Justissektor og forsvarssektor – sammen for samfunnssikkerheten

Terrortrusselen i juli 2014 viste at samordningen mellom justissektor og forsvarssektor er vesentlig forbedret i forhold til tidligere. Bistandsanmodningene politiet rettet til Forsvaret, ble behandlet og imøtekommet relativt raskt. Dialogen og samarbeidet var meget godt. Det ble også gjort viktig nybråttsarbeid under håndteringen av trusselsituasjonen. Beslutningen om delegert fullmakt til politidirektøren og sjef for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) til å behandle anmodning om håndhevelsesbistand, synes å ha bidratt til raskere beslutninger og økt grad av operasjonell presisjon. En slik fullmakt vil derfor bli vurdert også i fremtidige, lignende situasjoner. I sammenheng med den delegerte fullmakten viste det seg at opprettelsen av en ressurs- og koordineringsgruppe i POD for å understøtte behandlingen av bistandsanmodninger, var svært hensiktsmessig.

Samtidig er håndteringen av og prosesskravene til bistandsanmodninger fortsatt en kritisk faktor under håndtering av kriser og det er nødvendig å vurdere om en kan forbedre dagens system for å sikre rask og effektiv håndtering.

Nasjonale kriser

Forenklet kan man si at Forsvarets oppgave er å trygge den ytre sikkerhet til nasjonen, mens politiet har hovedansvaret for den indre. Det betyr i praksis at det er politiet som skal håndtere situasjoner hvor vi trues med terror eller i tilfeller hvor terroren har rammet oss. Samtidig er det viktig å understreke at politiet i denne oppgaven vil være avhengig av bistand fra Forsvaret i mange sammenhenger. Da ledes Forsvarets arbeid av politimesteren som en del av den sivile krisehåndteringen.

Det gjør det også viktig å sikre at politimesteren har kompetanse og fagmiljø rundt seg til å håndtere store hendelser hvor flere aktører er avgjørende for samspillet. Den kommende politireformen vil være et viktig bidrag for å sikre mer robuste politidistrikter og med det også en mer robust håndterings- og responsevne.

Bistand fra Forsvaret i mange situasjoner

Det sivile samfunn får god bistand fra Forsvaret i mange nasjonale kriser, det være seg naturkatastrofer som ras, flom eller skred og andre hendelser som leteaksjoner og ulykker. Det perspektivet forsvinner litt nå for tiden, hvor håndtering av trusselsituasjoner preger mediebildet.

Selv om terrorbekjempelse er en politioppgave, kan omfanget og arten av en terrortrussel eller et terrorangrep være slik at politiet ikke har tilstrekkelig med egne ressurser for å avverge eller bekjempe handlingen. I slike tilfeller er det også aktuelt med bistand fra Forsvaret, bistand som for eksempel materiell, utstyr og personell.

Etter hendelsene 22. juli 2011 ble politiet kritisert for å ha vært for tilbakeholdne med å bruke Forsvarets ressurser. I den offentlige debatt etter 22. juli 2011 har spørsmålet om i hvilken grad det er rettslig adgang til å benytte Forsvaret til politioppgaver, vært nesten fraværende. 22. juli-kommisjonen er et unntak ved at den i sin rapport foreslår at «det bør utredes hvorvidt de rettslige rammene for Forsvarets håndhevelsesbistand til politiet i fredstid bør forankres i en egen lov.» Hvordan dette kan løses best mulig er et arbeid som nå følges opp av Justis- og beredskapsdepartementet, i samarbeid med Forsvarsdepartementet.

Etterretningsinformasjon

Politiet har i en del sammenhenger behov for etterretningsinformasjon. Forvarets Etterretningstjeneste vil kunne bistå politiet med slik informasjon på to måter. For det første kan Etterretningstjenesten bistå ved at den formidler informasjon den selv har innhentet i sitt løpende arbeide.

Slik informasjon vil politiet kunne ha behov for særlig for å kunne gripe inn for å hindre alvorlig kriminalitet. Videre vil politiet ha behov for å innhente informasjon ved hjelp av de tekniske kapasiteter som etterretningstjenesten besitter.

Samarbeidet mellom PST og E-tjenesten gjennom Felles kontraterrorsenter (FKTS) er helt avgjørende for et smidig og nært samarbeid. Siden etableringen har FKTS levert flere analyseprodukter og de spilte en svært viktig rolle under terrortrusselen sist sommer. Dette samarbeidet fungerer meget godt og er fortsatt under utvikling.

Døgnbemannet sivilt situasjonssenter

Utfordringen med mange aktører under en nasjonal krise er samordningen. Derfor har vi etablert  et døgnbemannet sivilt situasjonssenter i Justis- og beredskapsdepartementet som .

På den måten blir informasjon fra alle involverte i en nasjonal krise samordnet for å gi beslutningstakere politisk et riktig overblikk over situasjonen, uavhengig av når en krise inntreffer. Dette har styrket den sentrale krisehåndteringsevnen vesentlig.

Det bidrar også til å lette håndteringen av samarbeidet med Forsvaret, særlig i forbindelse med bistandsanmodninger. Det forenkler informasjonsprosesser og sikrer et bedre beslutningsgrunnlag.

Formålet med Politireformen

Vi har arbeidet med politireformen i lang tid nå. Formålet er å sikre et godt nærpoliti som kommer når det er behov for det, samtidig som vi sikrer bedre robusthet både på beredskapssiden og på forebyggings- og etterforskningssiden. Vi vil få mer slagkraft og en styrket kompetanse.

Alle er tjent med at vi har et best mulig politi – både befolkningen og politiet selv. Leverer politiet langt under det folk forventer, blir politiets posisjon svekket.  Men vi må også tørre å være tydeligere på hva politiet ikke kan levere. Det må ligge realisme til grunn for endringsprosessen. 

Det er også viktig å se på hvordan samfunnets totale ressurser kan utnyttes best mulig. Her er samarbeidet med Forsvaret helt sentralt, både i forhold til transportbistand og en del håndhevelsesbistand. Dette vil være viktig selv om politiets egen kraft vil forbedres som følge av politireformen.

Krav til politiets responstid  

Det er viktig for beredskapen å sikre at politiet kan komme raskt til åsteder.

Vi har nå innført krav til responstid for politiet, slik at befolkningen får vite hva de kan forvente av sitt lokale politi når det haster. Kravene er satt i kraft allerede og  gjelder innenfor dagens politistruktur, organisering og bemanning. Tidligere har responstid for politiet blitt avvist fordi det angivelig ikke var mulig å gjennomføre. Nå er kravene satt og jeg forventer at politiet følger det opp. Det betyr også at en del politidistrikter må strekke seg for å få det til. Mange steder har nok borgerne trodd at politiets evne til å rykke raskt ut har vært bedre enn den faktisk har vært. Med de nye kravene vil også borgerne få bedre oversikt.

Det vil også være viktig å se på utviklingen av fremtidige responstidskrav i forhold til ny politistruktur. Regjeringen har som mål å nå en politidekning på 2 pr 1000 i løpet av 2020. Det vil bety en vesentlig forbedring av politikraften og vil påvirke hvilke forventninger vi kan ha til politiet også på beredskapssiden.

Vi bor i et langstrakt land og det er derfor behov for å ha tilpassede responstidskrav. Det er en kvalitet at vi bor spredt i Norge, men det skaper også noen utfordringer. Det betyr at det ikke lar seg gjøre å sikre lik responstid overalt alltid. Fra politiet mottar melding om et hasteoppdrag, skal tiden til første patrulje er på stedet ikke overstige:

I byer/tettsteder med over 20 000 innbyggere:

• 10 minutter i halvparten og 15 minutter      i 80 % av alle tilfeller

I tettsteder med mellom 2 000 og 19 999 innbyggere:

• 15 minutter i halvparten og 30 minutter      i 80 % av alle tilfeller

I øvrige områder:

• 22 minutter i halvparten og 45 min i 80      % av alle tilfeller

Nye redningshelikoptre

Beredskap handler mye om ledelse, organisering og bemanning, men også om ressurser og skikkelig utstyr. I desember 2013 nådde vi en viktig milepæl i arbeidet med å styrke beredskapen i Norge, da vi undertegnet kontrakten for anskaffelse av 16 nye redningshelikoptre.

Denne anskaffelsen vil ha stor betydning de neste 30 til 40 årene, og vil vesentlig forbedre vår evne til søk og redning i Norge. Det vil også bidra til en vesentlig forbedring av muligheten til transport av nasjonale ressurser ved store hendelser.

De første helikoptrene skal etter planen ankomme i løpet 2017, og alle Sea King-ene vil være erstattet innen utløpet av 2020.

Samarbeidet med Forsvaret om redningshelikopterberedskapen er grunnleggende, Det er Forsvaret som er operatør for justissektoren. Redningshelikoptrene er en betydelig ressurs i dag, men med nye helikopter i draft vil denne ressursen forbedres voldsomt. Det er også et viktig element for politiets mobilitet. Ved økt kapasitet vil muligheten for å benytte disse helikoptrene som transportressurs bli vesentlig forbedret i årene som kommer etter 2017.

Transportstøtte for politiet

I 2015 ble klartiden for Forsvarets Bell-helikoptre halvert i forhold til 2014. Det betyr at Forsvaret kan gi transportbistand til politiet langt raskere enn tidligere. Det å kunne transportere eksempelvis beredskapstroppen raskt og effektivt til åsteder er viktig. Det er en kapasitet politiet ikke selv har i dag. Både på Rygge og Bardufoss vil denne endringen vesentlig forbedre politiets evne til raskere forflytning over store områder.

Tryggheten bygges nedenfra og opp

Vi ser at verden rundt oss er i endring. Vi merker godt at terrorens ansikt er på besøk i vårt eget land og i våre nærområder. Vi kan aldri gardere oss mot enhver risiko, men vi kan arbeide målrettet for å redusere risiko. Vi kan også ruste oss bedre til å håndtere en terrorsituasjon om den skulle ramme oss. Det arbeider vi med hver eneste dag.

Det å se samfunnets samlede ressurser i sammenheng og bidra til å sikre et godt fundament med mulighet for rask oppbygging ved behov er viktig. Jeg er glad for at vi får tilbakemeldinger om at samarbeidet mellom politi og Forsvar aldri har vært bedre. Jeg er godt fornøyd med at Politidirektøren og Forsvarssjefen ser ut til å arbeide godt sammen. Vi skal likevel ikke glemme at det er under akutte kriser eller hendelser dette gode samarbeidet skal materialisere seg. Da må en være kvitt holdninger som hindrer politiet i å be om bistand og en må være kvitt tilbakeholdenhet om informasjon og kommunikasjon. Skal vi lykkes i arbeidet for å trygge Norge må det bygges nedenfra og opp. Vi må bygge tillit og ansvar hos de som faktisk gjør jobben. Det er ikke noe som kan vedtas, men som kan komme som resultat av målrettet arbeid med holdninger, kultur og ledelse.