for vestlig proteksjonisme, kan ikke bare avfeies. Enkelte land kan finne det opportunt å vise til arbeidsstandarder for å legitimere beskyttelse av egne markeder og sperre u-landsimport ute. Dette er en problemstilling med mange fasetter. Norge har stor internasjonal troverdighet i handelspolitiske spørsmål og kan ikke så lett mistenkes for å ha proteksjonistiske egeninteresser. Derfor kan vi spille en pådriverrolle når det gjelder å få handel og arbeidstakerrettigheter på den handelspolitiske dagsorden.

Vi tror ikke at innføring av rettigheter for arbeidstakere vil svekke konkurranseevnen, selv om det er en utbredt forestilling - jeg vil anta også i norsk næringsliv. Konklusjonene i en nylig foretatt studie i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, om forholdet mellom handel, sysselsetting og arbeidsstandarder støtter denne oppfatningen. Erfaringene fra vårt eget land viser også at det er mye å vinne på at arbeidstakerne nyter økonomisk og sosial trygghet, også sett fra arbeidsgiversynspunkt. Respekt for menneskerettigheter, demokrati og arbeidstakerrettigheter har bidratt til å fremme økonomisk vekst og velstandsutvikling, vårt eget kompetansenivå i vid forstand.

Regjeringen legger opp til et nært samarbeid med næringslivet og arbeidstakerorganisasjonene i det videre arbeidet. Myndighetene har en viktig oppgave i dette arbeidet, men det fritar ikke den enkelte bedrift for sitt etiske ansvar for de økonomiske beslutninger som tas.

Jeg kommer tilbake til det brede norske engasjementet for å sikre respekten for menneskerettighetene. Det har som mål at flest mulig mennesker skal nyte godt av den grunnleggende beskyttelse som menneskerettighetene gir. Jeg minner om at både vår verdiskapning og viktige deler av norsk kultur har det produktive næringsliv som sin basis. Forholdene skulle ligge godt til rette for et gjensidig forsterkende samarbeid mellom norsk nærings- og arbeidsliv og de offentlige myndigheter. Vi bør bygge på positive virkemidler som samkvem og dialog der forholdene i samarbeidslandet ikke gjør dette umulig, og ulike former for samkvemsbegrensninger i de forholdsvis få tilfellene der et lands myndigheter ikke tillater oss å ha normale forbindelser. Våre felles interesser og ansvaret for våre medmennesker tilsier et nært partnerskap mellom myndigheter og næringsliv i arbeidet for å fremme de grunnleggende menneskerettighetene.